III. Paulus.
Paulus var ikke en av de tolv
apostlene. Men han hadde hatt grundig opplæring i den jødiske tro. Ingen skulle
så lett sette ham fast der. Etter møtet med Jesus på vei til Damaskus ble han
en ny mann. Han så ikke på en gang. Han var flere år i stillhet hjemme og i
Arabia. Det ble nok en god skole for ham. Gud tok seg av ham på en
spesiellmåte, for han var et utvalgt redskap som skulle gå til hedningene i
Romerriket. Det sa Herren selv til Ananias i Damaskus, Apg. 9, 15. Og det er
han som har forklart mye av evangeliet for oss i sine brev og litt i talene.
Paulus fikk mye motstand der han
kom og talte. I første omgang var det jødene som gikk imot ham, dvs. ofte
lederne i synagogen. I møtet med de eldste fra Efesus i Milet (Apg. 20) sier
Paulus noen viktig og kanskje oppsiktsvekkende. I v. 29f sier han: «Jeg vet at
etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke
skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale
for å lokke disiplene etter seg.»
Det må rett og slett være en
profeti på linje med profetene i GT. Og den leder oss helt fram til vår tid.
Her er en sannhet som gjelder hele kirkehistorie. Jeg vet, sier han. Det er
ikke noe han har tenkt ut selv eller hørt av andre. Som en Guds tjener har han
fått det ved åpenbaring fra Gud. Ingen kan vite hva som skal skje i framtida
uten Ham.
Da skal det komme glupende ulver
som angriper de kristne. Det må ha vært en sorgfull tid for Paulus. Det skal
komme menn fra deres egen forsamling som skal opptre som vranglærere. I Efesus
gjaldt det en tidlig form for gnostisisme – som ville smelte kristendommen
sammen med den hellenistiske hedenske religion, altså en religionsblanding
(synkretisme). Senere er det kommet nye og andre falske lærere.
Den svenske kommentatoren Eric
Bernspång skriver i en kommentar: «Senere har vranglæren variert fra tid til
annen. Bibelkritikere og liberale teologer har vært grunn til mer ødeleggelse
innen den kristne menighet enn forfølgelsen utenfra noen gang. Og sosiale
profeter som taler om menneskets snillhet og godhjertethet og hjelpsomhet, ved
at de fornekter det åndelige under som gjør et syndig menneske hellig, tilhører
de som fører falsk tale.»
Hva kan Paulus gjøre for dem nå?
Han overgir dem til Gud og hans nådes ord, v. 32. Gud er mektig til å holde dem
fast og lede dem fram på livets vei til himmelmålet. Vi legger merke til at han
ikke skylder på staten eller keiseren i Rom. ‘Kirkestrid’ er en åndelig kamp
som må vinnes med åndelige våpen. Vi følger nå Paulus’ brev slik noen mener
kronologien er (altså fra de første til de siste brev). Her skal vi stort sett
følge Olav Uglems dateringer.
Tessalonikerbrevene er trolig de første av Paulus, skrevet etter
vekkelsen og forfølgelsen der. Allerede her taler Paulus om den største vranglærer
som skal komme, Anti-Krist. Han kaller ham Syndens menneske, Fortapelsens sønn,
Den lovløse. Mot slutten av evangeliets tid skal det største frafallet komme.
Da blir det lovløshet og Satans virksomhet på jord med løgnens makt og tegn og
under. Det blir en fryktelig tid. Det blir en fryktelig tid, jfr. Åp. 13 og 1.
Joh. Brev. Det blir motgang både mot selve troen og Jesusnavnet, men også med
en lære som forvrenger evangeliet til satans fordel. Det får de kristne vite
ca. 20 år etter Jesu død.
De neste brevene Paulus skriver er
antagelig Galaterbrevet og brevene
til Korint ca. tre år senere. I Galatia i Tyrkia var vranglæren loviskhet.
Paulus hadde forkynt evangeliet om Guds frie nåde. Så kom det jøder som kravde
at de kristne måtte holde Mose lov. Det skapte mye tvil blant de nyfrelste. Var
det ikke nok å tro på Jesus? Skulle de også følge bud og regler i Moseloven?
Da er Paulus streng. Hvis de vil
holde seg til loven og den gamle pakt (nå etter at den nye var kommet), er de
under Guds forbannelse. Kap. 3, 10. Ingen kan bli rettferdig ved loven, sier
han, v. 11. Han må enda en gang forkynne for dem: I tidens fylde sendte Gud sin
sønn, 4, 4. Foir hvis de følger loven med f. eks. åla seg omskjære og bygge på
det, er de skilt fra Kristus og falt ut av nåden, 5, 4. Han avslutter dette
kraftige brevet med et vitnesbyrd: «Men det være langt fra meg å rose meg, uten
av vår Herre Jesu Kristi kors. For ved det er verden blitt korsfestet for meg
og jeg for verden,» 6,14.
Omtrent samtidig skrev han brevene
til Korint, ca. år 55. Menigheten
der var preget av uro og et uklart kristenliv. Noen var menneskesentrert og
holdt seg til forskjellige predikanter, andre var uklare i moralen og andre
igjen la stor vekt på noen nådegaver og de skjønte ikke betydningen av Jesu oppstandelse
og vår oppstandelse. Dermed ble det korrespondanse att og fram med veiledning
fra apostelen. Vranglære er alt som går på siden av bibelordet eller går imot
det. Noen hadde sneket seg inn her også og forkynt en kristendom light. Det er
risikabelt. Det fins alltid mennesker som griper den. Paulus vil lede dem inn i
lydighet mot Guds ord og tanke. Da er det ikke plass til splittelse og
oppdeling i grupper. Noen må ha overbevist dem om at de kunne leve i synd av
ulik slag og likevel tro på Kristus. Nei, sier Paulus. Han vil ha en ren brud.
Noen forkynte også feil om oppstandelsen, kap. 15,12. Vi ser altså at
forkynnelsen er viktig. Det er viktig at den er rett og følger Bibelen nøye.
Ellers blir troen feil. Derfor skal vi gjøre som de kristne i Berøa: Etter
forkynnelsen gransket de i Skriftene hver dag om det hadde seg slik det ble
sagt dem, Apg. 17,11. Alt skal prøves på Skriften.
Det neste brevet kom 1-2 år senere,
til Rom. Det er et lærebrev. Her
taler han både til og om jøder og hedninger. Han skriver om synd og forsoning
og nåde, formaninger og hellighet. Følger vi hans ord, kan vi være trygge på at
vi taler rett. Han viser at Israel har en spesiell plass i Guds rike, kap.
9-11. Så avslutter han brevet med denne advarsel: «Jeg formaner dere, brødre:
Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har
lært. Vend dere fra dem.» 16, 17. På nynorsk står det slik: «Hald auga med dei som valdar kløyving og
fråfall frå den læra de har teke imot.» Det er enda sterkere og klarere.
Feil lære i forhold til Skriften virker splittelse og frafall. Han tenker altså
at vranglæren kan snike seg inn også i Rom.
Tre fire år senere skriver han noen
brev fra fangenskap. Han har tid å tenke over hva som har skjedd og det som vil
skje i andre menigheter også. Og dermed kommer vi til Efeserbrevet,
Filipperbrevet og Kolosserbrevet, skrevet ca. år 60-61. I alle disse brevene
forkynner han sterkt evangeliet. Etter både nådeforkynning og formaning til efeserne
minner han dem om at de også står i en kamp og strid åndelig talt. Derfor skal
de ta på Guds fulle rustning, kap. 6. De har ikke kamp mot mennesker, men mot
åndkrefter. Djevelen er vår motstander og han er listig og har en hel hær med
seg. Hans mål er frafall, og han bruker ofte vranglære som middel. Derfor
minner han dem f.eks. om sannhetsbeltet og fredens evangelium og Guds ord.
Også til filipperne forkynner han
evangeliet. I kap. 2 om Jesu komme og i kap. 3 gir han sitt eget vitnesbyrd om
frelsen. Det er som om han vil si: Slik er kristendommen! Hold dere til den.
Han har allerede minnet dem om at noen forkynner av misunnelse. Kap. 1,13ff. Så
lenge de taler rett om Jesus og frelse, lar han det være. Men han har også ei åtvaring til dei, kap.
32ff. Hald øye med hundene, seier han. Han veit det fins noen onde
arbeidere. Også her er det noen jødekristrne som vil ha folket inn under loven.
Så viser han i dette kapitlet at han selv er blitt frelst uten loven selv om
han kjente den meget godt og hadde levd etter den. Kampen stod hele tiden om å
bevare evangeliet fritt og rent.
Det kommer også fram i
kolosserbrevet. Her har han noen flotte ord om Kristus og hans gjerning. Han
befridde dem fra mørket og synden, han forlikte alle ting med seg, og de finner
alle skattene og visdommen i ham. Ja, han strøk ut skyldbrevet og avvæpnet
maktene. Derfor må de ikke la noen røve seiersprisen fra dem, 2,18. Noen prøver
på det på ulik måte. Derfor må de holde fast ved Kristus. Det er nøkkelen. De
må ikke tillate at noen legger nye bud og regler på dem, 2, 20. De er oppreist
og frelst ved Kristus, derfor skal de søke det som er hos ham, i himmelen. Kap.
3 er nettopp fult av formaninger til et kristent liv i verden. Dette livet med Jesus
er vern mot vranglæren som er kommet, gnostisisme og judaisme. Ingen er utenfor
fare i denne striden. Det viser Bibelen oss.
De siste brevene til Paulus er til
medarbeiderne Titus og Timoteus. Da er vi kommet til midten av 60-tallet, og
Paulus vet at han har kort tid igjen å leve. Han begynner sitt første brev til
Timoteus med å vise at noen farer med fremmed lære, 1, 3. Gang på gang ser vi
at Bibelen viser til læren. Den er fundament og rettesnor i livet. Vi skal ikke
forakte læren. Den unge medarbeideren skal nå formane dem til ikke å forkynne
feil. Noen vil være lovlærere, men farer vill med tomt snakk, v. 6-7. Den som
skal være en menighetstjener, må derfor være slike som bevarer troens hemmelighet
i en ren samvittighet, 3, 9. Skal vi kunne forkynne rett, må vi selv være rett
omvendt og leve med Jesus.
I dette brevet har han klare ord om
at det kommer et stort frafall, 4, 1ff. Han viser flere sider ved frafallet. Det
er ikke alltid likt. Noen ganger er det nåden og troen som angripes, andre
ganger er det livet og en falsk frihet fra Guds ord som fremheves. Det må vi
også ha for øye så vi ikke lar oss lure ved falsk lære. Fremfor alt sier han at
de må legge vinn på opplesningen av Skriften, 4, 14, Den skal vise vei og led
oss til det rette målet. Formaningene til de troende skal nettopp være med å
bevare oss fra ytre og indre synd og peke på veien. Det gjelder å jage etter
rettferdighet m.m. sier han, kap. 6,11ff. Timoteus skal stride troens gode
strid, holde budet rent og ulastelig. Det er nok formaninger vi trenger i dag også.
I det andre brevet minner han også
om frafallet som kommer. I de siste dager blir det vanskelig, sier han, 3,1. Og
det er menneskene som gjør det vanskelig. De har skinn av gudsfrykt og ser ut
som kristne. Men deres tid vil ta slutt. Det kommer onde mennesker som fører
vill og selv farer vill, 3, 13. Nå minner Paulus ham om Skriftene – de kan
gjøre folk vise til frelse og intet annet. 3, 14ff.
Han avslutter også dette brevet med
å minne om frafallet som kommer, 4, 3ff. Og det er nettopp den rette lære de
ikke skal tåle. De tar seg lærere etter eget ønske, slike som forkynner det de
vil ha. Da skal han vende øret bort. Vi skal ikke lytte til og lese all verdens
skrifter som forkynner feil. Det gjør folk usikre og påvirker i feil retning.
For siste gang skriver han: Nåden være med dere! Den må vi ikke glemme i livets
strid.
Også til Titus skriver Paulus om
det samme: Det finnes mange gjenstridige, sier han. De fører folk vill. 1, 10. Titus skal tale dem til rette, v.13.
Det er nok ikke alltid lett. Her viser han også til nåden som åpenbarer
frelsen, 2, 11ff. og 3, 7. Men det er
tydelig at også Titus har vært utsatt for personer og kanskje grupper som var
usunne i troen (1, 13f). De har vendt seg bort fra sannheten og er opptatt med
jødiske eventyr og bud. Og i kap. 3, 9 kommer han tilbake til slike spørsmål:
tåpelige stridsspørsmål og ættetavler og strid om loven. Det er ikke
evangelieforkynnelse, og Titus skulle vise dem fra seg. For det er vranglære.
Vi ser altså at det var strid om
trosspørsmål også i aposteltiden. Og de første kristne arbeiderne hadde ikke en
lett oppgave når de møtte vranglæren. Bibelen var ennå ikke fullstendig. De
brukte nok Det gamle testamentet – det ser vi av henvisninger til bøker der i
brevene. Men vi har en større bibel, og det skal vi være glade for.
---
