Med gullbokstaver - Jes. 53, 6.
«Vi for alle vill som får, vi
vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme
ham.»
Slik taler en gammel profet i et av de fineste kapitler i Det gamle
testamentet. Jesaja ser framover – en ny tid skal komme. I første rekke gjelder
det hjemkomsten fra Babel. Israel skal igjen få bo i sitt land, det de fikk av
Herren selv. Men tanken og profetien stanser ikke der. Han ser utover hele
historien og skriver noen linjer med dypt innhold.
Det er om dette verset Luther sier: ”Skriv det med gullbokstaver på
ditt eget hjerte.” - For her ser vi de to største og viktigste dager i hele
verdenshistorien. Det har aldri hendt noe som har hatt slik virkning for alle
mennesker som dette.
Hver får vi først høre hvem
det er som gjør dette – Jesus i v. 2-3. Vi ser ham her som Guds Sønn. Det
begynner i kap. 52,13. Folk flest forstod ham ikke og regnet ikke med ham. Men
Gud løftet ham opp. Det var så lite, bare en kvist. Men han var Guds tjener – og
han skulle gjøre Guds vilje.
Dernest: Hvorfor gjør han
det? Vi hadde falt i synd, selve grunnmuren vår var ødelagt. Noe radikalt måtte
skje om ikke hele skaperverket skulle ødelegges. Og det kunne ikke noe menneske
gjøre selv. Gud måtte gripe inn.
Uten å tenke dette, vil ingen forstå hva kristendom er. Vi må ha et
klart syn på synden før vi får et klart syn på frelsen. Adam var vår
stedfortreder og representant før Jesus ble det.
Hvilke to store dager er det vi taler om her?
I. Først kom Syndefallets dag.
I 1. Mos. 3 leser vi om den. Og verset vårt er en fortolking til det:
Vi for alle vill.
1. Det er sant om alle mennesker og alle land. Alle mennesker var med i
fallet. Det var så dypt at vår natur ble syndig. Rom. 5, 12-19 sier at fallets
følger nådde hver sjel på denne jord. En mann syndet – og alle syndet med ham.
Derfor er alle fortapt i Adam. Jesus kunne si med all rett i Luk. 19, 10:
Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Her er ingen
unntagelse.
Bibelen forkynner: Vi er på feil vei like fra starten.
2. Vi har alle personlige syndefall. Vi vendte oss hver til sin vei, står det. Og
Paulus skriver: Alle har syndet, Rom. 3, 23. Vi synder nok forskjellig og i
ulik grovhet, men alt er mot Gud. Det er hovedsaken. Ingen er gode nok til å nå
fram. Vi står personlig ansvarlig for livet vårt. Og alt er oppskrevet i
himmelen. Store bøker rommer alt. Åp. 20.
Men all synd kan samles i det ene: du vil ikke tro på Jesus. Du har
forkastet ham. Derfor går du fortapt. Joh. 3, 36. Joh. 16, 9-10. Alle har brutt
Guds hellige lov og er like skyldig som Adam. Rom. 3, 19-20. Hver munn skal
lukkes.
Bibelen forkynner: Vi er skyldige til straff.
3. Vi sammenlignes med sauer. De kan noen ganger oppføre seg tankeløst, de går der
det passer dem best. Sml. 1. Pet. 2, 25: «Dere var jo som villfarne får». Se
også Salme 119, 176: «Jeg har fart vill». Det betyr:
- Vi gikk vår egen vei, og egoismen er en hovedsynd. Vi vil ikke bøye
oss for Guds vilje. Mennesket følger sin egen lyst og vilje og gjør helst det
vi liker å gjøre. Det er et merke på vår tid. Vår egen vei går alltid bort fra
Gud. Slik var det også på Jeremias tid: To onde ting har mitt folk gjort. De har
vendt seg bort fra meg, - og gravet seg egne brønner. Jer. 2, 13.
Jesus brukte dette som et bilde på frelse. «Om noen av dere har hundre
sauer og mister en av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ørkenen og gå
av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?» Luk. 15, 4.
Jo, det er Guds natur og hensikt.
Og når han har funnet det, blir det stor glede. Glede i den frelste
hjerte, i Guds menighet, hos Gud og hans engler. Og gleden har takketonen i
seg: Tenk, at jeg fikk være med!
- Som sauene var de uten beskyttelse. De var overgitt til fare og
undergang blant de ville dyr og tyver, i ørken og på øde steder. En enkelt sau
er håpløst fortapt i en slik situasjon. Og det er vi. I Ef. 2, 12 skriver
Paulus: Dere var uten Gud og uten håp i verden. Mange en sau har dødd ute i
heia. De fant ikke hjem igjen og kunne ikke finne tilbake..
Bibelen sier at vi er uten mulighet til å finne Gud.
Menneskene behøvde altså hjelp på alle måter og områder. Hvis det ikke
hadde kommet en ny dag, ville vi alle vært hjelpeløst fortapt.
II. Da kom Langfredag.
Det var en frelsens dag. Da ordnet Gud opp for oss på Golgata – han la
all vår skyld på Sønnen. Jesus gjorde alt. I en eldre bibel stod det slik her:
Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Hva skjedde så i Jesu
dødsøyeblikk? Dette er virkelig skrevet med gullbokstaver. For her er vi ved
kjernen i Bibelen.
1. Han førte oss tilbake til Gud, 1. Pet. 3, 18. Luk. 15, 5-6. Han åpnet en ny
dør, det er den åpnede dør i Åp. 3, 8. Syndefallet hadde ført oss bort fra Gud,
mens Frelsens dag førte slekten tilbake. Tenk på det: Hele verden er etter sin
natur fullstendig borte fra Gud! Og den har ingen mulighet til å finne tilbake
selv. Alle hedenske religioner er nytte løse. Det finnes bare en vei til Gud.
Da er det veldig alvorlig i vår tid at mange er liberale i forhold til Guds bok
som viser oss veien til Gud. Med sine tolkinger kan de forkludre Ordet slik at
folk ikke har tillit til det lenger. For det er bare Bibelen som viser oss
Veien – og det er Jesus. Han gjorde alt ferdig.
2. Da betalte han all skyld og tok all straff, v. 5. 8. 10. Det er Jesu soning. Den verste dom et menneske
kan få er døden. Alt annet kan vi skaffe igjen, men døden er endelig. Slik er
det også i åndelig betydning. Denne evige straff tok han. Rom. 5, 8 «Men Gud
viser sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var
syndere». Og det har alt skjedd. Du skal ikke vente på at det endelig må skje.
Det er fortid.
Jeg hadde lån på huset i lang tid. Og det måtte betales. Sett nå at en
venn kom og sa: Jeg skal overta lånet og betale deg ut? Hva da? Var det mer å
betale da?
Jesu ble min stedfortreder. Gud la ansvaret på ham. Det skjedde da han
ropte «Fullbrakt» på korset. Da var det ikke mer å betale. Det er
gullbokstaver.
En haugiansk kvinne på Sunnmøre tenkte mye på Gud og frelsen. En dag
rann et lys og hun skrev det ned:
Du gikk for meg en blodig sti,
Og jeg som skyldig var slapp fri,
Guds vredes skål du tømte ut,
Så dyrekjøpt er jeg din brud.
Berta Canutta Aarflot var 41 år, og dette synet tente en ny tone hos
henne. Det var i 1836. Hun fortsetter:
Ha takk, min kjære
Frelsermann. Jeg aldri nok deg takke kan.
Slik er det å være et Guds barn.
3. Nå oppsøker han oss i syndelivet. Han stiger ned i søla der vi
er. Han leter til han finner oss – og gir oss sin rettferdighet, v. 11. Derfor
er vi med i misjonsarbeid. For hedningene søker heller ikke Gud. Og vi kan peke
på Jesus for noen og rope: Kom, du også! Det er kallet fra Herren som må lyde
utover jorden.
Det må bli en personlig langfredag for oss. Da ser vi med troens øye:
Tenk at det var for meg! Forut går alltid erkjennelse og bekjennelse av synd.
Og så tillit til Jesu verk på korset. Der skjedde noe som gjelder meg. Det skal
vi få ta imot.
Kong Karl V lånte mange penger av en kjøpmann i Antwerpen. Kongen var i
krig og behøvde nye finanser. Regningen forfalt, men kongen var stadig i gjeld.
Det forstod kjøpmannen, og han kalte sammen til et stort selskap der også
kongen var. Foran seg hadde kjøpmannen et fyrfat der det brann ild. Så tar han
opp gjeldsbrevet til kongen og sier: Kjenner du dette? Ja, sier kongen, og jeg
skal betale, men jeg har ikke penger nå.
Da la kjøpmannen gjeldsbrevet inn på fyrfatet og det tok til å brenne.
Da bare asken var igjen, spurte han kongen: Hvor er gjelden nå?
Og kongen forstod: Den var borte. – For 2000 år siden tok Jesus mitt og
ditt gjeldsbrev med til Golgata. Der ble det borte for alltid.
Kom du også!
Ta
imot – og tro på Frelseren Jesus Kristus.
Nils Dybdal Holthe.
Artikkel i bladet "Bibelsk tro" nr. 2 2015.
-
