II. Jesu ord om vranglære m.m.
Vi begynner med Frelseren. Han var
og er Guds Sønn. Derfor kan han ikke ta feil. Det han har sagt om alle ting,
vil skje. Derfor lytter vi gjerne med ærbødighet og ydmykhet til det han sier. Men
vi kommer ikke til å ta med alle bibelvers om dette i noen kapitler her. Det
blir et utdrag som viser hovedsaken.
Allerede i Bergprekenen advarte
Jesus disiplene mot forkynnere som ikke talte rett. Han sier i Mat. 7, 15: Vokt dere for de
falske profeter. Han hadde nettopp bedt folket om å gå inn gjennom den trange
porten og leve på den smale veien. For det var også en annen port – som var
trang og veien der var brei. Og det var altså de falske profetene som talte om
en lettere vei til Guds himmel. Der skulle det ikke koste noe for dem selv.
Problemet var at den breie veien ikke førte til målet. De ville aldri nå Guds
himmel om de fulgte deres råd og tale.
Jesus sier også at de falske
profeter kommer med list slik at folket ikke skal forstå at noe er galt. De
kommer i saueklær. På tross av utseende er de ulver som vil splitte og sluke
Guds forsamling på jord. Det lærer oss at vi også skal være forsiktige med de
som er vennlige og hyggelige mot oss. Det er ikke utsiden som betyr noe. Det
kan nok være vanskelig å oppdage hjertespråket hos noen, men da bør vi kanskje
ha litt bedre tid til å prøve dem. Det var en god regel i gamle dager. Fruktene
er det som kommer og viser seg etter en tid.
Her sier Jesus også noe om hvordan
det går dem til slutt, v. 21ff. Det kommer en dag med regnskap og oppgjør for
alle forkynnere og arbeidere i Guds rike. «På den dagen,» sier Jesus. Da er det
ikke nok å si: Herre, Herre. Og det er heller ikke nok å vise til resultater av
vårt liv. Da skal noen komme fram og si: «Vi har». Og så regner de opp profetord,
makt over onde ånder og mange kraftige gjerninger. Ja, de har gjort det i Jesu
navn.
Det er altså ikke tale om
ukristelige og verdslige mennesker. Vi taler her om forkynnere og arbeidere som
bruker Jesus i tjenesten. Det er i etterkant av dette at han taler om de som
bygger hus der grunnvollen svikter. Det fundamentale er feil.
I en av sine gjenkomsttaler hos
Matteus svarer Jesus på disiplinenes spørsmål slik: «Se til at ingen fører dere
vill» (Mat. 24, 4). Han visste hva som ventet dem. Også disiplene stod i fare
for å falle. Det var til dem han talte nå.
Så utdyper Jesus svaret på denne
måten: «For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias. Og de skal føre
mange vill.» Det er ikke tale om noen få eller en og annen svak sjel. Mange,
sier han. Og det er i gjenkomsttalen han sier dette. I den siste tid før hans
gjenkomst vil faren være størst. Mon ikke vi er inne i den tiden nå? Vi er i
alle fall nærmere gjenkomsten enn noen gang før.
Mange ting skal skje i forkant.
Naturkatastrofer og forfølgelse og hat bl. a. Og da kommenterer han det slik:
«Mange skal da falle fra … Mange falske profeter skal stå fram, og de skal
forføre mange … da skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» V. 10ff. Det blir
med andre ord mange frafall og uhyggelige stunder i de siste dager. Og det er
når vi ser dette, at vi skal vite at Jesus er når, v. 33. Mot slutten av denne
mektige tale kommer han med formaningen og oppfordringen til disiplene: «Vær
derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke
tenker.» v. 33.
Jesus har omsorg for sine og
formaner dem – dere også, sier han. Han vil også nå oss i dag, snaret 2000 år
senere. Vær rede! Han kommer uventet.
Markus har et lite tillegg i talen:
Ta dere i vare, Mark. 13, 9. Og begge sier noe om at det er de som holder ut
til enden, som blir frelst. Vær på vakt, sier Jesus. Jeg har sagt dere det på
forhånd, Mark. 13, 23. Ingen unnskyldning blir godtatt. Vi er advart. De falske
profeter og forkynnere er så farlige at til og med de utvalgte kan bli ført
vill – om det var mulig. Mark. 13, 22.
Det er Lukas som i en gjenkomsttale
siterer dette av Jesus: Kom Lots hustru i hu, kap. 17, 32. Hun skulle også være
med ut av Sodoma til et trygt sted i fjellene. Men hun gjorde mot Guds bud og
så seg tilbake. Dermed var hennes reise slutt. Det skal vi huske, slik kan det
gå. Det kan bli resultatet av den falske lære.
Også Lukas taler om falsk
forkynnelse, kap. 21, 8: «Se til at dere ikke blir ført vill. For mange skal
komme i mitt navn og si: Det er meg. Og tiden er kommet vær.» Og så legger han
til: Gå ikke etter dem!
Vi skal skille lag med vranglærene.
Vi må lære å skjelne mellom rett og falsk lære og forkynnelse. Og så sier vi:
Nei takk, til det som ikke stemmer med Ordet.
Johannes siterer også Jesus om
dette emnet. Hos ham ligger denne tanken under mye av det han sier. Johannes
sier f. eks. at Jesus kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham, Joh.
1,11. Da sier han underforstått at jødene (hans egne) vraket Messias og var
slik hans motstandere. Det ser vi i Mat. 23 der Jesus har sterke ord om og mot
de skriftlærde («jødene»).
I Joh. 10 kommer så lignelsen om
den gode hyrde. Her tenker vi ofte på hyrdens oppgave og at han passer på oss –
i tråd med Salme 23. Men allerede i første vers taler Jesus om en annen, en tyv
og en røver som ikke går gjennom døren. I v. 5 taler han om en fremmed som
prøver å få sauene med seg. Da sier Jesus noen avslørende ord med stor lærdom i
seg: De vil ikke følge ham. I v. 12 blir han kalt for leiekar som ikke kjenner
ansvar for sauene.
Det er rimelig å mene at dette på
Jesu tid var fariseere og skriftlærde. De var loviske og gav nøye akt på det
ytre og de religiøse former. De bryter seg inn i menigheten for å stjele, som
J. R. Dummelow sier. Sauene kjenner ikke de fremmedes røst. Det er en viktig
setning og sannhet. Den som kjenner lite til Jesu forkynnelse og lære, vil lett
la seg lede på andre veier. Og hvordan skal vi få et godt kjennskap til hyrdens
røst? Her har svensken Erik Bernspång et godt svar: «Gjennom å lytte flittig
til Jesus i Ordet holder vi oss kjent med hyrderøsten, og slik er risikoen
mindre for å bli bedradd av de mange røstene» (Joh. Evang. S. 266). Å lytte til
andre skaper bare forvirring i sjelen. Da kan også en sann troende bli usikker.
Til alle tider har det vært slike
lovlærere. De har ikke alltid lagt vekt på samme lære. Felles for dem er
likevel at de vektlegger det vi må gjøre for å bli kristne og bli bevart i
troen. Det er i møte med dem vi må være trygg på hyrderøsten. Hva ville Jesus
sagt i dette tilfelle? Lovlærere kan vi trolig finne i alle samfunn – i
Statskirken (Folkekirken), i lekmannsorganisasjoner, i frikirker og i mindre
grupper som samles om Guds ord.
Jesu tale i Joh. 10 lærer oss bl.
a. de som kjenner hyrderøsten godt, vil reagere på fremmed tale. Vi sier gjerne
at «noe skurrer», det er ikke ekte og stemmer ikke med det vi vet fra
evangeliene. Her er det ikke alltid tale om teoretisk kunnskap. Det er Guds ånd
som taler til vår ånd og veileder oss til sannheten. Og da bruker Ånden Guds
ord som han minner oss om og ber oss holde fast ved. Det er slik vi blir
trygge.
