lørdag 14. juni 2014

Religion og kristendom del 1.



Religion og kristendom.

Av Nils Dybdal-Holthe

(Etter inspirasjon fra O. Hallesbys bok: Religiøsitet og kristendom.)

Del 1.

1. Det går an å forstå tittelen på denne sida som forholdet mellom andre religioner og kristendommen. Hva er forskjell og eventuelle likheter? Det har ikke vært den første tanken her. Det har heller vært forskjellen mellom sann kristen tro og liv - og den religiøse interesse de fleste mennesker har. Det siste gikk gjerne under navnet "folkereligiøsitet" el. l. før. Og den eksisterer fremdeles.
- Siden er ikke tenkt som en diskusjonsside om egne meninger og hva folk flest synes, men innlegg som kan belyse saken er velkommen.

2. I 1929 skrev professor Ole Hallesby boken "Religiøsitet og kristendom", utgitt på Lutherstiftelsens forlag. Her drøfter han nettopp dette spørsmålet. Andre har også skrevet om emnet. Hallesby sier i forordet: "Kristendommens store fare gjennom alle tider var ikke motstand og forfølgelse, men å oppblandes og forveksles med hedensk religiøsitet.
Det var en slik oppblanding gnostisismen foretok."
nevner han den nestorianske kirke, islam, katolisismen i middelalderen og i nyere tid bl.a. rasjonalismen. Alle hadde det med seg at sann kristendom bukket under mange steder. Hallesby sier at han vil veilede folk som vil vite forskjellen mellom religiøsitet og kristendom - for å frelse sin sjel. Det er også viktig i vårt århundre.

3. Både Bibel og erfaring er klare på at det er sanne og falske kristne til alle tider. Ikke alle som kaller Gud Herre, er dermed Guds barn. Og noen skal komme frem for Gud på dommedag og si at de har trodd på ham. Da skal Jesus svare: Jeg kjenner dere ikke. La oss ta dette alvoret til oss og gjøre opp vår sak med Gud mens det er nådetid. Ellers går det evig galt. På grunn av plassen skal jeg bare vise til noen få bibelvers her: Mat. 5, 20; 7, 15-23; Mat. 23; Mat. 24, 5. 10f.; 2. Tes 2,3; 1. Tim. 4, 1ff.; 2.Tim. 4,3f.

4. Det første Hallesby sier når han skriver om religiøsitet, er at all religion inneholder noe av tankekorset eller paradokset. Det henger sammen med at vi ikke alltid forstår så mye av Gud og hans tanker. De er høyere og dypere enn våre. Og jo nærmere vi kommer Gud, jo mer forundret og uforståelig blir mange ting her i verden.
Det kan være flere tankekors, sier Hallesby. Det gjelder vår tanke og intellekt, moralen eller menneskelivet, og det religiøse om hvordan Gud egentlig er. I møte med dette overmenneskelige kan vi reagere på ulik måte. En av farene er at vi slår av på det Gud har sagt i sitt ord. Da ligger det nær å lage seg en egen, privat religion. Mennesket er religiøst l sitt vesen, men spørsmålet blir hva slags «religion» vi har. Det må vi se mer på etter hvert.

5. Et tankekors betyr at det er vanskelig og kanskje umulig for tanken vår å forstå eller akseptere noe. For noen er det et tankekors at Gud i det hele tatt eksisterer, og et enda større spørsmålstegn setter mange ved at Gud er god – når han tillater så mye ondt i verden. Da har mennesket en tendens til å gi Gud skylden for ulykker og død og nød i verden. Og det gjør de selv om de ikke tror at det er en Gud.
På samme måte er det et paradoks for vår tanke alt det Gud er og har gjort og fremdeles gjør. Det gjelder tanken om skapelse av intet, at han oppholder oss ved sin Ånd og at han har en Sønn som kom til jord og ble menneske og samtidig var han Gud. Dette er noe av det menneskene ønsker å slå av på. Noen vil fremdeles beholde Gud, kanskje som en reserve eller forsikring for fremtiden. Da blir det gjerne en selvlaget snill gud. En religion som går definitivt mot at Gud har en sønn, er islam. For deres tanke er det en umulighet, slik det også er for en del verdsligsinnede mennesker. Det er en form for religiøsitet.

6. Tankekorset viser seg også i moral og etikk. Det betyr her spesielt de kristnes liv og tanker om hav som er rett og galt. Mange mennesker har svært ulike tanker om det, og slike tanker trenger seg også inn i og blant de troende. Da stiller man spørsmål og finner nye svar på det. Er vi forpliktet på Guds bud og de bibelske normer, eller kan vi finne fram til nye regler for livet som passer inn i vår situasjon.
Kristen etikk vil svare nei på slike spørsmål og problemer hvis de støter an mot bibelske tanker. Og her mener vi ekte kristen etikk. Som kjent kan mennesker skrive og tale i kristendommens navn uten at det dermed er sagt at de følger bibelske normer.
Her må vi som troende være på vakt og prøve alt på Guds ord, som de kristne i Berøa gjorde. Og samtidig må vi være varsomme med dømmesyke så vi ikke gjør noen urett.

7. Synet på Bibelen er viktig i spenningsfeltet mellom religiøsitet og kristendom. Hvis vi mister troen på Bibelens autoritet, mister vi fundamentet for vår kristne tro. For Bibelen er virkelig et tankekors for mange mennesker i dag. E n viktig grunn til det er at de ser på Bibelen som en vanlig bok. Og da kan mange ting virke problematisk. Hva skal vi tenke og gjøre med det?
Her kommer troen inn som en nøkkel. Troen er en overbevisning om at noe er rett og sant. Og den kommer. Noen ganger snart og raskt, andre ganger tar det lenger tid å bli overbevist. Paulus sier at troen kommer av å høre det som blir forkynt. Rom. 10, 17. Hører du og leser mye om bibelske sannheter i Skriften selv, vil den etterlate seg spor som fører til tro og visshet.

8. Troen aksepterer at noe er uklart og at man ikke kan forstå alt. Guds tanker er høyere enn våre tanker. Og kristendommen er og inneholder hemmeligheter eller mysterier som vår tanker ikke klarer å gripe. Men troen ser på Bibelen som grunnsannheter vi er avhengig av. Troen tenker også slik: Noe av det uklare får vente til evigheten.
Men troen er ikke løse tanker og innbilninger. Troen er full visshet om det vi håper og overbevisning om det vi ikke ser, sier Hebr.. 11. Både det vi håper og tanker om det vi ikke ser med øye og tanke har vi fått fra en flere tusen år gammel kilde, Bibelen. Verken himmel eller syndenes forlatelse er noe vi har tenkt ut selv. Vi har fått det fra troens opphavsmann og fullender, Jesus. Hebr. 12, 2. Og vi fikk det ved å lese i den gamle Guds bok og høre en rett forkynnelse om Guds frelse.

9. Tankekors og paradoks.
Det kan tales om flere tankekors i relgion og kristendom. Det er noe i den kristne tro som folk kan støte seg på. Ja, de gjør det stadig vekk. Noen henger seg opp i en vanske i Bibelen og sier: Hvis det er slik, kan jeg ikke tro på Gud. Det kan skje særlig om man har lite kunnskap om troen. For det er ikke slik at vi vet alt om troen om vi har lest en bok eller to om bib
el og kristendom.
Skal vi komme til bunns i dette (så noenlunde etter vår begrensning), må vi se og forstå hva som er den egentlige årsak til all motstand mot kristendommen. Hallesby sier noe om dette som vi skal merke oss: Han spør: Hva var det evd Kristus, som gjorde at de forkastet ham? Og svaret er: Det var paradoksene - ja, paradoksenes paradoks: Han sa at han var Gud.
Det har alltid vært slik. Folk kan til nød godta en Gud, særlig en alminnelig og koselig guddom som bare gjør vel imot oss. Og særlig en gud som lar seg forme etter vår egen tanke.
Men JESUS har folk vansker med. Ikke som et godt menneske. Det er OK. Men ikke som Gud og herre over alt annet. Det er slik Bibelen fremstiller ham. Jesus vil ved sin person og gjerning føre til motstand.
For han er et tankekors. Et kors har en tverrbjelke. Og slik kommer Jesus på tvers av den menneskelige tankegang. Her kan vi ikke forklare oss fram til enighet. Jesus taler om en ny fødsel - og det har også betydning her. Vi må fødes på n ytt inn i Guds rike for å forstå Guds rike. Og selve den tanken er et tankekors.. For menneskene har så ubegrenset tillit til sin evne til å tenke rett, at de ikke bøyer seg Guds tanke.
Det er problemet.

10. La oss nå summere opp noen av kjennetegnene på religiøsitet. Professor Lyder Brun skriver i en bok noe om at den religiøse likner fariseerne på Jesu tid. Og de kommer nok inn i denne gruppen.

Noen hovedpunkt i religiøsiteten er:

1. Det handler om gjerningsreligion, der man skal gjøre så mye en kan og så godt en kan. Gjerningene og arbeidet som utføres kan være av forskjellig slag, fra humanitær hjelp og nødhjelp til deltagelse i kristent arbeid og liv. Det er faktisk ganske lett å gli over fra et trosliv til et gjerningsliv. Og det gjelder både vanlige menighetsmedlemmer og arbeidere i Guds rike. Faren ligger nok nær for alle kategorier. Her handler det på en særlig måte om djevelens listige angrep. Ef. 6, 11.

2. En annen side ved religiøsiteten er ønsket om å tekkes Gud. Det medfører et strev og alvor i livet som kan slite folk ut. De har stadig spørsmålet hengende over seg: Når har jeg gjort nok? Gud må bli tilfreds, men hvor mye skal til? Så leser de mye – ikke for å få noe fra Gud, men som et krav fra Gud: Jeg må jo lese i Bibelen. Og de ber og gråter og tigger Gud om hjelp til å klare dette. I tillegg føler de at de må ofre penger og tid til Guds sak. Også det blir et slit, for hvor mye må jeg ofre før den hellige Gud er tilfreds?


3. Barnetroen kommer også inn her. En gang var det en realitet for mange. De hadde gått over fra en enkel barnetro til voksen og bevisst tro på sin frelser. De fleste som gjør det, har hatt en krise i sitt liv der de også ble stilt på valg. Men det ligger også en fare gjemt her. Vi kan gli ubemerket over fra en barnetro til et vanlig verdslig liv der kristendom bare er et barndomsminne. Jeg har snakket med voksne folk som sier nettopp det uten å si det direkte: Jeg holder meg til min barnetro. Men går de i kirke og bedehus eller frimenighet? Nei. De er helt alminnelige verdslige folk i dagliglivet. Jeg har inntrykk av at noen dermed bruker barnetroen som et alibi for sitt liv. De er døpt, gikk på søndagsskole og hadde kristendom på skolen og ble konfirmert. Noen sier til og med at de ber Fadervår. Men er det hjertebønn eller en tillært regle? Jeg frykter for at det siste er tilfelle med noen. Ingen kjenner andres hjerter, men vi ser fruktene. Kristentroen vil vise seg i livet.

4. Religiøsitet er også en form for lovtrelldom. Alt det vi har sagt ovenfor er i grunnen det. Det gjelder å oppfylle Guds bud. Og loven er streng. Den krever ikke bare noen gjerninger som vi kan utføre, men den krever vårt hjerte og hele vårt indre og ytre liv. Guds lov er altomfattende og er en åndelig størrelse. Vi skal ikke bare se på bokstaven i budene, vi skal oppdage den åndelige og indre betydning. Det har Jesus lært oss i Bergprekenen. Et blikk kan være hor, og sinne er mord, og kjærleiken gjelder ikke bare de du liker, men også fienden og motstanderen

5. I lys av det som nå er sagt, er det i grunnen underlig at de religiøse taler om Gud, men forakter ofte Jesus som Frelser. Gud er blitt en allgod Fader, gammel og koselig som ingen behøver å frykte. Som far vil han tas seg av alle, og han vil selvsagt aldri kaste noen i fortapelsen. De kan tale og tenke på Gud. Men så snart ordet om Jesus som frelser kommer fra, blir det stille. De har ikke noe forhold til ham. Og Jesus blir litt for personlig og nær.


6. Dermed er vi fremme ved et annet punkt: Den religiøse forakter nåden. For nåde er det motsatte av lov. Her kunne vi sagt mye, men nøyer oss med en oppsummering: Nåde er det motsatte av gjerninger og eget strev og en diffus religiøsitet som bare regner med en snill Gud som er venn med alle. Dette siste er faktisk en farlig vranglære i vår tid som ikke har noen bibelsk grunnvoll. – Nåde er gave, gratis, ufortjent og bygger alene på Guds gjerning i Kristus. Her er det Jesu død på korset som gjelder og så hans oppstandelse som Guds underskrift på frelsesverket.