13. England - metodismen.

12. Europa. Pietismen.

12. Europa.

IX. Pietismen.

Den store vekkelsen i Europa på 1700-tallet var pietismen. Den er omtalt i alle kirkehistorier og skulle være godt kjent. Men vi bør ta med noe om den her også. For den bør betraktes som vekkelse.

Pietismen kom som reaksjon mot ortodoksien som la stor vekt på den rette lære. Pietistene mente bl. a. at det ikke var nok med en rett lære. Den var nok viktig, ellers kunne troen være feil. Men viktigere for dem var det at selve kristenlivet var rett. Kristendommen var en personlig sak. En måtte komme i et direkte, personlig forhold til Kristus. Det var ikke nok å kjenne ham teoretisk. Hver enkelt måtte tilegne seg Jesu Kristi tilgivende nåde som menneskene fikk på grunn av hans død på korset. Men dette skulle også vise seg i livet. De gjorde alvor av Kristi ord, at vi er lys og salt. Som følge av dette fikk misjonen stor plass sammen med barmhjertighetsarbeid for dem som led.

Mange har nok kritisert pietismen, særlig det pietistiske livet de hadde. De var strenge i sin livsførsel og tok småtingene alvorlig. Men kanskje var nettopp denne strenghet deres styrke. Pietismen hadde aldri vært pietisme uten det pietistiske livet. Noen personer trer særlig i forgrunnen i denne vekkelsen. La oss stanse en stund ved dem.

1. Spener og Francke.

De som først formet pietismens program, var Spener og Francke i Tyskland. Herfra bredte den seg bl. a. til Norden.

Filip Jakob Spener er den som klarest har utformet pietismens lære. Han var født i Elsass i Tyskland i 1635 og døde i 1705. Helt fra barndommen av var han preget av alvor og bestemte seg tidlig til å bli prest. Han ble opplært i ortodoksiens lære ved universitetet i Strassburg. Senere ble nok dette grunnlaget i hans lære. En av dem han satte høyt, var Johan Arndt, som hadde pietistiske tanker. Dette viser at pietismen faktisk var eldre enn Spener. I Arndts skrift «Den sanne kristendom» lærte han å vende blikket bort fra teoretiske spekulasjoner og lære strid til den personlige fromhet og det praktiske kristenliv. Han var en tid prest i Strassburg før han ble kalt til prest i Frankfurt am Main i 1666. Her fikk han sin store arbeidsdag. Og her utformet han læren om pietismen. I 1675 utga han et lite skrift – Pia desideria – som betyr fromme ønsker. Den ble grunnlaget for læren. Heftet kom i grunnen som forord til Johan Arndt postille. Få skrifter har fått slik betydning om denne.

At dette var en åndelig vekkelse, er uten tvil. For her kaller han menneskene til et dypere og inderligere liv med Gud. Dermed blir faktisk Spener en ny reformator innen lutherdommen, sier Holmquist.

I Frankfurt begynte Spener en rekke møter hvor han formante folket til bot og omvendelse. Han ville særlig den døde vantro til livs. En personlig omvendelse måtte til – og dette skulle følges av et verdig kristenliv. Sammen med noen lekmenn fikk han også ordnet med en rekke småmøter (konventikler) hvor de leste og ba sammen. Dette skulle bli et av de viktigste kjennetegn på pietismen i alle land. Spener innførte både konfirmasjon og søndagsskolearbeid.

I begynnelsen ble Spener møtt med bifall fra kirken. Dette var den sanne og ekte kristendom. Men snart kom motstanden. Vi kan kanskje tale om to årsaker til det her. Først dette: Det pietistiske budskapet kan aldri bli godt mottatt av mennesker selv om de er religiøse. Spener talte om hjerteforandring og et nytt liv. Da måtte Gud få mer rom i menneskene både om søndagen og hverdagene.

Den andre grunnen var at konventiklene etter hvert utviklet seg til svermeri. Noen foraktet kirken og dømte andre som ugudelige. Dette skapte motstand. Spener flyttet til andre steder – i 1691 til Berlin der han var til sin død. I 1694 var han med på å opprette et universitet i Halle, som nå ble midtpunktet for bevegelsen.

Den virkelige årsak til striden var trolig Speners krav om et nytt liv. Motstanderne mente derimot at han lærte feil. En teolog sa at han hadde funnet 264 ting som avvek fra Luthers lære i hans skrifter. Det ble en bitter lærestrid, selv om pietismen i grunnen la mindre vekt på læren. De mente livet var viktig.

Hva lærte så pietismen – hva ble deres viktigste kjennetegn?

La oss samle det i noen punkter:

1. En rett kristen må være omvendt. Han må fødes på nytt, som Jesus sa til Nikodemus (Joh. 3, 3-7). Kallet til omvendelse var pietismens egentlige kjennetegn. Og omvendelse betydde for Spener at menneskene måtte bryte med verden og leve et nytt liv sammen med Herre. Bare de kunne regnes som sanne Guds barn som levde i denne spenningen mellom Guds rike og verden. De som bare holdt seg til kirken i dens ytre form og seremonier, var bare navnkristne. Derfor ble de kristne en liten flokk.

2. Livet var viktig, noen ganger viktigere enn læren. Det måtte vise seg i det praktiske liv om en var en troende. Spener sier selv: Vi må innskjerpe hos menneskene at det for en kristen ikke er nok med kunnskap, men at det mer kommer an på livet.

Dette var også grunnen til at pietistene var tolerante mot andre i lærespørsmål. Om noen avvek fra det de mente var rett lære, hadde det mindre betydning. Dersom livet viste seg i kjærlighet, var det tegn på at Gud sanksjonerte dem. De gode gjerningene ble kjennetegn på kristenlivet.

3. Videre var det «pietistisk» at lekmenn skulle arbeide i kirken, dersom de var omvendt til Gud. Det viktigste både hos prest og lekmann var at de var omvendt og levde det kristne liv. Følgen var at en troende lekmann var bedre skikket til arbeid for Gud enn en frafallen prest. Synet på embetet var altså lavkirkelig og var slik lutherske. Luther hadde talt om det alminnelige prestedømmet og fornektet at presten hadde noen særstilling eller en mellomstilling mellom Gud og mennesker. Dermed var alle troende egentlig prester for Gud. Dermed hadde de også rett og plikt til å tjene i Ham.

4. Videre var pietistene «indremisjonsfolk». De lærte at de troende burde slutte seg sammen i små grupper. De burde skille seg ut fra skaren av navnkristne, som kirken var full av. Følgen av dette var at kirken ble delt. Disse små gruppene av omvendte kristne var de sanne troende og utgjorde slik den usynlige kirken – menigheten. Disse troende burde komme sammen utenom den vanlige gudstjenesten. De skulle leve som de første kristne og samles i hjemmene til bibelstudium og bønn. Her skulle man hjelpe og oppmuntre hverandre. Disse sammenkomstene ble kalt konventikler. Konventikkel kommer av et latinsk ord (conventus) som betyr sammenkomst.

I synet på dette delte snart pietismen seg. Speners linje kalles gjerne den konservative pietismen. De mente at prestene burde være med og lede sammenkomster, så sant de var troende. Den andre gruppen – den radikaler pietismen – var fiendtlig innstilt mot prestene og kirken. De mente at lekfolket selv skulle lede møtene. De var nærmest en slags ukirkelig retning. Den radikale grenen utviklet seg også til spiritualisme der det indre lys ble gjort lik med fornuften. Noen steder utviklet dette seg senere til svermeri.

5. Et annet hovedpunkt i pietismen var at de troende skulle skille seg ut fra verden og dens fornøyelser. Den senere tid har anklaget pietismen mest for dette punktet. Grunnen er kanskje uvitenhet om hva de lærte. Når pietistene hevdet at de troende ikke burde være med på dans, kortspill o.l., var det ikke på grunn av kulturfiendtlighet eller verdensflukt. Pietistene mente de troende skulle leve til ære for Gud. Og dersom en handling ikke gjorde det, da var den syndig. At noen ble for strenge på dette området, er en annen sak, f. eks. å nekte barn å leke.

6. Til slutt må vi nevne at pietistene mente at de troende også skulle arbeide for å vinne andre for Gud. Her ligger også misjonssinnet. En annen person kommer snart inn i den pietistiske vekkelsen,

August Hermann Francke.

Han var født i Lübeck i 1663. Han var slik bare 12 år gammel da Spener ga ut sin bok Pia Desideria. Også han ble prest og var en ivrig bibelstudent. Han var sterkt påvirket av Speners pietisme og etter en dyptgripende personlig krise, kom han gjennom til en fast tro på Gud. I 1692 ble han kalt til professor ved det nye universitetet i Halle. Han underviste i språk og var samtidig prest i byen. Universitetet her ble nå pietismens bibelskole der en stor skare prester ble utdannet til den tyske kirke.

Og kraft var det i bevegelsen. Det viser bl. a. anstaltene som Francke stiftet. En dag fant Francke fire daler i fattigbøssen i huset sitt. En gudfryktig enke hadde lagt dem der. Da fikk han en tanke: Dette er hederlig kapital som man kan utrette noe med. Jeg vil begynne en fattigskole! Skolen ble opprettet ved påsketid 1695. Det kom flere gaver. Og samme år opprettet Francke et «waisenhus» - waise betyr et foreldreløst barn. Snart hadde han 50 «waiser», men ikke noe hus. Da begynte Francke å bygge uten noen annen kapital enn sinn tro. Og på underlig vis kom det flere gaver. Fra uke til uke, skriver han, har Herren gitt meg brød, smule for smule, slik som en gir det til små barn. Nye hus ble bygget, Og ved Franckes død var det hus til 130 foreldreløse og 2000 andre barn med 170 lærere. Dessuten ga de mat til 250 fattige studenter, et apotek, bokhandel og trykkeri, samt en boksamling på 18000 bind.

Etter Speners død ble Francke den selvsagte leder for pietismen i Tyskland og Halle dens høyborg. Francke var mer djerv og handlekraftig enn Spener, men også hardere.

Francke mente også at alle burde bli omvendt på samme måte som ham. Selv hadde han kjempet seg gjennom til tro i en stor botskamp og opplevd en plutselig omvendelse. Dette var luthersk og dermed rett. Så skulle man bevise at omvendelsen var rett ved et hellig liv. Han krevde streng avhold fra verdslige fornøyelser. Studentene i Halle fikk f. eks. ingen fritid for at de ikke skulle ledes til verdslige fornøyelser.

På denne måten ble nok kristendommen i Halle en handlingens religion med hellig alvor i hverdagen så vel som om søndagen. Bibelen ble en folkebok, og det var på denne tiden at opplysningslitteraturen ble spredt blant folket. Pietistene sang mye, og sangen var enkel og folkelig – kanskje på bekostning av det kunstneriske.

Også ytremisjon fikk sitt sentrum i Halle. Der ble den første misjon begynt. Den danske kolonien i Trankebar i India ble deres første felt. Holmquist kaller dette for gjennombruddet for evangelisk hedningmisjon, det var han som dro oppå grunnlinjene for denne virksomheten.

2. Grev Zinzendorf og Herrnhutismen.

Pietismen tok også andre former enn den i Halle. Tyskland skulle fostre enda en stor mann i denne tiden. I år 1700 ble en ung greve født i Dresden. Spener var fadder, og den vesle greven kom til å gå i Speners fotspor. Det var Nikolai Ludvig av Zinzendorf. Han ble en av verdens mest originale personligheter. Alt som ung gutt betraktet han Jesus som sin bror og skrev brev til ham. Han kastet dem ut av vinduet og mente at Jesus ville finne dem.

Som ungdom kom han i berøring med flere av tidens retninger. Kanskje lærte han noe av dem alle. Som allerede nevnt vokste han opp i et pietistisk miljø og bar preg av det hele livet. Han gikk også på skole i Halle, men der likte han seg ikke. Men der ble han likevel omvendt og opplært i et pietistisk liv. Blant retninger han kom i kontakt med, var spiritualismen. Han lærte mye av den Kristus-mystikk som ble alminnelig for ham. Der fikk han også overvinne den intellektuelle oppfatning av troen som han hadde lært av ortodoksien da han studerte i Wittenberg.

19 år gammel var han på en utenlandsreis. Da fikk han en opplevelse som merket ham for livet. I Düsseldorf så han et maleri av Kristus med tornekrone. Under bildet stod det: «Dette gjorde jeg for deg, hva har du gjort for meg?» Om dette sier han: Det slo ned i meg at det kunne jeg ikke svare mye på. Da ba jeg min Frelser om å trekke meg med makt inn i hans lidelsessamfunn.

Dette skjedde også. Zinzendorf hadde senere et valgspråk utenom det vanlige: Jeg har bare en lidenskap. Det er han, bare Han!

Kort etter kom noen flyktninger fra Bøhmen, og Zinzendorf opprettet en koloni for dem på sitt gods. Dette ble kalt Herrnhut, dvs. Herrens varetekt. Hit kom nå forskjellige evangeliske kristne som var forfulgt. Det oppstod en del brytninger mellom dem, og Zinzendorf måtte selv gripe inn. Det var i 1727. Det lyktes ham å organisere kolonistene til en «Brødremenighet». Dette var i grunnen pietismens idealer satt ut i praksis. Etter en stor felles nattverd «gikk vi stille hver og en hjem til sitt og lærte oss å elske hverandre». Holmquist mener at dette er herrnhutismens egentlige fødselsstund.

I Herrnhut ble det nå dannet en kristen menighet uten noen stor organisasjon. Zinzendorf bekjente seg til en slags løs organisert kirke der ingen skulle tvinges til å bekjenne sin tro eller til å tilhøre en bestemt kirke.

Greven ble beskyldt for å være vranglærer og måtte flykte bort en tid. Da gjorde han flere reiser til Norden, England og Amerika. Hvor han kom, opprettet han Brødremenigheter som la grunnen til bevegelsens misjonsvirksomhet. Dette er et hovedpunkt for herrnhuterne: hedningene skulle vinnes for Gud. På den måten ble han altså en banebryter for hedningmisjon. Da han døde i 1760, hadde de 200 misjonærer og et stort arbeid blant hedninger.

En tid holdt Zinzendorf på å oppslukes av den radikale pietismens svermeri. Hans dikting var preget av sentimentale tanker om Jesu sår og blod og særlig om hans sides sår. Noen har kritisert ham for dette. Men han og tilhengerne var grepet av denne side ved frelsen, om Jesu lidelse og hans blods betydning. Dets er vi av sanger som ble diktet av dem. Her var også brudemystikk og Jesus som vår brudgom.

Zinzendorfs teologi var kanskje mindre luthersk enn Spener og Francke. De tale ikke så mye om frelse fra Guds vrede som å bli fri verden og bli lykkelig. Men vekkelse var det. Blant annet skulle den være med å skape en av de største vekkelser som har gått over den anglikanske verden – metodismen. Wesley reiste til Herrnhut i 1738, og det besøket glemte han aldri. Det var også herrnhuterne som vakte dype tanker hos ham på hans første reis til Amerika.

Et særmerke ved denne bevegelsen var at livet i Gud er fylt av glede, og den er særlig knyttet til Jesu forsoning. Derfor ble kjærligheten til Jesus viktig, og den kan forene alle troende. Og den driver de troende til arbeid i misjonen.

Skandinavia.

Pietismen kom tidlig til Skandinavia. Den første pietistpredikant i Norge skal ha vært Johan Otto Glüsing som virket i Oslo der han vant noen tilhengere. I 1719 virket stiftsprost Andreas Hof i Oslo og omegn til stor velsignelse. I årene 1730-37 talte biskop Peder Hersleb til vekkelse i hovedstaden. Han hadde studert i Halle.

Men det som fremfor alt førte pietismen til Norge, var biskop Erik Pontoppidans lærebok i kristendom far 1737, «Sannhet til gudfryktighet». Den var lærebok i norsk skole i omkring 150 år. Han var dansk, men var i noen år biskop i Bergen. Det var også i denne tiden at konfirmasjonen ble innført her.

Misjonen ble en fin frukt av pietismen her i nod som andre steder. Vi bør nevne «syvstjernen», dvs. sju prester i Romsdal som var påvirket av pietismen og talte til vekkelse. Thomas von Westen dro til Finnmark for å vinne samene for Kristus. Og Hans Egede reiste til Grønland. Også i Sverige fikk pietismen inngang på 1700-tallet.

11. England

11. Engelsk vekkelse.

VII. Anglikanismen.

Samtidig med den lutherske og den reformerte kirke oppstod det i katolske kretser en motreformasjon. Stifteren var Ignatius Loyola. Det ble ofte stor strid mellom dem, om hvem som skulle seire i et land. Vi vet f. eks. at Frankrike ble et katolsk land.

I England kom denne kampen til å få en annen og særpreget karakter enn på kontinentet. Luthersk litteratur påvirket reformasjonen der. Men vi kan ikke kalle kirken i England for luthersk. Noen har tvilt på om det egentlig var en reformasjon eller vekkelse. For den anglikanske kirke er ofte mer katolsk enn evangelisk. Men noe skjedde i alle fall, og kirken ble revet løs fra Rom.

Det var ingen stor reformator i England, som kan sammenlignes med Luther og Calvin. Derimot fikk de en bibeloversettelse som fikk stor betydning. W. Tyndale hadde besøkt Luther og var påvirket av ham. Han utga en bibeloversettelse som fikk stor kirkehistorisk betydning. Men han måtte flykte fra landet og ble senere pågrepet og brent i 1536. Hans bibeloversettelse levde derimot videre.

En adelsmann, Cranmer, virket for evangelisk tro blant studentene på 1520-tallet. Reformasjonen var allerede begynt. Da kom katastrofen. Årsaken til den var kongen – den berømte Henrik VIII. Han kom til å lede en slags reformasjon her.

I begynnelsen var kongen venn med paven. Han fikk til like tittelen «troens forsvarer» av paven på grunn av en bok han skrev mot Luther. Grunnen til dette var at kongen var blitt forelsket i en hoffdame og ville at paven skulle erklære hans ekteskap ugyldig. Det nektet paven. Henrik VIII sammenkalte et parlament i 1529 som løste litt på båndene som bant dem til Rom. Og i 1534 erklærte kongen at han var det eneste overhode for den engelske kirken. Dermed var Romerveldet slutt i England. Pavens bann hjalp intet. Kongen fikk sin vilje og ektet hoffdamen. Og merkelig nok var det Cranmer som viet dem. Kirken var fremdeles katolsk i sin tro og praksis, skjønt klostervesenet tok slutt kort etter. De reformerte ble fremdeles forfulgt.

Vendepunktet kom i 1547. Da døde Henrik, og sønnen, Edvard VI, ble konge. Han var 10 år gammel og regjerte i 6 år. Likevel ble disse 6 årene avgjørende. For i denne tiden legges grunnen til den evangeliske kirke. Katolikkene var nok i flertall og ble ikke forfulgt. Men i 1549 ble kirkens bønnebok utgitt: «The book of Common Prayer». Dette var Cranmers verk. Den ble påbudt i hele England nå, og dermed kan en si at reformasjonen var kommet til landet formelt sett. Det er sagt at dette er det viktigste som er skjedd i Englands kirkehistorie. Den gjorde vel sitt til at den engelske kirke ble en liturgisk kirke, noe den fremdeles er.

Edvards halvsøster, Maria, kom på tronen i 1553, og dermed ble katolisismen igjen innført. Hun ville gjenopplive den og få ny kontakt med Rom. En fryktelig forfølgelse begynte, og mange eld martyrdøden. Maria er senere kalt «den blodige Maria». På tre år ble tre hundre protestanter brent på bål. Av av dem var Cranmer. Den gamle hvithårede erkebiskopen viste stort mot da han steg på bålet og bekjente sin tro.

Maria døde i 1558, og da var folket ferdig med katolisismen. Hennes blodige regjeringstid var nok for det engelske folk.

Den nye dronningen, Elisabeth, førte reformasjonen videre. Hun hadde stor kjærlighet til sitt folk og land. I 1563 fikk den nye engelske, anglikanske kirke sin trosbekjennelse. Den er kalt de 39 artiklene. Samme år ble det også vedtatt at kongedømmet skulle være kirkens øverste ledelse, og dermed var båndene til Rom for alltid skåret over. Bønneboken ble påbudt med visse forandringer. Endelig ble det vedtatt at de skulle beholde biskopembetet sammen med den apostoliske suksesjon.

I lære kom denne kirken til å stå noenlunde midt mellom den katolske og de protestantiske kirker. Det er blitt hevdet at den beholdt den lutherske statskirkeordning, den katolske bispe-og gudstjenesteordning og den kalvinske lære på noen punkt. Store navn i den engelske reformasjonen og tidlige kirkeliv er foruten Cranmer, Thomas Wolsey, M. Parker, R. Bancroft, W. Laud og Thomas Cromwell.

Vi merker altså at reformasjonen i England fikk et sterkt politisk preg og var uten den sterke syndserkjennelse og frigjørelse i det åndelige som vi ser f. eks. i lutherdommen. Derfor ble det mer en reform av kirken enn vekkelse i vår mening av ordet. Sikkert er det i alle fall at den ennå er mer katolsk enn de andre protestantiske kirkene.

Her må vi likevel nevne puritanerne. De ville virkelig ha en ren kirke og en ny kristen lære. De tok mønster av kalvinismen i Skotland. Det var noen av disse som dro til Holland og ble med i døperbevegelsen og som senere reiste over til Amerika. Dette var trolig en vekkelse i vår mening med ordet. De ble kalt «bokens folk» og hadde en streng moral og religiøs iver. Her var det sikkert mange alvorlige og sanne kristne og har dermed sin plass i vekkelsens historie.

Det begynte for alvor da Elisabeth ble dronning. Mange kalvinister hadde flyktet da den blodige Maria regjerte. Nå kom de tilbake. Men de kunne ikke like den anglikanske kirkes seremonier og prestenes klesdrakt. Dette var katolsk, mente de. De ville ha en renere gudstjeneste (ren = pure på engelsk, derfor navnet puritanere). Snart vendte de seg også mot biskopembetet og ville ha en presbyteriansk kirke. Mange ble vunnet for dette synet, og en tid så det ut som at det skulle seire i hele England. Men etter den spanske armada i 1588 ble de utsatt for hard forfølgelse av kirken. Noen bøyde seg for kravet fra kirken og dannet grunnlaget for den senere lavkirkelige retning innen den engelske kirke. Andre flyktet til Holland og senere til USA.

I denne tiden emigrerte store skarer puritanere til den nye verden. Blant dem var den puritanske presten John  Eliot som begynte misjon blant indianere i 1640. Han fikk navnet «indianernes apostel».

Det kom flere grupper mennesker til Amerika. Et særegent trekk ved de nye kirkene her var den såkalte independentismen. Dette betød at kirken nok kunne være knyttet til staten, men hver kirke skulle være uavhengig av andre kirker (eng.: Independent).

Puritanere reiste i flokk og følge over havet til den nye verden. Mest kjent er ferden med båten «Mayflower» som dro fra Plymouth i september 1620. 100 puritanere var om bord, og de betraktes som de første pilegrimer. De ble ryggraden i de første engelske koloniene.

10. Reformert vekkelse.

10. Den reformerte vekkelsen.

Selv om vi i vårt land setter Luther høyt, bør vi ikke glemme at reformasjonen også hadde andre grener som nådde vårt land. En annen gren var den som gikk ut fra Geneve i Sveits.  Senere er denne bevegelsen eller kirke kalt den reformerte kirke. Og lederen der var Calvin.

VI. Johan Calvin.

Johan (Jean) Calvin var fra Frankrike der han ble født i 1509. Faren var embetsmann, og Johan fikk en aristokratisk og humanistisk oppdragelse både i Paris og andre byer i Frankrike. Han studerte til jurist, og han ligner allerede her litt på Luther. Da han var omkring 20 år, fikk han gjennom en slektning tak i et av Luthers skrifter. Dette talte til ham og fikk den ærlige unge mannen til å tanke. Han tok de katolske dogmer opp til kritisk ettertanke. Han måtte erkjenne at den nye lære var rett. Selv sier han at «Gud tvang ham til lærevillighet gjennom en plutselig omvendelse». Dette skjedde omkring 1534.

Calvins omvendelse var ikke så dramatisk som Luthers. Heller ikke var han så fylt av angst og syndenød. Det var mest på forstandens vei han ble ført bort fra Romerkirken. Men det var ikke mindre alvor av den grunn. Han kjente seg så grepet av Gud at han måtte underkaste seg Guds vilje. Hele livet bevarte han dette syn på kristendommen, og det kom til å særprege hans kirke. Selv har han et viljemenneske. Det var vel en av grunnene til at han kunne malte så mye. Synet på Gud ble et annet enn hos Luther. Gud ble ikke bare en barmhjertig far, men en streng Herre, den allmektige hersker.

På samme måte ble hans syn på Bibelen: Åpenbaringen av Guds kjærlighet var ikke det sentrale. Bibelen ble mer en lovbok der Gud hadde gjort sin vilje kjent – paragraf for paragraf. Dette gjaldt ikke bare de åndelige forhold. Også samfunnet skulle odnes etter den. Han brukte ikke bare NT her, men også GT. Her var regler for samfunnet, og her var regler for livet. Vekkelsen skulle få sitt preg av det.

I Paris ble Calvin pastor for en liten menighet av «protestanter». Men det gikk her som mange andre steder der evangeliet fikk virke: Den katolske kirke forfulgte de nyvakte.

To år etter sin omvendelse måtte han flykte fra landet. Veien gikk til Sveits. Her gav han ut sin lærebok i kristendom, eller et forsvar for kristendommen: Institutio. Da vara han 27 år gammel. Fremdeles er dette den reformerte kirkes lærebok i Dogmatikk.

I Geneve var det på denne tid blitt en slags reformasjon, med sterke, politiske idealer. Det var franskmannen Farel som stod i spissen for dette. Men kirken savnet en administrator og organisator. Det hele var i ferd med å gli ut.

Da kom lederen.

Brødrene der ba Calvin stanse i Geneve for å preke det nye evangeliet. Da Calvin nølte, truet de ham med Guds straff og forbannelse til han måtte svare ja. Her fikk han utfolde seg og prøve sine teorier om Bibelen og Guds vilje. Alt nå begynte han å forme menigheten og byen som en «Guds stat». Han viste seg, etter manges syn, som en hersker og egenrådig herre. Han gjennomførte en streng og nøyaktig kirketukt. Bibelen skulle brukes – den nye loven skulle settes ut i praksis.

Calvin fikk innflytelse også over de ledende statsmenn i byen. Og han styrte med autoritet og hard hand. Verdslige skikker og fornøyelser måtte bort, luksus og overdådighet likeså. Folk skulle leve som disiplene og følge Mesteren som ikke hadde et sted å helle sitt hode til.

Men hva sa etterfølgerne?

De ville ganske enkelt ikke være disipler på denne måten. Folket var vant med et lettere liv, også i synd og last. Den slags reformasjon kunne de ikke ha. Det måtte være måte med alt. Og reformatoren ble jagd på dør, bort fra byen og lan det. Det var kanskje en skuffet ung kirkens mann som måtte flykte til Strassbourg i Tyskland hvor han måtte bli et par år. Men disse årene ble avgjørende. Her ble han moden i sitt kristenliv, og nå opplevde han den evangeliske kristendommen. Han lærte hva nåde var. I denne tiden utgir han en revidert og forøket utgave av boken Institutio. Og det er denne utgaven som er blitt grunnlaget for den senere kalvinismen.

Calvins lære skilte seg på flere punkter fra Luther. I nattverdstriden inntok han en mellomstilling, mellom Luther og Zwingli. Han lærte at brødet og vinen var pantet på en åndelig kraft fra Kristus i himmelen. Hans syn var likevel nærmere Luther enn Zwingli. Verre ble det i synet på predestinasjonen (forutbestemmelsen). Konsekvensen av Guds absolutte vilje ble at Gud fra evighet har bestemt noen til frelse og andre til fortapelse. Det var en revisjon og utvidelse av Augustins lære.

Kjennetegnet på at de som er utvalgt til salighet er en stadig iver etter å tjene Gud. Dette førte til at kalvinismen ble kjent for en utrettelig iver og arbeid for å utbre troen. De ble dyktige mennesker i denne verden og kan vel ikke beskyldes for å være verdens-og livsfjerne.

Men i Geneve gikk det ikke så bra da Calvin reiste. Den romerske presten forsøkte å omvende folket igjen. Reformasjonen i Sveits holdt på å ebbe ut. Calins arbeid syntes å være uten frukt.

Da ble Calvin kalt tilbake. Folk så at han var redningen. Han hadde evner og myndighet. De fikk heller bøye seg for hans krav. Og Calvin kom. Det var samme år som Loyola fikk sin jesuittorden godkjent i Rom. To helt forskjellige retninger tok nå sin begynnelse. I denne byen ble Calvin hele sitt liv. Han skulle nå bygge opp igjen sin Guds-stat etter bibelsk mønster. Ut fra dette sentrum skulle en mektig bevegelse gå. Det var en vekkelse som skulle nåp mange i Europa og senere i Amerika.

Straks Calvin var kommet til Geneve, begynte han sin reformasjon. Denne gangen tok både folket og lederne imot Ordet. Han proklamerte sine kirkelige ordninger som borgerlig grunnlov i byen. Heretter skulle kirken styre. Fire embeter var bibelske: Pastor (hyrde), lærer, eldste og diakoner. De skulle lede menigheten, og strenge regler ble innført.

Kirketukt ble et viktig begrep. Ettertiden har kanskje sett klarere enn Calvin selv at denne kanskje ble utført i en lovisk ånd. Kirken skulle gripe inn i alle forhold og regulere de kristnes liv. Kirken skulle bestemme hva slags klær en kunne gå med, hvor mange gjester en kunne be og hvor mange retter som skulle serveres osv. Få ting i familielivet kom utenom kontrollen. Det utviklet seg lett til loviskhet og fariseisme. Søndagen – Guds dag skulle de tilbringe i kirken. Det var selvsagt. Men samtidig ble alle spill og teater tatt bort.

En heller ikke en slik streng «Guds-stat» kunne motvirke synden. Det fantes også hyklere og overtredere. Synden snek seg inn, og noen falt.

Hva gjorde Calvin med dem?

Konsekvensen av kirketukten var klar: All overtredelse ble straffet, og straffen var hard. Dersom ikke formaningen hjalp, ble synderen utelukket fra nattverden, og dermed fra samfunnet med de hellige. Skulle noen ennå være gjenstridige, vek kirkens menn ikke tilbake fra å bruke tuktens ris av flere slag. Ja, endog dødsstraff ble brukt for å utrydde synden. På fem år skal nesten 60 mennesker ha blitt henrettet i Geneve.

Dette kunne ikke gå ubemerket for seg. Geneve ble en berømt by. En skrev bl.a. om bu\yen: O Geneve, velsignet våre Gud som har utryddet hedenskapet innenfor dine murer. Måtte han bevare din gudstjeneste i ånd og sannhet.» Mange besøkte byen. Og mange ble tent i brann av det som her skjedde. Det talte virkelig til tidens mennesker. Her var et sted hvor Guds ord slo gjennom. Her ble kristendommen praktisert. Her måtte verden følge Guds bud. Her var Tusenårsriket!   Slik tenkte noen. Og mange dro hjem med ild i sitt hjerte. På få år ble kalvinismen utbredt i Sveits, Frankrike og deler av Tyskland. Men en særlig framgang fikk den i Nederland og Skottland.

Likevel kunne det ikke gå slik i lengden. Motstanden kom, og den var hard, særlig i 1546. Flere ganger var Calvin nær ved å gi opp. Når han gikk gjennom gatene, merket han en sterk motvilje og hat. Noen hisset hunder på ham og truet med å kaste ham i elva.

En alvorlig sak var kampen mot Miguel Servet i 1553.

 Han var spansk doktor, men kjent som en stor kjetter som bl. a. fornektet treenighetslæren. Han flyktet fra Frankrike til Geneve, for der trodde han at han skulle finne et fristed. Men Calvin fengslet ham og fikk ham dømt. Den 27. okt. 1553 stod han på bålet. Før flammene tok ham helt, ba han Gud om tilgivelse for sine synder og ba for de som myrdet ham.

En annen sak er om Guds ord hadde nådd inn i folks hjerter, eller om det var mer av tvang og frykt de var lydige mot Calvin.

Calvin var likevel ikke alene om dette. Melanchthon godkjente ugjerningen i et brev til Calvin: «Deres øvrighet handlet rettferdig som lot denne spotter drepe etter lovlig dom.» Selv om den reformerte kirke reiste et «forsoningsmonument» i Geneve i 1903 over Servet, vil dette mord alltid være en skam for den kristne kirke. Holmquist kaller det «den mørkaste fläcken på protestantismens historia». Protestantismen var kommet end på det katolske plan og inkvisisjon som midler i kampen.

Også på det sosiale området virket Calvin. Han var en utrettelig leder i alle forhold i byen, slik som lovstifting, brannvesen og handel. Men hele tiden var målet: Kirken skulle lede, ikke den verdslige stat. Det var diakonene som skulle ta på seg det sosiale arbeidet. De skulløe se etter de syke og fattige.

Gudstjenesten ble hos Calvin utformet på en annen måte enn hos Luther. Mens Luther bevarte mye av det gamle fra Romerkirken, ble Calvin mer opptatt av å få den så lik den apostoliske som mulig. I dette lignet han Zwingli. Hovedvekten ble lagt på bibellesning og preken. I tillegg kom menighetssangen. Her lignet han på Luther. Men Calvin tålte ikke orgelet – det skulle bort. Heller ikke ville han ha andre sanger enn de som stod i Davids salmer. Helgenbilder og utsmykning i kirkene ble også tatt bort.

Arbeidspresset ble hardt for Calvin. 30 år etter sin omvendelse var han nedbrutt og utslitt. Feber og gikt herjet kroppen hans slik at han måtte holde sengen. 6. febr. 1564 holdt han sin siste preken i Geneve – da måtte de bære de bære ham til kirken. Litt senere tok han avskjed med rådet i byen og døde fredfullt den 27. mai samme år. Hele tiden lå han i bønn til Gud og mange sørget over «høvdingen» som var revet bort. De var uten hyrde.

Dagen etter ble han gravlagt i stillhet på en vanlig kirkegård, men uten noen støtte eller minnestein. Ingen kjenner han nå hans siste hvilested.

Men Calvin hadde likevel reist seg et varig minnesmerke i sitt verk. Det fantes allerede kalvinske kirker i flere land. En vekkelsesild var tent som brenner fremdeles.

Til andre land.

Sveits ble hovedlandet for kalvinismen, særlig mens Calvin selv levde. Noen av de som hadde fulgt Zwingli kom over til den kalvinske kirke. Men Zwinglis kirke eksisterer fremdeles i Sveits.

I Frankrike fantes en del lutheranere, noen kalt hugenotter. Men i 1559 ble det holdt en synode i Paris der det ble vedtatt å la trosbekjennelsen utformet av Calvin være deres norm. De forsøkte å skape en evangelisk folkekirke uten støtte fra staten. Kirken fikk fullt selvstyre med en synodal forfatning. Dette ble senere det vanlige i reformerte kirker.

Til Nederland  kom kalvinismen samtidig med at det ble ordnede forhold  i Frankrike. Lutheranerne  ble trengt unna og er fremdeles en liten flokk. Senere ble deler av Tyskland, Polen og Ungran reformerte. Det var i Tyskland at navnet «reformert» oppstod. Her ble også den kjente «Heidelbergkatekismen» utgitt. Den er senere blitt norm for svært mange reformerte kirker, slik Luthers lille katekisme er blitt det for den lutherske kirke.

I Skottland ble reformasjonen særlig dramatisk og spennende. Den lutherske kirke var der innført av Patrik Hamilton. Han hadde vært i Wittenberg og lært Luther å kjenne. Han forkynte Ordet og vitnet om evangeliet. Dette ble ikke tålt, og han måtte lide martyrdøden på bålet. Det var så tidlig som i 1527-28.

På 1550-tallet ble John Knox den ledende forkynner og talsmann for nye tanker. Han hadde vært katolsk prest, men opptrådte i 11546 som forkynner av en evangelisk og reformert tro. Han ble tatt til fange og ført som slave til Frankrike. Her var han i 19 måneder. Da han ble fri, var han i flere år i Geneve. I 1559 kom han hjem til sitt land og var straks den store fører for de reformerte. Han hadde store talegaver, men var ofte grov og uredd i sine talemåter. Han organiserte kirker med synoder som i Frankrike. En pastor sammen med noen legmenn (presbytere= eldste) ledet menigheten. Denne kirkeordning kalles presbyteriansk.

John Knox oppegget folket til væpnet motstand. Flere skrifter kom ut om dette. I 1560 seiret kalvinismen over den katolske krike som ble avskaffet på et parlament i Edinburg. Dronning Maria Stuart måtte flykte fra landet og ble til slutt halshugget da dronning Elisabeth kom på tronen i England.

Livet tok slutt også for denne reformatoren. Han døde 24. nov. 1572. Få har vel fått en gravstein som ham. På den står det: «Her ligger han som aldri fryktet et menneskets ansikt.» Slik var han, og slik ble hans verk. Gud skulle råde i alt. En nasjonal folkekirke var opprettet. Og landet hadde fått sin nasjonalhelt: John Knox.

Den reformerte lære skiller seg i noen grad fra den lutherske. Det gjelder f. eks. predestinasjonen. Calvin gikk lenger enn Augustin og sa at noen var bestemt fra evighet av til å bli frelst, mens de andre var forut bestemt til å gå fortapt - for å si det enkelt. De frelste var dermed trygge på at de kom fram til himmelen. Denne lære føres også delvis videre i en del frie kirker og grupper. De reformerte regner også mer med GTs lover og regler enn lutheranerne. Det kom fram i Calvins organisering av livet i Geneve. Eller kan enkelte reformerte være noe ulike i enkeltsaker.