Vranglære IV.
Andre brev.
Her skal vi gå inn i ikke-paulinske brev å se om de advarer
mot og taler om vranglære i den kristne tro og liv. De fleste brev her er fra
omtrent samme tid som Paulus. Hebreerbrevet skiller seg ut samt sendebrevene i
Åpenbaringen.
Jakobs brev
handler mest om praktisk kristendom og hellighet i
hverdagen. Men vi kan ikke si at brevet er lovisk i den forstand at gjerninger
og et fint liv blir brukt som frelsesvei. I så måte taler den om dagliglivet
mer enn om troen. Og det er ikke rett å sette dette brevet i motsetning til
Paulus’ tale om troen alene. Det er to forskjellige sider ved kristendommen.
Jakob skriver et fint uttrykk i kap. 2, 22: Troen virker
sammen med hans gjerninger. Begge deler hører med. Og i kap. 1, 25 sier også
noe vakkert og godt: Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og
fortsetter med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører,
han skal være salig i sin gjerning. Å skue inn i frihetens fullkomne lov er å
betrakte evangeliet om friheten i Kristus. Å være gjerningens gjører er å følge
Bibelens veiledning for livet.
Skal vi tale om vranglære her, må det derfor være å leve
slik som Bibelen sier. Og det kan være bakgrunnen for dette brevet: Noen har
slurvet med livet og trodde det var nok å tro. Det taler Jakob imot. Det har
man kalt «antinomisme», som betyr lovløshet.
I brevet tar han med konkrete synder som ikke kan forenes
med kristen tro: å gjøre forskjell på folk, bruk av tungen, baktalelse og
vennskap med verden. Han advarer også de rike og behandlingen av arbeidere. Her
berører han faktisk den politiske verden slik vi har det i dag. Derfor er
budskapet hans: Ydmyk dere og gjør troens gjerninger.
Peter
skrev to brev til de troende i mange land. Han skriver fint
om frelsen i Jesus. Men han er klar på at de troende skal leve rett. Her skal
de ha Jesus som modell og eksempel, kap. 2,21ff. Jesus led sier han, for å gi
oss et eksempel fot at vi skal følge i hans fotspor. Da regner han opp flere
ting som Jesus IKKE gjorde og mener tydelig nok at vi heller ikke skal gjøre
det. Han bar våre synder, for at vi skal dø bort fra syndene – og ikke bare få
tilgivelse for dem. Dette kan av noen bli oppfattet som syndefrihetslære. Men
det mener ikke Peter. Det er de bevisste synder han mener vi ikke skal gjøre.
Vi skal ikke praktisere synd, som Johannes skriver om.
Dette gjentar han i kap. 4 i første brev. Kristus har lidt i
kjødet – og vi skal væpne oss med den samme tanken at vi er ferdig med synden,
v. 1ff. Og denne tanken er at vi ikke lenger skal leve etter menneskers lyster,
men etter Guds vilje. Her er altså Peter på linje med Jakob og taler mot en
falsk frihet i livet. Og jeg tror at denne «vranglære» er en snikende gift i
kristenheten som det er lett å følge for noen. Vi skal tvert om leve for
rettferdigheten og følge Guds ord.
At det er en aktuell og alvorlig fare, viser han i det siste
kapitlet: Ydmyk dere – være edrue, våk. Djevelen er vår motstander i tro og
liv, og han går omkring i verden og søker etter mennesker han kan lure. Stå ham
imot, sier Peter, 5, 9. Ved troen på Jesus kan du seire.
I det andre brevet blir han så konkret om at falske profeter
var kommet med falsk lære. Et kjennemerke på dem er at de lurer inn vranglære
som fører til fortapelse. 2, 1. Mange vil følge dem, sier han v. 2. Frafallet
blir til tider stort. Og det har med falsk lære å gjøre. Vi må derfor være
forsiktige med læren. Det er ikke ubetydelig hva predikanter forkynner – enten
på møter, gudstjenester, TV eller internett. Og det er viktig at vi ikke hører
på all forkynnelse. Det vil prege oss om vi ikke er godt kjent i den kristne
lære og tro.
Peter gir oss snå noen eksempler fra Bibelen og historien på
at Gud dømmer både dem som forkynner feil og de følger dem. Jeg synes det nå er
altfor lite alvor i denne saken. For noen er det liksom det samme hvis de
synger og taler fint og godt om Jesus og hans gjerninger i tale og helbredelse
og undergjerninger. Men det er ikke dette som frelser. – Det er ikke galt å
tale om f. eks. under, men spørsmålet er hva som blir hovedsaken og
hovedinntrykket i virksomheten.
Evangeliet – som vi skal forkynne – er ordet om Jesus og
hans gjerning i forhold til vår og hele verdens synd. Og evangeliet forteller
oss at vi blir frelst alene ved troen på Jesu død. Der har hovedkampen stått i
alle år i kirken.
Johannes-brevene
er gode, oppbyggelige brev. Men de er også kampbrev, særlig
det første. Man regner med at de ikke er skrevet før omkring år 90. Og da står
striden mot en farlig og vanskelig vranglære, den kristne gren av ny-platonismen
eller gnostisismen. Her kan det være på sin plass å si noe om denne retningen.
Den opptrer i mange former i ulike tidsperioder, og det er derfor lett å
angripe den teoretisk. Det er ikke sikkert at det som var tilfelle i en periode
er det samme i den annen tid.
Gnostisisme i Bibelen – og nå.
”Historien gjentar seg selv.” Det er et ”dogme” vi kan argumentere både for og mot. Det betyr selvsagt ikke at alt blir som før, og heller ikke at nåtiden er en nøyaktig kopi av farne dager. Men at noen hovedideer-og linjer kommer igjen både en og flere ganger, har historien flere eksempel på.Her vil jeg bare vise at noe i fortiden kommer igjen senere, ofte i nye klær. Men på innsiden er de utrolig like.GnosisEn ”åndelig” og filosofisk retning i de første århundrer e. Kr. var gnostisismen. Den hadde flere retninger.
To hovedlinjer peker seg ut: den hedenske gnostisismen, som også blir kalla hermetismen (etter Hermes Trismegistos), med røtter tilbake til Platon. Og så den som hadde et kristent ferniss. For å gjøre det enkelt vil vi kalle den siste for den ”kristne gnostisismen”, selv om det er svært upresist. Kerint Den ”kristne” gnostisismen var en filosofisk retning, og det kan diskuteres hvem og hvor mange som var med i denne gruppen. Sikkert er det i alle fall at vi finner nedslag av den i NT. Hvis vi regner brevene i NT for å være apostoliske (noe vi må), viser dette at den ”kristne” retningen var tidlig ute. En sentral person i denne retningen er uten tvil Kerint fra Egypt. Han var jødekristen og er kjent bl. a. fra Ireneus og Eusebius’s skrifter. Kerint var vranglærer på flere måter. Han lærte at Gud ikke var den høyeste Gud, bare leder for lave englemakter. Og Jesus var ikke Guds sønn og ikke født av en jomfru, han var bare en vanlig sønn av Josef og Maria. Det er kirkefaderen Irenenus som skriver slik om hans lære.
Så kommer den underlige, nærmest mystiske lære om Kristus – som altså ikke var Jesus. Kristus kom fra den høyeste guden, som ikke var skapergud. Han kom over Jesus som en due ved dåpen. Senere vek Kristus bort frå Jesus som en ånd, mens mennesket Jesus led og døde – og til og med stod opp. Kerint delte altså Jesus i to ”personer” og nektet at han var Guds Sønn og stedfortreder for oss. Forsoning er da umulig.En hovedgrunn til slike tanker må være at han i vantro satte sine menneskelige tanker over Guds og dermed ble han dommer over Gud og de sannheter han har gitt oss i Skriften. Og der synet på Jesus blir rokket, blir hele læren gal.
Kampbrev i NT.
Flere brev i NT var faktisk skrevet som kampbrev mot denne retningen, som ble regnet for vranglære. Det ser vi bl. a. av at de bibelske forfatterne argumenterer sterkt mot den. Brevene er ikke bare skrevet som oppbyggelige traktater og brev. Slik leser vi dem og får stor hjelp i gudslivet vårt av dem. Det har vi full rett til, ettersom Bibelen er Guds ord til alle slekter. Men det kan være nyttig og opplysende å se dem i lys av samtiden. I alle tilfelle kan vi forstå hvorfor apostelen skrev som han skrev. Og hvis vi også tenker at samme tanker dukker opp nå, blir det mulig å finne svar og hjelp i den åndskamp som vi står i nå. For i Guds rike er det sammenheng i tid. Gud vil gi det samme svaret i dag som på Paulus’s tid – selv om vi noen ganger bruker andre ord. Johannes Apostelen Johannes var en flittig skribent, nest etter Paulus. Vi har fem bøker av han i NT. Han ble den eldste av apostlene og døde ikke før på 90-tallet e. Kr. Hvis gnostisismen var i virksomhet da, er det grunn til å regne med spor etter den i hans skrifter. Og det tror vi det er.Jeg vil bare ta frem det første brevet hans her. Det er et anonymt skrift som har preg av å være et ”rundskriv”. Og finner vi spor av ”gnosis” i dette brevet fra omkring år 85-95 e.Kr., vet vi at gnostiske tanker var aktuelle tanker så tidlig. Ikke alle tanker i gnostisismen kommer igjen i brevet. Vranglærerne har som vane å snike seg inn blant de kristne. Det er derfor vi ikke alltid har så lett for å oppdage dem før de har gjort skade i kristenflokkene. I brevet er det særlig to lærespørsmål vi kan dra frem og vise her. Og de har stor relasjon til vår tid. Også andre brev i NT bærer preg av gnostisismen, både Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. Vi har faktisk eksempel i NT på at gnosis var kjent før Johannes’s brev. I Paulus’s brev til Kolossæ er det også spor av kamp mot ubibelske tanker. Brevet var faktisk også et kampbrev. Etter prof. Olav Moe var brevet skrevet i begynnelsen av 60-årene. Og det er nesten 25-30 år før Johannes skrev sitt brev. Men nå gjelder det altså Johannes.JesusUt fra dette forstår vi godt at Johannes må skrive så sterkt om Jesus som Guds Sønn, den enbårne, og som soning for våre synder. En mener også at evangeliet etter Johannes er et motskrift mot Kerint, f. eks i Joh. 1, 1-3 m. fl. st. Jesus er det evige Logos, ordet som var fra begynnelsen. Det samme finner vi igjen i brevet, kap. 1,1-3. Der understreker han at denne Jesus var fra begynnelsen, han var livets ord. De troende, sier han, har samfunn både med Gud og hans Sønn – og det er Jesus Kristus – altså ikke en deling av personen. I kap. 4,2 skriver han rett ut at denne Jesus Kristus er kommet i kjøt og er av Gud. Dersom det var selvsagt for alle, var det ikke nødvendig å skrive det så sterkt. Flere ganger skriver han at han og flere andre har sett det og vitner – de var øyenvitner til Jesus. Og det er et sterkt bevis.
Men Johannes stanser ikke ved personen Jesus. Det var ikke nok å ha en rett lære om ham. Men bare som Gud kunne han gjøre den gjerningen han var sendt for. Og det var ikke bare å tale, helbrede og gjøre under. Det var vitnesbyrd om hvem han var. Men allerede i første kap. skriver han om hva Jesu blod betyr, 1,7. Hovedsaken finner vi igjen i kap. 2,2: Jesus er en soning – for hele verdens synd. Det må han si så sterkt fordi Kerint og andre nektet det. Og det folk nekter, det må forkynnes! Det er slik de lærer nye tanker. Versene i kap. 4, 9-10 er viktige i dette lys: Det er Gud som har sendt Jesus, av sin kjærlighet. Og Jesus er Guds Sønn, og ble en forsoning for oss. Og mot slutten av brevet kommer ”summa summarum”: Visshet om at jeg er Guds barn ligger nettopp i at Jesus er Guds Sønn. Og det gir frimodighet til å hevde og bekjenne at jeg er en kristen og våger å be og vente svar, 5,10-15.
Og hva sier vår tid til dette? Synet på Jesus er svakt, kanskje særlig blant noen lærde og de unge. En tar ikke konsekvensene av at Jesus er Gud. Man får inntrykk av at Jesus er et godt menneske – med noen spesielle kontakter i himmelen. Men ikke noe mer. Og da står ikke Jesus frem som den store FRELSEREN. Han blir bare en reformator Blant mange andre.EtikkKerint stanser ikke ved den falske lære om Jesus. Han hadde også et ord å si om livet som kristen. Her kommer han med en etisk villfarelse som også er farlig. Og den er kanskje mer synlig og på en måte forståelig for folk flest.I etikken lærer noen gnostikere libertinisme, som betyr at en kan velge selv hvorledes en vil leve. Her skiller de mellom ”den guddommelige pneuma” (A. Nygren) som er det sanne ”jeg”, og det lavere jordiske livet. Hovedsaken ble å berge det åndelige livet (pneuma). Det må løses ut av det jordiske fengslet. Livet som menneske er likegyldig. De kan leve som de vil, det har ikke noe med vårt ”gudsliv” å gjøre.
Her reagerer apostelen kraftig. Han visste at det var helt mot Jesu lære. Liv og lære skulle stemme med hverandre. Etikken kunne ikke tale mot truen. Derfor gjør han det klart: Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Gud til en løgner og hans ord er ikke i oss, 1,10. Og den som er født av Gud (er en kristen), gjør ikke synd, 3,9. Ja, den som gjør synd, er av djevelen, 3,8. Det er hard kost. Med det vil Johannes si at Kerint og gnostikerne ikke er kristne når de lærer slik. Et rett liv er en nødvendighet og organisk konsekvens av å leve med Gud. Vi er ikke fristilt fra Guds ord om vi er fri i Kristus.
Vår tid
Dette går rett inn i vår tid og vår kristendom. Her viser den moderne gnostisismen seg i sin rette drakt. Tankegangen og slagordet blant mange nå er: Jeg gjør hva jeg vil og synes er rett. Det jeg tror er sant for meg, det gjør jeg. Andre har ingen ting med det. Jeg holder meg til det jeg forstår av Bibelen. Det er moderne gnostisisme. Men dette er egentlig å hevde seg over Gud. En tar liksom selv kontrollen over alt i livet, uten å helt forstå hva konsekvenser det får. Her er det bare en vei å gå – den Johannes gikk: Å holde frem den rette i og sanne kristne lære og tro. Han hamrer fast på de sentrale bibelske tema: Om hvem Jesus er og hva han har gjort, og hva en rett kristen er.
En ullen tale der en ikke skal støte noen, er ikke veien. Det bare utvanner kristentroen enda mer enn den alt er. Det har alltid vært klare toner som har båret kristendommen frem i tunge tider. Klare vekkelsestoner om synd, omvendelse og Guds frie nåde har skapt de store vekkelser i tidene før. Bare det kan gjøre det samme nå. Logikken er klar: Skal Gud gripe inn, må hans folk gå frem på Guds premisser. Og de ligger i hans Ord. Alle avvik fra det, river ned selve grunnmuren i den kristne troen. (Gud har noen ganger gått utenom kirken og det etablerte Guds folk og skapt nye tider ved noen få lydige vitner. Det kan han gjøre igjen.) ---
”Historien gjentar seg selv.” Det er et ”dogme” vi kan argumentere både for og mot. Det betyr selvsagt ikke at alt blir som før, og heller ikke at nåtiden er en nøyaktig kopi av farne dager. Men at noen hovedideer-og linjer kommer igjen både en og flere ganger, har historien flere eksempel på.Her vil jeg bare vise at noe i fortiden kommer igjen senere, ofte i nye klær. Men på innsiden er de utrolig like.GnosisEn ”åndelig” og filosofisk retning i de første århundrer e. Kr. var gnostisismen. Den hadde flere retninger.
To hovedlinjer peker seg ut: den hedenske gnostisismen, som også blir kalla hermetismen (etter Hermes Trismegistos), med røtter tilbake til Platon. Og så den som hadde et kristent ferniss. For å gjøre det enkelt vil vi kalle den siste for den ”kristne gnostisismen”, selv om det er svært upresist. Kerint Den ”kristne” gnostisismen var en filosofisk retning, og det kan diskuteres hvem og hvor mange som var med i denne gruppen. Sikkert er det i alle fall at vi finner nedslag av den i NT. Hvis vi regner brevene i NT for å være apostoliske (noe vi må), viser dette at den ”kristne” retningen var tidlig ute. En sentral person i denne retningen er uten tvil Kerint fra Egypt. Han var jødekristen og er kjent bl. a. fra Ireneus og Eusebius’s skrifter. Kerint var vranglærer på flere måter. Han lærte at Gud ikke var den høyeste Gud, bare leder for lave englemakter. Og Jesus var ikke Guds sønn og ikke født av en jomfru, han var bare en vanlig sønn av Josef og Maria. Det er kirkefaderen Irenenus som skriver slik om hans lære.
Så kommer den underlige, nærmest mystiske lære om Kristus – som altså ikke var Jesus. Kristus kom fra den høyeste guden, som ikke var skapergud. Han kom over Jesus som en due ved dåpen. Senere vek Kristus bort frå Jesus som en ånd, mens mennesket Jesus led og døde – og til og med stod opp. Kerint delte altså Jesus i to ”personer” og nektet at han var Guds Sønn og stedfortreder for oss. Forsoning er da umulig.En hovedgrunn til slike tanker må være at han i vantro satte sine menneskelige tanker over Guds og dermed ble han dommer over Gud og de sannheter han har gitt oss i Skriften. Og der synet på Jesus blir rokket, blir hele læren gal.
Kampbrev i NT.
Flere brev i NT var faktisk skrevet som kampbrev mot denne retningen, som ble regnet for vranglære. Det ser vi bl. a. av at de bibelske forfatterne argumenterer sterkt mot den. Brevene er ikke bare skrevet som oppbyggelige traktater og brev. Slik leser vi dem og får stor hjelp i gudslivet vårt av dem. Det har vi full rett til, ettersom Bibelen er Guds ord til alle slekter. Men det kan være nyttig og opplysende å se dem i lys av samtiden. I alle tilfelle kan vi forstå hvorfor apostelen skrev som han skrev. Og hvis vi også tenker at samme tanker dukker opp nå, blir det mulig å finne svar og hjelp i den åndskamp som vi står i nå. For i Guds rike er det sammenheng i tid. Gud vil gi det samme svaret i dag som på Paulus’s tid – selv om vi noen ganger bruker andre ord. Johannes Apostelen Johannes var en flittig skribent, nest etter Paulus. Vi har fem bøker av han i NT. Han ble den eldste av apostlene og døde ikke før på 90-tallet e. Kr. Hvis gnostisismen var i virksomhet da, er det grunn til å regne med spor etter den i hans skrifter. Og det tror vi det er.Jeg vil bare ta frem det første brevet hans her. Det er et anonymt skrift som har preg av å være et ”rundskriv”. Og finner vi spor av ”gnosis” i dette brevet fra omkring år 85-95 e.Kr., vet vi at gnostiske tanker var aktuelle tanker så tidlig. Ikke alle tanker i gnostisismen kommer igjen i brevet. Vranglærerne har som vane å snike seg inn blant de kristne. Det er derfor vi ikke alltid har så lett for å oppdage dem før de har gjort skade i kristenflokkene. I brevet er det særlig to lærespørsmål vi kan dra frem og vise her. Og de har stor relasjon til vår tid. Også andre brev i NT bærer preg av gnostisismen, både Kolosserbrevet og 1. Korinterbrev. Vi har faktisk eksempel i NT på at gnosis var kjent før Johannes’s brev. I Paulus’s brev til Kolossæ er det også spor av kamp mot ubibelske tanker. Brevet var faktisk også et kampbrev. Etter prof. Olav Moe var brevet skrevet i begynnelsen av 60-årene. Og det er nesten 25-30 år før Johannes skrev sitt brev. Men nå gjelder det altså Johannes.JesusUt fra dette forstår vi godt at Johannes må skrive så sterkt om Jesus som Guds Sønn, den enbårne, og som soning for våre synder. En mener også at evangeliet etter Johannes er et motskrift mot Kerint, f. eks i Joh. 1, 1-3 m. fl. st. Jesus er det evige Logos, ordet som var fra begynnelsen. Det samme finner vi igjen i brevet, kap. 1,1-3. Der understreker han at denne Jesus var fra begynnelsen, han var livets ord. De troende, sier han, har samfunn både med Gud og hans Sønn – og det er Jesus Kristus – altså ikke en deling av personen. I kap. 4,2 skriver han rett ut at denne Jesus Kristus er kommet i kjøt og er av Gud. Dersom det var selvsagt for alle, var det ikke nødvendig å skrive det så sterkt. Flere ganger skriver han at han og flere andre har sett det og vitner – de var øyenvitner til Jesus. Og det er et sterkt bevis.
Men Johannes stanser ikke ved personen Jesus. Det var ikke nok å ha en rett lære om ham. Men bare som Gud kunne han gjøre den gjerningen han var sendt for. Og det var ikke bare å tale, helbrede og gjøre under. Det var vitnesbyrd om hvem han var. Men allerede i første kap. skriver han om hva Jesu blod betyr, 1,7. Hovedsaken finner vi igjen i kap. 2,2: Jesus er en soning – for hele verdens synd. Det må han si så sterkt fordi Kerint og andre nektet det. Og det folk nekter, det må forkynnes! Det er slik de lærer nye tanker. Versene i kap. 4, 9-10 er viktige i dette lys: Det er Gud som har sendt Jesus, av sin kjærlighet. Og Jesus er Guds Sønn, og ble en forsoning for oss. Og mot slutten av brevet kommer ”summa summarum”: Visshet om at jeg er Guds barn ligger nettopp i at Jesus er Guds Sønn. Og det gir frimodighet til å hevde og bekjenne at jeg er en kristen og våger å be og vente svar, 5,10-15.
Og hva sier vår tid til dette? Synet på Jesus er svakt, kanskje særlig blant noen lærde og de unge. En tar ikke konsekvensene av at Jesus er Gud. Man får inntrykk av at Jesus er et godt menneske – med noen spesielle kontakter i himmelen. Men ikke noe mer. Og da står ikke Jesus frem som den store FRELSEREN. Han blir bare en reformator Blant mange andre.EtikkKerint stanser ikke ved den falske lære om Jesus. Han hadde også et ord å si om livet som kristen. Her kommer han med en etisk villfarelse som også er farlig. Og den er kanskje mer synlig og på en måte forståelig for folk flest.I etikken lærer noen gnostikere libertinisme, som betyr at en kan velge selv hvorledes en vil leve. Her skiller de mellom ”den guddommelige pneuma” (A. Nygren) som er det sanne ”jeg”, og det lavere jordiske livet. Hovedsaken ble å berge det åndelige livet (pneuma). Det må løses ut av det jordiske fengslet. Livet som menneske er likegyldig. De kan leve som de vil, det har ikke noe med vårt ”gudsliv” å gjøre.
Her reagerer apostelen kraftig. Han visste at det var helt mot Jesu lære. Liv og lære skulle stemme med hverandre. Etikken kunne ikke tale mot truen. Derfor gjør han det klart: Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Gud til en løgner og hans ord er ikke i oss, 1,10. Og den som er født av Gud (er en kristen), gjør ikke synd, 3,9. Ja, den som gjør synd, er av djevelen, 3,8. Det er hard kost. Med det vil Johannes si at Kerint og gnostikerne ikke er kristne når de lærer slik. Et rett liv er en nødvendighet og organisk konsekvens av å leve med Gud. Vi er ikke fristilt fra Guds ord om vi er fri i Kristus.
Vår tid
Dette går rett inn i vår tid og vår kristendom. Her viser den moderne gnostisismen seg i sin rette drakt. Tankegangen og slagordet blant mange nå er: Jeg gjør hva jeg vil og synes er rett. Det jeg tror er sant for meg, det gjør jeg. Andre har ingen ting med det. Jeg holder meg til det jeg forstår av Bibelen. Det er moderne gnostisisme. Men dette er egentlig å hevde seg over Gud. En tar liksom selv kontrollen over alt i livet, uten å helt forstå hva konsekvenser det får. Her er det bare en vei å gå – den Johannes gikk: Å holde frem den rette i og sanne kristne lære og tro. Han hamrer fast på de sentrale bibelske tema: Om hvem Jesus er og hva han har gjort, og hva en rett kristen er.
En ullen tale der en ikke skal støte noen, er ikke veien. Det bare utvanner kristentroen enda mer enn den alt er. Det har alltid vært klare toner som har båret kristendommen frem i tunge tider. Klare vekkelsestoner om synd, omvendelse og Guds frie nåde har skapt de store vekkelser i tidene før. Bare det kan gjøre det samme nå. Logikken er klar: Skal Gud gripe inn, må hans folk gå frem på Guds premisser. Og de ligger i hans Ord. Alle avvik fra det, river ned selve grunnmuren i den kristne troen. (Gud har noen ganger gått utenom kirken og det etablerte Guds folk og skapt nye tider ved noen få lydige vitner. Det kan han gjøre igjen.) ---
---
I tillegg til gnostisismen er det nevnt andre ting i brevet
til Johannes. Han advarer mot verden, kap. 2, 15ff. Verden er også en lære som
fører bort fra Gud og den smale vei. Både i første og andre brev taler han om
Antikrist, kap. 2,18 og 22; 4, 3 og 2. Joh. 7. Om ikke selve personen Antikrist
var kommet, var hans ånd der. Det er løgneren og fornekteren. Etter Åp. 13 vil
han stige fram i den siste tid. Han sier også at det er mange falske profeter,
4, 1, og mange forførere, 2.Joh.7a. Og Jesus er nøkkelen til å forstå hvem han
er. Det er forskjell på sannhetens ånd og villfarelsens ånd, 4,6. Vi må lære å skjelne
mellom dem ut fra læren om Jesus.
Også Judas skriver om villfarelse i sitt brev – det har
likhetspunkter med 2. Peters brev. Noen vranglærere har sneket seg inn, v. 4.
De forvender Guds nåde og fornekter Kristus. Judas bruker også Israels historie
som eksempel på at Gud vil dømme vranglærerne, v. 5ff. Han viser til englene
som falt, synden i Sodoma og Gomorra. Han taler om Kains vei, Bileams
villfarelse og Korahs gjenstridighet. V. 11. Han roper et Ve! over alle slike.
Og i den siste tid vil det også komme spottere som lever etter sine lyster, og
de skaper splittelse. Det er viktig for en kristen å holde seg borte fra deres
lære, men prøve å hjelpe til sann tro.
I sendebrevene i Åp. 2-3 finnes også vranglære. Det skal vi
ikke ta tid til å gå inn på nå. (Mer senere.) Men det viser også at det blir
aldri slutt med angrepene på kristendommen. Det er ikke bare politiske krefter
som gjør det, som nazismen og kommunismen. Det er ukristelige åndskrefter som
står bak og vil utrydde Jesu navn og gjerning. Og hvorfor vil de det? Et viktig
svar er at den kristne tro og de kristne er en dom for deres eget syndige liv.
Innerst inne vet de at Gud og hans Sønn eksisterer selv om de ikke kan se det.
Og da blir det om å gjøre å få dem bort. Det kan skje både ved forfølgelse og ved
å forandre kristendommen Vi må være forberedt på at det blir mer av dette i
tiden som kommer. Det gjelder altså både at vi selv er på rett vei, og at vi
våker over troen og læren slik at den fortsatt er sann og rett.
