IV. Nådegaver og tjeneste.
Når vi tenker på vår tjeneste for Gud, kommer vi ikke utenom nådegavene. Ingen kan tjene Gud rett uten ved nådegaver. De gir oss muligheter, utrustning og autoritet. For nådegaver er spesielle gaver gitt av Gud.
Paulus skrev ekstra mye om dette til menigheten i Korint. 1. Kor. 12 og 14 kan gjerne kalles nådegavekapitlene i Bibelen. Se også Rom. 12, 6ff; Efes. 4,7ff; 1. Pet. 4,10ff. Dette viser at Paulus skrev også til andre om dette menet, og ordene der utfyller hverandre. For Guds ord er talt til hele Guds menighet.
Vi kan gjerne spørre: Tar vi nådegavene alvorlig, eller regner vi mest med naturgaver eller alminnelig, vanlig utrustning.
Hvis vi overbetoner spesielle nådegaver, kan vi lett havne i svermeri og vi taper hovedsiktet eller det sentrale. Vi har eksempler på det i kirkehistorien.
Dette er et stort tema, og vi må konsentrere oss om noen få punkter:
1. Nådegavene er gitt av Gud.
I 1. Kor. 12, 18 og 28 sier Paulus: Gud satte legemet sammen slik han ville og han satt i menigheten noen til apostler osv. Det er Gud som virker alt i alle, v. 6. De kalles også Åndens gaver, v. 1. Det er noe Gud gir av nåde ved sin ånd til Guds barn.
Verden kan ikke få slike gaver. Det er åndsutrustning for Guds folk. Nådegaver betyr at vi ikke kan kreve noe eller selv gjøre noe for å få dem. De gis av nåde. Derfor kan vi ikke be oss fram til nådegaver dypest sett. En slik tale er uklar og egnet til å skape usikkerhet.
Vi får altså ikke en nådegave verken ved mye bønn eller ved høyrøstet bønn eller ved noen form for strev fra vår side. Gud er suveren og deler ut etter sin egen vilje. Det er avslappende å tenke over nådegaver slik. Ellers kan vi lett bli åndelig stresset og loviske i bønnelivet og tjenesten. Vi kan komme til å spørre: Hvor mye må jeg egentlig gjøre for å få nådegavene?
Nei, Gud gir oss gavene.
Det er også ydmykende: Vi er helt overlatt til Gud både for frelse og tjeneste. Det vi får av ham er hans utrustning og ingen ting av oss selv. Men det sier oss også at han kan gi det uavhengig av vår egen utrustning og uten hensyn til vår forstand eller utdannelse og kunnskap. Den ringeste i verdens øyne kan få store nådegaver. Han satte legemet sammen slik at det ringeste får størst ære, står det. 1. Kor. 12, 24. Slik er Guds vilje.
2. Nådegavene er forskjellige.
1. Kor. 12, 4-6 sier: Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme, det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme.
Dette sier oss at det er mange tjenester i Guds rike. Nådegavene skal dekke alle felt. Vi er ikke like verken legemlig eller åndelig. Og det er rett at det er slik. Gud har ordnet det på den måten.
Paulus bruker et bilde på dette mangfoldet: Slik et menneske har mange lemmer, slik er vi lemmer på Jesu legeme, v. 14ff. Det er nødvendig at lemmene er forskjellige hvis legemet skal fungere rett. Slik må de kristne være forskjellige om tjenesten skal være allsidig og rett.
Det må være dette som er ment i 1. Kor. 3, 5f. Paulus og Apollos var begge tjenere, men de hadde forskjellige oppgaver. Paulus planta – det var vekkelsesarbeidet. Han førte hedningene til tro på Kristus. Han var deres åndelige far, kap. 4, 15, og han la en god grunnvoll, kap. 3, 10.
Apollos derimot vatna – det var fortsettelsen: han gav dem åndelig føde og førte dem inn i voksteren som kristne. De var tjenere som hadde ført dem til troen. Og det var Herren som gav enhver, v. 5.
Men denne forskjellen kan innebære en fare – både blant prester, predikanter og andre kristne. Det kan oppstå sjalusi – om jeg har lite eller små nådegaver. Men faren er like stor til hovmod om jeg har større eller flere nådegaver enn andre.
Dette tar Paulus tak i. Foten skal ikke si: Jeg hører ikke til legemet fordi jeg ikke er hånd, kap. 12, 15. Og øyet skal ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke, v. 21. Begge er like nødvendige.
Nå vil Paulus si fra Gud: Vær fornøyd med det du har og bruk det. I Rom. 12 er det også tale om nådegaver. Der sier Paulus at vi ikke skal tenke høyere om oss selv enn vi bør tenke, v. 3. Vår sak er å være tro mot det vi har fått og ikke strekke oss etter det vi ikke har.
Heller ikke skulle vi bli mismodige over at vi har så lite. Det kreves av husholdere at de skal finnes tro(faste) mot det de har fått, 1. Kor. 4, 2. –
Men gjennom alt dette sier Paulus: Gud gav vekst. Det er hovedsaken. Vi kan ingen ting gjøre av oss selv uten ham. Joh. 15, 5. Gud er den som virker i oss både å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. Det skal bevare oss små.
3. Nådegavene er gitt til tjeneste.
Hensikten med at Gud gir oss gaver er ikke nytelse eller til eget behag og ære. Det fører meget lett til verdslighet. Nådegavene skal brukes i Guds rikes tjeneste. Derfor heter det i 1. Kor. 12, 7: Åndens åpenbarelse gis til enhver til det som er gagnlig.
I Efes. 4, 11ff er det tydelig at de er gitt for to formål:
a) Vi skal settes i stand til å vinne mennesker for Gud. Han vil bruke oss til det mens vi er på jord. Det skjer i det små, i det daglige. Derfor gav han noen til profeter, evangelister osv. Alt misjonsarbeid må vi se på ut fra dette siktemål: Det vi har av utrustning skal brukes for å vinne andre for Gud. Det er hensikten med barnelag og misjonsforeninger så vel som med møter og offerveker. Guds rike skal nå videre.
b) Det andre er å hjelpe de andre troende til et rikere og bedre liv med Jesus. Vi skal ikke kritisere andre unødig eller finne alle slags feil ved dem. Det er så lett, også uten nådegaver! Nei, vi skal trøste Guds menighet, styrke de helliges samfunn, hjelpe hverandre i det daglige liv så vel som på møter. Har vi tenkt nok over det?
Litt forenkla kan vi si: Alt som er med å fremme disse to tingene er nådegaver. Og de skal brukes. Det åndelige er hovedsak her, ikke det sosiale og materielle. Derfor skal vi tenke over hva som er viktigst i lagsarbeid og foreninger. Er det å vinne noen for Jesus? Det må være feil å legge hovedvekt på det miljøskapende og så å si stanse der. Unge og eldre skal ikke bare bevares fra ytre synder og fall. Grunntanken i Guds rike er: Sjela må bli frelst. Vi skal bli sanne tilbedere.
Det er mye tale om tungetale. 1. Kor. 14, 23 og 28 sier at hvis den ikke står i tjenesten, for å vinne noen for Gud, bør den heller utelates. I lys av det kan vi spørre: hvorfor streber så mange i dag etter tungetale og under? Er det trangen etter egne opplevelser eller sjelevinnertrangen?
4. Vi skal strebe etter nådegaver.
Vi leser om dette i 1. Kor. 12, 31 og 14, 1 og 12 og 39. Om dette skal vi si to ting her:
a) Vi skal bruke det vi har. Dermed styrkes nådegaven og utvides. Det er ofte med nådegaver som med muskelkraft: Ved bruk og øvelse blir den styrket, uten øvelse blir den slapp og dorsk. Det var slik med talentene også: Den som fikk en talent gravde den ned i jorda og hadde bare den ene på regnskapsdagen. De andre brukte det de fikk og økte talentene. (Om ikke parallellen er fullstendig i alt, sier den noen om nettopp dette.)
Jesus vil peke på faren for oss alle enten vi har fått mye eller lite: bruk det du har fått.
b) Vi har et visst ansvar for nådegavene våre. Paulus sier i 1. Tim. 4, 14: vannskjøtt ikke den nådegave som er i deg. I en nyere oversettelse står det: forsøm den ikke. I 2. Tim. 1, 6 sier han: Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg. I en nynorskbibel står det: kveik på nytt. – Og i 1. Kor. 14, 1: Jag etter …. streb etter åndens gaver. Det betyr ikke et sjelelig strev eller nervøs jaging etter mer av Gud. Ordet betyr å ønske inderlig og blir oversatt med å søke.
Dette må bli vår lengsel og bønn: ”Herre, gi hva du befaler, og befal så hva du vil.” Vi skal ønske å få gavene for å tjene, slik at Guds rike vokser.
5. Vi skal hjelpe hverandre til å finne vår nådegave.
Det er ikke sikkert at vi alltid er klar over vår egen nådegave med en gang. Derfor skal vi lokke den fram, lede og hjelpe hverandre. Det skjer når vi gir ansvar og ber andre å delta i tjenesten i misjonen og bedehuset. Noen må vi ofte be flere ganger. Kanskje svarer de nei første gang – ofte av nervøsitet og usikkerhet.
La oss derfor stadig være på vakt etter nådegaver hos andre og få dem inn i tjenesten for Guds rike. Slik vokser Guds rike hjemme og ute. Vi skal ikke kreve fullkommenhet av tjenere, men hjelpe dem til å bli bedre. Det trenger vi alle. Og kanskje din nådegave nettopp er å finne nådegavene hos andre. Paulus minner Timoteus om hans nådegave. 2. Tim. 1, 6.
6. En bedre vei: KJÆRLIGHET.
Midt mellom de to kapitlene om nådegaver der det også stod at vi skulel søke dem, står kap. 13. Den er kalt kjærlighetens lovsang. Det var den bedre veien som Paulus viste til i kap. 12, 31. I innledningen til kap. 13 i norsk oversettelse av 1930 stod det: ”Bedre enn å strebe etter nådegaver er å strebe etter kjærligheten, som er den ypperste av alle Åndens gaver. Hadde noen andre gaver men ikke kjærligheten, var han dog intet og hadde intet gagn av det.”
Det er et viktig ord når vi taler om nådegavene. Vi skal også huske at nådegavene skal brukes i kjærlighet. Når det står: en ennå bedre vei (enn å eie nådegavene), må det bety at du kan tjene i Guds rike på en bedre måte ved uselvisk kjærlighet enn om du eide alle nådegavene! ”Endog det høyeste embete i kristenheten er ingen ting om kjærligheten mangler, skriver Hugo Odeberg.
