.
JESU LIV OG GJERNING.
.
Av Nils Dybdal-Holthe.
.
.
Del I av III.
JESU LIV.
Hovedtrekkene i hans jordiske liv og virksomhet.
I. Innledning.
Dette er et forsøk på å gi en kort, historisk skildring av Jesu liv og virke, slik vi finner det i de fire evangelier. Dermed ble det også et utkast til en synopse, dvs å se evangeliene samlet og finne den historiske rekkefølgen. Dette er egentlig en lett revidert utgave av en hovedoppgave på lærerskolen fra midten av 1960-tallet. Derfor er det bl. a. brukt en del eldre litteratur. Det er ikke en oppbyggelig, men en historisk gjennomgang av Jesu liv.
.
Noe fra profetiene måtte også være med for å vise at Jesus som Messias er omtalt i Det gamle Testamentet. Ved et så omfattende arbeid sier det seg selv at ikke alle detaljer kan være med eller ha like stor plass. Det har særlig gått ut over profetiene om Jesus. Her henviser jeg til et eget innlegg om profetiene, se: http://bibel-kurs.blogspot.com/2007/10/messiasprofetier.html. Mer omfattende blir her selve hans gjerning og den siste, stille veka i den siste påsken han var på jord. Men jeg tar mindre med om Jesu forkynnelse og taler og tolkingen av den. Noen steder har jeg også satt inn noen tanker om hvordan det har skjedd og hva disiplene trolig tenkte. Men det skal gå tydelig fram hva som er bibeltekst.
.
Vi skal se på Jesu offentlige liv i de ca. tre år han virket etter dette ”skjema”: Det første året var preget av ensomhet og ro – han var stort sett velkommen blant folk. I det andre året ble han enda mer populær blant massen av folket, og i det tredje kommer så den store motstanden som kulminerer i hans lidelse og død på korset.
.
.
II. Bakgrunn for Jesu liv.
.
Vi skal aller først ta for oss en kort innledning til Jesu liv - og se på hva som er bakgrunnen for hans komme til jord. Det er nødvendig å vite noe om dette for å forstå hvorfor han måtte komme og hvorfor han kom. I denne bakgrunnen finner vi også svar på hvorfor Jesus døde, ja, hvorfor han måtte dø på korset. Derfor er det nødvendig å gå et langt stykke tilbake i historien først.
.
1. Profetier om Jesus Kristus.
I GT finnes mange profetier om en frelser som skulle komme til verden. I begynnelsen er disse "uklare" og "dunkle", sett fra vår synsvinkel. De som fikk dem og skrev dem ned, forstod vel knapt fullt ut hva det gjaldt. (1. Pet. 1, 10-12). Men jo mer vi nærmer oss tidens fylde (Gal. 4, 4), blir profetiene klarere og de peker ut en person som skal gjenløse Israel. At disse profetiene ikke alltid ble rett forstått, viser bibelhistorien og den øvrige historie.
.
Når kom så den første profeti om Jesus?
Den dagen menneskene behøvde en frelser og forløser! Og når var det?
.
Etter skapelsen vandret menneskene omkring i Edens hage[i] i renhet og uskyld. De var nakne og skammet seg ikke for hverandre, for de kjente ikke synden. Da kom Djevelen til dem som en slange og fristet dem til synd. Og de falt. Da kom synden inn i verden.[ii] Da kommer Gud og gir den syndige, tapte verden et løfte om en som skulle knuse slangens hode (1. Mos. 3, 15). Det var kvinnens ætt. Dette er en profeti om Frelseren, Messias. Og hvem andre kan det passe på enn Jesus fra Nasaret? Han kunne gjøre dette. Hans oppgave var å knuse slangens hode.[iii] Og dette løftet som Gud gav for årtusener siden,[iv] ble oppfylt i Jesus - særlig langfredag da han døde.[v]
.
En av de klareste profetiene om Jesus finner vi vel i Jes. 52,13-53,12. Her tales om Guds lidende tjener. Noen har ment at her tales om et menneske som tar på seg Israels folks synd.[vi] Men hvordan kan et menneske ta straffen for våre synder på seg, som denne tjeneren gjør? Vi kan legge merke til at mange profetier[vii] og forbilder[viii] i GT taler om Jesus som forsoner. Dette tema er det mest sentrale i Bibelen og i Jesus frelsesverk.
.
Den siste profeti om Jesus er å finne på siste blad i GT. Der kalles Messias Rettferdighetens sol som skal gå opp (Mal. 4, 2). Men det skulle gå omkring 400 år før den sola kom!
.
2. Hvor Jesus måtte komme.
Grunnen til at Jesus måtte komme, ser vi best av følgene av syndefallet. Gud hadde satt en betingelse for å leve med ham i hagen. Det var å ikke røre treet til kunnskap om godt og vondt (1. Mos. 2, 17). Dersom dette ble rørt, gav Gud dem en advarsel - og en dom: Da skulle de dø. Han kunne ikke bare mene den legemlige død, for de levde mange år etter denne dag. Det må mer bety den åndelige død, som Paulus skriver om i Ef. 2: vi er døde i synder og overtredelser. Det tenkes vel også på den annen og evige død som omtales i ֵv. 6 og 20.
.
Profeten Esekiel sier bl. a. i kap. 18, 4: Den som synder skal dø. Og Paulus slår fast at syndens lønn er døden (Rom. 6, 23).[ix] Skulle altså Jesus fullføre sin gjerning, måtte han dø, og dermed ta alle menneskers straff for synden på seg. Og det var nettopp dette han gjorde - han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Fil. 2. Derfor ser vi at den primære årsak til Jesus komme og død, var at han skulle sone for menneskenes synder.[x]
.
3. Jesu fødsel, barndom og ungdom.
Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin sønn til verden. Denne dagen er så betydningsfull at vi regner tiden etter den.[xi]
.
Det var i keiser Augustus’ regjeringstid at dette skjedde.[xii] Romerriket strakte seg nå over nesten hele den daværende kjente verden, inkludert Jødeland (Israel). Augustus skal ha innført systemet med manntall for hvert 14. år - første gang gjort ca. år 7-8 før Kr. Alle måtte da reise til sin hjemby - stedet der stammen, slekten var fra. Det var bakgrunnen for at Josef og Maria en dag drar ut på reis til Betlehem i Judea. De var av Davids hus og ætt - og Betlehem var Davids by.
.
Men noe hadde skjedd før dette. 3/4 år tidligere var den unge jenta Maria antagelig travelt opptatt med sitt daglige arbeid. Og plutselig får hun besøk. En lysende engel står for henne og hilser henne.[xiii] Hun blir forskrekket og fryktsom. Hva betyr dette? Men engelen beroliger henne og sier: Du er benådet. Den Hellige Ånd skal komme over deg, og du skal bli fruktsommelig. Det du føder skal være hellig.
.
Maria forstår nok ikke dette helt. Hun er ei rein jente, som ikke hadde hatt noe usømmelig med en mann. Men engelen svarer: Ingen ting er umulig for Gud. Endog navnet på Jesus får hun vite av engelen.[xiv]
.
4. Innledning til hans offentlige virke.
.
a) Døperen Johannes.
Det er på sin plass å ta med litt om Døperen Johannes her. Han var Jesu forløper og beredte veien[xv] for Jesus. Han var født omkring 1/2 år før Jesus.[xvi] Profetene hadde forutsagt hans komme, f. eks. i siste vers av GT, der Malakias sier: "Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer." Mal. 4, 5-6. Han døpte de som bekjente sine synder, og talte dom over de som stolte på sin egen rettferdighet.[xvii]
.
Men Johannes var en ydmyk mann. Det var en ting han kjempet for: at Jesus, Guds Lam, skulle bli stor og æret.[xviii] Hans arbeidsdag ble kort. Da Jesus kom fram i lyset, ser vi at Johannes kom i skyggen. Og til slutt ble han halshogget av Herodes. Årsaken var åpenbart at Johannes hadde refset ham for hans synder.[xix]
.
b) Jesu dåp.
Se Mat. 3, 13-17; Mark. 1, 9-11; Luk. 3, 21-22.
En dag mens Johannes stod ved Jordan-elva og døpte, kom Jesus til ham og ba om å bli døpt. Vi vet ikke sikkert hvorfor han ba om det på dette tidspunkt. Johannes’ dåp var jo en omvendelsesdåp til syndenes forlatelse. Og det trengte ikke Jesus. For han var syndefri. Men selv om han ikke hadde noe synd selv, var han kommet til verden nettopp for å bære menneskenes synder på seg. Han kom for å ta dem som sine.
.
Nå ville han gå inn i denne tjenesten. Han hadde sikkert en indre visshet om at han var Messias, verdens Frelser. For når Johannes nekter å døpe ham, sier han disse klare ordene: La det nå skje, For slik sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Mat. 3, 15. Og når dåpen var skjedd, åpnet himmelen seg og Guds Ånd kom ned som en due. En røst fra himmelen sa: Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg velbehag. Det var Gud som offentlig anerkjente ham son sin og sitt redskap.
.
Dåpen betydde for Jesus en innvielse til hans offentlige gjerning. Det var fra denne tid han begynte å virke mellom folket. Her ble han liksom salvet av Gud til tjeneste. Han var jo Messias – som betyr: den som er salvet av Gud. Jesus var nå omkring 30 år gammel. Luk. 3, 23.[xx]
.
c) Jesu fristelse.
Mat. 4, 1-11; Mark. 1, 12-13; Luk. 4, 1-13.
Da Jesus var døpt, ble han ledet av Ånden ut i ørkenen for å bli fristet av djevelen der. Han skulle nå vise at han var Gud og større enn Satan.
.
Først søkte Jesus stillhet og han ba til Gud sin Far – for å bli styrket til den veldige gjerning som han nå skulle fullføre. Da han hadde fastet i 40 dager, ble han sulten, og da kom djevelen til ham med sine fristelser. Målet med fristelsen var å føre ham bort fra hans egentlige kall: å frelse verden. Han kunne oppnå det samme på en lettere måte, mente djevelen.
.
Denne fristelse var virkelig for ham. Han var like sant menneske som vi er det, og han kunne derfor bli fristet i alt som vi (Hebr. 4, 15). Satan kom i et beleilig øyeblikk – da Jesus var sulten, svak og trett. Fristeren er her stilt fram som en virkelig person, ikke bare som en åndsmakt.
.
Tre forskjellige fristelser er nevnt:
a) Jesus følte seg hungrig. Da sa Satan: Ta disse steinene og forvandle dem til brød. Kunne det være synd? Jesus nektet ikke at han var i stand til å gjøre det. Men å gjøre det på Satans befaling, DET kunne han ikke. Jesus var ikke her for å følge djevelen. Og heller ikke skulle han tilfredsstille kjøtet. Derfor svarer han: Vi lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord. Og for Jesus var dette sant. Det visste Satan – og han tidde.
.
b) Deretter gjorde Satan et ”under”. [xxi] Nå plasserte han Jesus på den ytterste toppen av templet og sa: Kast deg ned, og englene skal bære deg. Salme 91, 11-12. Men Jesus svarte med et nytt ord fra Skriften: Du skal ikke friste Gud. Her vitner Jesus for Satan at han virkelig er Gud.
.
c) Et mirakel. Den siste fristelsen var også et under eller et mirakel. Han ble ledet opp på en høy topp og viste ham hele verdens herlighet.[xxii] Han fikk nok et nytt syn. Og satan gav ham dette løftet: Dette skal bli ditt, dersom du tilber meg. Det betyr at Jesus måtte godkjenne Satan som sin Herre og Mester. Da skulle han få alt – uten å gå veien om korset.
.
Men igjen svarer Jesus med Guds ord: Gå bort” Herren din Gud skal du tilbe, ham alene skal du tjene. Vi ser altså at alle fristelser hadde ett mål: ”Å formå ham til, i strid med Faderens vilje, å vike av fra lidelsens vei”.[xxiii]
.
Merk at Jesus seiret ved å bruke Guds ord mot Satan. Dermed har han vist oss hemmeligheten til all seier. Vi skal også merke oss at Jesus hentet sine svar fra 5. Mosebok – den boka som ofte er dradd i tvil av forskere. Dermed har han beseglet boka og gitt den en viss autoritet. Da djevelen forlot Jesus etter fristelsen, sier Bibelen at englene kom og tjente ham. Det er da sannsynlig at de kom med mat til ham. Det var jo nettopp dette Jesus nå trengte som menneske – sammen med åndelig styrke som han fikk av sin Far.
.
.
III. Jesu offentlige liv og virke.
Etter at Jesus hadde gått gjennom denne "innvielsen" og prøvelsen før sin gjerning, begynte han sin virksomhet. Noen travle og slitsomme år lå foran ham - og en grufull død. Nå måtte han virke mens det var dag. Vi antar at virksomheten varte i omkring 3 - 3 1/2 år. Det er en nokså vanlig antagelse.[xxiv] Noen mener imidlertid at det kan ha vært både lengre og kortere tid. Her vil vi se på disse tre årene som tre perioder - hver på ett år.[xxv]
.
A. Jesu første arbeidsår.
Det første året vet vi ikke mye om. Han tilbrakte det meste av tida i stillhet og ro, ser det ut til. Det var særlig i Judea han var nå. Noen få ting er nevnt i Bibelen om det som hendte dette året. Og vi skal stanse ved dem.
.
1. Møte med døperen Johannes. Joh. 1, 29-34.
Døperen Johannes stod som vanlig nede ved Jordan og utførte sin tjeneste. Han prekte omvendelse og noen ganger holdt han tordnende domstaler. Og han døpte de som bekjente og omvendte seg fra sine synder. Noen tilhørere hadde han også denne dagen. Med ett ser han en mann komme gående litt lenger borte: Jesus fra Nasaret! Han som han hadde døpt noen uker tidligere. Da er det at Ånden fyller Johannes på en ny måte. Han ser noe han kanskje aldri har sett før. Så rekker han ei hand ut og peker på Jesus og sier: Se - der er Guds lam som bærer[xxvi] verdens synd! Dette er ham jeg har talt om. Og det er som om han vil si: Det er han dere skal følge, min gjerning er over.
.
2. De første disipler. Joh. 1, 35-51.
Neste dag står igjen Johannes der og preker. Uten å bli trett står han på sin post, så lenge Gud vil. Denne dagen kommer også Jesus gående. Johannes sier det samme som dagen før: Se, der Guds lam. To av de som hørte dette, forlot nå Johannes og fulgte etter Jesus da han innbød dem: Kom og se hvor jeg bor. Og dermed hadde Jesus vunnet tilhengere. Det skulle vise seg at noen av disse som han vant disse første dagene, ble trofast mot ham til det siste.
.
En av dem som hørte Jesu kall, var Andreas, Peters bror. Den andre er ukjent, men man tror det var disippelen Johannes.[xxvii] De var fiskere. Begge disse kom til å følge ham hele livet.
.
Det første Andreas gjorde var å finne sin bror Simon,[xxviii] og vitner for ham: Vi har funnet Messias. Og Simon ble med til Jesus - sitt første møte med Frelseren. Så er tre vunnet for Messias. Alle ble vunnet ved Jordan, antagelig ikke langt fra Jeriko i Judea.[xxix]
.
Allerede neste dag økte flokken. Jesus ville dra til Galilea, men idet han skal reise, ser han Filip, som også var fra Betsaida slik som Peter og Andreas. Jesus gir ham anledning til å følge ham. Og Filip er lydig. Han er grepet av Jesus og går av sted for å finne en annen: Natanael. Han tviler litt og vet ikke om han kan tro at Messias kan komme fra Nasaret. Men han tok imot innbydelsen og fulgte med.
.
Og her kommer det underlige at Jesus hadde sett ham før – under treet. Natanael ble enda mer grepet. Dette MÅ være Messias, og han får forsikring om at han skal få se enda større ting: en åpen himmel. Kanskje Jesus med det mente at i Jesus skulle disiplene se en forbindelse mellom himmel og jord, slik Jakob så stigen med englene i en drøm.[xxx]
.
3. Det første under. Johs 2, 1-12.
Tre dager senere var de i et bryllup i Kana i Galilea. Jesus og disiplene var invitert dit. Dette kan ha skjedd noen få veker før påske år 27 e. Kr. I huset var det seks store kar av stein, hvert på to eller tre anker.[xxxi] Et bryllup skal i Østen vare i 1 veke, og derfor var det nødvendig med mye vin som drikke. Og snart var vinen oppbrukt, og verten ble fortvilet.
.
Jesu mor, som oppfattet situasjonen, gikk til Jesus for å fortelle det. Hun hadde kanskje et håp om at han kunne hjelpe. Og så finner Jesus anledning til å gjøre det første under i sitt jordeliv. ”Fyll karene med vann,” sa Jesus. Og da smakte kjøkemesteren på det og fant at det var vin. Den beste vin. Og de berømte ordene ble sagt: Hver mann setter først den gode vin fram, og når de er blitt drukne, da den ringere. Du har gjemt dem gode vinen til nå. Johs 2, 10.
.
Etter dette drog Jesus med sin mor til Kapernaum. Disiplene og Jesu brødre var også med. Senere skulle Kapernaum bli hans ”hjem”.
.
Meningen med dette underet er vel usikkert, da Bibelen intet svar gir på det. Men en av grunnene er som det står i v. 11: Jesus åpenbarte sin herlighet – og deretter trodde disiplene på ham. Jesus ville gi disiplene en prøve på hva han kunne. Og de fattet tillit til ham. Øynene deres begynte å åpne seg for sannheten om at dette var Messias. Kanskje var ikke vissheten om dette så sterk ennå. Men de ante at det var slik. Med årene ble denne ”anelse” styrket og befestet.
.
4. Renselsen av templet. Johs 2, 13-25.
Straks etter dette hendte drog Jesus til Jerusalem til påskefesten. Da han kom til templet og så at noen drev handel m.m. i Hedningenes forgård, ble han harm. Det er visst første gang at det sies om Jesus. For der inne så han okser, sauer og andre dyr. De kjøpte og solgte og vekslet penger. Dette var på det stedet der bønn og lovsang til Jahveh skulle foregå til Hans egen far. Da veltet han pengevekslernes bord, drev ut dyra og eierne med en svøpe han hadde lagt seg. Til dem som handlet med duer,[xxxii] sa han: Ta dette bort. Gjør ikke min Fars hus til en handelsbod! Dette var Jesu første offentlige handling i Jerusalem. Og kanskje var det noe symbolsk i det: Han var kommet for å rense. Og det skjedde ved et under. Noe av det siste Jesus gjorde der, var også å rense templet. Mat. 21, 12-13. Profetordet skulle oppfylles: Nidkjærhet for ditt hus har fortært meg. Salme 69, 10.
.
5. Nikodemus. Johs 3, 1-21.
Da Jesus hadde renset templet, begynte sikkert folk å tale om ham. Hvem var denne mannen? Hvem kunne gjøre noe slikt? En av dem som undret seg over ham, var Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. Ikke lenge etter denne renselsen oppsøkte han Jesus en sen nattetime. Han kom om kvelden eller natta – trolig var han redd folket og redd for de andre medlemmene av Synedriet, Det høye råd. Eller kom han fordi han var i syndenød? Ett er i alle fall sikkert: Nikodemus forstod at Jesus var noe utenom det vanlige. Han var en lærer kommet fra Gud, sier han, v. 2.
.
Men Jesus går rett på sak og forteller ham at det ikke er nok å være lærd. Noe nytt må skje med hvert enkelt menneske, om det skal møte Gud i hans rike. Det må en ny fødsel til, sa Jesus flere ganger. En åndelig fødsel.[xxxiii] Men Nikodemus blir forundret og sier: Hvordan kan det skje? Da svarer Jesus mer nøyaktig og sier: Du må fødes av vann og ånd. [xxxiv] Og Jesus forklarer nå hvorfor vi må fødes på ny. Det som er født av kjøtet, er kjøt.[xxxv]
.
Når Jesus skal forklare hvordan dette skjer, gir han oss det fineste verset i Bibelen (v. 16). Etter å ha henvist Nikodemus til beretningen om slangen i ørkenen og sagt at dette er bilde på ham selv, sier han: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Og grunnen til at det kan skje ligger nettopp i ordet om slangen som er bilde på Jesus forsoningsdød for oss.
.
Nikodemus må sikkert ha vært forundret over dette. Hvem hadde talt slik før? Og når han ruslet hjem den natta, hadde han fått mye å tenke på. Det skulle vise seg at denne samtalen skulle bære frukt en gang.[xxxvi]
.
6. Johannes. Johs 3, 22-24.
Etter samtalen med Nikodemus, forlot Jesus antagelig Jerusalem og drog ut i distriktet i Judea. Hvor lenge han var her, er uvisst. Noen mener det varte fra mai til desember i år 27. Samtidig virket døperen Johannes – han talte og døpte som før. Nå holder han til i Ænon, nær ved Salim. Det skal ligge ved Jordanelva i Samaria.
.
Og nå oppstår det en diskusjon mellom disiplene til Johannes og jødene om renselsen. Jesu disipler kom også til Johannes og sa at ”Han som var med deg ved Jordan, han døper - - og alle kommer til ham”. Johannes gir et ydmykt svar som alltid: Jeg er ikke Messias - - jeg er sendt foran ham. Han skal vokse, jeg skal avta. Johs. 3, 30. Dette er noe av det fineste som er sagt av en Guds mann. Han var fullstendig lojal overfor sin Mester. Han – den største som er født blant kvinner, sa Jesus om ham. Mat. 11, 11.
.
7. Til Samaria. Johs 4, 1-42.
På denne tida fikk Jesus vite at fariseerne hadde hørt om den framgang Jesus hadde. Da drog han straks derfra og nordover. Han ville til Galilea – til de stille bygder med det enkle folket, som ville ta imot det budskapet han brakte. Han drog da gjennom Samaria, noe som var uvant for en jøde. Jøder og samaritanere hadde ikke omgang med hverandre. Samaritanerne trodde på Gud, men godtok bare Mosebøkene som hellige skrifter. Og de tilbad på det hellige fjellet Garisim. Der stod det også et tempel.
.
Da Jesus kom til byen Sykar, var han trett av reisen. Han satte seg ved Jakobs brønn for å hvile. Mens disiplene gikk etter mat, kom en kvinne dit for å dra opp vann av brønnen. Jesus begynte å samtale med henne og sa: Gi meg å drikke! Men Jesus ville gjerne frelse henne. Han så at hun var fortapt og syndig. Derfor sier han: Kjente du meg, ville du be meg om å gi deg levende vann. Det er en Guds gave!
.
Å, hvor forundret hun ble og tenkte: Dette er en profet. Kanskje han er Messias? Men Jesus ville vekke syndserkjennelse hos henne og ber henne hente mannen sin. Da berører han det ømme punkt i hennes liv: Mannen – hun hadde ingen rett mann. Hun hadde hatt fem. Og nå levde hun i hor. Og litt etter litt får han lede samtalen inn på dette viktige for et menneske: Å tilbe Gud i ånd og sannhet. Det var ikke stedet som var avgjørende, sa Jesus. Men i ånd og sannhet.
.
Slik får han fortelle henne noe viktig: Jeg er Messias, Guds utsending! Og kvinnen trodde, hun var overbevist i møtet med Jesus. Og hun sprang tilbake til byen for å hente folket der. Hun vitnet for dem og sa: Kanskje er dette Guds salvede? Og hele folket kom ut for å møte ham.
.
Imens kom disiplene tilbake med mat. Men Jesus svarte med disse dype ordene: Jeg har mat som dere ikke kjenner til – det er å gjøre Guds vilje. Det er min næring. Jeg må fullbyrde hans gjerning. Se, markene er hvite til høsten. Jeg sender dere ut for å høste. Og dere skal høste noe som andre har strevet med før.
.
Og nå kom samaritanerne ut til ham. De ville høre denne mannen som hadde fått en slik kvinne i tale. Og så begeistret ble de for ham, at de ba han bli hos dem i to dager. Hvor mange som da ble omvendt, vet vi ikke. Men mange fikk møte ham og tro. De hadde fått vissheten om at han var verdens frelser. For de hadde selv møtte ham og hørt ham.
.
8. Embetsmannens sønn i Kapernaum. Johs 4, 46-54.
Da Jesus kom til Galilea, drog han til Kana, der han hadde gjort sitt første under. Da kom en av kongens offiserer til ham og ba om at han måtte helbrede sønnen. For han var nær døden. Jesus svarte så underlig: Ser dere ikke tegn og under, tror dere ikke. Men mannen var fortvilet og trodde på Jesu makt. Derfor tryglet han igjen: Kom før han dør. Men da Jesus så at han hadde en ekte tro, sa han: Gå hjem, sønnen din lever!
.
Og det merkelige er at offiseren trodde Jesu ord. På veien hjem, møtte han tjenere som fortalte at sønnen levde. Han var blitt frisk akkurat i det øyeblikk Jesus sa: Sønnen din lever. Og da trodde hele hans hus. Dette var det andre tegnet som Jesus gjorde der i området.
.
*
.
B. Jesu andre arbeidsår.
Omtrent på denne tid ender Jesu første år som profet og offentlig forkynner. Nå begynner det andre året – da han skulle bli populær blant den store masse av folket. Det var vel også dette året han fikk nå de fleste og gjøre mest ytre sett. La oss følge ham på den veien han måtte gå.
.
1. Jødenes høytid.
Johs 5, 2ff.
Etter helbredelsen av embetsmannens sønn, ser det ut til at Jesus har vært i stillhet en tid. Vi hører ikke mer til ham for han drar opp til Jerusalem til en fest. Hvilken fest det var, er ikke sagt. Men man tror det var påske eller pinse i et nytt år.
.
Og når han kommer dit, går han inn gjennom Fåreporten (Saueporten) i Jerusalem. Der var en dam som hette Betesda på hebraisk. Det betyr Barmhjertighetens hus. Denne dagen skulle det vise seg å være sant. Her ser Jesus en syk person. I trettiåtte år har denne mannen ligget her og tigget. For en legende fortalte at en engel kom noen ganger hit og rørte i vannet. Da ble den frisk som først kom ut i vannet. Og nå hadde han håpet år etter år at han skulle bli fri sykdommen.
.
Og når Jesus spør om han vil bli frisk, så svarer mannen at han ikke hadde noen til å hjelpe seg ut i vannet. På gresk står rett og slett: Jeg har ikke (et) menneske! Men denne dagen skulle han få oppleve at når menneskene sviktet, skulle Guds Sønn hjelpe ham. Og så sier Jesus: Stå opp, ta din seng og gå. Og mannen ble frisk. De andre så vel noe underlig etter ham der han ruslet bortover gata med teppet under armen. Det gjorde han for første gang på mange år.
.
Men dette hendte en sabbat! Og for jødene var det helligbrøde å bære sin seng da. Lovtrellene i Israel passet nøye på at reglene ble holdt. Derfor går de straks til ham og sier: Det er sabbat – du har ikke lov å bære senga. De gledet seg ikke over at mannen var frisk. De tenkte bare på dette: Loven!
.
Mannen svarte så uskyldig: Han som helbredet meg, sa at jeg skulle bære senga. For en kontrast. Messias er i strid med de jødiske lederne. Jesus var borte, og ingen visste hvem det var som hadde gjort underet.
.
Litt senere fant Jesus mannen i templet, kanskje han var der for å takke Gud for helbredelsen. Og Jesus fikk anledning til å si ham et ord: Synd ikke mer, ellers kan noe verre skje deg! Og nå blir det strid for alvor. To ting anklaget de Jesus for, og det var alvorlig for en jøde: De sa at han hadde brutt sabbaten ved å helbrede.[xxxvii] Og dernest anklaget de ham for å kalle Gud sin Far, og slik gjorde han seg lik Gud. Anklagene var sanne, og saken var sann. Men for en jøde på den tid så det ut som blasfemi.
.
Nå begynner Jesus å tale om seg selv, om flere ting: Han sier rett ut at han er Guds Sønn, på en spesiell måte. Han er lik Gud. Derfor har Gud overgitt dommen til ham. Det er han selv som skal dømme dem en dag, dersom de ikke tror på ham. Og på den siste dag vil alle stå opp – noen til dom og andre til evig liv. Flere ting vitner om at dette er sant, sier Jesus: Døperen Johannes vitner om ham, de gjerninger han gjør vitner om ham, og Skriftene er et mektig vitne om ham. Vil de bare ransake Skriftene enda mer og tro dem, da ville de se at det står skrevet om ham der.
.
Denne diskusjonen er viktig for å forstå Jesu liv senere og den skjebne han fikk. For dette er det første åpne bruddet med fariseerne, og det skulle vise seg at det ble mange flere slike brudd. Det sværeste var kanskje det som Jesus sa til slutt: Moses anklager dere, og dere tror ikke Moses! Og de hadde satt all sin lit til Moses og æret ham mer enn noe! Og så fikk de denne attesten av en trettiårig mann, som var både ulærd og uhøflig. Han kunne si til dem: Dere tror ikke Moses! Nei, det var ikke lett å tåle for gamle ærverdige mennesker.
.
2. Døperens fangenskap.
Mat. 4, 12; Mark. 1, 14; Luk. 3, 19-20; 4, 14,
Dette skjedde antagelig om våren år 28. Døperen ble kastet i fengsel av Herodes som ikke tålte at han ble refset for sin synd.
.
3. Jesus taler i Galilea.
Mat. 4, 12-17; Mark. 1, 14-15; Luk. 4, 14-15.
Nå begynner Jesus å tale evangeliet til omvendelse her i Galilea. Før hadde det vært døperen som talte og kalte folket til Gud da han sa: Omvend dere, for himmelriket er kommet nær. Og Johannes skulle bare vei for Messias, og det gjorde han ved forkynnelse. Med dette ville liksom Jesus identifisere seg med den som Johannes hadde sagt skulle komme.
.
Og folket hører. Jesus flytter nå til Kapernaum, det blir hans tilholdssted. Profetordet gikk igjen i oppfyllelse: De som satt i mørke, skulle se et stort lys. Jes. 9, 1f.
.
Men før han flytter fra hjembyen Nasaret, går han inn i synagogen en sabbat. Han ber om Boken (Bibelen), og de gir ham Jesaja-rullen.[xxxviii] Han slår opp kap. 61 og leser om hvorledes Herren har salvet ham til tjeneste for folket. Og han taler om det nådeår som nå er kommet. Idet han lukker boken, sier han: I dag er dette oppfylt da dere hørte det.
.
Men de skriftlærde og folket ble rasende på ham og drev ham ut av byen og ville styrte ham utfor et fjell. Det var fordi han ikke ville gjøre under for dem. Men her ser vi igjen Jesu myndighet: Han går midt gjennom flokken og fra dem.
.
4. I synagogen i Kapernaum.
Mark. 1, 21.28; Luk. 4, 31-37.
Etter dette drog Jesus til Kapernaum og gikk inn i synagogen også der. Det var hans sedvane. Og der var en mann med en uren ånd som ropte etter ham og sa: Hva vil du oss? Vil du ødelegge oss? Men Jesus svarte med myndighet: Ti stille. Far ut av ham. Og straks var mannen frisk. Folket blir forferdet og sier: Hva slags tale er dette? Og nå begynte ryktet å gå om ham for alvor.
.
5. Hos Simon Peter.
Mat. 8, 14-15; Mark. 1, 29-31; Luk. 4, 38-39.
Simon Peter bodde i Kapernaum nå, sammen med sin svigermor. Han hadde altså vært (eller var) gift. Om kona levde ennå, vet vi ikke. Men etter 1, Kor, 9, 5 å dømme ser det ut som at hun levde. Men svigermor hans led av feber, og Jesus måtte hjelpe. Også denne gang skjer underet: Han rørte ved henne og feberen forlot henne. Hun stod opp og tjente ham.
.
Om kvelden kommer de til ham med syke fra hele byen. Og Jesus arbeider. Onde ånder ble drevet ut og syke ble friske. Det ser ut til at Jesus arbeidet hele natta. For da det ble dag, drar han ut i ørkenen for å be. Men folket fulgte etter. De holdt på ham, står det. Men Jesu svar er en misjonsvisjon: De andre byene – de må også høre evangeliet. Og han drog videre og forkynte.
6. En fiskefangst.
Mat. 4, 18-22; Mark. 1, 161-20; Luk. 5, 1-11.
En dag da Jesus går langs Galilea-sjøen, møter han noen fiskere. Folket ville høre ham tale Guds ord, og de fulgte etter ham. Noen mener dette var fredag etter at han var forkastet i synagogen i Nasaret. Her ved sjøen ser han fire menn, Peter og Andreas, Jakob og Johannes. De arbeidet med sine fiskegarn.
.
De hadde strevet hele natta uten å få fisk. Og nå sier Jesus til dem: Kast garna ut. Etter litt nøling drog de ut, og fikk fulle garn med fisk. Og det var fordi de gjorde det på Jesu bud. De måtte rope på noen som var i en annen båt og be dem hjelpe seg. Den dagen oppdaget Peter noe vesentlig: Han så at han var en syndig mann. Og han så at Jesus måtte være Herren – sendt av Gud. Han fikk også dette kallet nå: Å fange mennesker og berge dem for evigheten. Han ble lydig mot det kallet, og fulgte sin Mester.
.
7. En spedalsk.
Mat. 8, 2-4; Mark. 1, 40-45; Luk. 5, 12-16.
En annen dag da Jesus var ute og talte evangeliet, møtte han en spedalsk mann – det var en fryktelig sykdom. Den syke ropte til ham: Dersom du vil kan du helbrede meg. Og Jesus ble fylt av medynk som alltid overfor syke og sa: Bli ren. Og den syke jublet og gikk av sted til prestene for å bære fram offeret og bli erklært ren av dem, slik skikken og regel var.
.
Og hvor han kom fortalte han om det Jesus hadde gjort for ham. Og det var det motsatte av det Jesus hadde bedt ham om: Han skulle tie om dette. Jesus ønsket å virke i fred og ro nå. Og han ville at folk skulle bli opptatt med sin sjel og ikke med kroppen. – Jesus gikk tilbake til Kapernaum etter noen dager.
.
8. En lam.
Mat. 9, 2-8; Mark. 2, 1-12; Luk. 5, 17-26.
Jesus var ofte i synagogen og andre steder og lærte folket. Også de skriftlærde hørte på ham. En dag da han talte, kom fire menn med en lam mann til ham. Det var så mye folk i huset at det ikke var plass for dem. Da brøt de hull på taket og firte mannen ned, rett foran øynene på Jesus. Det kunne de gjøre der, fordi taket var flatt. Og ”kjærlighet oppfinnsom gjør”.
.
Og da Jesus så denne tro, sa han: Dine synder er deg tilgitt. Det er det største et menneske kan høre. De skriftlærde ble forarget over dette og sa det var blasfemi. Men Jesus så deres tanker og sa at de skulle få ”bevis” for at han kunne tilgi synd. Da sier han til den syke: Ta senga di og gå. Og mannen ble frisk og gikk. Folket priste Gud for dette underet.
.
9. Levi - Matteus.
Mat. 9, 9-13; Mark. 2, 13-17; Luk. 5. 27-32.
Jesus er igjen ute og vandrer. Ved veien utenfor Kapernaum er tollboda. Der sitter Levi, som senere ble kalt Matteus. Jesus går bort til ham og sier: Følg meg! Og Matteus forlater alt for å følge ham, og det gjorde han hele livet. Kanskje hadde han sett ham før, og visste at det var Messias.
.
Det første Matteus gjorde var å lage til fest for Jesus. Han innbød disiplene og mange tollere og syndere kom. Og igjen knurret fariseerne: Hvorfor eter han med slike folk? Sa de. Men Jesus svarte at det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Han var kommet for å kalle nettopp slike syndere.
.
10. Sabbaten.
Mat. 12, 1-8; Mark. 2, 23-28; Luk. 6, 1-5.
En sabbat de var ute og gikk, kom de forbi en åker hvor kornet stod fint. Disiplene var sultne og plukket noen aks som de åt. Fariseerne var der igjen og sa: Det er ulovlig på sabbaten. Men Jesus kunne svare: Jeg er herre over den. Da kunne han bestemme hva som var tillatt. Etter litt diskusjon gikk de videre. Han hadde tatt noen eksempler fra Skriften på dette først. Og det skulle vise seg at dette var et tema som kom igjen: Sabbaten.
.
11. Mannen med ei vissen hånd.
Mat. 12, 9-14; Mark. 3, 1-6; Luk. 6, 6-11.
En sabbat senere var Jesus i synagogen i Kapernaum. Da kom en mann med ei vissen hånd til ham. Fariseerne spurte: Er det lovlig å helbrede på sabbaten? Jesus svarte med et nytt spørsmål: Er det lovlig å gjøre godt eller vondt på denne dagen? Og han kommer med det kjente ordet som mange har sitert: dersom man har et dyr som faller i grøfta, vil han ikke da ta det opp, selv om det er sabbat? Hvor mye mer er ikke et menneske verd, sier han. Og han sier til mannen: Rekk ut din hånd. Og han ble frisk.
.
Etter dette drar han bort fra folket for å hvile ved sjøen. Men folket fulgte med som alltid. Og han fikk helbrede mange, og tale til dem om Guds rike.
.
12. Disiplene.
Mark. 3, 13-19; Luk. 6, 12-16.
Natta etter går han opp i et fjell for å være alene med sin Far. Han tilbrakte hele natta i bønn, sier Bibelen. Hvorfor gjorde han det? Jo, neste dag skulle han foreta et stort valg: Han skulle velge ut de tolv som skulle følge ham resten av livet. Og de skulle bære budskapet om riket ut i verden etter hans død.
.
Om morgenen etter kalte han til seg noen. Disse gav han makt til drive ut vonde ånder, og han gav dem navnet apostler. Apostel betyr sendebud, og det skulle de være. Vi tar med noe om tradisjonen om deres liv og død (som altså ikke står i Bibelen) De tolv sendebudene var:
.
1) Simon Peter. Peter betyr klippe. Han var fisker fra Betsaida, men bodde nå i Kapernaum sammen med sin svigermor. Tradisjonen sier at han ble korsfestet med hodet ned i Rom.
2) Andreas var bror til Peter og hadde vært døperens disippel og hørt de vakre ordene: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Johs 19, 30. Han skal også ha lidd martyrdøden og ble korsfestet i Hellas.
3) Jakob var sønn til Sebedeus og Salome, som noen tror var søster til Maria, Jesu mor. Han var også blant de første disiplene. Han ble halshugget år 44 e. Kr. av Herodes Agrippa I. Slik var han den første martyr av apostlene.
4) Johannes var Jakobs bror og blir kalt Kjærlighetens apostel. De siste år av sitt liv levde han trolig i Efesus og som fange på Patmos. Han er en av apostlene som døde en naturlig død omkring år 95ff.
5) Filip var fra Betsaida. Han skal ha reist som misjonær til Lille-Asia og lidd martyrdøden der.
6) Natanael eller Bartolomeus skal ha reist til India som misjonær og tok med seg Matteus-evangeliet dit. Han led døden ved å bli sydd inn i en sekk og kastet på havet.
7) Matteus eller Levi var toller i Kapernaum og sønn av Alfeus. Han drog på misjonsreise til Etiopia og ble martyr der.
8) Tomas blir kalt tvileren fordi han tvilte da Jesus var oppstått fra de døde. Han drog til Persia og India som misjonær og led martyrdøden ved Madras. Ennå er det kristne i Sør-India som kaller seg ”Tomas-kristne”.
9) Jakob, sønn til Alfeus, men det er usikkert om han er bror til Matteus. Tradisjonen sier at han ble styrtet ned av Tempelplassen og steinet i år 62 e. Kr.
10) Judas eller Taddeus. Han var Jakobs sønn uten at vi kjenner mer sikkert til ham. Han virket i Syria og Mesopotamia.
11) Simon ivreren, som vi vet lite om.
12) Judas Iskariot som forrådet Jesus. Han falt for fristelsen til å ta penger, og hengte seg selv til slutt.
.
Da Jesus hadde valgt ut disiplene, samlet han dem om seg og talte til dem. Han ville forklare Guds rike for dem. Og folket samlet seg og hørte på ham.
.
13. Bergprekenen.
Mat. 5-7; Luk. 6, 20-49.
Dette er på mange måter den mektigste tale som Jesus holdt. Så opphøyet og dypt kan intet menneske tale. Slike lover og regler for menneskelivet er guddommelige. Det store tema er at disiplene er verdens lys og jordens salt. De skal vise den rette vei, og de skal være saltet som svir og bevarer. Folket var forundret da han var ferdig å tale, og han hadde talt med myndighet, sa de. (Mange mener at denne prekenen kan være holdt flere ganger og at dette er et sammendrag. Jesus talte jo mye gjennom ca. tre år, slik at alle taler er ikke oppskrevet i Bibelen. Talene i Matteus og Lukas er heller ikke helt like, og de kan være holdt på to ulike tidspunkt. Men her har vi satt dem under ett.)
.
14. Høvedsmannens tjener.
Mat. 8, 5-13; Mark. 3, 19; Luk. 7, 2-10.
Etter Bergprekenen gikk Jesus til Kapernaum, og der kom noen sendebud fra en høvedsmann og ba ham helbrede en tjener. Og Jesus var villig til det. Men sendebudet sa: Si bare et ord og han blir frisk. Det viser en sterk tro på Jesu makt. Og han ble frisk den dagen. Jesus hadde makt, bare de ville tro. Og her var en tro som var større enn i Israel.
.
15. Enkens sønn i Nain.
Luk. 7, 11-17.
Dagen etter drar Jesus på ny ut på en ”preketur”, denne gang til Nain. Utenfor byen møter de et gravfølge. En ung mann ble båret ut. Jesus rører ved båren og sier: Stå opp. Og mannen begynner å tale og reiser seg. Enken, som var moren hans, ble trøstet. Etter dette kom det ut ennå flere rykter om ham – en stor profet har gjestet sitt folk, sa de.
.
16. Johannes i tvil.
Luk. 7, 18-48.
Døperen hadde nå vært mange måneder i fengsel. Da han hørte om Jesu store gjerninger, sendte han bud til ham som spurte: Er du Messias, eller kommer det en annen? Dette hadde sikkert plaget ham lenge. Han så så lite igjen av dette riket som han hadde forkynt. Og sendebudene fikk høre: Fortell Johannes det dere ser og hører: Blinde ser, døde står opp - -, og evangeliet forkynnes for fattige. Og Jesus priser Johannes og sier han var større enn en profet. Han hadde sett det profetene vitnet om.
.
Etter dette fulgte forskjellige små taler av Jesus, både om disiplene og fariseerne. I Mat. 11, 20-24 roper han et kraftig VE! over noen steder som ikke hadde tatt imot budskapet hans. Det var Korasin, Kapernaum, Betsaida, Tyrus og Sidon. Her hadde han gjort flest kraftige gjerninger, og han advarte dem: Det skulle gå Sodoma bedre på dommens dag enn for dem. Meningen er vel at folket der ikke hadde hørt evangeliet så klart forkynt. Og anledningen og kallet var ikke så stort som nå. Derfor var også ansvaret ulikt.
.
Mat. 11, 25-30. Men Jesus taler også til sine disipler og sier at de har kunnskap om sannheten. Han mener ikke de skriftlærde, men alminnelige mennesker som trodde på ham. For de skriftlærde er nettopp dette evangeliet skjult, fordi de ikke tror. Men for de umyndige har Gud åpenbart det. Og derfor roper han ut at folk må komme til ham, for det er han som kan gi dem hvile for sjelen. Derfor må de lære av ham. Og han gir hvile ved å tilgi synd.
.
17. Alabasterkrukka.
Luk. 7, 36-50.
En fariseer ber Jesus til et selskap – og han går. Disse ble gjerne holdt for åpne dører, og gjestene lå til bords på benker. Mens de åt, kom en kvinne inn der – en synderinne, står det. Man antar at det var en skjøge eller en som hadde syndet åpenlyst på annen måte. Hun kom fram til Jesus, tok noe av salven hun hadde og heldte ut over Jesu føtter. Så tørket hun føttene hans med håret sitt.
.
Det er rørende å lese om henne, så inderlig hun hengir seg til ham. Hun gråt og kysset føttene hans, står det. Sikkert var det en som forstod at Jesus kunne hjelpe henne. – Men ikke alle var begeistret. Fariseeren undret seg over at Jesus tillot dette, og begynte vel å tvile på at han var noe mer enn andre.
.
Men Jesus sier nå: Jeg har noe å si deg. Og så forteller han lignelsen om en mann som hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham 500 penninger og den andre 50. Med dette ville Jesus is at den som har fått mye synd tilgitt, vil komme til å elske Gud så meget mer enn de som får lite tilgitt. Og det er nettopp med henblikk på kvinnen som var en stor synder han sier det. Og han sier inderlig og direkte til henne: Dine synder er deg tilgitt. Men heller ikke dette kunne de forstå: Kunne Jesus tilgi synd? Dette ble ofte et stridsspørsmål mellom ham og fariseerne.
.
- Siden drar Jesus fra by til by og forkynner evangeliet. Luk. 8, 1-3. De tolv disiplene var med ham sammen med noen kvinner. De støttet ham med penger som de behøvde til mat. Det at kvinner var med, synes kanskje litt underlig for den tiden. Men Jesus bryter med det gamle. På mange måter er det noe nytt som bryter fram nå.
.
18. Himmelrikets hemmeligheter.
Mat. 13; Mark. 4; Luk. 8.
Dette skjedde trolig sent på sommeren eller om høsten. Jesus drar ut fra huset i Kapernaum og vil ned til sjøen, og det følger mye folk med ham som vanlig. Og dette kom til å bli en av de travligste dagene for Jesus. Her skulle han legge fram sin lære om himmelriket på en måte som aldri før.
.
Han talte i lignelser, I korte, klare fortellinger fra hverdagslivet drar han fram hovedpunkter av den lære som tilhørte den nye tid: Kristendommen. Det betyr ikke at alt i kristendommen er med her, men han viser noen hovedlinjer.
.
1) Om såmannen: Det er om innhøstningen i Guds rike. Slik vil det gå til slutt med den enkelte. Og det er avhengig av om sæden, som er Guds ord, blir tatt imot i hjertet. Han taler om fire slags måter å ta imot Guds ord på. Men bare en av dem er rett der Guds rike får vokse og gro.
.
2) Kornet og ugraset. Ved dommen skal de onde skilles ut. Her i verden vil de leve sammen med Guds barn. Denne lignelsen sier også at det er fruktene og ikke bekjennelsen med ord som er avgjørende.
.
3) Om sennepskornet: Guds rike vil vokse fra en liten og ringe begynnelse og ut over hele verden til alle folkeslag har fått høre om det.
.
4) Surdeigen: Dette taler også om himmelriket hvorledes det utbrer seg og får innflytelse over alt. En annen tolking er at surdeigen betegner det onde i verden, og at det til slutt skal forderve både verden og kirken.[xxxix]
.
5) Den skjulte skatten: Frelsen er mer verd enn alt annet i verden. Derfor må vi oppgi alle andre ting for å få del i Guds rike.
.
6) Den kostbare perle: Også denne lignelsen taler om det samme: Frelsen er mer verd enn noe annet. Jesus er den kostbare perle. Også for disse to siste lignelsene er det en annen tolking.[xl]
.
7) Nota i sjøen. Ved verdens ende vil det bli et avgjørende skille mellom de onde (de gudløse) og de gode (Guds folk). Skille er der nå, men da skal det bli synlig.
.
8) Husholderen. Mat. 13, 52. Her er et bilde på en kristen lærer og forkynner som må tale både om den gamle pakts forberedende virke og den nye pakts oppfyllelse av løftene i GT. Det har også vært tolket om at forkynneren må tale om det samme mange ganger, for frelsen er den samme. Men samtidig må ha få nytt lys over det og lys over nye tekster i Bibelen.
.
Ryktet om Jesus er gått foran ham, og da han kommer til hjembyen, blir de både forundret over ham og forarget. Han er jo bare en tømmermannssønn. De kjente folket hans. Da er det Jesus sier: På hjemstedet sitt blir en profet ikke anerkjent. Og på grunn av deres vantro, gjorde han ikke mange kraftige gjerninger der.[xli]
.
19. Nye disipler.
Mat. 8, 18-22; Mark. 4, 35; Luk. 8, 22; 9, 57-63.
Jesus ville dra over sjøen, bort fra folkemengden. Da er det tre stykker kommer og ber om å få bli disipler. De vil følge ham alle steder. Men Jesus ber dem å tenke over hva det koster å følge ham. Revene har huler og fuglene har reder, men Jesus har intet han kan kalle sitt. Det å følge Jesus koster alt, de må endog forlate sine kjære om nødvendig. I Guds rike kan ingen være med om de har et delt sinn. Har vi lagt handa på plogen og begynt, må vi ser framover mot målet.[xlii]
.
20. Stormen stilles.
Mat. 8, 23-27; Mark. 4, 36-41; Luk. 8, 23.25.
Nå begynte turen over Gennesaretsjøen. Jesus overlater styr og stell til disiplene, og legger seg til å sove. Men snart ble han vekket av forskrekkede disipler: Herre, frelst, vi går under! sa de. Stormen raste[xliii] og disiplene var redde. Men Jesus reiser seg og sier: Hvorfor er dere redde? Og så retter han ut sine hender og sier: Vær stille! Og straks var underet skjedd, og det ble stille. Disiplene ble forundret – hvem kunne vel dette være? De behøvde mye opplæring og erfaring for å kjenne Jesu makt.
.
21. Onde ånder.
Mat- 8, 28f.; Mark. 5, 1-21; Luk. 8, 26-40.
Neste morgen er Jesus og følget hans på den andre siden av sjøen – i Gergeserlandet. To som var besatt av onde ånder kom. De kjente Jesus og ropte til ham at han ikke skulle plage dem. Jesus spurte da hva navnet deres var, og en sa: Legion – det er mange. Litt lenger bort gikk en flokk griser, ca. 2000 stk. De onde åndene for inn i grisene på Jesu bud. De styrtet i sjøen og druknet.[xliv] Folket der på stedet ble både redde og indignerte siden alle grisene døde. Derfor ba de Jesus forsvinne derfra – de kunne jo ikke vite om det skjedde mer av samme slag. Og det gjorde han, og kom visst aldri mer dit.
.
22. En kvinne helbredes.
Mat. 9. 18-26; Mark. 5, 22-43; Luk. 8, 41-56.
Etter dette kom Jesus til Kapernaum. Folket kom for å høre ham som alltid. Men på veien møter han ei kvinne som var syk. I tolv år hadde hun lidd av dette og brukt sine penger på å søke lege for å bli god. Men det hjalp ikke. Nå hadde hun hørt om Jesus og kom til ham. Hun hadde fått tro på ham nå. Så gikk hun nærmere og rørte ved kappen hans, og straks ble hun frisk. Men ingen merket noe – uten Jesus. En kraft gikk ut fra ham i samme stund, står det. Og han priste henne for troen hun hadde – den hadde reddet henne, sa han.
.
23. Jairus’ datter.
Mat. 9, 18-26; Mark. 5, 22-43; Luk. 8, 41-56.
Jairus hadde en datter på 12 år som var syk, og hun døde samme dag som det foran skjedde og faren kom til Jesus. Nå kom han for å be om hjelp. Han trodde at Jesus kunne gjøre noe. Jesus svarte: Frykt ikke, bare tro. Da de kom hjem til ham, var huset fullt av folk som gråt og klaget. Jesus drev alle ut. Bare foreldrene sammen med Peter, Jakob og Johannes fikk være igjen. Han tok jenta ved hånden og sa: Talita kumi. Det betyr: Stå opp, jente, sier jeg deg. Og jenta stod opp. Heller ikke nå ville Jesus at dette skulle komme ut blant folk. Han ville alltid at de skulle tro med hjerte og ikke bar bli forundret over underet.
.
24. To blinde.
Mat. 9, 27-31.
Da Jesus kom ut derfra, kom to blinde og ba om barmhjertighet. Og Jesus hjalp dem - som alltid.
.
25. En stum.
Mat. 9, 32-34.
Straks kom de med en stum til Jesus, han var besatt av onde ånder. Og når Jesus hadde drevet ånden ut, begynte han å tale. Mange flere slike tegn gjorde Jesus mens han drog omkring i byene og bygdene, v. 35.
.
26. Siste tur til Nasaret.
Mat. 9, 35-38.
Nå kom en stille tid for Jesus. Hans tjeneste gikk mot slutten. Tida var snart ute. For siste gang drar han opp til Nasaret, den byen der han så ofte hadde gått som ungdom. Her kjente han de fleste, og hans søsken var trolig der ennå. Om Josef levde nå, vet vi ikke. Men mora levde. Og folk kjente ham igjen. Han gikk som vanlig bort til synagogen på sabbaten og begynte å tale. Da ble folk indignerte, på samme måte som første gang han talte der for 8-9 måneder siden. Er ikke dette tømmermannens sønn, sa de. Mon ikke Jesus tenkte at dette var siste folket der møtte Messias som også var deres eneste håp og redning. Og de forkastet ham.
.
Deretter drar Jesus ennå en gang rundt i distriktet og forkynner evangeliet og helbreder syke. Han hadde medynk med folket – det preget Guds Sønn hele tiden. Og når han ser folket, sier han disse veldige ordene: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor! Mat. 9, 37-38.
.
27. De tolv sendes ut.
Mat. 10, 1ff.; Mark. 6, 7ff.; Luk. 9, 1ff.
Jesus sendte sine disipler ut som misjonærer. De skulle gå to og to og forkynne. Det var sendt særlig til de fortapte jøder. Hedningenes tider var ennå ikke kommet.[xlv] De får detaljerte opplysninger om hvordan de skal forholde seg i mange situasjoner. Det var f. eks. om hvem de skulle bo hos, at de skulle ete den mat som ble bydd dem, om hvordan de skulle være når de ikke ble mottatt og mange andre ting. Tegnet på at det var Guds rike de forkynte, var under som at syke skulle bli friske.
.
Og så drog de av sted. Og Jesus fortsatte sin gjerning.[xlvi]
*
.
Her regner vi med at det andre arbeidsåret slutter. Det året var han mest populær. Det var andre tider han gikk i møte nå, tider med spenning og motgang, og til slutt opplevde han lidelse og død.
*****
[i]En del mener at Eden lå i Babylonia, andre i Persia eller kanskje i Tyrkia. "Paradis" er et persisk ord som betyr park. "Det hebraiske ordet Eden betyr glede, fryd, men der er et babylonsk ord, edinu, som betyr flat, jevn. Det kan referere til det store flate området i Babylonia mellom Tigris og Eufrat." (Dummelow, p. 7. NBD, p. 334, nevner at stedet antagelig er ukjent.
[ii]Merk hvorledes Paulus bruker dette til å bevise at alle er syndere i Rom. 5, 12-19: "de er alle blitt syndere ved den enes fall."
[iii]Når hodet til en slange er knust, er han fortapt. Blir halen ødelagt vokser den ut igjen. Det kan ikke hodet. Slik beskriver dette verset et drepende slag mot Satan.
[iv]Den engelske biskop Ussher d. 1656 satte skapelsesåret til 4004 f. Kr., uten at vi skal gו god for det her. J. Ussher: The Annals of the world (Annales Veteris et Novi Testamenti) og Chronologica Sacra.
[v]Vi merker oss bibelord som taler om hva Jesus skulle gjøre, f. eks. Joh. 12, 31: Nå skal denne vedrens fyrste kastet ut. I Rom. 16, 20 heter det: Gud skal i hast knuse Satan..., sagt i en annen sammenheng.
[vi]Slik prof. Kapelrud: Fra Israels profeter til de vise menn, s. 39f. og MMM: Profetene, s.
[vii]Vi kan skille mellom profetier, som er direkte forutsigelser, og forbilder, som er begivenheter o.l. opprinnelig betydde noe bestemt, men som i sitt vesen peker framover mot Jesus. I teologien taler man gjerne om typologi. Dette begrepet er unngått her fordi uttrykket er brukt i en noe videre betydning der også tradisjonelle profetier tas med.
[viii]Hele tempeltjenesten med ofringene er en skygge (Hebr. 10,1) av Jesu verk. Mye av dette ser ut til å ha en bestemt kristelig betydning. Men vi ser også at NT ikke tolker alle detaljer åndelig, dvs. allegorisk. Noen har en tendens til å gjøre det.
[ix]ANT sier her: "The wages of sin pays death." Barnes forklarer dette godt: "The word here translated wages properly denotes what is purchased to be eaten with bread; and thence it means the pay of the Roman soldier. It means hence that which a man earns or deserves... what he merits." Barnes IV, p. 151f.
[x]Bibelen sier også at Jesus hadde flere oppgaver, f. eks. 1. Pet. 2, 24: Han skulle være et eksempel for oss i vårt liv (vandring).
[xi]Vår tidsregning er omkring 5-6 år feil. Jesus ble altså født ca. 5 år før Kristus, dvs. før vår tidsregning begynner. Dette bygger bl.a. på Herods' regjeringstid, som varte til ca. år 4 f. Kr. (NT med forklaringer, s. 144.)
[xii]Augustus regjerte i Romerriket i tida 31 f. Kr. - 14 e. Kr. Her etter Dummelow, p. 741.
[xiii]Luk. 1, 26f. Trolig den samme engel som i v. 11, Gabriel. G. Maier peker på at de fremdeles befant seg i den gamle pakt på dette tidspunktet. Og en engels åpenbarelse betød da alltid et framskritt i frelseshistorien, altså at noe nytt skulle skje. G. Maier: Lukas-Evangelium, 1. Teil, S. 25.
[xiv]Her tales med andre ord om jumfrufødselen. Den har vært sterkt angrepet av moderne bibelkritikk og liberal teologi, som hevder det er umulig. Men dersom vi i det hele tatt tror at Gud kan gjøre under, hvorfor kan han så ikke gjøre dette? Er det vanskeligere for Gud enn de andre under i Bibelen? Nå ville den liberale teologi sette strek over alle under. Men Bibelen og kristendommen i det hele er egentlig et eneste under. Hvorfor befatter vi oss i det hele tatt med Jesus, hvis vi ikke tror det som er sagt om ham? Da burde man vel egentlig finne noe annet å arbeide for. "To call Jesus an illigitimate child is nothing less than blasphemy" (Halley, p. 447).
[xv]Mat. 3, 3: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne.
[xvi]Johannes' mor, Elisabeth, var i sin sjette måned da engelen kom til Maria og sa at hun skulle bli fruktsommelig. Luk. 1, 26-31.
[xvii]F. eks. Mat. 3 og Luk. 3.
[xviii]Joh. 3, 30: Han skal vokse, jeg skal avta.
[xix]Mat. 14, 1-12.
[xx] Egentlig er det galt. Jesus ble født noen år før ”år 0”. Se ovenfor nr. 3 Jesu fødsel m. note.
[xxi] At Satan kunne gjøre under, skal ikke forundre oss. Paulus sier at det nettopp er disse makter som rår i mørket i denne tid. Ef. 6, 12. Og Satan kalles denne verdens gud, 2. Kor. 4, 4. Noen mener de gikk opp til templet (Barnes I, 34)Mens andre hevder det antagelig var på berget Quarantana ved Jeriko dette hendte (Halleys handbook, 39 og Century Bible, by Slater p. 138). Det er en tur på ca. 2 norske mil. Og det er da usannsynlig at de gikk en slik strekning og utførte alt dette på en dag. Bibelen sier heller intet om det, bare at djevelen tok ham med seg. Andre mener at det var i ånden Jesus ble ført til templet (Dummelow 633). Men teksten gir oss ikke grunn til å tro det. Det må ha vært et under.
[xxii] Noen har tvilt også på dette. De hevder at det er umulig. For mennesker er det umulig. Men et under gjør nettopp det umulige.
[xxiii] Bibelsk oppslagsbok s. 740.
[xxiv]F. eks. Bibelsk Oppslagsbok, 1. utg. s. 741.
[xxv]Egentlig kan periodene ha vært kortere eller lengre. Sו nøyaktig kronologi kan vi ikke finne i NT. Her bruker vi ett år som uttrykk for en tidsperiode med typiske trekk.
[xxvi]På eldre nynorsk står: "tek burt". Begge deler er forsåvidt korrekt, idet det greske ordet airå er et omfattende uttrykk som betyr å: bære, ta bort, flytte, ta opp ett sted og bære det til et annet sted, ødelegge og drepe.
[xxvii]Slik Dummelow: "The other was John himself", p. 777. Johannes skjuler sin egen identitet.
[xxviii]Simon er Peter, navnet Jesus gav ham senere.
[xxix]Vi kan slutte det av Jesu ønske kort etter: han ville dra derfra til Galilea, Joh. 1, 44.
[xxx] Se 1. Mos. 28, 12.
[xxxi] Et ”anker” kan svare til nellom 80 og 100 liter. Det nøyaktige tallet er visstnok usikkert. Forkl. S. 219.
[xxxii] Alle dyra som var der var offerdyr. Nå var påsken nær, v. 13, og da behøvde folket mange offerdyr.
[xxxiii] Det greske ordet for ”på ny” i vers 3 (anåthen) betyr i grunnen ovenfra, fra begynnelsen. Det er altså tale om en helt ny begynnelse som når en menenskebarn blir født. Og det må skje ovenfra, fra Gud. Det er ikke et menneskeverk.
[xxxiv] Uttrykket vann og ånd kan bety dåpen, som luthersk teologi sier. Det kan også være et bilde på renselse og frelse ved Ånden. Og det var det motsatte av det fariseerne hevdet: at gjerninger og loven var viktigst.
[xxxv] Vers 6 taler om arvesynd. Kjøt er bilde på den syndige natur. Det som er født av den, blir syndig. Derfro må det skje noe nytt, noe fra Gud.
[xxxvi] Vi møter Nikodemus igjen to ganger – i Johs 7, 50 og i kap. 19, 39. Første gang tar han Jesus i forsvar, men er forsiktig. Neste gang gang er han med blant Herrens disipler ved Jesu død.
[xxxvii] Jødene var særlig nøye med sabbatsbudet. De våket over folket for at de ikke skulle overtre det budet. Det var visse regler for hvor langt de kunne gå og hva de kunne gjøre. Hovedregelen var at bare det aller nødvendigste var tillatt. Å helbrede var ikke tillatt, da det godt kunne gjøres en annen dag.
[xxxviii] Profeten Jesaja er meget omstridt blant forskere og mange teologer. Noen mener den er skrevet av én person, andre av to, og atter andre av tre eller flere. Derfor har vi uttrykkene Deutero-Jesaja og Trito-Jesaja (den Andre og den tredje Jesaja). Med det mener noen teologer at flere profeter har skrevet denne boken, men vi kjenner ikke deres navn. Men det faktum at Jesus sieter fra deler av hele boken og kaller forfatteren Jesaja hele tiden, viser en troende at en profet har skrevet alt. Dødehavsrullene er også et mektig vitnesbyrd om det. ”I det Esaiashåndskrift som ble funnet i 1948 i palestina fra det 2. århundre f. kr. (det eldste kjente bibelhåndskrift) fins alle 66 kapitler samlet” (BO s. 375.)
[xxxix] Slik f. eks. hos Ad. Bjerkreim: Himelenes rikes hemmeligheter.
[xl] Ad. Bjerkreim i samme bok tolker det slik: Skatten og perla er bilde på vår sjel. Den er så kostbar at Jesus i sin nåde og kjærlighet gav avkall på alt i himlen og kom for å berge oss. Han kjøpte perla (oss) med sitt eget blod. Det samme har J.F. Walvoord i Das Neue Testament, Band 4. Den forståelsen som er vist i selve teksten, er den tradisjonelle lutherske tolking.
[xli] En meget god og omfattende forklaring til Jesu lignelser finnes i boka av erkebiskop (i Dublin) R. C. Trench: Notes on the Parables of our Lord. Han har også en bok om Jesu under.
[xlii] Det er litt uklart hva tid dette skjedde. Evangeliene er ikke alltid kronologiske. Matteus skriver om det tidlig i sin beretning, mens Lukas sier det var senere.
[xliii] Det er kjent at i Israel og andre steder kan det plutselig bli storm. Det er en slags virvelvind som kan være farlig idet den kommer uventet og med skarpe kast.
[xliv] Tradisjonen forteller at stedet dette hendte var ved en bratt skrent ved sjøen. Fra markene der grisene gikk, er det stupbratt ned i sjøen.
[xlv] Vi bør legge merke til utviklingen samt likhet og forskjell mellom dette stedet ser Jesus sender sine ut, og Misjonmsbefalingen i Mat. 28, 18-20 og Apg. 1, 8. Først sender Jesus sine ut til de andre jødene som ikke hadde hørt ham, for at også de skal høre ordet. Senere skal de gå til hele verden – all skapningen skal høre Guds ord. Mark. 16, 15. Og det stemmer med Apg. 1, 8: Begynn i Jerusalem og fortsett til Samaria og så til jordens ende. Det er evangeliets bestemmelse.
[xlvi] Legg også merke til at Jesus sender ut en større flokk senere, hele 70 stykker blir da sendt ut for å forkynne. Luk. 10.. Se om dette senere i del 3.
