Efeser III av VI.

Kap. 3.

Ef. 3, 1-13. Paulus - og bønn.

Ef 3,1-13 Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger - 2 så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. 3 Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. 4 Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. 5 Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: 6 At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. 8 Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, 9 og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. 10 Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. 11 Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre. 12 I ham har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit. 13 Derfor ber jeg at dere ikke må tape motet på grunn av de trengsler jeg lider for deres skyld. De er jo en ære for dere!

Paulus begynner dette avsnittet med å forsikre dem om sin forbønn. Det kommer han tilbake til i v. 14ff., og viser der innholdet i bønnen. I mellomtiden taler han om sitt kall og mer om Kristus og hemmeligheten. Og han tenker særlig på hedningenes plass i menigheten.

1. Paulus’ stilling, v. 1.

Både her og i kap. 4, 1 sier han at han er fange. Derfor kaller vi dette og andre brev for fangenskapsbrev. De er skrevet i fengsel. Og han er der for deres skyld og for Herrens skyld. Han er fanget fordi han forkynner evangeliet om Kristus. Han nevner også sine trengsler i f. eks. v. 13. Det har ikke alltid vært lett å være evangelist og misjonær, og fremdeles koster det.

Hvis en forkynner tar sin tjeneste alvorlig, vil han kjenne den smerte det er å tale Guds ord uavkortet til folket som ofte ikke vil høre. Han kjenner smerten over de mange ufrelste og nøden for at noen må bli frelst. Han er blitt Kristi trell og må gå hans ærend.

2. Paulus’ oppdrag, v. 2ff.

Gud hadde gitt ham en spesiell tjeneste i den nye husholdning som Herren hadde opprettet, v. 2. Både tjenesten og husholdningen handlet om nåde og var av nåde. Paulus skulle formidle dette til leserne, ja enda lenger ut. Husholdning taler først om Guds frelsesplan med hele verden. Men her betyr nok ordet det oppdrag Paulus hadde av nåde. Han skulle forvalte evangeliet i sin tid. Slik er vi også alle husholdere som må være tro mot oppdragsgiveren, sml. 1. Kor. 4, 2. Vi skal gjøre regnskap for ham en dag.

Gud hadde satt ham til denne tjenesten, det var ikke noe han hadde valgt selv. Slik taler alltid Paulus om seg selv. Derfor var det av nåde. Nå skulle han forkynne og bringe videre Guds nåde, dvs. evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Han er nå blitt en tjener av nåde for evangeliet, v. 7. Det står i stor kontrast til det han gjorde før da han tjente loven og forfulgte evangeliets tjenere.

Nå viser han til det han har skrevet i kap. 1-2 i Efeserbrevet: Slik jeg ovenfor har skrevet med få ord, v. 3. Det er hemmeligheten eller mysteriet han har talt om, og da viser han særlig til kap. 2, 11-22. Den kunnskapen han hadde om det, hadde han ikke studert seg til. Han hadde fått det ved en spesiell åpenbaring. Gud hadde vist ham noe som han ikke hadde visst før. Noe står nok i GT, men han fikk nå se sammenhengen i Guds frelsesplan på en ny måte. Når efeserne leser dette, vil de forstå at han kjenner Guds frelse, v. 4.

Han har ikke bare kunnskap, men innsikt i evangeliet. Det måtte en åpenbaring til, fordi evangeliet ”er utilgængelig for den menneskelige fornuft og religiøse sans” (Frøkjær-Jensen). Denne danske teologen gjør også oppmerksom på at ordet for å ”lese” (anaginåskå) egentlig betyr å lese høyt i menigheten slik de gjorde med skrifter fra GT. Ved en slik opplesning i gudstjenesten, måtte alle tekster være hellige tekster (sml. Kol. 4, 16). Dermed stilles Paulus’ brev på samme plan som GT. Det er en interessant tanke.

I v. 5 sier han klart at tidligere slekter har ikke kjent til dette. Det er altså noe om frelsen som ikke er nedtegnet i GT.: ”Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent…” Den nye pakt kaster nytt lys over Guds vilje og plan. Og det er ikke bare Paulus som vet dette, men også apostler og profeter. Man mener at profeter her er profeter i NT, som nevnt i 1. Kor. 14, 3. Men Paulus har nok fått en spesiell åpenbaring når han sier: han har kunngjort det for meg, v. 3. Alt var i Guds plan fra evighet av, den var ikke en ”nødløsning” etter syndefallet. Nå skal han forkynne det videre til folket ved sine brev og sin tale.

Innholdet i denne hemmelighet finner vi i v. 7: ”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” Også i den gamle pakt kunne en hedning bli med i Israels som proselytt. Og det var de som hadde løftene hos profetene. Jesu gjerning var å åpne veien fullt og helt for alle folk. Medarving betyr å arve på lik linje med samme rett – det hadde aldri en hedning fått før. Løftet om Messias og frelse gjaldt ikke lenger bare jødene, men alle troende. Dette var mer revolusjonerende enn de fleste forstår i dag. Hemmeligheten er hele evangeliets budskap om frelsen i Jesus Kristus som gjelder for alle.

Å forkynne dette var Paulus’ oppdrag, v. 7. Men det er i kraft av Guds nåde at han er forkynner. Og ved Guds kraft har han vært forkynner og utført oppdraget. Den holdningen og ydmykheten må alle forkynnere ha om de skal være i Guds vilje.

3. Paulus som hedningmisjonær, v. 8ff.

Paulus taler noen ganger om seg selv. Det er alltid farlig. Men vi legger merke til at han taler meget ydmykt her. Han er den minste av alle de troende. I 1. Kor. 15, 9 sier han at han er den ringeste av apostlene, og i 1. Tim.1, 15 er han den største blant syndere – og det er i et av de siste brev han skriver. Der ser vi litt av voksteren i hans liv.

Men her gjelder det altså tjenesten. Han skulle forkynne evangeliet for hedningene. Etter eget utsagn er han en liten forkynner. Og budskapet er veldig stort. Han kaller det ”Kristi uransakelige rikdom”. Små redskap kan altså få bære fram et stort budskap. Både Paulus og vi undrer oss ofte over at vi kunne brukes i tjenesten. Vi blir små hos Jesus, både som kristne og som arbeidere.

Denne uransakelige rikdom er evangeliet. Mange ser bare et ord når de leser det, noe som ikke gjør særlig inntrykk på dem. Men evangeliet er så rikt at vi vil aldri forstå det til bunns her i livet, fordi det handler om guddommelige og evige ting. Uransakelig betyr uuttømmelig, noe du aldri kommer til bunns i eller forstår fullt ut. Her i tiden vil det alltid være mange spørsmål vi ikke finner svar på. Da skal vi tenke at det er for stort for meg, jeg fatter ikke Guds tanker – som profeten taler om i Jes. 55, 9.

Paulus’ oppdrag var ”å opplyse alle” om dette, v. 9. Han fikk ikke tale til alle mennesker, men han skrev det ned slik at vi også får se det. Husholdningen betyr her Guds frelsesplan. Den er fra evighet av, men lå skjult hos Gud. Ved evangeliet er alt dette kommet fram i lyset. Nå skal Paulus tale om dette til folket.

I v. 10 ser vi et nytt uttrykk: Guds mangfoldige visdom. Den ligger bak alt det Gud gjør. Like lite som vi forstår selve evangeliets innhold og husholdningen, forstår vi heller ikke måten han fører budskapet fram på. Vi synes at han bruker mange omveier for å nå sitt mål. Også disse veier var med i hans plan, og vi må overlate det til ham som ser det best. Det er lettere når vi tenker at det handler om evige planer som vi ikke har evne til å skjønne. Et lite barn har ikke forutsetninger for å forstå høyere matematikk.

Det lyder underlig for oss at også makter og myndigheter i himmelen skulle få høre dette av menigheten. Det er trolig englene i himmelen, som er ukjent med frelsen. Men en dag skal englene få se inn i evangeliet og hva det betyr.

Også det var med i Guds plan fra evige tider av, v. 11. Frelsen skulle en gang bli kjent for alle. Og det ble fullført da Jesus ropte ”fullbrakt” på Golgata.

Nå ser vi resultatet av frelsesverket: Vi har frimodighet fordi Jesus har tatt all vår skyld og dom på seg og er blitt rettferdige i Kristus, v. 12. Ved troen har vi adgang til hele Guds rike fordi Jesus åpnet veien, og det har vi tillit til er nok. Det er i grunnen troen.

I v. 13 går han over til å tale direkte til leserne om deres behov. Han ber dem om å være frimodige midt i trengselen. For når de hørte at Paulus var i fengsel på grunn av at han forkynte evangeliet, kunne de tenke at Gud hadde sviktet ham. Vi har så lett for å tenke jordisk, og mange har en lykkefilosofi som sier at det alltid må gå godt for en kristen. Er det ikke noe galt med oss, når vi opplever motgang og tunge dager?

Nei, sier Paulus. Lidelsen er nødvendig. Bibelen sier tydelig at de troende vil oppleve motgang, f. eks. i Apg. 14, 22. Den blir dermed en bekreftelse på at Guds ord er sant og Paulus er en rett forkynner. Det må jo være en ære for dem som Paulus har talt til. Den viser også at Paulus elsker dem og er villig til å lide for at de skal få høre evangeliet. Det er fra disse ordene han så går over til å be for dem.

Ef. 3, 14-21. Paulus' bønn.

Ef 3,14-21 Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, 15 han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. 16 Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, 17 at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, 18 for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, 19 og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. 20 Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – 21 ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.

Her kommer apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15.

Vi får her et nytt gløtt inn i Paulus’ bønneliv, og nå ber han igjen for Guds folk. Det ser ut til å være et viktig emne i hans bønner. Du ber kanskje mest for deg selv og for din nære slekt. Noen ber også for hedningene. Og det er ikke galt. Men vi skulle kanskje utvide sirkelen litt mer og be for hverandre som Guds barn. Jeg tror noen tenker slik: Tenk om noen ville be også for meg? For vi kan og skal hjelpe hverandre i dette. Når vi gjør det, blir det også mindre baktale, kritikk og misunnelse. For bønnen har en rensende makt med seg. Du kritiserer ikke så lett de du ber for.

For leserne ber han nå om flere ting:

1) At de må styrkes, v.16.

Vi behøver stadig ny kraft i livet med Gud. Vi tappes for kraft ved arbeid og anstrengelser i livet, også åndelig sett. Den som gir seg mest for Gud, behøver også mest kraft.

Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Gud skal styrke dem etter sin herlighets rikdom. Og i kap. 1, 19 sier han: Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.

Og det skjer ved Ånden, ved at han veileder oss, refser oss og gir oss nytt mot alt etter som vi behøver det. Noen ganger bruker Ånden mennesker som sitt redskap, og andre ganger taler han direkte til oss ved minnelser. Vi skal alltid være våkne for at Ånden taler bestandig slik Skriften taler. Det er menneskepåfunn om noe annet kommer fram. Og dette gjelder ”det indre menneske”, altså vårt hjerteliv med Gud.

Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber. Det kan altså være nødvendig at noen ber for oss, at også vi må få styrke og kraft nok. Har vi lite åndskraft fordi det er så få eller ingen som ber nettopp for oss?

I kap. 6, 18-20 sier Paulus at vi skal be alltid – også for han, står det. At han må med frimodighet kan forkynne og kunngjøre evangeliet. Ja, at han kan tale med frimodighet. Var det nødvendig for den store apostel Paulus å ha forbedere, føler nok jeg det ennå mer nødvendig. Er det noen som vil be – også for meg?

En annen erfaring må også nevnes her: Vi får selv mer styrke når vi ber om at Gud må styrke andre! Bønnen får en slags gjensidig og tilbakevirkende kraft.

2) At Kristus må bo i dem, v.17.

Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen. Han ikke bare døde for oss og ordnet alt i himmelen. Jesus stiger også inn til oss og er oss nær hele livet. Bønnen er at han alltid må få rom i vært liv og hjerte. Han ber om det, slik at Jesus får prege vårt liv, Gal. 4, 19.

Da blir han husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft. For det er han som er vår kraft og ikke noe i oss selv. Vi har noen ganger lyst til å styre vårt eget liv og slik gjøre oss uavhengig av Gud. La oss heller overgi nøkkelen til huset til vår Frelser. Det er da det går oss godt. Dette er en del av bønnen.

3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19.

Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19, 30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er et vern mot vranglære og verdslighet.

Han ber for dem at de må bli rotfestet og grunnfestet, v. 17f. Kristenlivet blir ikke fast og trygt om du hele tiden er opptatt av dine følelser og tanker om hvordan du har det. Her ser du at troen skal ha et feste, den skal bygge på noe som er sterkere enn vårt eget indre liv.

Han bruker først en plante som eksempel. Den må settes i god jord og ofte dyp jord for å få næring og vann nok. Det vises mest i tørketider. Vil den overleve da? Frukten er også avhengig av en god jord der planten får det den trenger.

Dernest bruker han bilde av et hus. Det trenger et godt og solid fundament og grunnvoll. Her er det stormen og motgangen som er i sentrum. Vil huset stå når høststormen kommer? Paulus vil vise hvor viktig dette er. Derfor ber han om det.

Det vi skal bygge på er Kristus og hans verk. Å være rotfestet og grunnfestet der, er å ha et godt og grundig kjennskap til Kristus. For han er jo følgen og resultatet av Guds kjærlighet mot oss. Derfor er det nyttig og nødvendig å bruke tid på det Bibelen sier om frelsen. Det er de overfladiske og lettvinte kristne som først faller. I fristelsens stund hjelper ikke de store ord eller opplevelser i fortiden. Spørsmålet er: Hva eier du i dag?

4) At de må forstå

hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 – og er en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd. Det er ikke nok med teoretisk og ”død” kunnskap. Vi må selv få se inn i Guds hjerte og fylles til all Guds fylde.

5) Kjærlighetens omfang.

Her bruker apostelen fire uttrykk for å si noe om det. Han bruker de vanlige retninger i verden for å vise størrelsen av Guds kjærlighet.

Dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Gud elsker jødene som sitt eget spesielle folk. Og han elsker hedninger av alle trossamfunn. Han elsker muslimene som nå er en så veldig stor gruppe. Han elsker de fine og de dårlige – også meg, sier Paulus. 1. Tim. 1, 15.

Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Hele verdenshistorien er innbefattet i dette ordet Kjærlighetens lengde.

Dens dybde: den når de dypest falne og omfatter det verste fall i ditt liv. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Ingen kan visst utgrunne det i dette liv. Vi har så lett for å sette noen til side: De kan umulig bli frelst. Å, jo! Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.

Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himmelen, røveren blir et Guds barn, og Gud setter oss i himmelen med Kristus. Jfr. kap. 2, 6. Objektivt sett er vi der allerede nå ved troen. Men himmelens høyde er så stor at heller ikke den fatter vi.

6) Kristus gjør mer

enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).

7) Til Guds ære.

Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt. Du blir vel med der? Ennå er det tid til å komme og få del i dette frelsesverk.

Amen.

Efeser IV av VI.

Kap. 4.

FORMANING. Kap. 4, 1-3.

Ef 4,1-3 Jeg formaner dere altså, jeg som er en fange for Herrens skyld, at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, 2 med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, 3 og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.

Denne formaningsdelen er altså talt til Guds folk og ikke til verden. (Du får ikke en gris til å være som et menneske selv om du formaner den til det. Et menneske kan derimot oppføre seg som et sant og rett menneske i det ytre.)

Formaninga sikter (her) mot et rett kristenliv og (indre) enhet mellom de kristne.

I. De kristnes liv, v. 1-3.

Her skal vi gå inn i noen ord og begrep i denne delen av brevet.

1) Jeg formaner (jeg legger dere på hjerte). Det greske ordet er parakaleå, som betyr å trøste, be, formane, tilkalle. Se også Rom. 12, 1. Ordet "altså" viser tilbake til kap. 1-3: formaningen bygger på og skjer på grunnlag av evangeliet om Guds nåde. I Rom. 12, 1 står det slik: Jeg formaner dere ved Guds miskunn.

2) Jeg som er fange for Herrens skyld: Han ber ikke om sympati for sin egen del eller vil kalle frem følelser om at han var i fengsel. - Men han visste hva det kostet å være en sann kristen, derfor hadde han rett til å tale om dette. En som er blitt krøpling i trafikken, kan lettere formane de unge trafikantene til forsiktighet og mindre fart. Paulus hadde selv levd et verdig liv - derfor ble han fengslet. Nå kan han si: selv om det koster mye, bør vi leve det rette livet. Og det skal skje både for Guds skyld, og for at et slikt liv er prisen verd.

3) Hensikten med livet er å leve verdig vårt kall. Ordet verdig er aksios som betyr: det som oppveier, som et lodd på en vekt - for at det skal balansere.

Mitt liv er i en vektskål: hva balanserer det mot? Naboen, folkemeningen, det de fleste sier? Dagbladet?  - Hva bestemmer hvorledes du skal leve i hverdagen?

Hva tid lever du verdig? Vår standard (eller vektlodd) er Guds vilje, dvs. Gud selv. Kap. 5, 1: Bli Guds etterfølgere. Kap. 5, 25: Mennene skal elske konene slik Kristus elsket oss. Det er et høyt mål. Ordet etterfølger i v. 1 er mimætai som betyr å imitere, være lik, leve slik som Gud lever! Og denne likhet finner vi i Bibelens budskap. Bare da er livet vårt verdig kallet - vi er jo kalt til å være Guds barn.  Bibelen slår aldri av på dette "kravet" og målet for livet.

4) Enheten er viktig, v. 3 og 6-7. Her er ment indre enhet blant de troende, ikke en ytre organisatorisk enhet. Den kommer ikke av seg selv. Derfor står det: legg vinn på. Det blir lett uenighet, strid og skille mellom mennesker generelt fordi vi er så ulike på alle måter. Det skjer også mellom kristne. Vi er fullt og heilt menneske selv om vi er kristne. Årsaken er svært ofte at vårt eget kjød får rom, dvs. egeninteressen. Og det skjer ofte ved at vi gir rom for sladder, baktalelse, løgn og uro. Noen mennesker er "flinke" til å skape uro om den minste ting uten å se perspektivet. Derfor står det slik her: Åndens enhet i fredens sambånd, eller på Nynorsk: ”Legg vinn på å vera eitt i Anden, i den fred som bind saman.” Vi har i grunnen så mye felles med alle andre Guds barn, v. 4-6. De konkrete formaningene i v. 2 sikter nettopp mot å holda på denne freden i Ånden.

II. Fem store begrep i kristenlivet - som kan bevare freden og vise at vi lever et sant Guds-liv. De forteller hva det er å leve verdig kallet. Her er noe av Guds standard, og derfor noe å prøve seg på.

1) Ydmykhet. På gresk er ordet tapeinofrosynæ. Grekerne brukte det om slavefrykten, om å være krypende og smiskende overfor andre, de som er over en. I bibelsk betydning får det et annet innhold - Bibelen fyller ofte gamle ord med nytt innhold. Den kristne ydmykhet kommer først av selverkjennelse. St. Bernhard sa: det som gjør oss klar over at vi er uverdige. Dernest kommer det av å sammenlikne oss med Kristus og Guds krav. Vi blir ikke alltid ydmyke av å sammenlikne oss med andre mennesker. En kan tro at en er en ganske bra pianist, til og med god! til vi møter en virkelig mester. Da hører vi ofte forskjellen. - Å være ydmyk er å tenke lite eller ringt om seg selv og sette seg selv nederst. Fil. 2, 3-4: Det er en sterk prøve på å være ydmyk. Vi blir formant til å leve ydmykt, ja med all ydmykhet (NN-30).

Paulus kunne vitne om det, Apg. 23,1: Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag. 24, 16: Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og menneske. I Nn-78 står det slik: eit reint samvit. Det er sterkt å kunne si det.

2) Mildhet. NO-78 har: ta dere ikke til rette. NO-30 har: saktmodighet. På gresk står praotes: de som ikke krever sin rett eller gjør seg selv gjeldende. Ordet er brukt om Jesus i Mat. 11, 29: jeg er mild (saktmodig).

3) Langmodighet, i Nn-78: ver tolsame. Det er mot til å gå langsomt.

Det betyr å tåle mye av andre mennesker. De setter oss ofte på prøve, og det spørs hvor mye vi klarer å ta imot. En hovedsak er å ikke slå eller ta igjen.   Det betyr nærmest tålmodighet: å tåle trengsel, sykdom og problemer av andre. Rom. 12, 12: vær tålmodige i trengselen. Grunnbetydningen blir: å være standhaftig og ikke misse motet i alt som skjer, særlig overfor medkristne. Her taper vi kanskje lettest - og da blir freden brutt.

4) Vi skal bære over med hverandre - fordi vi er så ulike. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Vi må lære å tåle andre - både i teologi og liv - når det ikke går på det sentrale, det åndelige livs grunnlag og hovedsak.

Det skal lite til for å ødelegge: vi blir uvennlige, sure, tåler ikke andres meninger, vi finner feil, blir utilfredse og irritable. Alt dette er med og ødelegger fredens sambånd.

5) Løsningen er: i kjærlighet. Ordet er her agape som betyr den forpliktende kjærligheten som tar ansvar og er villig til å ofre for andre. Ordet er brukt om Guds kjærlighet i Kristus til menneskene, Joh. 3, 16. Dette prinsippet skal styre alle våre reaksjoner mot andre! Og det er en vanskelig kunst.

III. Det vi har felles, v. 4-6.

Ef 4,4-6 Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere òg ble kalt med ett håp i deres kall. 5 Det er én Herre, én tro, én dåp, 6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

 På tross av at vi mennesker er ulike på mest alle områder, har vi mye felles som kristne. Og dette går på tvers av mest alle konfesjoner og kirkesamfunn. Dermed har vi ikke sagt at konfesjoner er likegyldige, men vi finner altså et minste felles multiplum hos alle troende i alle land til alle tider i alle evangeliske kirker. Men det er heller ikke gitt oss å skille rett mellom alle ting som er rett i de forskjellige samfunn. Mye må vi overlate til den endelige dom. Men kan hende blir vi overrasket her.

Kirken er en enhet fordi Gud er en. På samme tid er den mangfoldig ved at mange gaver er i virksomhet, v. 7-10. Hva er felles her?

1) Vi er ett legeme. Alle kristne tilhører det ene legemet, Kristus. Dette blir omtalt mer i kap. 5, 23-32. Paulus kaller det et mysterium, en hemmelighet. Vi kan aldri skape et synlig legeme, en kirke, av alle kristne.

2) Vi har en Ånd, Den Hellige Ånd. Det er den samme Ånd som kalte oss til Gud da vi var syndere, som føder oss på nytt og viser oss Kristus som eneste Frelser. Ingen andre kan gjøre det.

3) Vi har et håp som er den himmelske arven. Håpet etter døden er svært viktig for de kristne - og vi finner den samme lengselen hos hedningene: hvorledes skal de finne fred bak graven. Vi fikk håpet da vi ble kalt - her i betydningen av å ta imot kallet.

4) Vi har en felles Herre, Jesus Kristus. Der han ikke er herre, er det ingen enhet. Om de ser ulikt på deler av den kristne tro, vil alle kristne ha Jesus felles - som eneste frelser.

5) En tro er også felles, ikke styrken på troen eller hvor stor og klar den er i alt. Men troens gjenstand, objekt, hva vi tror på og at vi tror og ikke regner med gjerninger. Vi tror på Gud i Kristus og har gitt slipp på alle våre egne gjerninger.

6) Vi har felles dåp. Her menes ikke dåpens form, men hvem vi er døpt til. Alle kristne er døpt til Kristus etter dåpsbefalingen. Innholdet i dåpen er ellers viktig.

7) Vi har en Gud og noen annen virkelig Gud finnes ikke. Alle andre guder er avguder og dermed ikke virkelige guder. Han er far for alle - ikke i betydningen kristen far, slik at alle mennesker er kristne (jfr. 3, 15). Enten mener Paulus at alle her betyr alle kristne, både av jøder og hedninger (som Dächsel), eller i betydningen en skaper-og herskertanke slik fortsettelsen i verset er: han er over alle, gjennom og i alle. Den første betydningen er mest sannsynlig ettersom alle de andre likhetstegn går ut på å vise hva de troende har felles.

IV. Mangfoldet i kirken, v. 7-16. Om nådegåver.

Ef 4,7-16 Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med. 8 Derfor sier Skriften: Han fór opp i det høye og bortførte fanger, han gav menneskene gaver. 9 Men dette: Han fór opp! – hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? 10 Han som steg ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt. 11 Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, 12 for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, 13 inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, 14 for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep. 15 Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. 16 Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.

På tross av at vi er ett legeme og har så mye felles, er det også en mangfoldighet i den kristne kirke. Og det ser vi i alle forsamlinger, mer eller mindre. Dette mangfoldet har med nådegavene å gjøre. Nådegavene er gitt oss for at vi skal tjene og ikke for å vise dem frem. De er nådegaver fordi vi får dem av nåde. Vi kan ikke kreve noe, bare be om gaver. Slik kan vi heller ikke kreve bestemte gaver eller tjenester i Guds rike. Gud er suveren på denne måten også. V. 7.

I dette avsnittet finner vi et Messiasord som kanskje er vanskelig å forstå, v. 8 sitert fra Sal. 68, 19. Paulus siterer ikke verset ordrett, og ved første øyekast kan det by på vansker. I salmen står det at han (Kristus) mottok gaver blant menneskene, slik seierherren fikk gaver som tegn på hylling (Dächsel). Slik har Kristus tatt bytte fra fienden, altså skaffet frihet og frelse for syndere.  Paulus siterer dette slik at Kristus ga gaver til menneskene. Her kan vi forstå det slik at han ga videre til oss den frelse han vant. Fjellstedt kaller denne salmen "Kristi opphøyelse og kraft".

 

Som en følge av dette, taler han om de forskjellige nådegaver. Det er han - Kristus - som ga gaver og satte de forskjellige tjenestene i kirken.

1) Noen er apostler, v. 11. Her må være ment de 12 apostlene Jesus valgte seg ut i begynnelsen og som ble et grunnlag for den videre kirken, kap. 2, 20.  Aposteltittelen er avgrenset til øyenvitner slik det kommer fram i Apg. 1, 21-22. Somme vil også mene at alle som forkynner i nye områder (for de unådde folk), kan kalles apostler. Men det er det ikke skriftgrunnlag for. Men i den aller første tiden var det noen andre som ble apostler, som f. eks. Paulus. Men det hadde spesielle årsaker.

2) Dernest kommer evangelistene, det er de omreisende predikantene som taler til vekkelse og frelse for uomvendte.

3) Andre er hyrder - det er de som skal hjelpe de troende i kristenlivet, gi åndelig mat. De taler til oppbyggelse.

4) Noen er lærere - ikke som folkeskolelærere, men i åndelige spørsmål. De skal forklare den kristne tro og føre folk inn i Ordet.

Grunnen til at kirken trenger flere tjenester er sagt klart i v. 12f.: Vi skal bli dugelige til tjeneste for Gud. Og vi trenger alle hjelp til åndelig vokster, og vi skal være med å kalle andre inn til korset. Vår vokster i troslivet har som mål å gjøre oss faste i troen slik at vi ikke blir revet med av vranglære, v. 13-14. Vranglærerne er dyktige til å få folk med seg. Altfor mange blir revet med og lar seg kaste omkring av andre. Deres lære ser tiltalende ut og mange kan la seg lure. Jfr. Kol. 2, 18.

Løsningen er v. 15: være sannheten tro, dvs. tro mot evangeliet om Jesus som hovedsaken i kristentroen. Men det skal skje i kjærlighet mot alle som er utenfor slik at vi ikke støter dem. Bare sannhet blir en hard holdning. Bare kjærlighet blir bløtaktighet. Alle skal sammen vokse opp til Kristus, v. 16.

V. De kristnes nye liv, v. 17-32.

Ef 4,17-32 Dette sier jeg da og vitner i Herren: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer, som følger sitt tomme sinn. 18 Deres forstand er formørket. De er fremmede for livet i Gud ved den uvitenhet som er i dem fordi de har forherdet sine hjerter. 19 Følelsesløse har de gitt seg over til tøylesløshet, så de lever i all slags urenhet og griskhet. 20 Men dere har ikke lært Kristus slik å kjenne, 21 så sant dere har hørt om ham og er blitt opplært i ham, slik sannhet er i Jesus: 22 Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. 23 Men bli fornyet i deres ånd og sinn. 24 Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten. 25 Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste! For vi er jo hverandres lemmer. 26 Bli vred, men synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede. 27 Og gi ikke djevelen rom. 28 Den som stjal, må ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det! 29 La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og som blir til velsignelse for dem som hører på. 30 Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. 31 La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!

  Dette nye livet er et resultat av at nådegavene trer i funksjon. Det skjer en veldig forandring med dem som blir frelst av nåde, kap. 2, 8. Og denne forandringen fortsetter hele livet. For dette har med vårt daglige liv å gjøre. Det er tale om hverdagskristendom.

1) De skal ikke leve slik som hedningene lever, v. 17-19. Dette kan bety at leserne har vært hedninger før de ble kristne, og at det ikke er tale om jødekristne. Hedningene lever i synden og kjenner ikke Gud. Flere kjennemerke finner vi her om hedningene:

a) De vandrer i ”sin hugs fåfengd” (Nn-38), eller i NB-05: de ”følger sitt tomme sinn”. V. 17 griper tilbake til tanken i v. 1: om det rette kristenlivet. Paulus sier og vitner - i Herren. Skal en kristen vokse opp til Kristus i kjærlighet, er det først viktig å leve på en annen måte enn hedningene gjør. Det griper han fatt i først.

b) De er formørket i sin forstand, i Nn-78: ”vitet deira (er) formørkt”. De forstår ikke det som handler om Guds rike og frelsen.

c) De er fremmede for Guds liv. Derfor forstår de heller ikke det vesentlige i kristendommen.

d) De er uvitende, Nn-78: dei kjenner ikke han. Uvitenheten er i dem. De kan selvsagt vite mye om jordiske ting og være kloke på den måten. Guds rike er likevel noe helt annet. Det er alle mennesker uvitende om etter sin natur.

e) De er forherdet i sitt hjerte - derfor kjenner de ikke ham. Forherdelse taler om en hardhet der Gud ikke lenger får trenge inn med sin vilje. Ordet betyr en steinart (tuffstein). Et forherdet menneske kjenner ikke lenger trang etter Guds og frelse og lever uberørt av Åndens kall.

f) De er uten skamfølelse, Nn-38: tykkjelause, v. 19. Jfr. Fil. 3, 19. Skammen gjør oss oppmerksomme på at vi har feilet og gjort noe galt. Da er det fremdeles mulighet for å vende om. Men disse menneskene følte det ikke lenger slik.

g) De har kastet seg ut i tøylesløshet eller urenhet, Nn-38: gjeve seg i ulivnad. Her tales om et løssluppent seksualliv. Det kan gjelde både naturlig og unaturlig synd. Foran har han talt om det de var, nå viser han hvordan de aktivt lever i synd.

h) De lever i all slags umoral, Nn-38: dei driv med all ureinskap. Det kan vise til synd mot det sjette bud eller andre slags grove synder.

i) De jager etter penger, NN-38: havesykja; NB-88: griskhet. Pengekjærhet er en rot til alt ondt – det kan føre mennesker bort fra Gud, skrev Paulus i ett av sine siste brev. 1. Tim. 6, 10. Rikdommen er en stor fare, og bare tanken på og ønske om å bli rik, er farlig. Derfor skal vi frykte når rikdommen vokser. Jfr. Salme 62, 11: Når rikdommen vokser, akt ikke på det, og Ordspr. 11, 28.

2) De kjenner Kristus, v. 20-21: Jesus er det motsatte av det hedenske livet. De har ikke lært Kristus å kjenne slik. De har hørt om han, og er opplært i ham - som sannhet er i Jesus. Etter dette burde de vite hvorledes det rette livet med Gud er.

3) De skal legge av det gamle livet, v. 22. 25-32.

Det gamle menneske er ”hele deres ugjenfødte tilstand med alle dens livsytringer” (P. Madsen). Som kristne har vi ikke lenger noe med det å gjøre.

4) Det nye livet skal de ikle seg, v. 23-24. Her skjer det en stadig fornyelse. En fornyelse i gudstroen og gudslivet er forutsetning for fornyelse i det ytre livet. I et normalt kristenliv vil de følges ad.

Vi merker oss hvorledes Paulus skriver om en dobbelhet i kristenlivet: Vi har allerede lagt av oss det gamle, men vi skal fremdeles legge det av oss. Vi er kledt i det nye, men skal stadig kle oss i det. Derfor er kristenlivet en prosess og en vokster i nåden. Blir det stagnasjon, dør livet. Et liv kan aldri stå stille, det må vokse, øke og utvikle seg.

Efeser V av VI.

Kap. 5.

Guds etterfølgere. Kap. 5, 1-21.

Ef 5,1-21 Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, 2 og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. 3 Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – 4 og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn! 5 For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike. 6 La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. 7 Gjør derfor ikke felles sak med dem! 8 Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! 9 For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. 10 Prøv da hva som er til behag for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! 12 For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. 13 Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. 14 Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15 Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16 så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. 17 Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! 18 Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, 19 så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, 20 og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. 21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt.

Dette avsnittet er en naturlig følge av det foregående. Det nye gudslivet er å følge Guds egne anvisninger, så å si. Det er å ha Kristi kjærlighet til forbinde, som NB-05 har som overskrift her. Derfor kommer her en del gjentagelser om å avlegge det gamle og ikle seg det nye. Bibelen er praktisk i sin formaning, og vi gjør vel i å følge den. – Lloyd-Jones sier at de to første vers kanskje er det høyeste av all lære og det største ideal for livet.

1. Leve i Kristi kjærlighet, v. 1-7.

Kapitlet begynner med en sterk formaning, og det er sagt til troende. De er Guds kjære og elskede barn. Det er vi ved troende og ikke ved noe annet. Gud har tilgitt oss synden, kap. 4, 32. Derfor skal vi være Guds etterfølgere. Det er tydelig og sterk tale, og det gjelder hverdagslivet.

Dette livet blir nå konkretisert. For vi kan med god grunn spørre: Hva betyr det å følge Gud? Et viktig kjennetegn på Gud i forhold til oss mennesker, er hans kjærlighet. Joh. 3, 16. Da blir det naturlig for Paulus å fortsette slik: og vandre i kjærlighet. På gresk er brukt det samme grunnord for kjærlighet her som for å elske hos Joh. 3. Han begrunner det videre med at Kristus har elsket oss, og nå forklarer han mer hva denne kjærlighet er.

For nå viser han hva Kristus gjorde for oss: han ga seg selv som en gave og et offer. Her har vi et konsentrat av hele frelsesverket. Derfor oversetter Bibelen Guds Ord dette slik: En offergave og et blodig offer for Gud. Han tenker her på Jesu død på korset der han ofret seg selv for våre synder. Og det var Gud som sendte ham til oss.

Kjærligheten er altså praktisk. Det er ikke nok å si til folket f. eks. på et møte, at vi elsker dem så høyt. Det er ikke nok å si til en syk: Jeg er så glad i deg. Han blir ikke frisk av det, han trenger legemlig hjelp. Det er da vi blir til en velbehagelig duft for Gud. Dette viser til lovprisningsofferet i GT. 2. Mos. 29, 18 og 25.

Skal vi bli det, kan vi ikke leve i synd. V. 3 ff nevner flere grove synder. Det er kanskje litt overraskende at hor og pengekjærhet settes på samme linje. Det kommer nok bl. a. av at alt som drar hjertet bort fra Gud, er like galt i Guds øyne. Vi klassifiserer ofte synden, og menneskene mener at noen synder er så stygge at de ikke skal nevnes en gang. Samtidig lever de kanskje i skjulte synder som sladder og småløgn i hverdagslivet. Det er hykleri.

Det alvorlige ved alle synder, er at slike mennesker har ikke arv i Guds rike, dvs. de kommer ikke til himmelen når de dør, v. 5. Derfor må vi ikke bedra oss selv eller la andre lure oss med tomme ord, v. 6. Tomme ord er tale uten støtte i Guds ord. Det er å si at synden ikke er så farlig, at en gjerning ikke er synd selv om Bibelen sier det. Alle bortforklaringer av Bibelen kommer inn under dette. De som taler slik, glemmer at Guds vrede vil komme over både de som gjør synder og de som godkjenner og tillater synder.

Derfor må vi ikke gå sammen med slike, for vi kan selv bli smittet av villfarelsen. V. 7. Det betyr at det er og må være et sterkt skille mellom Guds barn og verden. Det er mye verden gjør som en kristen ikke kan være med på. Her skal vi være tydelige, selv om noen blir fornærmet eller kritiserer oss.

Det betyr selvsagt ikke at vi kan leve akkurat som Gud i vårt daglige liv. Det er overmot å tenke slik. Det er i hovedsaken vi skal leve som det sømmer seg for Guds folk. Da skal vi ikke sammenligne oss med det verden og sløve kristne ønsker, men med det Guds ord sier om saken. Det som sømmer seg for de troende, v. 3, er å leve i samsvar med Ordet og la Guds vilje styre vilje og liv. Da er vi Guds etterfølgere. Det hender nok at vi faller i synd, da vil vi straks gå til Gud og be om tilgivelse. Det viser at vi virkelig er Guds etterfølgere.

Ordet for ”etterfølger” betyr å etterligne, imitere. Det er noe ved Gud selv som vi kan gjøre etter ham, selv om det ikke blir like fullkomment. Gud har egenskaper som vi ikke kan imitere. Han er Gud og vi er mennesker. Han har f. eks. en herlighet som vi aldri oppnår her i livet. Og han er evig, uten fødsel og død. Vi er født inn i verden og skal dø en dag. Gud er allmektig, allvitende og alle steds nærværende. Vi kan ingen ting av det.

Men han er noe mer. Han er rettferdig og hellig, kjærlig og nådig m.m. Og her er det at Bibelen kaller oss til etterfølgelse. Vi skal ikke bli kristne på den måten. Det er vi av nåde. Men blant våre medmennesker kunne vi ofte være bedre – både for å vise dem Guds rike og for å hjelpe i nød.

Nå har Gud vist seg for verden på en spesiell måte. Det er ved Jesus, sin Sønn. Han har forklart og vist hvem og hva Gud er, Joh. 1, 18. Og i sin avskjedstale sier Jesus: Den som har sett meg, har sett faderen. Joh. 14, 9. Derfor kan vi se på Jesus, hvordan han var og levde som menneske – der er vårt forbilde.

2. Leve som lysets barn, v. 8-14.

Nå begynner Paulus med en ny tankerekke, men om samme tema. Her taler han om motsetningene lys og mørke. De troende er lysets barn, mens verden vandrer i mørke. Nå minner apostelen dem om at de skal leve hverdagslivet som lysets barn.

Han konkretiserer også her hva dette lyset betyr, v. 9. Et slikt liv består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Det er gode menneskelige dyder, men det er egentlig beskrivelse av livet i lyset her. Jfr. 1. Joh. 1, 7. Det er dyder i forhold til Herren, v. 10. Verdslige mennesker kan også være snille og gode ytre sett. Men når en kristen gjør de samme gjerninger, blir det noe annet, for han gjør det for Guds skyld. Han vil ære sin Mester og tjene menneskene fordi de er Guds skapninger.

Straks kommer en formaning om ikke å ta del i verdens vesen, v. 11. Der er et skille mellom kristne og verdslige. Disse to kan ikke forenes. Når noen vil gjøre de kristne lik verden, viser det svikt i åndelig dømmekraft. Det er risikabelt å ha slike mennesker som ledere.

En ny og kanskje overraskende formaning følger nå: Refs dem heller. Det er ikke nok for oss å holde oss borte fra verdens vesen og levemåte. Vi skal peke på at det er galt å synde. Det vil koste mye mer enn vanlig evangelieforkynnelse. For da tråkker vi på andre mennesker, sier de. Derfor må vi gjøre det høflig og forsiktig og med vennlighet og kjærlighet. Men folk må forstå hva det innebærer å leve i synd.

I neste vers ser vi at det antagelig ikke var ”småsynder” Paulus tenkte på, v. 12. Det skjer nok i det skjulte, men Gud kjenner det. Og om det er skjult synd for mennesker, er det en skam for menneskeheten. Antagelig tenker han her på usedelighet av en slik art at til og med hedningene ønsket å skjule dem. Homoseksualitet var f. eks. vanlig i hedenske miljøer.

En side ved refselsen er at synden da blir åpenbart. De som erkjenner synden og ber om nåde, blir frelst fra den. Nye kristne drog kanskje med seg noen av de gamle synder inn i menigheten, og derfor var det viktig for apostelen å peke på at dette var synd. De kunne ikke være kristne og fortsette i syndelivet. Den regel gjelder til alle tider.

Det som blir åpenbart av Gud, er lys. For da blir det klart at synden er synd. Og da får de nytt lys over livet og hele tilværelsen. Da er det Paulus siterer Skriften med en ny formaning eller vekkelsesforkynnelse. Dere må våkne opp, v. 13. Paulus siterer ikke direkte et bibelvers i GT. Han kombinerer heller et par bibelsteder, som Jes. 60, 1 og Jes. 26, 19 og Jes. 51, 17 eller 9, 1. Det er ikke uvanlig hos Paulus. Det er saken og poenget han vil ha fram.

Både søvn og død er bilder på det å være i synd og leve i synden. Synden er både en stilling og en tilstand. Det er å ha en syndig natur, å være i en syndig verden der Gud ikke aksepteres, og å leve ut de lyster og innfall som man har. Det vil Gud kaste lys over og frelse oss fra. For lyset er noe aktivt, det fordriver mørket og dermed synden.

3. Leve i Ånden, v. 15-21.

Ånden er både vår trøster og hjelper og veileder. Han minner oss om det Guds ord sier om livet vårt, og han gir oss mot og kraft til å leve etter det. Helliggjørelse er et liv i Den Hellige Ånd. Derfor har vi ingen ros eller ære av det vi gjør. Å være fylt av Ånden er å følge Åndens anvisninger slik det står i Guds ord.

1) Lev rett!

Først i dette avsnittet får leserne en formaning til å leve forsiktig og være vise i sin omgang med andre mennesker, v. 15ff. Å vandre varlig er å se seg godt for, være forsiktig med det en sier og gjør og ha tanke for andre mennesker og ikke bare seg selv. Egoismen er dessverre en utbredt sykdom.

Vi skal kjøpe den lagelige, beleilige tid. Rett deg etter tiden, sier Luther om det. Bruk tid og omstendigheter med visdom. Å kjøpe kan bety at det koster oss noe å gå Guds vei. Vi må gi avkall på noe for å gjøre Guds gjerning. Den lagelige tid betyr da anledningene vi får til å vitne og gjøre godt.

Dagene er onde, sier Paulus, jfr. kap. 6, 13. Vår motstander, djevelen, gjør hva han kan for å hindre de troende i å gjøre Guds gjerning. Han gjør det både ved å fylle vår tid med jordiske ting og gjøre oss opptatt, og ved å gjøre aktiv motstand mot oss på ulike måter. Når dagene er onde betyr det at det er vanskelig å lese rett som kristen, og å finne anledninger til å arbeide for Gud.

Da er det viktig å være vis og forstandig og ikke går rett fram etter egen vilje. Å vise rett forstand i slike tilfelle er å prøve å forstå hva Gud vil i enhver situasjon. Hans vilje vil alltid stemme med det Guds ord sier. Det er et godt utgangspunkt og en viktig rettesnor. Da må vi også bruke Bibelen flittig. Der står det mye om vår vandring, både i formaningene i NT og f. eks. i Ordspråket og Forkynneren. Det er her vi lærer å kjenne Guds praktiske visdom.

2) Fylt av Ånden.

Dernest kommer noen flere formaninger. Den første gjelder forholdet til alkohol, v. 18. Det var på sin plass på den tid da de kristne kom rett ut fra hedenskapet. Vår tid er også blitt mer og mer alkoholisert. Kristne mennesker tar etter verden og mener det er legalt å drikke litt.

Paulus peker her på følger av alkohol til alle tider. Den fører bare til utskeielser. Og det betyr f. eks verdslig tankegang og påfølgende handlinger. ”Drukne av vin” betyr ikke bare ”døddrukken”. Paulus peker på selve saken: det å drikke leder mennesker på gal vei. Går vi tilbake til versene foran, ser vi det bedre. Alkoholen sløvner tanke og sinn og du er ikke lenger årvåken og forstandig og vis.

Når vi tenker på at noen tåler meget lite alkohol for å bli avhengig, blir det noe søkt å vise til måtehold. Vi må tenke på at vin etc. ikke er en nødvendig drikk i vårt miljø og samfunn, slik det gjerne var i det gamle Romerriket. Og når det ikke er nødvendig, hvorfor skal vi da friste oss selv og særlig svake sjeler til noe som så lett kan føre dem på villspor og ut i synd?

Det motsatte er å leve livet etter Guds vilje der hans Ånd leder oss. Å være fylt av Ånden kan ikke være forenet med å leve i utskeielser og synd. Ånden leder oss på rene stier.

Et liv i Ånden blir å tale åndelig med hverandre, synge og spille for Herren i våre hjerter. Og det vil vise seg i det ytre liv. Da vil et Guds barn takke Gud for alt, selv om det føles tungt og vanskelig, ja, til og med umulig, v. 20. Vi får takke Gud i Jesus navn fordi vi vet at han alltid vil oss det beste. Han er jo vår far, og da vil han ikke sende noe ondt over oss.

3) Underordning, v. 21.

Den neste formaning er at vi skal underordne oss under hverandre. Ingen skal ”sjefe” og kommandere i et hjem eller på en arbeidsplass som om han var general for sine soldater. I et kristent samfunn er det gjensidig respekt fordi vi frykter Kristus. Det er han som er vår leder. Vi står egentlig alle på samme linje. Vi har hver vår oppgave. Er noen en leder, skal han ta hensyn til de som er under ham. Og underordnede skal i prinsippet være lydige mot sine overordnede.

Flere har pekt på at her er tanken på menigheten som et legeme tydelig. Se v. 19 og 23f. og kap. 4 og kap. 1, 22-23. Derfor binder dette verset sammen det som har stått før og det som nå kommer - hustavlen. Kristus er hodet som leder alt, mens hver enkelt av oss er et lem på Kristi legeme. Skal det fungere, må alle utføre sin spesielle oppgave.

Hustavle. kap. 5, 22-6, 9.

GUDS ETTERFØLGERE - i våre hjem,

Ef 5,22-33 Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. 23 For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser. 24 Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. 25 Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, 26 for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, 27 slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig. 28 Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten. 30 For vi er lemmer på hans legeme. 31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. 32 Denne hemmeligheten er stor - jeg taler her om Kristus og menigheten. 33 Men også hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.

I dette avsnittet kommer en rekke formaninger til de enkelte medlemmer i familie og på arbeidsplassen. Hovedtanken er også her: underordne dere under hverandre, slik Kristus elsket dere. Men blant våre kjære er det vanskelig.

1. Hustruen

skal underordne seg sin mann, v. 22, og ha ærefrykt for ham, v. 33. Hun lignes med menigheten som er underlagt Kristus. Vi kan ikke komme forbi dette prinsippet i Skriften. Merk at det ikke er begrunnet i den praksis som hersket på den tid, men i forholdet til Kristus. Å underordne seg betyr bl. a. å ikke presse fram sin egen vilje, men bøye seg. Jfr. Fil. 2, 3-5.

Argumentasjonen bygges her opp med parallellen til Jesus og de kristne (menigheten). Det er idealet, målet for alle hjem. I den grad dette blir tilstrebet, blir hjemmet godt. Vi sier ikke at det lykkes alltid. Så lenge vi er i dette syndens land, vil ingen ting lykkes fullstendig. Men vi skal tilstrebe det, gjøre vårt beste for at det skal skje.

2. Mennene

skal elske sine hustruer, v.25 f. Kjærlighet er ikke følelse og fine ord, men offer slik Jesus ofret seg for oss. Han før og varmer oss, og skal en gang framstille oss fullkomne i Guds rike. Slik skal mannen være: gjøre alt for henne.

Kap. 6.

Ef 6,1-9 Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre, i Herren! For dette er rett. 2 Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – 3 for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet. 4 Og dere fedre: Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning. 5 Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv. 6 Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet. 7 Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker. 8 For dere vet at det gode som enhver gjør, det skal han få igjen av Herren, enten han er trell eller fri. 9 Og dere herrer: Gjør likedan mot dem, så dere lar være å bruke trusler. Dere vet jo at både de og dere selv har den samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk.

3) Barna

skal være lydige og hedre sine foreldre, kap. 6,1-2. Det er den bibelske barneoppdragelse som alltid er fruktbar. Da gjør man nemlig det som er rett - i Guds øyne. Da har også barnet løftet om at det skal gå godt, v.3.

- Her siterer Paulus det 4. bud for dem. Det sier at barna skal hedre sine foreldre. Bibelen bruker altså budene. Derfor har vi dem i den kristne troslære. Den er en norm for oppførsel og levemåte i dette tilfelle. Og budet brukes som en autoritet. For dette er rett, sier han. Som budet legger også han til det løftet som er knyttet til budet og sier at det er det første av budene som har et løfte. Og det er at det skal gå oss vel når vi følger Guds ordninger.

4) Foreldrene

skal oppdra barna i Herrens tukt, men uten vrede, v.4. En del skriftsteder om barneoppdragelse kan hjelpe oss til å gjøre det rett. Ordspr.19,18; 23,13-14. Salm.78,3-4. 2.Mos.20,12. 5.Mos.6,7. Kol. ,20-21. Men vi legger her merke til at foreldre ikke skal bli vred og slik la sine følelser ta overhånd.

5) Tjenerne

(slavene) skal være lydige mot sine sjefer, for slik gjør de Guds vilje. Den moderne revolusjonsånd i stor og liten målestokk er ikke etter Guds ord. De som er lydige, har løfte om lønn i det evige liv. Det er kristen dyd å kunne vente, v.8. Sml. Tit.2,9-10. 1.Tim.6,1f. Kol.3,22f. 1.Pet.2,18f.

6) Arbeidsgiverne

Til slutt får arbeidsgiverne en formaning, v.9: de skal være på samme måte mot tjenerne og ikke true. Da blir det gode arbeidsforhold hvis tjenere og herrer behandler hverandre likt. Herrene har også sin Herre i himmelen, og han tar ikke hensyn til noen i sin dom om de har høy eller lav stilling. Han dømmer rettferdig. Jfr. Kol.4,1.

La oss gå inn til vår Gud i lønnkammeret og be om tilgivelse for at vi så lite har vært hans etterfølgere i vårt daglige liv, og be om kraft og visdom til å gjøre det bedre heretter.

Efeser VI av VI.

A. GUDS FULLE RUSTNING. Ef 6, 10-24.

Ef 6,10-24 For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! 11 Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. 12 For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. 15 Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, 19 og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet – 20 for denne er jeg sendebud i lenker! – slik at jeg kan være frimodig i ham og tale som jeg bør. 21 For at dere også skal få vite hvordan jeg har det og hva jeg gjør, skal Tykikus fortelle dere alt. Han er vår kjære bror og en trofast Herrens tjener, 22 som jeg sender til dere nettopp for at dere skal få vite hvordan det står til med oss, og for at han skal oppmuntre deres hjerter. 23 Fred være med brødrene, og kjærlighet med tro fra Gud Fader og Herren Jesus Kristus! 24 Nåden være med alle dem som elsker Herren Jesus Kristus i uforgjengelighet!

1. Sterk i Herren.

Vi oppfordres i Bibelen til å bli sterk i Her­ren, Ef. 6,10. Ordet står som en oppfordring (im­perativ­). Og denne styrken i Herren er hemmelig­heten til et seirende kristenliv. Kristenlivet er en kamp og det går ikke av seg selv. Det har aldri vært lett å være en kristen og derfor trenger vi overnaturlige, guddommelige krefter.

Dette ordet forteller oss flere ting om kristen­livet:

  a) Vi er svake i oss selv. På alle områder er det sant, fra fødsel til grav. Og det er selvsagt synden som er skyld i dette. Vi er ødelagt og syke i vår natur, kjødet. Paulus sier f. eks. at vi var skrøpelige da Kristus døde for oss, Rom. 5,6. Og det forklarer han med at vi var ugudelige og syn­dere, v. 7-8. Endatil Guds hellige lov var maktes­løs pga kjødet, sier Paulus, Rom. 8,3.

  Vår svakhet er altså ikke først og fremst sykdom og vanskelige leveforhold. Det er vår natur det er noe galt med. Ved syndefallet ble vi ute av stand til å klare oss selv. Det har han vist allerede i kap. 3,16 der han ber for leserne i Efesus at de "må styrkes med kraft i det indre menneske". Og her er styrken knyttet til Kristus: det er når han bor i hjertet ved troen at de opplever kraft i sitt kristenliv, v. 17. Det er bestandig hemmelig­heten: ved Jesus Kristus kan vi seire.

  Mot avslutningen av brevet kommer dette igjen: bli sterke! Og da mener han det samme: i Herren, sier han. Det er hos Jesus du finner alt.

  Vi ser det i omvendelsen. Kan vi omvende oss selv, av egen vilje og kraft? Den som har prøvd det på alvor, må erkjenne: det var umulig. Omven­delsen ble ikke slik den skulle være. Vi visste ikke om vi hadde vilje til det en gang. Det var vår svakhet. I helliggjørelsen og livet med Gud ser vi det samme. Det går galt gang etter gang. Vi faller i synder og makter ikke å leve livet slik vi skulle. Vi kjenner på en indre kulde og like­gyldighet for de åndelige ting. Vi kan til og med tenke på ganske verdslige ting midt i bønnen, og vår egen vilje dominerer så ofte.

  Når vi så skal forsøke å arbeide for Jesus, kommer vi til kort igjen. Vi har ikke den rette gløden og varmen og slett ikke den offervilje som mange gamle troende hadde. Hva kan vi egentlig?

  b) Vi trenger Guds kraft. Bli sterk i Herren, står det. Vi får ikke mer åndelig kraft om vi bestemmer oss for å bli sterke eller anstrenger oss mer. Kraften ligger heller ikke i følelses­livet vårt. Vi har ikke mer av Guds kraft om vi føler oss sterke eller ovenpå.

  Alt dette er kjødelige og loviske tanker som aldri kan bringe seier. Ved slikt menneskeverk blir vi ikke bedre kristne. Det er som å løfte seg selv opp etter håret. Og kanskje vi her har en viktig grunn til at det er så mye svakt og dårlig kristenliv blant folk. Man har regnet med seg selv og ikke med det lille ordet "i Herren".

  Det er Gud selv som må gi oss kraften. Ja, han må gi oss av sin veldige kraft. Kampen for troen blir så stor at vi trenger det. Vi trenger hans styrkes kraft, som det står. Her er det virkelig tale om guddommelige krefter. Det er Gud selv som kommer nær til en kristen i kamp.

  Og han har resurser nok til oss. Det har han vist gjennom Israels historie og for oss i evange­liets tid. Gjennom profeten Jesaja sa Herren til Israel: "Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke, de som venter på Herren får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette", Jes. 40, 29ff. Å vente på Herren er å stole på ham. Vi vet at han kommer i rett tid med sin hjelp.

  Korahs barn sier i en salme: "Salig er det men­neske som har sin styrke i deg, de som har sitt hjerte vendt til de jevne stier. De går fram fra kraft til kraft", Salme 84,6-8. Og legg merke til vers 7 her: Når de vandrer gjennom tåredalen... En kraftfull kristen må regne med det. Men midt i vanskene opplever de velsignelse.

  Men en kristen kan ikke stole på gammel kraft og velsignelse i sitt liv. Han trenger stadig ny kraft.

  c) Vi har en mektig fiende. Derfor trenger vi så stor kraft. Hovedfienden er ingen ringere enn Djevelen selv. Han må vi ta alvorlig! Han vil angripe de varmeste og beste kristne, om vi kan tale slik. I v. 11-12 er sagt flere ting om hans virkemåter. Vi gjør vel i å se nærmere på det.

  (1) Først tales det om Djevelens listige angrep. Han kommer til oss med fristelse der vi minst tenkte det var mulig og når vi minst ventet ham. Han vet om våre svake punkt og kan slik sette inn sine angrep der og da. Han er listig, eller "sne­dig" som det står på dansk. Han går ikke åpent fram og gir til kjenne hva han vil. Vi ser det samme hos visse mennesker: de sier og gjør noe annet enn det de egentlig har som mål. Men slik går de altså omveier for få sin vilje fram. Og da kan de legge feller for andre for å kunne slå dem ned.

  Gjennom hele bibelhistorien ser vi hvordan Dje­velen har gått fram på denne måten: han blander sannhet med løgn for å gjøre den mer tillokkende, slik han gjorde for Eva i Edens hage (1.Mos. 3, 4-5.22). Han siterte Bibelen for Jesus i ørkenen - selv om han i realiteten siterer feil ved å plukke ut enkelte setninger (Mat. 4,6). Han kler seg ut som en lysets engel (2. Kor.11,14). Både han selv og hans tjenere ser dermed ut som kristne og rette sendebud for evangeliet. Vi må faktisk vente at det blant kirkens folk er slike åndelige skuespillere, etter dette ordet. Han innbiller faktisk folk at han ikke eksisterer for derved å få dem lettere i sin makt (Apgj. 20,22). Han opp­trer også der han ikke er ventet (Mat. 24,15 og 2. Tes. 2,4). Hvem vil tro at Satan skal sette seg i Guds tempel? Regner vi med at han kan være Gud lik og etterligne kirkens tjenere?

  En utbredt måte å lokke folk er å lova dem at de kan få noe godt ved å synde (Luk. 4,6-7). Han sier det er ikke så farlig å synde, det kommer noe godt ut av det. Dessuten er Gud nådig og tilgir alt. Slik har han lokket mange svake kristne til fall og nederlag.

(2) Dernest tales det om ondskapens åndehær i himmelrommet. Det er med andre ord tale om ånds­makter her. Det er en hel hær av dem. Den angriper de kristne med eller uten menneskehjelp. Det er Djevelen som leder åndsmaktene og virker på sjelslivet, og han bruker alle tenkelige virkemid­ler for å ødelegge de kristne.

  Denne kampen er ikke mot kjød og blod, dvs. mot mennesker. Selv om Djevelen bruker mennesker i sin tjeneste, er det ikke først og fremst mot dem i var strid. Det er mot ham som står bak, den onde selv, og hele hans åndehær i himmelrommet. Dette må bety det samme som i kap. 2,2 der det tales om Djevelen som "høvdingen over luftens makter". Og det ser ut som at det er flere grader eller avde­linger.  Det tales om makter, myndigheter, verdens herskere i dette mørke, og ondskapens åndehær i himmelrommet. Det står i flertall, ja en hel hær kjemper mot oss. Det er altså ikke lett å være en kristen. Det er en kamp og ikke en dans på roser. Men vi merker ikke denne striden like godt til alle tider. Vi kan godt leve fredelig til visse tider. Likevel er striden der.

(3) Det tales også om den onde dag. Det kan være mange slike vonde dager i vårt liv. Vi minnes dem med bitre tanker, kanskje, og ønsker at vi kunne glemme dem. Men de står fast i minnet gjennom livet.

  Likevel taler Bibelen her om spesielt vonde dager, det er tider da Djevelen på en særlig måte angriper oss. Han setter liksom alle krefter inn for å knuse oss og få oss bort fra troen.

  Det kan være særlig sterke fristelser til åpen­lys og grov synd. Vi føler oss fristet på alle kanter, og det synes som om det ikke var noen utvei igjen.

  Eller Satan gir oss stygge tanker og følelser som vi ikke tenkte var mulig for oss. Han liksom bombarderer vårt indre med de styggeste ting. Det blir virkelig en vond dag. Du føler du har tapt før du har riktig begynt.

  Når døden nærmer seg, vil han ofte sette ekstra krefter inn. Han vet at det er hans siste anled­ning. Mange kristne får særlige anfektelser i slike stunder. Då skyter Djevelen inn noen piler i tankelivet og sier: ditt kristenliv er nytteløst, du har ikke vært god nok. Derfor kan du bare gi opp først som sist. Nå har du forspilt alle dine anledninger.

  I slike kritiske tider i kristenlivet er det viktig å lytte til Bibelens ord og vite at Gud har forberedt oss på dette. For i slike stunder kommer alltid spørsmålet: er det mulig å seire for meg i dag? Eller er håpet ute nå?

  d) Seier over Djevelen. Er det mulig å bestå i denne åndskampen? Kan vi seire til slutt?

  Ja, sier dette ordet. Det er mulig å bli stående etter å ha overvunnet alt. Du kan holde stand mot hans listige angrep, sier dette ordet.

  Og det er derfor vi trenger rustningen og å få del i hans veldige kraft. For av oss selv kan vi ikke seire. Det må bli på Guds måte.

  Ta derfor på Guds fulle rustning, v. 13. Vi må bruke Guds måte og metode, og avskrive egne kref­ter og evner. Rustningen er vern mot angrep, den er forsvar mot de som vil oss vondt. Dessuten trenger vi våpen til angrep. Det gir også rust­ningen oss.

  For å seire trenger vi alle disse delene av Guds rustning. Derfor står det: ta på Guds fulle rust­ning. Bare da kan vi seire. Lar vi noen deler av livet være ubeskyttet, er vi sårbare og kan lett beseires. Skal tro om ikke mange kristne har tapt nettopp av den grunn? De mente de var trygge fordi de var beskyttet på nesten alle områder. Men de glemte en eller to steder i sitt liv der de ikke var så nøye eller tok slik hensyn.

  Og dermed falt de.

  Redningen er å være helt avhengig av Jesus på alle kanter til alle tider. Bli sterk ved nåden, sier Paulus, 2. Tim. 2,1. Da er du avhengig og liten i deg selv. Da er det som han sier i 2. Kor. 12,9: Når jeg er skrøpelig da er jeg sterk. For da vet du at du ikke kan klare det alene. Da må du klynge deg til din frelser i ett og alt og erkjen­ne at du ingen ting kan. Det er ham du trenger. Å være sterk som kristen er å være liten i seg selv. For da bygger du alene på Ham. Jo mer skrøpelig vi er i oss selv, jo sterkere er vi i Gud.

Rustingens enkelte deler:

  Hemmeligheten til seier i kristenlivet ligger i rustningen. Den som har Guds fulle rustning på, vil seire sier dette ordet. Han er en seirende kristen. I dette avsnittet får vi noen detaljer om hvordan det skal skje og måten det skjer på.

  Da Paulus skrev dette brevet satt han i fengsel (6,20) trolig i Rom ca. år 62. Da må han ofte ha sett romerske soldater med rustning. Dermed ble det naturlig for ham å bruke det som utgangspunkt - hele tiden inspirert av Guds Ånd. Rustningen har flere deler, og alle deler er nødvendige. Ett eneste sårbart punkt er nok til å felle ham. Så skal vi merke oss at rustningen er for de troende. Det er ikke tale om verden eller hedningene her. Det er du som tror på Jesus det gjelder. Har du rustningen på slik at du kan seire på den onde dag? De fleste deler av rustningen er til forsvar. Faktisk er det bare en del som brukes til angrep -sverdet.

1. Beltet.

  Først nevnes beltet: stå da ombundet med sann­hetens belte om livet. Her er vi ved noe grunn­leggende nødvendig.

  Beltet skulle brukes til å holde kappen oppe med når soldaten skulle løpe og gå i striden. Beltet bruktes også slik når en skulle arbeide. Den store, løse kappen ville ellers hindre en i begge deler. En kunne lett snuble i kappen og falle.

  To ting kan nevnes i dette tilfelle, og Paulus kan ha tenkt på begge deler:

  a) Guds sannhet. Han skriver i innledningen at de hadde hørt sannhetens ord, evangeliet (1,13). I kampen mot Satan er det ingen ting som er så vik­tig som å eie det. Derfor kommer også det først. Og denne sannhet finner vi bare i Guds ord. Det kan gjøre oss rede til strid.

  b) Likevel, her er noe mer: hvordan kan en kri­sten gå i kamp mot Satan hvis det finnes falskhet og usannhet i hans hjerteliv? Det betyr ikke at vi kan leve syndefri. Men det betyr å erkjenne og bekjenne sine feil og fall for Gud og mennesker og ikke bortforklare nederlag og svikt. Ludvig Hope har sagt om dette: det er å være helt ærlig i sitt indre menneske. Falskheten må tape, da snubler vi i vår egen synd. Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere (Joh. 8, 32). I den grad sannheten får slippe til i vårt liv, er vi frigjort. Da er vi ferdig til kamp. Derfor sier Peter: Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten, 1. Pet.1,22.

2. Brynje.

  Brynja skulle være til vern om brystet der hjer­tet var. Det var dens fornemste oppgave. Og den kalles her rettferdighetens brynje. Også nå kan vi tale om to ting, ettersom brynja gjerne hadde en ytre og en indre del. Og den skulle gå rundt hele kroppen på brystet og ryggen.

  a) Guds rettferdighet er fullkommen og dekker oss helt. Det finnes ingen brister ved den. Pon­toppidan sier: Gud ser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Det er et godt vern mot Satan. Han kan aldri trenge gjennom den brynja. Det be­varer hjertet.

  b) Men det tales også om livets rettferdighet i Guds ord. Det er den daglige helliggjørelse, kam­pen for å leve etter Guds vilje i hverdagslivet. Hver dag må vi velge Guds vilje, ja ofte flere ganger daglig. 1. Tes. 5,8; 1. Joh. 3,7.10; 1. Pet. 2, 1f. 11. 24. L. Hope sa: ”Dersom vi sette større krav til oss sjølve, fikk vi meir bruk for nåden.” Når vi slik arbeider på oss selv, er det ikke for å bli kristne eller fortjene noe hos Gud. Det kan vi aldri. Alt er av nåde. Men det er for at Djeve­len ikke skal kunne angripe oss. Du er et lett bytte for Satan dersom du åpenbart synder mot Guds bud. Da kan han si: der ser du, du er ikke bedre enn hedningene. Dessuten kan vi lett bli til skade og skam for evangeliet hvis vi lever et slurvet kristenliv. Uoppgjort synd er brennende piler som rammer hjertelivet. De er dødelige for gudslivet.

3. Sko.

  Sko på føttene er til beskyttelse og for å sette oss bedre i stand til å løpe. Når Paulus bruker bildet av soldaten her, er det for å gjøre oss i stand til krig. Og skoene er "den beredskap som fredens evangelium gir".

  Her må vi først se litt på oversettelsen. På gresk står egentlig: Underbundet om føttene med fre­dens evangeliums beredskap. O. Moe oversetter: den kampberedskap som fredens evangelium gir. Derimot oversetter Lyder Brun (1945) på denne måten: ha som sko på føttene villigheten til å forkynne fredens evangelium. Slik er også dansk bibel (1917) og svensk NT (1981). - Men skoene har ikke så mye med vår vilje til å forkynne å gjøre. Ho­vedsaken må være det evangeliet er og gir oss, ikke det vi er. Når vi tar til oss av Guds ord om fred med Gud, er det den beste beredskap til å kjempe mot Djevelen. Evangeliet om Jesus gir kraft og innhold i vitnesbyrdet og frimodighet i striden mot den onde.

4. Skjold.

  Det var to slags skjold i det romerske rike: et lite rundt som var lett å bevege, og et stort, avlangt skjold som dekket nesten hele kroppen. Det siste er brukt her. Det kaltes "Thyreos", som er samme ordstamme som Thyra som betyr dør. Skjoldet var altså som ei dør i størrelse og skjulte hele kroppen. Det var et godt vern.

  Skjoldet er troen.

  Og det er viktig: grip framfor alt troens skjold, står det. Ingen ting er så viktig for et Guds barn som å bevare troen på og tilliten til Gud. Og troen er et uovervinnelig vern. Den kan slokke Djevelens brennende piler.

  I gammel tid brukte de piler som angrepsvåpen, og noen av dem kunne være som små brannfakler. De ble kastet eller skutt mot fienden som slik ble satt i brann. Over skjoldet var trukket med lær.

  Hva er de brennende pilene? Det må være all fristelse til synd. All syndig lyst, tvil, vrede og fortvilelse er slike piler. Når vi opplever lidelse, stiller vi ofte spørsmål ved Guds godhet. Har Gud glemt oss? Knurrer vi når vi mister en kjær venn, blir syk eller opplever andre vansker? Det er satans piler. Eller plutselige innskytelser til syndige tanker og handlinger kan brenne seg inn i oss.

  Hva gjør vi da? Hva har vi å møte det med?

  Troen på Jesus sier at vi er frelst og fri på tross av slike fristelser. Endog om vi skulle falle i noen synd, kjenner troen veien til frihet. Det er ikke å unnskylde synden eller bortforklare den. Det er å bekjenne og innrømme alt for Gud og søke ny nåde og tilgivelse. Da er vi dekket av Guds trofasthet og barmhjertighet. Salme 5,13. Det er hans frelsesnåde.

  På denne måten skal vi kunne slukke alle de brennende piler. Troen er et effektivt vern.

5. Hjelm.

  Ta på frelsens hjelm, v. 17. Hjelmen var av metall, gjerne messing eller bronse og dekket hele hodet. Et trekk ved de romerske hjelmene var at de også var en pryd. De kunne ha fjører og flotte, høye utsmykninger.

  Hjelmen er frelsen. I Bibelen er frelse brukt i flere betydninger: om fortid da Jesus frelste alle på Golgata ved å sone all verdens synd; om nåtid når en synder tar imot den ferdige frelse og får del i evangeliet; og om framtid når vi er evig frelst hjemme i himmelen og vi aldri mer kan falle i synd eller komme bort fra Gud.

  I denne sammenheng må trolig Paulus mene den siste betydningen: når vi står hjemme i Guds him­mel. Slik er ordet også brukt i 1. Tes. 5,8; Jes. 59,17. Det var tanken på hjemmet der oppe som ofte holdt motet oppe hos martyren foran de ville dyr eller misjonæren på en ensom utpost. Da kom også fristelsen og anklagen. Håpet om frelse berget dem igjennom. Hvordan kan en Kristi soldat kjempe godt om han ikke eier håp om seier?

              - Når Himlen er oss kjær og søt og yndig,

                da bliver Herrens hær i striden myndig...

  Og vårt håp er faktisk vår pryd. Vi har ingen ære av det, alt er Guds verk. Men vi kan rose oss av håp om herlighet, sier Paulus. Rom. 5,2.

  Ordet om Jesu gjenkomst og at vi skal samles i Guds himmel, har en ganske sterk dragning og kraft i seg. Vi må ikke glemme det i denne siste tid. Det bevarer oss også fra å gro for fast i denne verden, og dermed til å gjøre mer for Jesus og ofre mer til Guds rike. Livet er så kort og altfor kostbart til verdslige fornøyelser.

6. Sverdet.

  Ta Åndens sverd som er Guds ord, v. 17. Sverdet er et angrepsvåpen på samme tid som det kan brukes til forsvar. Romerske soldater kunne bruke to slags sverd: et stort og et lite. Det siste er brukt her. Det var tve-egga, Hebr. 4,12. Det kalles Åndens sverd fordi Ånden skal bruke Guds ord på oss. Det kan brukes både til forsvar og til angrep - slik er dette det eneste angrepsvåpen i rustningen. "Det kalles Åndens sverd fordi Guds Ånd gir det og inspirerer det. Åndens hjelp er nødvendig for å tolke det" (M.R. Vincent). Jesus brukte Guds ord slik til Djevelen i ørkenen, Mat. 4, 1-11.

7. Bønn.

  Bønnen hører med til rustningen og gjelder i grunnen hver enkelt del av den. Dette kommer best fram i oversettelsen av 1930: "idet I til enhver tid beder...". I grunnteksten står et ord som binder bønnen sammen med frelsens hjelm og Åndens sverd. Og vi har ikke kraft i oss selv til å kjem­pe mot den Onde. Bønnen er vår største resurs slik. Her får vi bøye oss innfor den levende og hellige Gud. I bønnen legger vi vår svake hånd i de naglemerkede og allmektige hender. Da blir en kristen uovervinnelig. da er det ikke vi som kjem­per - det er Herren selv. Derfor er det egentlig Gud selv som seirer og vi har ingen ære av det.

  Bønnen blir her sett fra flere synspunkter:

  a) Stadig og vedholdende bønn: be til enhver tid.

  b) Bønn i Ånden.

  c) Årvåken bønn.

  d) Altomfattende bønn: for alle de hellige.

  e) Bønn for forkynneren: be også for meg.

La oss aldri glemme denne siste del – den kan bli avgjørende i vårt liv med Gud.

B: AVSLUTNING.

  Apostelen legger pennen ned, han har skrevet et av sine mektigste brev. Men han føler seg ikke ferdig. Han skulle gjerne ha sagt dem mer. Men nå må han avslutte, v. 21-24.

  1. Tykikus skal sendes til Efesus. Han skal fortelle dem hvordan alt står til med Paulus, og han skal trøste dem. De er redd for å miste sin sjelesørger og åndelige far.

  Han får et fint vitnesbyrd: den elskede bror og tro tjener. Jfr. Kol. 4, 7. Han hadde vært med Paulus på den tredje misjonsreisen, og apostelen kjente ham i hverdagen. Det er der vi skal bestå prøven. Apg. 20, 4. Just derfor kunne han også trøste andre. 2. Kor. 1, 3-5.

  2. Gode ønsker, v. 23.

  Til slutt ønsker Paulus fred for leserne, og kjærlighet med tro. Det er den guddommelige kjærlighet som gis av Gud ved troen på Kristus.

  3. Velsignelsen, v. 23-24.

  Som vanlig avslutter Paulus sine brev med den apostoliske velsignelse. Vi bruker den oftest slik den står i 2. Kor. 13, 13. Her er den litt forkortet. Merk at nåden er for dem som elsker Kristus. Det er den kjærlighet (agape) som Gud gir når synderen vender seg til Kristus.  Vi elsker fordi han har elsket oss først, 1. Joh. 4, 19. Med denne himmeltone kan dette veldige brevet avsluttes. Amen.