Lukas taler del 2.

Luk. 8, 4-18.

. Såmannen.

Denne lignelsen står både i Mark 4 og Matt 13, men vi bruker nå teksten i Luk 8. Dette er en av de få lignelser som Jesus selv gir forklaring til, og da er vi på trygg grunn når vi ”tolker” den. Her taler Jesus om flere ting:

- Han taler om Guds ords forkynnelse.

- Han taler om forskjellige mennesker i kontakt med Guds ord.

- Og han taler om hindringer for Gud, slik at Ordet ikke får virke på hjertet. Og her ligger litt av alvoret i Guds rike. Mennesker kan hindre Gud.

.

Jesus sier noe om ”hemmeligheter” i Guds rike, eller ”mysterier” (NO.07), v. 10. Det er noe som er skjult for fornuften og vår tanke. Det kan aldri læres på menneskevis. Det er en dårskap for mennesker.

.

Jesus forklarer at såkornet er Guds ord. Og det er fullkomment og 100 % spiredyktig. I Salme 33, 4 står det så trygt: For herrens ord er sannhet, alt han gjør kan vi stole på. Og i Salme 18, 31 leser vi: Herrens ord er rent. Og i Salme 119, 160: Summen av ditt ord er sannhet. Når summen er rett. Må også hvert enkelt ledd i regnestykket være sant. Feilen ligger ikke i Ordet. Der ligger kraften og det evige liv.

.

Da kan vi spørre: Hvorfor spirer det så lite? Jo, denne teksten viser at Guds ord er til en viss grad avhengig av vårt hjerte, om vi tar imot Ordet. Det er altså et stort ansvar som ligger på oss.

.

Her hører vi om fire slags menneskehjerter i møte med Guds ord. Eller vi kan si at det er flere slags hindringer for Guds ord. Alle tilhører en av disse gruppene:

.

1. Først: kornet ved veikanten, v. 5.

Da kornet var sådd, kom straks fuglene og åt det opp. Det lå jo ubeskyttet og åpent for dem. Derfor spirte det ikke og ga ingen frukt. I v. 12 forklarer Jesus hvem fuglene symboliserer. ”Så kommer djevelen”, står det. Han er den første hindring for Guds ord. Djevelen tar Ordet fra ditt hjerte, sier Jesus. Han gjør det i den hensikt at ordet ikke skal bære frukt i ditt liv. Og frukt betyr her frelse.

.

Peter skriver at djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, 1. Pet 5, 8. Om det verset har Martin Luther sagt at det er det frykteligste ordet i Bibelen, og vi tar det så lett.

.

Han kan ta ordet fra oss på flere måter:

- Han atspreder tankene våre og får oss til å være opptatt med andre ting, både i møter, gudstjenester og lesning, eller når Ånden minner oss om et ord fra Gud i vår ensomhet.

- Han sår tvil om Guds ord og hele kristendommen i vår tanke. Han vil heller at vi skal diskutere kristendom enn å prøve den og ta den på alvor.

- Han får oss opptatt med spesielle sider ved religionen, helst noe uvesentlig og lite påaktet. Det er lettere å tale om kristendom enn å ta imot den.

- Noen ganger tar han fra oss alle trøsteord og gjør oss motløse. Om vi synker ned i stor motløshet, har vi det vondt. Og da glemmer vi lett ”det glade budskap”.

.

Djevelens mål er at du ikke skal bli frelst, men gå evig fortapt! Han vil ikke du skal bli velsignet, få tid til bønn og bibellesning. Han ønsker du skal falle fra. Derfor sender han ut sine fugler for å ta fra oss alt det vesentlige og viktige: troen på Jesus.

.

Derfor sier Peter etter at han har minnet dem om djevelens iver etter å ta dem: Stå ham imot, faste i troen. 1.Pet 5, 9.

Dette er den viktigste grunn til at ordet ikke vokser. For djevelen er vår største sjelefiende. Du har sikkert møtte ham i en eller annen form.

.

2. Noe falt på steingrunn, v. 6.

Jesus sier at det betyr at de hadde ikke rot i seg, v. 13. De tok nok imot Guds kall og frelse. De trodde en tid, var begeistret og glade. Og folk mente nok at det skulle gå godt med dem.

.

Så kom motgangen, hån og spott fra de som ikke likte dette. Da viste det seg at de var overfladiske kristne som ikke tålte motstanden. Derfor falt de fra. Når troen kostet, sviktet de. De tok den letteste vei. Hos Matteus står at de hadde ikke dyp jord.

.

Hva menes med å ha dyp jord og ingen rot? Vi skal peke på to sider ved det nå:

a) Du må se deg selv rett.

Det betyr å ha bibelsk syndenød. For Bibelen sier at vi alle har syndet og fattes ære for Gud. Rom. 3, 23. Gud vil at vi skal se synden så alvorlig den egentlig er. Vi har ikke bare gjort noen feiltrinn i livet eller snublet uforvarende. La oss se på noen eksempler i Bibelen:

- Luk. 15, 19: Den fortapte sønn sa: Jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg er ikke lenger verdig … Der ligger noe viktig: Vi er ikke verdig for Gud. Synden har ødelagt oss.

- Salme 51, 5: Mot deg alene Gud, har jeg syndet. Det var David som sa det til Gud etter at han hadde gjort hor med Batseba. Ha så altså at synden egentlig var mot Gud.

- En sanger synger slik: Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjer: O, Gud, meg synder nådig vær.

.

b)Et rett syn på Jesus.

Jesus kan være så mangt for folk: en god lærer og taler, en som gjør under og et ideal vi bør strekke oss etter. Det er ikke Bibelens frelser.

.

Bibelen forkynner oss en Jesus som er vår eneste redning. Han gikk i døden for oss og led det vi skulle ha lidd for vår synd. Han tok dommen og straffen, den eneste som kunne gjøre det. Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter etter pinsedag. Apg 4, 12. – Det er nok, og det holder og det må du ha om du skal bli frelst. Har det slått rot i deg?

.

3. Noe falt blant torner, v. 7.

Tornene ødela mye, ja alt for kornet. Og hvem gjelder det?

- Jesus sa i sin forklaring: Det er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst. Det blir ingen fullmoden frukt. Det begynte så godt her også. Det spirte og vokste fram. Men de hadde ikke regnet med tornene eller de tok dem ikke alvorlig. Det var nemlig noe som tok Guds plass i deres liv. Det er kjernen i frafallet.

.

På veien gjennom livet møtte de mange ting, v. 14. Her ser vi hvor viktig livet vårt er, at vi lever i Guds ord og hans vilje. I Markus 4, 19 er ordene gjengitt slik: Verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer og kveler ordet. På nynorsk er det første uttrykket oversatt slik: Sutene for dette livet. Du har kanskje kjent litt til det, midt i rikdom og velstand syter folk for hvordan det skal gå. Og da blir det ikke plass igjen til Jesus.

.

Og rikdommen har evne til å forføre. Det ser så flott ut, og det er lykken for mange. De må stadig ha mer penger og ære og makt. Men dette bedrar sjelen for det aller største: Freden med Gud. Det henger sammen med en annen trone: Lysten til å ha alt det andre som vi ikke har. Det blir en mani og et begjær i sjelen: Vi må ha det også. Alt dette fører med seg som en uunngåelig konsekvens at det blir ikke plass og tid til noe annet enn verdens ting.

.

Gudslivet må vernes og pleies om det skal vokse. Torner er som ugras i singelgangen og blomsterbedet. Ta deg tid, kjære venn. Se litt på din egen lille hage i dag. Hva synes du er best – tornene eller frelsen?

.

4. I god jord, v. 8.

Det er de som blir frelst, som seirer over djevelen og er til nytte som kristne. Det var flere grader frukt. Noen bar tretti foll, andre seksti foll og noen hundre (Mark 4, 20). Vi er så ulike som mennesker og som kristne. Derfor vil frukten av vårt liv være forskjellig. Noen ser frukt i det åpenbare, andre arbeider i det skjulte og ser ingen ting. Men Gud har hele tiden oversikt over alt.

.

Hvorledes skjedde det? De hørte ordet og tok imot det, står det. Så skriver Lukas noe vidunderlig: De tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, v. 15.

.

Hva slags hjerte er det? Har noen av oss et slikt hjerte? Johannes skrev til sine venner noe om dette: Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh 1, 7. Det vakre hjerte er et renset hjerte, frelst i Jesu blod. Ingen av oss har det i oss selv, men vi får det av nåde for Jesu døds skyld ved troen på ham.

.

David var i stor nød da han hadde syndet. Men han ber en mektig bønn til Gud: Gud, skap i meg et rent hjerte, Salme 51, 12. Det er slik vi blir frelst. Vi får det ikke til av oss selv. Og det er så vanskelig at Gud må skape et nytt hjerte der inne.

.

Fikk Gud så noe i deg, i et hjerte som Jesus hadde renset, ja, omskapt ved hans allmektige hånd? Alle vi som er troende kristne i dag har blitt det slik. Ja, slik har det vært i hele historien. Gud måtte gjøre alt. La han få lov til det nå!

Amen.

Luk. 9, 28-35.

Løs den.

Det er Palmesøndag, og Jesus ber om et asen til å ri inn i Jerusalem på. Den stod bundet hos eiermannen, og de måtte løse den. Men denne fole er et typisk bilde på mange mennesker i landet vårt nå. Ja, det gjelder nok til alle tider. La oss stanse litt ved den, og hvordan det gikk den.

Først står det at folen var bundet. Han stod ved veien eller gaten der i byen og bundet til en stolpe. Det var eiermannen som hadde bundet den.

Når står det mange mennesker ved livets landevei der mange ferdes. Mange er bundet. Sjelen er borte fra Gud. De lever i synd og åndelig trelldom er bundet. Hvor gjerne de ville bli fri, men en annen har bundet dem fast. Det er djevelen.

Noen er bundet i sin synd. Det begynte i grunnen så fint og uskyldig, men synden bant dem fastere og fastere. Og nå sitter de i syndens garn. Det gjelder kanskje deg også. Som en edderkopp har fanget sitt bytte, har Satan deg i sin makt. Synden har en forunderlig makt til å binde mennesker. Synden er fin og tillokkende i begynnelsen. Og så leker du med synden og synes det er moro. Men før du selv aner, leker synden med deg. Da er det ikke lenger moro!

Andre er bundet av kamerater, venner og sitt eget hjem. Jeg tror nok mange virkelig lengter etter fred og frihet, men er bundet her. Det koster for mye. Og ofte er de så bundet at de ikke makter å komme.

Det er det uhyggelige med synden at vi greier ikke selv å løse oss. Det er like umulig, ja verre, for et syndig menneske å løse seg selv, enn det er for asenet å løse sitt band for å bli fri. – Her taler vi selvsagt om de ytre synder og ikke syndens natur som ingen kan løse seg fra,

Bibelen sier at vi er døde i våre synder. Ef. 2, 1. Og hvor umulig er det ikke for en død person å gjøre noe. Kan du sette en død mann til noe arbeid? Nei, det er umulig. Slik er det med oss. Det er vår stilling uten Gud. Og da er vi uten håp på alle måter.

- Da er det at Jesus gir befaling om at denne folen skulle løses. Og han gjør det i grunnen selv ved sine tjenere. ”Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” Joh. 8, 36. Vi synes kanskje at mange andre ting kunne hjelpe oss. Men bare Jesus kan løse oss og gjøre oss åndelig fri.

Og han gjør det på en bestemt måte til alle tider. Det er ved hjelp av sannheten. ”Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.” Joh. 8, 32. Han vil at alle skal komme til erkjennelse av sannheten. Hvorfor? For han vet at det er bare det som kan frigjøre. Og Sannheten har en forunderlig makt til å sette sjelene fri. Så lenge det finnes urenhet og synden blir godkjent i oss, er det også trelldom.

Gud vil egentlig vise oss to sider av sannheten. Først må han fortelle oss hvordan vi selv er. Sannheten er at vi er syndere både av fødsel og i tanker gjerninger og ord. Og den sannheten er tung å fordøye. Den smaker oss ikke. Dernest viser han oss sannheten om Jesus: Han er den eneste frelser i hele verden. Mange mennesker ser ikke det.

Et annet bibelord sier at Guds ord er sannhet, Joh. 17, 17. Da blir det klarere. Det middel han har bestemt til å gjøre folket fri, er Guds ord. Og det ser vi ofte. Noen var i nød for sin sjel. Da fikk de et ord fra Guds bok, og det løste fullstendig. Og Ordet kan gjøre det, det er et evig ord. Det er det samme i dag som i går, og blir alltid det samme.

Kjære deg! Har Ordet fått løse deg ut, eller treller du enda i ditt eget strev med å bli et Guds barn? La Kristus slippe til med sannheten.

- Før den til meg, sa Jesus. Og det er befalingen til oss også. Vi må gå til Jesus. Ikke til en kirke eller en organisasjon eller til personer. Nei, det er bare trelldom. Vi må komme til Jesus med synden og alle bånd som binder. Da kan den bundne bli løst.

Så gikk de avstad, og de fant det slik som Jesus hadde sagt det skulle være. Og det er erfaringen for alle som tror. Det blir alltid nøyaktig slik han vil. Vi synger med fritt mot og helt rett: ”Ja, jeg har prøvet å tro på Jesus, og jeg har funnet at det går an.”

Men da de kom til folen og skulle løse den, hendte noe som ofte gjentar seg. Eiermannen kom og ville ikke slippe folen sin. Og det er bestandig noen som vil hindre oss, enten det er selve Djevelen eller venner og familie. Noen gir straks opp.

Men Jesus sa de skulle svare noe bestemt: Herren har bruk for den. Jesus vil løse oss alle fordi han vil eie oss og ta oss inn i sin himmel. I mellomtiden vil han gjerne bruke oss som sine vitner og tjenere på jord. Noen går hele livet i syndens tjeneste, men blir reddet i siste øyeblikk – slik den ene røveren på korset ble det. Hva har skjedd da? Jo, de fikk ikke bruke noe av livet i Guds tjeneste. Hele livet var til fånyttes sett fra denne synsvinkelen. Tenk om Gud fikk tak i mange mennesker mens de ennå hadde tid til å være et vitne for Ham!

Det står så fint her: Og de førte den til Jesus. Det ønsker også vi i dag. Vi ville gjerne få ta noen ved hånden og lede dem til Frelseren. Hana kan løse deg og frigjøre og frelse. Derfor har vi frimodighet til å si til alle: Kom til Jesus, mens det er dag. Vil du følge med?

Her er han som kan løse

hver syndebunden trell.

Her er han som kan øse

trøst i hver bange sjel.

.

Luk. 9, 57-62.

. Skikka for Guds rike.

Her møter me tre som har kontakt med Jesus, og der Jesus krev alt av dei.. Det er vel med tanke på dette at Bjørnsom skreiv i si tid ”Over Ævne”. Det var slik han opplevde kristendommen i siste del av livet sitt. Og få ein menneskeleg synsstad er det over evne. Jfr. Kol. 1, 12.

Lat oss stansa for nokre sanningar her:

.

1. Ingen ER skikka.

Det er sant nok at alle er skapt skikka for Guds rike. Det seier ”skapingsteologien” klårt nok. Adam og Eva var fullkomne i hagen. Gud såg at alt var svært godt. Hadde me berre vore slik dei var! Då hadde jorda vore eit paradis.

.

Det mange gløymer her er det skræmande syndefallet i 1. Mos 3. Her er Bibelen som vanleg klår: Då kom alle menneske bort frå Gud. Me er alle fødde etter syndefallet og har med det syndegifta i oss. Då vart det ei uoverstigeleg kløft mellom oss og Gud. Ingen kan gå over den.

.

I tillegg er det slik at alle menneske syndar sjølv i handling, tankar og ord. Og det skjer kvar dag. Rom. 3, 23. Synda er alltid først og fremst mot Gud, og difor er det ei forbryting mot han å synda. Me syndar nok ulikt i konkret meining. Synda gir seg ulike utslag i livet vårt, grove og stygge eller meir fine og tilsynelatande uskuldige. Og all synd fører til sist til dom og den æveleg død, Rom. 6, 23.

.

Det er vanskeleg for eit moderne menneske å akseptera at han er ein syndar for Gud, og synda fører til ein grufull dom. Men det er naudsynleg å kjenna seg sjølv på rett måte, og det gjer me berre ved å sjå kva Bibelen seier om oss. Då får me syndarstemplet på oss.

.

2. Ingen kan GJERA seg skikka.

Det er kjent at alle menneske har prøvd å gjera nett dette. Religionane handlar om å bli slik at med kjem til Gud etter døden. Og du gjer folk mykje, - gode gjerningar, bøner, pilegrimsreiser osv. Heidningane har eit svært strev med dette, det kan mange misjonærar fortelja om, særleg dei som kom først til eit område med berre fedredyrking og anna.

.

Nokre trur at dei har lukkast med det. Dei meiner for alvor at dei er gode nok og har gjort alt dei kan for å ble betre. Bibelen kallar dei hyklarar og farisearar, for dei har ikkje lukkast etter Guds mål og standard. Ein kan og seia det slik: Dei har ikkje prøvd nok.

.

For Bibelen er klår: Ingen kan det. Jo meir alvorleg du tek dette, jo meir ser det kor umogeleg det er for eit menneske. Når det tek Guds ord på alvor og går hans veg, får du nok ein lukka munn og står skuldig for Gud. Rom. 3, 19. Jeremias seier: Kan ein morian skifta om si hud, eller ein leopard sine flerre, Jer 13:23. Nei, seier Gud – og då kan heller ikkje me bli sanne kristne på eiga rekning. Det er godt om me ser det i tide.

.

3. Jesus kan.

Evangeliet er nett dette: Jesus kan gjera oss skikka. Han sette oss i stand, seier Paulus, Kol. 1, 12. Han har gjort oss truande skikka, og det hender slik:

.

Jesus døydde for oss. Då er me på Golgata og ser krossen hans. Der døydde han i vår stad, for det var me som fortente døden. Han var Guds offerlam for vår skuld, Joh 1, 29 og 1. Pet 2:24. Det var naudsynleg at ein tok straffa og slik oppfylte også det kravet frå gud. Då opna han veg til det stengde paradiset og sjølve himmelen. Muren mellom oss og Gud er borte. Det går ei bru over den botnlause kløfta mellom oss. Det er krossen.

.

Det er også slik at kvar einskild av oss må få tilgjeving for den synda me gjorde, bli fødde på nytt til eit evig liv og bli reinsa får ureinskapen ved synda. Det skjer ved å ta imot det Jesus er og gjorde. Den ferdige frelsa må bli mi, elles går eg fortapt sjølv om alt er ordna hjå Gud. Sjå desse orda om det: 1. Joh 1, 7 og 9; Ef 1, 7. – Då er du skikka.

.

Han tek også vare på oss og varar oss gjennom heile livet til me står ved døra inn til himmelen. Det har han gjeve lovnad om. Joh 10, 28.

Legg her merke til det Jesus seier om dei som kjem heim:

v. 58: Dei er viljuge til å ta kostnadane ved å vera kristne.

v. 60: Dei bryt med alt i verda, til og med slekta om det er naudsynleg.

v. 62: Dei seier farvel til fortida og ser framover på Guds vegar. Kona til Lot gjorde ikkje det – og tapte.

Tak berre eit omsyn: Fylg kallet frå Gud. Lat Jesus styra livet. Kom straks – nå – for å bli skikka for himmelen.

Luk. 10, 21-24. Treenighet. Jesus fryder seg.

I evangeliene kan vi lese at Jesus gråt, han fikk inderlig medynk med folket og han talte strengt til noen. Her opplever disiplene at han frydet seg. Det var alltid en grunn til Jesu reaksjon. Det må det også være her. 
Det som hadde skjedd foran var at sytti disipler hadde vært ute i tjeneste med evangeliet, og de kom glade tilbake fordi det hadde lykkes for dem. Da ser Jesus at de var i fare. De skulle ikke glede seg over det, men over at deres navn var oppskrevet i himmelen. Det var det aller største som kunne skje med dem. 
Da frydet han seg i Den Hellige Ånd og priste Gud, sin Far. Denne lovprisning er også en tale til disiplene og andre som hørte. Vi må se litt på den.

1. Gud skjuler noe for noen.
Jesus takker Gud for at han har skjult «dette» for de vise fordi de er vise. Lærde folk ser altså ikke alt i evangeliet selv om de har studert og lest mye. Det er en av hemmelighetene i Guds rike. 
Det han tenker på her, er trolig nettopp det med navnet i himmelen. Å bli et Guds barn er ikke et resultat av arbeid og tjeneste for Gud eller mange gode gjerninger her i livet. Det er lovens vei, som det står en kraftig bom foran. 
Noen har ikke sitt navn skrevet i livsens bok, Åp. 13, 8 og 17, 8. En synder får navnet sitt oppskrevet der når han blir omvendt og tror på Jesus som sin frelser. Det er en stor gledesgrunn  her i livet, men også viktig for vår evige skjebne. De som ikke står oppskrevet der på den siste dag, blir kastet i ildsjøen. Åp. 20, 15. Men dette er skjult for mange. 
For den fattige synder som kom som tolleren i templet, fikk se det. Det ble åpenbart for dem. Gud viste dem det aller viktigste her i verden: Å ha en frelst sjel. Det var til behag for Gud. For da kunne alle komme og ingen ble utelukket. Nå krever Gud ingen ting, verken av kunnskap eller visdom eller annen åndelig utrustning. Ikke engang dårer skal fare vill, Jes, 35, 8. 

2. Alt er nå overlatt til Jesus.
Det sier han tydelig i v. 22. Derfor avhenger alt av vårt forhold eller vår stilling til Jesus. Gud har innsatt ham som Messias og Frelser. Hvis vi skal lære Gud å kjenne, er det ikke nok med kunnskap om ham. Her sitter mange fast og tror det er i orden fordi de kan bibelhistorien og katekismen og litt mer. 
Jesus sier – også det er en hemmelighet i Guds rike: Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for. 

Det er dette sangeren synger om slik:
Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten din den gode Ånd vil i oss sitt lys opptenne.
Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre.
Her ser vi litt av åpenbaringen som skjer når en synder blir frelst. Han må oppdage og se at han ingen ting forstår og ingen ting kan i det åndelige. Sannheten om oss selv er alltid vanskelig å akseptere. For den viser oss ikke noe godt. 
Dernest må Ånden vise oss veien til Kristus. Han må vise oss nåden og troen og forsoningen og alt som hører til evangeliet og frelsen. Det skjer noen ganger når vi leser et bibelvers – som vi kanskje har lest flere ganger før. Plutselig ser vi noe nytt! Men det gjelder jo meg, det taler om min frelse. Så går det opp et lys i mørket: Jesus er mitt håp og min frelse!
Videre må Ånden vise oss kristenlivet videre: Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre. Heller ikke det kan vi på rett måte.
Alt dette viser hvor avhengig vi er av vår Frelser i alle ting. Men da har også han ansvaret for oss. Vi får holde ham i hånden og la han lede oss fram. 

3. De salige.
Bibelen kaller oss kristne salige. Det betyr ikke bare at vi er glade og har det godt. Det betyr at vi har det rett med Gud. Flere ganger blir de salige omtalt i Bibelen, både i det gamle og det nye testamentet. 
Men legg merke til at han sa det til disiplene når de var blitt alene med ham og folkemengden var gått bort. Det er vet ord til de troende, Guds barn her i verden. De er salige fordi de har sett noe nytt, og alle som ser evangeliet blir på samme måte salig. 

Salme 1 begynner med å prise folk salige når de leser og følger Guds ord. Og Jesus begynner sin bergpreken med å s tale om hvordan de salige er, Mat. 5, 3ff. Ja, Bibelen avsluttes faktisk med å si: Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre. Denne renselse skjer ved Jesu blod, Åp. 7, 14. 

4. De fikk ikke se.
Jesus avslutter dette med å si at mange profeter og konger hadde ønsket å se det disiplene så, men de fikk det ikke. V. 24. Det kan se underlig ut. Først vil Jesus si at stilling i samfunnet betyr ikke noe her. En konge har ikke mer rett til Guds rike enn den fattigste trell. Heller ikke en profet har det i kraft av sitt embete. 
For hvem er det som får «se» inn i rikdommen i evangeliet og høre det salige budskap? Det er bare synderen som erkjenner sin synd og ber om nåde. Han har ingen god gjerning å komme med og vet at alt det han har, er ubrukbart i Guds rike. Da er øret og synet åpnet, og han ser i Guds evangelium at frelsen nettopp gjelder ham. Alt det andre kan legges til side. Den som tar imot Jesus, som tror på hans navn, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Da har han sett det største noe menneske kan se her i verden. Har ser Jesus som sin frelser. Og det er nok. 

Luk 10, 25–37.En barmhjertig.

 Denne beretningen er om den barmhjertige samaritan og om den ubarmhjertige prest og levitt. Bakgrunnen for dette er ein lovkyndig som kom og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Jesus henviste da til Skriften. Det er der vi må lære alt om Guds rike. Den lovkyndige kjente til dette, og Jesus brukte det som inngangsport til hans sjelsliv.

Mannen hadde likevel et syndig sinn, for han ville rettferdiggjøre seg selv, v. 28. Det var spørsmål om hvem som var hans neste. For å vise det, fortalte Jesus beretningen om mannen som falt blant røvere. Vår neste er altså alle dem som har det ondt, selv om vi ikke kjenner dem.

Men vi kan også lese denne beretningen som et bilde på hvorledes en blir et Guds barn. Det er en vakker illustrasjon på det. Bibelordet har ofte en slik dobbelt bunn : Den har et konkret budskap i en konkret situasjon, og samtidig har den et dypere budskap. For meg er det utenkelig at Jesus har fortalt en så vakker historie bare for å si at vi skal hjelpe de syke. La oss også se kort på den dobbelte bunn nå, og her er flere trinn.

I. Hans liv.

Våre liv kan være svært forskjellige i det ytre, men de har likevel likhetstrekk. Det gjelder både de forskjellige mennesker og til ulike tider. Skapelsen har lagt mange fellestrekk ned i oss mennesker. Det er derfor mange livsskjebner i Bibelen treffer oss så godt. Det er også grunnen til at vi kan kjenne oss igjen i andre mennesker om det indre, religiøse liv - også fra helt andre kulturer og land.

Veien han reiste på gikk nedover fra Jerusalem til Jeriko. Det er en øde vei på omtrent tre mil. Og det er en høydeforskjell mellom de to byene på omkring 1200 meter. Den som har reist denne veien, vet litt om de bratte bakkene man ferdes på der. Jerusalem ligger 800 m o h, mens Jeriko ved Dødehavet ligger ca. 400 m u h.

At denne veien går så bratt nedover, kan for oss være symbol på livet uten Gud. Det er en vandring bort fra Guds by og nedover i synden og verden. I Josva 6, 26 sier Herren at den som bygger Jeriko opp igjen, er forbannet. Det betyr å være under Guds dom. Og det er denne verden.

Denne veien var full av røvere. De vil oss ikke noe godt. De er en fare for vårt liv og en fare i døden. Han fikk et smertelig møte med disse menneskene. han lå halvdød i gjen. Og da de ikke fant mer å stjele fra ham, forlot de ham. Han opplevde det samme som den fortapte sønn. Vennene gikk når de ikke fikk mer. Det er et tydelig bilde på verdens vesen og til slutt på syndens lønn og dom. Rom. 6, 23.

II. Et håp.

Da skjedde noe. Noen kom forbi, og det tente håp i hans hjerte. De må jo se hvordan han har det - og hjelpe ham! Først kom en prest. Han hadde så å si som yrke å hjelpe folk. Mannen tenkte nok at han selvfølgelig ville hjelpe. Han var en Guds tjener og kjente Skriftene. Han måtte vel også ha et barmhjertig sinn som ønsket å hjelpe den falne.

Men noen ganger er det nok slik at den vi setter mest lit til, vil svikte. Vi hadde rett og slett for høye tanker om mennesker - også Guds tjenere. Da blir vi ekstra skuffet. Og det opplevde denne mannen. Han så mannen, står det - men gikk forbi. Han hadde det vel for travelt og hadde ikke syn og nød for den som lå i veikanten.

Da kom en levitt forbi. Nytt håp tennes hos mannen. Levitten var også en tempeltjener og hjelpesmann i åndelige spørsmål. Den samme skuffelsen kom nå også. Han så ham og gikk forbi. Det var liksom det ikke angikk dem. Det var jo bare en stakkar. Grunnen var kanskje den at også de hadde forlatt Jerusalem og på vei nedover. Det verdslige sinn som rår der, kan ikke hjelpe noen.

III. Et nytt liv.

Da kom en tredje mann til stedet. En samaritan. Hva mannen tenkte, står det ikke noe om. Men det kan nok hende at alt håp var nå sloknet. Og noen hjelp fra en samaritan var i alle fall utenkelig. De var nærmest uvenner med jødene og hadde ingen omgang med dem. Joh. 4, 9. Men også her forregnet den syke seg. Det er så ofte vi tar feil når det gjelder mennesker. Det tror jeg vi alle har opplevd.

Samaritaneren stanset, bøyde seg ned og begynte førstehjelp med ham. Det var uventa. Noe slikt hadde ikke vært i hans tanke, det kan vi trygt si. For denne fremmede mannen hadde et annet sinn enn de andre. Og det stanset ham. Han fikk inderlig medynk med ham, står det. Og det er nettopp det sinn som gjør at vi vil gi evangeliet til andre - både i vårt land og utover hele verden. Og det sinnet kan vi bare få i samliv med Jesus.

Da han hadde gjort det han kunne her, tok han mannen med seg til et herberge og pleiet ham videre der. Vi skal ikke presse alle detaljer i beretningen. Men det er ikke galt å si at når vi hjelper andre åndelig talt, tar vi dem med dit Jesus forkynnes og blir lovprist. Det er i Guds forsamling en nyomvendt må være. Der får han omsorg.

Han sørget også for pleie videre. Det er en flott detalj. Det er ikke nok å be til Gud med en synder og si at nå må du klare deg selv. Et nyfødt barn klarer seg ikke selv. Det trenger hjelp. Det gjør også et menneske som blir født på ny.

Samaritaneren tenkte nok å komme tilbake en dag. Derfor sa han til verten: Hvis du legger ut mer på denne mannen, skal du får det igjen. Det betyr altså en fullstendig omsorg for ham. Slik er også Jesus. Han forlater ingen og lar oss ikke gå alene et eneste steg. Jeg er med dere alle dager, sa han til disiplene. La oss klynge oss til det løftet og vite: Snart "kommer han i det blå". Og da er vi framme.

Luk. 10, 25-37 (B).

En lovkyndig kom til Jesus. Noen kom nok for å teste ham eller sette ham fast og vise at han tok feil. Andre kunne komme for å få hjelp. Men det er ikke sikkert at de alltid gjorde det av et rent og helt hjerte – slik det så ofte er med oss mennesker. Vi kan også ha blandede motiver for det vi gjør og sier.

Denne mannen var en lovkyndig – det betyr at han var godt kjent i Skriftene, her betyr det Det gamle testamentet. Ordet lovkyndig (gr. Nomikos) henger nettopp sammen med ordet for loven, som her betyr Mose lov. Og det står direkte at han kom for å friste Jesus. Ordet friste kan også bety å prøve. Sammenhengen viser ofte om det var negativt eller positivt ment.

Spørsmålet er ganske underlig: Hva skal jeg gjøre – for å – arve? Visste han ikke at det var en umulighet? Vi får en arv på grunn av fødsel eller ved et testamente. I prinsippet kan vi ikke gjøre noe som helst for å få en arv. Den er et praktisk eksempel på nåde. Spørsmålet er om han virkelig mente det han sa. Gjorde han det for å prøve å lure Jesus til å si noe som var mot loven? Men det var et religiøst spørsmål. Han tenkte og talte om det evige liv, ikke om jordiske goder.

Jesu svar.

Når Jesus svarer spiller han ballen over til den lovlærde, v. 26. Han burde jo vite hva loven sa og hvordan vi får del i evig liv i Guds rike. Hva sier loven? Var et greit spørsmål som svar. Men så føyer Jesus til: hvordan leser du? Jesus viser til Skriften som autoritet fra Gud. Han tenker ikke bare på kunnskap, men også på å forstå det Gud sier. Det går an å lese Bibelen galt – som historie eller verdslig kunnskap på linje med andre bøker. Og man kan legge inn i Skriftene noe av det vi selv tenker. Vi fortolker det vi leser mens vi leser og i ettertid. Det er alltid en fare for oss.

Som svar på Jesu spørsmål, siterte den lovkyndige fra loven, v. 27. Og han tok fram det viktigste budet, om kjærlighet til Gud og nesten. Det var det Jesus svarte da fariseerne kom og spurte om det største bud i loven, Mat. 22, 34ff. Derfor gav Jesus ham rett, v. 28. Men da får den lovlærde et tillegg som han ikke hadde tenkt: «Gjør dette, så skal du leve.»

Tenkte Jesus på lovgjerninger som frelsesvei her? Nei. For han visste at hvis et menneske prøver å elske Gud av hele seg selv og sin neste, vil han komme til kort. Det klarer ikke et menneske noen gang. Men den lovlærde var ikke moden for nådeordet og det frie evangelium. Han måtte først bli stående fast i sin udugelighet og slik se at han var en synder. Før man har en slik erkjennelse, blir ingen frelst. Da vil man prøve igjen og igjen for å tekkes Gud. Mange slår av på noen krav for å kunne si: Jeg har holdt loven. Men Gud ser og vet om svik og svikt i slike tilfeller.

Hvordan reagerte den lovlærde på det?

Han forsøkte å diskutere svaret for å komme unna. Han ville slik rettferdiggjøre seg selv og sa: Hvem er da min neste? Kanskje han forstod litt av dette: Han kunne aldri elske Gud helt og fullt, derfor tok han fatt i det andre. Da er det Jesus varer med denne lignelsen som har flere lag av åndelige lærdommer. Og den historien går i flere trinn, både konkret og overført.

Falt blant røvere.

En mann var på reise. Slikt hender alltid, i alle land til alle tider. Det er ikke noe spesielt ved en dagsreise eller to. Men her er likevel noe å merke seg. Han reiste fra Jerusalem som ligger 800 m o h, og til Jeriko som ligger 400 m u h. Det blir en høydeforskjell på 1200 meter. Og det er til dels over øde og bratte strekninger – jeg har selv reist den veien i vår tid. Slike steder har alltid vært et godt skjulested for lyssky mennesker som gjerne lever av andre mennesker. Det skjedde også her: Mannen møtte røvere som slo han og tok alt han eide. Han var halvdød da de forlot ham.

Her er mange slike mennesker i verden i dag konkret sett. Det er uteliggere i storbyene og etter hvert også på mindre steder rundt i landet. Vi møter dem i slumstrøkene i Calcutta i India og de fleste andre land og storbyer i dag. Det er syke og gamle og ensomme og utstøtte mennesker over alt. Og vi møter noen av dem.

Jesus vil si den lovlærde og oss: Hvis ikke troen viser seg i ansvar og omsorg for noen av disse, eier du ingen rettferdig og troen er død. Du og jeg kan ikke redde alle. Det er avgjort og realistisk. Men vi kan hjelpe noen over kneika og kanskje berge livet til en og annen. Alle er like for Gud i så måte.

Men i overført og åndelig betydning er dette også sant: Hvert eneste menneske er på reis mot evigheten. Og noen drar stadig lenger nedover i syndens verden, mot Dødehavet så å si. Og på denne reisen er det et utall røvere. Noen jakter på oss, både legemlig og åndelig.

Røvere.

Røvernes plan og oppgave var tydelig. De kledte av ham, ydmyket ham og tok alt. De slo ham slik synden slår et menneske ned i umenneskelighet. Og når de var ferdige med ham, gikk de sin vei. Verden er aldri lenger venner med oss enn de kan utnytte oss. Det opplevde den fortapte sønn, Luk. 15. Ingen gav ham noe, står det. Festen var over. Ha lå halvdød igjen i veikanten. Vår tid er full av slike syndere. Det er ikke mye håp igjen da. De ligger bokstavelig talt på gravkanten. Snart er de i evigheten, og ingen forandring kan skje da.

Hvem er disse røverne?

Ja, det er de som bruker synden som redskap for å skaffe seg penger og makt. Det er røverbanden til alle tider. Og de har mange slags uniformer som vi bør kunne kjenne dem igjen på.

Kong Alkohol talte man gjerne om før. Det er en hard herre å tjene. Og denne røveren ser så uskyldig ut. Ta deg bare et glass. Eller: Stiv deg opp med en flaske øl. Du kan slutte når du vil. Det er en av de største løgner denne «kongen» kommer med. Titusener ligger ved veien på grunn av den. Og i kulissene er det folk og organisasjoner som gnir seg i hendene over fortjenesten. Og noen unnskylder alt med at staten får inn så mye avgift på dette at den knapt kan klare seg uten. Alkoholen er knyttet til pengemakten og etterlater seg en hærskare av vrak som aldri kan reise seg igjen om de ikke får en hjelpende hånd i tide.

Det samme gjelder på en måte Narkotika. Røverne er gjerne kamerater og venner. De lover de unge en himmelsk opplevelse og sier at de aldri vil glemme det som vil da. Det begynner også her ofte i det små. Tendensen er at det bare øker med årene (ja, med ukene), og menneskene blir fullstendig avhengig av rusen. De gjør alt de kan for å skaffe penger – og dopen er dyr. Meget dyr. Heller ikke de vil klare seg selv, de bare synker dypere og dypere ned i ødeleggelse og fortvilelse. Langs livets landevei er mange slike i dag, og de vil aldri bli berget på egen hånd. En annen hånd må rekkes til dem.

Men det fins andre røvere. Vår egen likegyldighet er en av dem. Det er den lunkne kristendom og den døde tro og en utrolig selvopptatthet som preger mange av oss. Gode tider og rikdom har gjort folket kalde for andre nød – både timelig og åndelig nød. Det var i trange tider med lite penger at misjonen for eksempel ble født. De gav ikke av sin overflod. De første misjonsforeninger hadde noen ganger navnet «øreforening». En eller noen få øre ble lagt i korga. De hadde ikke mer. I dag spanderer mange utrolig mye på seg selv. Det er lett å si at vi fortjener det. Men gjør vi egentlig det? For likegyldigheten har evnen til å smitte, den drar andre med seg. I sin ytterste konsekvens må lidende mennesker lide ennå mer fordi vi bruker så mye på oss selv. Jesus var streng med folket i Laodikea, Åp. 3. Det var en sløv og selvtilfreds kristenflokk som mente de hadde alt de behøvde – uten en tanke på andre.

Sekter og åndsmakter i himmelrommet er også røvere som stjeler sjeler og fører folk på avveier. Ef. 6, 12. Vi har kamp mot dem, sier Paulus. Et fellestrekk for mange grupper utenfor evangelisk kristendom er at de krever noe i tillegg til troen på Jesus. Den lovkyndige kunne Skriftene, men stod utenfor Guds rike. Det er så viktig å vite og tro at det bare er Jesus som frelser. Vi skal ikke ha noe i tillegg. Det er grunnloven i troens verden.

Udugelige hjelpere.

På denne veistrekningen som mannen vandret på, kom også Guds tjenere. De er også på vandring. Men de er ute på reis for å hjelpe andre. Det er kallet de fikk. Her møter han en prest og en levitt. Begge var Herrens tjenere ved templet i Jerusalem. Men mange prester bodde i Jeriko og tok veien til Jerusalem når de hadde tjeneste. Der hadde de sitt vanlige ritual og en fast turnes for arbeidet.

Men da det virkelig røynte på, var de udugelige. Både presten og levitten så mannen, står det. Og de forstod nok at han var i nød. Men det var ikke deres bord. Presten gikk ned samme vei, står det. Han var altså ferdig med sin tjeneste for denne gang. Han hadde fri. Dermed lot de begge mannen ligge og hastet videre.

Skulle han få hjelp, måtte det andre folk til.

En utstøtt.

Samaritaneren var ikke velsett i Israel. Denne gruppen bodde til vanlig i Samaria og var ikke ekte jøder. Dermed var de utstøtt av folket. Slik hadde han ingen rettigheter selv om han kunne reise i landet. Jødene hadde ikke samfunn med dette folket, sier Johannes, Joh. 4, 9.

Men samaritaneren hadde noe annet og mer verdifullt enn de to andre. Han hadde et hjerte som så den syke på en annen måte. Han fikk inderlig medynk med ham, v. 33. Og et slikt hjerte kan ikke gå videre. Han måtte stanse, bøye seg ned og gjøre noe. Her vil Jesus fortelle den lovlærde at slik er troen i praksis. Den som eier Guds rettferdighet, ville handle slik.

Han gikk ikke fra ham etter en kort behandling. Han løftet mannen opp på sitt eget dyr og tok han med seg til et herberge der han fortsatte å stelle ham. Det forteller oss at mannen var fattig, han kunne ikke betale for seg på herberget. Den fremmede gjorde alt. – Her kommer vi lett til kort i vårt eget menneskeliv.

Og ennå mer er det sant i vårt åndelige liv og samfunn med Gud. Ingen kunne hjelpe oss mot vår synd og skyld. Men Guds Sønn kom forbi og stanset. Han hadde hjelp av alle slag mot all synd og skrøpelighet.

Også samaritaneren måtte videre. Neste dag talte han med verten i herberget og ba ham hjelpe mannen. Skulle det koste noe, skulle han komme tilbake og gi fullt vederlag. Han hadde omsorg for ham i livet videre også. Det er Guds handlemåte. Slik må også vi som kristne tenke. Det gjelder den menneskelige siden med lidelse og nød, og det gjelder det åndelige liv.

Dette sinn får vi i gjenfødelsen og den nye rettferdighet som bare Gud kan gi. Den viser seg i gjerninger, som Jakob skriver om: Vær Ordets gjørere og ikke bare dets hørere, Jak. 1, 22. En ren og usmittet gudsdyrkelse er en praktisk kristendom, v. 27. Vi legger merke til at han ikke taler om troen på Gud, men om å dyrke, tjene Gud. Det er vårt praktiske liv og hellighet i hverdagen. Mon ikke mange av oss har mistet den? Troen uten gjerninger er død og unyttig, Jak. 2, 17 og 20. Også dette hører med til evangelisk kristendom. Derfor sa Jesus til den lovlærde: Gå du bort og gjør likeså, Luk. 10, 37.

Luk 10, 39.

. Mariaplassen

Jesus var på vandring og kom inn i ein heim i Betania. Søstrene Marta og Maria budde der, og dei var så ulike. Begge hadde nok noko rett. Sjølv om Marta hadde det travelt, måtte det arbeidet også gjerast. Men her skal me sjå mest på Maria. Det er hennar prioritering som var viktig, den plassen ho var på. Det kan me kalla Mariaplassen.

.

I vår travle nåtid kan det vera godt å minnast songen av Lina Sandell: En stille stund med Jesus. Før heitte songen: En liten stund med Jesus. Dette gjeld oss alle. Me kan ikkje få med oss alt her i livet. Me må velja ut noko, ofte kvar dag. Det kallar me prioritering. Me må berre gå forbi eit og anna. Me har lov å seia nokre gonger: Eg har ikkje tid. Eg må vera på Mariaplassen. – Kva er det?

.

1. Først: Syndarplassen.

Så lenge me er her i livet, kjem me aldri bort frå at me er syndarar, også som kristne. Den tanken gjer oss små og audmjuke og skuldige for Gud. På ein måte blir me aldri betre når det gjeld det. For synda er i oss og kring oss og grip inn i våre handlingar. Me gjer Gud imot så mang ein gong.

.

Jesus er ein lækjar. I Mat. 13, 15 seier han: så eg kan få lækja dei. Han kallar synda sjukdom og brukar rett namn på synd. Jesus pyntar aldri på synda og får ho til å sjå skuldlaus ut. Synd er synd, utan omsyn til kva me seier. Det gjeld Mammon, havesjuke, sladder, æresjuke og mykje anna. Det er som kreft som et om seg og stel krafta vår.

.

Syndarplassen er å erkjenna synda. Då kan Gud ta bort skuld og dom. Når kniven skjer i kroppen vår, vert det smerte og vondt. Det kan til og med bli tale om ein amputasjon.

.

I denne vonde prosessen med syndserkjenning ligg også syndstilgjevinga. Ei bok av Rosenius heiter: ”I syndsforlatelsens rike”. Johannes skriv i 1. Joh 1, 9: Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han forlet oss syndene… Det er ein god plass å vera.

.

Har du vore der? Ein song seier: Å, synder som tankeløst ferdes på jord…. Du må koma nå, erkjenna synda og be om nåde. Då blir syndarplassen ein nådeplass.

.

2. Dinest: Maria høyrde Guds ord.

Ho sette seg ved Jesu føter og høyrde kva Jesus ville seia. Jesus var Ordet, og han forkynte ordet. Der må me vera ofte. Der høyrer me om frelsa, om nåden, om trøyst og tryggleik og om himmelen. Vil du berre ta imot Guds ord, vil du aldri bli ferdig med det. Det har så utruleg mykje å seia oss.

.

Kong Salomo sa til Herren då han vart konge. Då Herren synte seg for han i Gibea, fekk han dette tilbodet: Bed om det du vil eg skal gje deg! 1. Kong. 3, 5. Kva svara han då? Jo, i v. 9 kjem det: Så gjev no tenaren din eit høyrsamt hjarta… Han visste at Gud kunne gi han vegleiing for tru og liv. Bibelen er mat og levereglar og frelsessoge m.m. Ordet er vårt kompas.

.

Ta deg mykje tid til å vera stille, lese og be og granska i Ordet. Og då må me vera viljuge til å høyra og ta imot alt, både dei gode orda me dagleg treng, og formaningar og refs for synda vår.

.

I Mat 7,24 seier Jesus til slutt i bergpreika: Den som høyrer desse orda og gjer etter dei, han er like ein mann som byggjer huset sitt på fjell. Og Paulus skriv til kolossarane 3, 16: Lat Kristi ord få rikeleg rom hjå dykk. – Mariaplassen er ein stad der Guds ord lyder mykje. Du slit ut biblar der.

.

3. Det er også bøneplassen.

I Guds rike er det slik at me får lov å be. Det er ikkje slik som i nokre religionar at det er ei plikt. Her er det eit privilegium. Tenk, ein stor syndar får tala med den heilage Gud. Pontoppidan kallar bøna: ”Å tala einfaldig med Gud i hjarta sitt.” Her treng me ikkje fagre og høgtidsame ord. Her kan me seia det slik det er.

.

a) Her kan me tala om alt. Og det er godt for trøytte syndarar. I sorg og motgnag, i glede og når me har problem. I mørke og tunge dagar så vel som i lyse. Då gjeld det som Tr. Bjerkrheim skreiv: ”Det er makt i de follede hender, i seg selv er de svake og små. Men mot Allmaktens Gud de seg vender, han har lovet at svar skal du få!” Du har vel ikkje gløymt det?

.

b) Her kan me be for andre. Me kjenner nokre ufrelste, og me veit om dei mange heidningane. Me har slekt som lever i synd og naboar som ikkje bryr seg om Guds rike og frelse. Dei får me lov å leggja fram for Den Einaste sanne Gud. Paulus skriv slik: Legg alle ting fram for Gud i bøn, Fil. 4, 6.

.

Bøna er det viktigaste arbeidet i Guds rike. Du har vel ikkje tapt trua på bøn, og meiner ditt arbeid og organisering er viktigare? Merk deg det nå: Vår aktivitet kan aldri erstatta Mariaplassen. – ”Ta tid til å bede, søk stillhet og ro….” Me får aldri tid. Me må ta tid. Maria let noko anna liggja, og ho meinte nok at Marta burde ha gjort det same. Men det sa ho ikkje noko om. Ho hadde nok med Frelsaren. Då gløymer me alt det andre.

.

Her må Guds folk vera mykje nå. Det er løysinga.

Luk. 11, 9-10.

Bønn.

.

Bibelen sier mye om bønn, og ser den som viktig. Guds rikes arbeid og menighet kan ikke eksistere uten bønn. Det er en viktig livsåre blant de kristne, både for oss enkeltvis og for den samlede kristenflokk. Bønn er noe som gjelder oss, her og nå. Derfor sa Jesus: Be!

.

Og Jesus taler om bønn med flere ord, og utvider dermed vår forståelse av bønnen. Han vil også at bønnen skal øke iblant oss, bli mer intens og levende – og svaret er underveis. Han sier til disiplene: be, eller som det ofte heter på engelsk: spør. Vi har lov å gå til Gud å spørre, slik et barn spør sine foreldre om alt mulig.

.

Dernest sier Jesus vi skal lete. Det koster litt mer enn bare å snakke og spørre. Og vi må kanskje bruke lenger tid og får dermed bruk for mer tålmodighet. Når det kan føles stengt og tungt i bønnerommet, har Jesus et tredje ord til oss: bank på. Og det hender vi må banke lenge og mange ganger før noen lukker opp. Jesus vil at vi skal komme til ham gang etter gang. Han er ikke treg til å svare, men på den måten vil han lære oss noe. For det er ikke alltid vi ber om det rette eller på en rett måte. Da vil han vi skal bruke mer tid og lete litt og banke enda en gang. Svaret kommer i hans time og på hans måte. Fortsett derfor å be.

.

Bibelen kan lære oss noe om bønn, også ved å se på Bibelens menn og kvinner. Hvordan ba de? Dette kapitlet begynner jo på den måten. Disiplene hørte at Jesus ba, og da forstod de at de selv ikke var flinke til det. Derfor kom de til ham og sa: Herre, lær oss å be, v. 1. Hvem skal vi da lære bønn av?

.

1. Jesus.

Lukas og andre skriver om at Jesus ba flere ganger. I Luk. 5, 16 står det at Jesus dro seg tilbake fra folket og til øde steder og var der i bønn. Og i kap. 6, 12 står det at han gikk opp i fjellet for å be.

.

Jesus hadde altså behov for å be. I kap. 6 skulle han velge ut sine disipler, og han stod dermed foran en stor og alvorlig oppgave. Da måtte han be. Var det viktig for ham, er det ikke mindre viktig for oss, og her lærer vi noe vesentlig: Når vi står foran et valg eller en stor oppgave, er det tid å gå i stillhet til et lønnkammer og be vår Frelser og Herre om hjelp. Vi kan så lett gjøre noe feil, og gjelder det andre mennesker så vel som oss selv, kan skaden bli ufattelig stor.

.

I ensomhet alene med Gud blir kontakten med ham større enn midt i livets jag. Noen ganger ba han lenge, gjerne hele natta. Så viktig er bønn for Jesus, og så lite vi ofte ber.

.

Det er kanskje farlig å bruke eksempler, og vi vet ikke alt om det som har skjedd. Men noe sant er det likevel i dette:

.

I 1961-62 var det en mektig vekkelse i Finland med utgangspunkt i Uleåborg. Omkring 8000 skal da ha blitt frelst. Da var det mange som ba. Det var en bønnevekkelse av de sjeldne i nyere tid. Den ble så godt kjent at til og med red. Arthur Berg i Dagen skrev positivt om den og ønsket at det samme skulle skje her i landet. (Det sørgelige var at den sporet av senere, men det forringer ikke selve vekkelsen og begynnelsen.)

.

I 1850-årene i USA var det en underlig tid. En handelsreisende drog gjennom hele USA på tvers på sine forretningsreiser. I etterkant skrev han: Det var som et sammenhengende bønnemøte over hele Amerika! På kontorer og forretninger og andre arbeidsplasser samlet folk seg midt på dagen og hadde bønnemøte i lunsjpausen.

.

Gud kaller oss travle mennesker i dag til å bruke mer tid til bønn. Billy Graham sa en gang: Jeg ber alltid, i bilen, på badet og når jeg går på veien. – Slik var også Jesus og han ønsker det av sine venner i dag.

.

2. De første kristne.

I Apg. 12 har vi en beretning som sier noe av de første kristne og bønnen.

- Peter satt i fengsel for sin tros skyld. Men der ble han utfridd av en engel. Det var et Herrens under som ikke kan forklarer menneskelig.

.

- I v. 5 står det så: det ble gjort inderlig bønn til Gud for ham av menigheten. I oversettelsen Bibelen – Guds ord, står det: De ba vedvarende til Gud. Og i v. 12 ser vi at mange var samlet i Marias hus til bønnemøte. De forstod altså hvor viktig bønnen var i en slik krisesituasjon da en forkynner var fengslet. Og de ba bare om en ting, om en person. Han måtte bli satt fri. Det var en hemmelighet ved bønnen: Den var konsentrert og konkret.

.

- Peter gikk til Marias hus da han ble fri og banket på døren. Jenta Rode gikk ut og kjente Peters røst. Men hun ble så forvirret og glad av han var der, at hun glemte å åpne døra. Bønnesvaret kom så fort og så uventa. Det var uforståelig.

.

I v. 16 står det så om Peter: Han fortsatte å banke på. Det er et godt bilde på bønn. Vi skal ikke gi opp selv om svaret drøyer. ”Gud er på tronen ennu, og han kommer sine i hu…”

.

Paulus skriver om en god broder i Herren: ”Epafras … er en Kristi Jesu tjener som alltid strider for dere i sine bønner” (Kol. 4, 12).

.

Slik er situasjonen, og slik er vårt bønnekall. Bønn er ikke alltid bare sukk og takk og velsignelse. Det er en strid, en kamp mot de onde makter på jorden. Da er vi kalt til å stride for andre kristne og om vekkelse i denne verden.

- Herre, må du få reise opp mange bønnekristne i denne tid. Amen.

Luk. 11, 14-28. Den sterkeste. 

Her er i grunnen to saker og to tekster som begge handler om Jesus og Satan.Jesus har nettopp lært disiplene å be og vist dem hvor stor makt bønnen har. Og straks etter drev han ut en ond ånd hos en stum mann. Vi skal lære her at ånder var reelle i bibelsk tid og er det nok fremdeles. Men vi har ikke så lett for å indentifisere dem. Og i møte med slike onde forhold, er bønnen et viktig redskap. Vi skulle gjerne si som disiplene: Lær oss å be, v. 1. Og Jesus var selv en bønnens mann selv om han var Guds Sønn.

Vi møter to personer, og de er begge med i åndskampen om mennesket. Vi skal se på dette i et dobbelt perspektiv.

1. Den sterke.

Først møter vi den sterke. Det er satan og de onde ånder. Vi skal aldri undervurdere dem. De kan lure menneskene og de spiller på et stort register.

1) Han er sterk.

Han kom i skikkelse av en slange allerede i Edens hage. Han fristet Eva som falt, og senere har resultatet av dette fulgt slekta alle steder til alle tider. Og han fristet Jesus til ulydighet, Mat. 4. Daglig møter han oss på vår vei. Vi må regne med at djevelen er sterk. Derfor skal vi aldri lefle med det onde eller spøke med synden. Eventyrenes bruk av djevelen er oftest ikke bibelsk. For der er han ikke den bibelske djevel.

Han fanget Judas i pengenes garn – og han gikk fortapt.

Han prøvde seg på Peter, og han var nær ved et endelig fall. Men Jesu blikk seiret over ham, og han ble berget.

Han fanget Demas i verdens gleder og han forlot tjenesten, 2. Tim. 4, 9.

Josef ble også fristet i Potifars hus. Men han var så overbevist om den rette vei at han flyktet fra fristelsen. Og seiret.

2) Han har våpen.

Han vokter sine med våpen, står det. Han vil beholde sin eiendom. Huset er menneskehjertet eller legemet med kropp og sjel, sier hoffpredikant Fr. Hammersten i Sverige. Satan driver misjon, både ved å holde fast på sine og søke etter nye som kan føres bort fra Gud.

Han bruker alle midler og har mange våpen. Her er det sant at «hensikten helliger midlet». Det gjorde både jesuittene og Mao i hver sin kamp om mennesker. Undervurder aldri djevelen. Han leter etter og finner ofte vårt svake punkt. I Luk. 14, 18ff har vi en illustrasjon på det. I denne lignelsen blir noen holdt utenfor Guds rike av eiendom, arbeid og sitt eget hjem. Det er i seg selv lovlige ting, men blir hindringer når de kommer først. Det gjør oss opptatt, og travelheten har ført mange i fortapelsen. Det var så mye de måtte gjøre, og glemte sjelen. Bak denne strategi stod Satan selv. Hos Judas var det pengene, og for Josef var det det sjette bud. Peter hadde menneskefrykt.

I vår tekst var det en uren ånd som kom. Og vår tid er veldig uren. Du finner det skitne i radio og Tv, i aviser og ukeblader og bøker. På mange arbeidsplasser er det vanlig på skitne vitser og historier som er på kanten av det sømmelige både kristelig og menneskelig. Det er satans strategi og våpen for å føre mennesker til synd.

3) De har fred.

Der er en dødens fred i verden, når samvittigheten er sløvnet og vi bare tenker på oss selv. Paulus taler om noen som faller i djevelens snare, 2. Tim. 2, 26. Da sover de og ser ikke det som venter bak død og grav. Det er ikke det siste hvilested, som det så ofte blir sagt. De skal en dag vekkes opp av gravene og møte sin Gud. Men de skulle blitt vekket her i tiden, slik at de så at de hadde en falsk fred. De har fred som en sovende i et brennende hus. De skjønner ikke faren.

Paulus taler om en kamp som vi troende har, ikke mot mennesker, men mot djevelens åndehær i himmelrommet. Ef. 6, 12. Denne åndehær vil lede oss til synd og føre oss bort fra Gud. Og så dysser han oss i søvn og får oss til å tro at alt er vel. Det går bra til slutt, sier han. Det er en katastrofe i et menneskeliv. Da er alt håpløst. Da skjer noe:

2. Den sterkeste kommer!

En som er sterkere, står det. Det er Jesus, Guds Sønn og Menneskesønnen. Før han forlot denne jorden, forsikret han sine venner om dette: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Mat. 28, 18. Han er skaper og kongen og herre over alt. Døperen Johannes sier i begynnelsen av sitt virke: Etter meg kommer en som er sterkere enn jeg. Mark. 1, 7. Det er også sant i forhold til djevelen, men han vil ikke innrømme det.

Han kom julenatt og ble menneske.

Han overvant alt på korset og i oppstandelsen.

Det lød et fullbrakt på Golgata. Da var også djevelen beseiret. Han behøver ikke å prøve seg mer. Han viste seg som seierherre over dem på korset, Kol. 2, 15. All synd er sonet og gjelden er betalt, og fienden er egentlig avvæpnet. Ingen behøver lenger å gå fortapt på grunn av sin synd. Djevelen har ikke makt til å dømme deg. Jesus sa: Nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Joh. 12, 31. Og ved døden gjorde han det til intet – Hebr. 2, 14. Det har den Sterkeste gjort!

Derfor er budskapet nå i den kristne kirke: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17. Og dette: Alt er ferdig, kom til bryllupet.

3. Er det mitt?

Det er fullbrakt for hele verden. Forsoningen gjelder alle mennesker. Men hvorledes blir det også mitt?

Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det. Det var siste ord i teksten. Vi må høre hva Gud sier, tro det og ta imot. Jesus vil understreke at ingen er nøytrale i åndens verden, v. 23: Den som ikke samler med meg, han sprer. Den som tar imot Jesus, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1,12. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Joh. 3, 36. Det er veien – du går vel der?

Luk 12,13-21

Den rike bonde.

.

Teksten i dag handler om vår tids største avgud. Det har alltid vært slik til alle tider. Avguden er penger. Den har en fryktelig makt over folk flest. Noen kan gjøre hva som helst for penger, til og med drap av sine egne. Derfor skal vi være oppmerksomme og forsiktige i alt som handler om dette.

.

Her gjelder det først en familie og arven som skal deles, v. 13. Jfr. også Luk. 15, 12. Mange hjem og familier er blitt ødelagt på grunn av arveoppgjør. Da kan de bli fiender for resten av livet. Og det kan gjelde ganske små og ubetydelige ting som deles. Poenget synes å være at de må ha mest mulig av alt.

.

Jesus sa noe viktig her, i v. 15: Ta dere i vare for all havesyke! Ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. I 1978-oversettelsen kalles havesyken for ”pengebegjær”. Det er i grunnen et godt ord: Å ha begjær eller penger for pengenes skyld. Det er som en sykdom: de vil alltid ha mer og får aldri nok. Et slikt begjær fører uvegerlig til åndelig død. Derfor skal vi ta oss i vare, sa Jesus. Å stadig ønske det vi ikke har, fører tanke og sinn inn i en snare som kveler det åndelige liv.

.

Jesus forklarer dette videre med en lignelse. Han taler om en mann. Og han har mange slektninger nå. Kanskje du er en av dem?

.

Jesus vil lære oss noe her:

La oss se hvordan denne mannen var. Det er klokt å lære av Bibelen. Det er Guds egen visdom som ligger bak den. Der ser vi farene i livet – og veien ut.

.

1. Mannen var rik.

Han hadde kanskje fått en god arv etter foreldrene eller det var ved ærlig arbeid. Det er fint når folk arbeider og vil klare seg selv. Det er ikke det Jesus peker på her, og det er slett ikke galt å arbeide og tjene penger.

-Men det er farlig!

David sier: Når rikdommen vokser, la ikke hjerte feste seg ved det. Salm 62, 11. Mange fikk sitt liv ødelagt på grunn av Mammon. I den pengeverden vi lever i nå, er det ekstra viktig å passe på.

.

Bibelen sier noe om penger. Her nevner vi dette:

a) Pengene er usikre. Paulus skriver i 1. Tim. 6, 17: Du skal pålegge dem som er rike å ikke sette sin lit den uvisse rikdommen. Pengene visner og råtner og varer ikke. Vi må ha en tryggere grunn for framtida enn den.

.

b) Pengene er en rot til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Det onde i verden har mange årsaker, og pengene er en av dem. I mye av det som skjer i verden er pengene med, som i innbrudd, drap, branner for å skjule noe m.m. Judas forrådet Jesus for penger, Annanias og Safira løy om penger – og Gud straffet dem. Det skjer alltid – i Guds time. Ingen slipper unna følgene av pengekjærhet.

.

c) Penger hindrer frelsen. Mark 10, 24. Jesus sier der: Hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! Penger kan bli en ”gud”, og da går det galt. Penger har det med seg at folk blir opptatt av selve rikdommen, de har ikke plass for noe annet i sin tanke og sinn. Da står Gud utenfor. I Mark 4, 19 tales om de fire slags jord som Guds ord blir sådd i. Ett av disse stedene var: mellom klunger. Hvordan tolker Jesus det? Klunger er blant annet ”rikdommens bedrag”. Den lover så mye, lykke og velstand og fred i sitt indre. For sent oppdager mange at alt det var et bedrag. Pengene kvelte det indre liv og fred og lykke. Pengene fører til tomhet, når man lever for dem. Hold avstand og si deg selv: Bare Gud kan fylle mitt indre hjerte og liv. Penger må jeg bare ha av nødvendighet her i verden.

.

2. Han var en jordisk mann.

Han var sikkert en dyktig bonde og fikk stadig større avlinger. Derfor måtte han bygge større uthus og lager. Han var fremtidsretta og så nok arbeidet som sitt livsinnhold.

.

En dag tenkte han: Du har mye godt liggende … slå deg til ro – et, drikk og vær glad. V. 19. Nå hadde han ordnet seg godt, nå skulle han nyte livet som pensjonist. Det var ingen fare i mange år fremover. Han hadde satset alt på ett kort – og det er fatalt. Han hadde jo alt sitt her i verden. Og han hadde god tid. Slik fikk han døden på avstand. Djevelen sier ofte: Omvend deg på dødsleie. Og han vet at det er meget vanskelig.

.

Djevelen kommer med falske ord. Selv om han ville slå seg til ro, var sjeleangsten der fremdeles. Uroen i hans indre kunne ikke stanses med rikdom.

.

4. Han fikk sitt største sjokk i livet:

Men Gud sa! Det hadde han glemt og ikke tatt med i betraktning. Gud hadde fulgt med i hans utvikling hele veien. Det trodde ikke mannen. Gud var utenfor hans livstanke.

.

I denne natt, sa Gud. Ingen betenkningstid eller utsettelse. Denne røst kommer alltid og til alle. Og det er noe helt annet enn det folk flest er opptatt av i dag. De regner ikke med Gud, like lite som denne mannen.

.

Mannen var en dåre. Han var ikke verre enn andre. Han var akkurat lik deg som har stengt Gud ute fra ditt liv. Og da kommer bestandig døden uventet. Lynet slo ned i hans sjel. Nå var alt forgjeves av det han hadde gjort. Han var ikke stygg og umoralsk som menneske. Men han glemte Gud – og måtte han nå angre på i alle evigheter.

.

Din sjel, sa Gud. Den tilhører nemlig ham. Og en dag krever han den tilbake. Da skal Gud kalle alle mennesker til regnskap for seg. Hvordan vil det gå da?

.

5. Det viktigste var glemt.

Da Gud begynte å tale til ham, oppdaget mannen at det var noe han ikke hadde på tross av alt det han hadde. Han var ikke rik i Gud! v. 21. Og da er all annen rikdom bare til hinder og stenger en ute fra Guds himmel. Han glemte det viktigste: Å berge sin sjel. Derfor var han en dåre. Han hadde ikke tatt hensyn til den eneste sanne visdom.

.

Rikdommen i Gud – hva er det? Jo, det er at vårt navn står skrevet i Livsens bok. Da er du himmelarving, i vissheten om at Jesu blod renser oss fra all synd. Det er da navnet blir skrevet i himmelen.

.

Om jeg eide alt, men ikke Jesus,

Tror du det var nok å stole på?

Kunne dette hjertet tilfredsstilles

Med de ting som skal så snart forgå?

Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,

Å, hva vinning var det for mitt vel?

Hva er hele verden mot å eie

Fred med Gud og frelse for min sjel!

.

Du er et Guds barn når du eier Jesus. Da sier han til deg: Du er rik, Åp. 2,9. Og David Welander synger så vakker: Navnet Jesus må jeg elsker, det har satt min sjel i brann. Ved den navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

.

Jeg bodde et sted og hadde møter i bygda. I hjemmet der jeg var, var det en liten, kjapp gutt. Han kom ofte på rommet mitt. En da stormet han rett inn og ropte: Kafeen er åpen! Da spurte jeg: Hva koster det der? Da kom det kjapt igjen: Ingen ting. Det er helt gratis!

.

Ved det middagsbordet tenkte jeg nettopp på det: Det er gratis – frelsen altså. Det er bare å forsyne seg.

- Har du gjort det?

-

Luk. 12, 35-40. Våk.

I v. 40 kommer formaningen fra Jesus: «Vær rede». Det sier han fordi vi ikke er rede av natur. I en oversettelse (NO 85) står det: Vær beredt! Det er speidermottoet der speiderne svarer unisont: Alltid beredt! Det kan gjelde både vårt privatliv og landet vårt. Det viser historien oss.

Og grunnen til denne formaningen er at Jesus kommer tilbake til vår jord. Han har ikke forlatt oss for alltid, og vi må ikke sovne i alt det som verden byr oss og som et aktivt menneske både i arbeid og fritid kan bli fristet til. Vi er i grunnen alle utsatt for en slik åndelig søvn der det jordiske blir det viktigste. Det fører ofte til at vårt åndelige liv lider skade fordi det ikke får mat.

Mange ønsker å glemme tanken om Jesu gjenkomst. Noen går også med tanker om at de er gode nok om det skulle være sant at Jesus kommer igjen. De religiøse til alle tider er lik fariseerne på Jesu tid. Det mente det var selvsagt at de hadde alt i orden. - Noen stikkord viser oss tekstens innhold og mening. Og det går rett inn i vårt liv og vår situasjon også i denne siste tid.

1. Forventning.

I v. 36 sier Jesus: «Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem.» Det er den tanke og ånd som lever i en kristen. Jesus er vår herre og mester på samme tid som han er vår frelser fra synd. Ved troen har vi samfunn med ham og har et nært forhold til Frelseren. Da blir han vår Mester og herre som leder og styrer vårt liv.

Alt er oppgjort med Gud og vi har fått en lengsel i vårt indre etter å møte ham. Det var normalt i den første kristne tid, og det er slik for alle sanne troende - selv om følelsesmessige trangen etter Jesus gjenkomst kan variere i våre liv. Og det er særlig når trengselen kommer at vi lengter bort fra vanskelighetene og ønsker at vi kunne komme til himmelen. Det har også Jesus gitt oss lov til, Luk. 21, 28.

 En utro tjener som stjeler og lyver for sin herre og andre, har ikke denne trangen. For han vet at da kommer oppgjøret og regnskapet. Ingen som bevisst fusker i sin kristendom, vil bestå for denne prøven. En kristen må alltid leve i erkjennelsen og bekjennelsen av sine synder for å ha frimodighet for Gud. Det vil Jesus minne oss sterkt om i dag. 1. Joh. 1, 9 er viktig her. Det ordet er skrevet til troende.

Ved bekjennelsen av synd skjer det utrolige: Han renser oss fra all synd og gir oss et nytt liv og ny frimodighet til å fortsette for de som allerede har begynt på veien. 1. Joh. 1, 7. Det er som når en ufremkalt film kommer ut i sollyset: Alt blir utslettet for alltid.

2. Arbeid.

I kap. 21, 35 sa Jesus at denne oppgjørsdagen kunne komme over folket som en snare. Det betyr at Jesus kommer uventet og uforvarende over folket. Og i vår tekst v. 35 står det at vi skal la hoftene være ombundet og lampene brennende. Det første uttrykket taler om en løs kjortel som folket brukte da det var vanskelig å både arbeide og å gå. Derfor vil Jesus at vi skal binde opp kjortelen, altså alt det som hindrer oss i å leve med Gud og virke for ham. Det er ikke sikkert at det er noen synd. Det kan godt være lovlige ting som hindrer deg i å være et vitne og å arbeide for Gud. Kanskje du er for opptatt av jordiske ting eller diverse fritidssysler. Vi blir dermed minnet om at alle deler i vårt liv er underlagt Jesus. Han er vår Herre, og det betyr at han skal bestemme.

 Det andre uttrykket om å la «lampene brenne» betyr egentlig det samme fra en annen synsvinkel. Her understreker Jesus at vi skal være rede hver tid og stund til å forlate denne verden for å møte Jesus når han kommer. Lampen må brenne slik at vi kan se. Det er troens lys som må brenne til vår siste dag.

Ventetiden skulle vi bruke til å arbeide for Jesus. I v. 37 taler Jesus nettopp om tjenerne som våker når deres herre kommer igjen. Vi fikk alle en tjeneste av Gud. Den er ulik for oss. Noen er svært synlige i sin tjeneste. Andre går hele livet uten at mange legger merke til det. Da skal vi alltid tenke at vi arbeider for Gud og ikke for mennesker. Det er nok når han ser oss. Dette er vår hverdagsgudstjeneste der Gud har satt oss. Den skal vi fullføre. Det kan være på en arbeidsplass, i hjemmet vårt eller i en katedral. Målet er alltid det samme: At mennesker må bli frelst. Du er prest for Gud der du er.

3. Våk!

Ettersom vi er utsatt både for fristelser og søvn og sløvhet, er det nødvendig å våke. Jesus minner sine disipler om det flere ganger. Vi er lik tjenere som venter på sin herre. Men når det drøyer, kan vi bli trette og sløve og slapper av. Da kan mye gå galt. 

Vi er vaktposter på ulike steder, også på de ytterste og ensomme vakttårn. Noen må våke også der. Når det tar lang tid, blir vi fristet til å legge ned våpen og tenke: Det nytter ikke. Hva kan egentlig jeg gjøre? Når Jesus kommer uventa, må vi alltid være rede. Det vil han minne oss om i dag.

Å våke er å se og speide etter om han kommer. Det er å tro at han kommer snart og er nær. Og du vet at han kan komme uventet og på en annen måte enn du trodde. Å våke er også se etter tegnene på hans gjenkomst – han gitt noen hint om det.

Å vente er derfor å gjøre som den som tror at tyven kan komme ved nattetid. Han setter ut vaktmenn og holder seg selv våken. Ingen skal få bryte seg inn i hans hus. Og vi vet at det er verden med alle dens tjenere som gjør at vi sløvner. Djevelen bruker både mennesker og vårt eget kjød som sovetabletter. Han har ikke sovnet i sin tjeneste!

Men målet er verd prisen. Det koster å være et Guds barn. Men himmelen venter der framme. Da skal vi takke Ham på en ny og bedre måte for at han hjalp mot søvnen og holdt sin hånd over oss.

Luk. 12, 41-48.  Arbeid

Her tales om en husbonde i Jesu formaningstale. Og det handler vesentlig om tre ting: Husbonden overlot alt til tjeneren, husbonden kommer tilbake og han finner da to slags tjenere. Det er mest en tenkt situasjon slik det kan være og ingen lignelse eller eksempelfortelling. Dermed er det tydelig at den er gyldig til alle tider – slik hele Bibelen er. Peters ord i v. 41 viser at han peker bakover til det Jesus alt har sagt og utvider det. Vi må se på det Jesus sier her:

1. GUD OVERLATER ARBEIDET TIL OSS.

I v. 42 taler Jesus om en tenkt herre som overlater et ansvar til sin forvalter. Han må være trofast og klok. Og han skal settes over husfolket for å gi dem mat. Vi kan tenke oss en arbeidsleder i en bedrift. En mann skal nå forvalte sin herres eiendom og arbeidssted.

Overført til oss kan det være forkynnere og andre arbeidere i Guds rike. Hva gjør vi med Bibelen, evangeliet, misjonen osv? Og i siste instans er vi alle tjenere for Gud, hver på vårt sted og med de gaver vi har fått.

Først må vi spørre: Har vi selv tatt imot frelsen? Gud vil at alle skal bli frelst, og det betyr at hver enkelt av oss må ta imot Jesus som vår egen frelser. Joh. 1,12. Noen kapitler tidligere sa Jesus dette: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel. Luk. 9, 25. Det mest vesentlige i vårt liv er at vi blir frelst. Alt det andre må underordnes dette ene. Både døperen Johannes og Jesus og disiplene talte til folket om omvendelse og tro. Det er fremdeles veien.

Da skjer dette: Vi blir Guds tjenere. Og det viktigste i tjenesten er nettopp å bringe evangeliet ut til hele verden. Ingen må glemmes.

Spørsmålet til oss er da: Har vi vært gode forvaltere for Gud? Vi eier ingen ting selv, og derfor skal vi gjøre regnskap for alt vi er og har.

Det gjelder vårt liv. Har Gud fått sin vilje med det. Er vi kommet på den rette hylle i livet slik at Gud fikk bruke oss maksimalt?

Og det handler også om vårt «gods», våre penger og evner og gaver. Hva har vi gitt il Gud? Det er den engelske predikanten Spurgeon som sa en gang: «Tjen så mye du kan, spar så mye du kan og gi det du kan.» Jeg kjente en gang en mann som het Gunnar. Han hadde vært 50 år i søndagsskolen. Hver eneste søndag hadde han snakket med barna om Gud, selvsagt uten lønn. Det er imponerende. Og Paulus vitnet om sitt liv slik: «Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne…» Apg. 20, 24. Vi skal ikke skryte av vårt liv, men vi kan tenke etter: Hvordan har livet mitt vært? Hva tenker Gud?

2. HERRENS GJENKOMST.

I v. 46 sier han: Da skal denne tjenerens herre komme en dag… Ordet om Jesu gjenkomst er en bibelsk sannhet som er omtalt over 300 ganger i NT. Vi kan aldri komme unna det. Ingen kan bortforklare det. En dag vil vi ikke lenger være her. Også de som er i gravene skal rykkes bort.

Det vil skje uventet. Han kommer og tar oss bort. Vi skal rykkes bort, sier Ordet. 1. Tes. 4, 17. Vi kjenner ikke alle detaljene om dette. Det må vi innrømme. Men vi vet at han kommer, og det er i grunnen nok.

Likevel har han gitt oss noen tegn på at det nærmer seg. Vi vet ikke dato og år, men vi kjenner tidsånden at det nærmer seg. Og i verset foran vår tekst, v. 40, sier Jesus: Vær da også dere rede. Og i v. 36 talte han om å vente for å kunne ta imot ham.

3. TO SLAGS TJENERE.

Når han kommer vil han ikke bare finne hedninger og verdens mennesker som går fortapt. Han vil også finne to slags tjenere i Guds rike. Det er en vanskelig sannhet å ta imot erkjenne. For det gjelder også meg, prestene, predikantene, misjonærene, tillitsvalgt i misjon og kirke. Og på denne dagen skal alt fram i lyset og komme til syne. Noe av det siste den siste profeten i GT sier er dette: «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.» Mal. 3, 18.

Det kan ikke være tvil om at det her gjelder tjenere i det jordiske gudsrike. En hedning eller en verdslig tjener ikke Gud og gir seg som regel ikke ut for å gjøre det heller. Det er tale om mennesker som kaller seg troende og kristne. Og på en særlig måte gjelder det slike som er i en offentlig tjeneste for Gud. Av dem er det grovt sagt to slag.

a) En god tjener.

Han blir kalt salig i v. 43b. Han er salig her i livet i tjenesten og på fritid, og han blir fullkommen salig i himmelen.

Her i livet skal Guds folk være i arbeid og virksomhet for vårt Herre. Gud vil ha tjenere. Ordet som brukes her er doulos som betyr slave. Det er en arbeider som er lydig mot sin herre og bunden til ham.

Han gir mat til folket i rett tid. Det er trolig uttrykk for å gjøre Guds vilje og å sørge for de som behøver (åndelig) hjelp. Den gode Herrens tjener vil være både sjelevinner og sjelesørger.

b) En dårlig tjener.

Den andre type tjener er ikke slik. Han mener det er lenge til gjenkomsten og vi har god tid til å forberede oss. I mellomtiden vil han både nyte livets goder og angripe andre mennesker og tjenere. Han er en sadist, som W. Hendriksen sier. Han slår og plager andre for moro skyld. Han visste hva som var rett, men gjorde det ikke.

På denne bakgrunn sier Jesus: Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand, skal få mange slag. Ja, han blir hardere straffet enn de som ikke kjente Guds vilje. Det er nok fortapelsen Jesus tenker på. Og det gjør saken veldig alvorlig:

Det går an å være en kristen og en Herrens tjener i det ytre, men være frafallen i sitt indre. For vårt ytre liv viser hvordan sjelslivet er. Derfor er formaningen og kallet til oss denne gang også dette: La det ikke bli slik at vi bedrar oss selv ved iver og arbeid, men forsømmer vårt eget hjertelig med Gud.

Luk. 13, 6-9.

. Ennå et år.

Jesus formaner jødene til omvendelse, ellers kommer dommen. Da bruker han en lignelse for å belyse konsekvensene av å ikke omvende seg i tide. Det samme gjelder i dag – og oss alle. La oss stanse for noe i denne beretningen nettopp nå.

.

1. Treet var mannens eiendom.

Derfor hadde han råderett over det. Etter skapelsen er alle mennesker Guds ”eiendom” på den måten at han har rett til oss og kan bestemme over alle mennesker. Han står ikke til regnskap for noe, det gjør derimot vi. Skapelsen betyr at vi ikke er et videreutviklet dyr, slik de lærer i nesten alle skoler nå. Vi mennesker ble til ved en spesiell skaperakt av Gud. Derfor er vi underlagt ham med livet vårt.

.

2. Mannen var interessert i treet. V. 6.

Han lette etter frukt, ville se om det var nyttig og slik han ønsket det. Ville det bære frukt i år?

.

I Salme 14, 2 leser vi: Herren ser ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig. Og i Salme 33, 13 heter det: Fra himmelen skuer Herren ned på alle menneskenes barn.

.

Gud ser altså på deg i dag. Han besøker oss og gransker oss. Mon tro han er fornøyd? Hva finner han dette året hos oss? Jesus sa til sine disipler i Mat. 18, 20: Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg…

.

Hvorledes er det i landet vårt nå for tiden? Og hva er stillingen i den norske Kirke, i frimenighetene og i organisasjonene? Står det bra til? Er vi samlet slik at Jesus kan være der? Jeg har inntrykk av at mange steder er det mer en sosial samling enn om Jesu gjerning og vilje. Folk skal kjenne seg vel i kirken, ingen må støtes av en for direkte forkynnelse, og alle blir innbudt til alters. Er det rett i en kristen menighet?

.

3. Guds tålmodighet tar slutt.

I v. 7 ser vi det: I tre år har han stelt med treet, nå er det på tide at frukten kommer. Han leter og leter – uten resultat. Treet var til ingen nytte. Er det slik med noen av oss?

.

Det er bare rimelig at han sier: Ta det bort! Hvorfor skal det oppta plassen til ingen nytte. Det er noe av det verste: Som menneske og kristen er jeg til ingen nytte for Gud! Da har vi egentlig ikke noe her å gjøre.

.

Og livet blir forgjeves og nytteløst om vi ikke følger Jesus og gjør hans vilje. Det burde være et meget viktig spørsmål ved årets slutt og hver dag i året. Jeg er ofte redd for at Herren holder på å flytte lysestaken bort fra vårt land. Han har strevet i tusen år med dette folket. Men de som leder landet vårt, vil ikke ha noe med Gud å gjøre. Og noen av dem som leder kirkene, ser ut til å avskaffe Guds ord som den enste gyldige rettesnor for lære og liv. Vi kan ikke unnskylde oss med at et lærespørsmål ikke er et lærespørsmål, men en ordningssak. Og da gjelder liksom ikke Guds ord. Dette bør vi tenke mer gjennom – i privatlivet og i kirken.

.

4. En bad – og hadde omsorg for treet, v. 8.

Han som hadde ansvar for hagen, sa: Prøv en gang til. Bare dette ene året til. Jeg skal gjøre det jeg kan ennå en gang, jeg spa omkring det og legge ny gjødsel på. Da må det vel bære frukt.

.

Det er nåde. Det var helt ufortjent. Og Jesus sa til Peter: Jeg bad for deg at din tro ikke skulle svikte. Luk. 22. 32. Slik bad også Abraham for den ugudelige byen Sodoma.

.

Det er evangeliet til den svake og sløve og frafalne. Jesus vil prøve igjen. Slik gjorde han Israel i den gamle pakt gang etter gang. Jes. 1, 25 sier noe her: Jeg vil igjen ta meg av deg. Og det er nok sant om den norske Kirke og vårt kristenfolk, det Jerem. sier i Klagesangene 3, 22: Det er Herrens miskunnhet at det ikke er forbi med oss.

.

Må det falle mange tårer hos oss kristne dette nyttår. Og bønner om nåde ennå en gang.

.

5. Den endelige dom, v. 9.

Hvis ikke – sier han. Hvis folket ikke vender om og begynner å leve under Herrens tukt, kommer dommen. Han vil hogge treet ned. Han har rett til det, for vi er hans eiendom. Og dommen er alvorlig – det finnes ingen rettrett ett den. Den er ”inappellabel” – vi kan ikke be om ny behandling i den himmelske domsstol.

.

Vi kan egentlig bare gjøre en ting: bøye oss for Gud, innrømme at han har rett. Og ta vår tilflukt til ham. Heller ikke det er en lovgjerning som vi kan rose oss av. Det er bare vårt siste og eneste håp. Vil du komme i dag? Jesus venter med full tilgivelse. Amen.

LUK. 13, 10-17. EN SYK KVINNE.

En kvinne blir helbredet på sabbaten. Det er beretningen denne dagen. Hun ble løst fra Satans makt, og det skapte stor jubel i folket. Hele folket gledet seg, står det. Men det skapte også uro og motstand: Tenk han kunne gjøre noe på en sabbat! Kunne han ikke vente til neste dag – de hadde seks dager å arbeide på.

Før dette hadde Jesus fortalt lignelsen om et fikentre som ikke bar frukt. Men det fikk en ny nådetid på ett år – kanskje det ville bære frukt neste år? Er det samme problem vi ser i denne helbredelsen? Noen bar frukt og gledet seg over Guds gjerning, mens synagogeforstanderen ikke gjorde det. La oss se på det som skjedde:

1. KVINNEN.

Vi møter altså en syk kvinne. Hun hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Det gjorde henne vanfør og krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. I Bibeloversettelsen 2011 står «sykdomsånd». Begge ordene taler om at skrøpeligheten og sykdommen var knyttet til en «ånd». Det behøver ikke bety at det var en demon i henne, men at sykdommen har en åndelig karakter. Det gjelder ikke bare legemet, men vårt indre.

Prof. S. Odland sier at sykdommen var virket av en demonisk makt. W. Hendriksen sier hun i det minste var influert, påvirket av demoner. Vi kan ikke si ut fra dette at alle sykdommer er det. Men dette var en spesiell alvorlig sak.

I atten år hadde hun gått med den. Vi kan tenke oss hvilket slit det har vært. År etter år har hun sett ned på veien og jorden uten å kunne løfte blikket oppover. Trolig har ryggen verket, og folk har sett på henne med ublide øyne.

Og nå kom hun inn i synagogen mens Jesus talte og lærte folket om Guds vilje. Det satte nok en støkk i fariseerne. Vi vet ikke noe mer om henne og forholdet til de andre. Men Jesus kaller henne «en Abrahams datter», v. 16. Det leder oss til å tro at hun var en sann troende, skriver J. C. Ryle. I alle tilfelle må det betyr at hun var jøde. Jesus bruker det samme uttrykket om Sakkeus i kap. 19, 9: En Abrahams sønn. Og det er tydelig at Jesus skiller mellom å være Abrahams ætt og Abrahams barn. Joh. 8,37 og 39. Jesus har sett på henne og forstått at hun hadde et hjerte som lengtet etter fred med Gud.

2. JESU MAKT.

Her viser Jesus sin allmektige kraft når han møter denne kvinnen. Han kalte henne til seg og talte til henne. Uten at hun bad om noen eller forklarte sin situasjon, sa han noe som må ha forundret henne og alle de som hørte det. Han sa rett ut: Du er løst fra din vanmakt! Han så hvordan hun var. På henne var det synlig i det ytre. Men det er like sant om syndens makt og vår indre avmakt på ulik måte. Han vet hvordan du har det.

Da la han hendene på henne, og på den måten overførte han noe av sin egen kraft og styrke på henne. Hun fikk del i Jesus. På en så synlig og konkret måte ble all mulig tvil visket bort. Det viste han mange ganger mens han var på jorden. Skulle ikke det være bekreftelse nok for oss? Han er den samme i dag som for to tusen år siden.

Slik er han også for oss i dag. Vi ser det ikke konkret alltid. Men ved troen på ham griper vi ham selv og alt det Kristus har å gi en synder. Han har makt på jorden til å tilgi synd. Han kan også lege sykdom og skrøpelighet og alt det som plager et menneske. Men noen ganger ser han det tjenlig for oss og for sitt rike på jord at vi må ha lidelser og prøvelser her i verden. Det skal bl. a. være med å ydmyke oss og gjøre oss avhengige av ham i alle ting. Men det skal også vise verden at vi som troende holder fast ved Gud og hans Sønn selv om vi ikke få alt det vi ønsker og ber om. For vi har tillit til Gud. Han vil oss alltid det beste. Og det vil verden merke.

3. MOTSTAND.

Det vil alltid være noen som kritiserer oss og Frelseren. Det fikk kvinnen oppleve. Her var det synagogeforstanderen som angrep Jesus. Han ble harm fordi det skjedde på sabbaten, v. 14. På en måte var det naturlig. Sabbaten var en hellig dag. De skulle ikke arbeide da. Det var fastsatt i Guds lov.

Men han skilte ikke mellom arbeid for å tjene noen for seg selv og arbeid for å hjelpe andre. Det er en viktig forskjell for oss også med tanke på søndagen. Jesus ville lære ham noe denne dagen. Forstanderen mente de kunne vente til det ble hverdag. Jesus kalte det hykleri, v. 15. For også de hjalp et dyr til å drikke på sabbaten. Det var nødvendig.

Denne kvinnen var ikke bare syk, hun var bundet av Satan – i atten år hadde hun vært det. Nå var det på tide at hun ble løst og satt i frihet. Sabbaten burde være en god dag for det. Det var Guds dag. Skulle ikke han få gjøre sin gjerning på sin dag? Men det var nok Jesus selv de ville til livs, og da brukte de alle anledninger.

4. GLEDE.

Jesu motstandere forstod og følte at han hadde rett og de hadde ikke det. De ble skamfulle, slik en gjerne blir når en ser sine feil på denne måten. Og folket skjønte at Jesus hadde gjort en Guds gjerning og gledet seg stort over det. Når han får slippe til med sin gjerning, skaper det sann og ren glede.

Luk. 13, 18-21. 5.s. Påske. Sennep og surdeig.

I dette korte avsnittet viser Jesus hva Guds rike er likt, v. 18. Det handler om sennepsfrø og surdeig. En lignelse har ofte ett hovedpoeng. Og det er naturlig å se det slik på så korte lig-nelser som dette. Det kan se ut som om Jesu vil ha frem det samme poenget her. Men sam-tidig kan det være andre sider ved Gudsriket som kommer frem. Det avhenger litt av tolking-en.

1. Et sennepsfrø.
Et frø er lite og uanselig. Men det har en evne i seg til å vokse fordi frøet har liv og spirekraft i seg. Når det blir sådd og lagt i jord, begynner utviklingen og voksteren. Det blir til et tre, står det, v. 19. Ja, treet er så stort at fuglene kan bygge reir i det og slik få treet til sitt hjem. Sennepsplanten tilhører korsblomstfamilien, og sennep brukes som krydder, men det er flere ulike slag av planten. Et slikt sennepstre kan bli ca. 4 meter høyt. 
Selv om det ikke står her at frøet er lite som i Mat. 13, 32, var det så alminnelig kjent at det var en selvfølge for tilhørerne. Kontrasten blir derfor stor til treet som er resultatet. Jesus vil si at Guds rike på jord var lite og uanselig mens han vandret her. Men det var en begynnelse. Det hadde liv og kraft i seg til å vokse og utbre seg. Noen skulle finne livd og berging her. 
W. Henriksen sier om dette: «Innen førti år etter Jesu død hadde evangeliet nådd ut til alle de største sentrene i den romerske verden.» Og når vi ser på misjonshistorien fram til vår tid, har voksteren vært ganske stor. Alle kontinent er nådd og mange steder alle eller nesten alle nasjoner. De som ikke ennå har hatt besøk av misjonærer eller fått en kirke i sitt land og område, kan høre evangeliet gjennom eteren alle steder. Mange har søkt ly i Guds rike gjen-nom tidene. 

2. Surdeig.
Her er Guds rike liknet med en litenklump surdeig som gjennomsyrer ca. 25 kg mjøl. Alt blir gjennomsyret. I 1. Kor. 5, 6 og Gal. 5, 9 er surdeig brukt i negativ betydning om synd og uly-dighet mot Gud. Som surdeigen har det en evne til å trenge gjennom til alle i en forsamling om den ikke blir dømt. Noen mener at det også er ment slik her.
Av sammenhengen i evangeliene er det mer sannsynlig at det her er brukt positivt og har nesten samme mening som ovenfor. Det er jo Guds rike som liknes med en surdeig. Og slik skal evangeliet trenge gjennom til hele verden. Det er ikke selve veksten som i den første lignelsen som blir understreket her, men forskjellen mellom begynnelsen og resultatet. 

Guds rike begynte i det små, som en surdeig eller et frø. Ved tidenes ende skal derimot alle mennesker få høre om frelsen, selv om ikke alle tar imot personlig. Jesus vil med andre ord vise disiplene resultatet av misjonen. 
Dette punktet blir støttet av andre ord av Jesus. I sin gjenkomsttale sier han tydelig dette: «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag,» Mark. 13, 10. Matteus gjengir dette fyldigere slik at det ikke er noen tvil: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,» Mat. 24, 14. Her er det tydelig knyttet sammen med endens tid. 
Dette skulle formane oss til å virke for Gud så lenge det er dag. Alle folk skal få anledning til å høre om Jesus, selv om ikke alle personlig vil ta imot ham. 

Luk. 13,22-30. 2. Faste.

Den trange døren handler det om i dag. Jesus talte om den også i Bergprekenen i Mat. 7, 13-14. Når han kaller døren inn i Guds rike for trang, må han mene noe alvorlig. Jesus reiste omkring i bygdene og var nå på vei til Jerusalem. De møtte sikkert mange mennesker, og han må ha talt til dem som han alltid gjorde. Dette var ingen feriereise for mesteren.

1. ET SPØRSMÅL

Det kan ha vært utgangspunktet for spørsmålet som nå kom. Hvem som stilte spørsmålet, får vi ikke vite her. Det står bare. En sa da. Og han var ganske tydelig på hva han ville vite: Er det få som blir frelst?

Han hadde altså forstått at noe vesentlig ved Jesu tale og hans komme var at folk måtte bli frelst. Jesu oppgave var ikke å hjelpe folk sosialt eller politisk eller å rette på andre menneskelige forhold. Han hadde skjønt at frelsen var det viktigste – i alle tilfelle ser det slik ut fra spørsmålet hans. Det er i grunnen motsatt av det folk flest i dag tenker på og ønsker. Taler man om frelse, er det gjerne om det jordiske og menneskelige. Mange tenker både på himmel og helvete som noe som skjer her på jorden.

«Det var himmelsk,» sier noen om en konsert eller noe annet vakkert. Og «det er helvete på jord,» sier andre om problemer og vondskap i verden. Det kan gjelde krig eller ulykker av ulik slag. Da er det straks et «helvete». Og dermed avslører de at de ikke har forstått verken hva himmel eller helvete egentlig er. Og da kan de heller ikke skjønne hva frelse er. At Jesus mener noe mer enn det jordiske, ser vi av svaret han ga.

Men kanskje mannen hadde andre grunner for å spørre, slik det ofte er når noe spør oss om åndelige ting. Det er ikke alltid seriøst ment. Kanskje mannen rett og slett ville prøve Jesus. Hva ville han si til et så hypotetisk spørsmål? For hvem kan egentlig si det på forhånd. Kanskje mannen hadde en tanke om at hvis Jesus var Gud, kunne han besvare det spørsmål? Og da ville han avsløre seg selv og sin identitet. Mange håpet nok på at det ville skje en gang.

Eller var mannen ganske enkelt nysgjerrig? Det ble talt mye om mannen fra Nasaret. Har han tenkt på disiplene og kvinnene som fulgte ham, var det bare disse som ble frelst? Eller kanskje alle ville bli det til slutt? Dette skjedde jo i Israel der jødene var i flertall. Eller kanskje mannen beundret Jesus? Han hadde jo talt om Guds rike og Guds vilje mange ganger, om loven og Guds krav. Det går an å beundre et menneske for en god tale uten å ta imot innholdet i det han sier.

Mange mennesker er mer opptatt av hvor mange som er kristne, men de spør ikke etter hva som gjør et menneske til kristen. Derfor har folk flest ofte liten innsikt i hva kristendom egentlig er. De tenker mest på det ytre og på de mange feiltrinn kristne har gjort til alle tider. Da er det lett å tenke: Jeg er like god som dem. Dermed slår de seg til ro både for tid og evighet. Det er en farlig situasjon.

A. Barnes sier i sin kommentar til Lukas at jødene mente at få ville komme til himmelen. De viser da til at det bare var to voksne av de som forlot Egypt, som kom inn i Kana’an. På denne bakgrunn kan mannen ha spurt om Jesu mening.

2. EN TRANG DØR.

Jesus gav ham ikke noe antall på de kristne. Han visste det nok selv, men mennesker kan lett misbruke slike opplysninger. Han ville mannen og oss andre skulle være opptatt av noe viktigere: Døren inn til Guds rike. Alle som vil til himmelen må gå inn der. Og det finnes bare en vei, og det er ham selv.

Men denne frelsens dør er trang. Det betyr at det ikke er lettvint selv om det er lett å gå gjennom den. Og det antyder at ikke alle er i stand til det. For dette er omvendelsens dør og gjenfødelsens dør. Der får vi ingen ting av vårt eget med oss. Det er ikke bare synden som må legges av ved Kristi kors. Det samme gjelder alle våre egne «gode» gjerninger, alt det vi selv trodde var viktig og bra. Døren er så trang at vi må gå nakne inn åndelig talt. Vi står ribbet for alt.

Da blir den trange dør en nådens dør. Det blir vårt eneste håp. Da ser vi noe vi ikke visste før: Skal vi til himmelen, må det blir på Guds nåde. Ellers blir vi utestengt i all evighet. Men det er altså ikke enkelt for vår egen natur å gå inn gjennom den. Derfor sier Jesus her: Strid for å komme inn. De fleste er ikke villige til det. Mange skal prøve, sier han, og ikke nå innenfor.

Vi kan ikke frelse oss selv hvor mye vi enn strever. Den striden Jesus tenker på nå, er en annen. Det handler ikke om å bli from eller holde Guds bud så godt man kan. Det er mer en kamp mot den tanken at man selv kan bli frelst ved å ta seg sammen, bestemme seg eller velge å bli et bedre menneske. En har sagt det slik: det er å ønske inderlig å kjenne Jesus, å følge ham gjennom livet hva det så vil koste. Da blir døren å stille seg ved Jesu kors og tro at hans gjerning og død er det eneste som kan frelse meg.

Derfor er det også en kamp og strid mot sine egne gode gjerninger. De kan ikke hjelpe oss innenfor. Og så må vi tenke at tiden er kort. Nådens dag kan ta slutt før vi selv tenker eller ønsker det. Derfor blir også striden at vi må komme nå, i dag, mens Herren kaller.

Jesus sa at han var døren. Joh. 10, 7. Så enkelt er det, og så vanskelig å erkjenne. Du kan ha alt mulig annet, og ha kunnskap om nesten alt og leve et fint og moralsk liv i hjelpsomhet med andre. Men eier du ikke Jesus, er du likevel fortapt. Døren er trang for mange fordi de ikke vil erkjenne det. Men å innse det, er en del av selve omvendelsen.

3. EN STENGT DØR.

Husbonden vil reise seg en dag, og det betyr at alle anledninger til å bli frelst er slutt. V. 25. Vi vet ikke hva tid det skjer, men trolig er dagen ikke langt unna da nådens tid på jord er slutt. For siste gang er innbydelsen til å bli frelst sagt. Den siste bønnhørelse er skjedd. Og det siste frimodige og glade vitnesbyrd om frelsen er avlagt. Da er noen innenfor og noen andre utenfor himmeldøren.

Da blir det også en mektig vekkelse over jorden. For da vil mange våkne og tenke: Det var sant likevel det de troende sa. Og så stiger bønneropene opp til Gud: Herre, lukk opp for oss. Det vil skje i Norge og Skandinavia, Europa og Amerika. I alle disse vestlige land er der millioner av mennesker som har forsømt seg. Og nå kommer de og ber om adgang til himmelen.

Men da er det for sent. Nå svarer Jesus dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. For de som kommer inn, kommer fra Guds menighet her på jord. De som er utenfor, har ikke vært der. Jo, de har gjerne vært på stormøter og gudstjenester – men de var ikke hjemme der. For de eide ikke Jesus i sitt hjerte.

Men de gir seg ikke. Nå kommer de med sine gjerninger og sitt liv. De hevder nettopp at de har vært i forsamlingen. De åt og drakk – er det nattverden de har vært med på? Uten at hjertet var med. Og de har hørt Guds ord – han lærte på gatene deres.

Men Jesus svar er det samme: Dere er ukjente for meg. Gå bort! Det vil nok bli en fryktelig beskjed å få. De ville så gjerne nå ved dødens terskel. Nå var det for sent. Du er vel ikke en av dem?

4. EVIGHETEN.

Dernest peker Jesus på evigheten. Alle de som gjorde urett i Guds øyne – og det er først og fremst at de har vraket hans Sønn som frelser – de har ikke adgang til det evige Guds rike nå. De blir støtt bort fra Frelseren. Og det eneste stedet utenom Guds himmel i evigheten, er fortapelsen, helvete.

Her gir Jesus oss et glimt av dette stedet. Der skal de gråte og skjære tenner. Det er angeren forferdelige kval når de ser at alt er forgjeves. Det er for sent å søke Gud og bli frelst. Og der i fortapelsen skal de få se inn i himmelen – kanskje det blir for et øyeblikk. De skal se de troende som ble frelst. Så regner han opp noen som folket kjente godt_ Det er Abraham og Isak og Jakob – og alle profetene i Guds rike, sier han. V. 28.

Tenk for et syn! De ser den frelste skaren som nå er trygt hjemme hos Gud mens de selv blir kastet ut i det ytterste mørke. Vi kan ikke forstå hvordan det er på noen av disse stedene. Men vi ser det er forskjell.

Til himmelen skal det komme troende fra alle verdens kanter, sier han. De kommer fra nord og sør og øst og vest. Det er uttrykk for alle land i alle verdensdeler. Og de skal sitte til bords i Guds rike. Det blir en veldig forsamling. Det er skaren som er hvit som sne og som ingen kan telle. Åp. 7. Men der blir alt snudd opp ned. Noen av de store her i verden som alle kjente, får en plass nederst billedlig talt. Og noen ukjente troende som ingen aktet noe på, blir vist framover og gjort stas på for Guds åsyn. For Gud regner helt annerledes enn vi gjør.

Er ditt navn skrevet der – i Livsens bok? Ennå er døren åpen og innbydelsen går ut til syndere. Nå ber jeg deg også om å være forstandig og komme til Ham. Du har Guds ord på at han tar imot deg. For han kalte deg først, og han har gjort alt ferdig. Du er velkommen i Jesu navn. Amen.

Luk. 14, 15-24.

Fire store kall.

Vi har hørt denne lignelsen fortolket og talt over mange ganger, og kanskje litt ulikt. Her er flere sannheter. Nå undres jeg på om her ikke også er en kort misjonshistorie skjult i det som Jesus forteller? Det er kanskje den korteste som noen gang er fortralt. Og det gjelder særlig innbydelsen som Gud sender til menneskene – de nådekall vi får. Og vi finner at det særlig dreier seg om fire store nådekall til slekta. Jeg håper ikke dette vil være å presse teksten utilbørlig. Det kan her fungere som en illustrasjon på Guds gjerning.

I.

Det første vi ser er i v. 16: En mann gjorde et stort selskap (nattverd) og innbød mange. Først legger vi merke til at han taler i fortid. Det er noe som er skjedd, et tilbakelagt stadium for Jesus på en måte. Vi ser også at han innbød mange, altså ikke alle. Dette gir til kjenne at det dreier seg om ”fine” folk. Det alminnelige er ikke at en mann innbyr mange småkårsfolk til et stort selskap. Her er det Jesus som taler.

Nå forteller Skriften at Gud en gang i tiden innbød noen av verdens befolkning og gav dette folk et særlig løfte. I 1. Mos. 12, 2 finner vi at Gud sier til Abraham: Og jeg vil gjøre deg til et stort folk. Løftete gjaldt altså ikke noen andre enn Abraham og hans familie her. Ingen andre slekter hadde del i dette løftet. Ser vi på Skriften og historien, finner vi at det virkelig ble mange.

Med andre ord: Gud gjorde en pakt med Abraham og hans familie og innbød dem til å være hans folk. For her er begynnelsen til jødefolket, Israel.

II.

Det andre kallet finner vi i v. 17. Han sendte sin tjener ut – kan det være andre enn Jesus? Vi merker oss at det er brukt entall, og kan følgelig ikke brukes om oss som Guds sendebud. For vi er mange.

Ved den tid nattverden skulle holdes kom han. Det var en bestemt tid. Og vi minnes ordet av Jesus: Himlenes rike er kommet nær (Mat. 4, 17). Han skulle si til de innbudte, jødene. Jesus var nettopp sendt til dem, som han sier i Mat. 15, 24.

Budskapet til tjeneren var: Kom, for nå er det ferdig. Jesus begynte sin virksomhet med å tale slik: Tiden er fullkommen, omvend dere og tro på evangeliet. Mark. 1, 15. Og han avsluttet livet med å rope: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.

Da skjer noe merkelig i lignelsen: Alle unnskyldte seg, v. 18-20. Og senere skal vi se at ingen av disse fikk være med på festen. Og faktum er at de ville ikke så lenge at de kunne ikke til slutt! Slik var det da Jesus kom. I Luk. 13, 34 ser vi det. Jesus sier: Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn --- Og dere ville ikke.

III.

Nå leser vi v. 21 og finner et tredje kall nevnt: Gå i hast ut på byens gater og streder. Nå er det blitt hastverk. Han har arbeidet hele dagen, og det lir mot kveld. Grensene er nå flyttet ut på byens gater og veier.

Etter Jesu oppstandelse får noen kvinner dette budet: Gå av sted i hast. Mat. 28, 7. Og disiplene fikk budet: Gå ut i all verden. Da sa Jesus: Dere skal være mine vitner, i Jerusalem og ---- Apg. 1, 8. Og her begynte de å virke, og grensene ble flyttet stadig lenger ut. Midt-Østen fikk høre Ordet, Europa fikk budet. De fattige skulle få høre. Gud gjør ikke forskjell på folk. Alle skal få en anledning. Rom. 2, 11.

Det ble gjort. Men det er ennå rom. Noen mangler, for huset skal bli fullt!

IV.

Og det fjerde og siste kall finner vi i v. 23. Nå lyder det kort og klart: Gå ut! Et enkelt kall og befaling. Det siste. Og vi merker oss noe: Gå ut på veiene og ved gjerdene. Nå er altså grensene flyttet helt ut til det siste sted. De er ikke lenger i byen. De er kommet ut på landet. Hedningene skal få høre, og der er millioner som ennå venter. Har de fått et spesielt kall?

Misjonshistorien sier ganske klart at det skjedde. William Carey er et eksempel på det. Misjon var ganske uinteressant for den kristenflokken som Carey talte til i 1792 og sa: Vent store ting av Gud, og våg store ting for Gud! Han fikk et kaldt svar: Vil Gud frelse hedningene, greier han det uten vår hjelp.

Men Carey reiste ut, til India. Noen få hadde gjort det samme før. Men dette ble snart et verdenskall for de kristne, i USA, i England, i Europa, i Norge. Og fordi dette var et kall fra Gud og ikke noe påfunn av mennesker, ble folk drevet ut i tjenesten. Hedningemisjonen ble en realitet.

Nå kommer et tillegg i teksten som ikke har stått før: Nøde dem inn, sier Jesus. Huset skal bli fullt. Det greske ordet (anangkazå) betyr å tvinge noen, nøde dem så å si med makt. Vi skal ikke bruke fysisk makt. Ingen kommer til himmelen med det. Men det handler om å overtale og forkynne så sterkt vi kan. Da er det Ånden som må lede dem til omvendelse. Det kan ikke vi.

Og huset ble fullt. Nå haster det, før Jesus kommer igjen. 2. Pet. 3, 12. Hvem skal bli den siste som inntar sin plass i Guds rike? Kanskje det er du som leser dette nå! Men utsett det ikke, kom i dag.

Vi så i begynnelsen at det bare var en tjener og ikke mange. Hvordan skal vi forstår det? Paulus sier at vi er Kristi sendebud, ja vi går i hans sted. 2. Kor. 5, 20. Når vi t aler og formaner, er det som om Gud selv gjør det. Vi er mange sendebud. Men det er egentlig Guds egen Sønn som gjør det. ”Den som hører dere, hører meg,” sa Jesus. I Guds rike er det slik at det er Jesus som går omkring og taler.

La oss derfor lytte til ham, selv om budbæreren på jorden er skrøpelig. Guds eget ord er ikke skrøpelig.

Luk 14, 16-25

Det store gjestebud.

.

I denne lignelsen ser vi Guds ønske om å frelse verden. Mange mennesker har misforstått Gud og Jesus ganske grundig. Det er en vanlig oppfatning at Gud tar det beste fra oss og er en streng og hevngjerrig Gud. – Det motsatte er tilfelle. Gud vil gi oss det aller beste i livet og siden i evigheten. For han gir oss selve LIVET.

.

Her ser vi tre ting om dette. Først en innbydelse til en stor fest, deretter folks unnskyldninger og som følge av det blir Guds rike tilbudt andre folk.

.

Dette er bilde på frelse, men Jesus tenkte nok i første omgang på sitt eget folk som han var sendt til. De sa nei takk, og budet gikk ut i all verden. Her skal vi bare tale generelt om frelsen for alle mennesker.

.

I. Først: en innbydelse, v. 17.

”Kom, for alt er ferdig!” lyder det (jfr. Mat. 22, 4). Det var en stor nattverd og mange var innbudt, v. 16. Her var ikke tale om en utvalgt gruppe der andre ikke var velkommen. I vår sammenheng betyr det hele verden og alle mennesker.

.

Gud har gjort alle forberedelser for å frelse verden. Ingen er uteglemt eller unntatt. Innbydelsen og kallet lyder nå. Åp. 3, 20. Du som lytter til Guds ord og Åndens røst, er kalt av Gud.

.

Hva er ferdig – som Jesus sa?

a) Synden er sonet.

Det er selve hovedsaken i frelsen, og det som først og fremst måtte ordnes mellom Gud og mennesker. Synden er en forbrytelse, det er kriminelt i forhold til Gud. Og en forbrytelse må sones, også etter vanlig menneskelig tankegang. Rettferdigheten krever det. Innbydelsen til Guds rike bygger på at denne soning allerede er skjedd, fordi mennesker aldri kan sone for sin synd og overleve.

.

Bibelen sier dette tydelig: Johannes skriver: (Jesus) er en soning for våre synder – og for alle i hele verden. 1.Johs 2, 2. Videre sier han: I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. 1.Joh 4, 10.

.

Soning innebærer også straff. Jesus gjorde også det. Han bar våre synder og tok straffen. Da er vi altså på Golgata. Det skjedde på korset der all synd var konsentrert og samlet. I Jesu ord: Det er fullbrakt! ligger soningen ferdig.

.

Vi har alle syndet og underlagt dommen. Rom 3, 23. Derfor er vi alle med i dramaet langfredag. Sangeren synger så vakkert: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!” Jes 53.

.

b) Skylden er betalt.

Som syndere er vi også kommet i gjeld til Gud. Vi står for ham med en ubetalelig skyld, fordi dommen lyder på død. Syndens lønn er døden, Rom. 6, 23. Dette har noe med lignelsen i Mat. 18, 23ff å gjøre. En hadde to tusen talenter i gjeld. Det utgjør ca. tjue tusen årslønner etter datidens regnemåte. Det er en utmerket illustrasjon på at vår syndeskyld er ubetalelig. Vi kommer aldri ut av det på egen hånd. Ja, det er slik at vi har selv ikke en eneste øre å betale med, så her er ikke tale om noe avdrag eller avbetaling.

.

Vi ser at det er alvor å stå for Gud som en synder. Da lyder et godt budskap – et evangelium: Skylden er betalt. Det sa forresten profeten Jesaja kap. 40, 1-2. Innbydelsen til Jesus er altså at du kommer til en ferdig frelse. ”Du skal intet gjøre for å frelse få; nei, blott ordet høre, hvile deg derpå.” Du kommer med andre ord for sent med tanke på forbedringer og gode løfter. Her gjelder bare troen, som Luther talte flittig om.

II. Spørsmålet er: Har du tatt imot det?

Sendebudet opplevde noe underlig, og det er kjent for alle predikanter. De som fikk innbydelsen, ble slett ikke begeistret og sa: Jo, det sier vi takk til. Det skulle vi vente, hvis de kjente sin egen umulige situasjon.

.

Nei, her står: ”Alle som en begynte de å unnskylde seg,” v. 18. Tenk, slik reagerer noen mennesker. De var ikke syke, slik at de av den grunn uteble. Og ingen slektninger eller andre kom og nektet dem eller hånte dem for å ville gå i selskapet.

.

Nei, de var ytterst høflige: Du må ha meg unnskyldt, sa de. Og hvorfor tok de ikke imot? – Jo: andre ting var viktigere for dem enn Guds rike. Det var rett og slett ikke rom for dem, som Jesus opplevde da han ble født, Luk. 2, 7. Og alt dette viktige som hindret dem var gode og rette saker alt sammen. Det var lovlige og nyttige ting.

.

Men det ble en hindring for Guds rike. Uansett hva som kommer mellom deg og Gud, er det en avgud. Og det hindrer at du blir frelst. Er prisen verd det? Er åkeren, oksen og familien så viktig at du er villig til å gå fortapt på grunn av det? Det er et nyttig spørsmål å stille seg. Men vi ser det ofte: Arbeid, eiendom og familie blir hindringer for folk.

.

I forhold til evigheten er likevel dette småting. Og mye av det nyttige som nevnes kunne godt kombineres med selskapet. Guds rike er ikke slik at det utelukker alt annet. Men vi må prioritere og sette det aller vesentligste først. Når Gud innbyr til frelse, skal vi bare ta imot. Hva er din hindring? Jesus sier: Søk først Guds rike! Ingen ting i verden kan erstatte det.

.

III. Da ser vi: Andre fikk innbydelsen, v. 21.

Noen sa nei – og noen andre fikk deres plass. Mange av de første jødene sa nei til Jesus. Og mange nordmenn har gjort det, særlig i vår tid som er fattig på vekkelse. Da skjer åndelig talt det som Jesus sa i Åp. 2, 5: Lysestaken blir flyttet. Andre får sin besøkelsestid. Europa har stort sett sagt nei, det samme kan sies om deler av USA. Men så ser vi at vekkelsene pågår i Afrika og Asia og Sør-Amerika. Gud går inn der han finner åpne hjerter.

.

Gå ut på veien, sa herren til sendebudet. Be inn fattige og blinde. Alle slags mennesker i alle land får innbydelsen. I 1949-50 var det Etiopia som opplevde stor vekkelse ved misjonærene. I 1965 var det slik i Indonesia. Store folkemengder valgte Kristus og kristendom i stedet for hedenskap. Fra 1980-90-årene har vi sett hvordan Gud har arbeidet i Kina, Russland og mange andre land. Mens det er blitt stille i Skandinavia.

.

Vi må virkelig spørre. Er dette lysestaken? Er den flyttet for godt fra vårt land – eller kan den flyttes tilbake? Gud er allmektig, og han vil at alle skal bli frelst. Skal vi gå til Gud i bønn og si: Vi ber deg Frelser og Herre, kom med lysestaken på nytt. Hvis du må ydmyke oss ennå mer for å sette oss i stand til å ta imot vekkelsen, ja, da ber vi om det også. La Ordet bli forkynt rent og hellig og sant imellom oss, slik at folk søker deg.

.

I mellomtiden: Hjelp oss å være dine rette vitner, og kalle andre inn til frelsen. Så venter vi på deg, at og så du sier JA til frelseskallet! Amen.

.

A. Sauen og pengestykket.

Luk. 15, 1-10.

.

Jesus brukte bilder fra dagliglivet for å beskrive Guds rike. Da er det ofte lettere å "forstå", så langt vi kan det. Her er to bilder som utfyller hverandre og taler om Guds rike. Først taler han om sauen, og deretter om pengene. Vi skal nå se på dem under ett.

.

1. Begge kom bort

fra der de skulle være. Både sauen og pengene var tapt for eieren. I Mat. 18 står det at sauen hadde gått seg vill, og dermed var han overlatt til villdyrene. På Jesu tid var det i alle fall tilfelle mange steder. Derfor kunne det stå om livet om lammet ble alene i villmarka.

.

Dette er bilde på synden som er en stormakt i denne verden. I v. 1 leser vi om at tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Det er slike mennesker han taler om. Men synd behøver ikke å være umoral og stygge synder menneskelig sett. Vi har så lett for å tenke moral når vi taler om synd.

.

For her er alle mennesker med. Synden gjelder alle, vi er grepet av den og fylt av den fra fødselen av. Alle er også regnet med når det gjelder å gjøre synd i handling. Syndefallet skjedde i Edens hage, men menneskene ble vist ut av hagen på grunn av ulydighet mot Herren selv. 1. Mos. 3.

.

Rom. 3, 23 sier at alle har syndet, og syndens lønn er døden. Rom. 6, 23. Rom. 5, 12ff sier oss noe om at synden kom inn i verden ved ett menneskes fall, og at dermed ble alle mennesker skyldige for Gud. Det er et faktum som vi ikke kan komme bort fra. Vi for alle vill, sa profeten. Jes. 53, 6. Og da er alle fortapt i seg selv. Vi er født utenfor Guds rike og er utlendinger på denne måten. Det er en ubehagelig sannhet. Men det er sant! Bibelen kan ikke lyve her heller.

.

2. Ingen kom hjem selv.

Sauen satt fast i fjellet, og det var den visse død. Mynten var død i seg selv, og kunne umulig finne tilbake på egen hånd. Det er sterke bilder Jesus bruker, og han må mene noe alvorlig med det.

.

Det er alvorlige bilder på synden og dens makt i menneskene. Guds attest om oss er ikke særlig oppløftende. I Rom. 3, 11-12 sier han: ”Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt uduelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.”

.

Bibelen vil med dette si at vi er borte fra Gud av natur, og at vi ikke makter å komme hjem på egen hånd. Vi er rett og slett ikke gode nok. La oss bare erkjenne det.

.

3. Andre fant dem.

Det er en hovedsak her. De hadde ingen ære av at de kom tilbake til eieren. Det var derimot eieren selv som fant dem. I v. 4 heter det at eieren forlot de andre som var trygge og gikk for å lete etter den som var kommet bort. Og han lette til han fant det. Slik er Gud.

.

I v. 8 ser vi det samme slik: Kvinnen som hadde mistet ett pengestykke, tente et lys, feiet huset og lette så nøye at hun fant det. Gud gjør alt for å frelse oss.

.

I Rom. 8, 3 sier Paulus: Det som var umulig for loven – det gjorde Gud. Dette hadde fariseerne sett litt av og sier noe vakkert i v- 1-2 i Joh. 15: ”Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem.” Det var en skandale i datidens ”fine” kretser av jødiske ledere. Slik var likevel situasjonen.

.

”Han søkte meg i nåde

som gikk på syndens vei.

Han fant meg trett og såret

og bar meg hjem til seg!”

.

I kap. 19, 10 sier Jesus dette rett ut: ”Menneskesønnen er kommet for å søke og kalle det som var fortapt.”

.

4. De kom hjem.

Og de slapp å betale, arbeide eller bli straffet. Mannen slo ikke sauen fordi han hadde gått seg vill. Ingen ting ble nevnt om det nå.

.

Det er nåde. Slik opplever menneskene det også når de kommer hjem til Gud. Det blir intet oppvask på bakrommet. For alt er ordnet av Guds Sønn på forhånd. Golgata og korset og blodet er uttrykk for det Gud har gjort til vår frelse. Paulus sier det rett ut: Av nåde er dere frelst, og det er ikke av dere selv. Det er en Guds gave. Ef. 2, 8.

.

Guds frelse for oss er skjedd uten vår fortjeneste. Han tilgir oss, og renser oss fra all urettferdighet. Han gjenføder oss inn i sitt rike. Jfr. Kol. 2, 14.

.

Og nå fikk de det godt. Hyrden bar sauen hjem på sine skuldre med glede. Og det ble glede i himmelen over en synder som vender om. Gud venter ikke med festen til en stor skare en blitt omvendt. Han kaller sammen til fest når én kommer. – Hva skjer da når tusener og millioner blir frelst. Gleden i himmelen er ubeskrivelig.

.

B. Den yngste sønnen.

Luk 15, 11-24.

.

Dette er den fineste perle blant Jesu lignelser. Den viser oss hvem og hvordan Gud er. For her leser vi om den fortapte og hjemkomne sønn. Og han er et bilde på mange mennesker. For her taler Jesus egentlig om oss alle. Vi er kommet bort fra Gud ved synden og må kalles tilbake om det skal gå oss godt i evigheten. Når vi husker på at Jesus talte til jøder, taler han nok først til dem om deres stilling til sin Gud.

.

Men på en særlig måte er det bilde på de som går ut i verden og roter livet sitt til i synd og skam. Vi skal se litt på hvordan det gikk med ham til slutt ut fra dette perspektivet.

.

1. Sønnen drog bort.

Den yngste sønnen var en synder som alle andre mennesker. Men her ser vi synderen som gå bevisst bort fra Gud og lever i synden. Han går stadig videre i synd, som når man går nedover en trapp. Han kom dypere og dypere ned og dermed bort fra sin far og Gud.

.

- Første gang vi ser det er i vers 12. Da går han til faren og sier: Gi meg den arven eg skal ha. Det er en ganske uvanlig framgangsmåte. Som regel blir arven utdelt etter at faren er død. Men det ser altså ut til at det var mulig å få forskudd på arven.

.

Den unge mannens synd var at han krevde arven. Gi meg! sier han. Det åpenbarer hans tanker kanskje gjennom lang tid. Han hadde planlagt å dra ut i verden, og da behøvde han penger. Hans hjerte var ikkje lenger i hjemmet. Han søkte utover til andre steder. Nå ville han styre livet selv. Og det er tanken til mange unge mennesker.

.

Slik begynner mange synder. Tanke og hjerte blir opptatt av andre enn Gud og hans rike. Lengselen til noe annet enn det kristne blir sterkere og overtar styringa av livet. Noen tror kanskje at de kan ta med seg det trygge og gode som troen gir oss. Men de finner snart ut at det passer ikkje i det verdslige livet.

.

- Deretter dro han til et land langt borte, v. 13. Han samlet sammen alt han eide, sier Jesus. Men han eide vel ikkje noe annet enn det han hadde fått av faren. Hver eneste krone ble med på lasset. Det betyr trolig at han ikkje tenkte på å vende tilbake noen gang. Han var ferdig med livet hjemme for alltid.

.

Vi vet ikkje hvor godt kjent han var i geografien, eller om han bare reiste ut på måfå. Han kom i alle tilfeller langt bort fra farshuset og hjemmet. Det er bilde på livet i verden og synden. Og det er slik at til lenger man lever i en gudløs verden, til lenger bort fra Gud kommer man. Synden fører menneskene ut i nye synder, og det er alltid i retning bort fra den himmelske Far.

.

- Han sløste bort alt han eide, v. 13b. Han brukte det opp på seg selv og sine venner. Og det betyr nok et utsvevende liv. Ungdomsoversettelsen fra 1959 sier: Han skeiet ut. Og broren hadde trolig hørt rykter om at han levde med skjøger, v. 30.

.

En engelsk bibel (NEB) har et talende uttrykk om dette: Han levde et liv likegyldig for følgene. Det taler om et menneske som ikkje tenker på konsekvensene av sitt liv og ikke planlegger noen framtid. Han lever i nuet og ”nyter” livet dag for dag. Han satte alt over styr i dette livet, v. 14. Da hungersnøden kom, hadde han ingen ting igjen. Nå var han på bar bakke og led nød.

.

- Siste trinn på syndens vei er kommet til ham. Han ba om å få gjete svin hos en bonde. Det var den mest avskyelige stilling en jøde kunne komme i. Svinet var et urent dyr etter loven, 3. Mos. 11, 7. Slik hadde han nok aldri hatt det hjemme hos sin far. Synden fører et menneske bort i et verre liv enn de hadde som troende. Men det tenker de ikkje på i forkant.

.

Nå ønsket han bare å fylle seg med grisemat, skolmer som grisene åt, v. 16. Det er også en fornedrelse. Dermed var han på linje med urene dyr som eter det menneskene ikkje vil ha. Det er det nederste trinn på stigen. Han kommet ned i søla. Kanskje han ikkje en gang fikk grisematen, han ønsket bare å få den.

.

- For nå står det så betegnende: Ingen gav ham noe. Han fikk ikkje det han ønsket her heller. Vennene var mange så lenge han hadde penger å strø om seg med. Den rike gutten var nå blitt fattig. ”Dypere ned i elendighet kunde han ikkje komme, og sultedøden stod for døren,” sier S. Odland.

.

2. Sønnen ble omvendt.

I v. 17 i teksten kommer den store forandringa. Han ble bokstavelig talt omvendt. Han kom til seg selv, står det. Eller det er sagt slik: Han gjekk i seg sjølv (nyno). Han begynte å tenke på nytt. Det var nødvendig om det skulle gå ham vel. Og det var Guds Ånd som arbeidet med ham. Ånden kaller menneskene mens de er i synden, ellers hadde ingen blitt omvendt.

.

- Først ser vi at han erkjente sine feil og sin synd, v. 18 og 21. Han planlegger å si til faren: Jeg har syndet mot himmelen og for deg! Det var en fin erkjennelse. Og vi ser av v. 21 at han sier også det til faren.

.

Erkjennelse og bekjennelse av vår synd er en forutsetning for frelse. Den som fusker her, vil aldri oppleve fred med Gud. Vi husker nok ikkje alle enkeltsynder, men vi får også lov å be om tilgivelse for alt det vi har glemt. Men når Gud minner oss om en synd som kanskje ligger langt tilbake i tid, må vi erkjenne den og be om nåde.

.

- Dernest ser vi at han tok et avgjort standpunkt og brudd med det gamle livet. Eg vil stå opp, sier han i v. 18. Og i v. 20 ser vi at det skjedde: Han stod opp. Det er ikkje vårt valg og standpunkt som frelser oss, men det hører med til omvendelsen. Og denne unge mannen kom visst aldri tilbake til landet langt borte. Fortiden var forbi.

.

Rosenius sier i en preken over denne teksten: ”Syndenøden er for liten, hvis det ennå er noe i verden som er mer dyrebart enn Guds nåde. Det er for lite sorg over synden hvis du bare snakker om å omvende deg, men ikkje lar det bli handling.” Her ser vi at også Rosenius regner med et avgjort standpunkt og et valg i omvendelsen.

.

- Vi ser også at sønnen nå var blitt ydmyk i forholdet til sin far. Han tenker ut hva han skal si til fare sin. da vil han også si at han ikkje er lenger verdig til å kalles hans sønn, v. 19. Det er det rette sinn. Vi er aldri verdige til å bli Guds barn. Og omvendelse er sinnsforandring. Når sønnen kommer hjem, ser vi i v. 21 at han virkelig sier dette.

.

Men her legger vi merke til at han ikkje får tid til å fortelle far alt det han hadde planlagt å si. I forkant i syndelandet tenkte han å be om å få bli en tjener hos far. Ordet for tjener er her ”mistiås” som betyr en leiesvenn, en som arbeider for lønn. Det viser også hans ydmykhet. Han er ikkje lenger sønn, men skal leies inn som en fremmed. Han uttrykker seg også litt interessant her. For han sier egentlig ordrett: Gjør meg til en tjener. Av fødsel var han sønn. Som en tjener ville han bli degradert, og det er den ydmyke villig til. Men han kom aldri så langt at han fikk si dette. Faren kom han i forkjøpet, v. 22.

.

Omvendelsen var ikkje bare ord på forhånd. Han våget å si det rett ut. Og det var rett. Før hadde han kommet med krav om arven, nå vet han at han hadde mistet all rett. Det ydmyke sinn er det som erkjenner sin synd og at man er uverdig. I fortsettelsen skal vi at han likevel fikk mye av far. Guds nåde og rettferdighet er nettopp det at Gud gir og gir mer enn vi fortjener.

.

3. Sønnen kom hjem.

Det han tenkte, skjedde til en viss grad. Han nådde hjem, og der opplevde han noe. Jeg tror at det glemte han aldri. Slike ekstraordinære opplevelser går ikkje så lett i glemmeboken. La oss se på noe av det her:

.

a) Han ble godt mottatt, v. 20. Faren omfavnet ham og ønsket han velkommen tilbake med et tradisjonelt østerlandsk kyss. Han hadde stått lenge og ventet og speidet bortover veien. Tanken har vært der dag etter dag: Kommer han ikkje snart? Denne dagen var også far ute på trappe og så bortover veien og markene. Og langt der borte får han øye på en liten prikk som kommer bortover. Det må være ham!

.

Slik står Gud i himmelen og speider ut i verden og ser etter syndere som vender om. Han har nok sett etter deg også. Har du nådd fram nå?

.

b) Han opplevde nå at alt var ferdig til hjemkomsten, v. 22. Han skulle få klær og sko og ring og mat og en stor fest. Det er alt sammen flotte symboler på frelsen vi får av nåde.

.

Den beste kledningen er Kristi rettferdighets drakt som skjuler alle synder. Jesus kjøpte den på Golgata ved sin død. Og nå gir han den bort for ingen ting, bare du kommer og tar imot. Det var høytid i huset da tjenerne kom med drakten og kledte den fortapte synderen. Han ble en ny mann.

.

Ringen er tegnet på frihet og trofasthet. En slave kunne ikkje bære ringen. Her viser faren åpenlyst for alle at han vedkjenner seg gutten som sin sønn. Han skal ikke være slave eller tjener. Han tilhører huset. Ringen er også tegn på rikdom og en høy stilling. Slik har også en kristen fått et nytt liv som Guds eget barn.

.

Deretter fikk han nye sko på føttene. De skal brukes når vi går, altså bilde på vårt liv som kristne. Også dette var et tegn på oppreisning for gutten. For oss er sko ”den beredskap som fredens evangelium gir”, Ef. 6, 15. Sko trenger vi særlig når vi skal ut, f. eks. i kamp eller i arbeid og å stå støtt.

.

For oss er det naturlig å tenke både på vår stilling som kristne der vi blir faste ved evangeliet, og på vår tjeneste til å gå ut med evangeliet. Vi lever selv av det evangelium som vi skal forkynne og dele med andre.

.

Alt dette var ferdig. Faren ba bare tjenerne om å hente kledningen og det andre. Alt lå klart til han kom hjem. Slik er det med evangeliet. Jesus ropte det var fullbrakt på korset. Joh. 19, 30. Og tjenerne som skulle innby til fest, fikk dette budskapet å gå med: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17.

.

Da begynte festen, og det står ikkje noe om når den skulle slutte. V. 24. Det blir glede i himmelen når en synder omvender seg, v. 10. Festen er et bilde på himmelriket i et nøtteskall. Hovudspørsmålet for oss alle er om vi skal være der, eller om vi blir støtt ut utenfor i mørket. Skal det går oss vel, må vi følge den yngste sønnen på hans vei.

C. Den eldste sønnen.

Luk 15, 25-32.

Han er et eksempel og bilde på en hykler og fariseer, og det vil i denne sammenheng si den egenrettferdige. Vi vil notere noen punkter om det som er sagt om ham.

1. Han spurte ”hva dette var” da han hørte sangen, v. 26. Han forstod seg ikke på den frydesangen som lød da den tapte broren kom hjem. Men en kristen kjenner frydesangen til de frelste, v. 24. Han spør ikke hva det er, når de troende gleder seg. Men den eldste sønnen var ukjent med det.

2. Han ble vred, v. 28, da faren slaktet gjøkalven og den kjødelige broren var kommet hjem. Det kan bare være en hykler og en egenrettferdig som blir vred når en stor synder vender om. Den slakta gjøkalven kan være et bilde på Kristus som det slaktede lam. Og hvem andre enn hyklere kan være vred når Jesu forsoningsdød kommer klart fram?

3. Han ville ikke gå inn, v. 28, og vi finner ikke at han siden gikk inn heller. Han ble værende utenfor, i mørket. Og hvem andre enn en fariseer er det som ikke ønsker å gå inn til de nyfrelste og glede seg med dem. Det ligger i de troendes hjerte, at det ønsker å glede seg med de glade.

4. Han hadde tjent sin far i mange år, v. 29. Det han hadde gjort, la han til grunn for å få noe av sin far. Han var opptatt med sine gjerninger og ønsket å få lønn. Det var hans hjertes ønske. Men Skriften sier klart og avgjort at de som befatter seg med gjerninger og fortjeneste, er alle sammen under fordømmelsen. Gal. 3.

5. Han sa at han aldri hadde gjort imot farens bud. Og det var det samme som å si at han aldri hadde gjort noe galt, han hadde aldri brutt Guds lov – slik det var i den gamle pakt. Han hadde aldri syndet! Men Bibelen sier at det er ingen som ikke synder, men at alle har syndet. Salme 14; Rom 3, 23.

6. Han hadde aldri fått noe av far, v. 29, ikke en gang et kje. Men Bibelen sier så uttrykkelig at det er nettopp som gave vi får Guds rike. Joh. 1, 12. Og hvis han ”aldri” hadde fått noe, da var han heller aldri blitt et Guds barn. Og alle frelste får noe av Gud, ja, alt er gave fra ham.

7. Det han ville ha, det ville han ha for å være glad med sine venner, v. 29. Tanken på å glede faren, var der ikke. Det var sammen med sine venner han ville være. Det er egoismen og egenkjærligheten som taler slik, og ikke Guds Ånd. Et Guds barn vil glede seg i Gud og sin Frelser. Den egenrettferdige vil være glad på sin måte, i verdens gleder. Guds folk er glad i Jesus, for hans frelses skyld, v. 24.

8. Alle er nok enige om den yngste sønnen er bilde på en som blir omvendt og frelst av nåde. Han kunne jo ikke betale noe, han hadde bare filler. Men den eldste ville ikke anerkjenne ham som sin bror. Han sier til faren: Denne din sønn, v. 30. Han sier ikke: min bror! Og dermed har han i grunnen satt seg selv utenfor slektskapet både til broren og faren. Med sine egne ord beviser han selv at hans hjerte ikke er rett for Gud.

9. Faren sier: Barn! V. 31. Men vi merker oss at han ikke sier: mitt barn. Om den yngste sønnen står det derimot at faren kaller ham: ”min sønn”. V. 24. Han var barn i huset den eldste også, men ikke hans åndelige sønn. Og i en forstand kan det vel sies at alle mennesker hører Guds til, fordi de er skapt av ham. Men de er dermed ikke frelst.

10. Faren sier også: Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt v. 31. Det har noen tolket slik at han likevel måtte være et Guds barn. Er det så sikkert? Ser vi det i lys av alt det andre som står om denne sønnen, kan han ikke ha det rett med Gud. Besser sier at meningen med dette er: Faren sa: ”Alt det som er mitt, står ferdig til din glede.” Og Rosenius sier: Han eide alt det som far hadde. Likevel var han slik innstilt at han påberopte seg sin egen fortjeneste.” – Gud har frelsens gave ferdig for alle mennesker – det er ”ditt”. Men du må ta imot det. Det hadde den eldste aldri gjort.

- Det er viktig å være klar over at Jesus her taler til fariseerne og de skriftlærde, v. 1-2. Derfor taler Jesus også om dem. Og da må den eldste sønnen være bilde på fariseerne. Men ordbruken taler om farens inderlige kjærlighet også til den eldste sønnen, og han vil med dette be han tenke seg om og komme inn til festen. Men når han ikke vil, må han bli utenfor – i åndelig mening blir han der til evig tid. NDH.