Sendebrevene.

Innledning: Åp. 1, 11-20.

Johannes er på Patmos som fange for Kristi skyld, v. 9. Det var under forfølgelsen ved keiser Domitian ca. år 95 e. Kr. Han var sendt som fange hit dit også andre fanger kom. Det var en søndag - på Herrens dag, v. 10. Han var bortrykket i Ånden, trolig da han var i stillhet og bønn for Gud.

Da ser han noe og hører noe. Det skulle han skrive ned i en bok.

Her er det viktig å være oppmerksom på hvor nødvendig det er å være edru. Vi skal ikke tro alt vi innbiller oss eller tror vi "ser". Vi skal ikke regne ut tida for Jesu gjenkomst. Mange har forregnet seg her og sporet av til skade for seg selv og andre. Vi kan bli så opptatt av bi-ting at vi glemmer hovedsaken. Derfor skal vi være på vakt.

Han ser noe viktig som vi skal ta med oss nå. Og det gjelder til alle tider for alle folk.

1. Menigheten. V. 6 og 11.

Vi er konger og prester for Gud. det gjelder alle de som er rene i blodet, og det er Guds sanne menighet på jord, Guds folk eller de frelste.

Han så dem, de skilte seg ut fra de andre. De sju menighetene er geografisk lokalisert til vestre del av Tyrkia eller Lille-Asia. De er representanter for alle Guds barn i verden til alle tider. De bor midt i en syndig slekt. Slik var det den gang og slik er det nå.

Menighetene hadde det ikke likt og var ikke like. Derfor er flere brukt som representanter og eksempler. Til alle tider vil det være noen som ligner Efesus som hadde forlatt sin første kjærlighet. Og det vil være noen sløve og lunkne som i Laodikea. Men det vil også være noen som ligner Filadelfia og Smyrna som lever sant i Guds nåde.

Kirken er ikke en organisasjon, men vi er alle grener på vintreet Jesus Kristus. Joh. 15. Ordet menighet (gr. ekklesia) betyr de som er utkalt. Og Jesus har kalt oss ut fra denne verden til å være med ham. Denne utkallelse skjer ved forkynnelsen av evangeliet. Noen hører, tror det og tar imot budskapet om frelse. De får del i syndenes forlatelse av nåde for Jesu skyld. I den stund blir de innlemma i Guds rike.

Vi blir aldri fullkomne i denne verden. Og det vil alltid finnes svake kristne og hyklrere i menigheten. Likevel er det herlig å være frelst fordi vi er renset i blodet og får tro vi hører med.

I Høys. 1, 5 står det: svart er jeg, men yndig. Det er situasjonen til en kristen. I oss selv er vi svarte av synd og har det gamle kjøtet og naturen i oss. Den blir vi aldri ferdig med på denne jord. Likevel er vi yndige for Gud fordi vi er renset i blodet. Det må vi takke for og det kan vi fryde oss over.

Lysestakene er menighetene. Selve lyset er av Gud. Alt er egentlig hans verk. Når vi erkjenner det, blir vi ydmyke og små.

2. Han ser Jesus. v. 13f.

Johannes snudde seg for å se røsten! Han lignet en menneskesønn. Det ordet brukte Jesus om seg selv som menneske. Og vi vet at han ble som en av oss. I tidens fylde ble han utsendt av sin far, født av en kvinne, født under loven i Israels folk, Gal. 4,4. Ordet ble kjød og tok bolid iblant oss, Joh. 1, 14.

Denne Jesus som nå var blitt en himmelsønn gikk mellom lysestakene. Han betraktet altså sin egen menighet.

Hva står skrevet om Jesus her? Vi får et fint bilde av Frelseren i dette avsnittet.

- Han har en fotsid kjortel, tegnet på en verdig person, enperson med myndighet. Også en yppersteprest brukte en slik kledning. Aron i den gamle pakt velsignet folket og ofret for folket. Slik velsignet Jesus sine og gav seg selv som et offer for dem, like inn i døden.

- Han hadde et gullbelte slik kongen hadde. Jesus skal styre i all evighet.

- Han hadde kvitt hår som snø eller ull. Det taler om alder og visdom. Dan. 7, 9.

- Hans øyne var som ild, en gjennomtrengende kraft som intet kunne skjules for. Kap. 2, 18. Hebr. 4, 13.

- Hans føtter var som kobber, et bilde på styrke og stabilitet. Intet kan stanse Jesu annet komme til jord! Like lite som intet kunne stanse hans første komme til Israel.

- Hans røst var som havet, det beveger seg ustanselig. Og slik er Guds kall til menneskene. Esek. 43, 2. Salme 50, 1: han kaller fra solens oppgang til dens nedgang. I 1978 oversettelse står: fra øst til vest. Men også tidsbegrepet er med her: Gud kaller alltid og ikke bare alle steder.

Det er viktig at vi lærer Jesus å kjenne. Alt annet er ubetydelig. Men hvor kan vi lære rett om Jesus? Det fører oss til det enste punkt:

3. Han så Guds ord, v. 16. Det var et skarpt og tveegget sverd. Det gikk ut av Jesu munn. Han ser ordet, for ordet var i funksjon.

a) Ordet var et sverd. Det var skarpt. Sverdet symboliserer Guds dom, makt og herskerstilling. Den som har sverdet eller hæren, har kontrollen. Her lærer vi altså at Guds ord har makt og den endelige kontroll, selv om det ikke ser slik ut nå.

b) Det er tveegget som betyr at det har to oppgaver.

- Det skal slå, knuse, ødelegge alt vondt og ugudelighet. Vår egen kraft og gode tanker om oss selv og verden må knekkes. Denne tjeneste med Ordet blir til forherdelse og ødeleggelse for oss hvis vi ikke bøyer oss for budskapet. Dette er lovens gjerning.

- Det skal lege, bygge og frelse oss når vi bøyer oss for dommen over selvlivet. Ordet gjenføder den ugudelige som ikke kan frelse seg selv. Jer. 1, 10; 18, 7.9; 31, 28.

Guds ord må få ta fra oss selvtilliten og troen på at vi kan gjøre noe til frelse. Da gir Gud oss en ferdig og fullkommen frelse. Han gir oss et nytt liv i Jesus Kristus.

Johannes ble redd, v. 17. Og slik blir et ekte møte med Jesus i Guds ord. Jesus er skaper og dommer. han var død - for våre synder. Men han seiret og lever. Derfor har han nøklene. Vil vi bøye oss for ham?

1. Åp. 2, 1-7. Efesus.

Efesus lå ved kysten av Egeerhavet og var faktisk hovedstad i provinsen Asia (Lille-Asia). Herfra gikk handelsveien til Eufrat og var den viktigste handelsbyen i Lille-Asia. Den hadde ca. 200.000 innbyggere på denne tida med både jøder og hedninger. Kjent er Diana-templet som var ett av verdens sju underverker. Paulus kom i konflikt med sølvsmeder som laget miniatyrutgaver av templet.

I brevet til Efesus introduserer Jesus seg som den som holder de sju stjerner i sin høyre hånd og som går mellom lysestakene. Han verner sine tjenere og venner på jord, og han ser hvordan vi er og kontrollerer oss. Han vet alt om oss. Det er Jesu bedømmelse av oss som er viktigst og som egentlig betyr noe.

Først kommer Jesus med mye ros til denne forstanderen og menigheten, v. 2-3. Det er godt når Jesus kan rose oss eller finne noe som består for hans prøve.

De har arbeidet, står det. Jesus vet om arbeidet i Guds rike, enten det er den utslitte misjonæren eller de trofaste medlemmene i en ellers glemt misjonsforening eller en søndagsskolelærer. Forbederen som ingen mennesker roser er også kjent for Jesus.

De har vært tålmodige og tålt mye motgang og ondt av andre mennesker. Djevelen bruker andre mennesker i sin tjeneste slik også Jesus gjør. Og de hadde bestått den prøven og ikke blitt trett. Mange gjør dessverre det og gir opp kampen. Her er en kjempende kristenflokk.

De kjempet ivrig mot det onde og mot den onde. v. 6. De var med andre ord rettroende og ville andre skulle ha den rette lære. Og det er rett, Gud vil det. Han roser den måten å tjene Gud på.

Dernest ser vi at de hadde åndelig forstand og klokskap. De hadde prøvd dem som sa de var apostler og sanne troende. Men de hadde funnet at de ikke var det. Her er altfor mange i dag som godtar alt som kommer i kristendommens navn, og noen mener det er utidig å prøve om troen og livet er rett. Men det er etter Jesus sinn og vilje. Vi skal prøve forkynnelsen og forkynnerne.

Vi hadde trolig sagt dette var en fullkommen menighet så langt det går an i vår tid. Her var så mange positive trekk ved leder og menighet.

Men Jesus så noe mer. Han ser bak fasaden, v. 4-5. Jeg har imot deg, sa han. Det er alvor når vi har fått Jesus imot oss. De hadde forlatt sin første kjærlighet. Det var den store brist i Efesus. Den var sikkert ikke synlig. Men dette er i tråd med Jesu profeti om de siste dager: Kjærligheten skal bli kold hos de fleste, Mat. 24, 12. Men dette begynte allerede i Efesus før utgangen av det første århundre. Selv om mye er godt i en kristenflokk eller hos en kristen, kan det være noe fundamentalt galt fra Guds synsvinkel. Det skulle gjøre oss forsiktige og lavmelte.

Hva var galt? Den første kjærlighet. Det behøver ikke bety følelser eller menneskelig varme. Det følger gjerne med den første kristentid.

Kanskje svaret mer ligger her: alt i troen er blitt vane og ritual. Det fungerer, vi vet hvordan kristenlivet skal være. Den indre gnist er liksom forsvunnet. Og det kan vise seg på mange måter.

1. Forholdet til Jesus, hvordan er det? Som nyfrelste betydde han alt for oss. Han var det ene nødvendige og selve hovedsaken i vårt liv. Hvordan er det blitt med årene. Er det ikke kommet så mange andre ting inn som er like nødvendige? Brud og brudgom har bare en tanke: den elskede. Den andre er alt. Hvis kjærligheten er ekte, eksisterer det ikke andre personer til for dem på det indre plan.

La det være et ransakende spørsmål til oss i dag: betyr Jesus alt? Jesus venter at du først og fremst skal være glad i ham, ikke gjør en mengde for ham. Det er som med Marta, Luk. 10, 42: hun har valgt den gode del. Og det var å sitte ved Jesu føtter og lytte. Bare lytte.

Og her er nøkkelen til den første kjærlighet. Den er en frukt av samlivet med Jesus. Gud er kjærlighet og vi elsker fordi han har elsket oss først. 1. Joh. 4, 10.19.

Jesu spørsmål til Peter på stranda er viktig fordi det er en fare for oss: elsker du meg mer enn disse? Joh. 21, 15. Elsker du Jesus mer enn noe annet i verden?

Har du kanskje forlatt denne kjærlighet - ved at andre ting er kommet mellom, blitt viktigere? La oss gå på kne en gang til, gråte ut hos Jesus og be om ny tilgivelse for dette også. Han legger sine sårmerkte hender på deg og gir forlatelse - og ny varme.

2. Et annet trekk ved den første kjærlighet er en øm samvittighet. Du må leve i et åpent og ærlig forhold til din Gud og dermed til alle mennesker. Den første kjærlighet kan aldri gå på akkord med samvittigheten eller slå av på sannheten. Synden er og blir synd.

Her er vi ganske sikkert ved noe av det ømmeste i vår kristentid. For det er så lett å gå lenger her enn noe annet sted. Bibelen taler imidlertid tindrende klart om saken. Samvittigheten er en skatt, et krystallglass som ikke må knuses.

Paulus skriver og sier mye om dette. Til det høye råd sier han: "Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv like til denne dag", Apg. 23,1. Og til Feliks sier han: "Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker", Apg. 24, 16. Han var meget nøye med dette i livet sitt: aldri måtte noe få rom som tok samvittighetsfreden. Derfor kan han skrive så frimodig til sin unge venn også: "strid den gode strid i tro og med god samvittighet" 1. Tim. 1, 19. Også da hadde noen kastet den fra seg, til skade for seg selv og andre.

Dette frafallet gjelder trolig mange. Det begynner så smått og ubemerket. Og en forsøker alltid å forsvare og unnskylde i stedet for å erkjenne. En bruker med andre ord sin egen tanke og mening som rettesnor for det som er rett. Luther sa det slik: samvittigheten skal korrigeres på Guds ord. Det skal avgjøre hva som må ryddes opp i mitt liv. Den første kjærlighet har en øm samvittighet her.

2. Åp. 2, 8-11. Smyrna.

SMYRNA.

Smyrna lå 8 mil nord for Efesus, og var en vakker og folkerik by. Den eksisterer fremdeles under navnet Izmir.

Her har vi for oss det korteste av alle sendebrevene i Åpenbaringen. Det er brevet til Smyrna, og her finner du ingen anklage eller refs.

Jesus presenterer seg selv som den første og siste, han som var død og er blitt levende igjen. Det minner om kap. 1, 8 der han også kalles alfa og omega, og 1, 18 der han selv sier: jeg er den første og den siste. Jesus er en levende frelser, og du kan regne med ham. Det ville Jesus at Smyrna skulle få høre først. Ordene i Job. 19, 25 kommer til oss: Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.

Det er godt å leve når det er slik. Folk i Smyrna hadde trengsel, og da trenger vi det spesielt. Hva sies til dette folket?

1. De får bare ros. Slik ligner den forsamlingen i Filadelfia. Jesus finner ingen feil han trekker fram her. De var selvsagt ikke syndfrie, men de levde rett med Gud og sin neste. Han var ikke fullkommen i alt, men levde i ydmykhet og erkjennelse. Nøkkelen er det som står om Filadelfia: du har holdt fast ved mitt ord (3, 8). Selv om verden dømmer oss, går det an å leve slik. Det er ikke "Over evne" som Bjørnsen skrev.

Forstanderen i Smyrna var Polykarp. Han ble en kristen omkring år 70 og led martyrdøden i år 155. Han var kanskje her da Johannes skrev Åpenbaringen. Han må ha vært et sant redskap for Jesus, og var slik Jes. 26, 3 sier: Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred.

2. De møtte motgang. Jesus visste om trengsel og lidelse, v. 9-10. De opplevde spott, trengsel og prøvelser. Ja. de måtte endog i fengsel, og fikk motstand av Satans synagoge. Det kostet å være en kristen slik at Jesus kunne rose dem. Men det er tegn på et sant gudsliv. 2. Tim 3, 12: alle som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt. Og i Apg. 14, 22 fortelles om at Paulus styrket menighetene ved å si: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Det er veien vi ikke kommer utenom om vi vil til himmelen.

De kunne risikere døden, v. 10. Det gjaldt å være trofast like fram til målet. Gud fritar oss ikke fra lidelse, men den har en grense. 10 dager er fastsatt her. Og det må bety en kort stund. Ti er også fullstendighetens tall. Vi tåler ikke like mye lidelse, men vi får alle vår fullstendige del av den. Motgang er ofte rensende. Og kanskje Herren ser at vi trenger det for å løses fra verdslighet og selvopptatthet. Åp. 19, 7b: hans brud har gjort seg rede.

3. De var fattige. Ordet fattig kan ha to betydninger. Og begge betydninger kan være aktuelle både i Smyrna og hos oss.

a) De var fattige på jordisk gods. En regner med at det var en lav levestandard i Smyrna og få rike kristne. I seg selv er ikke det noen himmelbillett. Men det kan være en fordel. Jesus sier at det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike, Mark. 10, 23. En høy levestandard kan være hinder for å søke Gud, fordi den gjør oss selvopptatt og fornøydd med livet. La oss huske hvordan de måtte be om mat til neste dag i gamle dager. Det skapte avhengighet av en høyere makt.

b) Men Bibelen bruker også ordet fattig om vår indre tilstand når den er mottagelig for Guds rike. Den åndelig fattige erkjenner sin synd og skrøpelighet. Han vet han er avhengig av Gud i alt og at han er totalt hjelpeløs uten Gud. Det er dette som menes med ordet i Mat. 5, 3: salige er de fattige i ånden.

4. Likevel - de var rike. På tross av trengsel og fattigdom hadde de en annen rikdom - i Gud. Den som tar imot Jesus som frelser får hele himmelens herlighet. Han kom nettopp for å gjøre oss rike ved sin fattigdom. 2. Kor. 8, 9. Ser du denne rikdom i evangeliet?

a) Frelsen i Jesus er den største rikdom vi har. Her har vi full forsoning for alle synder og tilgivelse for hele vårt syndige liv i fortid, nåtid og framtid. Og det får vi alt av nåde.

b) Alle løftene i Bibelen er våre. Hele Bibelen er din.

c) Gud er vår far og ikke vår dommer. Vi har fått en ny ånd i oss som våger å rope Abba, far til himmelens Gud. Rom. 8, 15. Gal. 4, 6.

d) Jesus er vår talsmann hos Gud. Han ber for oss og står på vår side i striden. Når det går galt for oss, ber han om nåde for sin egen skyld.

e) Og til sist har vi en rik framtid. Vi får livsens krone. Det er lønn for troskapen. Det er arven der oppe når alt på jord forgår. Da er du rik. Alle de andre er i den evige død, i fortapelsens gru og mørke. Det er i sannhet ingen rikdom.

Den gis til de som er tro til døden, v. 10. Vi må være villige til å død for Jesu skyld. Og troskapen skal rekke livet ut til døden uvegerlig henter oss. Og det kan koste oss alt.

Forstanderen Polykarp opplevde det. Slik ble det profetisk om ham. Da han ble ført til bålet, ble han spurt: fornekt Kristus og du er fri. Da sa han de berømte ord: I 86 år har jeg tjent ham, og han har ikke gjort meg annet enn godt; hvordan skulle jeg fornekte ham nå?

Smyrna er den eneste byen av de 7 som er omtalt her som eksisterer intakt i dag. Den heter Izmir nå. De holdt ut og var tro.

3. Åp. 2, 12-17. Pergamum.

PERGAMUM.

Satan forfører de kristne på to måter. I brevet til Smyrna så vi at han brukte vold. I dette brevet ser vi at han bruker list for å lede mennesker bort fra Gud.

I Pergamum var det et alter for guden Zevs og var sentrum for keiserdyrkelse. Det var i virkeligheten en stor og sterk avgudsdyrkelse. Her var et aktivt hedenskap og motstand mot de kristne. Da er det vanskelig å holde klare linjer og å leve rett. De kristne har alltid en sterk fiende, men noen ganger og noen steder er han mer agressiv enn ellers. Andre ganger går han fram med så stor list at selv ledende kristne kan føres vill.

1. Jesus har et sverd. Han har det tveeggede skarpe sverd, står det. Slik presenteres Jesus her. Ordet for sverd (rhomfaia) betyr et stort sverd, det samme ordet som er brukt i kap. 1, 16. Det går ut fra hans munn, står det der. Sverdet er med andre ord hans tale og ord. Jfr. Hebr. 4, 12.

Det er så skarpt at ingen kan stå seg mot det. Og det er tveegga, og har slik en dobbelt oppgave:

a) Ordet dømmer verden. All synd faller inn under Ordets og Jesu dømmende makt. Når ordet rammer samvittigheten og viser oss våre feil, er dens sårende gjerning i funksjon. Også vi kristne blir rammet for svik, synd og urenhet. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier apostelen. 1. Kor. 11, 31. b) Ordet renser - det er den andre tjeneste til sverdet. Som en operasjonskniv kan rense ut det onde av såret, er Guds ord i stand til å rense den angrende synderen med frelse og tilgivelse. Det kan bare skje ved et oppgjør med Gud i erkjennelse og bekjennelse av synd. Da legger Ordet evangeliets salve på syndesåret. Det er ordets legende gjerning.

2. Jesus vet hvor du bor, v. 13. Her er ikke nevnt noen gjerninger, eller om du lever fint eller dårlig. Her sier han bare: jeg kjenner stedet du bor, hvordan du har i ditt hjerte og i dine omgivelser. Ingen har det likt, men alle har sitt å stri med.

I denne menigheten var det noe helt spesielt: der hvor Satan har sin trone. De bodde midt i et område der Satan-dyrkelsen og avgudsdyrkelsen hersket. Vi må alle regne med at Satan går etter oss, 1. Pet. 5, 8. Han går omkring, står det. Men noen steder er han spesielt virksom og aktiv. Og der er det tungt å leve som kristen.

Jesus vet om du er gjenfødt og om du lever i den daglige syndsforlatelse, om du lever et rett liv i lyset og som et vitne for ham. Det kan vi gjøre på selv de tyngste steder. Derfor kjenner han også dine spesielle vansker og motganger. Det er både godt og ransakende. Det er trøst å vite at vi er kjent av Guds Sønn, at vi ikke er alene i trengselen. Og det er ransakende å vite at vi ikke kan skjule oss for ham. Han er der vi er.

3. Noe var uklart i Pergamum, v. 14-15. De kristne var uklar i læren i denne byen. Jesus gir dem ros for flere ting: de holdt fast ved Jesu navn, de fornektet ikke troen selv når martyrdøden ventet. Men det var noe galt likevel: de holdt fast ved Bileams og nikolaittenes lære.

På denne måten lot de ubibelsk lære få plass i sine liv og i menigheten. Bileams lære var to ting: de tillot å ete avgudsoffer og å drive hor. Avgudsoffer fører folk i kontakt med de onde ånder, og hor er brudd på Guds lov.

Når de tillot slike ting, viser det at de hadde tapt evnen til å skille mellom rett og galt i læren. De hadde mistet synet for nødvendigheten av en rett lære. Derfor kommer Jesus med sverdet i dette brevet, han legger vekt på det Guds ord sier. Det er ordets lære som betyr noe og er viktig. Noen er mot all tale om lære og godtar liksom alt når en taler om Jesus og Gud.

Men her er Bibelen nøye. En uklar lære vil føre til et uklart og usant gudsliv. Og et uklart gudsliv vil vise igjen i et uklart menneskeliv. I Pergamum tillot de synd. De tolererte det og skapte slik et kompromiss mellom de kristne og verden. Slike kompromiss fører ofte til et slurvent forhold til synd. Ingen ting blir lenger synd, man kan tillate seg alt. "Gi akt på deg selv og på læren," sier Paulus. 1. Tim. 4, 16. En klar lære ut fra Bibelen er et kompass.

Gud har sterke ord mot vranglære og synd. I brevet til Efesus sier Jesus rett ut: jeg hater nikolaittenes gjerninger, 2, 6. Og til Tyatira sier han at han er imot menigheten som tåler Jesabel som hadde den samme lære, 2, 20.

Hvorfor gikk det slik i Pergamum? Svaret er trolig dette: Ordet ble ikke lenger brukt som det skarpe sverd, v. 12. De lot andre ting bestemme enn Guds vilje. Da går det galt.

4. De fikk et kall, v. 16: Omvendelse. De måtte snu i tide, slik også Tyatira fikk høre, v. 21. Omvendelse er den eneste veien til frelse både før og nå. Omvendelse er å bryte med synd og ubibelsk lære og komme til Jesus. Omvendelse er å la Bibelen avgjøre alt. Begynnelsen er alltid å bekjenne synd og tro på blodet. Fortsettelsen ligger også der og å innrette sitt liv etter Guds lære. Det forkynner hele Bibelen.

Skjer ikke det vil Jesus selv kjempe mot dem. Også nå blir våpenet sverdet. Guds ord skal møte folk igjen i dommen. Da vil det ordet de forkastet nå, domfelle dem for evig. Joh. 12, 48.

5. Jesus gir løfter: I dette brevet kommer først løftet om den skjulte manna til de seirende, v. 17. Det er symbol på Jesus og hans frelse. Manna er himmelbrød for synderen som før Israel i ørkenen. 2. Mos. 16, 4. 32. Joh. 6, 50. Den er nok skjult for fornuften, men tilfredsstiller den omvendte fullstendig. Det er en hemmelighet for Guds barn og gir et skjult samfunn med himmelens Gud.

Dernest kommer løftet om en hvit stein og et hemmelig nytt navn. Det er flere fortolkinger til dette. En sannsynlig forståelse er dette: ved domsavsigelse ble en hvit og en svart stein brukt for å avgjøre frikjennelse. Den hvite steinen betød frikjennelse og frihet. Derfor blir steinen adgangstegnet til selve himmelen som en frikjent synder. For her er det tale om de som er frikjent i Jesus forsoningsblod. Også den er skjult for andre enn de som opplever det. Hvordan kan vi forstå hva en kristen kjenner og opplever?

Steinen kan også være den tavle eller stein seierherrenfikk ved idrettsleker med hans navn inngravert. Navnet på steien er det også forskjellige oppfatninger av: det kan være den frelstes eget navn, et nytt navn som Jesus gir oss som viser hvem vi er (slik L. Eritsland). Man har også tenkt på Frelsernavnet eller navnet Kristen som på den tid var ganske nytt. - I alle tilfelle viser dette et dypt personlig forhold mellom de troende og Frelseren. Her er noe som verden aldri kan forstå eller oppfatte.

4. Åp. 2, 18-29. Tyatira.

TYATIRA

Brevet til Tyatira er det lengste av sendebrevene, og kanskje det som er minst kjent. Det ligner noe på brevet til Pergamum ved at det tales om uklarhet i lære og liv.

Først presenterer Jesus seg på fire måter. Og det viser hva som var nødvendig i denne byen.

Først kaller han seg Guds Sønn, det eneste stedet i Åpenbaringen der han bruker dette navnet. Det sier oss både at det er Gud som taler, og at det er Frelseren fra Gud som nå kommer til dem. Det ligger en veldig autoritet i det. En større myndighet kan ingen ha. Jfr. v. 26 og Salme 2 som taler om hans kongelige makt.

Dernest: han har øyne som ildslue, jfr. 1, 14. Det betyr at han ser alt, og at blikket trenger igjennom alt det ytre for å se slik det er i hjertelivet. For Gud er det alltid dette som betyr noe.

For det tredje har han føtter av skinnende kobber eller bronse (NO-30). Det taler om makt og dom, en myndighet ingen kan stå seg mot. Han kan trampe ned motstanderen under sine føtter.

Til slutt ser vi at han er den som ransaker og gransker hjerter og nyrer, v. 23. Dette er også uttrykk for at han kjenner vårt innerste. Og dette gjelder ikke bare denne menigheten. Alle menighetene skal kjenne det, står det. Og det minner om Davids bønn i Salme 139: ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte...

Dette var nødvendig i Tyatira. De behøvde et budskap fra en slik Frelser denne gang.

Hva var så budskapet til denne forstanderen og denne kristenflokken?

1. Først fikk de ros. De hadde det rett på en måte som kristne. De hadde kjærlighet, tro, tjeneste og tålmodighet. Ja, de hadde vokst i kjærlighetsgjerninger som få andre. På dette området ligner de menigheten i Efesus, kap. 2, 2f. Men nettopp med den menigheten var det en viktig motsetning. I Efesus hatet de vranglæren. I Tyatira tålte de den.

Men kristendom er ikke ytre former og det som viser. Det er hjertekontakt med Jesus. Når den mangler, blir toleransebegrepet for vranglæren utvidet. I Apg. 8 fortelles om Simon som tok ved troen og ble døpt da han hørte Filip tale. Likevel fikk han den attesten at hjertet ikke var rett for Gud (v. 21).

Ros for en del kristne dyder betyr ikke at alt er rett. Noe helt avgjørende kan likevel mangle. Det ser øynene som ildsluer.

2. De hadde gjerninger. Ja, de hadde flere gjerninger og mer tjeneste for Gud nå enn før. De hadde med andre ord vokst i tjeneste. Og det er en rett utvikling. Vi skal ikke pensjoneres i Guds rike etter en viss fartstid. Jesus vet om dette, og det er notert i himmelen. I NT-75 stod det slik: de siste gjerninger er bedre enn de første. Her er ikke ment lovgjerninger for å bli et Guds barn. Her er ment tjeneste som takk for frelsen. "Vi synger titt om seirens lønn der hjemme, om å få stjerner i vår krone der..." Dette gjelder ikke lønn som fortjent. Ingen fortjener lønn hos Gud. Skal noen få lønn, er det nådelønn.

3. Det var falske kristne i byen. Forstanderen blir anklaget for å tåle kvinnen Jesabel. E. Osnes sier det betyr falsk åndelighet, og Skovgaard-Petersen omtaler det som svermeri.

De lot Jesabel råde. "Hun lærer og forfører mine tjenere." Det betyr at de var ikke nøye med synden, de var "frigjort" fra den. De kunne være kristne og frelst, og samtidig leve mot Guds bud og vilje, v. 20. Det er en umulig problemstilling i Guds rike.

De kjente "Satans dybder", v. 24. Med det menes at de ville overvinne det onde ved å lære Satan og synden å kjenne. Dermed ble alt tillatt og alt var like godt. Og det verste er kanskje at de troende tolererte det. - Mon ikke dette er faren for menigheten i dag? Vi er blitt så romslige at vi ikke skal dømme noen eller noe. Da blir vi Jesabels tilhengere. Bibelens vei er den eneste rettesnor som leder mot målet.

4. De fikk en ny anledning. Jesus gav Jesabel tid til å vende om. Guds langmodighet er lang. Gud dømmer aldri noen uten at de har fått anledning til en ny vei.

Tragedien for Jesabel var at hun ikke ville. Da er alt håp ute. Vi vet ikke hvem denne kvinnen var, eller om hun står som symbol på den usanne kristenhet. I alle tilfelle gikk det galt så langt Ordet forteller oss det. Det ble for sent.

Til de andre som ikke fulgte hennes "parti" sier Jesus: Hold fast på frelsen slik ordet har forkynt. Det var dette de "hadde", v. 25f. Vi skal ikke være opptatt av våre egne gjerninger, men ta vare på hans gjerninger helt til slutt.

5. Seier og løfte kommer også til slutt i dette brevet.

For det første skal de få makt over folkeslagene (hedningene), v. 26f. De skal styre dem og knuse dem. Det må vi se på i motsetning til det å være underlagt hedenskapet og bli forført av det. De troende seirer i Jesus over alt dette.

Dernest skal de få morgenstjernen. I kap. 22, 16 er Jesus den klare morgenstjerne. Jesus gir seg selv på en ny og fyldigere måte til dem som seirer - i evigheten skal vi kjenne ham fullt ut. Noen tolker morgenstjernen symbolsk om herligheten vi en gang skal oppleve. Summen blir i alle tilfelle: Jesus er alt for et Guds barn, både her i tiden og i alle evigheter.

5. Åp. 3, 1-6. Sardes.

SARDES.

Jesus presenterer seg i dette brevet slik: han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner. Stjernene er englene for menighetene, kap. 1, 16. 20, også tolket om menighetsforstanderne. Jesus "har" dem, eier dem og bevarer dem og har ennå ikke forkastet dem. De sju Guds ånder er Den Hellige Ånd i alle dets funksjoner og tjenester. Denne menigheten behøver på en særlig måte hele Åndens gjerning.

Sardes ligger vel 4 mil sør for Tyatira og hadde vært den rike kong Krøsus' egen by. Den lå ved et knutepunkt der flere veier møttes, og byen ble regnet som uinntagelig og var lett å forsvare. - To ganger ble byen likevel tatt, av perserkongen Kyros og Antiokus. Begge gangene skjedde det ved at noen klatret opp en fjellvegg man mente var uinntagelig. Mens folket i Sardes sov i selvtrygghet, kom fienden som en tyv om natten.

Og nettopp dette holdt på å skje på det åndelige område da Johannes skrev Åpenbaringen! Her i denne sterke "festningen" finner vi tre slags "kristne", som alle hørte til menigheten. Det er egentlig bare to slag, men de opptrer noen ganger i tre grupper. De tilhørte menigheten offisielt. Men for en forskjell! Dette er bilde på mange forsamlinger til alle tider. Sardes var en rik by, og her var det ingen forfølgelse. Hvem bryr seg med å forfølge en slik menighet?

1. Noen var åndelig døde. De var navnkristne, men hadde ikke åndelig liv i seg. Det ytre var i orden, og de ble regnet som medlemmer av menigheten. Vi taler altså ikke om verdslige, ufrelste mennesker ytre sett her. "Dette er et forferdelig forhold," sier Rosenius om v. 1.

Det var virkelig alvor i Sardes. De forstod ikke selv sin sanne stilling, at de var åndelig døde. Tenk å mene om seg selv at en er kristen - og ikke være det i sannhet! Det er ransakelsens lys til menigheten her og til oss alle. Slik var det f. eks. med Samson i Dalilas fang: han visste ikke at Herren var veket fra ham, Dom. 16, 20.

Men noe var enda verre i denne byen: de andre kristne så det heller ikke: de hadde navn av å leve. De var så lik sanne troende på utsiden at ingen eller få skjønte at noe var galt. Og dermed kunne de ikke advares i tide. Denne følelsen har vi i vår tid. Her er en del kristne som er som fariseerne: de ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet (Mat. 23, 27).

Det er nødvendig med liv, og ikke bare navnet. Og livet må fødes som Jesus sa til Nikodemus, Joh. 3, 3. Vi kan ikke lære oss til liv, eller øve oss til det. "En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som trenges." Vi kan lage mye i vår tid. Vi kan lage supersoniske fly, fjernsyn og den ypperste teknikk som vi bare undres over kan være mulig. Men ikke liv. Vel har man forsøkt med prøverørsbarn og kloning, men har aldri maktet å skape selve livet. Papir-og plastblomster kan se ganske like ut som naturlige blomster. Men de er uten liv, de reagerer ikke.

Kristendom kan også etterlignes, øves opp og læres i det ytre. Man kan oppføre seg nøyaktig som en kristen, men fullstendig mangle livet i Gud. Der er ingen livskontakt med himmelen.

Vi legger merke til at ingen synder ellere vranglære blir refset i Sardes slik som i flere andre menigheter. De hadde altså et ytre fullkomment liv - uten gudsliv! Vi vet ikke om de hadde hatt åndelig liv før. Men vi vet at liv kan dø og at det daglig er i fare.

Men det finnes et kjennetegn på sanne kristne: de vitner. 1. Joh. 5, 10: den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Har har et vitnesbyrd, fordi han har vært hos Jesus. Vi kan lære å tale og herme etter andre. Men vi kan ikke lære å vitne! Det kommer i den nye fødsel i møte med Frelseren.

En liten gutt satt på et Blå Kors-møte og hørte på vitnesbyrd av tidligere alkoholikere. Da det ble vitnemøte på bedehuset, reiste han seg og sa: jeg er glad for at Jesus frelste meg fra kong Alkohol!

Det sanne vitnesbyrd har alltid en grunntone: en personlig erfaring av å ha funnet fred med Gud av nåde ved korsets fot. Vi hører så ofte at folk taler om alt annet. Det kan være vel og bra og godt i seg selv. Men hvorfor hører vi så sjelden at folk er blitt frelst. Et vitnesbyrd er ikke å holde en liten tale over et bibelvers. Det er å fortelle at du er frelst og si litt om hvordan du ble det. Jeg frykter at mange ikke kan gjøre rede for om de er blitt frelst. Det betyr ikke at alle skal tale offentlig. Her spiller både natur-og nådegaver inn. Men så sant du har en levende tro på Jesus, "har" du et vitnesbyrd i deg.

Av v. 2 ser vi at den åndelig døde forstanderen sov. Han måtte vekkes. Og slik forstanderen er, er ofte menigheten. De er hans åndelige ansvar. Derfor blir han nå minnet om en annen gruppe i menigheten:

2. Noen var på vei til å dø. De var kanskje ikke helt borte fra Gud ennå. Oversettelsen Nytt Liv sier: De var på avgrunnens rand. De var med, men livet holdt på å dø i dem. Det kunne ha mange årsaker.

Det er særlig to ting som kan ødelegge vårt gudsliv. Det ene er synd. Får den rom i vårt liv uten at den gjøres opp, er det en dødsgift. Det er en umulighet å leve som kristen med uoppgjort synd. Gudslivet tappes ut og en går mot en sikker død.

Den andre faren er slurv med gudslivet, i andaktsliv og personlig bønn i lønnkammeret. Ingen ting kan erstatte det for en kristen. Det er ikke nok å studere Bibelen for å finne ut hva ordet betyr. Personlig bibelstudium er noe annet. Da lar vi Ordet få rom i vårt eget liv til tukt og til trøst. I 3. Mos. 6, 6 tales om ofringene i tabernaklet slik: "En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne." Slik skal det personlige andaktslivet holdes ved like. Og det kan bli i minste laget med de korte andaktene som er i andaktsbøkene i dag. Det er sulteforing for en kristen. Da går det ofte som det står i Salme 102, 5: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød" (NO-30). I NO-78 heter det: mitt hjerte er slått og visnet som gress, og i NB-88 står det: det er solsvidd og visnet. Når en kristen glemmer å ta åndelig næring til seg, visner gudslivet hen og dør. Det blir som avslått gress. "Den som mener seg å stå, se til at han ikke faller," sier Paulus. 1. Kor. 10, 12. Muligheten for frafall er ingen teori. Den er høyst aktuell og sannsynlig, særlig i den siste tid.

Da vil Jesus komme som en tyv, uventet og man får ikke tid til forberedelse. Som perserne kom om natten og tok byen Sardes mens folket sov, vil dommen komme uventet på de hemmelig frafalne. Skal det gå godt da, er veien tilbake omvendelse, v. 3. Kom i hu hvordan du har mottatt og hørt. Veien er den samme som første gang. Du må bøye deg for sannheten og ta imot frelse av nåde. Noen annen vei finnes ikke.

3. Det var noen rene i Sardes. "Du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine," v. 4. Han som ser alt, ser også dem. Vi får vite litt om dem her.

Først dette: de var få. I Sardes forsvant de visst helt i mengden. Og de sanne troende er visst aldri mange på hvert sted. Få er de som finner den trange porten, sa Jesus. Men Jesus kjente dem likevel! Og han vil bevare dem og lede dem inn i sitt rike. Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved.

Dernest hører vi at de var rene. De hadde ikke sulket seg til i synd eller var besmittet av åndelig urenhet. De var ikke fullkomne som engler. Men de var renset i blodet og gikk alltid til Jesus med sine fall og nederlag. Og de tok det nøye med sitt liv og med synden. Det skal så lite til av smitte før en blir smittet.

Til slutt kommer løftet: De er verdige til å gå i hvite klær. De har like lite verdighet i seg selv som de åndelige døde. Men de har tatt imot Guds verdighet og lever i den. De hvite klær er Jesu rettferdighets drakt som vi eier i troen allerede her på jord. I himmelen skal Guds barn bære den evig og alltid. Hans navn skal aldri slettes ut av livets bok, v. 5. I dommen er det avgjørende at navnet står der. Åp. 20, 12.15. Jesus vil kjennes ved ham for sine engler og ta ham inn i sitt rike.

Den som seirer blir stadig renset i Jesu blod og forsoning. Skal du være med der?

6. Åp. 3, 7-13. Filadelfia

FILADELFIA.

Dette er en av de to menighetene som bare får ros av Jesus. I alle de andre har han noe å klage dem for. Det finner han ikke her. Det var godt om vi også tilhørte denne Filadelifa-menigheten.

Filadelifa lå noen mil sørøst for Sardes og var på en måte porten mot øst. Den ble grunnlagt i år 140 f. Kr., men var utsatt for jordskjelv flere ganger, bl. a. i år 17 f. Kr. men ble gjenreist. Om Johannes og Paulus har vært her, vet vi ikke sikkert. Men senere vet vi at Ignatius skrev et brev til Filadelfia, og i Polykarps martyrskrift omtales 11 martyrer fra denne byen som ble dødsdømt i Smyrna. Flere ganger senere ble kristne martyrer her.

A. Jesus presenterer seg.

Hvordan presenterer Jesus seg for denne kristenflokken? Han kaller seg Den hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel. Når han lukker opp, kan ingen stenge, og når han stenger, kan ingen åpne. Jesus er altså den suverene dørvokter til himmelen. Ingen kan komme utenom ham i livets siste stund og i dommen. Og heller ikke her i livet kommer egentlig noen utenom han. Det er her han til sist vil vise seg som den sanne og hellige. De kristne i Filadelfia behøvde å høre dette.

B. Hvordan var menigheten?

Vi finner noen særtrekk ved denne kristenflokken som det er vel verd å understreke i vår tid.

a) De hadde liten styrke. De var små i seg selv og derfor ydmyke. Det beste kjennetegn på en kristen og en troende forsamling er skrøpelighet. Da, sier Paulus at vi er sterke. For da henter vi all styrke fra Gud selv. 2. Kor. 12, 10. Og den som er åndelig fattig på denne måten er salig. Mat. 5, 3.

b) De hadde tatt vare på Ordet. Guds ord var blitt deres redning og håp. De bygde sin tro og sitt liv på det Gud hadde talt i Bibelen. Det var deres redning og deres styrke. Guds ord er levende og kraftig den dag i dag (Hebr. 4, 12), og derfor er det viktig å rope ut: land, land, land, hør Herrens ord (Jer. 22, 29).

c) De hadde ikke fornektet Jesu navn. På tross av motstand og forakt bekjente de åpent hvem de trodde på. Mange er for feige til å gjøre det, derfor taper de i striden. I Filadelifa var en frimodig kristenflokk med et åpent vitnesbyrd.

d) De opplevde motstand og prøvelse. Jesus tillot noen fra "Satans synagoge" kom mot dem. De var jøder i navnet og mente de dyrket den sanne Gud. Men de var åndelige løgnere og hyklere som ville skade de troende.

De skulle likevel erkjenne at sannheten til slutt og se at de kristne var de sanne troende. Det betyr ikke at de selv ble troende. Jesus selv bevirket denne forandringen, og han ville også fri dem ut av prøvelsen. Her er ikke bare ment deres personlige prøvelse. Det tales om en prøvelse for hele jorden, og betyr trolig den siste store trengselstid. Da vil alle som tar vare på Guds ord bli berget.

e) De fikk et spesielt løfte: en åpnet dør, v. 8. En dør er et skille og taler om et innenfor og et utenfor. Men det taler også om en mulighet, om å gå inn i et nytt liv. Vi kan tale om flere dører her når vi anvender et slikt ord:

1. Frelsens dør er den første. Den sier at Jesus tar imot syndere. I Joh. 10, 9 sier Jesus: Jeg er døren. Han representerer et skille mellom verden og Guds folk. Vi kommer ikke utenom ham. Mange fikk gå inn der og finne nytt liv for tid og evighet. Å bli frelst er å ta imot Jesus, å gå inn til ham.

a) Om døren er det sagt den er åpnet. Det betyr at den har vært stengt en gang. Og ved syndefallet ble frelsens dør stengt for alle mennesker. Adam og Eva ble jaget ut av Edens hage, en handling som viser at menneskeheten er borte fra Gud. Mennesket er født på avstand fra Gud, ja i en helt annen verden.

Så skjedde det noe. Jesus ble ført til Golgata og spikret på et kors. I sin siste stund ropte han: Det er fullbragt! Joh. 19, 30. Da ble verdens synd sonet og alle hindringer tatt bort. Fra nå av gjelder det: En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer.

Porten er nok trang og veien smal, som Jesus forkynte for oss. Mat. 7, 13-14. Det betyr at alt er av nåde, og alt vårt eget blir utenfor. Det koster alltid for kjødet. Men: Å, hvilken salig dag du fikk, om du begynte nå i dette øyeblikk.

b) Et herlig løfte er knyttet til denne døren: Ingen kan lukke den til. Om venner og slekt eller andre forsøker å stanse oss, er de ikke i stand til det. Den som holder fast på Guds ord og ikke fornekter hans navn, vil seire om hans egen kraft er liten. Så lenge nådens tid varer, holder Jesus døren åpen for syndere. Derfor kan du komme nå. Gå inn til Jesus. Han kan frelse.

2. Bønnens dør er åpen. Veien oppad er fri. Guds folk kan gå ned på kne og rope til den Allmektige om hjelp. Der er ingen kontortid, og aldri er skiltet STENGT hengt på døra. Gud hører bønner i dag som før, bønnen er nøklen til nådens dør.

Det står om Daniel at han gikk tre ganger hver dag opp på sitt rom og åpnet vinduet som vendte mot Jerusalem. Der ropte han til sin Gud om hjelp. Og Jesus gir oss en åpen innbydelse: Be, og dere skal få. Mat. 7, 7. Vi har både en mulighet til å be når vi trenger det. Og vi har et kall til å gjøre tjeneste for Gud i lønnkammeret. For her på kne er en dør åpnet like inn i himmelen.

3. Misjonens dør er åpnet. Vi skal få forkynne evangeliet om frelsen så lenge nådens dag er på jord. Det betyr at vi skal få vise andre inn til frelsens dør. Gud vil det. Misjonsbefalingen sier klart at evangeliet tilhører alle slekter og folkeslag. Mat. 28, 19.

Men denne dør ser vi bare i Guds nærhet, og vi får bare lyst til å gå inn gjennom den når vi selv er blitt varm ved evangeliet.

Jesus sa en gang til disiplene da han så de hvite markene: be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst. Mat. 9, 38. Vi må drives ut i tjenesten. På grunnteksten står her ordet ekballå, som betyr å kaste ut som en general kaster ut sine reservetropper i krigen.

Vi har bare ett våpen og ett budskap: Jesus og hans blod og seier. Alle må høre dette: Jesus døde for deg. Bare det kan frelse både hedninger og nordmenn. Og budskapet er gyldig i dag som før. Har du gått inn gjennom misjonens dør?

4. Himlens dør blir den siste vi lukker bak oss. Det skjer ved døden eller ved Jesu gjenkomst. For nettopp i dette brevet kommer et ord om at Jesus kommer snart, v. 11. Denne døren er bare åpen for Guds sanne barn som lever i troen på Kristus. Alle andre blir stående utenfor.

Og når han kommer i det blå, er kristens kamp til ende; hva troende i speilet så, de salige skal kjenne.

Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.

Skal du gå inn gjennom denne døren?

C. Løftet. Også i dette brevet finner vi løfter. Den som holder ut, skal ikke tape sin krone, v. 11. Han vil oppnå saligheten hjemme hos Gud.

Og den som seirer skal først bli en støtte i Guds tempel, v. 12. Barnes og Dächsel sier at støttene både tjente som ornamenter og pryd, og til å holde templet oppe. En slik seirende kristen vil dels bli æret som en pryd i Guds rike, og dels som en nødvendig del i riket. Han blir til støtte for andre troende så lenge nådens tid varer, og en pryd for Guds rike blant de utforstående. En støtte eller pillar var også en fast del av templet som ikke kunne tas bort. Slik vil dette ordet si oss at et Guds barn er trygt og kommer ikke mer ut av Guds hus medmindre det selv blir ødelagt og forlater Herren. Og i himmelen kan det ikke skje.

Dernest gjelder løftet at Jesus vil skrive Guds navn på den seirende, og Jerusalems navn og sitt eget nye navn. Slike innskrifter på søyler forekom i GT (1. Kong. 7, 21). De står som eiendomsmerke: den troende tilhører Gud og har sitt hjem i det himmelske Jerusalem. Der skal han være Lammets brud. Jesu nye navn er hans herlighetsnavn i motsetning til forsmedelsen han bærer nå. Det er "vel et uttrykk for at han da skal kjennes på en ny måte" (L. Eritsland).

7. LAODIKEA. Åp. 3, 14-22.

Byen Laodikea lå ikke langt fra Kolosse og var en rik handelsby. I år 62 e. Kr. ble den ødelagt av et jordskjelv, men ble gjenreist. Menigheten ble trolig grunnlagt av Epafras, Kol. 1, 7; 4, 12f. Og Paulus skrev et brev til Laodikea, Kol. 4, 16.

I dette brevet presenterer Jesus seg som Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk. Amen betyr det skal skje, det er visselig sant. I Jes. 65, 16 kalles Gud for Amens Gud (no: den trofaste Gud). Det neste navnet er nærmest en presisering av dette: han er trofast og sann, et vitne som ikke tar noen menneskelige hensyn. Her framstår den rene og nakne sannhet. Dessuten er han skaperen og kjenner derfor sitt skaperverk bedre en skapningen selv. Her er det Jesus som vitner slik om seg selv, og han kommer nå med sitt budskap til denne kristenflokken.

Det må ha vært et underlig møte når dette brevet ble lest opp for de kristne. For dette var ikke et anonymt skriv eller en preken som kunne passe hvorsomhelst. Brevet hadde en tydelig adresse - til de som satt i salen.

Hvordan var reaksjonen? Trodde de budskapet og handlet etter det? Eller viste de det fra seg og mente det passet godt på nabomenigheten? Kanskje adressaten var feil?

Her er noen viktige sannheter om oss kristne til alle tider, og kanskje særlig til den siste menighet før Jesus henter sine. Noen mener det har en spesiell adresse til dem. La oss stanse for budskapet:

1. De var kjent av Gud. Jeg vet om dine gjerninger, at du er... Slik sier Jesus, v. 15. Det er både godt og alvorlig at vi er kjent av Gud. Han vet alt, både det som tynger, og det som kanskje er galt hos oss. Salme 139, 2-3.

a) Jesus kjenner vårt indre liv, om vi er frelst og har navnet skrevet i Livsens bok. Mange vet det ikke selv, som i Sardes, kap. 3, 1. De kristne i Laodikea hadde et ganske forkjært syn på seg selv. "Fordi du sier: jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød," sa de, v. 17. I denne bekjennelsen finner vi ingen ydmyk holdning slik sangeren gir uttrykk for: "Jeg er dessverre langt borte ennu." I Laodikea var de selvbevisste og mente de eidde den levende tro og levde et ordentlig kristent liv.

Når Jesus så sier at de er lunkne, har det ingen ting med følelsen av å være utilstrekkelig å gjøre. Laodikea er nettopp preget av det motsatte: de strutter av selvtilfredshet. Men det var en falsk følelse eller egenoppfatning, sier Jesus. Derfor sier han: Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Det verste var ikke at de var fattig og usle, men at de ikke forstod det.

Noen har pekt på at grunnen til deres åndelige tilstand, var at de levde i et velferdssamfunn. De hadde det så godt økonomisk at den samme tanken smittet over på gudslivet: vi har alt vi trenger.

b) Jesus kjenner også vårt ytre liv som kristne. Han ser om det er i overensstemmelse med Guds vilje. Mange bryr seg ikke om det og lever et slurvent hverdagsliv. Det er ikke rett. Jesus vil vi skal leve etter Guds ord.

c) I denne menigheten ser han noe spesielt: de var lunkne. Det er en åndelig sløvhet, noe midt imellom. De var ikke varme og brennende kristne, men heller ikke kalde og verdslige mennesker. De ville ha med seg alt, både Guds rike og verden. Og vi skal merke oss at det står de ER lunkne. Her er ikke spørsmål om hva de engang hadde vært eller kom til å bli. Det er nåtidstilstanden Jesus undersøker.

I den siste tid skal det være mange slik selvtilfredse kristne. Det må bl. a. være de lunkne Jesus tenker på i Mat. 24, 12: Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.

Blir du selvfornøyet, har du alt deg bøyet bort fra livets sti.

Bare de som kjenner syndens nød seg vender hen til nåden fri.

2. Gud vil ha klarhet. Gid du var kald eller varm, sier Jesus til denne menigheten. Uklarhet er den verste sykdom i åndelige spørsmål. Jesus vil ha et enten - eller. Han ønsker avgjorte kristne som er gjenfødte og lever i troen. Det er som i ekteskapet: blir det vingling og utroskap i det små, følger snart det fullstendige brudd etter.

For en kristen vil det alltid være et skille og en avgjort kamp om flere ting. Først og fremst i spørsmålet om hva som er synd og ikke synd. Den lunkne kommer lett i den stilling at alt skal godtas og ingen ting dømmes. Han blir rund og inkluderende og mister evnen til å se faren ved synden. Den blir ikke lenger farlig. Jesu ord til kvinnen i Joh. 8, 11 gjelder fremdeles: Gå bort, og synd ikke mer. Det er viktig i vår tid.

Dernest kommer et skille med verden for en kristen. Verden er alt som står i motsetning til Guds rike, selv om det ser fint og nyttig ut. Derfor blir verden et uttrykk for det egoistiske og selvopptattheten også blant kristne.

Bibelen har meget sterke ord om forholdet til verden. Vennskap med verden er fiendskap med Gud, sier Jakob (Jak. 4, 4). Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden, sier Johannes (1. Joh. 2, 15). Og Jesus sa: Den som ikke er med meg er mot meg (Mat. 12, 30). De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh. 4, 23).

Gud leter ikke etter fullkomne kristne. Men han vil ha klarhet - i gudsforhold, lære og liv. Det blir varme kristne.

3. Guds tålmodighet tar slutt. Om de lunkne sier han rett fram: jeg vil utspy deg av min munn. Kallet tar en gang slutt. Nådetiden varer ikke alltid. Ånden blir bedrøvet og trekker seg ut. Min Ånd skal ikke for alltid bo i menneskene (1. Mos. 6, 3), står det skrevet. Og Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Ånden sorg (Ef. 4, 30). David hadde virkelig grunn til å be om at Ånden ikke ble tatt fra ham (Salme 51, 13). Det er nettopp hva som skjer når synden og uklarheten får rom i et menneske.

Eller er vi nåtidskristne blitt for trygge i oss selv til å be en slik bønn?

Der lunkenheten får rom, trekker Ånden seg stille bort. Vi sitter igjen med skallet der alt er som før på utsiden. Men innenfor er livet borte. Dette blir igjen som Samson: han visste ikke at Guds kraft hadde forlatt ham. Da slet han forgjeves i tauet. 1. Sam. 16, 20.

4. Laodikea får en siste anledning, v. 20: Se, jeg står for døren og banker. Dette er vårt håp til alle tider. Den frafalne og sløve kristne får denne anledning i dag.

Men det er litt rart: Jesus står utenfor sin egen menighet og ber om å få komme inn. Det skulle vel være selvsagt at han hadde hedersplassen der inne?

Så er det nåde for syndere: han står der ennå - og ber om hjerterom hos syndere. Han elsker den frafalne så høyt at han gir en ny anledning.

Han står utenfor - det blir et kort, stående besøk. Laodikea får en kort nådestund. Da banker Jesus på. Han spør om å komme inn. Han bryter seg ikke inn med makt. Spørsmålet er alltid om han får lov.

Og der Jesus slipper til, blir det et herlig måltid (nattverd). Synderen får tilgivelse og alt han behøver. Det blir samfunn med Gud igjen.

De som åpner for Jesus, får et råd: at de kjøper noe av Jesus, v. 18. Ordet kjøpe betyr ikke at vi kan betale for frelsen, men det sier at vi må få noe som vi ikke har, og at det vil koste oss noe, nemlig vårt eget jeg.

De må kjøpte gull, et uttrykk for den sanne religionen, troens gull (1. Pet. 1, 7). De hadde gull i Laodikea. De var rike. Her sier Jesus at alt det var uekte slagg og hjalp dem ikke. Nå tilbyr han det sanne og ekte. Hans gull er lutret i ild og slik renset fra det uekte.

Dernest skal de kjøpe hvite klær, et bilde på rettferdigheten av Gud. Bare ved den kan vår skam skjules. Den ble kjøpt med Kristi blod på korset hin langfredag. Og den får vi av nåde ved syndenes forlatelse. Kap. 19, 8; 7, 14.

Til slutt gjelder det øyensalve, under henvisning til at de var blinde. Hva er det? Her kan være flere meninger, noen mener f. eks. at det sikter til Den hellige Ånd. Men kanskje Salme 19, 8 sier det klart (Dächsel): Herrens vitnesbyrd... gjør den enfoldige vis. Guds ord kan gi den sanne visdom også til de som mener de er vise nok. Der vil de se både hvem Gud er i sannhet og hva mennesket er i seg selv.

5. Seier og løfte. Seier er også mulig i denne menigheten. Ingen blir avskrevet. Her er det bare et eneste løfte: han skal sitte med Jesus på tronen. De vil altså dele Jesus seier og ære i evigheten. Den som er falt så dypt som en lunken kristen blir opphøyet til Jesu trone. Det viser nådens ubegrensede rekkevidde.

Så slutter også dette brevet med Åndens tale til menighetene. Det er som om Jesus vil si: ditt evige ve og vel avhenger av om du lytter nå. Og lar Åndens røst få virke i din sjel.

Amen.