Taler over tekster i Johannes-evangeliet del 2.
Joh 12, 1–13
Dette er Palmesøndagens tekst. Jesus var i
Betania utenfor Jerusalem Der bodde Lasarus og hans to søstre. Det var denne
Lasarus Jesus hadde vakt opp fra de døde, Joh 11. Og da begynte virkelig
motstanden mot Jesus. Den hadde vært der ganske lenge, men nå blusset det opp
som aldri før. Lederne var nå enige om at han måtte dø.
Men før det var det altså et festmåltid for Jesus hos
Marta og Maria. Lasarus og disiplene var der også. Slik bled det en menneskelig
forberedelse for det Jesus senere skulle gjennomgå. Påsken og lidlesen og døden
stod for døren.
Maria
Ved dette måltidet skjedde det noe uventet, slik var
det forresten flere ganger i Jesu liv. En av kvinnene salvet Jesus med en
kostbar salve. Ingen hadde trolig ventet det. Men det forteller oss noe om Maria
som menneske og som en gudfryktig kvinne.
På denne måten viste hun seg som en tjener. Det var
ikke hennes arbeid å ta sge av gjestens føtter, det skulle slaven gjøre. Litt
senere viste også Jesus seg som en slik tjener, kap. 13, 5. Der stadfestet han
Marias handling ved selv å vaske disiplenes føtter. Det var et uttrykk for at
både Maria og Jesus var ydmyke som personer. De så seg ikke for gode til å
gjøre en slik gjerning. Ydmykhet er jo nettopp å sette seg lavere enn andre og
gjøre det andre ikke ønsker å gjøre.
Det var også uvanlig at Maria tørket Jesu føtter med
håret sitt. Da måtte hun løse det opp og slå det ut. Og det gjorde bare
skjøgene. Det er også en måte å vise sin underdanighet og ydmykhet
på. Hun er villig til å gå ned på det nederste trinn.
Maria viste nå at hun elsket Jesus mer enn noe annet.
Det er bare til slike man ofrer så mye som hun gjorde. Guds eksempel er best
her. Han elsket oss så høyt at han gav sin enbårne sønn i døden for å frelste
syndere.
Ved en slik kjærlighet viste Maria også sin tro på
Jesus. For troen er virkesom i kjærlighet, Gal. 5, 6. Det var et hellig forhold
mellom ham og henne
Penger
Judas viser nå at han hadde et helt annet sinn enn
Maria, selv om han var en de disiplene som hadde fulgt Jesus i flere år. Han
kom ganske snart til å bli den store forræder som overgav Frelseren til de
skriftlærde. Allerede her viste han sitt sanne sinn. Han likte ikke at Maria
hadde brukt så mange penger på Jesus. Salven kunne vært solgt og pengene gitt
til de fattige. Da hadde det vært mer penger i kassen en stund, og han kunne
tatt litt ekstra slik han pleidde.
Judas var en tyv, sier Johannes, v. 6. Han tok av
kassen og brukte til seg selv. Når pengene får makt over et menneske, skjer det
mest utrolige. De beste kristne og store ledere i Guds rike kan være fristet
nettopp her. For pengene tar kontrollen over menneskene og leder dem ut i
uføre. Judas hadde ikke forstått det i tide og ble dradd mot avgrunnen. For å
stjele er synd. Blir ikke synden oppgjort, fører det et menneske i fortapelse.
Det er et stort alvor i denne teksten.
Jesus
Da kommer Frelseren på banen. Han tar Marias parti og
ber den pengegriske la henne være i fred. Han minner dem om at hans
gravferdsdag er nær, og hun har forberedt ham på det. Det vil alltid være
fattige i verden. Vi vil aldri få slutt på den, som politikerne sier. Det betyr
ikke at vi ikke skal gi til dem. Her skal vi også være nøye. Om vi ikke kan
berge alle fattige i verden, kan vi berge noen når vi gir. Marias handling var
også profetisk slik Kaifas’ ord var, jfr. Joh. 11, 49-52.
Jesus er imidlertid ikke alltid her. Han bortgang var
nær. Og det var nødvendig å minne dem om det. Og vi kan gjerne minne om at hans
nådetid og nådenærvær varer heller ikke alltid. Vi må benytte anledningen når
vi har den til å bli frelst og til å virke for Gud.
Jødene la opp planer for å drepe ham. Tenk det! De
religiøse lederne i folket ville drepe, fordi Jesus var en belastning for dem.
Han stemte ikke med deres tanker og måtte bort. Selv om Jesus altså var Messias
og den Gud hadde lovet i Skriftene, måtte han drepes. Det er nesten ikke til å
tro hvor dypt et religiøst menneske kan falle. Og hva da med alle syndere?
Palmesøndag
Dagen etter dette var det palmesøndag, v. 12f. Mye
folk var samlet i Jerusalem, for jødenes påske var nær. Og da kom jøder til den
hellige stad fra mange land i Romerriket. De ville feire den store høytid i
Guds by.
Byen gjenlød av Hosiannarop og folket hyllet Jesus som
Israels konge! De tenkte fremdeles jordisk og menneskelig. De ønsket en leder
som kunne befri dem fra romerne. De mente det når de ropte: Velsignet være han
som kommer i Herrens navn.
Men de tok altså feil. Det var ikke Jesu gjerning. Han
skulle dø for folkets synder. Og det skjønte de ikke. Spørsmålet er nå om vi
har gjort det og om vårt folk tenker på Jesus som synderes venn - eller om de
fleste er opptatt av det jordiske? Må Gud få lede oss inn i de rette bibelske
tanker også her. Amen.
Joh. 12, 24.
Hvetekornet.
Det er Palmesøndag, og noen grekere spør
om å få se Jesus. Og de trodde at dette skulle være nok – å se ham. Da er det
Jesus sier: Dersom ikke hvetekornet dør…
Han sier det om seg selv, først og
fremst. Han er hvetekornet. Han var et menneske slik vi er det. Ca. 30 år
gammel begynte han sin gjerning – og gikk omkring i tre år og gjorde vel.
Så ble han dømt til døden. Og han gikk
frivillig i døden, for deg og meg. Oppe på Golgatahøyden hang han på korsets
tre og ble pint i sjel og legeme. Han utåndet, og det ble mørke over hele
landet.
Men han ble ikke der. Noen tok hans
legeme og la det i en grav, en ny grav som ingen hadde ligget i før.
Det var nødvendig at Jesus døde og ble
gravlagt.
Hvorfor?
Da bærer det meget frukt!
Han bar frukt – og det vil her si
frelste sjeler. Men for at han kunne bære frukt, måtte han selv dø og legges i
jorden. Og fordi han elsket oss mer enn noe annet, gikk han denne veien – en
dødens vei for deg og meg.
Bildet er klart: Liksom kornet umulig
kan bære frukt av seg selv, men bare når det ligger gjemt i den svarte jorden,
slik er det med kristendommen. Der er livets vei egentlig en dødens vei. Og
dødens vei blir til liv for mange. Halleluja.
Skriften sier klart at nå er Jesus død.
Det er en avsluttet gjerning for ham. Den skal aldri i evighet gjentas. ”En er
død for alle,” 2. Kor. 5, 14-15. Og denne ene er nettopp Jesus Kristus.
Historien kan ikke fortelle om noen andre som er død for alle. Det står også slik:
Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss. Rom. 5, 8.
”Oss” betyr her alle mennesker på jorden.
Dersom Kristus ikke var død for alle,
ble ingen frelst. For da ble det bare det ene korn – Jesus selv. Og alle andre
gikk til fortapelsen.
Men nå døde hvetekornet. Og da sier
ordet her at det skulle bære mye frukt. Det er alle de som lar seg frelse. Tre
ting må vi nevne her: Det skal bli . Det står også slik: Gud viser sin
kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss. Rom. 5, 8. ”Oss” betyr her
alle mennesker på jorden.
Dersom Kristus ikke var død for alle,
ble ingen frelst. For da ble det bare det ene korn – Jesus selv. Og alle andre
gikk til fortapelsen.
Men nå døde hvetekornet. Og da sier
ordet her at det skulle bære mye frukt. Det er alle de som lar seg frelse. Tre
ting må vi nevne her: Det skal bli mye frukt. Det blir ikke
noen få sjeler i himmelen. Nei, mange skal komme dit. Salen ble full av
gjester, sa han en gang. Og vi gleder oss til den stappfulle salen med lovsang
til Lammets pris. Det ble slaktet for vår skyld, og det skal vi takke ham for
da. Jesus skal vinne den største seier: Han får en stor flokk av verdens sjeler
som sin brud. – Skal du være med der?
Dernest merker vi oss at han bruker
uttrykket: Det skal bære frukt. Det er ikke snakk om håndverk eller
industri, det er frukt. Det er tale om noe som spirer og gror og modnes. Det
kan ikke fremtvinges eller bli laget. Det må få vokse. Og det tar tid. Men om
høsten er alt klart. Frukten må som regel stå til høsten, da er den ferdig.
Og vi venter på den store høst i verden
da den modne frukt skal samles inn. Da skal Herren gi sine engler befaling om å
samle inn de gylne aks. Og aksene samles inn i låven, mens agnene og ugresset
brennes opp utenfor. Da er spørsmålet: Hva slags rot er du av. Det tales ikke
om hvordan vi ser ut, men hvor vi kommer fra.
I teksten vår i dag står det at Jesus er
såkornet. Dette kornet har dannet røtter og spirer opp. Midt blant alle verdens
mange ting finner vi en plante som spirer opp av denne roten. Det er fra ham vi
må komme om vi skal ha åndelig liv i oss. Det er ikke nok å øve oss opp til å
ligne en kristen i tale og oppførsel. Jesus sa til Nikodemus at han måtte bli
født på ny, Joh. 3. Vi får liv i Gud ved en ny fødsel der Gud gjør alt for oss.
Til slutt minner dette ordet oss om at
Kristi død er av den aller største betydningfor oss troende. Vi har
sett at hvis han ikke var død, var det en umulighet å bli et Guds barn. Det
kunne ikke skje på noen annen måte. Da var vi utenfor.
Og nettopp fordi dette er av stor
betydning for Guds folk, kommer Kristi død til å få en spesiell betydning for
Guds barn. Den står i en særstilling. Det er et kjennetegn på at du hører Jesus
til.
Først blir Jesu død det sentrale og
midtpunktet i hans liv. Skal han vitne om Gud, må det bli om Jesus død. Skal
han be, må han takke for det Jesus gjorde. Det er jo det eneste som kunne redde
ham fra den evige ild. Grunntonen i alt blir dette: ”Han gikk frivillig i døden
for meg.”
Å, hvor mye religiøst snakk vi har! Mange
taler om Gud og Jesus generelt. Men hører du noe om hans død? Og hva den betyr
for oss.
Dernest: Jesu død bringer glede og trøst
i vår sjel. Det er ikke lenger nok å si at vi er kristne. Vi leser og ber og
går litt på møte. Trøst og fred og glede får vi ikke i sjelen med tanke på det
vi selv har gjort. Da spør vi umiddelbart: Har jeg gjort nok, og er det godt
nok? Nei, Jesu død kan gi oss det. For hans død er evig og gjelder alle og kan
aldri gjøres til intet.
Du som ennå er ufrelst: Dette kornet ble
lagt i jorden for deg også. Ved å komme til ham og bekjenne din synd og tro at
Jesus vil tilgi og frelse deg, kan også du få del i frelsen.
Vil du det?
Så kom da, for ”alle dem som tok imot
ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn – de er
født av Guds. Joh. 1, 12.
Amen.
.
Kveitekornet.
Joh.
12, 20-24.
.
Det var nokre greske proselyttar som kom for å tilbe. Dei meinte det
truleg alvorleg med religionen. Dei hadde nok høyrt om Jesus, og kom nå for å
sjå han og møta han. Då gjekk dei til Jesu vener for å finna svar. Dei måtte jo
vita kor han var.
.
Så møtte dei Filip. Det var han som tidlegare hadde leia Natanael til
Jesus, Joh. 1, 44-47. Nå gjekk Filip til sin ven Andreas, og begge gjekk til
Jesus. Kanskje dei kjende det godt å vera to når nokre utlendingar kom og ville
møta Meisteren. Var dei litt utrygge på dette? Jesus var jo jøde, og
proselyttane var heidningar som fylgde jødiske skikkar.
.
Jesus svara dei: Menneskesonen skal herleggjerast. Den åndelege sida
ved dette er at det er då me ser Jesus. Men før det måtte noko anna henda med
Jesus. Det var han som vart likna med kveitekornet nå. Og dersom eit korn skal
bera frukt og bli mange, må kornet døy. Det er ein naturlov. Det nye livet kjem
gjennom død. Slik er det alltid i åndeverda.
.
Dette er sant på fleire område. Her nemner me litt:
.
1. Jesus er kveitekornet.
Dette er ei viktig sak. Jesus nyttar uttrykket: Sanneleg, sanneleg
seier eg dykk. Ordet sanneleg er ”amen” på gresk. Då vil Jesus seia dei: Nå må
de høyra godt etter, dette skal de hugsa!
.
Då grekarane spurde etter denne nye kongen, venta dei truleg eit stort
kongeleg opptog. Det var vanleg i Romarriket og andre stader. Jesus viser dei
noko heilt anna og peikar framover mot krossen. Vegen til herlegdom går gjennom
den. Jesus måtte døy, det er hovudsaka.
.
I samtale med Emmausvandrarane seier Jesus: Måtte ikkje Messias lida
dette, og så gå inn til sin herlegdom? Luk. 24, 26. Me minnest også Kaifas sine
profetord i Joh. 11, 50: Det er til gagn for dykk at eitt menneske døyr for
folket. Hvis ikkje han gjorde det, vart han åleine att og ikkje eit einaste
menneske vart frelst.
.
Alt avhang altså av Jesu død.
Kristendom er Jesu kross og liding og oppstode. Der blir Jesus herleggjort. 1.
Kor. 1, 18; Rom. 1, 16. Evangeliet om Jesu død er ei kraft til frelse. Det er
ikkje berre ord. Og kvifor er det slik? Jo,
fordi Gud var i Kristus og forlikte verda med seg sjølv. 2. Kor. 5, 19. Paulus
vitna og for lesarane slik: Kristus vart fattig for dykkar skuld – det er
kveitekornet som døyr.
.
Kvar skjer i Jesu død? Joh. 12, 31-32 seier det slik: No fell det dom
over denne verda. No skal hovdingen over denne verda kastast ut. Når eg vert
lyft opp frå jorda, skal eg dra alle til meg. Noko veldig stort hende på
Golgata. Og då kunne det koma frukt av hans liding. Gud seier: ”Difor vil eg gi
han mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Og ein dag
skal Gud vera alt i alle. 1. Kor. 15, 28.
.
Eit døme og bilete på det store som hender då er Op. 7, 9: Sjå, ein
stor skare som ingen kunne telja. Dei frelste er som ”tusen bjerge full av
sne”. Den første frukta var ein røvar som vart frelst på krossen. Seinare har
han fått mange. – Har han fått deg og som løn for sine smerter?
.
2. Vår omvending.
Eg er og eit kveitekorn. Og der skjer den same lova. Eg må døy for å få
liv i Gud. Alle tankar om min eigen godleik, kraft og rettferd og freistnad på
å verta frelst sjølv, må døy. I ei ekte omvending til Gud, er det dette som
skjer.
.
Den fortapte sonen opplevde det. Han kom til denne tanken om seg sjølv:
Eg er ikkje lenger verdig å vera son din. Luk. 15, 19. Det er det audmjuke
sinn. Det hadde tollaren i templet óg. Gud, ver meg syndar nådig, sa han. Luk.
18, 13. Det var det einaste han kom fram til i møte med Gud. Alt det han hadde
i seg sjølv måtte døy. Det skjøna ikkje farisearen.
.
Og Paulus sjølv hadde denne erfaringa: Men eg døydde. Rom. 7, 10. Der
folk tenkjer slik, der er Gud. Der gir han frelse og evig liv som ei gåve. Det
skjer aldri ved lova eller meg sjølv. Eg må gi opp og døy frå alle eigne
gjerningar.
.
3. Mi helging.
Ei side ved helginga er å bera frukt for Gud. Vårt eige menneske vil
gjerne gjera så godt det kan her, og me meiner at det skal gå bra. Me vil bera
frukt, ynskjer og lengtar etter å bli betre. Og me prøver på eiga hand å gjera
mykje. Men det lukkast ikkje. Me føler at me faktisk blir verre og ikkje betre.
.
Kva er då løyndomen?
Me må døy! For all frukt må vera av Gud. Og det tek ofte lang tid
før me ser det og bøyer oss. Alle tankar i oss om å gjera noko godt for Gud, må
døy. Resultatet er at me gir oss over til Gud og seier som Jesus: Lat viljen
din råda.
.
Gud minner oss om noko. Han viser oss gjerningar og legg det til rette,
Ef. 2, 10. Då er det ikkje eg som planlegg noko eller vi gjera noko spesielt.
Me er berre reiskap i Guds hand. Helginga blir eit verk av Gud. Me går berre i Jesu fotspor.
.
Joh. 12, 35-36. 22.s. Treenighet. Lyset.
Dette
skjer etter Palmesøndag da Jesus rei inn i Jerusalem. Han talte til folket slik
han hadde gjort så ofte. Og han talte både om seg selv og om dommen. Det ble
også en samtale der folket spurte og han svarte. I disse to vers i teksten vår
understreker han også noe alvorlig. Dette er trolig den siste offentlige «tale»
av Jesus. Nå går han inn i lidelsen.
EN
LITEN STUND.
Ennå
en liten stund skulle Jesus være hos dem. Og det var faktisk bare dager igjen
før han skulle forlate dem. Her kaller han seg lyset, og det skulle skinne
disse dagene. Det var ennå anledning til å vende om og begynne et nytt liv. Det
var da de hadde sin anledning.
Da
Jesus kom inn til Jerusalem søndag morgen, hadde han stanset på Oljeberget og
sagt noe alvorlig: Han gråt over byen da han sa: «Visste også du, om enn først
på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine
øyne,» Luk. 19, 42. Folket hadde fått mange anledninger i de tre-fire årene han
hadde forkynt Guds vilje for dem. Nå gikk denne tiden mot slutten.
Som
det gjaldt Israels folk på Jesu tid, gjelder det fremdeles dette folket. Gud
har utvalgt Israel på en spesiell måte. Også i vår tid må de benytte sine
anledninger til å søke frelse og vandre med Gud.
Det
gjelder den ufrelste om å søke Gud i tide, mens han er å finne. Her må også vi
lære å bruke de anledninger vi får. Gud kaller fra solens oppgang til dens
nedgang på ufrelste mennesker og ber dem om å vende om. De har en kort tid å
gjøre det på. Ingen vet når den er slutt for den enkelte.
Dette
gjelder for hele Guds menighet på jord. Den har fått et oppdrag av Jesus. Som
Jesus var lys i verden da han levde her nede, skal Guds menighet i all tid
etter være lys og salt i denne verden. Dette oppdraget handler om rett og sann
forkynnelse og arbeid i vårt eget land. Guds ord skal tales rent og rett til
folket slik at de forstår veien her i livet og det som kommer etter døden.
Menighetens
har et samlet oppdrag i verden. Alle skal kunne forstå at der er Guds folk. Og
arbeidet vårt er både sosialt arbeid blant de som trenger det og som faller
utenfor det staten gjør. De når ikke alle.
Oppdraget
er også å bære Guds evangelium ut til jordens ender. Misjonsbefalingen er et
oppdrag for Guds menighet, ikke bare for enkeltpersoner. Menighet betyr her
ikke en geografisk menighet slik det ofte blir oppfattet i vårt land. Misjonen
er overgitt til den levende troende kristenflokk. Guds kirke på jord er de
troende.
Og det
gjelder for de enkelte troende å arbeide for Gud så lenge vi har anledning. De
kan fort ta slutt. Også vi kan bli hindret i å gå Guds ærend av f. eks. sykdom,
skrøpelighet og alderdom. Da er det for sent å angre. Vi har en liten stund. La
oss tenke over det.
«No
har du dagen og bruk han,
For
før du trur kan det verta kveld.
Ein
kveld det vert’e nok tungt å sjå,
Den
tid du lever til inkjes gå.»
Slik
sang folkehøyskolelæreren Mikael Aksnes i 1904. Og det er sant. Mange dager kan
gå tapt for oss. Det ligger nok mange forsømte anledninger i vår livsvei også.
Vi har en liten stund.
LYSET
Lyset
er viktig og nyttig. Det er nødvendig for å ha livet. Vi legger merke til at
lyset var det første Gud skapte etter at verden var blitt til, 1. Mos. 1, 3.
Til og med for vår helse og trivsel er lyset viktig.
Bibelen
sier at Jesus er lyset. Han kom som et lys til verden og kalles det sanne lys,
Joh. 1, 9. Han sa selv at han var verdens lys. Joh. 8, 12.
Lyset
skal vise vei og opplyse vårt indre om det som er sant og rett. Og dermed viser
det også hva som er galt, mørke, det motsatte av lyset. Det er som Alex.
Maclaren skriver om teksten: Her mot slutten drar Jesus dekket bort som hadde
skjult lampen, og lar hele lysstrålen strømme ut.
En
følge av dette klare lyset er at de som vil følge Jesus, ikke lenger skal gå
omkring i mørket og ikke vite hvor de er og ikke kjenne veien til himmelen. Å
bli en kristen er å tro på lyset, på Jesus. Han oppfordrer dem og gir dem en
siste sjanse: Så lenge han er der, bør de komme til ham og være hos ham som er
lyset. Da blir de lysets barn og trygge i livet.
-
SKJULT.
Etter
talen forsvant Jesus. Han skjulte seg for dem. Nå hadde han gjort det han
skulle og kunne. Det kommer en stund da Jesus er ferdig med sin oppgave på den
måten også. I versene etter teksten ser vi at budskapet ikke nådde inn til
mange av dem. De kunne ikke tro, for de var forherdet. Må det ikke skje med
oss! Amen.
Skjærtorsdag.
Joh. 13, 1-15.
.
Det var mange ting som skjedde i
påsken, også på Skjærtorsdag. Da var det svik og flukt og løgn blant Jesu
venner. Likevel står det at Jesus elsket dem til det siste, v. 1b. Denne dagen
hadde de også det siste måltid sammen, og da var djevelen virksom. Det var
denne dagen at Jesus vasket disiplenes føtter.
.
Nå vil vi stanse for noen av
”stasjonene” Jesus var på denne dagen.
.
1, Jesus var tjener.
Hele livet var han en tjener,
både for Gud og mennesker. Og særlig var tjenesten i døden viktig. Påsken er
den største og dypeste tjeneste som har skjedd her i verden. Han tok en tjeners
skikkelse på seg, står det. Fil. 2, 7. Og det står særlig med tanke på påske da
han var lydig inntil korsets død.
.
Tjenesten hadde nettopp som mål
å frelse mennesker. Og det er ikke tenkt på jordelivet, at folk måtte få det
godt og leve friske og i fred i verden. Det er bare en mulig sideeffekt. Nei,
målet er hele tiden i Guds ord frelsen fra synden og den ytterste dom. Hva
hjelper alt det gode her i verden, hvis du skal stå for Gud og gjøre regnskap
for ditt liv? Da er alt det andre forgjeves.
.
Denne påsken gir så Jesus et
eksempel på tjeneste som vi alle kan være med i. Han bøyde seg ned, tok et
håndkle og vasket føttene til sine disipler. Det skulle vært omvendt. Det var
vel de som burde vært til hjelp for ham, deres herre. Nå viser han dem et
eksempel: Slik skal også dere være mot hverandre. Fotvaskingen er uttrykk for
hans inderlige kjærlighet til dem, og at han har omsorg. Det er et eksempel for
alle kristne.
.
2. Peters reaksjon.
Han forstod ikke Jesu handling.
Aldri i evighet skal du gjøre det med meg, v. 8. Peter bruker vanligvis sterke
ord. Han er så bestemt og tror han forstår situasjonen. Men Peter tenker her
som et vanlig menneske og ikke som en kristen. Men så får han høre hvordan det
egentlig står det, at Jesus må vaske ham om han skal være et Guds barn. Da slår
han over på den andre siden og bruker nye sterke ord: Ikke bare føttene må du
vaske, men også hendene og hodet! V. 9. Slik kan vi mennesker være.
.
Hjertet var ikke rett hos Peter
her. Han manglet kunnskap om gudslivet. Etter tre års samliv kjente han ikke
Jesus rett. Han var nok en Jesu venn, men manglet noe vesentlig. De gjorde
kanskje de andre også, men de sa mindre.
.
Det er faktisk slik at man kan
tro rett uten mye kunnskap. Ja, de nyfrelste kan ha feil kunnskap om enkelte
ting, og likevel leve med Gud. Derfor skal vi ikke dømme folk så snart, selv om
de er uenige med oss. Problemet med dette er likevel at de kan leve et usundt
og kanskje sykt kristenliv. Og da kan vi komme til å si og gjøre mye som skader
og som vi senere må angre bittert. Men vi gjør nok alle mange feil. Peter er
ikke enestående i så måte.
.
3. Jesu eksempel.
Han ville nok vise oss noe meget
viktig og nyttig i kristenlivet da han vasket føttene. Og vi minens kanskje
ordene i 1. Joh. 2, 6: Den som sier at han er i ham, må leve som Jesus levde.
Og hva var det han ville oss oss og lære disiplene her?
.
a) Ydmykhet er et viktig
stikkord. Jesus var selv ydmyk, han tok på tjenerens arbeid, ja, ble en slave
for oss. Ingen ting er for lågt og for lite for en kristen. Vi skal aldri være
for gode til å ta et tak med andre. Stoltheten hindre noen fra det, og den er
en av de store synder i vårt liv.
.
Peter sier noe mange år etter:
”Dere må alle ikle dere ydmykhet mot hverandre,” 1. Pet. 5, 5. Han lærte det
til slutt. Og i Luk. 18, 14 står det: Den som setter seg selv lavt, skal
opphøyes. Er det slik med oss kristne i dag? Påske kan lære oss en slik lekse.
.
b) Kjærlighet er en annen
hovedsak i kristenlivet. Den er drivkraft til å gjøre alt. Da er ingen ting for
lite. Tenk på hva vi kan gjøre for den vi elsker! Og det var kjærligheten som
drev Jesus til jorden. Av kjærlighet gjorde han sin tjeneste og gikk til slutt
til korset. Han kunne ikke s e på at verden som helhet gikk fortapt. Derfor
måtte han gå. ”Din kjærlighet har bundet deg å få oss løs igjen.”
.
Det er også slik at verden
hungrer etter kjærlighet. Den er en døråpner der alt kan synes stengt. Her skal
vi få gå i Jesu fotspor og være med å vise verden at Gud elsker dem. Ja, selv
den ringeeste og verste synder er elsket av Gud.
.
4) Åndelige lærdommer.
I Jesu gjerninger kan vi se noe
av himmelen. Og vi kan lære å tenke: Her kan vi være med. Vi ser på Jesus og lar
dette synet prege oss i dagliglivet. Og da oppdager vi noe:
.
Vi behøver alle å bli renset.
Slik deres føtter måtte vaskes for å bli rene, må vårt hjerte og samvittighet
og liv inn i renselsen. Jesus må få stelle med oss og ta bort det skitne og
urene fra tanker og ord og levemåte.
.
Vi ser også at det må skje
daglig. Vårt hverdagsliv og vandring blir aldri fullkommen. Noe urent henger
ved oss til alle tider, og vi må be bønnen i 1. Joh. 1, 7 og 9: Vi vandrer i
lyset der Gud får se alt og minne oss om vår synd. Og bekjennelsen av synden
følger med her. Og så renselsen, tilgivelsen og et nytt og godt samfunn med Gud
og hans venner på jord.
.
Men en av de tolv var utenfor.
Judas hadde skilt lag med resten av flokken, og hadde fått betalt for det. Han
var nå ute i natten. Er det ikke noen ganger slik? En og annen var med i
begynnelsen, ivrige og tjenestevillige. Så skjedde noe. Penger eller mennesker
eller arbeid eller et dypt syndefall førte dem bort fra de troende og til siste
bort fra Frelseren.
.
Må Gud gi oss nåde og vilje til
å følge ham til siste dag, selv om det vil koste noe.
Amen.
.
Joh. 13, 30-35. 4.s. Påske. Herlighet og kjærlighet
Jesus taler om sin bortgang.
Selv om døden er noe som rammer alle mennesker, var det vanskelig for disiplene
å innse og akseptere at også Jesus skulle gå fra dem. Han var ennå en ung mann
på vel 30 år. Selv på den tid var det ingen alder. Døden var ennå langt borte.
Men Jesus vil forberede dem på dette og taler flere ganger om det.
I den sammenheng har han flere
ting å tale med dem om. Det kan virke som om han gir dem et slags «testamente»
før han skal dø. Og her er det bare litt av dette vi hører. Noen stikkord kan
vise oss det.
Herliggjort.
Jesus taler om en dobbel
herliggjørelse i disse vers. Jesus er herliggjort, og Gud er herliggjort. Hva
sier det oss?
Ordet «herliggjøre» forekommer 5
ganger i v. 31-32. Ordet (doxa) betyr egentlig mening eller forestilling om noe
i klassisk gresk, f. eks. Homer. Det kom så lett til å bety anseelse og ære i
religiøst språk. Det fikk også betydningen stråleglans og skinn og dermed noe
overnaturlig og himmelsk.
Senere ber Jesus sin far om å få
den herlighet han hadde før verden ble til, altså i evigheten. Joh. 17, 5. Og
det viser at herlighet er noe som hører himmelen til. Når Jesus her sier at han
er herliggjort, kap. 13. 31, viser det at Gud allerede nå hadde begynt å gi ham
sin ære og heder tilbake. Han hadde jo levd på jorden sammen med syndere og
skulle bære all verdens synd på seg. Selv om det ennå ikke var skjedd fullt ut
før på korset, er det vanlig i bibelsk språkbruk å tale som om det allerede er
gjort. Og dermed er også Gud herliggjort i Jesus.
En følge av det er at nå skal
Gud herliggjøre Jesus i seg selv (i Gud), v. 32. Og det vil skje snart. Kap. 13
hos Johannes begynner jo med disse ordene: «Det var før påskehøytiden.»
En liten stund.
Det er dette han vil si i v. 33:
Ennå en liten stund er jeg hos dere. Det skal skape trygghet og trøst på tross
av avskjeden som må komme. Jesus skulle jo ikke leve et vanlig menneskelig. Han
skulle bare leve så lenge som han behøvde for å fullføre sin gjerning.
Han innleder dette med å si:
Mine barn. Her står egentlig ett ord som betyr «små barn». Nå taler han som
Mesteren. I forhold til ham er de ennå små, og det forstod de nok. Ordet
fore-kommer bare her i evangeliet, men brukes flere ganger i hans brev.
Det er bare få timer igjen før
forholdet mellom dem skal forandres. Påsken betyr et brudd mellom Jesus og
disiplene menneskelig sett. De vil savne ham, og de skal lete etter han som om
han var forsvunnet. Men de kan ikke følge ham lenger bokstavelig talt. Likevel
blir de ikke alene selv om han forlater dem. Senere vil han fortelle dem det
konkret og si at de vil få en annen talsmann, nemlig Ånden. Og den har fulgt
Guds folk i alle år etter pinsedag. Slik er vi i samme situasjon som disiplene
var i etter denne dagen. Det er først senere i historien de og vi skal følge
Jesus helt inn i hans himmel og være hos ham form alltid. Det er i evigheten.
Et nytt bud.
I mellomtiden får de og vi et
oppdrag av Jesus. Et nytt bud gir jeg dere, sa han, v. 34. Og det handler om
kjærlighet. Det er ikke nytt i forhold til den gamle pakt – der finner vi også
budet om nestekjærlighet. 3. Mos. 19, 18. Men det er et fornyet bud, friskt og
ubrukt. Nå kommer en ny tid der kjærligheten får et annet utspring og årsak.
Som jeg har elsket dere – slik
er den rette kjærlighet. Fra den vil den troende få det nye liv også i
hverdagen. Slik skal også dere elske hverandre, sier han. Det er ikke et legalt
påbud: Gjør det, ellers vil dere bli straffet. Da er vi tilbake i lovens pakt.
Men en kristen ser og tror at han er elsket av Gud og hans Sønn. I ham ligger
frelsens grunn. Og det får følger for hans daglige liv. Den kjærlighet Gud
elsket oss med, blir en ny kraft i vårt liv der vi elsker alle andre som har
tatt imot denne kjærlighet og frelse. Vi elsker hverandre. Det er det nye
for-holdet mellom de troende. De er ett i Kristus.
Dette blir så det rette og store
kjennetegn på Guds barn. Folk vil legge merke til det. De ser at vi er uenige i
noen saker. Men er det rett med oss, vil de også legge merke til vår innbyr-des
kjærlighet. Det ser vi når noen av de troende lider ondt, da vil Guds barn
hjelpe hverandre både i troen og i hverdagslivet.
Når denne kjærlighet blir kald
og dør, er det også fare for gudslivet. Kjennetegnet er borte. I vår tid må vi
være ekstra oppmerksom på dette, for verden er blitt så kald og hjerteløs. Men
all slags hjelpearbeid og nødhjelp er egentlig sprunget ut av denne Guds
kjærlighet til ver-den. Må vi ta vare på den.
Kirkefaderen Tertullian siter
folk på sin tid som sier om de kristne: «Se, hvor de elsker hver-andre. De er
rede til å dø for hverandre.» (Apologien). Det er den høyeste form for
kjærlig-het. Har vi den?
Gjenkomst og himmel.
Joh. 14, 1-11.
.
Dette er begynnelsen av Jesu
avskjedstale. Han forteller dem at han skal gå bort. Da kan disiplene bli
engstelige og redde. Han kommer nå til dem med trøst og hjelp i akkurat deres
situasjon. Slik er Jesus alltid. Han kommer i rett tid og med rett hjelp. Og
det er en ekte og bestemt trøst. Han bruker ikke falske ord eller lettvindt
tale. Jesus er ekte og taler alltid det rette og sanne. Her har han noe å si
dem:
.
1. Himmelen.
I v. 2 forteller han dem at han
går bort for å berede et sted for dem etter døden. Himmelen er vårt egentlige
mål for livet. Alt annet er forgjeves om vi ikke har den som vår siste stasjon.
Vi skal da være i Guds herlighet for all framtid.
.
Jordelivet er et venteværelse,
en mellomstasjon og en forberedelse for evigheten. Vi er gjester her og
fremmede på jorden. Og i evighetsperspektiv skal vi være her bare en kort
stund.
.
Men hvorledes er det med mange i
vår tid? Er det ikke slik at vi alle har en tendens til å grave oss ned i det
jordiske, det verdslige og materialistiske. Vi søker ofte å bli tilfreds i
denne verden og dette livet. Mange slår seg til ro med det og innretter seg så
godt de kan her. Og det er verdens vis å tenke og handle på.
.
Da kan vi spørre: Har vi det for
godt nå? Er det slik at vi ikke helt takler medgangen og de gode tider? Gud
sendte ikke dette til oss for at vi skulle bli tilfreds her. Han vil at vi skal
se oppover, mot evigheten og mot målet i det fjerne.
.
Guds ord formaner oss til noe
nå: Er dere oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe. Kol. 3, 1-2. La
sinnet være vendt mot det som er der oppe, og ikke til det som er på jorden.
Ja, slik skriver Paulus inspirert av Guds Ånd. Så dirkete taler Gud til oss,
for du og jeg hører ikke til her i verden. Den har nok allerede tatt mange
hjerteliv. Verden er nødvendig for å leve her og nå. Men du hører ikke hjemme
her. La den derfor ikke oppsluke deg og ta fra de den evige arven.
.
Jesus sa: Søk først Guds rike og
dens rettferdighet. Mat. 6, 33. Det er det viktigste for oss. Han vil at vi
skal være opptatt av himmelen og løse oss fra alle bånd til denne verden. For
vi blir så lett bundet til det materielle. Og i medgang er det ikke så lett å
være himmelvendt.
.
Det er gjerne slik at vi tenker
mest på himmelen når vi får motgang og trengsler. Er det derfor Gud må sende
slike dager i våre liv? Han vil få oss himmelvendt, og da er sorgen og
motgangen et middel til det.
.
Mot endens tid har vi et
spesielt løfte i den sammenheng: Luk. 21, 28: ”Når dette begynner å skje, da
rett dere opp og løfte hodet! For deres forløsning stunder til.” Derfor taler
Jesus videre her slik:
.
2. Jesu gjenkomst.
Det er et direkte løfte til
disiplene, v. 3. Når alt er ferdig, i himmel og på jord, da kommer han igjen.
Guds folk har alltid hatt det slik: De har ventet på Jesu komme. Det er
kjennetegn på et rett sinn. Hele frelsen var ferdig på korset og i
oppstandelsen. Og der skulle være mange rom. Begge disse talemåtene er trolig
sagt for å vise at alt er klart og det er plass nok for alle: Når tiden er inne
sett fra Guds side, da kommer han igjen.
.
Det er klart sagt i Bibelen. Da
Jesus dro opp til himmelen, sa englene: Denne Jesus skal komme igjen på samme
måte. Apg. 1, 11. Og selv sier han som det siste i Bibelen: Ja, jeg kommer
snart. Åp, 22, 20. Ingen som tror Bibelens ord skal være i tvil.
.
Men tiden skal være ukjent.
Jesus vil advare oss mot spekulasjon og utregninger her. Bare Gud vet dagen,
det må vi slå oss til ro med. Mark. 13, 32. Han sier endog: Ingen vet dagen
eller timen for gjenkomsten, heller ikke Sønnen.
.
Likevel: Han har gitt oss tegn
som skal skje og vise at han er nær. Det gjør han for å holde oss våkne. Ett
tegn gjelder Israels folk som skal bli frelst og komme tilbake til sitt eget
land. Gud har gitt dem det, og dermed måtte det skje. Materialismen i verden
peker på at folket ikke regner med Gud, og sløvheten hos mange kristne er stor.
.
Tror ikke folk at Jesus komme
snart igjen? Da skal du speile deg i Guds ord, og se hvordan de første kristne
var og at Bibelen formaner oss til å vente på ham og leve rett i mellomtiden.
Det er alvorlig ment. Holder vi mål? må vi spørre oss selv mange ganger.
.
Gudløshet og lovløshet i verden
taler klart. 14-15000 aborter hvert år, og det skjer med statens godkjennelse.
Folk er blitt så vant med dette ”folkemord” at de ikke lenger reagerer.
Likestillingsloven vil styre vår samvittighet slik at vi føler oss nødt til å
følge norsk lov selv om den bryter med Guds lov. Hvordan kan f. eks. et
verdslig menneske styre i Guds rike? Det blir konsekvensen av å la alle få lov
til å gjøre alt.
.
Alt dette og mye mer viser oss
at tiden nærmer seg. Jesus har reist seg. Han er nær for døren.
Da må vi spørre:
.
3. Er du rede?
Ville du blitt med hjem til Guds
himmel om han kom i dette øyeblikk? Da må du gå veien dit, sier Jesus. Du må
kjenne Guds sannhet og eie livet i Gud. Alle ytre og verdslige midler vil
svikte deg i dødens stund. Da har du ikke noe igjen. Bare Jesus er veien. Han
er ikke en av mange muligheter her i livet, han er den eneste.
.
Eier du ham, da eier du alt hva
hjertet kan evig begjære.
.
Troen er nettopp å gå den veien,
følge Jesus og la han være livets innhold. Han er Guds Sønn og Frelser. Han har
vist oss veien i Ordet. Følg meg, sier han. Det betyr at Jesus er vår eneste
sjanse for liv og evighet.
.
Før han ble født, ble det sagt:
Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat.
1, 21. Når du lar han frelse deg fra synden, da går du på veien, du er av sannheten
og eier livet i Gud. Vi må altså gå til ham med vår synd og ta et oppgjør med
den. ”En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves.”
.
Skal du komme i dag?
.
Hva Ånden gjør.
Joh. 14, 15-21.
.
Pinse taler om Åndens gjerning
slik påsken taler om Jesu gjerning for oss. Pinse er kirkens fødselsdag, da
begynte menigheten. Ånden kalles Talsmannen og Sannhetens Ånd. Dette er litt av
Jesu trøstetale før han skal forlate dem. Han selv går bort til himmelen og
blir ikke her legemlig. Men Ånden skal være her og være hans talsmann og
stedfortreder.
.
Hva skal Ånden gjøre for oss i
denne evangeliets tidsalder? La oss se på noe av det:
.
1. Ånden åpenbarer Kristus.
Jesus sier at Ånden skal
”åpenbare meg for ham”, v. 21b. Og i kap. 16, 14 sier Jesus: Ånden ”skal
herliggjøre meg”.
.
Først kaller han oss til
omvendelse. Han ber oss om å vende oss fra verden og synden til Guds rike. For
det er det beste. Ordet omvendelse (gr. metanoia) betyr sinnsforandring, å
tenke på en annen måte og få et annet og nytt sinn. I Apg. 3, 19 sier Peter:
Fatt da et annet sinn og vend om. Det samme kommer igjen i kap. 26, 20. Gjør
bot står det i en annen oversettelse. I Mark 1, 15 ser vi døperens forkynnelse:
Omvend dere og tro evangeliet.
.
Den ytre omvendelse kan noen
klare å gjøre selv, f. eks. å slutte med ytre synder og forbedre seg på
forskjellige vis. Men hva med hjertet? Det er tankene bor og sinnet. Kan du
forandre det? Eller fusker du på det området?
.
Åndens gjør det. Når du i din
nød roper til Jesus om frelse, viser han deg til korset. Der er liv, og der er
nye tanker. Ved korsets fot hos Jesus vil han forandre ditt sinn. For m på
korset ble du kjøpt fri fra synden. Han betalte med sitt blod. Du er tegnet i
naglemerkene. Og dette har en slik kraft i seg at det gjenføder et syndige
menneske og gir det nytt liv og en ny ånd. Det skal du får tro av bare nåde.
.
For vår misgjerning ble han
knust,
i slektens sted han gikk.
All verdens synd på ham ble
lagt,
hver fange frihet fikk.
.
2. Ånden gir hjelp.
I v. 18 sier Jesus: Jeg
etterlater dere ikke farløse, jeg kommer til dere. Han vil bo hos oss og i oss
ved sin Ånd. Vi er ikke som foreldreløse barn som er overlatt til seg selv i
nøde. Disiplene ble nok alene nå, og de kunne bli motløse. Den hellige Ånd kommer,
sa Jesus. Han skal være i mitt sted. Og han er like virkelig som et menneske.
.
Slik er det med oss også. Jesus
synes å være borte, vi kan føle oss sviktet av mennesker. Er det ingen som kan
være oss nær da? Har vi ingen hjelper? Jo, sier Jesus. Ånden kommer. Paulus
sier det fint: ”Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For
vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for
oss med sukk som ikke rommes i ord.”
.
Ånden gir altså hjelp med
forbønn når vi ikke kan be rett. Og han gir visshet om frelse og frimodighet
for Gud og mennesker. Er ikke det ofte en mangelvare? Ånden viser oss alltid
til Jesu gjerning og sier at det er nok for oss. Det er ikke vi selv som skal
gjøre noe. Det er Jesus som allerede har gjort alt.
.
Da hvisker han så stille:
Mitt blod det rant for deg.
Du bør ei lenger tvile,
din synd tilregnes ei.
.
3. Et rett liv.
Ånden hjelper oss også til å
leve rett som kristne. Den hvisker til oss når vi er i ferd med å gjøre noe
galt. Det er ikke din vei som kristen, sier han. Her må du være forsiktig. Her
taler Jesus om at hans disipler holder hans bud (i flertall), v. 15 og 21. I en
sum er det å elske – både Jesus og våre medmennesker. Kjærligheten viser seg
imidlertid i praktisk handling. Det er ikke store ord eller følelser i oss.
.
Derfor handler dette om et rett
kristenliv. Her er ikke rom for fusk eller egne meninger om hva som er rett.
Ånden formaner oss til et hellig liv i hverdagen og praktisk kristenliv. Og han
minner oss bare om det som Guds ord sier. Vi skal med andre ord være forsiktige
med innfall og tanker vi får. De må stemme med Skriften, ellers er det synd.
.
Vi ser omkring oss og oppdager
at det er lite samsvar hos folket mellom liv og Guds ord. Guds bud er blitt
avleggs, også hos de som kaller seg kristne. De vil ikke være bundet av noe, de
vil gå og gjøre det de selv vil. Folk spør ikke så mye etter Guds vilje nå. Og
da går det galt. Åndens røst blir ofte kvelt av Dagblad og TV-filosofi. For der
er sjelden Åndens røst framme. Og da ender liver i åndelig død.
.
Derfor skal vi være våkne. Vi må
legge merke til det som blir sagt i alle sendebrevene i Åp. 2-3: Den som har
øre, han høre hva Ånden sier …
.
Et slikt rett liv kan også bli
et liv i offer og tjeneste for Gud og mennesker. Vi liker et behagelig liv,
enten det er i hverdagen eller på ferie i Syden med badestrand og dekket bord.
Da kaller Ånden og sier oss: Det er ennå noen syndere utenfor Guds rike. Så
lyder det som til Jesaja: Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss. Jes. 6.
.
Det har alltid vært noen som
gikk. Og folk ble ledet til Jesus, ute og hjemme. Nå kommer han til meg og deg.
Vi også du gå?
.
Joh. 14, 27. Nyttårsaften. Fred.
Fred er et stort ord, og det
også blir misbrukt mange ganger. Ibsen hadde nok rett når han skrev: «Dog, fred
er ei det beste, men at man noget vil.» Vi kan ikke alltid har fred for en hver
pris. Gud har bedt oss å kjempe for sannheten og Guds rike på jord. Her skal vi
peke på det Jesus sier i dette tilfelle. Det står i sammenhengen om Den hellige
Ånd som skulle kom-me.
1. Jesus sine disipler fred.
Han etterlater seg fred, står
det. Det er ikke politisk fred uten noen form for uro og krig. I sin tanke og
hans regimente handler det om hjertefred med Gud. Det gir Jesus sine disipler.
Og vi får det ved å bekjenne synd og alt det onde i oss og ta imot tilgivelse
og frelse for hans navns skyld. Denne fred hører til frelsen og til politikken.
Derfor kan en troende ha fred i sitt hjerte midt i sorg og motgang, ja til og
med i krig og fengsel. Det kunne mange vitne om som opplevde onde dager. Vi kan
tenke på R. Wurmbrand som også var i Norge og vitner om sin tro etter 14 år i
fengsel for Jesu skyld.
2. Vi får Jesu fred som gave.
Min fred gir jeg dere, sa han. Å
ha Jesu fred er å være som Jesus selv i det spørsmålet. Han har det rett med
Gud og lever i harmoni med sin far, og den samme stilling har alle kristne.
Fred er ikke en følelsessak, men en stilling i forhold til Gud. Og med den
følger også hjerte-fred, selv om den følelsesmessige fred kan forstyrres av det
jordiske.
Og alt dette gir han oss som
gave, gratis av nåde ved troen på Jesus. Jesus selv er vår fred, Ef. 2, 14.
3. Freden er ikke lik verdens
fred.
Guds rike er noe helt annet enn
denne verden. Og verden arbeider for fred på flere måter. Det gjelder politisk
fred mellom ulike land. Men ‘forkynnere’ i verdslig regi vil også hjelpe folk
til indre fred og ro. Men de kan ikke lede mennesker inn i et rett forhold til
Gud. Og vi ser at mange slike veiledere avskriver Gud totalt og ber folk å
glemme ham. Det blir som dikteren sa: Eg måtte gløyma Gud. Den verdslige fred
varer også kort tid og kan lett forstyr-res når omstendighetene forandres. Guds
fred er derimot evig og varer i alle stormer.
4. Frykt ikke!
Konklusjonen blir derfor at vi
skal la noe forstyrre oss. Vårt indre liv, hjertet, skal få hvile hos Gud og
bare regne med ham. Da har vi ikke noe å frykte. Vi «er i Herrens hender i alt
som med oss skjer,» som en sanger sier. I troen på Jesus og vår felles Far i
himmelen borger for en himmelsk fred.
VINTREET OG GREINENE.
Joh. 15, 1-11.
Vi får her noen hovedsaker i kristendommen, framstilt i en liknelse. En
hovedsak er at kristen tro er personlig. Gud kaller oss ikke bare inn i en
flokk. Vi er ikke bare et nummer blant mange.
Frelse er personlig kontakt og liv med Jesus Kristus.
Jesus er vintreet - ikke bare rota. Det er ikke stamme på vintre, de er
som en busk med greiner fra selve rota. Når Jesus er vintreet er han også
greinene. Uten greiner eksisterer ikke noe vintre.
Jesus er det sanne vintre, trolig i motsetning både til falske
religioner og til Israel i den gamle pakt. Med Jesus kom noe helt nytt.
Gud er selv vingårdsmann. Han steller med plantene og sørger for dem. Vi
har altså med Gud å gjøre.
Bildet er kjent fra GT der Isarel er vintreet. Slik kjente jødene det og
visste det talte om forholdet mellom de troende og den evige Gud.
1. Der er nær forbindelse mellom
Jesus og Guds barn.
Det er det første vi lærer av denne liknelsen. En kristen er ei grein på
treet. Jesus er treet, og vi er greiner. Det er umulig å komme nærmere. Ved
troen er vi planta inn i treet og blir en del av det. Det er livsforbindelse
mellom en kristen og Jesus. Vi får vår kraft og vårt åndelige liv fra ham ved å
være i ham som er stammen og roten.
Derfor er vi døde uten ham. Vårt liv er Jesus. Og vi er i en stadig
livsforbindelse med ham. Den er nødvendig. Så lenge vi er i ham er vi kristne.
Derfor er denne teksten meget viktig. Bare de er kristne som har samme
liv og samme saft som Jesus. Kan noen være mer inderlig forenet enn et tre og
greinene, spør Rosenius.
Jesus bruker en annen liknelse i Joh. 6 om dette inderlige forholdet:
Han er det levende brødet. Den som eter ham, har evig liv. Jesus blir så ett
med en troende som mat i kroppen. Og han er like nødvendig
Men så får vi også vite den virkelige og egentlige forskjellen mellom en
sann troen og falske kristne her. Den som ikke er ei grein på Jesus, er ingen
kristen. For å være det er det samme som å være født på ny. Og det er det samme
som å stole på Jesu frelsesverk alene. Det er å bygge sin frelse på Jesu sår og
blod og bare vite av nåden til salighet. En kristen har ikke noe i seg selv.
Han vet han er urettferdig og syndig. Men han vet også at han har fått noe
nytt. Han har en ny rettferdighet og en fullstendig tilgivelse for alle synder.
Han lever i nådens rike.
Ene i din rettferdighet, skjules all min nød.
Derfor er vi ingen ting utenfor Jesus Kristus.
2. Der er både falske og sanne
kristne i menigheten.
Alle er greiner og ser ganske like ut i det ytre. De falske kristne
ligner de sanne til forveksling. Der er mange med en ytre og formell
kristendom. De er døpt, konfirmert, lever et anstendig og moralsk fint liv. Ved
et tilfeldig møte kan en ta dem for rette troende. De er som plastblomster som
kan ser perfekte ute.
Men de mangler det viktigste: de mangler livet. De har ikke den nære og
inderlige forbindelsen med Jesus. De er ikke blitt en del av ham ved en sann og
levende tro.
Hvem er disse ufruktbare greinene? De er greiner på ham, står det. De
har vært troende en gang og hatt det rett med Jesus. Det går ikke an å si at en
grein er i treet hvis det aldri har vært der. De var en gang med og vitnet om
livssamfunnet med Jesus. Men alt ble ødelagt en dag. Og nå er de falske
kristne.
Det er disse Jesus taler om andre steder. Han taler om ti jomfruer der
bare halvparten var sanne og ble med inn i bryllupssalen. Han taler om et
bryllup der en ikke hadde bryllupskledning på. Han sa at mange skulle prøve å
komme inn uten å være i stand til det. Ja, en gang sa han at noen skulle tale
profetisk i hans navn og gjøre store under - uten å være Guds rette barn. Alle
disse ble kastet utenfor i mørket.
Derfor blir oppgjørsdagen, dommens dag, en alvorlig dag for mange. Da
blir det avslørt hvem som er navnkristne og hvem som er hjertekristne.
Her sier så Jesus at de greiner som ikke bærer frukt, skal han ta bort.
Det er et brutalt skille som oppstår da. Det skjer allerede her i tida uten at
andre merker det. For det er Gud som tar greina bort. Og da ser ikke vi det
straks. Noen av de som går i kirke eller bedehus kan altså egentlig være
greiner som allerede er skåret av. Så lenge vi er i nådens tid kan slike
greiner bli podet inn igjen.
I alle tilfelle blir det synlig i dommen. Da er forbindelsen brutt for
alltid. De visner og brennes for evig. Greinene blir ubønnhørlig tatt bort til
slutt. de var unyttige. Hvor mange slike visner greiner er det blant oss? Er vi
det?
3. Frukt er det eneste sanne
kjennetegn.
Åndelig frukt er bevis på sann kristendom. For, sier Jesus her: den som
blir i Jesus, han bærer frukt. Da kommer frukten. Det er et kjennetegn på sann
tro.
Bibelen taler om flere slags frukt. Vi leser om Åndens frukter i Gal. 5.
Og det står om lysets frukt i Ef. 5, 9. I Rom. 1, 13 kaller Paulus de nye
kristne for frukt.
Frukt er ikke resultat av anstrengelse. Det er ikke noe vi lager eller
produserer. Frukt kommer av livsforbindelsen med Jesus. Hvis safta fra treet
når ut til greinene, vil det skape frukt. Den blir en naturlig følge av et godt
samliv med Frelseren.
Frukten her er et hellig liv i tro på Gud. Vårt hverdagsliv står i den
inderligste forbindelse med vårt hjerteforhold til Jesus. Det ene følger av det
andre. Et rett liv som kristen kommer slik som følge av livssamfunnet med
Jesus. Vår viktigste oppgave er ikke å se etter frukter i vårt eget liv. Det er
å være hos Jesus. Både vårt ytre og indre liv som kristne er deler av frukten.
4. Gud vil øke frukten i vårt
liv.
Alt Gud gjør med oss har som mål å gjøre oss til bedre kristne. Vi kan
ikke bli bedre i vårt forhold til Gud slik at vi selv blir verdige til være kristne. Det er alltid av nåde. Og det
er nåde at han handler med oss også.
Men ytre sett kan vi bli atskillig bedre. Selv om vi bærer frukt, kan vi
bære mer frukt. Ja, vi kan bære megen frukt, sier Jesus.
Men hvis det skal skje, må vingårdsmannen få stelle med oss. Han vil
rense oss fra alt det som skjemmer og skader Guds rike. Derfor tar han fram
kniven og tar bort en og anne kvist på oss. Gud prøver oss ved lidelse og
prøvelser. Og renselsen skjer ved Ordet, det skarpe sverd som dømmer våre indre
tanker og motiv. Egoisme og syndig begjær må renses bort, og vi bli vist hen
til korset der syndere blir rene.
Dette kan koste for kjødet, vårt gamle menneske. Det er smertefullt når
kniven skjærer i oss. Men det er nødvendig for å rense ut det vonde. Og han som
holder kniven, gjør det i kjærlighet og ømhet.
Hvis vi kan tale om betingelser her, nevner Jesus noe: Dersom dere blir
i meg, og mine ord blir i dere, da be.., v. 7. Her er hemmeligheten til det
skjulte liv med Gud, og dermed til et fruktbart liv i verden. Bli i Jesus. Vi
kan aldri bli ferdige med det enkle evangelium, ordet om korset til frelse. Å
stadig tro det er å bli i hans kjærlighet, v. 9. For det var av kjærlighet han
døde for oss, av kjærlighet kaller han oss, og av den samme kjærlighet vil han
bevare sine venner. Du er elsket av Jesus.
En alvorlig prøve for oss er dette: la Jesu ord bli i oss. Det er å
holde det for sant, og la det bestemme kurs og innhold i vårt liv. Og det er
når vi holder Jesu ord (bud) at vi blir i hans kjærlighet, v. 10.
JOH. 15, 13-17.
13. treenhet.
Den største form for kjærlighet er
offeret. Kjærlighet med ord er ofte lite verd. Ordene kan glemmes og de koster
mange ganger lite. Kjærlighetens kjennetegn er å gi og å ofre noe for andre.
Offerets verdi viser kjærlighetens størrelse og tyngde.
Her sier Jesus at den aller største
kjærlighet er å gi sitt liv for sine venner. Dette er innledningen til
påskehøytiden. Derfor vil han nå minne dem om hans egen kjærlighet og hva den
vil koste.
1. KJÆRLIGHET.
Kjærligheten er noe uforklarlig, ja, vi
kan si noe guddommelig. Samtidig er det noe av det fineste på denne jord. Tenk
på bildet av to gamle som går hånd i hånd langs en sti. De har kanskje levd
femti-seksti år sammen i ekteskap. Og fremdeles holder de sammen. Kjærligheten
er et sterkt lim mellom mennesker. I vår Bibel har vi noen slitesterke ord om
kjærlighet – når vi ser den fra Guds side.
a) Den lille bibel sier
det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for
at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3, 16.
Dette er det største og viktigste vi kan vite om kjærlighet. Og i teksten vår
sier Jesus at ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til
for vennene sine, v. 13. Det er ganske ubegripelig for det naturlige mennesket.
Likevel har vi eksempler på at mennesker er smittet av denne kjærlighet. Det
kan være kapteinen skipet som holder på å synke. Han lar alle andre gå i
livbåtene og blir selv igjen når det ikke er plass til flere. Det er ekte
sjømannskap inspirert av bibelen.
Gud elsker alle, også de verste
mennesker som alle andre forakter og dømmer. De er med i Guds kjærlighet. Han
gjør alt for å berge dem. Men det siste steget må de ta selv, ved troen å ta
imot en ferdig frelse.
b) Kjærlighetens apostel skriver
mange år etter Jesu død at Guds kjærlighet er åpenbart og vist fram for oss
mennesker. 1. Joh. 4, 9-10. Det skjedde da Gud sendte sin enbårne Sønn til
verden, for at vi skulle leve ved ham. Det var ikke vi som tok initiativet og
prøvde å elske Gud. Vi var ikke i stand til det. Synden hadde ødelagt alt for
oss.
Dette har ingen ting med menneskelige
følelser for hverandre å gjøre. Her taler Ordet om noe som er mye sterkere. «I
dette», sier han. Gud elsket oss ved å ofre alt. Han sendte sin eneste Sønn til
verden for å sone våre synder. Det er en tale som vi kanskje forstår best.
Menneskene holder som regel fast på alt de har, og særlig det kjæreste og
dyreste. Men det var det Gud ofret.
c) Hedningenes apostel forklarer
dette videre slik: «Gud viser sin kjærlighet til oss.» Rom. 5, 8 (6-8). Gud
forklarer hva kjærligheten er og betyr ved å vise den fram for alle mennesker
som vi høre. Og det gjorde han før vi hadde forbedret oss og forsøkt på det.
Mens vi ennå var syndere, sier han. Da må vel folk tro at det er ekte. Paulus
rører her ved noe av det sterkeste i hele Bibelen. For han taler om påsken.
I Joh. 15, 16 sier Jesus noe meget
viktig om dette: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Det er
utvelgelsen. Gud bestemte og Gud begynte og Gud utførte alt sammen selv. Sett
på denne måten er vi utenfor alt i Guds rike. Vi er hans verk helt og
fullstendig, Ef. 2, 10.
Går vi så til Joh. 10 der Jesus taler om
hyrden og saueflokken, ser vi dette i v. 11: «Jeg er den gode hyrde. Den gode
hyrde setter sitt liv til for fårene (sauene).» Det er kjærlighetens største
gjerning, og vi er over i neste avdeling:
2. JESU DØD.
Ingen har større kjærlighet enn at han
gir livet sitt for andre, v. 13. Det er påskebudskapet der frelsesverket
skjedde og omtalt. Det viktigste skjedde på korset på Golgata – og så ved den
tomme grav.
Døperen så Jesus komme mot seg en dag da
han døpte ved Jordan. Da sier han etter en åpenbarelse av Gud selv: «Se, der er
Guds lam som bærer verdens synd.» Joh. 11, 29. Det sa han ikke av seg selv. Da
var han Guds røst som aldri før eller senere. Døperens finger pekte helt fram
til Golgata.
I den eldre oversettelsen på
nynorsk (fra 1938) står det slik: Sjå der Guds lam som tek bort verda
si synd. Det tar med hele poenget ved Jesu komme. Han var her i verden for
å gå til korset. Der skalle han fjerne all synd som domsårsak. Dermed blir
korset ufattelig for et menneske. Gud tok på seg selv dommen ved å legge den på
sin Sønn som vår stedfortreder.
I den stund var Jesus røveren,
drapsmannen, Hitler, overgriperen, horkaren og skjøgen. Jesus var fariseeren og
tolleren, de fine og nyttige mennesker – og de som ligger i veikanten og ikke
greier mer i livet.
Der på korset sa ikke Jesus mye. Sju små
uttrykk og setninger ble det. Ett av dem skal vi ta fram her: Det er fullbrakt,
sa han. Joh. 19, 30. I den stund var alt ordnet som måtte og skulle gjøres. Å
tro det er kristendom. Vi blir aldri kristne ved egne gjerninger om de enn er gode
som gull. Kristendom er å tro på Guds gjerninger ved Sønnen. Der er forsoningen
for dine synder, og der er forlatelse for dem. Der blir du renset hvit som snø,
som profeten sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om
de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes. 1, 18.
Om noen meg nå spørre vil om grunn til
salighet,
og om det hører mere til som man må have
med –
foruten Jesu kors og blod som han for
verden flyte lot –
jeg svarer med et freidig mot, min grunn
er Jesu blod.
Det er frelsens grunn og frelsens
innhold gjennom hele livet.
3. VÅRT LIV.
I v. 14 ser det ut som om Jesus kom med
noe som motsier alt vi har forkynt om frelse. For han taler om dersom, et hvis.
Og da følger ofte krav og betingelse. Han sier: «Dere er mine venner dersom
dere gjør det jeg pålegger dere.» Dette kan se ut som et lovbud.
Men Jesus har en annen mening med dette.
Legg merke til at han skiller mellom to slags typer mennesker: venner og
tjenere (slaver). Vennen står i et fortrolig samfunn og forhold til sin herre,
mens slaven gjør alt av tvang eller for vinnings skyld. De tronede tilhører
ikke den siste gruppen. De er Jesu venner.
Guds barn har fått et nytt sinn, det er
derfor de er hans venner. Da har de fått en ny vilje og lyst som ønsker å gjøre
det Gud vil. Hans bud er ikke tunge og vanskelige for oss da, jfr. Mat, 11, 30.
Jesus står ikke over sine venner med pisken og slår om vi svikter. Han har tatt
oss inn i sitt fellesskap og vist oss sin vei og vilje med oss i livet. Det nye
sinn som er skapt ved syndenes forlatelse, gjør at Guds vilje blir vår vilje
som vi gjør med glede.
Vers 14 kunne vi med forsiktighet skrive
slik: Dere er mine venner når det gjør det jeg har bedt dere om. Ved vårt liv
viser vi med andre ord at vi tilhører Jesus. Hovedsaken ved det er nettopp
kjærlighet. Slik Gud har vist oss den største kjærlighet, skal det avspeile seg
i vår omgang med andre mennesker. V. 12. Det kan koste noe for oss også, men
det er Guds vei. Vi skal vise den kjærlighet til andre som vi selv møtte hos
Frelseren.
Og kraften til dette – hvor ligger den?
Det er at vi hele tiden må gå til Jesus og hans gjerning på korset for vår
skyld. Det blir vi aldri ferdig med. «Kraften til livets strid, finner du der.»
Så er det altså sammenheng mellom Jesu liv og død og vårt.
Anden
Joh
15, 26 – 16, 4 a
Det er
kort før pinse i vår kyrkje no. Og denne høgtida konsentrerar seg om Anden -
den tredje person i guddommen. Difor nyttar me ordet han om
Anden og ikkje den. Anden har fleire namn i Bibelen, og dei
klårgjer noko kva hans oppgåve er. Denne teksta viser òg kva konsekvens det får
om em fylgjer Anden si røyst. Det viser denne teksta oss litt av. Me får også
vita litt om årsaka til at det vert slik. Og det må vera slik i denne verda.
1. Gjeven av
Gud.
Først må me sjå
at Anden er ei gåve frå Gud. Han sende Anden til dei første kristne og til oss
alle. I kap. 16, 7 seier Jesus: eg skal senda han til dykk. Og i v. 26 i kap.
14 seier han: Den heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn.
Og det hende
pinsedag, Apg. 2. Læresveinane var samla i Jerusalem, og Gud sende Anden som
ein eld i hjarta deira. Det var og ei oppfylling av orda i profeten Joel 3, 1f.
Det var altså godt førebudt og læresveinane kjende til det. Det minner oss om
at Guds er pålitande og at han held sin lovnad. Me kan alltid lita på Guds ord.
Det er ein god tanke både i medgang og motgang. Alltid treng me Ordet på ferda
mot himmelen.
2. Talsmannen.
Her har me det
eine namnet på Anden. Det skal visa noko av hans gjerning eller oppgåve. Ordet
på grunnteksta (paraklætos) tyder trøystar, men kan og tyda rådgjevar og
advokat. Ordrett tyder ordet ein som er tilkalla (for å hjelpa, trøysta osv).
Og dette er eit vakkert bilete på Anden. Anden hjelper oss i vår naud, minner
oss om Guds lovnad og peikar på Jesus for oss, han som bar våre synder på
krossen.
3.
Sanningsanden.
Det er det
andre namnet på Guds Ande i vår tekst. Og namnet svarer til hans karakter. Guds
Ande er like sann som Gud sjølv og Sonen. For dei tri personane er eitt på same
tid som dei er ein. Det er denne løyndomen som vitet og filosofien aldri har
funne ut av og som er ein støyestein for vantrua. Som kristne får me lov å tru
det Gud seier og har openberra i Ordet sitt. Ordet trieining er ikkje med i
Skrifta, men dei tri personane er fleire gonger nemnde saman og viser at dei er
ei eining. Mat. 28, 18-20 er døme på det. Det er i misjonsbefalinga og
dåpsbefalinga.
Når Anden er
sanning i sitt vesen, er han òg verkeleg og rett i all si gjerning. Han står
som motsetnad til alt det vonde og falske i Andeverda. For i verda er det lygn
og vantru mot Gud. Difor kan ikkje verda vera til noko hjelp for oss når me
søkjer sanninga. Den finn me i Guds ord, og Anden opplyser oss om kva Ordet
tyder.
Når Ander er
slik, vil han også at me som Guds born skal vera som han. Å fylgja og leva
etter Guds sanning er den sanne fridom, Joh. 8, 32. For då er me løyste frå
verda og dei bann som synda set ikring oss. Me er frie til å leva med Gud og
gjera hans vilje.
Byrjinga på
denne vegen er ei sann omvending. Me som har prøvd det må vedgå at
me makta ikkje å venda om på rett måte. Det må Anden gjera. Den eigentlege
grunnen til ei rett omvending er Gud sjølv som får gjera det. Det ligg likevel
noko til oss her som me ikkje skal gløyma.
Prof. Hallesby
sa noko om dette slik: Du skal ikkje fuska i omvendinga! Med det meinte han at
menneske vil gjerne gøyma unna noko synd og framstella seg sjølv betre enn me
er. Her må me vera praktiske og konkrete. Det kan vera eit lån du ikkje har
betalt attende, ein reiskap du lånte ein gong, som du ennå har. Du sette
kanskje ut ei lygn om nokon som vart eit rykte mellom mange. Slike saker skal
me gjera opp. Du kan ikkje leva i synd og samstundes vera ein kristen. Då har
du ikkje ei sann omvending. Det kan kosta mykje, både pengar, ære og makt. Men
det må til.
Også som ein
kristen skal me leva eit sant liv i kvardagen. Sanningsanden ber oss om det og leier oss på den
vegen. ”Når Jesus kommer inn i landet, det blir et ganske annet liv.” Eit liv i
sanning vil m.a. seia at ein er varsam med orda våre, med pengar og tilhøve til
andre menneske. Her skal me fylgja formaningane i Bibelen - utan at me tenker
at dei skal frelsa oss. Det skjer berre av nåde ved tru.
4. Vitnemål.
De òg skal
vitna, sa Jesus. Det kan skje ved ord på eit møte, i samtale i einerom og i
livsførsla vår. Me er lys og salt her i livet. Det er eit vitnemål. Anden vil
då at vitnemålet vårt også skal vera sant. Me skal ikkje overdriva korkje
syndelivet eller opplevingar med Gud. Fåren ligg på begge desse stader. Er me
sanne, vil velsigninga koma både over oss sjølve og over dei som møter oss.
5. Motgang.
Jesus ville
seia til sine vener at ikkje alt her i livet vert lett. Du kan oppleva tunge
dagar. Då skal me ikkje kritisera Gud - eller styggjast som ordet seier, kap.
16, 1. Me skal vita at me er i Guds hand, og han veit om alt det som skjer. Me
kan aldri forklara det vonde i verda, men me kan bøya oss audmjukt og be om å
koma vel gjennom det med trua i behald.
Motgangen kan
verta konkret. I v. 2 seier han at det skal støytast ut nor gudshusa og til med
bli slått i hel. Dei som gjer det, vil tru at dei gjer rett. Og det gir eit
menneske ekstra kraft og frimot. Apostlane og dei første kristne opplevde just
det. Paulus måtte til og med røma frå byar og bygder han var i, for motstanden
vart så sterk. Han fortel om fleire slike tilfelle, 2. Kor. 11, 23ff. Han hadde
fått slag, vore i fengsel og i dødsfare. Fleire gonger vart han hudstroken,
steina og i farer av mange slag - til og med av falske brør (kristne). Men det
tok ikkje motet frå han. Han gjekk i Guds kraft.
Og grunnen til
at dei handsama han slik, var at dei ikkje kjende Gud, v. 3. Eit åndeleg
kjennskap til Gud fører respekt med seg for andre truande. Men avdi det alltid
vera falske kristne mellom, vil også slike forfylgingar koma. Me skal ikkje
anklaga dei, men vera små og audmjuke og vitna om kva Gud har gjeve oss.
Diverre er det slik nokre gonger at motgangen dreg fram det vonde i oss slik at
me har hug til å slå att og setja folk på plass. Det vil aldri bera god frukt.
Lat oss fylgja Jesu eksempel: Han svara ikkje då anklagen kom. Han overlet det til Gud som dømer rett. 1. Pet. 2, 23.
*
Joh. 16, 1-4a.
2.
juledag. Stefanusdagen. Martyrer.
Det siste vers i forrige kapittel
handler om at Ånden skal komme som talsmann. Han skal vitne om Jesus. Det er
han som forklarer Jesus for oss, hva han betyr og hvor viktig han er for vår
frelse, v. 26.
Men også disiplene skal vitne, v. 27.
Det er de som har fulgt ham de årene han var en offentlig person og predikant.
Jesus overgir sin oppgave til sine disipler og ber dem om å gå til jordens
ende, Mat. 28,18ff. Da har de også løfter om hjelp fra Ånden. Uten den makter
ingen predikant eller misjonær å utføre oppgaven.
Men det venter dem også andre ting.
1. DE VIL MØTE LIDELSE
OG MOTSTAND.
Alle mennesker vil oppleve slike
tilstander. Ingen er fritatt for slike negative forhold i livet, selv om det
ikke kommer like jevnt fordelt. Noen personer og familier ser ut til å være
ekstra tungt rammet av motgang på nesten alle måter. Vi kan ikke forstå og
forklare det.
Det fins også lidelse som bare rammer de
kristne og Guds tjenere. Også her er det ulikt. Noen slipper meget lett fra all
motstand og kamp i det ytre. Andre må gjennomgå mye. Det henger litt sammen med
hvilket land man lever i til enhver tid. De som bodde i kommunistiske land
tidligere, hadde ofte store problemer. Mange kom i fengsel og ble sendt til
arbeidsleir langt hjemmefra. Noe av det samme opplever mennesker i dag i noen
muslimske land.
Som kristne vet vi at alt dette er
forutsagt i Guds ord. Slik sett kommer det ikke overraskende. Likevel er det
ofte uventet og vanskelig å forstå at akkurat de skal oppleve
det. Jesus og ellers i Skriften har sagt det tydelig. Hvorfor kommer det så
lite av dette i vårt land og vårt folk? Man har forsøkt å forklare dette slik:
Det er Guds menighet globalt sett som blir forfulgt. Det er ikke sikkert det
skal ramme alle enkeltkristne. Noe sant kan det være i den forklaringen – slik
har det i alle høve vært når vi ser på kirkens historie.
Jesus talte ofte om lidelse mens han var
her på jord. Da han sendte ut de tolv apostlene rundt i landet, sa han bl.a.:
«Se, jeg sender dere som får blant ulver.» Mat. 10, 16. Da har de liten grunn
til å håpe på en fredelig tur. De må til og med regne med døden. De er den
svakeste og mest sårbare part i konflikter. Ikke alle har møtt det, og det kan
gi oss grunn til å tenke at de skulle regne med at det kunne skje.
Dernest sier Jesus at de er salige når
folk hater dem og støter dem ut og spotter dem fordi de er kristne. Det er
motsatt verdens tankegang. De mener helst at folk er salige når det går godt.
Men Jesus sier altså at vi som tror har noe som andre ikke forstår.
Og det er faktisk slik: I motgangstider
opplever et Guds barn at de er salige hos Gud. Det er godt å være nær ham og
vite at han er oss nær og tar seg av vår sak. Paulus og Silas opplevde det i
fengslet i Filippi. De sang lovsanger til Gud mens de bar lenker. Og Hans
Nielsen Hauge satt julaften 1799 i fengsel i Trondheim. Og da skrev han salmen:
Jeg er hos Gud i
nåde. Hva skader verden meg,
om den en stund
får råde og stenger meg min vei?
Om den mitt
legem binder i fengslets mørke skjul,
dog ånden
overvinner og holder glad sin jul.
(Sangboken nr.
346.)
At det finnes lidelse på grunn av
vitnesbyrdet, er et tegn på at det ennå finnes vitner, sier C. H. Martling.
Verden gir de kristne skylden for mye her på jord. Og mange irriterer seg over
det Guds ord sier og synd og nåde. Men de kan ikke lenger nå Jesus som er
frelsens fyrste. Derfor angriper de de kristne i hans sted. Og vi som er hans
tjenere på jord, kan ikke vente å få det lettere enn Mesteren selv. Det har han
sagt.
I gammel tid sa man gjerne at martyrenes
blod var kirkens sæd. Det har ofte vært sant. Noe av problemet for oss
mennesker er at vi skyr lidelsen. Og da kan noen vike unna for å være en sann
tjener. Men historien lærer oss også at det ligger en guddommelig kraft i denne
lidelsen. Gud utruster dem på en særlig måte. Skal han få gjøre det med oss nå?
Denne dagen kalles Stefanusdagen, til
minne om den første kristne martyr. Apg. 6-7. Senere har det vært utallige
kristne som har lidd for Jesu navns skyld, og mange måtte lide døden. Og ingen
vet hvem den neste blir. Også vårt land kan oppleve dette.
2. DE FÅR LØFTE OM
HJELP.
Den teksten vi stanser for her står midt
inne i Jesu siste tale, og den handler mye om Ånden. Den kalles en talsmann og
trøster og er en medhjelper for Guds barn. Da Jesus drog til himmelen, kunne
disiplene føle seg ensomme og hjelpeløse. Nå var han borte som hadde vært
lederen og støttestaven. Da var det de fikk et ekstra løfte: En talsmann og
trøster skulle komme i hans sted og være hos dem for alltid.
Det var Den hellige Ånd. Han kom på
pinsedag, og da kom han for alle troende. Vi kan regne med ham i vårt liv slik
alle andre kan det. Og uten hans hjelp, var vi hjelpeløst fortapt. Han kaller
oss til å følge Jesus. Han gjør gjerningen når vi blir frelst, og han leder oss
gjennom dette livet.
Det betyr ikke at vi alltid skal ha et
lett liv og gå utenom alle farer og vanskeligheter. Det hører med til
menneskelivet. Men han har lovet å støtte oss, gå ved vår side og hjelpe oss
gjennom vanskene og ikke utenom dem.
Ånden kalles også for Sannhetens Ånd.
Det er vårt oppdrag og liv å leve i sannheten og å vitne om sannheten. Det
gjelder vår egen tilstand som syndere og hjelpeløse mennesker. Og det gjelder
sannheten om Kristus. Han døde for våre synder og stod opp til vår
rettferdiggjørelse. Rom. 4, 25. Bare han kan frelsen menneskene. Det må de få
vite.
3. FREMGANG.
Da har vi også løfte om at det vil
nytte. Menighetens oppdrag er å bringe evangeliet ut til hele verden slik at
alle mennesker får høre det. Det går nok de fleste forbi, men det er alltid
noen som vil lytte til og vil til himlen oss følge. Slik har det vært til alle
tider og i alle land. Noen steder er det ekstra få som lytter og kommer. Det
kan komme av at det er sterke motkrefter og forfølgelsen blir ekstra hard. Men
også det er et vitnesbyrd.
At mange vil komme, ser vi at ordene om
evigheten. Gud har latt oss få vite i Skriften at det v il bli mange i himmelen
til slutt. Skaren blir som «tusen bjerge full av sne». De er så mange at ingen
kan telle dem, som stjerne på himmelen. Og når himmelskaren blir omtalt, står
det at de kommer fra «alle folkeslag og stammer og folk og tungemål». Åp. 7, 9
og kap. 5, 9.
Da er spørsmålet: Blir jeg med blant
dem? Veien er stadig Jesus, som han selv sa, Joh. 14, 6.
Er også du med der? Ennå er det tid å
komme! Amen.
Åndens gjerning.
Joh. 16, 8-11.
.
Jesus skulle dra fra
disiplene og bli alene tilbake. Det var en stor forandring for disse unge menn
som hadde reist sammen med Jesus i tre år. Men her var det noe de ikke tenkte
på. De skulle ikke bli alene, Herren skulle sende Ånden som Jesu stedfortreder
på jord. Derfor var det til gagn for dem at han for til himmelen. For Ånden
kunne være over alt til alle tider. Han var universell og ikke bundet av
kroppen som Jesus.
.
Ånden kalles talsmannen
fra Gud, en som trøster og hjelper. I v. 13 kalles han sannhetens ånd som
alltid taler og gjør det rette. Her er det ingen løgn eller en skjult agenda.
Han sier det Gud vil og tar ikke hensyn til andre motiv.
.
Den Hellige Ånd arbeider
både med verden og de troende. Slik har han en dobbelt oppgave. For verden uten
Gud behøver i utgangspunktet et annet budskap enn Guds eget folk. Men for alle
gjelder det at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot budskapet. Da er
det viktig at vi lar Ånden arbeide med oss.
.
Åndens kall er vårt håp.
Ingen søker jo Gud av seg selv, Rom. 3, 10ff. Og Luthers forklaring til den
tredje artikkel er tydelig her: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller
kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige
Ånd har kalt meg ved evangeliet …” Slik er det. Vi mennesker er blinde for de
åndelige sannheter, og vi har ikke evne til å gå til Gud av oss selv. Derfor
kaller Ånden.
.
Og Ånden taler og arbeider
alltid i overensstemmelse med Skriften. Den siste egentlige åpenbaring fra Gud
er gitt oss i Guds ord. Og vi har nok for tid og evighet med det som står der.
Der har vi en fullstendig beretning om frelsens vei og mål.
.
Nå gjenstår det å
overbevise verden om dette. Derfor sier Jesus det her: Ånden skal overbevise
verden. Det klarer ikke vi med våre argumenter. Da blir det menneskesnakk og
det når ikke inn til hjertet. På nynorsk (1978) står det: Han skal gjera det
klårt.
.
Hvordan viser Ånden oss
dette, og gjør saken klar for oss? Jo, han vekker samvittigheten. Dermed får
han vise oss at vi er skyldige for Gud. Verden sover og ser ikke det alvorlige
i liv og død og evighet. De er som i et brennende hus i dyp søvn. Det må Ånden
gjøre noe med.
.
Gunnes oversetter dette
slik: Ånden skal gå i rette med verden, og det kan være ubehagelig. I v. 7 sier
Jesus: Jeg sier dere sannheten, og den er ofte vanskelig å høre og akseptere.
Da er det særlig tre ting Ånden vil vise oss:
.
1. Synd.
Det er mange slags tanker
om hva synd er nå. For nå tenker noen at alt skal være tillatt, og de sier: Vi
er ikke verre enn andre! Synd blir et ikke-ord som ikke betyr noe.
.
Men Bibelen sier at du har
syndet mot Gud. Det er saken. Menneskene må vekkes slik at de ser de
står for Gud med sitt liv. Derfor er det viktig at Ånden får tale til oss om
vår synd. Da kan noen spørre: Hva er egentlig synd?
.
Alt det som
er galt i ditt liv er synd. Alt det onde du har gjort og tenkt og
hatt lyst til i livet. Alt som skjer mot Guds ti bud er synd: Mord, hor,
misunnelse, baktalelse, stjeling og det som står i Guds sted i ditt liv.
Hvordan er det med søndagen, er den alltid holdt til Guds ære, og foreldre og
overordnede – får de lydighet etter Guds ord? Slik kan vi nevne så mye. – Men
så sier Jakob: Om du snubler i én ting, er du skyldig i dem alle. Jak. 2, 10.
Så nøye henger Guds vilje sammen. Det ene fall får betydning for alt sammen.
.
Dernest: Alt det du
har forsømt å gjøre. La oss spørre oss selv: Hvordan har vi brukt
livet vårt? Hva med penger og tid? Det er ubehagelig når Ånden avslører oss og
viser oss våre synder og hvor heslig den er overfor Gud. utsiden til et
menneske kan ofte være bra, men hva med det indre? Hjertet? Tankene? Gud ser
det også og bedømmer det. Ånden vil vise deg alle synder og gjøre det klart for
deg hvordan du er. Bibelen har mye å si om det.
.
Likevel, alle synder blir
i forhold til Gud liksom samlet til ett: Vantro. Hva har du gjort med
Jesus? Har du sagt nei og vraket ham? Det er synd nok. V. 9. Jesus vil her si:
Om alt ellers hos deg var fullkomment, men du var uten Jesus – da var du
fortapt. Du behøver altså ikke å være en stor umoralsk synder for å bli dømt.
Det er nok at du sier nei til Jesus – han er jo selve redningsmannen. Verden
skal betale en dag for at Jesus blir satt utenfor. Da blir dommen en stor
overraskelse for mange. De vil prøve å unnskylde seg og si: Jeg var jo ikke verre
enn mange andre!
.
2. Rettferdighet.
Ånden skal vise verden hva
rettferdighet er. Det er det også mange meninger om. Men Bibelen ser alltid
rettferdigheten i forhold til Gud. Har du det rett med Gud? Det er spørsmålet.
Noen er gode nok i egne øyne. De gjør sitt beste og mener at deres gjerninger
og liv er så godt som det kan bli her i en ond verden. Gud kan ikke vente noe
annet, tenker de.
.
Holder det? Er det
forresten slik at vi gjør vårt beste? Spørsmålet er alltid: Hva mener Gud?
Hvordan bedømmer han meg?
.
Her strever Ånden mye med
å overbevise oss om vår skrøpelighet og at vi egentlig er noen store fariseere
i hjertet. For de trodde godt om seg selv og mente at de faktisk var bedre enn
andre.
.
Ånden vil nå vise oss
dette: Bare en ting gjelder: Jesu rettferdighet. Rom. 4, 5. Det er derfor vi
behøver ham, som vi har sagt ovenfor. Jesus kjøpte oss rettferdighet med sitt
blod på korset. Åp. 5, 9. Da det var gjort, kunne han gå hjem til sin Far. Da
var det ikke mer å gjøre. Nå skulle Ånden overbevise folket om det.
.
Profeten Jeremia sier:
Dette er det navn han kalles med: Herren vår rettferdighet. Jer. 23, 6. Det er
bare den som gjelder for Gud. Har Ånden vist deg det?
.
3. Dom.
Først må vi si at djevelen
ble dømt på korset. Ingen behøver å gå fortapt nå. Det er et hovedbudskap i
Skriften. Men det står også noe om en dommens dag da alle slekter skal stå for
Gud. Åp. 20. De levende og de døde, små og store. Og de blir dømt etter det som
Gud har skrevet i sine bøker.
.
Det blir en alvorlig dag.
Både små og store syndere må møte fram der. Der vil du se Hitler og Mao og
Stalin og alle de du kjenner som har levd livet borte fra Gud. Kanskje en bror
og en søster vil møte deg der. Og de blir dømt.
.
Hvilken side står du på
nå? For du må være på rett side her i livet for å kunne bli det i evigheten.
Når døden har besøkt deg, er det for sent. Derfor blir du innbudt i denne
stund:
.
Kom til din Frelser,
oppsett det ei,
her i sitt ord han
viser deg vei.
.
Joh. 16, 12-15..
s. før pinse
Dette avsnittet står midt i talen om
Ånden og rett etter ordene der han taler om Åndens oppgave: Han skal overbevise
verden om synd, rettferdighet og dom, v. 8. Nå taler han videre om Åndens
gjerning. For etter påske kommer pinse, og han skal vise dem mer av det de skal
oppleve i senere tider. Vi ser på noe av det her:
1. JESUS HAR MYE MER Å
SI DEM.
Det vi har i evangeliene av Jesus
forkynnelse, er bare en del av det han sa. Alt kunne ikke rommes i en bok, jfr.
hele verden ville ikke romme det om alt skulle skrives ned, Joh. 21, 25. Han
gikk sammen med disiplene i over 3 år. Han brukte nok tiden godt og tale med
dem om den åndelige sannheter i Guds rike mens de gikk lange strekninger
gjennom landet. Mange kvelder ble trolig også brukt til det.
Måten og litt av innholdet Jesus brukte når
han talte, kan vi se i f. eks. Bergprekenen (Mat. 5-7) og i avskjedstalen (Joh.
14-16) og den yppersteprestlige bønn i Joh. 17. Han taler både om himmelen, om
troslivet og åndelige ting som vedrørte Ånden og om praktiske detaljer i vårt
daglige liv. Det er sann og dyp veiledning om vårt liv i denne verden og om det
som venter oss i det himmelske rike.
2. HELE SANNHETEN.
Ånden skulle veilede dem til hele
sannheten. Det innebærer at de ikke hadde fått vite alt mens han var på jord.
Det kan være detaljer men også hovedsaker. I vers 12 sa han til dem at de ikke
kunne bære det nå, de måtte vente til siden.
Jesus har ennå mye å si
dem. Da må det være klart at når hele Guds ord – vår Bibel – var ferdig, hadde
menigheten også fått alt det Gud ville si dem. Vi må ikke tenke at Ånden viser
mennesker helt nye ting om Guds rike i dag. Det ville blitt en mengde
tilfeldigheter hvis alle kristne skulle kunne stå fram å si: Ånden har sagt
dette til meg – om noe som ikke er nevnt i Bibelen. Det er Bibelen som er vår siste
åpenbaring om Guds vilje. Derfor må vi holde oss til den.
Hva denne hele sannheten er, har prof.
Fr. Godet sagt noe i sin kommentar, bind 3: Han kaller det en høyere åpenbaring
som sammenfatter alt det som står skrevet i apostlenes skrifter som går ut over
Jesu ord i evangeliene. Det betyr brevene i NT, Apostelgjerningene og
Åpenbaringen. Og hva kan det være? Godet sammenfatter det slik:
Forløsningen ved hans offer, forholdet
mellom lov og nåde, hedningenes omvendelse uten lovens betingelser, jødenes omvendelse,
det endelige frafall og kirken (menigheten) framtid. I tillegg kan vi gjerne
nevne detaljer ved den siste tid. Her ser vi at Ånden brukte mennesker (de
troende) til å skrive dette ned for ettertiden. Og derfor kan vi få innblikk i
det nå. Det er dette Jesus kaller «de kommende ting», v. 13.
3. ÅNDEN SKAL
HERLIGGJØRE JESUS.
Åndens gjerning er videre og alltid å
herliggjøre Jesus. Han peker alltid på Jesus og ikke på seg selv. Det er derfor
åndsfylte kristne taler og vitner mye om Jesus og ikke om seg selv. Her var
døperen Johannes et forbilde for oss (selv om han levde før Åndens komme). Han
sa da han vitnet for folket: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3, 30).
Godet sier et fint ord også her: Ånden
vil i en og samme gjerning få disiplene til å vokse i sannheten og at Jesus
vokser i dem. Da blir også Jesus selv herliggjort og æret. Da må det være slik
at til mer vi tar imot av Guds ord og blir i det, til mer blir Jesus æret. Da
blir Jesus stor i mitt hjerte. En sann kristen har et sterkt ønske om det.
4. ALT ER AV JESUS.
Til slutt sier Jesus noe under som er
kalt et paradoks. I v. 13 sier han at Ånden skal tale det han hører. I v. 14
sier han at Ånden skal ta av det Jesus har og forkynne. Og så i v. 15 står det
at alt det Faderen har, er Jesus sitt.
Her har vi altså hele treenigheten som
blir framstilt som en enhet men samtidig som forskjellige deler av guddommen.
Som S. Odland sier er det ingen motsigelse mellom dem. Og løsningen ligger i
hans store bønn i kap. 17. I v. 10 sier han ser: Alt mitt er ditt og ditt er
mitt. Der er altså en slags mystisk enhet i guddommen der alle eier alt.
Disiplene hadde ennå en begrenset evne til å forstå alt dette – slik som også
vi ofte har det. Derfor er vi takknemlige for Åndens gjerning både ved å la
noen skrive det ned og ved at han opplyser oss om det Skriften taler om.
På denne måten er vi avhengige av Gud i
alt, også i å forstå Bibelen. I den er det en åndelige dimensjon som vi skal ta
vare på. Dette gjør oss små og fattige i oss selv. Vår rikdom er alltid i
Jesus.
«Må Herrens Ånd ta dekket bort, så
syndere får se…».
JOH. 16, 21-24. 2. ADVENT. SORG OG GLEDE.
Denne adventteksten
handler om bønn etter tale om trengsel og Jesu nærvær og glede i de troendes
hjerte. Det er mange ting som kan skje for en kristen. Vi er ikke fritatt for
all nød og vanskelighet her i verden. Det er en syndig verden vi lever i. Men
vi har også løfte om noe stort både her i verden og i evigheten.
Egentlig hører alt dette
med til ventetiden, som advent er. Ventetiden kan bli lang og vi synes kanskje
at det drøyer for lenge noen ganger. Så får vi overlate også det i Guds mektige
hender. Han vet best hva som tjener oss og hans rike best. Kan vi ikke stole
trygt på det? Nå samler vi sinnet om noe av det Jesus sa denne gangen, noe som
preger kristenlivet. I mer eller mindre grad finner vi det hos alle troende
mennesker.
a) Sorg.
Dere har sorg, sier han.
Og i teksten er et bilde brukt: En kvinne som skal føde, har smerter og derav
sorg og trengsler. Det får alle kvinner erfare når de føder. Men de opplever
også at når barnet kommer, glemmer de det vonde og tar seg av det nye livet.
Trengselen er liksom forsvunnet.
Den tanken skulle fylle
alle kristne når de synes det er vanskelig. Det er egentlig en kort og liten
stund, så kommer noe nytt og gledelig. Verden kan plage de kristne. Det har den
gjort mange ganger i flere land. Det hendte i Romerriket med store forfølgelser
i flere hundre år. De måtte flykte inn i katakomber og bort fra byene for å
berge livet.
I senere tider har både
nazister og kommunister og muslimer forfulgt de kristne og påført dem store
smerter og sorg og skade. Politikere vedtar noen ganger lover og forskrifter
som direkte skader de kristne og stenger veien for en fri kristen tro og
levemåte.
Men det kan også skje i
vårt daglige liv. Alle mennesker opplever sorg og smerte i sitt liv. Men for en
troende er det spesielle saker som kan gi oss tårer og smerte. Det er ofte våre
egne feil og syndefall som skaper sorg og nød hos en kristen. Og spesielt vondt
er det å oppleve at vi gjør de samme synder gang etter gang. Vi ønsker så
inderlig å være fri alt vondt inne i oss og omkring oss. Men det er ikke alltid
slik.
Vanskelig er det også å
møte det vonde hos andre mennesker, også de som er oss nær. Noen ganger kan vi
ikke komme unna det heller, og vi er nødt til å leve med slike mennesker. Det
skaper sorg i vårt indre.
Vi må også nevne nøden vi
har for de ufrelste. Det gjelder våre nærmeste som ikke er frelst. Hvordan skal
det gå med dem i evigheten? Men vi tenker også på hjemstedet vårt, bygd eller
by i Norge. Der er mange uten fred med Gud og evig liv. Men sirkelen blir
større og større. I landet vårt er det mange uten Gud, og det er mange år siden
det har vært vekkelse og liv mange steder. Og deretter går tanken også til de
mange millioner hedninger som aldri har hørt et klart budskap om frelse. Skal
de aldri få høre ordet om korset? Det skaper sorg hos en levende kristen.
b) Glede.
Likevel – livet som
kristen er ikke bare sorg og slike tunge stunder. Jesus sier i teksten: Deres
hjerte skal glede seg. Det sier Bibelen mye om. Gleden er en del av
kristenlivet. Hos Nehemias står det f. eks.: «Og sørg ikke, for glede i Herren
er deres styrke,» Neh. 8, 10. Her er begge deler tatt med. Vi kan oppleve sorg,
noen har mye av det. Men sørg ikke! Sier han. Og det betyr at vi ikke skal
dvele ved sorgen eller leve i den, men prøve å komme ut av den.
Gleden er kanskje en slik
utvei for de sørgende. En Herrens tjener sa til meg en gang jeg var nedtrykt og
trist: Kan du ikke finne noe som du kan glede deg over! Og det ble en vekker og
en hjelp der og da. Visst hadde jeg noe som gledet meg. Når vi henter fram det,
har det en evne til å minne oss over flere gledelige tider og forhold i vårt
liv. Gledesgrunnene vokser liksom ved å brukes.
Og i teksten vår heter
det: Jesus sier: «Jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg.» v.
22. For en troende er det slik at Jesus selv kommer nær til oss, og han er vår
virkelige gledes grunn. Vi må bare bli opptatt med ham og hans gjerning. Han
kom til jord for vår skyld, og han døde for oss. Han gir oss daglige nåde og
kraft og veiledning i livet. Vi lever vårt kristenliv ved ham. Jeg kommer – og
dere skal få glede.
Vi legger også merke til
at Jesus sier: deres hjerte skal glede seg. Det er ikke en ytre glede, og den
kan skifte fra dag til dag. Ja, den kan forandre seg på kort tid i løpet av en
dag. Men vårt hjerte – det er vårt indre liv med Gud. Der lever vi i en åndelig
verden så å si. Og for et Guds barn er det den virkelige og reelle verden. Det
gode med den er at den eksisterer og er der uansett hvordan det går i det
jordiske og legemlige liv. Derfor kunne fanger synge lovsanger til Gud mens de
satt i lenker, som i Filippi.
c) Bønn.
Etter dette taler Jesus om
bønn. Det er en pulsåre i kristenlivet. Men legg merke til at Jesus først sier
noe: På den dags skal dere ikke spørre meg… Det hadde de gjort nesten hver dag
de siste tre årene. Men nå er den tiden forbi. Han skal dra bort fra dem og de
har ikke lenger en direkte kontakt med ham på menneskelig vis.
Heretter skal de til Gud,
skaper og oppholder av hele verden. Men de må huske å be i Jesu navn. Da vil
Gud bønnhøre og gi dem alt. De har åpen adgang til Guds trone, når de bygger på
Jesus gjerning og ord. «Bønnen er nøklen til nådens dør.» Og Jesus er
mellommannen og bindeleddet mellom oss og Gud.
Vi ser også at bønn og
bønnesvar og glede hører nøye sammen. Og en kristen eier alt dette. Løftet står
klart her og mange andre steder: Be og dere skal få. Og det er veien til glede,
ja den fullkomne glede i Gud. La oss gjøre bruk av den.
En liten stund.
Joh 16, 16–22
Vi er midt inne i Jesu avskjedstale her.
Disiplene er bedrøvet, for han har sagt dem flere ganger at han skal lide. Han
har sagt at han skal dø og at han skal sende Ånden til dem. Det er en
forberedelse for framtida han taler om her. Helt fra kap. 14 har denne talen
vart, og den går inn i bønnen i kap. 17. Han tar seg virkelig god tid til å
tale med de nærmeste vennene sine. Og det er de som snart skal føre hans
gjerning videre.
Og da er det han bruker
uttrukket ”en liten stund” hele sju ganger i denne teksten, se også kap. 14,
19. Det er dette uttrykket som skaper uro og tanker. Hva mener han med det? Og
dette uttrykket står i forbindelse med Åndens komme. En kort, liten stund kan oppfattes og
oppleves ganske lang når vi er spent og stresset. Og det var disiplene nå. Jesus
understreker derfor flere ganger at det ikke er lenge igjen før noe skal skje.
Men hva mener han egentlig
med dette? Hvilken stund kaller han kort? De lærde har ikke vært enige om det.
Og det kan referere til flere slike ”stunder” i tiden etter dette.
1. Jesu død.
Dette var natta mellom torsdag
og langfredag. En liten stud var i dette tilfelle bare noen timer før Jesus
skulle gå fra dem. Da ser de ham ikke lenger. Og Jesu død den store begivenhet
i påsken som nå var kommet. For da er han det egentlige påskelammet som alle
ofringer i GT peker fram mot.
Døperen hadde jo kalt
Jesus for ”Guds lam” (Joh 1, 29) ca. 3 år før. Lammet var et offerdyr som
skulle lide døden for folkets synder. Det hadde vært utallige slike offer i
tabernaklet og senere i templet i Jerusalem.
Jesu død er slik uttrykk for
at synden er sonet hos Gud, og det endelige oppgjør er skjedd for at folket kan
bli frelst og berget i evigheten. I den gamle pakt ble folket frelst før Jesu
død ved å tro på løftet om en frelser som skulle komme. I den nye pakt og vår
tid blir vi frelst på løftet som er oppfylt i Jesus. Han er død og har sonet
vår synd. Ved å bekjenne synden og ta imot frelsen i Jesus, er vi løst fra vår
fortid og innviet til Guds rike.
For disiplene var det
altså bare ”en liten stund” til at dette skulle skje. De skulle ikke se ham
lenger.
2. Oppstandelsen.
Jesu stod opp fra de døde
tredje dagen etter hans død. Også det var en ”liten stund”. Det skjedde søndag
morgen, på den første dag i uken. Det er forresten derfor vi feirer søndag og
ikke sabbat. Det var en stor begivenhet for displene og de første kristne at
Jesus ble løst fra graven. Det ser vi av det som skjedde dagene etter
oppstandelsen. Og denne dagen var det verd å minnes, og de kristne begynte å
samles hver søndag.
Men oppstandelsen betyr
noe stort. Jesus døde ikke bare for synden og seier over den, men han seiret
påskedag også over døden. Derfor er dette selve seiersdagen der alt dette er
underlagt ham her i tiden.
Paulus har vitnet sterkt
om oppstandelsen i 1. Kor. 15. Der sier han at alt annet er forgjeves om ikke
Jesus oppstod fra graven. Vårt liv og vår tro og vårt arbeid er intet verd. For
da er døden og fortapelsen det siste for alle mennesker. Så sier han med
seierstone: Men nå er Kristus stått opp! All motstand er brutt og fienden
beseiret.
3. Pinse.
Ettersom ordene ”en liten
stund” står i forbindelse med Ånden, er det rimelig å tro at han også mente
Åndens komme. Det er femti dager mellom påske og pinse. Det engelske ordet
”pentacostals” (pinsevenner) kommer av det greske ordet for femti. Vi ser
hvordan tidsrommet for ”en liten stund” utvides.
Ånden skulle på en måte
være Jesu stedfortreder på jord. Han var trøsteren og hjelperen for dem når han
selv hadde forlatt dem. Ånden skulle lære dem alt de behøvde om frelsesverket
og veien til himmelen. Nå forbereder han dem på det. Det skal ikke bli alene
igjen, det hadde de fryktet. Og hvordan ville det da gå? Nei, han ville sende
Ånden som deres hjelper. De skulle være visse på at han fremdeles var deres
venn.
4. Jesu gjenkomst.
Jesu oppstandelse er også
en bekreftelse på at vi skal stå opp av graven. Noen til dom og noen til evig
liv. Gud har jo allerede vist at han har makt over døden og kan dermed vekke
alle mennesker opp fraa gravene om de er flere tusen år gamle. I oppstandelsen
skjer det en nyskapelse. Vi får et uforgjengelig legeme, sier Paulus.
Det som ligger foran oss
er alltid ukjent og dermed fyller oss med spenning og kanskje uro. Og vi vet
ikke alt om Jesu komme, verken om tidspunktet eller alle detaljer. Men vi vet
AT han kommer igjen selv om det blir lenge til. Disiplene tenkte kanskje at det
også var kort tid til den dagen. Og i Guds reknemåte er det kort. For han ser
alt i lys av evigheten. Men disisplene syntes nok det var vanskelig.
-- De kunne ikke forstå
dette og ba om forklaring. Hva mener du egentlig? V. 18. Da viser han dem et
bilde fra dagliglivet som de sikkert kjente.
Ved en fødsel har kvinnen det ondt. Hun opplever smerte og sorg. Men det
varer bare en kort stund, så er det over. Da tenker hun ikke på hvor vanskelig
det var, men gleder seg over et nytt menneske, hennes barn.
Slik er det, sier Jesus,
med dere også. Dere har sorg nå og de ville nok oppleve mye mer motgang i årene
som lå foran dem. Men en dag skal de se ham igjen, v. 22. Da skal det bli evig
fryd og glede. Det tunge og vonde er forbi, ja, i evigheten er alt dette glemt
for godt. I himmelen heter det: ”Ingen tar deres glede fra dere”, v. 22.
Er du også på vei dit? Nå
kan du begynne.
.
Jesu bønn.
Joh. 17, 1ff.
.
I dette kapitlet får vi
innblikk i Jesu bønneliv. Nå ser vi ham i inderlig samtale med sin Far i
himmelen, og han ber som yppersteprest. Det er ikke bare seg selv han ber for,
men for mennesker. Det skjer etter avskjedstalen i kap. 14-16, og han er trolig
på vei til Getsemane. Og det er et veldig kapittel med dype sannheter om livet
med Gud. Ingen kan visst se inn i og forstå alt i denne delen av Guds ord.
.
Vi får altså et innblikk i
Jesu bønneliv nå. Det er slik han ber for oss i himmelen i dag. Denne bønnen er
nok annerledes enn våre bønner, men like fullt et eksempel for oss. I vår bibel
har vi også Fader vår som Jesus lærte sine disipler (Mat. 6), og vi har
beretningen om Jesus som gikk alene opp i fjellet for å be, Mat. 14, 23. Ingen
vet hva han talte med sin far om da. Han ba også i Getsemane den siste påsken,
Hebr. 5, 7 handler trolig om det.
.
Her ser vi tre ting ved Jesu
bønn:
.
1. Han ber for seg selv, v.
1-5.
Nå er han som menneske i
samtale med Gud. Men han ber ikke for å få det bedre selv, det vi ofte er
opptatt av. Nei, han vil herliggjøre sin Far, v. 1b. Guds vilje måtte skje i
alt, det var han opptatt av. Nå skulle han gå til Getsemane, og det ville bli
en hard kamp mellom kjøt og Ånd. Når vi leser dette, må vi huske at Jesus var
både Gud og sant menneske. Og det er som menneske han strever der.
.
Jesus var alltid opptatt av
Guds vilje. Som Guds Sønn var det naturlig for ham. De to var ett. Men han var
det også for vår skyld, for å vise at vi skulle følge ham i det. For det er
ikke naturlig for et menneske å søke Guds vilje, vi søker bare oss selv.
.
Han viste det i Getsemane.
Der var han i inderlig bønn til sin Far, og han visste at en stor kamp
forestod. Nå begynte den egentlige lidelsen for verdens synd. Og han sa at om
det var mulig, måtte Gud ta lidelsen fra ham. Da er det han legger til: Men la
ikke min vilje skje, bare din. Luk. 22, 42. Her bør vi stanse for vår egen del
en stund og tenke – og så lære av Mesteren. Herre, hjelp meg til å be slik, og
å bøye meg for det du sender i min vei.
.
Også på Golgata ser vi det.
Nå skulle han dø. Og det var en død for syndere, for å sone for hele verden og
betale syndeskylden. I de siste minutter sier han da: I dine hender overgir jeg
min ånd. Luk. 23, 46. Han hadde levd i Guds vilje hele jordelivet. Nå avsluttet
han det på samme måte. Gud skulle ta imot ham etter avsluttet gjerning. Han
hadde fullført Guds vilje på jorden.
.
Hovedsaken i avsnittet er v.
3: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du
utsendte, Jesus Kristus. Jesus var opptatt med det evige, frelsen i Kristus.
Det måtte bli fullført for alle mennesker – da får Gud ære. Det ber Jesus om.
Hebr. 2, 10 viser også det: Det sømmet seg for ham, som alt er til for og alt
er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. Det stod ikke
noe mer igjen, ved Jesu rop på Golgata: Fullbrakt! var alt ordnet.
.
2. Bønn for disiplene, v.
6-19.
Her tenker Jesus særlig på de
12. Jeg ber for dem, v. 9. De var frelst og hadde lært mye av Jesus gjennom ca.
tre år. Men det var mange farer på veien. De var ennå ikke ved veis ende. Og da
er det godt med forbønn. Slik er han også her et eksempel for oss: om be for
hverandre og hjelpe hverandre framover i livet med Gud.
.
De er i verden, v. 11. Men de
er ikke av verden eller lik verden. Der er en vesensforskjell mellom verden og
Guds folk. Når noen prøver å viske ut dette skille og vil ha alle like, har de
ikke en bibelsk tankegang. Forskjellen er som lys og mørke, natt og dag og vil
alltid være der.
.
Han ber om at disiplene må
bli bevart, v. 11. I den nynorske utgaven av 1978 står det: hald dei fast. Og
vi trenger en slik sterk hånd som holder oss fast i storm og uvær. Ja, også når
det er lett å leve, da har vi lettest for å gå på avveier. Det er ikke selvsagt
i en vond verden. Djevelen arbeidet stadig imot oss og har som mål å lede oss
til fortapelsen.
.
Han ber ikke om at vi skal
slippe all lidelse, v. 15. Vi blir ikke tatt ut av verden straks motgangen
kommer. Men han lover her å stå med oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom
alt det onde. For vi har en oppgave her i verden. I v. 18 sier han: Jeg har
utsendt dem til verden. Vi er hans representanter på jorden. Evangeliet skal
stadig videre.
.
Hadde vi fått høre evangeliet
om ikke noen hadde reist hit? Det var en og annen som var lydig og gikk på Guds
bud. Slik er det i hvert land og hver bygd.
.
Bevar dem i ditt navn, sier
han, v. 11. Det er på grunn av hans gjerning vi er frelst. Og av samme grunn
blir vi bevart. Det er ikke vår anstrengelse som gjør det, eller at vi er så
gudfryktige. Navnet betyr personen. Vi blir bevart bare på grunn av Jesus,
derfor skulle vi holde oss nær til ham. Skjult i ham er vi trygge i liv og i
død.
.
Hellige dem, fortsetter han,
v. 17ff. Det betyr både å leve daglig i Jesu gjerning for oss og å leve i
sannheten (17). Det er å leve forsiktig i hverdagen og ikke slurve i
dagliglivet. Tenk litt på det: Jesus ber om at disiplene må leve rett her i
verden. Bare da kan de være hans vitner.
.
3. Jesus ber for alle
kristne, v. 20-26.
Det viser at Jesus regnet med
nye slekter ville bli kristne. Nå ber han for alle de som senere kommer til å
tro på Jesus. Og det er ved apostlenes ord at vi er blitt troende, ved å lese
det de har skrevet ned som har gitt oss evangeliet.
.
Apostlene skulle være
misjonærer, og de var det. Nye ble vunnet for evangeliet, og de nye kristne
fortsatte som misjonærer og verden er etter hvert blitt evangelisert. I dag
skjer det ved massemedia på en ganske ny måte, og store skarer mennesker kan
høre evangeliet. Jesu gjerning var ikke forgjeves. Vi kan også glede oss over
at vi fikk høre det og ta imot en full og fri frelse.
.
I v. 24 taler han om målet
for oss som er hans himmel. Der skal vi se hans herlighet slik den egentlig er.
Nå ser vi bare skyggen eller en flik av den. ”Jeg vil,” sier Jesus her. Det er
en sterk vilje, og ikke som i Getsemane: Bare som du vil. For nå taler han som
Guds Sønn og Frelser. Her er intet menneskelig. Faderen og Sønnen er ett – og
de vil at vi som tror skal nå fram og være der han er. Det er målet.
Amen.
Joh. 17, 6-11.
5.e. Påske.Jesu bønn for displene. Joh. 17,
6-11.
Bønn for disiplene, v. 6-19.
Her tenker Jesus særlig på de 12. Jeg
ber for dem, v. 9. De var frelst og hadde lært mye av Jesus gjennom ca. tre år.
Men det var mange farer på veien. De var ennå ikke ved veis ende. Og da er det
godt med forbønn. Slik er han også her et eksempel for oss: om be for hverandre
og hjelpe hverandre framover i livet med Gud. I sin yppersteprestlige bønn ber
Jesus om flere ting. Det er stort å følge ham i denne bønnen. Her er bare et
utdrag av den.
.
1) DE ER I VERDEN, V.
11.
Han minner dem om det. Men de er ikke av verden
eller lik verden. Der er en vesensforskjell mellom verden og Guds folk. Når
noen prøver å viske ut dette skille og vil ha alle like, har de ikke en bibelsk
tankegang. Forskjellen er som lys og mørke, natt og dag og vil alltid være der.
Han ber ikke om at vi skal slippe all
lidelse, v. 15. Vi blir ikke tatt ut av verden straks motgangen kommer. Men han
lover her å stå med oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom alt det onde.
For vi har en oppgave her i verden. I v. 18 sier han: Jeg har utsendt dem til
verden. Vi er hans representanter på jorden. Evangeliet skal stadig videre.
.
Hadde vi fått høre evangeliet om ikke
noen hadde reist hit? Det var en og annen som var lydig og gikk på Guds bud.
Slik er det i hvert land og hver bygd.
.
2) BEVAR DEM I DITT NAVN,
sier han videre i v. 11. Det er på grunn
av hans gjerning vi er frelst. Og av samme grunn blir vi bevart. Det er ikke
vår anstrengelse som gjør det, eller at vi er så gudfryktige. Navnet betyr
personen. Vi blir bevart bare på grunn av Jesus, derfor skulle vi holde oss nær
til ham. Skjult i ham er vi trygge i liv og i død.
Han ber om at disiplene må bli bevart.
I den nynorske utgaven av 1978 står det: hald dei fast. Og vi trenger en slik
sterk hånd som holder oss fast i storm og uvær. Ja, også når det er lett å
leve, da har vi lettest for å gå på avveier. Det er ikke selvsagt i en vond
verden. Djevelen arbeidet stadig imot oss og har som mål å lede oss til
fortapelsen.
Når det står at han skal bevare oss, er
det underforstått at vi ikke kan det selv og at det ikke er en selvfølge å bli
bevart hele veien. Det har den kristne kirke lært i alle år. Vi er i en farlig
verden med mange fiender. Vi kristne er heller ikke supermennesker i det
åndelige. Det er så lett å falle. Det er bakgrunnen for sangen: Jeg vil stride
gjerne lide for min salighet. Men den som legger sitt liv i Jesu hender, er
trygge. Da er de han som bevarer oss. Det sier han klart i Joh. 10, 28-29:
Ingen skal rive dem ut, og ingen kan rive dem
ut. Det er Jesus som er vår trygghet og ikke noe i oss selv.
3) HELLIGE DEM,
fortsetter han, v. 17ff. Denne tanken
går utover vår tekst, men vi må ha den med også her. Vi skal kort peke på to
sider ved helliggjørelsen nå. Først er vi hellige i Jesus. Han helliger seg for
oss, v. 19. Ved sin død på korset gjorde han oss fullstendige frelst, og det
får vi når vi tar imot. Joh. 1,12. Vi får leve i Jesu gjerning for oss. For
Guds åsyn står vi fullkomment rene og rettferdige og hellige.
Det betyr også å leve daglig i sannheten
(17). Det er å leve forsiktig i hverdagen og ikke slurve i dagliglivet. Tenk
litt på det: Jesus ber om at disiplene må leve rett her i verden. Bare da kan
de være hans vitner. Og det skal skje ved Ordet, der har vi veiledning og hjelp
til et rett og sant kristenliv hjemme og på arbeid og i fritiden. En kristen
bøyer seg for det som står skrevet. Denne side ved helliggjørelsen er praktisk.
Og her trenger vi selv å be mye.
4) ENHET. V. 11.
Det er en viktig del av Jesu ønske for
oss troende. Derfor ber han om at vi må være ett. Han kommer tilbake til det i
v. 21ff. Men vi må være oppmerksom på at det ikke er en organisatorisk enhet
han tenker på her. Noen har lett for å si at alle kristne må være i den samme
kirke og den samme organisasjon. Det kan se logisk ut i våre øyne.
Da må vi legge merke til at han sier:
«likesom vi er ett». Det er den åndelige enhet som er mellom Guds Fader og Guds
Sønn. Selv om de har forskjellige ytre tjenester for oss, er de likevel ett i
Ånden. Treenigheten er en enhet. Slik skal også alle troende være ett i det
åndelige. Vi har den samme far og den samme Frelser og den Ånd er med oss hver
dag. Sett fra denne synsvinkelen er Jesu bønn oppfylt. Vi er en enhet. Og
Paulus taler om noe av dette i brevet til
Korinterne. Om vi er mange og forskjellige lemmer, er vi likevel ett legeme. 1.
Kor. 12, 12ff. Vi skal også minnes at det var èn kirke i mange hundre år (den
katolske kirke), men det var likevel ikke enhet og fred om alt i den.
Det er altså den åndelige enhet Jesus er
opptatt av. Og den gjelder først og fremst vår tro på Jesus Guds Sønn som vår
eneste frelser og redningsmann. Hvis noen fatter tillit til og tror på en annen
«frelser», er enheten brutt. Da har vi ikke samfunn med det menneske. For denne
enheten handler også om samfunn mellom de troende.
Samfunnet og enheten blir også brutt om
et menneske bygger på sine egne gjerninger og sitt eget liv som frelsesgrunn.
Da er det stor åndelig avstand til et gjenfødt menneske som bare lever ved Guds
nåde.
Så får vi leve vårt kristenliv i lys av
Jesu store bønn. Om alle andre glemmer meg i sine bønner, er Guds Sønn daglig
ved Guds trone og husker oss. Da kan vi ha frimodighet til å gå videre.
.
Vitnesbyrd om Jesus.
Joh. 18, 1-19. 30.
.
Her har vi tre uttalelser om
Jesus, i v. 11, 14 og 30. Vitnesbyrdet er viktig, men vi skal alltid legge
merke til hvem som sier det. Her har vi noe fra folket, fra ypperstepresten og
fra Jesus selv. Det viser forskjellige sider ved Jesus som frelser. La oss nå
se litt på dem.
.
1. Folkets vitnesbyrd.
Det kom som svar til Pilatus
i Antoniaborgen, v. 30. Denne borgen borgen står forresten ennå, selv om det
antagelig ikke er det samme huset som på Jesus tid.
.
De kom med en anklage. Han
var en ugjerningsmann. Det er en som gjør ondt, en synder og forbryter. Han var
uten verdi og heller til skade for samfunnet. Men dette var det motsatte av det
Jesus selv ville. Han ville bare gjøre godt, helbrede de syke og frelse folk
fra synden. Mark. 10, 45: Mark. 7, 37 og motsatt Peters forkynnelse i Apg. 10,
38. Jesus ville alltid folket vel, men de forstod det ikke. Er det ikke ofte
slik også nå? Folkets dom var altså feil.
.
For jødene var han en
lovbryter, og det gjaldt ikke den romerske statslov. De tenkte på Moseloven som
på en særlig måte var en religiøs lov. Og det var alvorlig å bryte den. Derfor
mente de at han var skyldig til døden. Mat. 26, 66. Men merk v. 31: De hadde
ikke lov å avsi dødsdom. De ville ha ham bort, og drefor var han dømt på
forhånd, før selve rettssaken. Og det ble grunnen til at de førte falske
anklager mot ham.
.
Og her hadde de noe rett –
selv om de tenkte på en helt annen måte enn Gud. Guds folk kom i skade for å
tenke annerledes enn Gud!
.
Det rette var at Jesus var
Guds offerlam, og han måtte dø fordi han bar folkets synd. Joh. 1, 29. Og hvor
hen bar han synden? Jo, sier Peter, opp på treet. Og det var korset. 1. Pet. 2,
24. Og i 2. Kor. 5, 21 står det så tydelig: Han ble gjort til synd. Da var alle
våre synder tilregnet ham. Nå var de ikke lenger våre i den forstand at han
skulle sone dme og betale vår skyld. Da måtte han bli en forbannelse i syedet
for oss, Gal. 3, 13.
.
Det er om dette at Luther
sier: Jesus var den aller største synder. Han var i sannhet en
”ugjerningsmann”, v. 30. Han tok straffen for alle synd, bar dommen i vårt
sted, som sangeren sier så fint: ”Så sank du i vår jammer ned, så dypt som
ingen vet.” Når vi ser og forstår det, skjønner vi også Kaifas’ uttalelse:
.
2. Kaifas sa:
Det er til gagn for dere at
ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunn. Joh. 10, 50.
Det sa han ikke av seg selv, står det, v. 51. Men som yppersteprest talte han
profetisk om at Jesus skulle dø for folket.
.
Det er ganske underlig
hvordan Gud bruker alle slags mennesker i sin tjeneste når det er gagnlig.
Kaifis forstod ikke betydningen av sine ord. Han tenkte bare på å rydde Jesus
av veien, så ble det fred. Ellers kunne det bli en revolusjon og opprør blant
folket. Men Gud hadde en annen mening med å la ham si dette.
.
For her ligger
stedfortredertanken gjemt. Å dø for folket betyr å dø i stedet for dem. Jesus
var ingen forfører eller politisk leder som kunne føre landet ut i ulykke.
Folkets dom var at Jesus var skyldig, mens Kaifas sa han døde for andre. Det
minner om Jes. 53,8: ”Men hvem tenket i hans tid at når han ble utryddet av de
levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?”
Nei, det var nok få eller ingen som forstod.
.
3. Jesu eget vitnesbyrd.
Jesus svarte Peter i
Getsemane slik: Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg? v. 11.
Jesus kom for å gjøre Faderens vilje. Frelsesverket er Guds gjerning. Han ville
berge sitt skaperverk, og det kunne bare Sønnen gjøre.
.
Her ser vi en dobbelthet i
Jesu gjerning. Han gikk frivillig i døden, som Fil. 2, 7-8 sier. Men samtidig
var han bundet av Gud. Han var helt overgitt i hans hånd og på en måte tvunget
til å gå til korset. Det var Gud som sendte Jesus. Joh 3, 16 sier det slik: Gud
elsket verden så høyt at han ga sin Sønn.
.
Men det er ikke så underlig.
For Gud og Sønnen er ett og har samme plan og samme vilje med verden. Og i lys
av Guds vilje, gjorde Sønnen alt for oss. Da tok himmelen ansvar for all synd.
Synderen går fri når han kommer til Jesus og ber om nåde.
.
Da har vi i grunnen bare en
reaksjon: TAKK!
.
Tre kors.
Joh. 19, 17-18.
.
Det er en veldig historie som
utspiller seg her. Den samler hele påskebudskapet og kristendommen i en sum.
Korset var symbol på henrettelse, hån og død. Nå er det et universelt merke og
symbol på kristendommen.
.
Noen i vår tid tar det lett
med korset og bruker det som smykke i alle slags fasonger. Det skulle vi ikke
gjøre. Budskapet bak er for sterkt til det. Johann Arndt d. 1621 skrev at Jesu
lidelse var den aller skrekkeligste historie som noen gang er skjedd. Skulle vi
så pynte oss på en forfengelig måte med det?
.
Men på Golgata var det minst
tre kors. Det kan ha vært flere, men de er ikke knytt til bibelhistorien. Men
de tre vi kjenner til, bærer med seg tre helt ulike skjebner. Og de tre
personene som hang på disse kros, fikk så ulike skjebner som mulig. Men de
viser også hovedsaken i kristendommen. Ellers er som kjent kristendommen ofte
misforstått av folk som ikke kjenner godt nok dens indre kjerne. Allerede GT
forutsa at Jesus skulle være sammen med røvere. Han ble regnet blant
overtredere, sier Jes 53, 12.
.
1. Jesus på det midterste
kors.
Han er hovedpersonen i dette
dramaet. Det ble avslutningen på hans helt spesielle liv i Israel.
.
Jesus var et unikt menneske.
Han var hellig som ingen andre, fullkommen, Guds Sønn og kom som utsending fra
himmelen. Han var uten synd og hadde dermed ikke gjort noe galt. Det ser vi av
f. eks. Hebr. 4, 15 og 7, 26.
.
Da kan vi spørre: Hvorfor var
han da på et kors?
Jo, svaret er godt å finne i
Skriften. Da tok han vår synd, og bar straffen for oss. Han gikk til dommen i
vårt sted og ble vår stedfortreder. ”Du for meg en blodig sti, og jeg som
skyldig var, gikk fri. Da tok han både syndens skyld og dom og makt.
.
Jesus var offerlammet som ble
slaktet og lagt på alteret. Han led og betalte på en måte som vi ikke kan
forstå, men bare ane når vi tenker grundig gjennom påskebudskapet. Det er
ufattelig og ubeskrivelig. Men til skutt triumferte han og sa i sin siste time:
Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.
.
Da kan vi synge:
.
I det fjerne jeg skuer et
underfullt syn,
som griper mitt hjerte med
makt.
For jeg skuer det gamle
erverdige kors,
Hvorpå synderes dødsdom ble
lagt.
.
Vi kan også spørre: Hvorfor
var det så nødvendig? Kunne ikke Gud bare tilgi synderen og ordne det på en
mildere måte? Svaret er Guds vrede. Den viser at Gud tar synden alvorlig og handler
rettferdig med alt. Hadde ikke korset blitt reist, ville Guds vrede fremdeles
være over verden uten noen utvei og løsning.
.
Joh. 3, 36 er viktig her:
Guds vrede blir over ham, står det. Det gjelder den som vraker Guds frelsesvei
og ikke tar imot Guds utstrakte hånd. Guds vrede er Guds forbannelse over
synden. Derfor måtte Jesus ta den over seg selv, som Gal. 3, 13 sier: Han ble
en forbannelse for oss. Der led Jesus helvetes kvaler for alle mennesker for at
vi skulle ha en mulighet til frelse. Det taler om alvoret i Jesu død. Den var
ikke som vår.
.
Ved at Jesus hang i midten,
delte han de to andre i to grupper. Og slik gjør han med hele verden. Jesus
deler den i to. Menneskene har to forskjellige skjebner her i verden, og korset
er skillevei.
.
2. På Jesu høyre side.
Der hang en røver. Han var
skyldig til å dø den legemlige død. Og som en synder var han skyldige i den
annen og evige død også. Han fortjente det, og han visste det. En moder og
røver kommer aldri inn i himmelen slik han er. Han spottet til og med Jesus.
.
Da skjedde noe. Han stanset
opp i tanke – og kom til seg selv, som den fortapte røveren i det fremmede
land. Luk. 15. Og vi ser at han erkjente sin synd, Luk. 23, 40-43. Han
irettesatte den andre røveren som fortsatte å spotte og sa til ham: Frykter du
ikke en gang Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette! Det sier han.
.
Men han ber også om hjelp,
selv om det var en hjelpeløs bønn. Han visste ikke hvordan han skulle be rett
om å bli frelst. Han sa bare. Kom meg i hu. Han tenkte kanskje at da var det et
håp. Og med en synderbønn er det i virkeligheten et stort håp.
.
Jesus forsikret ham om det i
samme stund: I dag skal du være med meg i Paradis. Han fikk ta imot alt det
Jesus gjorde i forsoningen – han fikk jo gå sammen med Jesus inn i himmelen.
Han kom dit som en frelst synder – ingen andre har adgang der. Så her var ingen
falsk trøst. Her er det Jesu egne ord som gir forsikring til den ene.
.
Ingen andre fikk høre det på
Golgata den langfredagen! Det skal du merke deg, du som tenker at Gud er nådig
uansett og vil ta deg med i siste minutt. Nei, det er ikke sant om andre enn de
som erkjenner og ber om nåde.
.
Det er også mitt vitnesbyrd,
som sangeren sier: ”Røveren i nøden, der fant liv i døden. Jeg så ondt som ham,
samme frelse fann.”
.
3. På Jesu venstre side.
Der hang det også en røver.
Han var lik den andre i mange ting. Men likevel ble de så forskjellige til
slutt. Det er et godt bilde på menneskeslekten. Slik er det og slik vil det gå:
menneskene blir delt i to grupper som får diamentralt motsatt skjebne.
.
Også denne mannen var en
røver. Han spottet Jesus og det guddommelige. Er du Messias, så frels deg selv
og oss, sa han. Han hørte også Jesu ord: Det er fullbrakt. Men det ble til
ingen nytte for ham. Han hang en stund på korset og fikk tid til å tenke seg om
og omvende seg.
.
Men han benyttet ikke
anledningen. Der var ingen anger og bønn og omvendelse. Da han døde, gikk han
ut i fortapelsens mørke natt. Det er ingen tvil om det. 1. Kor. 1, 18 viser at
korset setter skille. Uten som ikke har Jesus i hjertet, går fortapt.
.
Å, visste du som går i
syndens lenke
hvor hardt det er det Satans
tyranni.
Ei minste stund du skulle deg
betenke
å søke ham som deg kan gjøre
fri.
Å, hvilken salig dag du fikk
om du begynte nu, i dette øyeblikk!
.
Ingen andre enn den ene ble
frelst på korset. Det er intet bibelsk belegg for at den andre røveren ble
omvendt og kommer til Guds himmel. Det er et rent eventyr å fortelle slikt.
Heller ikke soldatene ved korset ble omvendt, som noen påstår. Det står ikke et
fnugg om det. Jesus ønsker at alle skal bli frelst, men Bibelen er klar på at
hver enkelt av oss må omvende oss å ta imot Guds nåde.
.
Har du gjort det? Bare da er
du på himmelvei.
.
Joh. 19.30.
Det er fullbrakt!»
Dette er kalt Bibelens
betydeligste vers. Og det er Jesu mest intense ord. For her har vi fundamentet
for kristendommen og troen vår. Uten dette var alt annet forgjeves. Vi kunne
ganske enkelt ikke blitt frelst uten han «fullbrakt» på korset. Hele Jesu liv
peker hen på dette, og han har alltid dette for øye i alt det han gjør.
Det gjelder Jesu lære og
forkynnelse, hans undergjerninger og helbredelse av legemet og hans egen
lidelse og kamp, særlig i slutten av livet. Alt ved Jesus må sees i lys av
avslutningen på livet hans. Livet var en forberedelse, og hans fullbrakt ble
selve utropstegnet. Vi vet at Jesus døde frivillig. Og det var for syndere han
gjorde det. Englene behøvde ingen Frelser. De var uten synd og forstod kanskje
ikke betydningen av Jesu gjerning – for å tale med menneskelige ord og tanker.
Men Jesus ropte det ut på
korset, og det var bare ett ord på hans språk. Det var hans seiersrop. Det
stemmer med Jesus ord i lignelsen i Luk. 14, 17: Kom for alt er ferdig. Derfor
er korset blitt et symbol for frelsen. Den som håner korset, vil derfor også
håne Jesus og hans Far på det alvorligste.
Hva er det så som er
fullbrakt? Kan vi samle det i noen ord og uttrykk som også viser hva frelsen
er.
1. Veien til Gud er ferdig.
Vi vet at Adam og Eva ble vist
ut av Edens hage der Gud vandret. Det var på grunn av ulydighet og synd. 1.
Mos. 3. Etter den tid har folket i alle land vandret om åh lett etter fred og
frelse. De spør: Hvor er veien?
Jesus kom og sa bl. a.: Jeg
er veien. Joh. 14,6. Den som følger Jesus er kommet inn på rett spor. Han er på
vei til himmelen. Derfor ber vi alltid folk og å komme til ham. Det finnes
ingen annen vei eller noen annen religion som fører folk til Guds himmel og
frelse.
Veien er også bilde på livet
med Gud. Hvordan skal jeg leve rett? Det er ofte spørsmålet. Og da kommer
svaret: Lev med Jesus og følg hans ord.
2. Døren inn til Gud er åpnet. Joh. 10,9.
Her skjer det samme. Jesus
selv er porten til Gud. Vi må gå inn gjennom den døren for å bli salig. Den var
lukket i de mange år før Jesu komme. Det var bare jødefolket Gud hadde utvalgt
seg den gangen. Med Jesus er adgangen åpnet for hele verden. «Hvem som vil
lytte til, får til bryllups komme.» Og nå behøver vi ikke å konvertere til
jødedom for å bli salig. Vi kan gå rett inn i Guds rike ved troen på Jesus.
3. Det siste offer er gitt.
Det har vi sterke og klare
ord for i Bibelen. Jesus er åpenbart en gang ved tidenes ende for å bortta
synden ved sitt offer. Hebr. 9, 26b. Og han fortsetter: For med ett offer har
Jesus for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. Hebr. 10, 14.
Fra Det gamle testamentet vet
vi at jødene ofret mange ganger og på flere måter. Tabernaklet og senere
templet ble et sentrum i gudstjeneste og gudsliv. De måtte ofre for å sone for
synden de hadde begått.
I den nye pakt er det
annerledes. Jesus gjorde alt for alle. Han gav seg selv som en gave og et
offer, Ef. 5, 2. Og det skjedde en gang for alle. Det ene offer er gyldig til alle
tider for oss alle. Jesus gav sitt blod for oss som offer og fant en evig
forløsning, Hebr. 9, 12. Vi skal ikke ofre for å bli frelst. Ingen dyr og ingen
pengegave og tårer eller livet vårt kan være erstatning for vår synd. Jesu
«fullbrakt» er nok. Ta imot det!
4. Skyldbrevet er betalt.
Etter syndefallet har vi alle
en syndeskyld. Det er våre gjerninger, ord og tanker. Og ikke minst er det vårt
gamle kjøt, naturen vår. Og hver dag hoper vi opp ny skyld hos Gud. Det er
umulig å betale den med nye og gode gjerninger. Det blir som en dråpe i havet.
Den veien er stengt – som noen fjelloverganger er om vinteren. En slik
syndeskyld kan være tung å bære når vi tenker over den.
Da kommer en ny tanke: Jesus
naglet skyldbrevet fast til Golgata, som Paulus sier. Kol. 2, 14. Han utslettet
det ved å selv å betale. Og gjelden skal ikke betales flere ganger. En gang er
nok!
Hva skal vi gjøre selv? Ingen
ting for å gjøre Gud velvillig eller betale av på skyldbrevet. Han har jo
utslettet det. Men ordet i kap. 1, 12 er klart nok: Alle de som tok imot ham,
gav han rett til å bli Guds barn. Og troen er nettopp å ta imot Jesus som sin
egen frelser, v. 13. Da er du født av Gud.
…
Joh. 20, 1-10. Påskedag. Oppstandelsen.
Påskedag handler om
oppstandelsen, og vi har mange tekster om det i Bibelen. Det er en viktig del
av det kristne budskapet. Hvis Jesus ikke hadde stått opp fra de døde, var alt
forgjeves åndelig talt, skriver Paulus. 1. Kor. 15, 14. Til og med vår tro og
forkynnelse var unyttig. Selv om Paulus tilsynelatende setter saken på spissen
her, er det en evig sannhet. Det er også logisk: Mennesket var falt i synd,
syndens straff var døden – og Jesus tok den for oss. Men han måtte bevise at
det var som Guds Sønn han døde og ikke som et annet syndig menneske. Hans
oppstandelse er nettopp tegnet på at han var herre over døden.
Dette får følger for verden.
Noe skjedde da han stod opp fra graven. La oss se på noe av det:
1. Menigheten.
De første kristne var redde
og levde spredt omkring i Jerusalem og andre steder. De elleve disiplene hadde
vandret sammen med Jesus i over tre år og de trodde på en framtid. Han var en
god lærer og hyrde for dem. Til tider samlet mange mennesker seg om Jesus og
hørte på ham og trodde det han sa.
Men ved hans død var liksom
alt forbi. De var alene. Jesus hadde sagt noe om at de ikke skulle være alene,
men få en talsmann. Men det var som om det ikke gikk inn i deres hjerte og
sinn. Hva skulle nå skje med det Guds rike som Jesus hadde forkynt? Var det
slutt?
Midt på den mørke natten brøt
et nytt lys fram i verden. Om morgenen fikk de høre budskapet: Han er
oppstanden. Jesus lever. Det skapte nytt håp. De kristne behøvde det. Og det
skapte samhold og fellesskap mellom dem.
Den første som oppdaget dette
nye, var Maria Magdalena, v. 1. Vi legger her merke til hva hun først av alt
gjorde. Hun gjemte det ikke bort eller satt for seg selv og tenkte på det som
hadde skjedd. Nei, hun gikk, ja, løp av sted, til noen av de andre troende hun
kjente: Peter og Johannes, v. 2. Hun tenkte ikke rett, for hun skjønte ikke det
som var skjedd. Hun trodde noen hadde tatt legemet hans. Men poenget nå er at
de søkte sammen, de som trodde på Jesus og hadde fulgt ham. Det var de helliges
samfunn som fungerte. Menighetslivet var på en måte begynt, selv om det nok var
smått og lite.
Fortsettelsen skal vise at
det var en menighet med livsgnist og vokster.
2. Et levende håp.
De to disiplene løp av sted
for å se det kvinnen hadde sagt. Dette måtte de finne ut av. Av alt det de så,
ble det klart at noe underlig og uvanlig hadde skjedd. Av deres reaksjon ser vi
også at det skapte et nytt håp i dem. Det var kanskje ikke så mørkt likevel?
Han lå jo ikke i graven.
Men det nye håp var ikke på
grunn av noe de selv hadde gjort. De var bare tilskuere til det himmelske
under. Og det skjedde selv om de ikke forstod eller kunne helt tro det.
Vi ser alt i lys av hele Guds
åpenbaring i NT så vel som det gamle. Og da ser vi at håpet gjelder både denne
verden og tiden vi lever her, og den kommende verden gjennom hele evigheten. Vi
har løfte om et liv med Gud her i tiden. Og vi har løfte om en evig himmel i
Guds nærhet med Jesus og alle englene og de troende til alle tider. Og det er
et levende håp: Vi har grunn til å tro og vite det fordi Gud har sagt det slik.
Det er ikke noe vi drømmer om eller ønsker, det er noe vi har i troen nå og
alltid. Peter sier litt om det i 1. Pet, 1, 3: Gud har gjenfødt oss til et
levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Der ligger grunnen. Og
den er fast og sikker.
3. En ny tro – med liv.
Om den ene disippelen står
det i v. 8: Og han så og trodde. Det kunne ikke bortforklares at Jesus var
borte. Han lå ikke i graven. Foreløpig rakk i troen stort lenger. Han trodde
det synlige. Det er det mange som gjør og ikke kommer lenger.
Men en levende tro vil
nettopp tro det usynlige, som Hebr. 11,1ff taler om. Den troende fester lit til
det Gud har sagt selv om han ikke forstår eller ser noe tegn på at det er sant.
For han har tillit til Gud, at hans ord er pålitelig og vi kan stole på det.
Et eksempel fra Skriften er
Abraham og Sara. De hadde vært gift i over 25 år uten å få barn. Herren hadde
lovet dem det, men ingen ting skjedde. Det røynet på troen. Guds engel kom
flere ganger til dem og sa at de skulle få en stor etterslekt. 1. Mos. 12, 1ff.
Til slutt ble Herren så konkret at han sa det skulle være en gutt og han skulle
bli født innen ett år.
Da står det: Og Abraham
trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. 1. Mos. 15, 6. Dette
verset blir så sitert i NT, i Rom. 4, 3 og Gal. 3, 6. Det er grunnregelen om
Guds frelsesvei.
4. Å forstå Skriften.
I v. 9 heter det så sørgelig:
De hadde ennå ikke forstått Skriften. Her ser vi noe som stadig skjer i verden.
Folk kan lese Skriften og høre forkynnelse om Jesu frelse. Men det går hus
forbi. De tenker stadig jordisk og menneskelig og slipper ikke Guds tenkemåte
inn i sitt hjerte og liv. Det går an å forstå bokstaven i Bibelen, men være
blind for det åndelige buskap.
Det Peter og Johannes ennå
ikke hadde forstått, var budskapet om oppstandelsen. De kunne ikke fatte at
Jesus måtte stå opp far de døde, v. 9b. Det er rimelig lett å forstå at vi må
dø. Det er livets lov. Vi ser det i dyreverden og plantelivet. Hvert eneste år
er det noe som må dø. Og ofte ser vi også at mennesker dør, både nære og kjente
og noen vi ikke kjenner.
Men å forstå oppstandelsen er
verre. Det bryter med alt som er kjent for oss. Det er noe uvanlig og helst
utenkelig – at døden makt kan brytes og nytt liv oppstå. Det blir noe annet enn
underet om våren at planter og blomster spirer på nytt.
Gud vil lære oss noe, nemlig
at han er herre over alt, også over døden. Og det viser Skriften oss mange
steder. Men Bibelen har mange andre budskap som også er vanskelig for tanken.
Når vi møter det, skal vi tenke om alt på denne måten: Det Gud har sagt, vil
skje. Og det skjer uavhengig av min personlige og subjektive tro.
Joh. 20, 11-18. 2. påskedag. Et påskeløfte.
Gud har gitt mange løfter ned
gjennom tidene. Noen har talt dem og funnet omtrent 30.000. Og mange har
opplevd at Guds løfter holder, han står ved det han har sagt og gir oss det han
lover. Også om påsken ga han løfter slik at folk ikke skal være i tvil om at
det er Guds vilje som skjer i disse dagene. Nå skal vi fremdeles stanse for
påskedag og det mysterium som skjedde da.
1. Et påskeløfte.
Gud hadde gitt et løfte om at
den døde Jesus skulle bli levende igjen. Det sa han flere ganger. Men disiplene
forstod det ikke. Deres åndelige øyne var lukket for dette budskapet. Det er
ofte slik ved unaturlige ting. Det er liksom for stort til å være sant. Og
troen innebærer at vi ser det som oppfylt før det skjer.
Dette ser vi tydelig med
kvinnene ved graven. Maria stod ved graven og gråt og så inn i det tomme,
mørket rommet. Hvor var Jesus nå? Det kunne hun ikke skjønne. Og hun var ikke
alene om det. Flere av hans nære venner er nok i samme situasjon.
To engler i hvite klær kom
kanskje for å forklare henne det som hadde skjedd. Den hvite fargen er ofte
bilde på det rene og hellige og dermed det sanne og guddommelige. Men englene
kom ikke til orde. De fikk ikke sagt noen ting. Og det ble unødvendig med en
forklaring. Hun fikk si det som plaget henne: Jesus var borte, noen hadde tatt
ham fra henne. Men da snudde Maria seg og oppdaget en mann som hun ikke kjente.
Det var Jesus, men nå i sin
herlighets drakt. Selv når han talte til henne, skjønte hun ikke hvem det var.
2. Mennesketanker.
I dette avsnittet ser vi noe
av det som menneskene tenker i slike stunder. Maria visste ikke at hun talte
med Jesus, men i sitt indre trodde hun at det var hagevokteren. Derfor gråt hun
og svarte så menneskelig: Si meg hvor du har lagt ham. Det avslører hvor høyt
hun satte pris på Jesus. Hun ville gi ham et godt hvilested: Hun ville ta seg
av ham.
Nettopp ved denne graven ser
vi to slags mennesker, eller to livssyn, som Johs. Hygen kaller det i en
preken. Hvilken forskjell var det ikke mellom Marias jubelrop: Jeg har sett
Herren, v. 18, og de mange trøstesløse mennesker ved graven. De har ingen ting
igjen og må si et evig farvel. Hedningene og muslimer skriker og roper på vei
til graven. Og mange verdslige mennesker og folk som hyller det humanistiske
syn går fra graven i tro på at det er det siste.
På en måte er det det. De har
ingen ting godt i vente. Men de glemmer oppstandelsen: en dag skal alle
mennesker stå opp fra gravene som Jesus gjorde det.
3. Bekreftelse.
Påskeløftet blir bekreftet
for disiplene og kvinnene. De skjønte det ikke med en gang, og fremdeles lå
nattens mørke over dem. Men sannheten gikk opp for dem litt etter hvert. Jesus må
være levende! Flere har sett ham og talt med ham.
Da må de også tenke at han
hadde sagt det til dem. Oppstandelsen skulle skje. Og nå var han her. Matteus
skriver om dette slik: «Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for
disiplene sine at han måtte dra opp til Jerusalem, og at han skulle lide meget,
… og at han skulle reises opp på den tredje dagen,» Mat. 16, 21. Det var altså
en tid ut i Jesu liv at han begynte å forklare dette for dem. Etter at Jesus
var herliggjort på fjellet, taler han igjen om dette og sier: «Mens de gikk
omkring i Galilea, sa Jesus til dem: … og på den tredje dagen skal han reises
opp.» Mat. 17, 22f.
Og så: «På veien opp til
Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for seg selv, og sa
til dem: … Og på den tredje dagen skal han reises opp.» Mat. 20, 17ff. Jesus
forberedte dem altså godt ved å gjenta det flere ganger. Men det ser ut til at
alvoret ikke gikk opp for dem.
Det var Jesu ord direkte til
kvinnen som åpenbarte hvem han var. Han sa bare: Maria! Da skjønte hun det: Det
var Jesus. Han talte direkte til henne, og da så hun det. Tenk, han var stått
opp! Slik synger vi også med rette: «Jeg levende så ham i hagen og aldri så
skjønn jeg ham så.»
Den kristne tro vi bekjenner
er troen på den dødes oppstandelse og det evige liv. Det er troen på at de vi
ikke har sett, skal skje. Og Jesu oppstandelsen viser at det er mulig. Slik
skal Gud gjøre med alle andre folk og mennesker ved tidenes ende.
Paulus skriver med en
seierstone i ordene: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og er blitt
førstegrøden av dem som er sovnet inn,» 1. Kor. 5, 20. Jesus var den første som
ble oppreist på denne måten, han er førstegrøden. Og slik skal resten av
menneskeheten følge i hans fotspor en gang.
Det er en god tanke for Guds folk
– da går vi inn i det endelige himmelriket. Men for et alvor for alle ufrelste
og hedninger. De som ikke har Jesus i troen, har ikke livet.
Åndens gjerning.
Joh. 20, 22.
.
Dette er et pinsedags
evangelium, og det trenger vi nå. Verden har også sin ånd, men som vi vet er
det en løgnens ånd. Guds Ånd er hellig, men den er lett å misforstå. Den kan
enten bli nesten glemt eller ganske overdimensjonert. Og når den bli misbrukt,
er talen om den til skade for gudslivet og Guds menighet.
.
Vi må her tale om Åndens
gjerning, om hva den taler og vitner om. For Ånden er en person og ikke en
upersonlig kraft, følelse eller god stemning. Vi har å gjøre med den tredje
person i guddommen, lik i makt og ære med Faderen og Sønnen. Men hva er hans
gjerning?
.
1. Ånden vekker og kaller.
På grunn av synden er alle
mennesker åndelige døde, Ef. 2, 1. Det betyr at vi er uten åndelig liv og
kontakt oppover mot den levende Gud. Da er vi heller ikke i stand til å søke
Gud. Derfor må Ånden lokke og dra. Det viser også alvoret i livet. Vi er
fortapt og makter ingen ting åndelig talt.
.
Luther har skrevet slik om
det: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus
Kristus, min Herre, eller komme til ham.” (Forklaringen til den tredje
artikkel.) Det er en nødvendig erkjennelse for å bli frelst. Uten den ser vi
ikke at vi behøver Guds frelse.
.
Og Luther fortsetter: ”Men
Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver,
helliggjort og oppholdt meg i den rette tro.” Det stemmer med Jer. 20, 7 som
sier: ”Du overtalte meg, og jeg lot meg overtale.” På nynorsk står det slik: ”Du
lokka meg, og eg let meg lokka.” I en
sang står det slik: ”Nådens hellig Ånd vil forstyrre din søvn, salig er du om
du våkner.” Spørsmålet er da om vi vil følge kallet. Og vi som tror på
Frelseren: La oss be om mye av denne Ånd over landet vårt!
.
2. Ånden gjenføder oss.
Frelsen er et under som Gud
ved sin Ånd gjør for oss. Han skaper nytt liv i åndelige døde mennesker. Og det
er nødvendig, som Jesus sa til Nikodemus: ”Uten at noen blir født på ny, kan
han ikke se Guds rike.” Joh. 3, 3 og 5. Og det skjer når vi tar imot Jesus i
hjertet. Joh. 1, 12-13. Da bruker Ånden Guds ord og viser til det som er
skrevet der. Det er noe annet enn følelse og stemning og opplevelser.
.
Peter skriver: Dere som er
gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever
og blir. Jakob sier det samme i kap. 1, 18: Etter sin vilje har han født oss
ved sannhets ord. Og sangeren bekrefter det slik: ”Ordet forkynner at mine
synder kommer han aldri mer i hu.
.
Når vi blir frelst, viser
Ånden oss til Jesus og hans frelsesverk og sier på korset. Han hvisker i vår
sjel: Det var for deg det skjedde. Du er fri for Jesu skyld. – Så skal vi få be
om at Ånden må virke iblant oss slik at folk blir født på ny. Det er ikke nok
med litt ytre forandring og forbedring i moralen. Det gjelder ditt hjerteliv.
.
3. Ånden herliggjør Jesus.
Slik står det i kap. 16, 14:
Han skal herliggjøre meg, sa Jesus. Ånden viser menneskene til Jesus og ikke til
seg selv. Den som er fylt av Ånden taler dermed ikke mye om Ånden, men vitner
om frelseren. Og Ånden taler alltid stort om Jesus, opphøyer og ærer ham og
aldri seg selv. Dette ser vi noe av i vitnesbyrd og sang og tale. Hvem og hav
er hovedsaken? Da er det særlig to ting han holder fraM
.
a) Ånden taler om at Jesus
døde for syndere akkurat slik vi er. Han vår straff på seg, som sangeren sier:
”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.” Det ser vi i
1. Kor. 2, 2: Jeg ville ikke vite noe iblant dere, uten Jesus Kristus og ham
korsfestet. Da talet Paulus om frelens grunn og innhold. Det samme skjer i 2.
Kor. 5, 21: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at
vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.
.
Og nå vil Gud at vi skal være
opptatt av det hele livet.
.
b) Ånden sier at Jesus tar
imot syndere, ja til og med sine fiender. Det viser historien om røveren på
korset. Han fikk klar beskjed med en eneste gang. Du skal bli med i Paradis i
denne dag. Ånden sier: Kom, Åp. 22, 17). Og det må skje i dag, mens det er
nådetid.
.
Djevelen derimot sier: Du kan
godt komme til Jesus, men vent. Det er bedre tid i morgen. Du er jo ikke verdig
ennå, du må forbedre deg. Og det sier han hver eneste dag, og da vet at du
aldri vil gå til Jesus med din synd. Du blir aldri ferdig med å forbedre deg,
og Jesus har aldri bedt deg om det!
.
Her er han som vil løse
Hver syndebunden trell
Her er han som vil øse
Trøst hver bange sjel.
.
Ånden vil gjøre Jesus stor
for folk! Får han lov til det i ditt liv?
.
4. Ånden tukter sine venner.
I Hebr. 12, 6-8 står det noe
om det. Han vil både refse oss og veilede oss på rett vei. For i våre liv som
kristen er det også ulydighet, synd, verdslighet, egosime, storhet og kulde mot
andre mennesker. Og all synd fører oss på avstand og bort fra Gud. Ånden gjør
alt for å få oss tilbake.
.
Paulus skriver til efeserne:
Gjør ikke den Hellige Ånd sorg. Ef. 4, 30. Det er sagt til oss troende. Og i
Rim. 8, 14 sier han: Alle som er drevet av Guds Ånd, er Guds barn. Tenk litt på
Samson: Han visste ikke selv at Ånden var veket fra ham, Dom. 16, 20.
.
5. Ånden vil bruke oss.
Dere skal få kraft, sa Jesus,
når Ånden kommer over dere, og dere skal være min vitner. Apg. 1, 8. Og i vårr
kapittel, Joh. 20 i v. 21 sier Jesus: Jeg sender dere. Hensikten med at vi
lever som kristne i verden er å vitne om frelsen og være lys og salt i denne
tid. Da må Ånden få makt over oss, lede oss daglig i de gjerninger som Gud
legger i vår vei, Ef. 2, 10.
.
Så ber vi om det i dag også:
Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg! Amen.
.
Joh. 20,24-32. 2.e. påske. Tomas tvilte.
Denne
gongen talar Jesus om teikn, særleg til Tomas. Ingen av dei tri andre evangelia
(synoptikarane) har fortalt om dette. Biskop J. C. Ryle i England (som skreiv
dette i 1856) noterer at det kjem i det siste av evangelia som varet skrive for
å skåna Tomas og hans nære slekt for at han tvila slik. Det er Guds visdom som
ordna det slik. Og det viser og at apostlane var ærlege når dei også kunne
skriva om negative sider ved Guds folk.
1. TOMAS SINE STERKE ORD.
Vår
tekst tek til med nokre sterke utsegn frå ein læresven. Jesus var oppstaden og
somme hadde møtt og sett han. Det fortalde dei til Tomas som var ein av dei
tolv. Men han hadde ikkje vore saman med dei heile denne tida.
Det er
ikkje sikkert at han var verre enn dei andre, for dei hadde ikkje i same stoda
som han. Men han talar som ein rasjonalist i denne stunda: Dersom eg ikkje får
sjå, vil eg ikkje tru. Han ville ha prov for oppstoda. Det er ein
rasjonalistisk tenkjemåte. Dei vil sjå og forstå. Slik er det mange i vår tid
også.
Då kan
me spørja: Er ei slik «tru» verkeleg ei tru? Bibelen definerer trua som
«overtyding om ting ein ikkje ser». Hebr. 11, 1. For trua held seg til det Gud
har sagt og lita på det. Det er trua sin essens. Det er ikkje mine kjensler
eller mitt vit som avgjer noko av dei åndelege ting. Når eg finn det i Guds
ord, har eg fått tillit til det ordet og byggjer på det. Trua seier: Gud har
sagt det. Då er det slik.
Me legg
og meerke til det uttrykket Tomas nyttar: Då vil eg ikkje tru. På gresk nyttar
han ei dobbelnekting, som om han ville seia på norsk: på ingen måte vil eg tru. Bibelen
Guds ord har her ei god omsetjing: Hvis jeg ikke får de, … kan jeg slett ikke
tro. Omsetjinga frå 2011 er svak her: Det trur eg ikkje før… Prof. Olav Moe
er sterk i si fortolking: «vil jeg ingenlunde tro.» Og han strekar under at
dette og viser at han på førehand tvilte på at han verkeleg ville få sjå
det. Det viser truleg at me kan
med rette kalla han ein tvilar. Slik er han representant for mange menneske i
dag. Men det ser ut til at han var ein ærleg tvilar i motsetnad til mange nå
som ser ut til å vilja tvila. Det er blitt ein moderne livsstil. Og dei er
vanskelegare å hjelpa enn Tomas var.
2. TOMAS MØTER JESUS.
Etter ei
veke får Tomas oppleva det han ikkje trudde kunne skje. Og det hende og ved eit
under. Læresveiane var med rette redde og ottast represaliar frå jødar. Alt
hadde vore så uverkeleg i denne tida at me hadde truleg vore lik dei. Nå låste
dei dørene i huset og meinte dei var trygge for vitjing av alle slag.
Då stod
Jesus der plutseleg. Han berre var der. Nå var Tomas med dei, det var og etter
Guds orden. For Jesus hadde omsut for tvilaren. Han ville møta han, og det
skulle skje på ein måte som ville overtyda han om at Jesus var noko meir enn
andre menneske. Han hadde truleg gløymt alle under og teikn han hadde sett i
åra før. Nå såg han det: Jesus opna ikkje ei dør, han berre var der. Det kunne
ingen andre.
Og Jesus
helsa med fred (sjalom). Det gjorde han ofte. Men nå må det ha dempa uro og
tvil hjå denne vesle flokken, og serleg hjå Tomas. Det fylgde noko godt med
Jesus og orda han. Så vender han seg til Tomas, og dåp viser han at han visste
kva som rørde seg i hjarta hans. Jesus kjende til tvilen utan at nokon han sagt
det. Kanskje det og gjorde Tomas forundra.
Tomas
hadde sagt at han måtte få sjå naglegapa og stikka fingeren i sida der spydet
hadde gått inn og leggja handa i sida hans. Han vart nok også forundra då han
høyrde det Jesus sa. Det var jo svaret på tvilen hans: Rett fingeren din hit,
og sjå hendene mine. Rett handa di hit og legg henne i sida mi. Det var ikkje
reprimande eller korreks, men hjelp til ein tvilar. Jesus kom han i møte, som
om han tenkte: Treng du sjå dette for å tru på meg, skal du få sjå det.
Det må
ha vore ei underleg stund for Tomas. Tenk han visste kva eg tenkte og sa. Då
han nå såg det, vart det sterkt: tenk, det er Jesus. Han må vera oppstaden. Det
var sant likevel det dei andre sa. Dei hadde sett han før. Men så talar Jesus:
3. JESU TALE.
Først
kjem dette: Ver ikkje vantruen, men truande. Han sa det nok ikkje hardt og
skræmande. Det var ikkje Jesu metode. Tomas vart truleg skamfull. Me plar bli
det i slike situasjonar. Han visste at han hadde vore full av vantru. Men nå
var trua der. han kunnelikevel tru på ein slik Frelsar. Det viser svaret
hans: Min herre ogmin Gud. Jesus var blitt
personleg for han, ein som han nå kunne byggja livet sitt på. Det er slik me og
opplever møtet med Jesus.
Meisteren
har endå eit ord til Tomas, v. 29. Det var synet som gjorde at Tomas trudde.
Han fekk eit prov som gjorde at han måtte tru. Då var det ingen veg utanom. Og
Jesus avviste ikkje denne trua. Dei to hadde fått kontakt med kvarandre: Den
eine som Gud og herre, og den andre som ein truande.
Men då
sa Jesus noko som måtte svi i sinnet: «Sæle er dei som ikkje ser og endå trur.»
Det gjeld ikkje berre Tomas. Dei andre læresveinane trudde også først då dei
såg han – eit unnatak kan vera Johannes. Jesus talar nå generelt om trua sitt
inste vesen og slik det alltid må vera.
Med det
peikar han og framover mot tida etter himmelfarten som prof. S. Odland peikar
på. Då er han ikkje lenger synleg i verda, og me må alle tru utan å sjå han
synleg.
Likevel
er synet ei hjelp for trua. For Johannes skriv nå om at det var mange andre
under og teikn som Jesus gjorde. Men desse var skrivne for at folk skulle tru
og slik ha æveleg liv. Det skriftlege vitnemålet om Jesus er slik ein
representant for Jesus. For Skrifta viser kven han var og kva han sa. Og det er
nok for oss til å tru.
---
JOH.
21, 1-14.
Jesu grav er
tom, og læresveinane var i villreide. Kor er han? Kvar er det blitt av
Meisteren? Somme av dei hadde nok gløymt det han hadde sagt: Han skulle døy,
men også stå opp att. Han skulle ikkje forlata dei. Det var lovnaden hans.
Men i tunge stunder vert slike forsikringar ofte borte for oss. Det er øyeblikket som tel.
Nå skulle han retta på det. Difor viste han seg fleire
gonger for sine næraste, både kvinner og menn. Det er ein fin og lærerik del av
evangelieforteljingane. Men me skal ikkje gå for langt i å gjera alle detaljar
åndelege. Sjølve hendinga er lærerik. Også me er læresveinar om me lever i eit
anna land og til andre tider. Trua på Jesus som frelsar er den same heile tida.
Lat oss sjå på noko av det som hende.
1. Dei var menneske.
Då Jesus var
borte, viste dei seg som vanlege menneske. Dei måtte skaffa seg mat og byrja på
det gamle yrket sitt. Peter var fiskar og ville gå attende til det yrket. Dei
kunne ikkje gå ikring som tiggarar, og ingen gav dei noko når leiaren og
Meisteren var borte.
Læresveinane
var ikkje av rikfolk, og lite sølv og gull var det mellom hendene deira. Dei
var fiskarar og tollmenn og vanlege arbeidsfolk. Desse kalla Guds Son til seg,
og dei skulle føra Guds rike si sak vidare. Gud tenkjer ikkje slik me gjer. I
denne verda ser folk etter dei flinke og store. Dei må vel vera best skikka
også i ei ny og teknologisk verd.
Paulus sa noko
om det. Sjå på kallet dykkar, brør, sa han: «Ikkje mange vise etter kjøtet vart
kalla, ikkje mange mektige, ikkje mange høgætta,» 1. Kor. 1, 26. Og det gjeld
ein heilt annan flokk en dei tolv læresveinane. Og ser me oss om og les i soga,
er det slik mange stader. Det finst nokre store i Guds rike. Paulus sa: Ikkje
mange. Men det var nokre. Paulus var i alle høve ein av dei lærde. Han hadde
høg utdaning i si tid. Men dei har alltid vore få.
Og apostelen
held fram: «Men det dåraktige i verda, det valde Guds seg ut … Og det som var
veikt i verda … det som var lågt i verda, det som er vanvørdt, det valde Gud
seg ut, det som ingen ting er, for å gjera til inkje det som er noko,» v-27-28.
Så annleis handlar Gud enn me. Han ser etter andre ting enn det ytre. Og det
fann han noko av i desse arbeidsmennene.
Biskop Ryle i
England seier at denne fattigdomen provar langt på veg at kristendomen er
guddommeleg. Dei var vane med å arbeida hardt for å skaffa dagleg brød. Dei kom
frå det ukjende og hadde lite verdsleg visdom og makt. Likevel var dei
menneskelege reiskap til å skapa den kristne kyrkja på jorda. Hadde det hendt i
vår tid, ville mange sagt at det måtte ein professor til, ein biskop eller ein
åndeleg leiar og folkeførar til for å gjera det. Bjørnstjerne Bjørnson var ein
slik folketalar som samla store skarar kring talarstolen sin. Men han kunne
ikkje skapa ei kyrkje. I djupaste meining er det Gud som skaper kyrkja, men han
brukar menneske som reiskap.
2. Dei var ulike.
Når me fylgjer
læresveinane desse tre åra dei var i lag med Jesus, ser me litt av korleis dei
var. I etterkant ser me meir av det. Og ingen av dei var kopiar av ein annan.
Dei var ulike. Det viser at Gud vil og kan bruka mange slags menneske berre dei
bøyer seg for han. Der ligg ofte ‘bøygen’ som hindrar gudslivet (for å bruka
uttrykk frå Peer Gynt).
Peter var
ordførar og litt framfusen i si ferd. Han tenkte ikkje heilt på konsekvensane
av sine ord. Men han var talar pinsedag, og han fekk skriva to brev i Det nye
testamentet og fekk vera med i tenesta for Gud. Han vart også eit blodvitne for
Jesus og døydde etter alt og døma som martyr i Roma. Johannes var stillfarande
og venleg og kjærleg. Me har fem «bøker» av han i Bibelen. Og me veit at han
fekk vera ein reiskap og levande vitne om Jesus i t.d. Efesus. Han vart
landsforvist til Patmos, men slapp martyrdøden.
I vår tekst her
er han og framme og går mot Jesus. Han var den første som ville møta Jesus. Men
Johannes hadde sett og kjent han att først. Dei var ulike i sinn, men begge var
læresveinar. Slik er det med oss og. På mange måtar kan me vera ulike, men alle
kan få koma til Frelsaren.
Ulikskapen ser
me også hjå to kvinner. Marta og Maria budde i same hus der Jesus kom på
vitjing. Men dei var ikkje like i tanke og framferd. Marta var arbeidssam og
trottug i det praktiske. Maria sette seg ved Jesu føter og åt orda hans. Dei
trong og vart velsigna av dei. Men begge var Jesu vener. Luk. 10, 38ff.
3. Jesu oppstode er eit prov.
Denne hendinga
er og eit vitnemål om at Jesus hadde stått opp or grava. Han ikkje berre tale
med sine, han hadde og mat til dei. Dei hadde fått ein stor fangst. Dei talde
kor mange fiskar det var – heile 153 fiskar. Nå stod Jesus på stranda og hadde
laga til eit bål til å steika fisken på. Det var eit tydeleg prov på at han var
eit levande menneske og ikkje ei slags luftspegling.
Det var tredje
gong han viste seg for dei. Den første gongen var om kvelden same dag han stod
opp, Joh. 20, 19. Då sat dei bak lukka dører av otte for jødane. Då kom Jesus
med fred. Åtte dagar seinare møtte han dei att, også då bak lukka dører. Då var
dei og inne og Tomas var med dei. Han hadde ikkje vore der påskedagen. Og nå
fekk han møta Jesus og fekk prov på at det var han: Legg handa di i sida mi, sa
Jesus. Det er eg!
Det er fint at
det er fleire slike prov på oppstoda i Bibelen. For det er ikkje lett å tru på
så store under. Mange har tvila på det. Og oppstoda er viktig for oss. Den er
det store provet på at Jesus verkeleg var Messias og at Gud står bak alt han
gjorde. Ryle kallar oppstoda for «toppsteinen» i frelsesverket. Han fullførte
det han skulle gjera. Han gjorde det me skulle ha gjort og har sigra over død
og helvete og grava. Jesus er det store sigerherren.
Difor er
oppstoda så viktig for frelsa vår. Den synte oss at Jesus er Gud som har makt
over alt og alle. Og ein dag skal han visa det slik at alle ser det – når han
kjem att og alle skal opp or gravene.
.
Et vendepunkt for Peter.
Joh. 21, 15-22.
Vi møter Jesus og Peter ved
Gennesaretsjøen. Det ble et vendepunkt i Peters liv. Men det var også en
kritisk dag for ham, slik det kan bli for et menneske. La oss se på det som
skjedde.
1. Hva hadde skjedd før?
Peter hadde fornektet Jesus
natten til langfredag, kap. 18. Han hadde sviktet, falt og det kostet mye å
erkjenne og bekjenne dette. Deretter gå han av sted for å fiske. Da ble han et
eksempel for noen andre. De sa: Vi går med deg. Han dro dermed de andre med seg
bort fra det de hadde vært med på før. Og de visste hva Han hadde sagt, at han
skulle komme igjen for å hente dem, kap. 14.
Nå får han et nytt og sikkert
uventet besøk av Jesus. Denne dagen på stranda glemte han nok aldri. Og det ble
hans redning. Det skapte nytt liv og håp hos Peter. Men han visste egentlig
lite om hva som ventet ham og hva han skulle være med på i et langt liv. Slik
er det med oss alle. Vi må vandre i tro også på den måten.
2. Selve møtet.
Vi ser straks at Jesus ber
bare om kjærlighet. Han anklager ham ikke og kommer ikke med betingelser. Han
spør bare ganske enkelt, men dog så vanskelig: Elsker du meg? Det innebærer et
spørsmål om hva som er det største og viktigste og eneste store for Peter.
Hvorfor sier Jesus dette:
Elsker du meg mer enn andre? Svaret må nok ligge i noe Peter selv har sagt før.
I kap. 13, 37 sier han: Jeg vil gi livet mitt for deg. Han brukte ofte sterke
og store ord da han uttalte seg. Men det er ikke nok, det holder ikke i
prøvelsens stund.
Da Jesus spurte om
kjærlighet, brukte han et meget sterkt ord, på gresk agapao, som betyr en
forpliktende kjærlighet, som er villig til å gi og ofre noe for andre. Det er
dette ordet Jesus bruker i Joh 3, 16 om Gud som ga sin sønn.
Peter, elsker du meg med en
slik kjærlighet? Eller tenker du bare på følelser og gode ord? Dette må ha gått
dypt inn i hans sjel.
Når Peter skal svare, våger
han ikke å bruke dette ordet om seg selv. Han svarer med et ganske annet ord,
et mildt og vennlig ord, fileo. På norsk blir det her uttrykt slik: Jeg har deg
kjær, v. 15. På moderne gresk er dette ordet for "å kysse". To ganger
spør Jesus slik og får samme svar.
Jesus ville prøve ham og se
om han fremdeles hadde store ord, eller om han var blitt ydmyket og sett seg
selv på en rett måte. Slik vil han også teste vår troskap.
Men tredje gang spør Jesus på
en annen måte. Han stiger liksom ned til Peter og setter seg på samme nivå som
ham - og spør: Har du meg kjær, Peter? Samtalen er kommet ned på det nivå Peter
ennå er. Da ble disippelen bedrøvet over ennå et spørsmål. Hva er det Jesus
vil? Hver gang hadde han svart: Du vet at jeg har deg kjær. Nå legger han til
noe og sier: Du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.
Jesus visste alt, men han
måtte få Peter til å innse sin virkelige stilling. Derfor brukte han tid på
Peter, nettopp fordi han var glad i ham og ville bruke ham senere i livet.
3. Hvordan får vi den
kjærligheten?
Mange ser på kjærlighet i dag
som følelser og stemning, sang og mye folk med stor begeistring. Den er
kortvarig og overfladisk. Vi skulle ikke kalle dette for kjærlighet. På gresk
er det flere ord for det vi kaller kjærlighet, minst 5 selv om ikke alle er
brukt i Bibelen. Vi skulle hatt noe lignende i vårt språk for å uttrykke oss
klarere.
Får vi ekte kjærlighet til
noen ved å gjøre en innsats for dem, streve etter å være dem tillags? Eller
blir det kjærlighet av å forsøke å elske eller å be mye om det?
Johannes gir svaret på dette
i et brev han skrev til vennene. 1. Joh. 4, 10 og 19. Han tar utgangspunkt i at
Gud er kjærlighet. Så sier han at vi skal ta imot denne kjærlighet og la den
blir stor for oss. Og det blir den når vi ser mye på Frelseren og det han
gjorde for oss. Dvel lenge ved hans lidelse, kors og død. Da vil det tenne en
gnist i ditt hjerte, en takkesang for frelsen full og fri. Da blir det ikke
strev og gjerninger for å tekkes Gud. Da blir det takkesang og ønske om å gi
noe til Mesteren.
4. Oppgaver.
For hver gang Jesus får en
bekreftelse på at Peter er glad i ham, får han tildelt en tjeneste. Det var en
særlig gest til den falne synderen som nå hadde vendt tilbake. Han gjorde ikke
det med de andre. Ta deg av lammene og sauene, sier Jesus. Du skal fø dem og
gjete dem. Det er tydelig at han mener menneskene, store og små. Alle på denne
jord er innbefattet i Peters oppdrag.
Og vi går i hans fotspor på
en måte. For vi har også en slik tjeneste. Det betyr at vi skal hjelpe
hverandre til et sant og rett gudsliv. Det er trangen og nøden som er lagt ned
i Guds folk. Vi vil gjerne ha noen med oss til himmelen. Det er misjon. Det er
indremisjon og ytremisjon.
Vi vet at Peter fikk være med
i tjeneste i mange år. Og han skrev to brev til de kristne, og de er kommet med
i vår bibel.
Nå gjelder det oss. Vil også
du og jeg ta oss av noen små eller store - og lede dem inn til den gode hyrde
som venter med åpne armer.
Amen.