V. Ulike gaver.

V. Forskjellige nådegaver.

Vi har som allerede sagt flere avsnitt i Bibelen der nådegavene er nevnt: 1. Kor. 12 og 14, Rom. 12 og Ef. 4. Der blir en del nådegaver oppregnet, men det er ikke de samme hver gang. Disse listene må derfor være eksempler på nådegaver og ikke fullstendige lister. De som er oppregnet er slike nådegaver som den gang var særlig aktuelle i menighetene. Det ser vi bl. a. i brevet til Korint. De er ennå aktuelle og nødvendige, men det kan hende vi har andre navn på noen av dem, f. eks. profetisk gave.

La oss først nevne at vi pleier å dele nådegavene inn i to typer. Det er ei grov inndeling. Den finnes ikke direkte nevnt i Bibelen med ord, men den er praktisk nyttig fordi den viser gavene i funksjon. I praksis fungerer de som to slag:

De ordinere nådegaver er slike som stort sett mange kan få eller har. De merker seg ikke alltid ut på noen spesiell måte, men viser igjen i dagliglivet. Det er å tale, hjelpe, trøste andre etter Guds vilje. De blir ikke alltid så høyt verdsett, men er ganske uunnværlige. Tenk litt over det! Hvis de ble borte, ville mange dø åndelig talt og Guds rike lide stor skade.

De ekstraordinære nådegaver eller ”overordentlige” nådegaver er de som kan ha litt av ekstasen over seg og slik viser godt igjen. Disse blir lettere omtalt og lagt merke til. Noen sier at alle skal ha dem, og noen mener endog at de er tegn på sann og god kristendom. Her tenker vi på tungetale, helbredelse, undergjerninger m.m.

Vi skal også være oppmerksom på forskjellen mellom nådegaver og naturgaver. Det er nyttig å være oppmerksom på dette.

Naturgaver er evner og anlegg som vi alle har mer eller mindre av uansett om vi tror eller ikke tror. Det kan være talegaver, sang-og musikk-evner eller et godt språkøre. Alt dette er skapt av Gud, men kan gis til alle enten de er kristne eller hedninger.

Nådegaver er derimot mot som gis spesielt til Guds barn. Det er de troendes privilegium. Men det kan også være en naturgave som blir helliget til Guds tjeneste. Det kan altså være å tale og synge slik at budskapet går til hjertet, slik at det griper folket på en spesiell måte.

Det kan bare skje ved Guds Ånd. En kunstnerisk fremførelse av en sang kan i seg selv gjøre det rett. Det kan være vakkert menneskelig talt, men det er ikke det samme som at hjerte og samvittighet blir berørt. Det skulle vi alle tenke på når vi skal delta i Guds rike. Det kan også være å lede et møte slik at det blir til velsignelse og at Guds Ånd får råderom i møtet. Det er noe annet enn et vellykket arrangement eller et politisk propagandamøte.

Her er mye å tenke over for oss troende. En nådegave kan det også være å ha lys i Guds ord, å kunne se frelsens vei rett og enkelt. Mange kan lese Bibelen uten å se hovedsaken. Derfor kan Bibelen så ofte bli misbrukt.

Vi skal strebe etter nådegaver, sier Paulus. 1. Kor. 14, 1. Her kan det bety at vi ber om å få bli brukt av Gud, bli til velsignelse ved det vi gjør.

Vi har allerede antydet at det er flere og forskjellige nådegaver. Det betyr at Gud hjelper oss i tjenesten på alle måter og på alle områder. Noen kristne får mange nådegaver. Andre får færre. Dette blir antydet i lignelsene om talentene og pund i Mat. 25 og Luk. 19. Uavhengig av hvordan disse lignelsene tolkes i detaljer, viser de forskjeller i utrustning og tjeneste.

Hovedsaken må være at vi er trofast mot det vi har fått og bruker det. Det kreves av husholdere at de finnes tro. 1. Kor. 4, 1-2. Alle har fått noe, 1. Pet. 4, 10. ”Det er Guds gode vilje at alle skal ha noe å bidra med” (T. Bjerkreim i Bibelverket). Det er mange og forskjellige nådegaver. I brevene i NT er oppregnet minst 21 i lister over slike gaver. Når alt overføres til oss og vår tid, må vi spørre: Hva betyr det i dag? Med tanke på det, skal vi se på noen av dem her.

1. Profetisk gave.

Se Rom. 12, 6; 1. Kor. 12, 10 og 28; 14, 3; Ef. 4, 11.

Profetenes oppgave i GT var primært å formidle Guds tale til folk. Det kunne være om framtida eller til folker i samtida. I GT var ikke Guds åpenbaring fullført, derfor finner vi budskap om det som skal komme, f. eks. Messiasprofetier. Etter at Bibelen var ferdig, både GT og NT, finner vi hele Guds vilje der. Alt det Gud vil at vi skal vite både om oss selv, religiøst sett, og om framtida finnes i Skriften.

Bibelen er en fullstendig åpenbaring! Derfor er ikke profetens oppgave i dag å tale spesielt omframtida ut over Bibelens ord. Den er ikke spådom i den betydningen. Vi skal ikke være så snare til å tro slike ”budskap” som blir servert i dag.

Det ser vi også av 1. Kor. 14, 31: ”For dere kan alle tale profetisk, en for en, så alle kan lære noe og bli formant.” Denne nådegaven er ikke forbeholdt noen få ”profeter”. Alle kan tale profetisk, sier Paulus. Da kan dette ikke sammenlignes med de spesielle profetene i GT:

Innholdet i profetien eller definisjonen av hva det er, finner vi i 1. Kor. 14, 3: ”Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.” Gunnes oversetter dette slik: til styrke, trøst og oppmuntring. ”Nytt Liv”-parafrasen omskriver det slik: han hjelper andre til å vokse i Herren, idet han oppmuntrer og trøster dem.

Studiebibelen peker på noe vesentlig: ”Den er til oppbyggelse fordi den bringer økt kunnskap om Gud og hans vilje, til formaning fordi den vekker mennesker til å praktisere Guds ord og til trøst fordi den letter byrder og styrker og holder dem oppe.”

Profetien er altså forkynnelse av Guds vilje, inspirert og åndsbåret. Ofte vil ”profeten” ved sin forkynnelse få si noe direkte til noen som trenger akkurat det. Men det må være i samsvar med Skriften. Litt forenkla kan vi si at det er profetisk tale når Gud får bruke et vitnesbyrd, sang eller tale til hjelp og vekkelse for et menneske.

Det skal skje med orden, sier apostelen. 1. Kor. 14, 29 og 32f. I Rom. 12, 6 får vi et nødvendig tillegg: ”ettersom vi har tro til.” Her står egentlig: etter (i) overensstemmelse med troen. Dette har vært tolket på to måter: Først: ettersom vi har tro for eller som den enkelte har fått av Gud. Det er den subjektive tro. Mange nyere fortolkere mener det er rettest.

Dernest: de skal ikke tale om noe annet enn troslæren, altså den objektive tro. Slik tolket bl. a. Luther og Rosenius det. Profetien skal altså være i overensstemmelse med Bibelens innhold. Det må være rett – og det er prøven på en sann profet.

2. Tjenestens nådegave

er det enste som nevnes i Rom. 12, 7. Ordet for tjeneste er her på grunnteksten diakoni. Det brukes i Bibelen om flere slags tjenester: både om utdelingen av mat (Apg. 6, 1) og om forkynnelse og bønn, v. 4. Den som har fått en tjeneste, enten den er praktisk eller i forkynning, skal ta vare på den, sier Paulus.

Om tjenesten ser liten ut, skal vi gjøre det for Gud. Vi skal ikke fristes til å gi opp eller å la være å tjene om den ser ubetydelig ut eller er praktisk og slitsom. Hvis Jesus har gitt oss en tjeneste, kan vi ikke betrakte den som liten eller ring. Det er synd.

Til denne tjenesten kan vi også tilføye nådegaven til å dele ut, v. 8. Det betyr å gi av sitt eget. Det tales også om gaven til å gjøre barmhjertighet eller vise miskunn. I 1. Kor. 12, 28 tale som å hjelpe. Det er også en tjeneste – av nåde.

Vi har kanskje lett for å se smått på det som ikke viser. Derfor advares vi og formanes til å ta vare på denne nådegaven. Så kan vi trygt gjøre vår lille gjerning: på talerstolen, i bønnemøtet, med å vaske golvet, å gi til misjonen, ta imot predikanter og stelle i hjemmene våre, eller i arbeidet vårt, som sjukepleier, lærer eller annet. Gjør det i Jesu navn. Det er nåde å få tjene også slik. Tenk, en nådegave.

3. Lærerens nådegave

er det tredje. Rom. 12, 7. Læreren i denne betydning er selvsagt ikke folkeskolelæreren. Han er nevnt ovenfor. En kristen ”lærer” skal gi innsikt i hele troslæren og vise folk både det vesentlige i den kristne tro og de mange sider ved den. Han gir en systematisk opplæring i kristendom mer enn enkelte oppbyggelige andakter. Jfr. 1. Kor. 12, 28 og Ef. 4, 11. Men han kan selvsagt også tale Guds ord til vekkelse og frelse og trøst, om han også har gave til det.

Den kristne læreren er nødvendig for at de troende ikke så lett skal havne i svermeri og bli opptatt av det følelsesmessige i kristendommen. Men det ligger et særlig ansvar på den åndelige læreren: Han kan komme i skade for å lære feil og lede noen vill. Derfor skal ikke mange bli lærere, Jak. 3, 1. Dommen over dem blir ekstra tung. Han skal dømmes etter om han holdt seg nøye etter Ordet og ikke lot seg villede av sin tanke.

Ikke alltid blir læreren høyt verdsatt av de troende. Hans forkynnelse kan bli tung og kanskje teoretisk. De som ønsker en lettere og mer følelsespreget tale, vil derfor kanskje ikke like dem så godt. Læreren skal likevel bruke sin nådegave og lære folket. Han skal ikke svikte den selv om noen forlater hans forsamling.

4. Formaning eller rettleiing

er en annen nådegave, Rom. 12, 8. Ordet betyr både formaning og trøst. Å formane er å vise det rette liv og den rette tjeneste i vid forstand. Noen kan ha forgått seg som troende og noen trenger en tilskyndelse til tjeneste og atter andre hjelp i vonde, tunge tider.

Formaning og lærenådegave hører på en måte sammen. Begge skal fungere til menighetens oppbyggelse. Og begge er nødvendige.

I Ef. 4 hvor noen nådegavefunksjoner oppregnes, finner vi en viktig hensikt med de forskjellige tjeneste: Gud gav dem til Guds folk for at ”de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi menighet … for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind …” (Ef. 4, 12 og 14).

Dette er viktig. En del troende er ubefestet i sin tro og rotløse i det læremessige om kristendommen. Det gir seg gjerne utslag i at de lar seg rive med av nye ting som kommer. De er ”enige med siste taler”, som det heter populært. Derfor kan vi se at selv eldre kristne blir med i nye retninger og mener alt er like godt når Jesus blir forkynt. De er uten nødvendig fasthet. Derfor trenger de både opplæring i Guds ord på en nøktern måte og tilskyndelse til å leve for Gud.

5. Troens gave

er nevnt i 1. Kor. 12, 9. Her er ikke ment den frelsende tro som jo alle frelste har. Her er det tro i tjeneste for Gud og i gudslivet. Det er å eie troens ånd i møtene og i virksomheten. Og den har forventningen i seg – ikke til egne prestasjoner eller til predikanter, men til Gud. Det motsatte er motløshet og svartsyn som sier: Ingen ting nytter her lenger.

Vår motstander Djevelen gjør det han kan for å ta motet fra oss. Da er det godt at noen har denne troens gave som sier: Gud er med oss, da nytter det. Vi må få be om å eie denne gave, og at noen mellom oss har den i rikelig mål. ”Gi meg tro på ditt verk, du som allting formår…”

6. Helbredelsens nådegave

er nevnt i 1. Kor. 12, 9. 28. 30. Denne gaven er i slekt med gaven til å gjøre undergjerninger, v. 10 og kraftige gjerninger, v. 28. Bibelen taler om helbredelse ved bønn. Gud grep inn der mennesker stod maktesløse. Noen ganger befalte disiplene at sykdommen skulle forsvinne. Apg. 3, 6; 19, 11.

Jakob skriver at den syke kan kalle til seg menighetens eldste, dvs. de ledende, og la dem salve seg og be til Gud. Troens bønn skal hjelpe den syke, står det. Så her er to nådegaver i funksjon: helbredelse og tro. Vi må legge resultatet i Guds hånd og ikke kreve noe. Det er like stor nåde som alt annet i Guds rike. Han griper inn med et under når han ser at det tjener hans rike best.

Nå skal vi være forsiktige med å si at sykdommen er en følge av personlig synd. Objektivt sett er det rett at sykdommen kom som en følge av syndefallet. Men vi har ikke mandat til å si at sykdom er en direkte følge av synd. Heller ikke er det rett at den er lagt på oss av djevelen.

Unntak fra ”reglene” finnes nok, men ingen har støtte i Guds ord til å si dette generelt. Det er heller ikke riktig å si at det skyldes vantro om en syk ikke blir helbredet. Alt står i Guds hånd og vi må bøye oss for det. Vi kan ikke befale Gud til å gjøre noe for oss og slett ikke forlange noe.

Noen har fått en særlig nåde til å be for syke. Og vi har lov å spørre dem om hjelp og legge alt det vonde i Guds hånd. Men også her skal vi tenke sindig.

Når Jesus helbreder, takker vi for underet. Gjør han det ikke, vil vi legge det også i Guds hånd og tro at han ser hva som tjener oss best.

7. Tungetale

er en av nådegavene. 1. Kor. 12, 10. 28. 30; kap. 14. Denne gaven kan være av to slag i bibelsk tid: virkelige språk som taleren ikke kan, men som Gud gir. Slik var det pinsedag. Apg. 2,2 4.

Den andre er tungetalen i Korint, som må være på et ukjent språk. Se også Mark. 16, 17 og Apg. 10, 46 og 19, 6. Andre steder er tungetalen ikke kjent i NT. I 1. Kor. 14 stiller Paulus tungetalen opp mot profetisk tale (forkynnelse) og sier at den er større enn tungetalen, hvis talen i tunger ikke blir tydet (oversatt).Da blir også det forkynnelse, v. 5.

Tungetale er bare for Gud og skjer til oppbyggelse for en selv. Tydning av tunger er også en nådegave, v. 13. Paulus talte selv i tunger, men han ville heller tale slik at de forstod ham, v. 18f.

Når han regner opp nådegavene i 1. Kor. 12, 4-10 og 28-30 setter han begge ganger tungetalen til slutt og nevner den ikke for noen annen menighet eller i personlige brev. Og han skriver brev til sju menigheter og til tre enkeltpersoner. Det tyder på at han ikke regner den så viktig som andre gaver og tjenester.

8. Andre nådegaver

er gaven til å være forstander, 1. Kor. 12, 8, til å være apostel, Ef. 4, 11 og 1. Kor. 12, 28, evangelist, Ef. 4, 11, hyrde Ef. 4, 11, visdomstale 1. Kor. 12, 8, kunnskaps tale 1. Kor. 12, 8, gave til å styre 1. Kor. 12, 8 og gaven til å prøve ånder, 1. Kor. 12, 10.

Den siste er viktig og viser at det falske kan lure seg inn. Vi kan lett ta feil og mene noe er rett uten å kjenne det. Nådegaver har lite med følelser å gjøre. Vi skal prøve om forkynnelsen stemmer med Guds ord, som i Berøa, Apg. 17, 11.

Vi blir ofte formant til å værte edrue, 1. Tes. 5, 6 og 8; 1. Tim. 3, 2 og 11; 2. Tim. 44,4 5. Jesus formaner sine til å våke, særlig når han taler om de siste tider, Mat. 24, 42f: Mark. 13, 37. Begge disse ordene sier noe om å være forsiktige med det vi hører og møter i livet. Vi skal prøve alt om det er fra Gud.

For den som våker er salig, Åp. 16, 15.

Oversikt over nådegavene:

1. Profetisk gave Rom. 12, 6. Ef. 4, 11; 1. Kor. 12, 10.28; 14, 1.

2. Tjenestens gave Rom. 12, 7.

3. Lærerens gave Rom. 12, 7. Ef. 4, 11; Jak. 3, 1; 1. Kor. 12, 28.

4. Formaning Rom. 12, 8.

5. Utdeling Rom. 12, 8.

6. Forstander Rom. 12, 8.

7. Barmhjertighet Rom. 12, 8.

8. Apostel Ef. 4, 11; 1. Kor. 12, 28.

9. Evangelist Ef. 4, 11.

10. Hyrde Ef. 4, 11.

11. Visdoms tale 1. Kor. 12, 8.

12. Kunnskaps tale 1. Kor. 12, 8.

13. Troens gave 1. Kor. 12, 9.

14. Helbredelse 1. Kor. 12,9. 28. 30.

15. Undergjerninger 1. Kor. 12, 10.

16. Prøve ånder 1. Kor. 12, 10.

17. Tungetale 1. Kor. 12, 10. 28, 30; 14, 2 og 4. Apg. 2.

18. Tydning av tunger 1. Kor. 12, 10 og 30.

19. Kraftige gjerninger 1. Kor. 12, 28.

20. Å hjelpe 1. Kor. 12, 28.

21. Å styre 1. Kor. 12, 28.

(Oprinnelig skrevet som hefte til et bibelkurs i 1984. Det er like aktuelt i dag.)

---