B i b e l-k u r s: Lukas taler del 3.

Luk 16, 19-31 A.

Ved livets slutt.

Dette er en alvorlig beretning. Våger vi å tro dette? Kan vi forkynne det rett ut slik det står i Bibelen? For her skal vi tale om avslutningen på livet. Da er noen lik Lasarus og lik den rike mannen. Hvor står vi i dette?

- Jesus vil si oss noe, og vi kan alltid lære noe av ham. Her er nok flere ting, men vi skal stanse for noen få.

1. Vi kan ta feil i livet, v. 19.

Den rike mannen levde hver dag i herlighet og glede. Han hadde alt han behøvde og vel så det. Han tenkte hele tiden på dette livet, slik Paulus skriver i Fil. 3, 19: De attrår de jordiske ting. Slik var det også med den rike bonde i Luk. 12. Det er verdslige, verdens mennesker som lever for å nyte livet og Guds gaver og er dermed slik Paulus skriver i Rom 1, 25: de dyrket skapningen fremfor skaperen.

Men her tar de feil. De har ikke sett eller vi ikke se hva livet egentlig er. Kommentaren Gullgruben sier her: Det er det sorgløse, verdslige sinn som bare tenker på seg selv. – Hvor mange er ikke i samme båt i dag: De gjør den alvorligste feil noen kan gjøre her i livet.

2. Det fins noe mer enn det vi kan se.

Vi er mer enn et dyr eller en skapning, en ting eller et biologisk vesen. Det materielle er ikke alt. Der er en Gud. Den største feil et menneske kan gjøre er å lukke ham ute fra sitt liv. Det gjorde også den rike bonde. Og han opplevde dette: ”Men Gud sa: I denne natt kreves din sjel av deg.” Luk. 12, 20. Det hadde han aldri tenkt på, ser det ut til.

Er det plass for Gud i ditt liv? Det er hovedsaken. Og la oss merke dette: Det er bare plass til EN Gud – og det finnes ingen andre sanne guder enn den levende, hellige Gud vi kjenner fra Bibelen. Og han vil og må regjere i vårt hjerte ganske alene. Hvis du vil styre noe selv eller har noen avguder i et hjørne, faller alt sammen. Tenk over det denne dagen.

3. Døden er ikke slutten.

Det er blitt så vanlig å tenke at døden er det siste punktum. Mange kjendiser står fram og forteller oss det. Og folk flest er svake for kjendiser. De aper etter dem på mange måter. Dermed lures folk til å tro at de ikke behøver å tenke på Gud og slett ikke på døden. Den er jo venn, sies det. Ja, men for hvem er den en venn? Det må du grunne litt på i lys av Bibelen.

I vers 23 står det så: Da han slo opp sine øyne i dødsriket.

Da ser han noe nytt, noe han trolig aldri hadde sett reelt i livet. For da ser han sannheten i Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø og deretter dom. Mange lever i dag som om det ikke var sant. For sent vil svært mange oppdage: Døden er ikke et punktum – den er et kolon. Det kommer noe etter. Da skal alle mennesker stå fram for Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det blir alvorlig. Hvordan tro du at du vil klare deg da? Er du egentlig rede til å forsvare ditt liv?

Etter dommen kommer fortapelsen for alle de som ikke tror på Jesus. Den er virkelig, selv om vi ikke vet om alle detaljer. Det blir alvorlig nok å vite at du for alltid er utenfor Guds rike. Da finnes det ikke flere anledninger. Du har brukt opp din kvote.

Tenk – denne mannen husket sitt liv før døden. Og det plaget ham. Ditt eget liv skal pine deg i alle evigheter, når du tenker på det du har gjort og det skulle ha gjort og dine slektninger som også går fortapt. Og du vil ikke at de skal komme til fortapelsen for å anklage deg. Derfor ba mannen om at de måtte bli berget fra den, ikke av misjonssinn men for å beskytte seg selv.

4. Evigheten avgjøres her i livet.

I v. 25-26 tales om et stort svelg – som ingen kunne gå over. Det viser tydelig at døden er slutten på alle anledninger til frelse. Det må du sørge for her i livet. ”Treet ligger den veien det faller,” heter det. Du får ingen ny anledning. Det er ikke jeg som sier det. Det har Gud bestemt for lenge siden, og verken du eller andre kan forandre Guds bestemmelse.

Du fikk ditt gode i din levetid, sier Jesus. Da er det ingen ting igjen for deg. Da gjorde Moses det på en annen måte: Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden. Hebr. 11, 25. Det er veien. La Gud få bestemme.

5. Gud har gitt alt og gjort alt for vår frelse.

Jesus sier i v. 29: De har Moses og profetene – hør dem. Det skal ikke noe mer til enn det som er åpenbart. I vår tid har vi hele GT og hele NT fulle av åpenbaringer og ord om Guds frelse. Du skal ikke vente på et under eller en engel som kommer. Du har fått Ordet fra Gud. Det er tilstrekkelig. Stans litt ved noe av det:

a) Vi har Guds ord i Bibelen. Den har en veldig makt. Den sier alt det som er nødvendig til frelse. Derfor har du ingen unnskyldning i dommen. Jfr. Rom. 1, 20. Ta deg litt tid til å lese i denne boka. Det blir din redning.

b) Bibelen taler om Kristi død. Den åpnet porten inn til Paradis. Da Jesus ropte: Det er fullbrakt! var frelsesverket ferdig (Joh 19, 30). Synden var sonet og veien til himmelen åpnet for alle syndere. Hebr. 9:26 sier: Nå er han åpenbart – for å ta bort synden ved sitt offer. Det er ditt håp, det kan du tro.

c) Gud sender nå Åndens kall til deg som hører Guds ord. Ånden når inn i vårt hjerte og samvittighet. I kap. 15 taler Jesus om noen som får Guds kall, særlig den yngste sønnen som hadde reist bort fra sin far. Da han vendte om og kom tilbake, opplevde han en velvillig far som tok imot ham og holdt fest for ham. Slik er Gud.

I tillegg kommer de troendes vitnesbyrd. Vi som er frelst har opplevd nettopp det at Gud elsket synderen og tilga synden og førte oss inn i et nytt liv ved troen.

- Nå har du valget.

Hva velger du så, hva velger du så?

Velg rett og velg i tide

Om du vil målet nå!

Amen.

Luk 16, 19-31 A.

Ved livets slutt.

- Jesus vil si oss noe, og vi kan alltid lære noe av ham. Her er nok flere ting, men vi skal stanse for noen få.

1. Vi kan ta feil i livet, v. 19.

2. Det fins noe mer enn det vi kan se.

3. Døden er ikke slutten.

I vers 23 står det så: Da han slo opp sine øyne i dødsriket.

4. Evigheten avgjøres her i livet.

5. Gud har gitt alt og gjort alt for vår frelse.

Luk. 17, 7-10. Vingård.

Om tjeneste. Lydighet. En lov i Guds rike.

En fare : blir stolt over nådegaver og evner og brukbarhet i Guds rike.

Jesus brukte en ill. Viser oss tre ting for å hjelpe oss mot denne faren.

1. EN TJENER ER EN SLAVE.

Ordet for tjener (doulos) betyr egentlig en slave som tjener bare sin Mester.

Se Rom. 1, 1 der Paulus kaller seg selv en slave selv om han var frigjort fra synden og loven. Nå er han bundet av en annen herre. På gresk er det også andre ord for tjener, f. eks. diákonos som betyr en som hjelper til, en medhjelper. Det er selve arbeidet som er fokus på her. Det er ikke meningen her. Her er det slaveforholdet som står i forgrunnen. Og slik blir ordet brukt flere ganger i Bibelen og om flere personer. Og da må vi også tenke på slavemarkedet i den gamle verden, slik det var både i Midt-Østen, Europa og i Amerika.

a) Det var herren på gården som eide slaven. Han hadde all makt og rett over slaven fordi han hadde kjøpt og betalt for ham eller henne. Det var slik ikke et frivillig forhold, men et eierforhold. Slik bruker f. eks. Paulus dette ordet. Han kalte seg Jesu Kristi slave, Rom. 1, 1, Tit 1, 1, Fil. 1, 1. Han møtte Jesus utenfor Damaskus og tok imot ham. Paulus opplevde at han var elsket og kjøpt av Jesus og ble nå hans eiendom.

b) Slaven lever av og for sin herre. Hele hans liv er knyttet til mesteren. Det ser vi også i Paulus’ liv. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, sa han. Gal. 2, 20. Det forstår vi både åndelig og reelt. Han sier også: For meg er livet Kristus, Fil. 1, 21.

c) Slaven har ingen vilje selv i arbeid og tjeneste. Han kunne ikke kritisere eller gjøre noe slik han mente det var rett. Han var helt underlagt sin herres vilje og plan. Paulus var så overgitt til sin Frelser at han bestrebet seg på å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2. Kor. 10, 5.

b) En troende er ikke bare en slave under Kristus, men også en tjener for Kristus som det største han kan bli. Paulus kan si at han skammer seg ikke ved evangeliet, Rom. 1, 16 – altså over det budskap han forkynte og som han selv trodde på. Det er en ære å være en kristen. Og det er nåde å få tjene ham.

Flere Guds tjenere er i Bibelen kalt for tjener og slave: Moses, Josva, David, Paulus, Jakob, Peter, Judas og de troende og profetene i GT. Det er altså en vanlig tittel og syn på de kristne. Også vi står i den stilling innfor Gud. Jfr.: 5. Mos. 34, 5; Josv 24, 29; 2. Sam. 3, 18; Jak. 1, 1; 2.Pet. 1, 1; Jud. 1; Amos 3, 7.

2. GUDS ORD OG VILJE.

Slik som en vanlig tjener eller slave ikke kan gjøre det han synes er best eller det han liker, må også en kristne tenke slik: Jeg skal følge Guds vilje og råd. Og det finner vi i hans ord og bud og forskrifter. Alt dette finner vi i Guds ord. Bibelen blir slik en viktig bok for en kristen ikke bare om hans tro og frelse, men også om det daglige liv. For også der har Skriften mye å si oss.

Forkynnerne skal hente sitt budskap og sine tekster fra Bibelen. Og innholdet i forkynnelsen skal ikke domineres av fortellinger og egne erfaringer eller vanlig snakk om livet på jorden. Her tror jeg det mangler mye i vår forkynnelse nå. En forkynner skal kalles verdens mennesker til omvendelse og frelse, og han skal gi de troende mat.

En tjener skal pløye og så. Det kan være et hardt arbeid som krever mye av arbeideren. Han må kunne holde ut over lengre tid. Han skal arbeide hele dagen og kan ikke slutte når han vil. Han er bundet av sin herre. Det kan være vekkelsesarbeid, barnearbeid, foreningsarbeid og mye annet som krever mye av ham.

Men han skal noe mer. Han skal gi folket mat og drikke. Åndelig mat er forkynnelsen av evangeliet til oppbyggelse, formaning og trøst. Her sier Jesus noe om å gi folk mat i rett tid. Det betyr vel også rett mat. Vi behøver ikke alltid det samme. Derfor må forkynneren være i bønn og stillhet for Gud om hva han skal gi nettopp nå.

Noen bibelord kan belyse dette mer: Jesus sier i Mat. 4, 4: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Her kan vi se at hele Bibelen er åndelig mat. Vi skal være forsiktige med å bare ta ut gode og trøstefulle vers i Bibelen og leve på dem. Det er viktig for en kristen å ta på alvor formaningsordene hos Jesus og i brevene. De hører med til vårt praktiske helliggjørelsesliv. De er påminninger til oss og advarsler mot synd. Jesus sa også om seg selv at hans mat var å gjøre Guds vilje, Joh. 4, 34. Skulle ikke han være vårt eksempel? Og I Joh. 6 taler han om seg selv, sitt kjød og blod, som vår åndelige mat og manna som vi behøver. Da er det ikke først og fremst nattverden som ikke var innstiftet han mener. Han talte om sin død og forsoning som vår frelsesgrunn. Det er god og åndelig mat.

3. YDMYKHET.

Til slutt minner Jesus oss om å være ydmyke i vår tjeneste for Gud. Uansett hva vi gjør eller hvor mye vi gjør, er det vår oppgave og plikt for Gud. Det er sterke ord han bruker her. La oss være så ydmyke at vi tar imot dem og innretter oss etter dem. Han sier: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre,» v. 10. Når vi tenker slik, blir det ingen ære eller fortjeneste til oss. Han får all ros.

I Guds lys ser vi at vi ikke har gjort nok. Vi vil alltid komme til kort. Det var mye vi ikke gjorde av ulike grunner. Det gjelder om det er synlig arbeid vi har hatt. Eller vår skjulte tjeneste som ingen eller få ser og vet om. Derfor er det ikke rom for ros og stolthet på vår side. En har sagt det slik: Gud krever fullkommenhet og venter av oss ydmykhet.

Da vil en Herrens tjener behøve mye nåde og tilgivelse. Og han vil bruke tid i bønn for seg selv for å be om hjelp til å være slik.

Vi legger merke til noen bibelvers her: Vær derfor fullkommen, Mat. 5, 48; Den som gjør seg liten (ydmyker seg) som dette barnet, han er den største i himlenes rike. Mat. 18, 4. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. Jak. 4, 10.

Det er en lov i Guds rike at Gud vil ha et ydmykt folk, for bare da kan vi ære ham og gå hans ærend. Det må vi ta til oss i dag. Amen.

Luk 17, 11-19 I grenseland.

Vi møter ti spedalske. Det var en fryktelig sykdom som ikke helt kan tenke oss inn i. Nå var disiplene på vei til Jerusalem og kom til grenselandet mellom Samaria og Galilea. De var altså et stykke sør i landet. Og da skjedde noe.

Jesus visste at tro er å bygge på hans ord. Og tro er tillit til Gud. Nå ville han prøve disiplenes tro og på samme tid de spedalskes. De var i et annet grenseland: de var mennesker, men hadde ikke lov å være sammen med andre. De var syke.

Nå viser det seg tre forhold med dem, som åndelig sett også gjelder oss.

1. Noen var i nød.

Å være spedalsk var å bli satt utenfor alt. Det var en fryktelig lidelse som egentlig førte til døden. De var utstøtt av samfunnet og måtte hele tiden rope der de ferdes: Uren! Uren! Folk måtte få anledning til å komme seg unna dem. De hadde sår og luktet ille og deler av kroppen kunne falle av.

Slik er den et bilde på synd. Den gjennomsyrer alt og tar fra oss alt. Den tærer oss bort og skiller oss fra Gud.

Det er både en hvit og en svart spedalskhet. Og synden kommer til oss i ulike former og uttrykk. Det er synden som er vår virkelige nød, og Bibelen sier at vi alle er smittet av den, Rom. 3, 23. Og uansett hvilken måte den opptrer på, er den like farlig! Synden er alt som er mot Guds ord og vilje og bud. ”Synd er lovbrudd,” sier Johannes, 1.Joh 3, 4. I den danske Seidelin-oversettelsen står det: synd er lovløshet. Det betyr å leve slik vi selv vil og selv bestemme over alt i livet.

Kjære folk! Har vi innordnet oss under Guds ord? Har vi sagt: La Gud bestemme alt i vårt liv? Hvis ikke, er du i nød, som de ti spedalske. – Fins det nå en redning?

2. De ropte, v. 13.

De hadde nok hørt om Jesus og visste litt om hvem han var og om hans makt. Nå ropte de på ham og kalte ham ved navn. De ba ikke om penger, rikdom eller makt. Det var nytteløst for dem. Hva skulle de med det når de fremdeles var bannlyst blant folk.

De visste om noe som var viktigere. Alt det andre bleknet når de tenkte på det egentlige og viktigste for dem: At de måtte bli friske!

Hva er nå det største for deg? Det er nødvendig å tenke gjennom det noen ganger. Hva lever jeg egentlig for? Hva ber du om? Har du sett hovedsaken i tilværelsen. Det er ikke sykdom, helbredelse eller lykke i livet.

Hovedsaken er: DU HAR EG UDØDELIG SJEL!

Den må reddes. Hva betyr alt det andre om det ikke skjer. Livet er kort – og du skal forberede deg på evigheten.

Alle sammen ble friske. De ble renset, står det, v. 14. Da var det nok glede og fryd i sjelen: Tenk – de var blitt helbredet fra sykdommen. Nå kunne de vende tilbake til samfunnet og være som andre folk.

- Hva skjedde da?

3. Takk.

Ni av de ti var bare opptatt av legemet og dette livet. Når det var ordnet, var alt i orden. De behøvde ikke mer.

Men en av dem tenkte annerledes. Han hadde forstått en annen ting: Det var Gud som hadde vært i ørkenen. Noe hadde skjedd i hans hjerte også. Og det førte til at han ville takke Gud. Han forlot de andre og gikk til Jesus. De andre fortsatte sitt gamle liv på en måte. Men denne fikk et nytt liv, i møte med Frelseren. Han ble fylt av lovsang og priste Gud med høy røst og ga Gud æren for alt, v. 16 og 18.

Han var en fremmed, sier Jesus. Han var samaritan, som ikke hadde noe samfunn med jødene. Han hadde vært utstøtt på to måter: som samaritan og som syk. Nå fikk han et nytt budskap: Din tro har frelst deg! V. 19. Takken viste at han trodde det var Guds gjerning han opplevde. Han hadde nå opplevd Guds godhet.

Gud har vært god mot Norge. Han ga oss et godt land, og vi har hatt noen gudfryktige ledere i tidligere tider. Dermed kunne Gud velsigne land og folk rikelig. Han ga oss gode økonomiske kår blant gode mennesker. Og han sendte store vekkelser over folket så mange ble frelst. I farne dager har mange takket Gud for frelsen.

Men hva gjør vi i dag? Bibelen sier: Takk Gud for alt. 1. Tes 5, 18. Og vi gir ikke Gud ære uten å takke for alt. For det er han som sender det eller tillater alt som møter oss.

Slå lag med samaritaneren i dag. Forlat det verdslige liv og de verdsliges levevis og lev for Jesus.

Han venter på alle nå. Amen.

Luk. 18, 1-8.

Jesus taler om bønn denne gangen. Han gjør det flere ganger, for det er en viktig del av en kristens liv. Det er rett som noen har sagt at bønnen er de troendes åndedrett. Uten den lever vi ikke. Bønnen er både en nødvendighet og en selvfølgelighet for et Guds barn. Vi skal se litt på dette ut fra teksten og Bibelens budskap om bønn.

Denne gangen talte han først til dem i en lignelse. Budskapet var at de alltid burede be og ikke bli trette. V. 1. Det siste verset i teksten viser at det er knyttet til Jesu gjenkomst og de siste tider. Kapitlet foran har også talt sterkt om det. Der er det flere henvisninger til Matt. 24 som er et gjenkomstkapittel i Bibelen. Men det kan ta lang tid før han kommer tilbake, og da skal Guds folk våke og be. Kristenlivet blir i den forstand et Getsemane.

1. BØNNEN ER VIKTIG.

Det vi har sett i innledningen, viser at bønnen er viktig. Vi får en leksjon i det i fortellingen Jesus har nå. Vi møt er en stor mann som ikke frykter Gud og en enke som led urett. Hun kom til dommeren og bad om hjelp til å få det hun hadde rett på. Han var lenge uvillig, slik det ofte er med mennesker.

Men kvinnen ga ikke opp. Hun bad og bad og prøvde igjen. For hun visste at det var den eneste måten hun kunne få hjelp på. Dommeren måtte gripe inn. Og det var den utholdende bønn som hjalp henne. Det sier dommeren selv: Han innrømmet at han ikke fryktet verken Gud eller mennesker. Men på grunn av hennes bønn, måtte han hjelpe.

Dommeren er selvsagt ikke et bilde på Gud. Han er ikke slik. Det er selv bønnen og hennes utholdenhet Jesus vil peke på nå.

2. GUD HAR ET BØNNEFOLK.

Grunnen til at dommeren svarte på tross av sin uvillighet, var kvinnens bønn. Han svarte «fordi hun bryr meg slik». Og Jesus sier da: Hør hva han sier! Vi skal legge merke til dette. Her ligger en hemmelig for ene kristen også.

Nå vil han fram til dette: Når en verdslig leder og dommer kunne besvare en bønn, skulle så ikke Gud også gjøre det? For det har alltid vært noen som ber. Og noen roper dag og natt i sin nød. Da skal han skynde seg å svare, sier Jesus. Etter Guds egen tidsregning er han aldri for sen. Vi kan mene det når det ikke skjer i vår tid. Men Gud vet hva han gjør. Og noen ganger vil han lære oss tålmodighet ved å la oss vente. Det kan være smertelig for en kristen. Kvinna opplevde det. Hun bad lenge uten å få noe.

Gud vet hva vi behøver på alle måter. Og vi kan tenke og spørre slik: Hvorfor skal vi da be? Eller på en annen måte: Hva er det som tilskynder oss til å be? Den svenske erkebiskop Svebilius skrev noe om det i sin forklaring til Luthers «Lilla Cateches»: Der sier han at det er Guds befaling å be, og dernest har han gitt løfter om bønnhørelse. Dernest er vår egen nød en grunn til å be og så bønnens kraft – vi taler jo med himmelens og jordens skaper. Da kan vi få tillit til ham og vente på bønnesvar.

Svebilius svarer på spørsmålet om hva bønn er slik: «Det er en ydmyk samtale med Gud, der vi etter hans vilje ber i Jesu navn om åndelige og legemlige velgjerninger; og vi takker og priser hans hellige navn.»

E. Pontoppidan svarer slik på spørsmålet: «Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte, utøse sin begjæring for ham, klage sin åndelige og legemlige nød for ham og med inderlig sjeletrang og alvorlig lengsel søke noe hos ham.»

Ole Hallesby sier om bønnen at det er lukke Jesus inn. Og han sier at det er de hjelpeløses siste utvei. Det er da vi ber – og får svar.

Slike mennesker har det alltid vært på jord. Noen klarer seg tilsynelatende selv. Men blant dem er det andre som kommer til kort i alt og opplever mye sjelelig nød i sitt liv. Du er vel kanskje en av dem? Da innbyr Jesus deg til en bønnestund, en ydmyk og enfoldig samtale med Gud der du lukke Jesus inn i din nød og ditt liv. Da har du allerede hjelpen. For der er Han!

3. ENDETIDEN?

Så legger Jesus til noe i v. 8 som vi bør tenke på. Da skal ikke tanken gå til alle de gudløse og de vi synes tar Guds ord så lett og som kanskje også lever i motsetning til hans ord. Da skal vi tenke på oss selv og våre nærmeste en stund.

For her minner han oss om sin gjenkomst til jord. En gang vil han være her og hente sine hjem. Hva vil da skje? Er vi rede, og blir vi med?

For da stiller Jesus oss et spørsmål: Mon troen vil være på jorden da? Det kan vi forstå slik: Vi det være noen som da tror på bønn? Det er det han nettopp har talt om. Er vi kristne blitt så selvhjulpne at vi egentlig ikke behøver Gud. Mener han at vi setter vår lit til andre mennesker og jordiske hjelpemidler. Er bønnen da blitt et ritual som ikke springer ut av nøden og hjelpeløsheten?

Det synes jeg er et viktig spørsmål som vi alle blir berørt av. For det er hjelpeløsheten som driver fram bønnen. Då må vel bønnen først bli: Gjør meg hjelpeløs. Våger vi å be om det?

Luk. 18, 9-14

Farisearen og tollaren.

Her er tale om to menn, som begge var i Guds hus og tilbad herren, og begge ville til himmelen. Dei var religiøse, men likevel så ulike. Dei er typar eller bilete på sanne og falske kristne. Og dei finn me alle stader til alle tider. Jesus vil med dette åtvara vår sjel og slik føra oss inn på rette veg.

Me kan spørja med ein gong: Kvifor var dei ulike, sjølv om dei begge ville vera rette kristne? Svaret ligg nok i hjartelivet. Det var ikkje rett. Slik var det og med trollmannen Simon. Peter sa til han: Hjarta ditt er ikkje rett for Gud. Apg. 8, 21.

I. Farisearen.

Han er bilete på hyklaren og den falske kristendom. Dei har namn av å vera kristne, men går fortapt. Dei var i templet, Guds hus. Dei gjorde ofte meir enn naudsynleg. Likevel var dei ikkje sanne truande. Kva var det som særprega denne mannen i motsetnad til den andre? Fleire ting peikar seg ut:

1) Han takka Gud og ba. Og det skal me alle gjera. Det er rett kristeleg. Men farisearen takka for det Gud hadde hjelpt han til å gjera og å bli. Han sa ikkje at han hadde gjort alt sjølv. Han tok Gud med som ein hjelpesmann. Det såg fromt ut. Men hovudtrykket låg på det han sjølv hadde utført. Han fortalde Gud om sine gode gjerningar. Men han takka ikkje for tilgjeving for synder og ba ikkje om audmjukskap i livet.

Og i bøna si ba han ikkje for tollaren eller for andre. Han stod der framme – åleine. Han hadde nok med seg sjølv.

2) Han samanlikna seg med menneske og ikkje med Guds lovar og ord. Han var i templet, men var der som ein høgmodig mann. Han sa: Av di eg ikkje er som andre menneske. Han var betre i eigne augo enn andre. Han var meir moralsk, han fasta og ba og ga mykje – meir enn han trong. Farisearen var ikkje ein gudlaus person som skeia ut og synda opent.

Han ottast Gud – og solte seg i sin eigen gudsfrykt. Det kunne han gjera, av di han ikkje spegla seg i Guds krav og det Bibelen sa om livet. – Dette er kjernen hjå farisearane til alle tider: ”Eg er like god som andre, gjerne litt betre.” For dei fleste menneske finn jo nokon som er verre enn dei sjølv på nokre punkt. M

3) Han bygde sitt liv på sin eigen religion. Frelse for han var det han sjølv hadde gjort for Gud og menneske. Det er ikkje kjernen i sjølve Moselova og Det gamle testamentet. Men somme av dei hadde vridd på tankane i Guds ord, slik at det stemde med deira eigne idear.

Presis det same gjer folk i dag. Når dei er lever så godt dei kan, er det greitt. Då korkje vil eller kan Gud krevja meir. Det er nok å leva eit nokolunde fint liv og vera litt fromme. Dei ber og les litt og ofrar. Det er kristendom god nok.

Treng du fornying her? Kast bort det gamle, vedkjenn deg synda og all svikt som trass alt ligg der i oss. Gå så til Frelsaren og be om nåde. Paulus skriv i 2. Kor. 4, 16: Det innvortes menneske vert oppatt nya dag for dag.

Me har alle ein farisear i hjarta. Me har lett for å byggja på vårt eige verk. Du har kanskje vore ein kristen lenge. Du kan det mest av kristenlæra. Det kan bli til fall. Paulus hadde mange slike ytre ting å stola på. Men han sa etter opplevinga ved Damaskus: Det som var ei vinning for meg, akta eg for tap. Fil. 3, 7.

4) Han mangla syndserkjenning. Han hadde kristendommen berre i munnen. Hjarta var kaldt. Han greidde seg sjølv og heldt hovudet over vatnet. Ein farisearar kan seia: Alle er syndarar. Men spør ein etter einskildsynder hjå han, syner han kor sjølvgod han eigentleg er.

- Og farisearen blir utestengd frå himmelriket til slutt. Difor må me jaga han ut or hjarta. Vis han ytredøra i livet ditt og be Jesus ta hans plass.

II. Tollaren.

Denne mannen er bilete på dei sanne kristne, dei kloke jomfruene. Og han hadde ikkje mykje å seia om seg sjølv.

1) Han hadde ingen ting. Ikkje ein einaste gong roste han seg av seg sjølv. Han hadde berre synder. Han såg at han var skuldig for Gud og hadde fått ein lukka munn. Rom. 3, 19. Difor tykte han at han var uverdig og såg ned av skam. Det same gjer med når me har dårleg samvit. Han kjende godt til synda i livet sitt, særleg i lyset frå Gud der i templet. Han hadde det slik David fortel om sitt liv: Synda mi er alltid for meg. Salme 51, 5. Dag og natt låg di hand tungt på meg, Salme 32, 4.

2) Han tenkte ikkje på andre, men hadde nok med seg sjølv og si synd. Farisearen hadde tankane sine hjå den usle tollaren og anna folk. Tollaren stod åleine ved døra. Nå skulle han ha eit oppgjer med Gud. Og der er me alltid åleine.

3) Tollaren fekk alt gratis. Gud gjorde han rettferdig i ein augneblink, v. 14. Då vart han løyst frå sitt gamle liv og all si syndeskuld. Det gjekk med han som med Kristen i Ein pilegrims vandring av Bunyan: Den tunge syndesekken fall av han ved krossen.

Han ba om nåde – og blei frelst. Det er kristendom. Slik talar alle truande. Ef. 2, 8.

Nå gjeld det oss. Skal me koma heim til himmelen, går berre dette nådetoget dit. Alt anna sporar av. Himmelen er berre for nådefolket. Amen.

Luk. 18, 9-14 B. Fariseeren.

I denne beretningen eller liknelsen av Jesus får vi et bilde av hykleren eller fariseeren, og et bilde av en sann kristen. Her skal vi forsøke å tale om fariseeren som type eller bilde på de falske kristne – på hykleren. Ham finner vi til alle tider i alle menigheter, tror jeg.

Ordet hykler (gr.: hypokrites) betyr en skuespiller. Det er en som utfører en rolle og er liksom en annen person. Han gjør noe annet enn det han i virkeligheten er. Og det er ikke bare for en kveld, men det er hans profesjon og yrke. Han ER skuespiller. Han lever av å være en annen person enn han selv er. Det er fariseeren og hykleren i åndelig forstand.

Det er mange nyanser og typer fariseere. Hver eneste fariseer er enestående, de er sjelden like. Men noen fellestrekk synes å gå igjen i alle slag. Noen av dem vil vi forsøke å ta fram her. Måtte noen bli avslørt og se sin sanne stilling for Gud. Ennå er det tid å vende om og bli et nytt menneske. Gud, la det skje i den siste tid!

1. Først merker vi at teksten sier at han stod for seg selv og bad. Han stod, og var for stolt til å bøye seg. Han stod der alene og tok ikke kontakt med den andre som kom til templet. De hadde ikke noe samfunn med hverandre. Kanskje følte han seg for ”fin” til å være sammen med andre. Det var et trekk ved fariseerne, og navnet betyr trolig ”de utsondrede”, de som skiller seg ut.

Det hender også nå at kristne mennesker vil være for seg selv. De vil ikke være sammen med andre som ikke er så høyt oppe sosialt sett. De opphøyer seg. Noen mennesker er også slik at andre avskyr dem på grunn av deres oppførsel. De stinker åndelig talt – av selvgodhet og skryt av seg selv og sine gjerninger. Det er ikke behagelig å være sammen med slike. Da blir de gjerne ensomme.

2. Dernest ser vi at fariseeren holder en takkebønn. Her var i sannhet ingen sukk og klage – verken for seg selv eller over andre. Vi ser også at det var ingen takk for frelsen og nåden. Han lovpriste ikke Gud for det barnekår Gud har gitt sine barn.

Han takket derimot for det han selv var framfor andre mennesker. Det er også en måte å opphøye seg selv på. Det gjør nettopp hykleren: Han sammenligner seg med andre mennesker! Og da blir han ofte bedre enn de fleste. For han ser ikke sine egne feil. Det faller ham ikke inn å sammenligne seg med Gud og hans hellige krav. Han gjør det heller med andre mennesker som ikke er så fullkomne.

Nå for tiden er gjerne hykleriet blitt mer raffinert og fint: De takker Gud for det Gud har hjulpet dem til å bli! Så forsøker de å gi Gud litt ære for det de har gjort. Men de ønsker å få enda mer ære og oppmerksomhet selv. De takker Gud for at han hjalp dem i det stykket der de ikke fikk endene til å møtes. Og det blir som en prest sa da han avsluttet en tale: Og det vi ikke klarer selv, det gjør Kristus med sitt forsoningsverk for oss. Så sant som det er sagt, er det også egnet til misforståelse. Vi kan jo ikke gjøre noe som helst.

Får Gud ikke være en hel og full frelser, er han ingen frelser. Han må gjøre alle deler av frelsen.

Gud vil du skal kapitulere helt og fullstendig. Og gi opp. Du skal kaste deg inn i Frelserens armer som en fortapt synder som ikke får noen ting til. Da først blir du frelst og fri. Det er ikke sikkert at du ser alt dette på en dag. Det kan hende det tar litt tid – vi er så ulike på mange måter. Men dette må være hovedtanken.

3. Men han nøyer seg ikke med å takke Gud. Han begynner å fortelle Gud alt det gode han har gjort. Han finner fram alle de gode ting han har utført og sier det til Gud. Som om han ikke allerede visste alt sammen. Og han gjør det av frykt for ikke å ha gjort nok.

Det er nettopp trellens kjennemerke: Han må fortelle sin Herre alle sine gjerninger. Slik prøver han å bli godtatt. For trellen lever av å arbeide. Arbeidet er tvang for ham. Han må gjøre det, for å beholde sin Herres vennskap.

Så går han og strever og sliter for å tilfredsstille Gud. Slik er hele livet et tomt hykleri. Med alle sine gjerninger og strev går han fortapt.

4. I tillegg til alt dette ber hykleren høyt. Han ber slik at mennesker skal høre det. Det gjelder både takken og fortellingen om alle hans gjerninger. Folk må få vite det.

For fariseeren er det om å gjøre å få andre til å tro at han er frelst. For tenk om noen skulle dra deres kristendom i tvil! Tenk om predikanten eller styret skulle tvile på at kristendommen deres var ekte. Det ville bli skandale. Nå er vi forresten kommet inn i en tid der mange ikke bryr seg om hva andre sier og mener. De går sin egen vei. Det er også en fare og avvei.

Om Gud tviler på deres tro, bekymrer dem ikke så mye. Men tenk om mennesker gjør det!

Her kan vi gjerne tenke på offentlige bønnemøter. Når vi ber alene, kan vi åpne oss og si alt som det er. Men når andre hører på, er det lett å smykke bønnen med fine uttrykk og en egen bønnetone. Før var i alle fall det kjent.

Noen kommer med sterke syndsbekjennelser i slike bønner, særlig i generelle ordelag. Det koster ikke så mye i en kristen forsamling å bekjenne synd på talerstolen. Det er mye vanskeligere å gå privat til en du har syndet mot og be om tilgivelse. Et slikt oppgjør koster, men da er det mer ekte.

5. I det hele fører fariseeren et ytre fint og ustraffelig liv etter loven. De kunne med en viss sannhet si at de var bedre enn mange andre om vi tenker på det ytre livet. Fariseerne var ikke drankere og åpenlyse syndere. De var og er fine og ustraffelige mennesker. De elsket Gud med ord og var religiøse.

Fariseerne satte aldri kravet høyere enn at de greide å utføre det. Dermed ble de aldri skyldige. Og det gjaldt hele tiden det ytre livet som andre kunne se. Men Gud ser alltid til hjertet. Er det rett og sant? De ville behage mennesker, men det spør aldri Gud etter.

De trodde det var nok å leve et slikt ytre ustraffelig liv. Og det var her de regnet feil. Jesus sier i Mat. 5, 20 at om vår rettferdighet ikke overgår fariseernes og de skriftlærdes, kommer vi aldri inn i himlenes rike. Det er den standarden som gjelder.

Dersom du ikke vil hykle, må du slippe Guds krav og vilje like inn i hjertet. Det er hjertet som er syndig og fordervet, derfor må vi frelses og gjenfødes helt igjennom. Alt skal være rett for Gud. Det må ikke være den minste ting som ikke er aldeles fullkommen.

Fariseeren blir mer og mer fornøyd med seg selv og sin kristendom. Han synes det går framover med seier og helliggjørelse.

Den ærlige blir derimot mer og mer misfornøyd med seg selv. Han synes synden blir større, fallet dypere og hans eget indre liv en avgrunn full av synd. Sin kristendom og helliggjørelse skammer han seg ved, han finner ikke noe godt hos seg selv. Og derfor må han fly med all sin uro og synd til nådestolen. Han ser på Kristus på korset som døde nettopp for hans skyld. Og det gir ham fred midt i det onde.

I motsetning til fariseeren tar han kampen opp mot selve synden i sitt indre og i det ytre. Han er av dem som river Guds rike til seg med makt og går inn gjennom den trange dør. Luk. 13, 24.

Fariseeren slår seg til ro i sin tilstand, og han håper at han en gang i framtida skal bli bedre. Om han ikke har fred, visshet og glede i hjertet i dag, håper han at det skal komme en gang i framtida. Og Gud vil nok være nådig mot ham på dommens dag for Jesu skyld. Og så aner han ikke at med alt dette hykleriet bedrar han seg selv og går ned i fortapelsen.

Han blander sammen begreper i Guds rike, og særlig ser han ikke hva Guds nåde betyr.

Det verste er vel at han selv tror at alt er vel og bra med ham, og han får andre til å tro det samme. Han lever et godt liv, leser i Bibelen og ber til Gud. Han gir til misjonen og blir gjerne regnet med. Mange vil svare at han må være en kristen. Det er umulig at en slik person kan gå fortapt.

Men Bibelen sier JA. Han går fortapt om ikke Jesu rettferdighet er alt han stoler på. Jesus sa en gang at fariseerne var farlige. Luk. 12, 1. Det var det de første disiplene skulle vokte seg for. Deres lære er nemlig en surdeig, og den har evne til å trenge igjennom – den syrer hele deigen. En ganske liten vranglære eller avvik vil kunne skade og ødelegge mye i Guds rike. Mer enn noen gang må vi passe oss for dette.

I Luk. 7, 22f sier Jesus at evangeliet skal forkynnes for fattige. Da mente han ikke fattig på verdens gods. Det har aldri hjulpet noen inn i Guds rike. Men det er slike som er fattige i seg selv, vet at de er små og ydmyke innfor Gud. De er forferdet over Herrens ord, som Jesaja sier.

Alle andre tar anstøt av Jesu forkynnelse og lære. Men Jesus sier at de fattige er salige, for de har ikke tatt anstøt av ham. Hvordan er det med oss i dag? Har vi rette tanker om oss selv? Setter vi hele vår lit til Jesus og hans gjerning og ikke regner med oss selv i noen ting. Da er du salig, sier Ordet.

- Se også: http://prekener-ev.blogspot.com/2009/12/249-luk-18-9-14.html

Luk 18, 31–43. Den blinde.

I denne teksten taler Jesus først om sin død og oppstandelse. ”Se, vi går opp til Jerusalem,” sier han. Profetordet må oppfylles, og Jesus skal bli hånet, og de slår ham i hjel. Han viser disiplene at han skal oppstå på den tredje dagen. De skulle være forberedt på alt. Men Lukas sier at de forstod ikke dette. V. 34.

Da skjer det noe – der han skulle få vise dem enda en gang at han var mer enn alle andre. Han kunne gjøre et under. De var kommet til byen Jeriko i Jordandalen. Og der satt det en blind mann og tigget. Det var ikke et uvanlig syn i Israel. Det var slik de livnærte seg.

Denne dagen skulle bli helt forandret og ny for mannen. Det ble som en illustrasjon på Jesu makt, men også på hans vennlighet og miskunnhet over folket i nød. Slik vil alt bli nytt for alle som møter og tar imot Jesus.

Den blinde roper til Jesus i sin nød; Miskunn deg. Det var ganske naturlig for ham å be om hjelp. Han hadde nok hørt om Jesus og visste hvilken makt han hadde. Han opplevde det underlige: Noen ville stanse ham i å søke Jesus. Men den blinde lot seg ikke stanse. Han ropte enda mer. For han var i dyp nød.

Da stanset Jesus. Tenk så fint! En stor folkemengde ville følge ham, og så stanset han for den ene. Og det var en som de andre ikke brydde seg om. En fattig tigger. Men Jesus hadde tid og omtanke – og hjelp. Kanskje den blinde ventet på et øyeblikkelig under – nå skulle han bli frisk!

Men Jesus kommer med et spørsmål til den blinde. Det var nok overraskende, men nødvendig: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Mon han hadde ventet det? Det var vel så opplagt hva mannen ville. Jesus visste det nok. Nå ville han at den blinde skulle få si det med egne ord. Det er godt å få uttrykke sin nød for ham.

Svaret er ikke overraskende. Han var blind og dermed ganske hjelpeløs. Det måtte Jesus gjøre noe med. Det sa han også og la ikke skjul på at det var en legemlig, menneskelig nød han behøvde hjelp til. Men da så han også mye nytt som fikk betydning for hans liv senere. Vi vet ikke om han hadde hatt synet før eller om han alltid hadde vært blind. I alle tilfelle ble livet nytt fra denne dag.

Nå kan vi snu på dette og si: Mon ikke mange mennesker er åndelig blinde i dag? Er det ikke slik at mange kristne også har for lite syn på noe? Hvis Jesus kommer og spør deg: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Kunne vi også svare: Gi meg et nytt syn! Da så vi gjerne noe mer enn vi hadde tenkt på før. Og vi kan se dette i Guds ord. Der ligger Jesu svar. Hva er det?

1. Jesus.

Det første den blinde så, var Jesus som stod framfor ham. Og vi behøver et nytt syn på Frelseren igjen og igjen. Vi synger i en sang slik: Sett meg så jeg ser deg Jesus---. Og det gjelder først og fremst synet på han som frelser. Han er mitt eneste håp i liv og død og i evigheten. Synet på Frelseren kan blekne i alt kav og slit vi har her i verden. Og etter mange år som kristen, kan det også bli en vane og litt hverdagslig. I Guds ord kan vi så lese om ham og se nye sider ved ham og ord som forteller hva han betyr for meg. Han er min forsoner og personlige redningsmann, forbeder og hjelper i all nød.

Jesus er også vår gode hyrde. Det skrev David om i Salme 23, og Jesus gjentok det i Joh. 10. Hyrden tar seg av sauene, gir dem mat og verner dem mot ulven. Uten ham var vi hjelpeløse og fortapt. Han er også vår konge og leder og herre i livet slik han vil være det i evigheten. Når han blir stor for vårt indre øye og hjerte, kan vi si med Paulus: Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

2. Kristendommen.

Det er sterke krefter i sving i dag for å likestille alle religioner. Ingen har lov å si at vår religion er enestående, den eneste redning i evigheten. Alle guder er den samme gud, bare under forskjellige navn. Slik er tendensen i vår tid.

Da er det viktig å få et nytt syn på det Jesus betyr for oss. Kristendommen er ikke en av mange. Han er den eneste. Hvis ikke det er sant, er all misjon unyttig og unødvendig. Hvorfor skal vi omvende de som allerede er ”omvendt”? Her må vi holde fast på Bibelens ord om at frelsen i Jesus er for alle og utenfor ham, er mennesket tapt. Apg. 4, 12 og Joh. 14, 6. Jesus viste seg særlig viktig da han døde på korset og stod opp påskedag. Der ligger sentrum i kristendommen.

3. Guds ord.

Det er kamp om Bibelen – det har det vært i flere hundre år. Men kanskje har den ikke vært så intens som nettopp nå. Før var det gjerne de lærde som stred, og kritiske bøker ble lest av noen få. Vanlige folk kjente lite til dette. Men slik er det ikke lenger. I mange år har bibelkritiske bøker blitt utgitt som billigutgaver og vanlige bøker beregnet på alle. I skolen er kritikken kommet inn i alle bøker og i flere fag. I små porsjoner blir tvil sådd i unge hjerter gjennom mange år. En skolegutt kom hjem en dag og sa: Det er jo ikke sant det som står i Bibelen!

Som Guds folk må vi lese Bibelen som Guds tale til oss mennesker. Det er ord fra Gud. Vår frelse og salighet avhenger av det. Salig er den som våger å bygge sitt liv på Ordet. Men ve det menneske som vraker Bibelens budskap. Det ser vi også på Bibelens siste blad, Åp. 22. 18-19.

4. Himmelen.

En av Djevelen måter å forføre mennesker på, er å si at alt er slutt med døden. Det er ingen ting etter graven. Da er det ikke nødvendig å omvende seg og bli frelst. Vi lever bare denne ene gang, la oss få mest mulig ut av det.

Hvem har fortalt folk det? Har noen vært bak graven og sett det?

Jo, Jesus har vært der. Han har fortalt oss om evigheten og himmelen og veien dit. Nå ber han oss om å følge ham. Johannes fikk se litt av himmelen og dermed av evigheten. Han sier. Han viste meg … Og jeg så…. Der var ingen ting urent. All synd og skam og sykdom og død var borte. Jesus og Faderen var sentrum, og alle de frelste sang til Guds ære. Er ikke det noe å ha i vente? Vil du ikke være med?

Herre, gi oss synet igjen! På alle ting i Guds rike.

Amen.

Luk. 19, 1-10. Sakkeus.

Dette er en kjent fortelling som også mange barn kjenner. Sakkeus var en liten mann. Om ham står det at han var overtoller i Jeriko. Det var en god stilling, men den medførte at folk regnet ham som en forræder. I tillegg var han rik, skriver Lukas. Antagelig hadde han fått noe av rikdommen på uærlig vis ved å ta for mye betalt og stikke det i sin egen lomme. Vers 8 viser det: ”Har jeg presset penger av noen…,” sier han.

Men dette var ikke nok for Sakkeus. Han var ikke tilfreds i sin sjel med penger og en høy stilling. Det var noe i ham som lengtet etter mer. Hva var egentlig meningen med livet? Skulle han bare tenke på penger og et godt liv? Der er nok folk i dag også som funderer over det i stille stunder alene. Verden kan aldri tilfredsstille et menneskehjerte.

Da fikk han høre at Jesus drog gjennom byen. Han fikk lyst til å se denne mannen som de gikk slike rykter om. Kanskje han kunne gi ham noe som han ikke hadde fra før?

La det være en bønn også for oss: At Jesus må gjeste landet vårt, bygd og by og mange menneskehjerter. Da vi folk en ny anledning. Dette var siste gang Sakkeus kunne møte Jesus. For nå skulle han gå til Jerusalem for å dø. Palmesøndag er Jesu siste reis.

Og Sakkeus ble frelst. Det har vi Jesu ord for. Det er godt for alle som opplever det. For det er det viktigste spørsmålet i livet. – Da kan vi spørre: Hvorfor ble Sakkeus frelst? Det kan være til hjelp for oss å se hvordan bibelske menn og kvinner ble frelst. For de ble rett frelst. Sakkeus var ingen hykler. Jesus sa at han frelst, v. 9. Hvorfor skjedde det?

1. Han søkte Jesus.

I v. 3 står det at han søkte å få se Jesus. Det var ikke så lett for ham. Han var liten og folket stengte for ham. Det er et viktig steg i frelsen. Den kommer ikke automatisk, da ville jo alle blitt frelst. Det er ikke vi som frelser oss selv, men vi må få møte ham der han er.

Bibelen sier at vi er hedninger av natur. Vi er på feil vei, og vi behøver en frelser. Spørsmålet er ofte om vi lar noen stenge oss ute. Kanskje du frykter mennesker mer enn døden? Eller synes du at mange kristne er dårlige? Eller har du andre unnskyldninger for ikke å søke Gud.

Sakkeus var oppfinnsom. Han var liten, men trangen etter å møte Jesus og se ham var så stor at han valgte en utradisjonell vei. Embetsmannen i Jeriko sprang bortover veien, lot alt det andre fare og gjorde hva han kunne. Lengselen var sterkere enn alt annet.

Og det var rett. Profeten sier: Søk Herren mens han er å finne, Jes. 55, 6. Og salmisten hilser fra Gud og sier: Kall på meg den stund jeg er nær. Salme. 50, 15. des..

Har du søkt Jesus? Det er det første steg. Men da kan vi spørre. Hvorfor søkte han Jesus, han som var en synder, v. 8. Hva er den egentlige grunnen til at vi søker Gud?

2. Jesus søkte ham.

I v. 10 sier Jesus rett ut: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Det er den viktigste grunnen. Derfor feirer vi jul. Uten det er alt annet håpløst og nytteløst. Ingen søker Gud av seg selv. Rom. 3, 11. Jesu vei gikk forbi morbærtreet, v. 4. Og Jesus stanset ved treet og kalte på mannen, v. 5. Skynd deg og kom ned.

Det var budet Sakkeus fikk. Og Jesus kjente hans navn. Slik er han med oss alle. Vi er gjennomskuet av Jesus, og han stanser ved hver enkelt av oss og ber oss stige ned. Nå leter han etter deg.

3. Sakkeus var jøde.

Han ble frelst, ”siden også han er en Abrahams sønn,” v. 9. Og det var til jødene at Jesus kom i første rekke. Og det var de som hadde løftene om Messias og frelse. Abraham er deres stamfar på en særlig måte.

I nådens tid har denne horisonten utvidet seg. Jesus kom jo for alle. Og på korset vant han over alle fiender, og dermed fikk vi alle ”rett” til å bli Guds barn. For det skjer ved troen. Abraham trodde Gud, og vi som tror på Jesus, får samme rett som Abraham og blir hans åndelige barn. Gal. 3, 6-7; Joh. 1, 12; Ef. 2, 12-13. 19.

Golgata er garanti for frelse for alle. Og det finnes ikke noen annen vei til himmelen.

4. Sakkeus ble en sann kristen.

Han var ingen søndagskristen. Her ble det alvor med en gang. Hos ham finner vi en sann nådens virkning i livet. Han var rik, men nå skulle han gi bort mye. Halvdelen av hele formuen skulle gå til de fattige. Og hadde han tatt penger fra noen på urett måte, skulle han betale firedobbelt igjen, v. 8.

Det betyr i våre dager at du leverer tilbake den boka du lånte for lenge siden. Det du nasket til deg skal du levere tilbake. Og har du løyet og snakket usant om noen, skal du ete det i deg igjen og be om unnskyldning. Vi kan rett og slett ikke være kristne uten å gjøre opp våre gamle synder så langt vi rekker og kan det.

Noen vil være gode kristne med slike lik i lasten. Da har du ingen løfter, før du gjør opp. Gå hjem i dag og gjør det du kan. Jeg har flere ganger måtte skrive et brev nettopp om slike ting. Når vi da får svar tilbake at alt er tilgitt, da smaker det godt. Da kommer takkesangen og frelsesfryden igjen. Og vi kan være sikker på at Sakkeus var en glad og lykkelig mann etter dette. Det kan også du bli.

Luk. 19,5. Kallet.

(Disposisjon.)

Her leser vi om Sakkeus og da Jesus kalte ham. Det er palmesøndag utenfor Jeriko. Jeg tror dette er et typisk kall til alle slags mennesker.

1. Det var et personlig kall.

a) Jesus forlot de andre, og gikk til den ene!

b) Jesus kalte ham ved navn: Sakkeus, kom ned.

c) Jes. 43,1.

2. Det var et ydmykende kall.

a) Vi er stolte av natur.

b) Jesus sa: Kom ned.

c) Bibelen sier: Gud gir nåde til de ydmyke. 1.Pet.5,5.

3. Det var et kall til å skynde seg.

a) Jesus sa: Skynd deg. Og han gjorde det. v. 6.

b) I dag lyder det: Kom - straks! Før djevelen kommer.

c) Jes. 55,6.

4. Det var et kall til frelse.

a) V. 5: I dag skal jeg være i ditt hus.

b) V. 9: I dag er frelse blitt dette hus til del.

c) I dag kan du bli frelst. Halleljua.

A. Er du frelst?

B. Nå er Jesus her. Vil du komme "ned" til ham?

Luk. 19,41-43. Besøkelsens tid.

Dette skjer på palmesøndag, og Jesus kom inn i Jerusalem. Han skulle dø for folket. Her er hovedgrunnen til at Jesus kom til jord.

Da roper han ut:

1. Du får besøk.

Det er av nåde, vi kan ikke ta det bare få det. Kallet kommer ikke pga meg selv, men fordi det er sant - Gud gir oss et besøk. Når Jesus kommer, er det vekkelse. Det betyr at du kan bli frelst. Rom. 10,13.

Når Jesus kommer på besøk, er det spesielt. Da er himmelen interessert i deg. Og dette er ikke et domsbesøk, det er en frelsesanledning. Det er Gud som vil minne deg ennå en gang om evigheten og frelsen og den eneste og store mulighet som Jesus er for en synder. Da kan han bli frelst og fri og komme inn i et nytt liv.

2. Der er spesielle besøkelsestider.

Det er spesielle tider når Jesus kaller. På denne din dag, sier han om Jerusalem v. 42. Joh. 14,6. Det ble deres siste kall. Vi har mange eksempler på at Jesus kom på slike besøk. Noen ganger var de kortvarige, andre ganger gikk det over lang tid.

a) Det er slik for et land: I Israel var det slik flere ganger da Herren sendte profeter som sine sendebud. Norge i 1905 var i den situasjonen. Mange kristne ba til Gud om at han måtte gripe inn i den politiske stillingen landet var i. Det var nær på krig ved svenskegrensa. Og Gud sendte vekkelse, både ved Albert Lunde i Calmeyergatens misjonshus og ellers ut over landet med andre predikanter. Gud hadde sine redskap som var villige å gå. I Etiopia fra 1950-60-tallet skjedde stor ting for Guds rike. Misjonærene fikk stå i rike innhøstningstider. Det er også kjent fra andre alnd.

b) For et distrikt, bygd eller by. På Karmøy f. eks. i 1972 og 1988-89 og senere var det storvekkelser der mange ble frelste. Guds Ånd var sterk over stedet. Noen bygder og landsdeler ser ut til å være helt uberørt av Guds Ånd, mens andre får mange besøk. Noe av grunnen er nok at Guds folk noen steder ber og arbeider og trår at Guds vil gripe inn. Vekkelse er svar på hjertebønn.

c) For deg personlig. Jeg var 14-15 år, og jeg visste at nettopp den kvelden var Gud på besøk hos meg. Det var en tung og mørk høstkveld Jesus stanset meg på veien hjem. Jeg skulle hente posten hjem til far. Han fikk mye post på den tiden. Da skar det med ett et lyn over himmelen da jeg stod ved ei lita bru.

Gutten visste at om det lynet traff ham, gikk han ikke til himmelen. Det var tindrende klart der i mørke. Derfor måtte jeg skynde meg hjem, og den kvelden fikk jeg en liten bønnestund på salen og ba den hellige Gud om jeg også kunne få bli hans barn. Da trår jeg at han svarte ja og tok meg inn i sitt rike. Det var ikke et spørsmål om kunnskap eller gode gjerninger. Bare dette ene var viktig: Ville Gud ta imot en slik gutt som jeg?

Senere har jeg lært mer av Guds ord og sett at det er nettopp slike fattige sjeler han vil ha i sitt rike.

3. Vi må kjenne denne dagen.

Det er en dag fra Gud. Og vi må bruke den - til å omvende oss. Her så Jesus resultatet på forhånd: De ville ikke ta imot - og derfor gråt han. Besøkelsens dag var skjult.

4. Denne din dag.

Hadde de sett og forstått kallet den dag, hadde de mulighet til å bli frelst. v. 42. de forstod det ikke. Forstår du? Vil du omvende deg i dag? Nå?

Kom før du dør!

Luk. 19,40-44. Det siste kall.

Det er Palmesøndag – og Jesus er på veg mot Jerusalem. Det er siste gong han dreg denne vegen, og han veit han skal døy. Hans store mål og oppgåve var å frelsa folket. Heile livet var det målet. Han gjorde alt han kunne for å berga dei.

Korleis tok dei imot han? Reagerte dei på kjærleiken hans? Jesus visste alt på førehand. Det måtte gå slik.

- Tre ting står det om Jesus her. I dette siste møtet.

1. Jesus gråt.,41.

Berre tre gonger står det om han i Bibelen:

- v/ Lasarus si grav Joh. 11,35. Det erBibelens minste vers, og likevel så talande.

- i Getsemane. Heb.5,7: med sterkt skrik og tårer..

- v/ Jerusalem, i desse versa. På gresk er her brukt ordet klaiå, som tyder hulkegråt. Ser du han står utafor byen og gret og hulkar. Det viser Jesu nød og kjærleik. Han leid med sitt folk.

For dei forkasta han - Messias.

Dette var ein sorgens dag, ein tragedie. Palmesøndag var ikkje berre palmer og hyllingsrop.

Gud lova Messias - prof. sa det - folket sa nei.

- Nå gret Jesus over oss, over dei sløve kristne, og over alle verdslege, over heidningar og kanskje over deg?

- Då Jesus kom nær byen - og såg han. Då hende noko. Han ser alt, avslører dei og viser korleis hjarta er. Slik er det med oss óg. Jo meir me har Jesu sinn, jo meir gret me over synda og dei vantruande.

Paulus gjorde det, Rom 9,1;10,1. Eg har ei stor sorg, seier han der. Og det er at hans eige folk ikkje vil tru på Jesus.

Me treng eit gråtande kristenfolk, slik profeten gret over sitt folk. Jerem.9,1. Då må me kanskje gråta mest over oss sjølve først. Der er det ofte kaldt. Men me må heller ikkje gløyma dei fortapte, dei som er utafor.

2. Jesus gir ny anledning.

I v. 42 seier han: På denne din dag. Det er dagen når kallet møter folket. Israel hadde fått det mange gonger, både ved profetane og ved Jesus Messias. Tross i dette, nekta mange av dei han og forakta kallet og valde sin eigen veg. Jesus kjem her med eit siste kall til Jerusalem. Det viser Jesu kjærleik og tolmod. Det var ikkje for seint – dei fekk ein siste anledning.

Nå er det slik i folket vårt óg. Noreg kan endå omvenda seg. Me har hatt mange gode høve til å gå Guds veg. Kanksje får me nå eit siste kall. Det gjeld Noreg som folk, og det gjeld den einskilde av oss.

Nå kjem kallet til deg. Veit du det?

Kva tener til din fred? Det gjeld spørsmålet: korleis får eg fred med Gud? Og det tyder å få det rett med Gud. Korlesi skal eit menneske få det?

Her er berre eit svar og ein veg: Kom til Jesus! Gjer opp di sak med han.

Du har hatt mange anledningar. Brukte du dei rett? I Op. 2,21 les me: Eg ga henne tid til å omvenda seg. Det er sagt om Jesabel. Men ho vende seg til avgudane og vraka Guds kall.

Me kan med rette syngja: ”Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud.” Eller som det står i ein annan song: ”

Akk, skulle du deg dertil lade tigge,

det gjelder jo ditt eget sjeletarv.

Det er så hårdt i helvede å ligge,

det er så godt å tage himlens arv.

Det er fortalt om ein skulegut som kom til skulen første dag i gamle dagar. Han fekk eit blekkhus og penn. Nå skulle han freista å skriva. Men det lukkast ikkje. Han sølte og fekk ein stor flekk med blekk i boka si. Læraren såg det, og tårene på kinnet hans då det mislukkast. Han ser på guten og kviskrar til han: Du skal få ein ny bok og byrja på nytt!

Slik er det med oss også. Jesus kjem og seier så stilt til oss: Du skal få koma endå ein gong, og få ei ny bok. Det er nådekallet. Vil du ta imot det? Det har ofte vore godt for meg. Eg har hatt bruk for ei ny bok mange gonger.

3. Kva skjer til slutt?

Til Jerusalem tala Jesus dom! v.43f. Det kjem dagar, seier han, då dei skal kasta ein voll om deg, kringsetja deg og trengja deg frå alle kantar. Ja, det går så ille at det ikkje meir skal vera att stein på stein i deg.

Slik gjekk det bokstaveleg med byen i år 70 e. Kr. Romarane kringsette byen og øydela templet. Byen heilt rasert, pløydde over tempeltomta. Seinare i år 135 e. Kr. ved Barkokba jamna dei alt med jorda, og ga byen eit nytt namn, Aelia Capitolina. På arabisk heiter byen nå Al-Quds. Alle kunne sjå at Jesu ord gjekk i oppfylling. Det går alltid slik når Gud har tala.

Her skjedde dette av di folket aldri blir ferdige med Gud om dei seier nei. Men det skjøna ikkje folket då. Tenk om dei hadde gjort det! Gud er ikkje ein salsagent, som du avviser høfleg og alt like godt. Han er Herre, og det tyder at han eig deg. Han vil krevja oss alle til rekneskap.

Dommen kom av di dei ikkje forstod at det var nødvendig å søkja Jesus. Jesus gret ikkje over byen av av hevn, men av kjærlighet. Jesus ville frelsa byen og folket denne siste dagen. Men dei ville ikkje.

Songaren syng slik:

Når høsten er endt og vår sommer forbi,

når preken og bønn er ei mer;

når håpet for evig er ute fordi

vår frelser ei innbyder mer.

Ja, nå høsten er endt og vår sommer forbi,

å, er du da med til Jerusalems fred,

der livssolen aldri går ned?

Jes. 55,6 seier så alvorleg: Søk Herren medan han er å finna, kalla på han den stund han er nær!

Når dommen kjem, er nådetida slutt.

Forstår du det? Forstår Norge det nå?

Luk 20, 13.

Min sønn!

Dette er fra lignelsen om vingården. Folket slo tjenerne som talte til dem. Da sa eieren: Jeg

vil sende min sønn til dem. Det er egentlig en stor sannhet, og hele Bibelen forkynner det. Gud

sendte sin sønn til verden, og det gjør han egentlig flere ganger. Jfr. Joh 20, 21. La oss stanse ved noen slike ”besøk”:

1. Jesus kom til jord.

Det var julenatt det skjedde. Jul er ikke en sentimental høytid med snø og gaver og engler og matfest. Den var og er et himmelbesøk.

a) Guds Sønn ble sendt til jord. Hadde folk respekt for ham da? I juleevangeliet ser vi at det var ikke rom for ham i herberget, og senere korsfestet de ham. Og i denne teksten står det at de slo ham i hjel, v. 15. De ble til og med enige om å gjøre det. De samrådde seg med hverandre, v. 14.

b) Det skjedde på Golgata. Han ble overgitt til hedninger til pine og død. Og fordi det var vår synd han bar til korset, var vi alle med ved dette drapet. Det var vår skyld at han kom til korset. Men Jesus elsket sin skapning så høyt at han gikk frivillig for å berge oss fra undergangen.

- I Hebr. 2, 9 leser vi at han smakte døden for alle. Han led altså den dypeste smerte og kval i døden. Dypest sett var det fortapelsen og den evige pine. Og det gjorde han en gang for alle, Hebr. 10, 12. 14.

- Derfor ble Jesus sendt.

2. Jesus kommer til deg.

Gud sender Jesus til deg som er ufrelst. Det er Den hellige Ånds kall. Det er da du får syndenød. Du ser du er uten håp, og bare fortapelsen venter på deg. Da er det fryktelig å se at du ikke kan gjøre noe som helst selv. For dette er guddommelige saker, og der kommer mennesket til kort.

a) Det skjedde med den bortkomne sønnen i Luk. 15. Han kom til seg selv, står det. Det var Jesu kall. Ånden prøver å vise deg din sanne stilling, og at det er bare en vei til Gud: Det er å komme til Jesus.

b) Slik var det også med Paulus, Apg. 26, 14. Han ble stanset av Jesus utenfor Damaskus. Da sier Frelseren: Det skal bli hardt for deg å stampe mot brodden. Det var et tydelig kall til å bli frelst og å komme til Jesus. Og det gjorde han. Paulus ble herlig frelst. 1Tim. 2, 13. 15.

Nå er spørsmålet om du har møtt ham? Og har det møtet resultert i frelse og ikke bare følelse eller gode forsett. Det hjelper så lite. Nå vil Gud sende sin sønn til deg. Hva gjør du da?

3. Snart lyder det på nytt!

Gud vil enda en gang sende Jesus til jord. Da kommer han for å frelse sitt folk og hente oss hjem til sin himmel. Det står omtrent 330 ganger i NT. Det er en aktuell sannhet i dag, tiden nærmer seg med store steg.

Ingen må være i tvil om at tiden heretter er kort. Dagen nærmer seg og Jesus er her – i sin evige himmelske herlighet. Joh 14, 3.

To ting er viktige nå og på den dagen:

a) Vi må være rede. Det var bare de jomfruene som var rede som ble med brudgommen inn til bryllupet Mat. 25, 10. De andre kom for sent, de ble stående utenfor i mørke. I den stund kan ingen lenger omvende seg. De blir kastet ut i mørket utenfor Guds rike.

b) Vi skulle få noen med oss. Noen av våre kjære er på syndens vei og er ikke rede i dag. Og vi kjenner noen som ikke er det, i vår bygd og by og gate. Ja, mange i landet vårt er utenfor – og ute i andre land.

Misjonens herre venter på unge som vil gå…!

Jesus var utsendt av Gud for å hente de kloke jomfruene. Er du en av dem? Det er ennå tid å komme. Bruk de siste sekunder!

Amen.

Luk. 21, 25-36. Tegn på Jesu komme.

Jesus skal komme igjen til denne jord. Det vet vi fra Bibelen. Og den er vår læremester i åndelige spørsmål. Tegnene skal varsle om hans komme. De troende skal bli klar over at slutten nærmer seg for denne jord og denne tidsalder. De som ikke tror på Jesus og Bibelen, vil nok ikke være så overbevist om dette. Men de troende tror.

Jesus regner opp flere ting som skal skje før han kommer igjen. Noe av dette har nok vært sant tidligere også. Men på den siste tid skal tegnene bli sterkere, og alle skal skje samtidig. Det skal være mange tegn som samlet skal lyde som et kor på jorden. – Det er en slags dobbelt bunn i dette kapitlet. For Jesus taler også om Jerusalems ødeleggelse – det skjedde i år 70, v. 5f. Men ordene i fortsettelsen må tale om noe som skal hende senere. Både historien og selve teksten viser at det mye mer omfattende enn Jerusalem, f. eks. v. 27.

1. Naturtegn, v. 25.

”Det skal vise seg tegn…”, står det her. Selve naturen og jorden skal tale om Jesu gjenkomst. Det gjelder jordskjelv og hungersnød, forandring i sol og måne. Det har alltid vært ”unormale” tilstander noen steder i naturen, men mot endetiden vil de øke i antall og intensitet. Kanskje vi ser noe av det allerede i de mange jordskjelv og f. eks. sunamiene som har gjestet jorden. Hav og brenninger bruser, står det. Det må trolig bety ekstremt uvanlig uvær som nå påvirker folk, v. 26f.

2. I folkelivet, v. 25-26.

Her taler Jesus om vanskeligheten for mennesker, både enkeltpersoner og samlet. De faller i avmakt av redsel og gru og blir grepet av angst og fortvilelse når de ser det som skjer i naturen, v. 25. Det ser ut som at stabiliteten blir borte, og uventa ting skjer. De ser at himmelens krefter rokkes. ”En levende bibel” omskriver det slik: ”Mange kommer til å tape motet, for de har ikke lenger kontroll over det som skjer. Det virker som en veldig katastrofe kommer til å ramme jorden.” I dette ligger trolig også krig som Jesus har talt om i Mat. 24, 6-7.

3. Israel, v. 29-30.

Jesus taler om fikentreet – og alle trær. Spiringen om våren bruker han i første rekke som et bilde på tegnene forut for hans komme. Guds rike er nær når natur-og folketegnene skjer.

Med tanke på Israels folk og nasjon skjedde det noe helt enestående i 1948 da Israel ble proklamert som egen stat 14. mai. Da ”sprang” det ut som et land, slik det gjorde f. eks. i USA, og senere i India og afrikanske land. Men fikentreet har fra gammelt av stått som et symbol på Israels folk.

Når Israel springer ut, kommer Guds rike. V. 31. Da kommer forløsningen, v. 28.

4. Frafall, v. 34.

Her begynner noen sterke formaninger til Guds folk i forbindelse med de siste tider. Bak dette ligger tanken på frafall, som Jesus har talt sterkt om i Mat. 24, 4-5. 10-11. Jesus gjør hva han kan for å forberede dem på muligheten for frafall. Derfor formaner han dem til å være våkne og ta seg i vare. Han vil vi skal forstå når faren kommer slik at vi kan unngå fallet. Han ber oss om å være rede.

Han bruker noen viktige ord om hvordan vi skal leve.

Vårt hjerte må ikke tynges av rus og svir. Konkret betyr det alle former for rusmidler. De sløver som kjent tanke og sinn og gjør at folk ikke skjønner helt hva som foregår. I overført betydning blir det derfor alt som gjør oss uoppmerksomme og våkne. Og djevelen er flink til å gi oss vin som smaker godt, men ødelegger tanken.

En slik ”vin” er ”timelige bekymringer” og denne verden som gjør folk 100 % opptatt. Det blir ikke tid til Guds rike. Det gjelder også Guds barn. I en annen sammenheng sa Jesus at det jordiske kveler Guds ord i vårt sinn slik at det ikke får spire fram til evig liv. Mat. 13, 22. det er som en snare som ligger skjult og plutselig fanger oss. Da vil nok Jesus komme uventa på mange mennesker.

Derfor må vi våke. Alltid. En del av dette er også bønnen. Den kan holde oss våkne. Her sier han at vi må be om å bli aktet verdige til å være med ham og bli stående som et Guds barn når han kommer igjen. Verdige er vi bare ved troen på Ham og hans forsoning på korset. Derfor må vi stadig holde oss der og leve med ham.

Amen.

Luk 22, 14-20. Nattverden.

Det hende fleire ting Skjærtorsdag. Etter Palmesøndag då Jesus reid inn i Jerusalem, heldt han fleire talar. Det var særleg læresveinane han ville tala til då. Han tala om si atterkome og det som skulle skje då, Mat. 24-25 t.d. Torsdagen kom, og Judas skulle gjera si gjerning. Han gjorde avtale med jødiske leiarar og sveik sin Meister på ein grov måte. Og det var nett den dagen dei skulle slakta påskelammet. Alle jødar visste truleg at det var eit førebilete på Messias som skulle koma. Men dei skjøna ikkje at Jesus var Messias.

Timen var no komen. Jesu gjerning nærma seg slutten, v. 14. Han skulle no ei siste samling med sine læresveinar på den øvre salen. Og Jesus hadde lengta inderleg etter å møta dei her. Det viser litt av mennesket i Jesus. Han skulle lida mykje nå - det hadde óg ei menneskeleg side. Difor trong han styrke og kraft til å gå vegen til endes. Han hadde Guds kraft, men ordet viser oss at han gjerne ville møta sine nære vener i denne siste stunda.

Eit måltid mat

Dei sat til bords og skulle nå eta det jødiske påskemåltidet, v. 15. At dette samstundes skulle bli byrjinga på den kristne påske, tenke vel ingen av læresveinane på. Alt var så nytt for dei og. Skal tru om dei forstod heilt kva han meinte då han sa: Eg skal lida, v. 15c.

Påskemåltidet var ikkje eit vanleg måltid mat for jødane. Det hadde sterk symbolverdi. Måltidet var minne om det siste måltidet Israels folk åt i Egypt før dei drog ut på den lange ferda gjennom øydemarka til Kana’an. Det skulle og vera eit styrkemåltid før dei tok ut på reisa.

No sat Jesus saman med dei, slik han hadde vore mange gonger før. To eller tro påskemåltid har han hatt med den før. Men det ligg noko anna og meir i det denne gongen. Det må dei ha skjøna litt av. Det byrja med ei erklæring av Jesus i v. 16: ”Eg kjem aldri til å eta det meir før det har vorte fullenda i Guds rike.” Eg trur dei stokk litt då. Slikt hadde han aldri sagt før.

Guds rike hadde dei høyrt om tidlegare i talane til Jesus. Så det var ikkje nytt. Men noko måtte fullendast først. Alt var ennå ikkje klart og ferdig. Og før det var gjort skulle han ikkje vera i lag med dei slik meir. Han tenkte vel på påskemåltidet her på jord.

Og fullendinga låg på fleire plan. Først måtte livet og gjerninga hans der gjerast. No var han ved slutten av det. Så måtte han lida og døy. Det var soninga av all synd ssom då måtte fullendast. Ingen kunne verta frelst før det var hendt. Etter døden måtte oppstoda koma. Først då viste han seg som den levande og mektige Guds Son som kunne frelsa verda. Men fullendinga har også noko meir i seg. Ved enden av tida skulle Guds born samlast inn i Guds himmel frå alle graver og alle land. Jesus skulle koma att og domen skulle falla over heile verda. Før det var hendt, var ikkje Guds rike kome i si makt og velde. No skulle han syna dei litt av innhaldet i Guds rike her på jord der dei framleis skulle leva og arbeida ei tid.

Ei ny pakt

Nattverden vart ikkje innstifta som eit symbol eller ein religiøs skikk. I den kristne kyrkja har det nok nokre gonger vorte det. Tanken har vore, utan at han vorte sagt tydeleg: Går du til altars, er du ein kristne. For der får du tilgjeving for alle synder. Det kan vera sant, men det kan også vera heilt feil og skapa hyklarar dersom det berre blir ein skikk. For ikr. 100 år sidan måtte folk gå til altar, og det vart registret i bøkene. Når nokon t. d. ville imigrera til eit anna land, som Amerika, fekk dei attest av presten der det stod at dei hadde vore til altar det året. Det var ingen god praksis.

Paulus talar i 1. Kor. Kap. 11 om nattverden. Etter at han har sagt korleis det skjedde, skriv han: ”Den som et brødet eller drikk Herrens kalk på uverdig vis, vert skuldig i Herrens lekam og blod (…) Den som et og drikk, han et og drikk seg sjølv til doms.” v. 27 og 29. ”Uverdig” kan tyda fleire ting i vår samanhang. Men her i Korint var det truleg skikken at kvar tok med seg mat når dei kom saman til måltid og deretter nattverd. Dei rike hadde mykje, og dei fattige lite. Det kunne utarta til store festmåltid der maten vart det vesentlege. Og då kom meininga med nattverden i bakgrunnen. - I utvida meining er uverdig også at ein kjem til nattverd utan å gjera opp si synd med Gud og menneske, eller at ein lever eit uskikkeleg liv der ein bryt Guds bod og ord. Då skal ein først gjera opp og be om forlating. Då er nattverden eit godt åndeleg måltid.

Brød og vin

I v. 17-20 ser me at Jesus tok kalken med vinen og brødet og takka og sa til dei: ”Tak dette og del det mellom dykk! (…) Dette er min lekam, som vert gjeven for dykk. Gjer dette til minne om meg (…) Denne kalken er den nye pakt i mitt blod, som vert utrent for dykk.”

Desse nattverdorda inneheld ein heil teologi. Først seier han at her er noko somme skal dela med andre. Det minner oss om at Jesu gjerning og frelse gjeld alle menneske i heile verda. Me som har fått alt dette av nåde, skal dela det med alle me når i vårt eige land og alle andre stader. Gå ut i all verda, sa Jesus i misjonsbodet.

Jesu lekam er konkret at han vart spikra på krossen og døydde. Det er ei historisk kjennsgjerning. Men så seier Jesus: han vart gjeven for dei - læresveinane og i siste omgang for alle menneske. Det er tanken om offerdyret han brukar her. Jesus vart offerlammet som skulle døy i staden for alle menneske og slik bli ein universal frelsar. Johannes skriv om dette slik: ”Han er ei soning for syndene våre, og det ikkje berre for våre, men òg for alle i heile verda.” 1. Joh. 2, 2. Så får me tru at det også gjeld oss som lever i dag i eit heilt anna land. Han sona mine synder.

Dinest talar han om blodet. Vinen i nattverden er Jesu blod som skulle flyta for oss. Det er også tanken på Jesu død som kjem inn her. Blodet er uttrykk for død. Ved ofringa i templet vart m. a. blodet stroke på altaret. Det viste at ein var død, og døden var synda si løn og konsekvens. No var ei soning skjedd for synda. Og Jesu død var for alle menneske. Og denne frelse kan reinsa oss frå alle synder og setja oss fri. Difor syng me kristne slik: ”Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne.”

Dette er ei ny pakt mellom Gud og menneske. Men det er ikkje ein tosidig avtale der me skal gjera noko og Gud tek resten. Den nye pakt til skilnad frå den gamle, er nett at ho er einsidig. Gud gjer alt. Difor er frelsa av nåde. Me kan berre ta imot og tru på Jesus og hans død for oss. Her kan me få kvila og tru at Gud tek imot oss når reisa er slutt og me er framme.

Er det slik med deg òg? Har du teke imot?

Luk 22, 24-34.

Skjærtorsdag.

Jesus var sammen med disiplene, og han visste at de hadde kort tid igjen. Mye alvorlig skulle skje, og han skulle dø. Nå vil Jesus ennå en gang lære dem noe. Dette er før Getsemane og Golgata, men etter nattverden. Skal vi følge ham noen få steg på lidelsens vei denne dagen?

1. Trette, v. 24.

Midt i alvoret og lidelsen ble det trette mellom disiplene. De forstod visst lite av det de var midt oppe i, og var opptatt med seg selv. Tenk de kunne trette med hverandre om hvem som var størst! Men det viser den gamle menneskelige natur som var i dem, det vi kaller kjødet.

Og den har vi alle. Hvor ofte er vi ikke opptatt med oss selv, kanskje å klatre oppover menneskelig talt også. Jesus viste en annen vei, men den er vanskelig å gå for et menneske – også for en kristen. I Guds rike er tjeneren den største, slaven som gir seg hen for andre. Det sier Jesus så klart i v. 26-27.

Og dette var ikke første gang de hadde tenkt slik. I kap. 9, 46ff ser vi det samme uten at det kom offentlig fram. ”Det kom opp en tanke blant dem”, står det. Men tanker er ytterst farlige. Det blir ofte til ord og senere til handling. Salmedikteren sier også noe om det:

En tanke som i hjertet kom,

og som man litt lot råde,

har så titt gjort sjelen tom

på Guds dyre nåde.

Brorson.

Gud regner som oftest på en annen måte enn vi mennesker. Men det koster for mye for kjødet å følge Guds tanker og vilje. Jesus må få tale med oss om dette – ofte.

2. Tillit, v. 29.

Selv om disiplene var slik, kjødelige og smålige, viste Jesus dem stor tillit. Han så til hjertet. Det ville gjerne følge Guds vei, men kjødet var skrøpelig. ”Jeg overgir riket til dere,” sa han. Det kan bare en guddommelig visdom gjøre. For nå fikk disse disiplene ansvar for Guds rike og hans sak.

Tenk: de svake og feilende kristne skal føre Guds rike fram! De var få, i noen grad upålitelige og ulærde lekfolk. Men de fikk ansvar for misjonen i hele verden, det viser Misjonsbefalingen senere. Og misjonshistorien viser at det ofte var slik. Det var ikke de lærde og de store i samfunnet og kirken som tok ansvar. Det var vanlige Guds barn.

Det skal ikke være en unnskyldning for oss til å slurve eller være unøyaktige, og slett ikke til å håne bibelsk kunnskap og lærdom. Men det skal gjøre oss ydmyke: Vi er små og har ikke forutsetninger til å gjøre noe i Guds rike. Da kan vi bare stole på Guds nåde og hjelp.

3. Kjent av Jesus, v. 31.

Peter var ofte ordfører. Nå vender Jesus seg til ham og viser at han kjenner framtida hans, v. 34. Peter lover godt, men Jesus sier at han skal svikte Mesteren samme dag. Det er Satan som står bak det. Han krevde å få disiplene i sin makt for å prøve dem. Da er det mange som svikter og gir etter og fornekter. Det er ofte den letteste veien.

Når Jesus visste dette, ba han for Peter. Han var faktisk svakest og nærmest fallet. Og han visste det ville gå galt med Peter. Men han ba ikke om at Peter skulle unngå fristelsen. Han ba om at troen ikke skulle svikte. I dette tilfelle er troen at han ville komme tilbake etter fallet.

Slik ber Jesus for oss. Han vet om de mange prøvelser og fristelser som menneskene opplever. Når det skjer et fall, er ikke alt håp ute. Vi kan komme tilbake, bøye oss i syndserkjennelse og be om nåde. Da får vi full oppreisning. Og hvem av oss kristne har ikke gått den veien mange ganger? Vi er ingen overraskelse for Herren. Sangeren synger slik:

Du visste alt om meg før du meg kalla,

Og gav meg plass ved nådens rike bord.

4. Jesus taler sant.

Her viser Jesus oss at vi ikke kan gjøre noe av oss selv. Peter hadde god tro på sin egen kraft., v. 33. Han mente han skulle klare seg. Det var overmodighet og en falsk selvtillit. Og det er alltid veien til fall. 1. Kor. 10, 12.

Jesus refser ham, v. 34. Han strør salt i såret og slår han ned: Du vil svikte meg. Tre ganger skal du fornekte. Peter ble skyldig i et forferdelig svik. Men vi vet ikke hva han tenkte i denne stunden. Mon han bare skjøv tanken til side og mente det var overdrivelse?

Er vi egentlig bedre? Rom 3, 23 sier at vi alle har syndet. Derfor trenger vi alle tilgivelse og full frelse. Noen ganger sviktet vi helt uforberedt. Den Onde kom så plutselig og uventet, og da var fallet nær.

Se litt på Jesus i fortsettelsen. Han kom i stor nød. I v. 42 ser at Jesus ber: Om du vil. Han bøyde seg for sin far i alle ting, også i lidelsen. I verset etter ser vi at han får hjelp av en engel som styrket ham. Slik er det i våre liv også. Vi kan ikke gjøre noe uten ham, og da må vi bøye oss for hans vilje. Jfr. Joh 15, 5.

Luk 22, 59-62.

Peters fornektelse.

”— og han gikk ut og gråt bittert.”

La oss synge denne gamle salmen av hjerte og ikke bare med munnen: Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.

Peter hadde fornektet Jesus inne i yppersteprestens gård. Det skjedde ikke bare en gang, så det var ikke bare en uheldig uttalelse. Hele tre ganger fornektet han.

Men det begynte ikke der. Det var bare en følge av noe annet. Vi kan her tale om ”årsak og virkning”. Og dette er et slags mønster for all fornektelse. Den har sin bestemte årsak.

Det begynte tidligere – på veien til yppersteprestens gård. Gjennom de mørke og øde gatene i Jerusalem, en tidlig fredags morgen. Om denne vandringen står det skrevet at Jesus ble ført av romerske soldater – og ”Peter fulgte langt baketter” (v. 54). Der ligger en årsak.

Vi kan summere dette opp i korte setninger slik:

Først: Peter fulgte Jesus! Jfr. Mat. 4, 19. Det står fast. Liksom det ikke er nok å gå på møte i bedehus og kirke, er det heller ikke nok å følge Jesus i det ytre. Med Peter gikk det galt. Og jeg frykter for at der er mange som følger Jesus slik – og så går det galt med mange.

Deretter: Han fulgte baketter. Slik står det. Her kan vi også se dette på en åndelig måte. Peter var kommet på avstand fra sin Frelser. Og nå ville det koste noe å si at han var Jesu venn. Han ville nå holde seg i utkanten og i skyggen der han kunne være anonym. Det er feilen her. Når vi ikke våger å vise at vi hører Jesus til, er veien til fallet og svikten kort.

Det står også at Peter var langt bak Jesus. Avstanden økte kanskje steg for steg, og Peters frykt økte tilsvarende. Da blir det også tyngre og tyngre å være en Jesu venn. Nederlaget var begynt.

Jeg minnes et sted jeg var og talte nettopp om dette: Peter var kommet på avstand. Da jeg skulle avslutte møtet, kom en ungdom fram og bøyde seg ved den fremste benken. Han gråt og begynte å be høyt til Gud: Tilgi meg at jeg har vært slik på avstand fra deg. Jeg har fulgt så langt bak etter deg, Jesus. Herre, vil du tilgi.

Og jeg vet at den ungdommen ble en varm kristen, som også vant noen for Jesus senere.

Peter fikk ikke vinne noen for Gud den dagen. Han bare fornektet. Men da Peter noe senere begynte å følge Jesus tett etter, fikk han være med i en stor vekkelse i Jerusalem. 3000 ble omvendt. Og vil noen av dere være med i sjelevinnertjenesten, må ”du selv være ren i hans blod”.

Er det noen av dere som lever tett ved Jesu side i erfaringslivet? En ting er å vite at Jesus er deg nær hele livet når vi tror på ham. Men i vår egen erfaring – hvordan står det til der? Hva med bønnelivet i lønnkammeret. Der kan du tale ut med Ham om alle vanskelige ting, og takke ham for alt det gode han gir. Og bibellesningen? Da taler ikke du lenger til Gud og ber ham om noe. Da svarer Gud. Bibelen er Guds ord. Og der finner du de åndelige svar på livet.

Vi kan også nevne vitnesbyrdet, er det klart og tydelig? Det handler både om et offentlig vitnesbyrd på møter og om daglige samtaler med folk vi er sammen med. Er vi tydelige på at Jesus er den eneste veien til Gud? Du har sikkert lagt merke til at det er lettere å vitne om Frelseren når vi lever sammen med ham i bønn og bibel. Det henger nøye sammen.

Peter gjorde to store synder denne dagen. Den ene var at han fornektet Mesteren. Hele tre ganger på en kort stund fikk han si at han kjente ikke Jesus. Det kostet for mye. Før hadde han brukt store ord at han ville dø med Jesus om nødvendig. Om alle de andre fornektet, skulle ikke han gjøre det. Jfr. Mat. 26, 34-35. Store ord er i seg selv en svikt, selv om vi ønsker det og mener det vi sier. Vi har ikke evne til å gjøre alt det store folk ofte sier.

Det er mange måter å fornekte Jesus på. Det kan skje i de små ting, ved feighet og frykt for å skille oss ut eller at folk skal le av oss. Da er det fort gjort å svikte, smyge seg vekk, uten at vi egentlig vil det.

Den andre synden Peter gjorde langfredag, var at han løy. I v. 60 sier han: Jeg forstår ikke hva du mener. Men var det sant? Nei. Det var løgn. Han kjente Jesus og hadde vært sammen med ham i tre år. Peter visste godt hva tjenestefolket siktet til. Da kom han med en løgn som var hans utflukt denne gangen. Peter var redd. Og folk lyver ofte når de er redde. De våger ikke å stå fram og vise hvem de er. Det er å følge Jesus langt baketter.

Gud, gi at vi ser det i tide, og søker hjelp hos Frelseren.

Redningen for Peter lå utenfor ham selv. Det var noe annet enn ham selv som gjorde at han ble berget. Det blir noen ganger framstilt som om Peters anger var grunnen til at han fikk nåde. Men det er aldri slik. Frelse og tilgivelse er ikke lønn for tårer.

Nei.

Det var et blikk fra Jesus som reddet ham. Og det var da angeren kom. Frelsen ligger ikke i oss selv. Den kommer utenfra. Jesu frelsesblikk er også redningen for vår sløvhet og lunkenhet og synder av alle slag. I vår nød skal vi få se på ham som henger på korset. Da møter vi hans vennlige og kjærlige blikk som sier velkommen.

Nå ser han på deg, og forstår hvordan du har det. Vi kan ikke skjule noe for hans øyne. Og når Jesus så på Peter, da kom han Herrens ord i hu, står det. Han husket at Jesus hadde sagt at slik skulle det gå. Og det er hans ord som teller.

Skal vi bli minnet om Herrens ord, forutsetter det at vi har lest det. Ånden minner oss om det vi har lest og kan. Det er også en grunn til at vi skulle studere og grunne mer på Bibelens ord. Da samler vi et lager av minner som Gud kan bruke når vi mest behøver det.

Denne minnelsen ble til hjelp og redning for Peter. Det ledet ham faktisk tilbake til Guds ord, det Jesus hadde sagt. Og det er vår hjelp og glede.

Gud vil gjerne minne oss om synden – hvor lett det er å synde slik Peter opplevde det. Og da blir vi også minnet om alvoret i synden og dommen over den. I en slik stund minner han oss også om syndenes forlatelse, om Guds nåde for syndere. Men han gjør oss også oppmerksom på det Jesus sa i Getsemane: Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse og falle i synd. Mat. 26, 41. La oss be om å være våkne til alle tider.

Peters reaksjon er interessant. Han gikk ut, og det betyr her bort fra fristelsen. Det er en viktig del av livet med Gud. Vi skal ikke oppsøke fristelsen og synden. Vi er ikke sterke nok til det. Og hva skal vi egentlig gjør der, i verden og det syndige?

Dernest står det at han tok det til hjertet, Mark. 14, 72. Det gikk virkelig inn på ham at han hadde syndet, og at Jesus likevel hadde sendt ham et så vennlig blikk. Det førte til en ny reaksjon: Han gråt. Det var nok angerens tårer, og vi kunne visst alle hadde litt mer av dem.

Jesus møter Peter igjen en gang senere, og dette møtet viser at Jesus tok imot sin disippel. Og det viser at Peter gjerne ville være der i hans nærhet og følge ham videre. Joh. 21. Skal vi også følge Peter der?

Luk. 23, 32-33.

De tre kors.

Dette er en veldig historie. Vi finner den også i Joh. 19, 17-18 og Mat. 27, 38. Det handler om to slags mennesker i møte med Jesus, som er Menneskesønnen.

På en måte samler dette hele påskebudskapet eller hensikten med det. Korset er et symbol på død, hån, skam og henrettelse. Nå er det et universelt symbol på kristendom. Over hele verden møter vi korset på kirker og som smykke og i andre sammenhenger. Dette siste er nok en avsporing av det korset står for.

Johan Arndt (d. 1621) sa at Jesu lidelse er den aller skrekkeligste historie som noen gang er skjedd. Og da var korset sentralt. Og vi finner ikke korset direkte uttalt i GT. Symbolsk er det selvsagt med der.

– Men på Golgata var det tre kors som omtales i Bibelen. De tre mennene på disse kors fikk helt ulik skjebne. Og det viser en hovedsak i kristendommen. For den blir ofte misforstått, i retning av kultur, et åpent fellesskap for alle mennesker m.m. La oss nå se litt på hvert av de tre kors.

1. Jesus.

Han er hovedperson på Golgata denne langfredagen. Og han henger i midten. De to andre var røvere, og dermed oppfylles ordet i Jes. 53, 12: han ble regnet blant overtredere eller ugjerningsmenn (NB).

Jesus var hellig og fullkommen. Han var Guds Sønn, kommet fra himmelen ved et under. Han var uten synd og hadde aldri gjort eller tenkt noe galt. Her er Bibelen krystallklar. Hebr. 4, 15 og 7, 26. Han skulle egentlig ikke vært på et kors, etter vår tankegang. Hvorfor henger han der da?

Jesus tok vår synd på seg. Han døde for oss, og det betyr i stedet for oss og til vårt beste. 2. Kor. 5, 15. Det er den eneste forklaringen som holder. Han var vår stedfortreder. Sangeren synger så rett og sant: ”Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.” Da tok han bort syndens skyld, straff og makt over menneskene. Han led og betalte med sitt liv.

En annen sanger sier det slik: ”I det fjerne jeg skuer et underbart synd, som griper mitt hjerte med makt.” Det er ufattelig og ubegripelig og kan ikke forklares med jordiske ord. Men det ble en virkelighet ved Jesu ord: ”Det er fullbrakt! Joh. 19, 30.

I GT er det mange forbilder og antydninger om dette. Påskelammet er ett av dem, 2. Mos. 12. Det måtte dø for at jøder kunne bli berget i Egypt. Luther skriver i sin forklaring til den andre trosartikkel om dette:

(Jesus) er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra døden og djevelens makt. Det har han ikke gjort med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død. –

Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet…

Vi kan spørre igjen: Hvorfor var det nødvendig? Svaret er egentlig enkelt: Gud tar synden alvorlig. Guds vrede ligger over synden. Og når synderen ikke vil omvende seg fra sin synd, er også han under Guds vrede. Joh 3, 36 sier det klart: Guds vrede blir over ham. Og Paulus sier til galaterne: Jesus ble en forbannelse for oss – på korset. Gal. 3, 13. Vi burde vært forbannet på grunn av vår synd. Det er alvoret i Jesu død. Han som hang i midten tok vår plass.

Men de to andre? Når Jesu kors stod i midten, ble det en skille mellom de andre to på Golgata. For de fikk ulike skjebner og avslutning på livet sitt. Slik er det forresten alltid: Korset setter skille mellom menneskene. Det er den egentlige testen på hvem vi er.

2. Røveren på den høyre side.

Begge var røvere og ugjerningsmenn. Slik var det ingen forskjell. Derfor var begge skyldige i å dø. De fortjente det, og det innrømmet den ene. Begge spottet Jesus, Mark. 15, 32.

Men det skjedde noe med denne ene mannen. Ånden fikk stanset ham, han ble vakt. Slik likner han den fortapte sønnen ute i verden. Luk. 15. Han begynte også å tenke på hjemmet og ønsket seg tilbake dit. Det var Åndens gjerning.

Da den andre røveren spottet Jesus, ble han irettesatt av røverne på det høyre kors. Luk. 23, 39ff. Han hadde fått lys over sin stilling innfor Gud. For han sier: ”Vi får det vi fortjener.” Da fortsetter han med denne bønnen: ”Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike,” v. 42f. Legg merke til at han visste navnet på Jesus. Og han ber ikke om mye: en tanke. Og det var et rop om hjelp fra hjertet. Ellers hadde han ikke talt slik.

Da kom svaret: I dag skal du være med meg i Paradis. Det var et utrolig løfte. Rett fra dødsdom og evig pine gikk han inn i himmelriket. Så raskt kan Jesus frelse et menneske. Han hadde trolig ikke mye kunnskap om frelsen, og vi vet ikke om han var jøde eller hedning. Men det betyr lite for Gud når hjertet bøyes for ham. Dette er også mitt vitnesbyrd:

Røveren i nøden.

Der fant liv i døden.

Jeg så ond som ham,

Samme frelse fant.

Dette skal likevel ikke være falsk trøst for folk som ikke vil omvende seg eller de tror de kan gjøre det i siste øyeblikk i døden. Slik var ikke denne røveren. Han var i nød og brukte den siste anledning.

3. Røveren på den venstre side.

Han spottet Gud og sa: Er du Messias, da stig ned av korset. Frels deg selv og oss! V. 39. Det var ingen hjertesorg over synden. Men han hørte også Jesu ord på korset og fikk tid til å tenke seg om. Men han benyttet ikke anledningen. Derfor gikk han ut i fortapelsens mørke natt. 1. Kor. 1, 18. Der er bare disse to muligheter: Frelst eller fortapt. Alle ufrelste vil en dag oppleve fortapelsen. Det er ikke noe vi kristne ønsker at de skal få, men de velger selv den veien ved å si nei til Jesus. Salmisten sier det slik:

Å, visste du som går i syndens lenker,

Hvor hårdt det er det satans slaveri,

Ei minste stund du skulle deg betenke

Å søke ham som deg kan gjøre fri.

Å, hvilken salig dag du fikk

Om du begynte nå, i dette øyeblikk.

H. A. Brorson 1735.

LUK. 24, 1-9 (12).

Jesu oppstandelse er en viktig hjørnestein i grunnmuren for kristendommen. Ved siden av korset har den stor betydning for oss. Hvis ikke Jesus hadde stått opp fra de døde, ville vår kristendom ikke hjelpe oss, ja, vi hadde vært de mest ynkverdige av alle mennesker, sier Paulus. 1. Kor. 15, 19. Derfor var det et skikkelig seiersrop han kommer med i v. 20: Men nå er Kristus reist opp!

Hvis det er slik, er det også viktig for oss kristne å vite at han virkelig er oppstått. Det må vi se litt på nå uten at vi kan ta alt med.

1. Jesu oppstandelse er tidfest.

Dagen etter sabbaten kom noen kvinner til graven tidlig om morgenen. De ville salve Jesu legeme. Alle visste nå at han var død og begravet. Det var på den første dag i uken. Etter naturens orden skulle hans legeme være der. Men de fant ham ikke. Foran graven i fjellet var det en stein som dør. Den var rullet bort. Og graven var tom.

Spørsmålet var og er: Hvem har tatt han bort? Kvinnene tvilte aldri på at han var borte. Det så de med sine egne øyne. Men hvordan var det skjedd? Disiplene kunne ikke tatt han, de var redde for myndighetene og ville ikke våge det. Og de hadde ingen ting å tjene på det. Heller ikke deres fiender ville gjort det. Fariseerne og prestene ville tvert om hatt hans legeme og vist det fram: han var virkelig død!

Bare en kunne gjøre det: Gud selv. Også jødene visste at Gud hadde all makt. Og Jesus var selv Gud. I denne tidlige morgenstund grep himmelske krefter inn og gjorde et under. En død var blitt levende.

2. Jesu oppstandelse er uforklarlig.

Det er ikke alt i denne verden som kan forklares logisk. Mange vil gjerne ha slike håndfaste forklaringer. Men her stanser tanken. Vårt naturlige sinn og tanke vil heller ikke godta en guddommelig forklaring. Da må de innrømme at der er en Gud større enn oss selv. Og det er vanskelig for mennesketanken. Bare troen kan gjøre det. Ved troen på Jesus som Gud ser vi underet.

En annen side ved det uforklarlige er dette: Hvis vi ikke vil godta Guds under her, åpner det vei for å nekte alle andre under. Det var det den liberale teologi gjorde for over hundre år siden. Denne tankegangen er: Jesu oppstandelse er umulig, og dermed har man ryddet bort alle andre uforklarlige sider ved kristendommen.

En troende vil derfor holde fast ved oppstandelsen og underet. For det er Guds gjerning på jord. Evangeliet står og faller ved det. Når vi vet at Jesus brøt dødens lenker og reiste seg fra graven, blir det et bevis og vitnesbyrd på kristendommens sannhet. Kristendommen er mer enn følelser og dogmer. Den er et Guds verk.

3. Jesu oppstandelse sikrer vår oppstandelse.

Når Gud kunne berge sin Sønn fra døden, kan han sikkert gjøre det med vanlige mennesker. Hans makt er ikke begrenset av noe menneskelig i den forstand. Vi behøver ikke å tvile på at vi også skal bryte dødens segl og føres hjem til Guds himmel når tiden er inne.

Jesus gikk i døden for oss og betalte synd og skyld av alle slag. Og han gjorde det fullstendig. Hvem kan da fordømme oss? Men han gjorde mer: han stod opp av graven for vår skyld. Det viser at Gud har godkjent forsoningen og frelsen. Og det han har godkjent, kan vi stole på. Vi skal ikke betale noe for våre synder. Det har Sønnen gjort, og Faderen har underskrevet det påskemorgen. Da åpnet han også vei for oss. Vi skal løses fra graven og bli med han inn i hans himmel. Noen ord fra Bibelen om det: 1. Pet. 1, 3; Rom. 4, 25.

4. Jesu oppstandelse ble ikke trodd.

Jesus hadde sagt det så tydelig: han skulle stå opp den tredje dagen. Men da var det glemt av disiplene. Det ser ut til at prestene og fariseerne husket det bedre. De voktet på Jesus og hadde sin forklaring da Jesus var borte. Da engelen kom og minnet dem om det, står det: da mintes de hans ord, v. 8.

Kanskje det er symptomatisk for mange av oss. Vi hører og leser om Guds løfter i Bibelen, men tviler ofte på Guds hjelp. Det er på grunn av synden og vår falne natur som er slik. Vi tviler og setter spørsmålstegn ved mange ting som Gud har sagt i sitt ord. Vi kan gjerne tvile på våre egne tanker og ønsker. Vi skal ikke holde oss til det. Vi skal stole på det skrevne ord og bygge vår tillit til Gud på det.

En har sagt at vi glemmer ikke det som vi elsker. Er vi glad i noen, vil de leve i vår bevissthet og tanke i lange tider. Og vi glemmer heller ikke det vi alltid ser for oss og omgir oss med. Vi kan glemme mange navn, men ikke våre foreldres navn. Det maner oss til å omgås Guds ord ofte og stadig være i hans nærhet i bønn og bibellesning.

Og nå er vi tilbake til Jesu oppstandelse. Den betyr alt for oss. La oss derfor lese om den og tenke på den og la det styrke vår tro i vår hverdag.

Luk 24, 13–35.Møte med den oppstandne.

Teksten i dag handler om to didiplerr som var på vei til Emmaus. Det er kort etter påsken og Jesu oppstandelse. Dette hendte "samme dag", v. 13, og det må trolig bety første påskedag. Det viktige her er at disse to mennene hadde opplevd påskedramaet og var nok i tvil om framtida og alt det som hadde skjedd.

Disse opplevde noe nå som vi kan stanse ved for vår egen del også. I Guds rike er det så mye likt blant Jesu venner. Selv om vi er ulike, har vi noen fellestrekk i troen på og livet med Jesus.

1. Jesu åpenbarelse, v. 15.

Mens disse to kristne vennene gikk og samtalte om påskedramaet, kom Jesus til dem. Han kom nær - og slo følge med den. Selv om det bare var to, hadde Jesus tid for dem. Han er ikke bare interessert i store forsamlinger og mange tusen mennesker. Det kan være en fare for oss å tenke slik. Vi har så lett for å tenke at små grupper og folket enkeltvis betyr så lite. Det kan ikke skje noe når vi er så få.

Men slik tenkte ikke Mesteren, selv om han var Messias for hele verden. Han tok seg av den enkelte og tale til en og to eller noen få. Den lille flokk er like verdifull for Gud som de mange, selv om de ikke imponerer folk flest. Og det er ofte i de små flokker at vi ser best hvem Jesus er og hva han kan. Det ser vi f. eks. i hans møte med Nikodemus, Joh 3. Ikke noen gang talte han så sterkt om den nye fødsel og hva han skulle gjøre og være for den ene.

2. Samtale.

Det ble en liten samtale mellom den ene og de to. han fikk innsyn i det de tenkte og hva de forstod og ikke skjønte noe av. Og vi ser at de to ikke forstod hvem han var. Er du den eneste, sa Kleopas, v. 18. Han tenkte at alle måtte vite det som hadde gått for seg i Jerusalem de siste dagene.

Han gjorde som om han ikke visste noe, og fikk vite at de talte om Jesus og ga ham en stor og fin attest. Slik er det Guds folk tenker om Frelseren til alle tider.

Jesus var profet, mektig i ord og gjerning for Gud og folket. Han ble korsfestet og døde - men de sier ikke et ord om grunnen til det. De glemte synden og skylden og dommen som Jesus hadde tatt på seg. De var ikke uventet opptatt av det ytre som nå hadde hendt.

Dernest viser de at de trolig hadde misforstått Jesu komme, slik mange jøder gjorde på den tid. Vi håpet, sa de, at "han var den som skulle forløse Israel", v. 21. De ventet på en politisk fører som skulle frigjøre dem fra Romerriket og gjøre landet og folket til en egen nasjon. En del jøder hadde denne tanken som var en tolking av Bibelens utsagn om en kommende fyrste, Messias og konge. På Jesu tid var det mest det partiet som kaltes ”selotene”, som mente det. Men her ser vi at noen av Jesu disipler tenkte det samme. ”Disippel” betyr ofte slike som fulgte Jesus på vandringen uten å ha et dypere og inderlig hjerteforhold til ham. Men Emmausvandrerne var trolig ikke blant dem.

Her kommer Jesu oppstandelse inn. Kvinnene som hadde vært ved graven hadde gitt folk nye tanker, også disse to som gikk til Emmaus. Det ser ikke ut til at de selv hadde undersøkt om graven var tom, men noen andre hadde gjort det. De bygde altså sin oppfatning av dette på to vitnsbyrd, både kvinnene og de andre disiplene. V. 24.

Jesu tale til dem.

Jesus begynner nå å tale med dem. Og det er viktige ord han har å si dem. Vi bør merke oss det her. V. 25-27.

Først taledr han strengt til dem og sier de er uforstandige og trege i hjertet til å tro Skriftene. Profetene hadde jo talt om disse dagene, og de skjønte det ikke. Mon ikke det har vært sant om oss mange ganger?

Profetordet sa tydelig at Messias skulle lide og ikke herske politisk. Først etter lidelsen skulle han gå inn til sin herlighet. Det var noe som måtte skje før frelsen var fullbyrdet og himmelen igjen ble åpnet både for ham og for oss. Ingen hadde kommet til Guds himmel om ikke dette var skjedd.

For å bevise det for disse troende, begynte han en lang bibeltime der han tok for seg hovedpunktene i Skriften. Han begynte med profetordet i Mosebøkene og forklarte for dem hva det betydde. Han gikk gjennom profetbøkene i GT og Salmene og andre skrifter og viste dem at der var Jesus Messias omtalt. Vi skal ikke gå gjennom noe av dette her. Men bare understreke at det skjedde, og at Jesus brukte Bibelen til å bevise sin gjerning. Det må vi også gjøre. Men de to disiplene forstpd ennå ikke hvem de talte med.

Jesu åpenbarelse.

Da de var framme, ville Jesus sette dem på en ny prøve. Han lot som om han ville gå videre. De troode ennå at han var en fremmed. Likevel bad de ham stanse. Kanskje var det sent og blitt mørkt og de gjorde det av ren menneskelig omsorg, v. 29.

Som vanlig skikk var og er, fikk han mat sammen med dem. Da han tok brødet, bad han for maten og brøt det og ga dem! Det var ellers verten sin oppgave. Her overtok Jesus styringen av måltidet. - Da så de det! De hadde sett det før. Mannen var Jesus. De kjente ham igjen. Han åpenbarte seg for dem som ved et under.

Men straks var han borte. Det må ha blitt ennå sterkere for dem at dette var den oppstandne Jesus. Og dette underet skapte ny forståelse for dem om det de hadde hørt nå. Da de forstod at mannen var Jesus, fikk ordene hans større betydning. Da han åpnet Skriftene for dem og vikste dem Messias der, brant det i hjertet. Det er virkningen av et møte med Jesus. Ordene i Bibelen åpner seg når vi tar imot Frelseren og du ser noe som før var ukjent.

Da de kom tilbake til Jerusalem, fikk de enda en stadfestelse på at Jesus var stått opp. Simon Peter hadde sett Jesus. Vitnesbyrdet var viktig, det styrket troen. I etterkant av det som skjedde, fikk de en god samtale seg imellom. Hver av dem fortalte det de hadde sett og opplevd denne dagen. Oppstandelsen var og er en fornyhet kraft til vkitnesbyrd og tjeneste for Gud. For nå begynte den store misjonen der hele verden skulel vinnes for Gud. Det er også vi en del av.

Luk. 24,36-45. 2. påskedag. Jesus åpenbarer seg.

Dette er etter samtalen Jesus hadde med de to Emmaus-vandrerne. De hadde gått tilbake til Jerusalem og fant de andre disiplene. Vi merker oss flere ting som skjedde her. Noe av det er ganske typisk for oss mennesker. Vi er av natur nokså like i tanke og tro.

1. De talte sammen.
De to som hadde vært i Emmaus måtte fortelle om det de hadde sett og hørt. Det ser ut til at de nå var blitt overbevist om at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde. Denne samtalen førte denne visshet over til de andre.
Mens de talte sammen slik, kom Jesus. Han visste at det ville bli et sjokk og kom med en vennlig hilsen: Fred! Dette ordet (shalom) har en stor og sterk betydning: Alt er vel og det er ingen grunn til uro eller engstelse.

Men disiplene var nettopp urolige, forferdet og fylt av frykt. De kunne ennå ikke helt forstå at Jesus var levende. De hadde sett at han ble korsfestet og visste at han lå i en grav. Hvorfor kom han da til dem? De hadde tvilende tanker, sa Jesus til dem. Og hvem kan ikke kjenne på det i ulike og vanskelige situasjoner. Vi kan knapt sette oss inn i denne situasjonen. For vi ser det i ettertid, og da er det selvfølgelig for oss at det måtte væøre slik. Det er noer annet å være midt oppe i saken.

2. Første tegn.
Jesus gir disiplene et bevis eller tegn på at det virkelig var han som stod der. Nå er det ikke lenger bare hans ord og tale de skal stole på. Det hadde vært bra om de gjorde det. Troen er nettopp knyttet til Guds ord, vi stoler på det.

Men nå går han lenger og stiger dypere ned: De skal få se at det er Ham. Ja, de skulle til og med få røre ved ham. Da måtte de vel tro! Se mine hender og føtter, at det er meg selv! Nå burde hver eneste tvil forsvinne som dogg for sol. Ja, rør ved meg og se. Et dobbelt bevis skulle ta bort alle betenkeligheter. Det er ikke bare en ånd eller et syn, for jeg er av kjøtt og ben. Ingen kunne tvile på det.

3. Andre tegn.
De var fremdeles vantroende, ikke av vond vilje men det var så uforståelig for tanken. Det er her mange strander og ikke kommer lenger. Og så står det noe underlig: «Men da de ennå ikke trodde for glede….». Det var for mye og for stort til å være sant. Likevel gledet de seg håpet kanskje at det var en realitet.
Da fikk de ennå et tegn. Har dere mat, sa han. Han tok imot og åt framfor øynene deres. Det var altså sant likevel. Jesus var kommet til dem i egen person i et nytt legeme.
Nå begynte han å tale til dem igjen. Han ville minne dem om hva han hadde sagt, og at det stemte med Skriftens tale. Han viser til profetordet om Messias og at det var Han som var Guds utsending. Og profetordet måtte oppfylles, sier han. Det var skrevet om Jesus i Mose-bøkene, profetene og salmene. Disse tre ordene er uttrykk for hele det gamle Testamentet. Profetordet er Guds eget ord, og det vil alltid oppfylles. Gud kan ikke lyve, han er sannhet og sannhetens garanti i Ordet.

4. Å forstå Skriftene.
De hellige Skrifter er ikke bare ord og tale. Vi må forstå Skriften. Her er det tydelig at det kan vi ikke uten en åpenbaring fra Gud. Jesus åpnet deres forstand, så de kunne forstå, v. 45. Han viste til seg selv og forklarte at han var den som Skriftene talte om som Messias og red-ningsmann for folket. Mange leser nok Guds ord uten å se det. De ser bare bokstavene og kritiserer måten det er sagt på og prøver å bevise at det bare er menneskeord og historie.
Du kan altså ha kunnskap om Bibelen og kjenne mye av den, uten å forstå den fulle mening med ordene. Og her er det at Ordet i GT taler om Jesus. Her får den en ny guddommelig åpenbaring og ser noe som de ikke har forstått før.
Det opplever også vi som tror og har lest vår bibel i mange år. En dag «ser» vi noe som før har vært skjult. Vi oppdager kanskje et lite uttrykk som vi har oversett, og som nå stiger fram for oss som en nyhet vi får glede oss over. Når vi leser Bibelen, er det viktig at vi ber Gud om lys over Ordet slik at han får vise oss hva det egentlig betyr. Mange sekter oppstår fordi man legger noe inn i Ordet og skaper så en ny læresetning.
La Jesus og hans frelse våre sentrum. Da er du trygg.

Luk. 24, 45-53. Emmausvandrerne.

Det var etter oppstandelsen og Jesus hadde vist seg for noen disipler og talt med dem. Og en tid etter kom Kristi himmelfartsdag. Da tar han avskjed, Jesu gjerning på jord var fullført. Da overlot han ansvaret til sine venner. De skal nå bringe evangeliet om Guds rike ut til alle folk.

Men først har han enda en samtale. - To disipler var på vei ut av Jerusalem til landsbyen Emmaus, og Jesus gav seg i samtale med dem. De skjønte ikke at det var Jesus og var forundret da han spurte om hva som hadde hendt. Alle visste jo det! mente de. Da skjer det noe på veien vestover:

1. Jesus åpnet deres forstand, v. 45.

Vårt sinn og tanke er stengt og uklart for de åndelige ting. Det er som sangeren sier: Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Og Gud utvalgte ikke de vise og forstandige, 1. Kor. 1, 26f. Våre tanker misforstår Guds vei og vilje og er egentlig en hindring for oss. Derfor må Gud åpne slik at vi ser Guds vilje.

En dansk oversettelse av Seidelin sier det slik: Han klarede deres tanker. Og Salme 119, 130 sier noe av det samme: Når dine ord åpner seg, gir de lys. Det er særlig to ting vi må få lys over i selve frelsen:

a) Først at Jesus døde. Da ble all synd borte som domsårsak. Han sonet vår skyld og betalte vår gjeld. Uten et klart syn på dette ved Jesus, blir kristendommen subjektiv og usikker.

b) Dernest Jesu oppstandelse. Det var et under, og det var seier over alt, døden og Satan, og den var en fullstendig godkjenning av frelsesverket. Dette må vi få tak i og ”forstå”.

Det Jesus åpnet deres tanker om, var særlig at dette var skrevet om i GT. Tydelige profetier sa at Jesus skulle dø og stå opp igjen. Og det som står skrevet, må skje. I v. 44 sier han: Alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene, jfr. v. 27. I jødisk språkbruk var det et uttrykk for hele Skriften, det Gamle Testamentet. Og i v. 46 gjentar han: Så står skrevet. Jesus lot Skriften være autoritet og diskuterte aldri hva betydningen var.

Det var i en slik samtale disiplene sa til hverandre: ”Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” v. 32. Det er velsignelsen over å høre Guds ord om Jesus som tenner en brann i oss. Det er en felles erfaring for Guds barn. Derfor skulle vi skynde oss til Guds ord og bruke det flittig.

2. Jesus ba disiplene å forkynne, v. 47.

Jesus skulle nå forlate dem, og hans venner skulle være Jesu stedfortredere. De skulle være forkynnere og tale Ordet. Kristendommen er en forkynnelsens religion. Gud ”fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap”, 1. Kor. 1, 21. Evangeliet skal videre ut til alle folk. Det er ikke nok med sosialarbeid, helse og skole, opplysning og en ny politikk. Hvis tyngdepunktet ligger her i misjonsarbeidet, vil vi svikte og arbeidet lykkes ikke etter Guds vilje. Kristendommen er en Ordets religion. Vårt oppdrag er i første rekke å tale Guds ord. Det har kraften i seg.

Og Jesus sa hva vi skulle forkynne. Han har gitt oss hovedpunktene i talen vår (v. 47):

a) Vi skal tale omvendelse. Det betyr å snu om, begynne et nytt liv, få et forandret sinn, som ordet betyr. Pontoppidan skriver om dette i sp. 675: ”Å omvende seg er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv.”

En kristen som prøver på det, vil snart forstå at han klarer ikke det. Han må gå til Jesus her også og si: Omvend meg du, så blir jeg rett omvendt. Jer. 31, 18. ”Til Herren rett omvendt,” synger vi. Og prof. Hallesby talte sterkt om dette og sa: Du må ikke fuske i omvendelsen. Vi må innrømme at vi har forkynt omvendelse for lite i vår tid.

Men denne talen er ikke ment som lov: at vi må gjøre noe for å bli frelst. Alt er nåde og gave i Guds rike.

b) Vi skal forkynne syndenes forlatelse, v. 46.

Synden er det store skille, Jes. 59, 2. Den må bort. Jesus har sonet alt og gjort opp saken med Gud. Men for å få del i den, må våre personlige synder bli tilgitt av Gud. Den ferdige frelse må bli min. Kristendommen er personlig, det er ikke et medlemskap i en kirke eller en organisasjon.

I den første påske i Egypt, 2. Mos. 12, 7 blir det klargjort at hver enkelt måtte stryke blodet på sin dørstolpe. Det var ikke nok at lammet ble slaktet, eller at naboen hadde det i orden. Og det var ikke tale om glede eller følelse eller usikkerhet. Når blodet var strøket på, var det nok. Og når Gud har tilgitt våre synder, er vi frelst. Og det skjer ved bekjennelse av synd og tro på Jesu frelsesverk. 1. Johannes. 1, 7 og 9.

Men dette skulle gjøres i Jesu navn. Og det betyr at vi skal bygge på hans forsoning og gjerning for oss. Påsken er grunnlaget for vår frelse.

c) Frelsen gjelder for alle.

”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Vi må alltid inkludere alle i vår forkynnelse, på den måten at alle kan bli frelst som går den vei Gud har gjort i stand. Vi har ikke lov å si at noen er utelatt og ikke bestemt til frelse. Misjonen gjelder alle folk og hver enkelt individ. For alle trenger frelse.

Det er godt å kunne si og synge: Kom til din Frelser, oppsett det ei …

3. Jesus ba dem om å vitne, v. 48.

Vi skal ikke bare tale og formane og si hva andre skal gjøre. Som kristne skal vi bevitne at det er sant. Disiplene hadde sett Jesus i levende live etter oppstandelsen. Og de kunne si med tyngde: Jesus stod opp fra de døde. Det er et sterkt vitnesbyrd om at han er Gud.

Vi har også sett ham – i troen og i Ordet. Og vi kan si med sannhet: Jesus lever, han har frelst meg og gitt meg et nytt håp. Et vitnesbyrd har stor kraft i seg, for det er selvopplevd. Her er kanskje mye tørr preken iblant oss. Hvor er egentlig vitnesbyrdet? Salme 40 er et fint eksempel på et vitnesbyrd. Der sier salmisten: Han drog meg fra fordervelsens grav og satte mine føtter på en klippe. Lekpredikanten Sven Foldøen sa en gang: De nyfrelste er de beste vekkelsespredikanter. For de hadde vitnesbyrdet. Alle kristne har det, noen i ord og andre i livet. Det må aldri stilne.

4. Jesus velsignet dem, v. 50-51.

Han løftet sine hender og velsignet dem idet han ble tatt opp til himmelen. Slik skulle vi også leve vårt liv under Jesu velsignede hender. Der er å være i Guds vilje med vårt liv. Da behøver vi ikke å klage og syte, men gå frimodig der han peker og åpner vei.

Det er godt å være der: under de blodige, naglemerkede hender. Det er velsignelsen, å leve i Jesu forsoning og frelse. Men de som stod der, var de omvendte som hadde fått tilgivelse for sine synder. Og da gikk de tilbake til Jerusalem med stor glede, v. 52. De tilbad og priste Gud i templet. – Etter pinsedag gikk de så ut i all verden som vitner og forkynnere. Det er også kallet til oss.

B i b e l-k u r s

fredag 15. mai 2015

Lukas taler del 3.

Luk 16, 19-31 A.

Luk 16, 19-31 A.

Luk. 17, 7-10. Vingård.

Luk 17, 11-19 I grenseland.

Luk. 18, 1-8.

Luk. 18, 9-14

Luk. 18, 9-14 B. Fariseeren.

Luk 18, 31–43. Den blinde.

Luk. 19, 1-10. Sakkeus.

Luk. 19,5. Kallet.

Luk. 19,41-43. Besøkelsens tid.

Luk. 19,40-44. Det siste kall.

Luk 20, 13.

Luk. 21, 25-36. Tegn på Jesu komme.

Luk 22, 14-20. Nattverden.

Luk 22, 24-34.

Luk 22, 59-62.

Luk. 23, 32-33.

LUK. 24, 1-9 (12).

Luk 24, 13–35.Møte med den oppstandne.

Luk. 24,36-45. 2. påskedag. Jesus åpenbarer seg.

Luk. 24, 45-53. Emmausvandrerne.

Blogger:

Om meg