Del 2.
.
C. Jesu tredje arbeidsår.
Det siste og kanskje det viktigste avsnitt i Jesu liv begynner. Det var preget av motstand og vanskeligheter, men det kom til å bety mest for ham og for oss. Det var da han utførte sin egentlige gjerning: å sone for alle menneskers synder. Og det gjorde han på korset på Golgata på Langfredag.
.
Nøyaktig når det tredje året begynner, kan vi ikke vite sikkert. Kronologien kan ofte diskuteres, og særlig er det vanskelig å finne nøyaktige overganger mellom de ulike år. Vi skal også være oppmerksom på at jødene brukte ulike kalendere, både for det religiøse året som begynte om våren, og det politiske året som begynte om høsten. Her fortsetter vi derfor at de første ting som nå omtales har skjedd i en overgangsperiode mellom det andre og det tredje året, det siste året av Jesu liv. (Men disse ting har selvsagt ingen betydning for vårt åndelige liv. Her forsøker vi bare å ordne opplysningene teoretisk for oversiktens skyld.)
.
1. Herodes og døperen Johannes.
Mat. 14, 1-12; Kark. 6, 14-29; Luk. 9, 7-20.
Vi er antagelig kommet fram til mars-april i år 29. Ryktet om Jesus har nå nådd Herodes Antipas. Men Herodes hadde mord på sin samvittighet, og han tror det er Døperen Johannes som har stått opp fra de døde. Herodes hadde nemlig myrdet Johannes for en ganske bestemt gjerning. Og grunnen var denne:
.
Herodes hadde en bror, Filip, som var gift med Herodias. Hun var sønnedatter til Herodes den store. Det fortelles om henne at hun var stolt og ærgjerrig og la an på å vinne Herodes.[i] Herodes tok henne til seg som sin hustru og sendte sin første hustru fra seg. Han var før gift med datter til araberkongen Aretas. Døperen gikk da til Herodes og sa at dette var synd. Han hadde ikke lov til å ha henne. Han måtte skille seg fra henne. Men Herodes ble forarget over innblanding i privatlivet og satte følgelig Johannes i fengsel.
.
En dag hadde Herodes en stor fest for sine venner. Datteren Salome,[ii] danset for gjestene. Og Herodes ble så begeistret for den unge piken at han lovet henne alt hun ville be om. Hun gikk til sin mor som rådet henne til å be om hode til Johannes på et fat, det vi si at han skulle drepes. Og et løfte var et løfte. Johannes ble halshugget samme dag. Den største som var født av kvinner var død.[iii]
.
2. Femtusen blir mettet.
Mat. 14, 15-21; Mark. 6, 35-44; Luk. 9, 12-17; Johs. 14, 14.
Da Jesus hørte at Johannes var død, drog han bort til et øde sted. Kanskje var det et varsel for ham at nå nærmet den siste time seg også for ham.
.
Men folket fulgte ham - i store mengder. Disiplene ville han skulle sende dem bort for å få seg mat. Men Jesus sa: Dere skal gi dem mat! Men hva hadde de? Noen få fisker og brødstykker. Men hva var det til tusenvis av mennesker?[iv] Men når Jesus får velsigne, blir det som synes ringe og smått til noe stort og nok til alle. Og enda var noe til overs. Slik er det alltid med Jesus: Det han får velsigne vokser.
.
Etter dette gikk Jesus opp i fjellet for å be. Han ville være alene med sin Far.
.
3. Jesus går på sjøen.
Mat. 14, 24-34; Mark. 6, 47-53; Johs 6, 16-21.
Mens Jesus gikk opp i fjellet, drog disiplene over sjøen til den andre siden igjen. Men midt på natta ble det storm igjen, og disiplene ble redde. Da kommer Jesus til dem på sjøen for å berge dem. De ble redde, men også denne gang er hav og bølger lydige mot Jesu ord. Og de bekjente: Du er Guds Sønn! De hadde nå erfart og sett flere ganger: Jesus var ikke et vanlig menneske. Det var noe spesielt med ham. Han var Guds Sønn!
.
Da Jesus kom over på den andre siden, begynte han igjen å helbrede. Han drog fra by til by og talte og hjalp folk. Det var hans kall og hans indre trang.
.
4. Livets brød.
Johs 6, 22-59.
Dagen etter at Jesus hadde vandret på sjøen holdt Jesus en av sine store og gode taler. Her var dybde og visdom, verdier som mange ikke fatter. Han taler om brødet fra himmelen, og nevner ordet brød 20 ganger. Det er seg selv han viser til og sier dermed at samfunn med ham er nødvendig for å eie evig liv. Ja, et inderlig, intimt samfunn er forutsetning.
.
Men så hendte det som så ofte skjer: Folket forstod ham ikke. Den store masse forlot ham, og Jesus spør også de tolv: Vil dere også gå bort? De får et nytt valg, samfunnet med Jesus skal være frivillig. Peter er ”ordfører” og svarer frimodig: Hvem skulle vi gå til – du har det evige livs ord. Det er bare hos Jesus de kan eie det livet.
.
5. Den kananeiske kvinne.
Mat. 15, 21-28; Mark. 7, 24-30.
Det var nå om våren, trolig i år 29. Jesus forlot Galilea for å reise til Tyrus og Sidon. Det ligger ved den nordlige del av Israel (Palestina). Det var nok for å få hvile at Jesus drog dit opp, ved siden av den tjeneste han alltid stod i: å forkynne Guds rike. Det var nærmest et hedensk land han kom til nå, og de skulle også bli kjent med Jesus. Da Paulus var på reis til Rom, stanset de en stund i Sidon. Da står det at Paulus fikk lov å gå i land og hilsen på venner. Apg. 27, 3. Det var altså kristne der på den tida. Paulus var også innom Tyrus på en misjonsreise, Apg. 21, 3.
.
En kvinne som hadde en datter med en uren ånd, kom nå til ham og ba om hjelp. Men Jesus svarer med disse merkelige ord om at det er ikke rett å ta brødet fra barna (jødene) og gi det til hundene (hedningene). Men kvinnen har stor tro og sier: Men hundene får smulene som faller ned av bordet. Da er det Jesus kan si disse dype og sterke ord: Stor er din tro, det skal skje som du vil. Og datteren ble helbredet i samme stund.
.
Jesus og disiplene drog derfra til Dekapolis. Ordet betyr de ti byer og dette området ligger på østsiden av Jordan-elva.
.
6. En døv.
Mat. 15, 30-31; Mark. 7, 32-37.
I Dekapolis-landet kom folk til Jesus med en døv mann. De ville at Jesus skulle røre ved ham. Og Jesus tar han avsides bort fra folket. Og her gjør han noe merkelig: Han stikker fingrene i øret hans, spytter på tunga hans og rørte ved den. Deretter sa han: Effata. Det betyr: Lukk deg opp!
.
Hvorfor gjorde Jesus dette på en så merkelig måte? Det er ikke godt å forstå. Men noen har forsøkt å forklare det.[v] Mannen ble frisk, og folket var forundret! De priste ham for underet og sa: Han har gjort alle ting vel. Det var en fin attest.
.
7. Firetusen mettes.
Mat. 15, 32-38. Mark. 8, 1-9.
Noen dager etter er det atter samlet en stor mengde folk. Og igjen er Jesus beveget og ynkes over folket. Nå hadde de vært hos ham i tre dager, og maten var slutt. Og igjen taler han med sine disipler om at folket må få mat. Men syv brød er det eneste de har. Hva er det til så mange? Jesus vil prøve disiplene også nå, og dermed skal de lære om hans makt.
.
Men Jesus vet råd. Han skal velsigne brødet, og da blir det alltid nok. Fire tusen eter og blir mette. Likevel er det syv korger mat igjen. Og slik er det alltid der Jesus får velsigne: Det blir mer enn nok.
.
Flere ting hender i dagene etter. Jesus taler om profeten Jons’ tegn, som er et bilde på oppstandelsen. Han formaner disiplene til å ta seg i vare for fariseernes lære. Den er som en surdeig, sier han, det griper om seg. Jesus helbreder en blind mann i Betsaida.
.
8. I Cæsarea Filippi.
Mat. 16, 13-20; Mark. 8, 27-30; Luk. 9, 19-21.
Det var en lang reise Jesus hadde foran seg fra Genesaret til Cæsarea. Og det var en høydeforskjell på over 1000 meter (det spørs hvor langt opp han gikk). Her oppe skjer det noe av stor betydning for disiplene og for Jesus. Vi nevner tre ting som hendte der.
.
1) Først spør Jesus disiplene hvem folk sier han er. Han vil ha rede på hva slags rykte som går om ham. Og svaret er som alltid: Det er delte meninger om den saken. Noen sier det, og andre det. Jesus vil nå ha et mer personlig svar: Hva sier dere?
.
2) Det andre store som skjer er at Peter står fram og svarer liksom for alle: Du er Messias. Salig er du, sa Jesus. Denne bekjennelsen hadde vel Jesus ventet lenge på og ønsket å få høre. Og nettopp til Peter er det Jesus sier disse mektige ordene som Romerkirken har brukt så flittig (på en feil måte): På denne klippe vil jeg bygge min kirke, og du skal få nøklene til himmelriket. Det du binder, er bundet, og det du løser, er løst.
.
3) Det tredje og avgjørende er at fra denne tid begynner Jesus å tale om sin død. Han vet at den nærmer seg. Men han har ikke kunnet tale om det til disiplene før. Men etter en slik bekjennelse vet han at de er modne for denne talen. Og nå kan vi merke at han nevner det som forestår flere ganger.
.
9. Forklarelsen på berget.
Mat. 17, 1-8; Mark. 9, 2-8; Luk. 9. 28-36.
Seks dager etter drar Jesus og tre av disiplene opp på et fjell for å være alene.[vi] Også nå skulle noe stort skje. Peter, Jakob og Johannes fikk være med, de tilhørte den indre sirkel. Mens Jesus ba, sovnet disiplene. Men de våknet da Moses og Elias kom og de hørte en røst fra himmelen: Dette er min sønn, hør ham.
.
Peter ville gjerne være der lenger og tilbød seg å bygge hytter der oppe. Men Jesus visste at de måtte videre – ned i dalen for å hjelpe andre. Peter sier i sitt andre brev at det var om Jesu andre komme de talte om på fjellet (2. Pet. 1, 16f). Og Lukas sier det var om Jesu død. Begge disse ting var altså tema for det som hendte denne dagen.[vii] Og Jesu død er jo forutsetningen for at han kan komme igjen og hente oss. Disiplene glemte nok aldri denne opplevelsen.
.
10. En gutt med en uren ånd.
Da de kom ned av fjellet møtte de mange mennesker. En mann kom og bad om barmhjertighet for sønnen sin. Han led forferdelig. Disiplene hadde prøvd flere ganger å helbrede ham, men de var ikke i stand til det. De manglet tro, sa Jesus. Det måtte faste og bønn til i dette tilfelle. Og nå kom jo Jesus rett fra fjellet, der hadde han vært i bønn.
.
Nå forlater Jesus Cæsarea og drar sørover til Galilea. Han reiser rundt og forkynner Ordet enda en gang. Nå lir det mot den tid da han skal dra opp til Jerusalem og lide. For siste gang forkynner han nåde til folket i sine hjembygder. I Kapernaum møtte de noen som samlet inn tempelskatten og spurte om ikke de også skulle betale.
.
Og enda en gang gjør Jesus noe underlig i våre øyne. Han ber disiplene gå ned til sjøen. Der skulle de finne en fisk, og i munnen på den skulle de finne en stater (mynt). Og det var nok skatt for dem. Det gjorde han for ikke å forarge de andre. Men egentlig skulle han være fri en slik skatt, han som var Guds Sønn. Mat. 17, 24-27.
.
Tida framover nå bruker Jesus til å tale med sine disipler. Han har flere ting på hjertet. Det er så mye han må si til dem før han forlater dem. Og nå er det bare et halvt år igjen av samlivet deres. Mat. 18.
.
11. Løvhyttefesten.
Johs 7.
Det var nå over ett år siden Jesus hadde vært i Jerusalem sist. Nå hadde han gjort seg ferdig med de andre stedene i landet. Bare Juda og Jerusalem var igjen. Løvhyttefesten var omkring 13.-19. oktober, og mange drog opp til Jerusalem for å feire høytiden der. Disiplene reiste også dit, men Jesus sa at hans time ennå ikke var kommet.
.
Senere drog han dit i all hemmelighet. Han ville ikke vekke oppmerksomhet. Mange trodde nok at Jesus kom, for de så etter ham. Og midt i høytiden gikk Jesus til templet og talte til folket. Mange undret seg og noen trodde.
.
På den siste dagen stod Jesus fram og sa disse kjente ordene: Om noen tørster, han må komme til meg og drikke. Den som tror på meg, fra hans liv skal det som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann. Det var Ånden han talte om da. Nå ville øvsteprestene gripe ham. Men de som ble utsendt for det, ble selv grepet av Jesu tale. De kunne ikke ta ham.
.
12. Kvinnen grepet i hor.
Johs 8, 1-11.
Dette er et av de avsnitt som teologien mener ikke stod her. De mener det burde stått et annet sted i kronologien. Men det har mindre å bety. Dette hendte en gang i Jesu liv. – Jesus kom igjen til templet der han talte. Fariseerne kom nå dragende med en kvinne som var grepet på fersk gjerning i hor. De ville steine henne, som loven sa. Men Jesus frikjenner henne og fariseerne går skamfulle bort. Da får kvinnen høre dette velsignede ordet: Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer.
.
Etter dette taler Jesus igjen til folket (Johs 8, 12ff). Han taler om seg selv som verdens lys og om sannheten og den rette frihet. Nå var noen av jødene så rasende på ham at de tok opp steiner og ville drepe ham. Men Jesus gjemte seg og drog bort.
.
13. Den blindfødte.
Johs 9.
Kort etter så Jesus en blindfødt mann. Og nå utviklet en av de store diskusjonene seg mellom Jesus og jødene.[viii] De trodde at denne mannen var en spesielt stor synder, eller at foreldrene hans var det. Derfor var han syk. Og nå spør de Jesus: Hvem har syndet? Jesus sier da: Verken han eller foreldrene hans har gjort det. Dette er skjedd for at Guds gjerninger skal bli åpenbart.
.
Jesus helbreder nå mannen – men på en helt spesiell måte. Han laget en deig av jord og spytt og klinte på ham. Mannen skulle nå vaske seg i Siloa-dammen i Jerusalem. Og da ble han frisk. – Dette skjedde på en sabbat, og mannen vakte stor oppsikt da han kom tilbake seende. Fariseerne ville ikke tro det, og de sendte bud etter foreldrene. Men de visste ikke annet enn at han var født blind – og nå så han! Mannen selv vitnet: Jesus er en profet. Da Jesus møtte mannen senere, spurte han om han trodde. Ja, sa mannen.
.
Etter dette holder Jesus sin fine tale om den gode hyrde, i Johs kap. 10. Da taler han om seg selv.
.
14. En siste tur til Galilea.
Luk. 9, 51-10,24.
Noen mener at Jesus tok enda en tur til Galilea, og derfra sendte han ut de sytti disiplene. Andre tror at det hendte før Løvhyttefesten i Jerusalem. Det er ikke godt å avgjøre når dette var. Men Jesus opplevde i alle fall å bli motsagt også nå. De ville ikke ta imot ham da han var i Samaria, for han var på vei til Jerusalem.
.
På denne tid er det at Jesus sender ut sytti disipler. De skulle gå ut to og to for å forkynne evangeliet om Riket og helbrede de syke. De skulle trolig gå til de avsidesliggende steder der han ikke hadde vært. De får detaljerte instrukser om slik de skulle være.
.
Og gleden var stor da de kom tilbake og fortalte at også åndene var lydige mot dem. Men Jesus advarte og sa: Dere skal glede dere over én ting: At navnet er oppskrevet i Livsens bok. De ytre tingene er ikke den rette gledesgrunn.
.
15. En lovkyndig.
Luk. 10, 25-37.
Nå kommer en lovkyndig til ham og spør hva han skal gjøre for å arve evig liv. Jesus henviser ham til loven. Og mannen kunne den og får dermed svaret: Gjør det, så skal du leve. Jesus forteller så beretningen om den barmhjertige samaritan. Slik skal vi være. Han mener her tydelig nok ikke den rettferdighet vi må ha for å bestå for Gud, men livets rettferdighet.
.
16. Marta og Maria.
Luk. 10, 38-42.
Etter reisen gjennom Samaria drar Jesus til Betania til et hjem der han hadde vært mange ganger – hos Marta og Maria og Lasarus. De var søsken. Marta er travelt opptatt med arbeidet, mens Maria setter seg ned og hører på Jesus. Og Jesus kunne si om henne: Hun har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne. Ett er nødvendig, sa Jesus.
.
17. Bønn.
Luk. 11, 1-13.
Disiplene hørte ofte at Jesus ba til sin Far. De forstod at Jesus ba på en annen måte enn andre. Nå kommer de til ham og ber han om å lære dem å be. Jesus gjentar Fadervår, slik han hadde lært dem i Bergpreika, Mat. 6. Og Jesus ber dem om å be. Men de må holde ut i bønnen, og svaret vil komme.
.
18. En stum.
Luk. 11, 14-36.
Etter at Jesus hadde helbredet en med en stum ånd, ble det igjen uro om Jesus. Det er liksom uroen øker for hver dag nå, det lir mot Golgata. Det blir hard diskusjon med jødene, som tror det er ved Satans makt han gjør sine under. På en dyktig måte tilbakeviser Jesus påstanden ved å vise at dersom Satan driver ut Satan er han jo kommet i strid med seg selv. Og da kan hans rike ikke bestå.
.
Nei, det er ved Guds finger han gjør under, sier Jesus til dem. Også denne dagen benytter han anledningen til å minne dem om sin død. Det er som om han vil si: Det er derfor jeg er kommet til verden – for å dø. Han viser til Jonastegnet. Det peker mot oppstandelsen.
.
19. Jesus hos fariseeren.
Luk. 11, 37-54.
Denne dagen kom en fariseer til ham og ba ham til bords hos seg. Og Jesus tok imot innbydelsen. Han vasket seg ikke før han åt, noe jødene var særlig nøye med. Og derfor kom det til strid igjen. Men Jesus holder nå en av sine domstaler over dem – frimodig som han er.
.
Da Jesus kom ut, var det samlet en stor mengde mennesker som ville høre ham. Og Jesus taler igjen – i flere lignelser og bilder. Luk. 12.
.
20. En kvinne blir helbredet.
Luk. 13, 10-21.
En sabbat er Jesus i en synagoge der det er en kvinne som har vært syk i 18 år. Og Jesus helbreder henne. Men forstanderen for synagogen ble forarget at det skjedde på en sabbat og irettesatte Jesus. Men han viste at denne kvinnen måtte bli frisk selv om det skjedde på en sabbat. Hun var jo bundet av Satan. Og motstanderne skammet seg, mens folket gledet seg over det som hadde skjedd.
.
Igjen taler Jesus – både i lignelser og dommens ord over hykleriet hos fariseerne. Luk. 13-16. Her var noe til alle. Og Jesus glemte ikke å tale om sin egentlige gjerning og vise dem frelsens vei. Luk. 15.
.
21. Lasarus.
Johs 11.
En dag fikk Jesus bud om at Lasarus i Betania var død. Hva han døde av, vet vi ikke. Jesus drøyde med å dra, slik at Lasarus hadde vært i graven i fire dager da han kom til Betania. Disiplene advarte Jesus mot å gå dit. Jødene ville drepe ham, sa de. Men Jesus visste at hans time ikke var kommet ennå. Da Jesus kom til sørgehuset og møtte alle som gråt, leser vi for første gang disse sterke ordene: Jesus gråt. En av hans venner var død og han var beveget.
.
Men så drar han ut til grava, løfter sitt åsyn mot himmelen og sier: Jeg takker deg far at du har hørt meg, og jeg visste at du alltid hører meg. Deretter roper han: Lasarus, kom ut! Og han kom ut. Tradisjonen forteller at Lasarus levde i mange år etter dette.
.
Virkningen av dette mirakelet var stor. Noen trodde på Jesus, andre gikk til fariseerne og fortalte hva som hadde hendt. Øvsteprestene sammenkalte Rådet (Synedriet eller sanhedrin) og mente at noe måtte gjøres med denne mannen. Kaifas som var øvsteprest det året, profeterte da uten selv å vite det: Det er bedre at en dør for folket enn at alle går til grunne. Og fra denne dag legger de opp råd om å drepe Jesus. Nå er det ikke lenge igjen. Motstanden når snart sitt klimaks.
.
Men Jesus og disiplene drog ut i ørkenen, til bye Efraim som ligger nær Betel. Det er litt lenger nord i landet.
.
22. De ti spedalske.
Luk. 17, 11-19.
En dag Jesus var på vandring kom ti spedalske til ham og ba om hjelp. De ville bli friske. Og Jesus ba dem gå til prestene og vise seg for dem.[ix] En av dem kom tilbake og takket Jesus. Og han var en samaritan. De andre var kanskje for selvopptatte til å tenke på det. Denne flokken er vel et godt bilde på menneskene – de fleste takker lite og sjelden.
.
24. Jesus og barna.
Mat. 19, 13-15; Mark. 10, 13-16; Luk. 18, 15-17.
Noen bar barn til Jesus for at han skulle røre ved dem. Disiplene ville hindre dette, men Jesus sa: La de komme til meg – for Guds rike hører slike til.
.
25. Den rike mannen.
Mat. 19, 16-26; Mark. 10, 17-27; Luk. 18, 18-27.
En rik ung mann kom til han en dag og sa: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Han ville ”gjøre” noe for å arve og få evig liv. Jesus viser også nå til loven, og mannen kan svare at alt det hadde han holdt fra ungdommen av. Men han kjente at det ennå manglet noe. Da er det Jesus svarer rett ut: Selg alt du har, kom så og følg meg. Men mannen var rik – og bundet til rikdommen. Han ville ikke gi slipp på de verdslige goder, men gikk bedrøvet bort. Offeret var for stort.
.
26. Bartimeus.
Mat. 20, 29-34; Mark. 10, 46-52; Luk. 18, 35-43.
Det var nå noen få dager igjen til påske, og Jesus var på vei til Jerusalem. Det var hans siste reis på jord. Han reiste gjennom Jeriko, og der møtte han den blinde Bartimeus. Han satt ved veien og tigger sammen med en annen blind. De ropte om hjelp, og Jesus gav dem synet igjen. Dette var sikkert en stor dag som ingen av dem glemte.
.
27. Sakkeus.
Luk. 19, 1-10.
I Jeriko bodde det en mann ved navn Sakkeus. Han var overtoller i byen og en av de rike der. Dertil var han liten av vekst. Han hadde sikkert hørt ryktet om Jesus og lengtet etter å få se ham. Det hadde han ikke fått anledning til før – kanskje fordi han var liten og andre stod i veien.
.
Men denne dagen ville han se ham. Uten at han visste det, var det siste anledning han fikk i alle fall i Jeriko. For siste gang drar nå Jesus gjennom byen, det var en syndens by.[x] Sakkeus går i forveien og stiger opp i et tre. Da kunne han se bedre når Jesus kom forbi. Og når Jesus kommer, stanser han ved treet og roper på Sakkeus: Kom ned, for i dag skal jeg være i ditt hus. Sakkeus blir glad og Jesus følger ham hjem. Hvor lenge han ble der, vet vi ikke. Kanskje var han natten over – for han var jo på vei til Jerusalem til påsken.
.
Fariseerne knurret og sa: Han går inn til en synder, noe en jøde ikke hadde lov til. Da er det Sakkeus kommer med denne fine bekjennelsen som viser at omvendelsen var ekte: Halvparten av alt jeg har gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger ut av noen, skal de få det firdobbelt igjen.
.
Her i hjemmet til Sakkeus taler Jesus og forteller en lignelse om de betrodde pund, v. 11ff. Han konkluderer med at den som har skal få mer, og den som ikke har skal fratas også det lille han har. Her er nok ikke tale om penger og gods, men om kallet til frelse og den åndelige rikdom. Jfr. Mat. 25, 29.
.
.
Påske – den stille veka.
28. Palmesøndag.
Ifølge Johs 12, 1 drog Jesus til Betania 6 dager før påske. Dette var trolig fredag eller lørdag ca. 1. april år 30. Han tok inn hos Marta og Maria og broren Lasarus. Han var der på sabbaten. Om kvelden var han hos en mann som hette Simon, som hadde vært spedalsk (Mark. 14, 3).En kvinne tok en krukke nardussalve og salvet hodet hans, som var skikken for å vise en gjest oppmerksomhet. Disiplene forarget seg over dette og tenkte på de fattige. Det var vel Judas som var ordføreren for det! Men Jesus forsvarer henne og sier det var en god gjerning. Alt som blir gjort for Jesus, er godt.
.
Det er nå Judas går til øvsteprestene og spør hva de vil gi ham for å selge Jesus – vise vei til ham i et beleilig øyeblikk. Flere ting skjer etter dette:
.
a) Inntoget i Jerusalem.
Mat. 21, 1-9; Mark. 11, 1-10; Luk. 19, 29-40; Johs 12, 12-19.
Jesus var flere ganger i Betania, og han hadde trolig vært der natta før Palmesøndag og inntoget i Jerusalem. Da de kom til Betfage, som ligger halvveis mellom Betania og Jerusalem, sendte han to disipler inn i byen for å finne et asen som var bundet ved veien. Det skulle de ta og føre til ham. Han skulle bruke det nå. Og han red inn i byen på det.
.
Da dette var nær jødenes påske, var det mye folk på vei til Jerusalem. Og ryktet fortalte at også Jesus kom. De flokket seg om ham og hyllet ham. Noen la sine fine klær på veien der han gikk fram, mens andre tok palmegreiner og la der. Folket hadde visst en anelse om at dette ikke var noen alminnelig pilegrim. For de stemte i og ropte mens han vandret framover: Hosianna – velsignet være han som kommer i Herrens navn. Folket trodde gjerne at nå var Messias kommet, og de ville hylle ham.[xi]
.
b)Jesus gråter.
Luk. 19, 41-44.
Da dette toget nærmet seg Jerusalem, blir Jesus beveget. Kanskje det var en strålende solskinnsdag og solen skinte i det hvite marmortemplet med gullbelegg. Og så kommer tårene – Jesus gråter. Det er andre gang dette står om ham. Og bare disse to gangene er det sagt i Bibelen direkte. Den første gang var ved Lasarus’ grav, og nå her utenfor den hellige byen. For han visste at snart skulle Hosianna-ropet byttes om med Korsfest, korsfest! For de kjente ikke sin besøkelsestid.
.
c) Til Betania.
Mat. 21, 10-11; Mark. 11, 11.
Da Jesus var kommet inn i Jerusalem og hadde talt til folket, var det blitt kveld. Da drog han ut til Betania igjen, til Marta og Maria og Lasarus. I dette hjemmet søkte han ofte ly, og nå var det bare noen få dager igjen av livet hans. De talte nok sammen om mye i disse dagene, om det som hadde hendt og det som lå foran dem.
.
29. Jesu siste dager
Mat. 21ff; Mark. 11; Luk. 19-20.
1) Mandag.
Neste dag gikk Jesus igjen til Jerusalem. Det var 10. Nisan år 30. (Se Ungdomsoversettelsen.) På veien til templet ser han et fikentre som ikke hadde frukt. Jesus leter etter frukt uten å finne noe. Da forbanner han det og sier at det aldri skal bære frukt mer.[xii]
.
Når Jesus kommer til templet, finner han noen som solgte og kjøpte på tempelplassen. Da blir han harm og driver dem ut derfra. ”Mitt hus skal være et bønnehus,” sa han. Tre år før hadde han også gjort det samme. Men det ser ikke ut til at Jesu misjon har vært virkningsfull her.
.
Mens Jesus var i templet helbredet han blinde og halte. Noen barn som var der, ropte: Hosianna, du Davids sønn. De skriftlærde ble forarget over denne uroen. Men Jesus tok dem i forsvar og sa: Av umyndige og spebarns munn har du vunnet deg lovsang. Da siterte han Salme 8, 3, som nå var oppfylt.[xiii]
.
2) Tirsdag.
Neste dag er igjen disiplene på vei til byen. De går forbi det samme fikentre som dagen før, og ser at det er visnet. Jesus svarer med å si: Ha tro til Gud.
.
Noen har sagt at dette var den travleste dagen i Jesu liv. Ikke før var han kommet til templet, før fariseerne kom. De ville vite ved hvilken makt Jesus gjorde sine under. Synedriet skulle også vokte det religiøse liv i landet, og her syntes de at det var noe falskt og uekte etter deres syn. Og så var diskusjonen i full gang.
.
Jesus forteller nå en del lignelser om Guds rike. Noen av dem hadde en bestemt brodd mot de skriftlærde. Dette gjorde dem enda mer rasende. Hadde det ikke vært for folket som de fryktet, hadde de arrestert Jesus denne dagen.
.
Noen kom og spurte om det var rett å gi keiseren skatt, og saddukeerne spurt om oppstandelsen. De trodde nemlig ikke på den. Men alltid har Jesus svar, også til ham som ba om å få vite hva som var det største bud i loven. Da sa Jesus: Elsk Gud og din neste. Mat. 22.
.
Det var visstnok også denne dagen Jesus holdt sin store domstale over fariseerne i Mat. 23. Han konkluderer med disse vemodige ordene: ”Jerusalem, hvor ofte ville jeg ikke ha samlet dine barn som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.”
.
Og så forlater Jesus templet. Men idet han går, ser han en kvinne som la ett øre i tempelkista. Mange rike la også sine store gaver der. Da sa Jesus: Denne enken har gitt mer enn alle andre – hun ga alt hun eide.
.
Da de gikk ut av templet, sa en av disiplene til Jesus: Se for et byggverk! Da profeterte Jesus: Det skal ikke levnes stein på stein av den. Det skal brytes ned alt sammen. Så taler Jesus igjen, det var en av hans største taler i hans liv, i Mat. 24-25. Hele talen er om de siste tider og Jesu gjenkomst, og det som skal skje forut for den. Han sier også litt om Jerusalems ødeleggelse i år 70. Det hører med i denne profetien. Nå forklarer han mye for disiplene, det er dem han taler til nå.
.
De drar så tilbake til Betania og blir der om natta. Nå var Jesu ytre verk fullført og denne tjenesten var slutt. Nå var det bare lidelsen og døden igjen – og det var viktigste. Han forteller dette til sine disipler nå. Han sier endog at han skal korsfestes. – Og samme kveld er Synedriet samlet for å rådslå om hva de skulle gjøre med Jesus. Han måtte ryddes av veien. Mat. 26, 3.
.
3) Onsdag.
Vi vet ikke om noe som hendte spesielt denne dagen. Bibelen er taus her. Vi kan anta at han har vært i Betania – i bønn til sin Gud og i samtale med disiplene. Det var så mye han skulle si dem nå. De måtte forberedes på framtida. Og han trengte nok selv stillhet og ro. Han skulle stå imot djevelens angrep bl. a. i Getsemane.
.
4) Torsdag.
Om denne dagen får vi først vite hva som skjedde ut på ettermiddagen og kvelden. Da kom disiplene til ham og spurte hvor han ville ete påskelammet.
– Mat. 26, 17-19; Mark. 14, 12-16; Luk. 22, 7-13.
Påsken begynte ved solnedgang torsdag 6. april. Da skulle jødene ete påskelammet, et årsgammelt lam uten lyte. Det var til minne om utgangen av Egypt. 2. Mos. 12.
.
Jesus ber nå to av sine disipler gå inn til byen for å finne et sted til å ete påskelammet. Og de gjorde det. Hvem denne mannen var, vet vi ikke. Da så tiden var inne, satte Jesus seg til bord med sine disipler. Det var den siste påske i den gamle pakt og samtidig den første i den nye pakt. Som skikken var på den tid lå de til bords på små ”divaner” eller benker. Johannes fikk plass ved Jesu høyre side og Peter rett over bordet for dem, etter tradisjonen. Nå hendte flere ting:
.
30. Fotvasking.
Johs 13, 1-20.
Mens de satt til bords, reiste Jesus seg, gikk rundt til alle disiplene og vasket føttene deres. Peter vil ikke at han skal gjøre det, men Jesus svarer bestemt: Du forstår det ikke nå, men du skal skjønne det siden. Dette skulle være et eksempel, sa han til dem – et eksempel på ydmykhet og tjenersinn. Slik skulle vi kristne være mot hverandre.
.
31. Judas.
Mat. 26, 21-25; Mark. 14, 18-21; Luk. 22, 21-23; Johs 13, 21-30.
Da de satt til bords, sier Jesus: En av dere skal forråde meg. Disiplene ble forundret og forferdet: Hvem kan det være – er det meg? Nei, sa Jesus, det er han som dypper brødet i fatet med meg nå. Og det var Judas. Menneskesønnen går nok bort som det er sagt om ham. Men VE det menneske som forråder ham! Og slik åpenbarte Jesus hvem det var.
.
Til ham selv sa han: Det du gjør, gjør det snart. Og nå går Judas ut, han går til øvsteprestene for å fortelle hvor Jesus var og hvor han hadde tenkt å gå senere. Det var til Getsemane. Judas må ha visst det. Og han kjente nok dette stedet. Jesus har trolig nevnt det for dem mens han var til stede at de skulle gå dit for å be.
.
Da Judas var gått ut, gir Jesus dem et nytt bud: At de skal elske hverandre, slik som han elsker dem. Johs 13, 31-35.
.
32. Nattverden.
Mat. 26, 26-29; Mark. 14, 22-25; Luk. 22, 19-20; 1. Kor. 11, 23ff.
Det er blitt torsdag kveld. Jesus er alene med de elleve disiplene. Den hellige nattverd skal innstiftes. Jesus tok litt av brødet og litt av vinen, velsignet det og sa: Dette er mitt legeme og mitt blod. Ta og et. Det gis for dere til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg. Og nå var dette sakramentet innstiftet av Jesus. Det skulle gjentas så lengde de troende var på jord.
.
Da Jesus innstiftet nattverden, sang de en lovsang fra Davids salmer og forlot salen. Nå skulle de til Getsemane.
.
33. Jesus taler.
Johs 14-16.
På veien fra salen over Kedrondalen til Getsemane-hagen ved foten av Oljeberget, talte Jesus med disiplene. Først sier han til dem at alle skal forlate ham. Men Peter er her som alltid frimodig og forsikrer ham: Om alle forlater deg, skal ikke jeg gjøre det!
.
Da er det Jesus sier til ham: Før hanen galer skal du ha fornektet meg tre ganger. Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Mat. 26, 30-35; Mark. 14, 26f.; Luk. 22, 31ff.
.
Og nå begynner Jesus å tale. Det er avskjedsord til trøst i Johs 14. Han har beredt et sted for dem i himmelen. Når det er ferdig, kommer han igjen og tar dem til seg. Det blir også en samtale med noen av disiplene, og Jesus forsikrer dem om at Talsmannen skal komme til dem. Da mener han Den Hellige Ånd.
.
I Johs 15 taler han om seg selv som det sanne vintre, og disiplene og alle kristne er greiner. Han legger dem alvorlig på hjertet at de må bære frukt for Gud. Her gir han dem også kjennetegnet på det å bære frukt og holde hans bud. Det er kjærlighet, Johs 15, 10. Han gjentar budet om kjærlighet til hverandre og sier at verden vil hate dem slik den har hatet ham.
.
I Johs 16 taler han mer om forfølgelse og hat, men forsikrer dem igjen om Ånden som skal komme og overbevise verden om synd, rettferdighet og dom. Det er bare en liten stund, så kommer han igjen til dem. Og så gir han dem sin fred.
.
34. Jesus ber.
Johs 17.
Dette kapitlet er kalt ”Jesu yppersteprestlige bønn” og er en av de vakreste bønner vi har. Vi kan gjerne dele den inn i tre avsnitt: 1) Først ber han for seg selv: Herliggjør din Sønn, sier han til sin Far. Det er v. 1-5.
.
2) Deretter ber han for sine disipler. De skal ikke tas ut av verden og slippe alle trengsler. Men han ber om at Gud må bevare dem gjennom alt de møter. Vers 6-19.
.
3) Til siste ber han for alle troende: at de må være ett i troen på ham, slik Jesus og Gud er ett. Det var åpenbart en åndelig enhet han først og fremst tenkte på, og mindre eller ikke om en organisatorisk enhet.
.
Dette er et vakkert bilde av Jesu bønneliv. Det viser hans omsorg for sine og alle mennesker helt til slutt. - Nå er de framme i hagen der den siste kamp og strid begynner. Nå kommer slaget med Satan for alvor. Han skal knuse slangens hode og selv skal han få en knust hæl, som profetordet lød i Edens hage. 1. Mos. 3, 15. Det betyr at Satan ble dødelig såret og aldeles knust, mens Jesus gir sitt legeme i døden, men skal leve evig.
.
35. I Getsemane.
Mat. 26, 36-46; Mark. 14, 32-42; Luk. 22, 39-46; Johs 18, 1ff.
Da de kom til hagen, tar Jesus med seg tre av disiplene – Peter, Jakob og Johannes – inn i hagen for å be. Da de er kommet et stykke inn, sier han til dem: Bli her mens jeg ber. Og så går han et stykke lenger innover blant trærne. Han skjelver og gruer for døden og ber til sin Far: Alt er mulig for deg, ta dette beger fra meg. Men skje ikke min, men din vilje.
.
Så går han tilbake til de tre og ser at de sover. Han er bedrøvet og spør dem: Kunne dere ikke våke en time med meg? Våk og be for at dere ikke skal komme i fristelse. Og så vender han tilbake for å be for seg selv. Tre ganger skjer dette, og da sier han: Min time er kommet.
.
I mellomtida hadde Judas gått til øvsteprestene og fortalt hvor de kunne finne Jesus nå om natta. Han kom med noen soldater inn i hagen, for å forråde Mesteren. Signalet til å gripe Jesus var at Judas skulle kysse ham.
.
Da Judas gjør det, sier Jesus vennlig til ham: Venn, hvorfor er du her? Det lyser kjærlighet og vennlighet ut fra Mesteren til siste stund. Men Jesus forsøker ikke å komme bort fra soldatene. Han spør tvert om: Hvem leter dere etter? De svarte at det var Jesus de lette etter. Og han svarte: Det er meg. De ble så slått av hans myndighet og frimodighet at de falt til jorden som døde, står det i Skriften.
.
Nå våkner Peter for alvor og vil forsvare sin Mester og Herre. Han mente nok at han ikke ville forråde Jesus. Nå skulle han vise det. Derfor drar han sverdet og hogg øret av øvsteprestens tjener. Men Jesus er ikke innstilt på slik strid og sier: Stikk sverdet i skjeden. Da soldatene grep Jesus, flyktet alle disiplene. Nå var han alene med fienden.
.
5) Fredag.
Vi tror det er blitt over midnatt da Jesus ble ført ut av hagen av soldatene. Han skulle nå til forhør. Og det går i flere trinn.
.
36. Til Annas, Kaifas og Synedriet.
Først blir Jesus ført til øvstepresten Annas. Johs 18, 13-14 og 19-23. Han spør Jesus ut om hans lære og hans disipler. Jesus svarer bare at han har talt åpent til verden. Han kan spørre dem som har hørt ham. En tjener blir forarget og slår Jesus.
.
Da kommer han til Kaifas og Synedriet (Det høye Råd). Johs 18, 24; Mat. 26, 59-66. Rådet var nå samlet og Jesus blir ført fram for det. Noen vitner er også kommet, men de stemmer ikke overens. To av dem sa at Jesus hadde sagt at han kunne rive ned templet og bygge det opp igjen på tre dager. Men Jesus svarte ikke på slike anklager. Kaifas spør da om han virkelig er Messias, Guds Sønn. Og Jesus bekrefter det og svarer: Ja, jeg er det. Nå falt dommen: Han er skyldig. Han skal dø!
.
37. Peters fornektelse.
Mat. 26, 69-75; Mark. 14, 66-72; Luk. 22, 54-62; Johs 18, 25f.
I mellomtiden var Peter kommet inn i øvsteprestens gård. Det var midt på natten og kaldt. Tjenerne hadde laget et bål i midten hvor de varmet seg. Etter en liten stund kom en tjenestepike bort til Peter og sa: Du var også med Jesus fra Nasaret! Fylt av frykt fornektet Peter. Han kjente ikke noe til det, sa han.
.
Da gikk Peter ut til porten og stod der. Men piken fulgte etter ham og sa: han er en av dem. Og igjen nektet Peter. Litt senere kom enda en og sa: Jo visst var du med, du er fra Galilea. Målet røper deg. Da bante Peter og svor at han ikke kjente Jesus. Og da gol hanen.
.
Da gråt Peter, står det. Han mintes Jesu ord.
Og i det samme førte de Jesus forbi. Og han snudde seg og så på Peter. Det var nok et vemodig kjærlighetens blikk. Dette skal ha skjedd ca. kl. 3 om natta (Dummelows kommentar).
Soldatene mishandlet Jesus nå, de spyttet på ham og hånte ham.
.
38. Til Pilatus.
Mat. 27, 2; Luk. 23, 1.
Da Synedriet hadde felt dommen over Jesus, sendte de ham til Pilatus. For jødene kunne ikke dømme til døden og ta livet av noen. Det må han vært en underlig prosesjon som vandret langs gatene denne tidlige fredag morgen. Gamle ærverdige jøder og romerske soldater sammen med den bundne Jesus.
.
Og så begynte et nytt forhør. Pilatus måtte være viss om at han dømte rettferdig. Også nå kom mange falske anklager mot Jesus. Men det var særlig tre som hadde virkning: Han forfører folket; Han forbyr å gi Keiseren skatt; Han sier han er Messias, en konge for Israel.
.
Da Jesus ble spurt om han var konge, svarte han frimodig: Ja, jeg er konge. Men mitt rike er ikke av denne verden. Til slutt konkluderer Pilatus med at han finner ingen skyld.
.
39. Til Herodes - og Pilatus.
Luk. 23, 6-12.
Herodes var i Jerusalem for tiden. Han var jo ellers landsfyrste i Galilea og Perea. Han ble glad for å se Jesus, han hadde lenge ønsket å møte ham. Herodes stilte ham spørsmål, men Jesus varte ikke et ord. De kastet en kåpe om Jesus og spottet igjen og kalte ham konge. Men Jesus tidde. Han hadde intet å si her. Pilatus og Herodes ble venner den dagen, står det – i kamp mot en felles fiende.
.
Enda en gang skal han tilbake til Pilatus, Luk. 23, 13-16. Da han ikke fant noen skyld hos Jesus, ville han gi ham fri. Men da kom han på noe annet. Det var vanlig at jødene fikk frigitt en forbryter i påskehelga. Og denne helga nærmet seg nå. Derfor sa han til folket som stod utenfor: Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri? Jesus eller forbryteren Barrabas. Men alt folket ropte: Gi oss Barrabas fri!
.
Hva skal jeg da gjøre med Jesus, sa han. La ham korsfeste, ropte folket. Han ville vite hvorfor, men folket bare ropte: La ham korsfeste. Korsfest! Korsfest! Folket hadde talt. Pilatus var redd for å komme i unåde hos keiseren ved å gå imot jødene, og derfor sa han: Ta og korsfest han selv. Jeg er skyldfri. Og dermed vasket han sine hender, som om det kunne rense ham fra denne skylden.
.
Men den rasende folkehopen ropte bare: La hans blod komme over oss og våre barn. Dette skulle gå ordrett i oppfyllelse 40 år etter ved Jerusalems ødeleggelse i år 70.
.
Nå var Jesus dømt. Intet kunne redde ham. Før døden skulle han lide ennå mer hån av jødene. Først hudstryker de ham, det var en grusom straffemetode de brukte da. Trettini slag på bare ryggen med en svøpe av lærremmer med kvasse pigger i enden. Straffen var slik at ofte besvimte ofrene, og det hadde hendt de døde av det. Kjøttet ble opphakket like til beinet av det og de blødde mye.
.
Deretter setter de en tornekrone på hans hode og en skarlagenskappe som ble brukt av konger om hans skuldre. Pilatus stilte ham fram for folket og sa: Se hvilket menneske! Men de ropte bare enda mer: Korsfest, korsfest! Bort med ham. Og nå var det ingen vei utenom.
Til Golgata!
.
Et par ting hadde imidlertid hendt. Først hadde Pilatus’ hustru sendt bud til ham og sagt at hun hadde hatt vonde drømmer om denne mannen om natta. Hun rådet ham til å ikke ha noe med ham å gjøre. Det ser ikke ut til at Pilatus brydde seg om det. Han var også redd for jødene til å gjøre noe mer. Han hadde vasket seg!
.
Før daggry hadde også Judas forstått at han hadde gjort noe urett. Han gikk til yppersteprestene og sa han hadde forrådt uskyldig blod. Men de sa bare: Se du dertil. Judas ble fortvilet og kastet pengene inn til dem i templet. Deretter gikk han ut i natta, fant et tau og drog utenfor byen og hengte seg i et tre. Prestene brukte pengene – tretti sølvpenger – til å kjøpe en åker til å begrave fremmede i, slike som døde i Jerusalem. Den ble kalt ”Blodåkeren”. Apg. 1, 18-19.
.
En ugyldig dødsdom.
Flere har pekt på at dommen over Jesus var juridisk ugyldig. En av dem er gen.sekr. Tormod Vågen i Misjonssambandet.[xiv] Jeg vil sitere dette avsnittet her:
.
”Hele rettergangen var i strid med gjeldende lov og praksis.
1. Avhøringen hos Annas var ulovlig. Bare Synedriets formann kunne foreta den.
2. Kaifas hadde ikke lovlig adgang til å forhøre Jesus før Synedriet var samlet.
3. Det var lovstridig å forhøre den anklagede i en sen nattetime. Rettssaken skulle foregå om dagen.
4. Vitnene skulle avhøres enkeltvis.
5. De som vitnet i en sak angående gudsbespottelse skulle avhøres meget inngående.
6. Vitnene skulle, når det galt liv eller død, formanes strengt om følgene av dette vitnesbyrd.
7. Minst to vitner måtte stemme overens.
8. Den jødiske straffelov forbød anklagerne å være dommere.
9. Det var en fastsatt regel at tvilsspørsmål skulle komme de anklagede til gode.
10. De som stemte for frifinnelse skulle etter straffeloven avgi sin stemme først. Vi vet at Nikodemus og Josef av Arimatea ikke stemte for dødsdom, men de kom nok ikke til orde i det hele tatt. (merknad: etter Bibelens ord å dømme.)
11. Frifinnelsesdom kunne ikke avsies samme dag som rettssaken ble ført. Denne lovregel tok Synedriet hensyn til bare formelt. Lovens mening var at dommerne skulle ”sove på” dommen før den ble endelig avgjort.
12. Straffeloven bestemte at en anklaget på veien til retterstedet skulle få fem anledninger til å fremvise beviser for sin uskyld.
- Hele rettssaken ble således ført ulovlig fra først til sist.”
[i] B.O. spalte 626-629.
[ii] NBD p. 1125. Hun var datter i Herodias’ første ekteskap med Filip. En antar at hun var den omtalte piken.
[iii] Mat. 11, 11.
[iv] Når det står et slikt helt tall i Bibelen, kan vi ofte regne med at det var flere. Skikken var å telle mennene. Barn og kvinner kommer altså i tillegg. Da blir tallet mye større.
[v] Forkl. Til Det Nye Testamentet sier det var for å symbolisere den krafttilførsel som den syke behøvde for å bli frisk. Dummerlow sier Jesus måtte bruke et tegn fordi mannen var døv: ”He put his fingers in his ears, indicating that he would pierce through the obstruction. He touched his tounge, indicating that he would remove the impediment in his speech. Having thus produced faith in the man, he worked the miracle. Edersheim thinks that our Lord used this elaborate process because the man was a Gentile, and, therefore, he was with more difficuilty brought to believe and to understand. Dum. P. 728. Barnes mener det var for å vise at helbredelseskraften kom fra ham (Barnes I, p. 358).
[vi] To fjell kommer i betraktning her Tabor og Hermon. Før var tradisjonen at det var på Tabor-fjellet de var (jfr. uttrykket ”å være på Tabor”). Nå mener man at det ikke var der, men på Hermon lenger nord, siden Bibelen sier at det var et høyt fjell. Hermon er over 2700 m. høyt og ligger nord for Cæsarea Filippi. Tabor er bare 560 m.o.h.
[vii] Grunnen til denne hendelsen var at ”Jesus var den ENE som alle profetiene i Det gamle Testamentet ble oppfylt i”. Disiplene skulle bli grunnfestet i troen på Jesu guddom. Halleys Handbook, s. 436.
[viii] Men ”jøder” mener vi her som mange andre ganger en del av jødene, ofte de lærde og lederne. Men det er ikke grunnlag for å si at alle jøder var slik. Vi ser jo at store folkemengder fulgte ham mange ganger. Etter pinsedag ser vi også at mange ble omvendt.
[ix] Den jødiske lov påbød det. Prestene var også ansvarlig for å erklære slike syke friske når det skjedde.
[x] Merk Josva 6, 26: Forbannet er den mann som bygger opp igjen byen Jeriko.
[xi] Hosianna er en gresk form for det hebraiske Hosanna som kan oversettes med: Frels dog, eller frels nå. ”Folkets hyllest er uttrykk for at de i Jesu person ser den ventede Messias.” Ill. Norsk Bibelleksikon sp. 1961.
[xii] F.F. Bruce har en interessant tolking av dette i sin bok: ”The New Testament Documents”, 9. 73-75: han sier at når bladene kommer på fikentreet i mars, kommer også noen foreløpige frukter, som araberne kaller ”raqsh” som bøndene eter. De faller av når den virkelige fiken kommer. Når det ikke er noen ”taqsh, kommer det heller ikke fiken senere. Jesus vet altså at det heller ikke vil bli frukt på treet senere. Derfor kommer forbannelsen. Og dette er et forbilde på jødene i Jerusalem. Han sa om dem: De kjente ikke sin besøkelsestid. Luk. 19, 44.
[xiii] Noen mener dette hendte Palmesøndag, etter Jesu inntog i byen. Tidspunktet er ikke tydelig sagt.
[xiv] Tormod Vågen: Hans fotspor, s. 182-183.
