Del VI. Lærdommer fra Jesaja kap. 1.
Guds reaksjon og dom. V. 24-31.
Vi skal nå se litt mer på Guds svar og reaksjon på det som
ble sagt om Israels folk den gang. Vi skal i stor grad ta det vers for vers her
også. Da kommer vi ganske nær på tekstene og ser hva det gjelder.
24 Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, Israels Veldige:
Ve! Jeg vil kjøle min harme på mine motstandere og ta hevn over mine fiender.
Derfor sier Herren – slik begynner det her. Og «derfor»
viser ofte tilbake på det som nettopp er sagt. Og det gjelder Israels folk og
dets stilling overfor Gud. Her kalles han med fire navn eller titler. Det gir
stor tyngde til ordene.:
Han er Herre og styrer og leder sitt
folk. Herre" er "Adon" på grunnspråket og kommer av ordet
Don som betyr å dømme. I gammel tid var det nettopp eieren og herren som kunne
dømme sine undersåtter.
Han er Israels Gud og dermed er folket
hans eiendom etter språkbruken i gammel tid og etter Bibelens lære. Han er
Israels Gud med alt det guddommen betyr. Han er hærskarenes Gud – et uttrykk som
omfatter alle hærer og skarer i verden, både engleverden og mennesker. Han er
jo alle tings skaper og dermed eier han alt. Hærskarenes herre er han som styrer over himmel og jord og kan
derfor fullføre sitt ord, jfr. kap. 1, 9.
Det siste uttrykket viser så det spesielle
her: Han er Israels Veldige. Nå gjelder det dette folket – og da skal han vise
seg mektig for dem. Israels Veldige er
den som hadde vært med dem i vanskelige tider i Egypt og i ørkenen og latt dem
vinne over fiender. Han er den samme på Jesajas tid og alltid.
Ve! sier han, som i v. 4. Det er en trussel når det er nødvendig.
Så kommer et annet uttrykk som viser til v. 14: Jeg vil stille min
harme. Gud bar deres synder som en tung byrde. Tanken er at Herren skal bli fri
denne byrde, og det skjer ved straff over den som har gjort galt. Det er både
en menneskelig og guddommelig tankegang. Det ser vi av menneskelige lover og av
Guds lov. Spørsmålet er ofte ikke OM det skal komme dom for det onde, men hvordan. Jfr. Esek. 5, 15.
Her tales om Guds fiender. Det handler ikke om Guds
følelser for noen, men de som har forbrutt seg mot hans lover. Her gjelder det
jøder. A. Barnes noterer at Gud her bruker vårt språk for at vi skal forstå.
Menneskene forstår hva følelser er knyttet til fiender og hevn. Med tanke på
Gud betyr det alt som er rent og hellig og står i forhold til hans vilje. De
som motsetter seg dette, blir Guds motstandere.
Slik er det også i vår tid og våre forhold.
25 Og jeg vil igjen ta mig av deg og smelte ut dine slagger som med
lutsalt og skille ut alt ditt bly.
Guds hånd (1, 25) kan brukes to ting: dom og straff eller hjelp.
Barnes m.fl. mener at det siste er tilfelle her. Men hjelpen kommer ofte først
etter dom og straff. Og mye av dette kapitlet handler om Guds reaksjon på
ulydighet og synd. Og begge deler er tilfelle her: Han skal dømme
fienden og berge og bevare sitt folk. Det er slik Gud alltid har handlet.
En hovedsak her er at Herren må få
smelte ut slagget, dvs. det ubrukbare og skadelige som ikke hører med i Guds
rike.
26 Og jeg vil atter gi deg slike dommere som i førstningen og rådsherrer
som i begynnelsen; deretter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast
by.
Det skal bli en ny tid for Guds folk. Og nye tider krever
nye ledere og tjenere som er rette og sanne. Det hadde de hatt tidligere, før
frafallet og ulydigheten mot Herren.
Rette dommere er viktig, bare slike kan dømme rett og
rettferdig ut fra Guds lov. De må selv underkaste seg Guds vilje og råd, og så
føre det videre ut til folket.
Rådsherrene er lederne i folket som skulle ta seg av sakene
før dommerne avsa endelig dom.
27 Sion skal forløses ved rett, og de omvendte der ved rettferdighet.
Folk og land for et løfte – de skal oppleve forløsning og
befrielse fra undertrykkelse og vold og vondskap. Men det er knyttet vet ord
til det som kan oppfattes som betingelse. De er nå i den gamle pakt med lovens
krav. Og forløsningen skal skje ved «rett», og de som omvender seg skal bli
frelst ved rettferdighet. Det er den åndelige betydningen.
Likevel er det som kan oppfattes som betingelse egentlig et
eget løfte. Forløsningen skal skje på en rett måte, og det er at Herren selv
blir og er vår rettferdighet, som profeten sier: Jer. 23,6. Ordet for
forløsning er det som brukes når en slave eller en fange settes fri. De ble
oftest kjøpt fri for en pris. Etter datidens praksis skjedde det slik for at
slaven skulle bli virkelig fri – «ved rett».
Ordet for rett betyr også dom, f. eks. ved en rettssak, og
rettferdighet er det som får ved en slik dom. Ser vi dette i lys av den nye
pakt, blir det også klart. Vi er kjøpt og prisen er betalt, og resultatet er at
vi er forløst på rett måte. Vår frelse er Guds rettferdighet ved Jesus Kristus.
28 Men undergang skal ramme alle overtredere og syndere, og de som
forlater Herren, skal omkomme;
Her taler Jesaja om det motsatte. I forrige vers var det
tale om de omvendte, de troende som lever med Herren sin Gud. De kalles her
overtredere og syndere, underforstått slike som ikke vil omvende seg. Av natur
er vi alle syndere. Her gjelder det mennesker som forlater Herren. De skal
omkomme. Åndelig talt er det fortapelsen som venter slike mennesker.
29 for de skal få skam av de eiketrær som er deres lyst, og dere skal bli
til skamme ved de haver som dere har så kjær;
Skammen som omtales på en slik måte, er for Guds trone og
ved hans dom. Konkret er eiketrærne som omtales trær der hedninger ofret til
avguder og slik tjente dem. Noen jøder hadde fulgt denne praksis og de facto
blitt hedninger i gudsdyrkelse. Bibelen gir flere eksempler på at jødene i
kongetiden dyrket andre guder. Det førte også med seg utskeielser med
tempelkvinner som de drev hor med.
Det skal de få skam for, og de skal bli til skamme. De som
burde ha tjente Herren og blitt i Sion, var heller i hagene som de hadde valgt
(NB). Her ser vi en stor kontrast som Edw. J. Young peker på: Gud hadde valgt
ut Israel som sitt folk, mens folket valgt hedningenes hager med
avgudsdyrkelse. Så dypt kan et folk og personer falle. De vraker Guds Herren og
velger verden og avgudene.
30 for dere skal bli som ei eik med visne blad og som en have uten
vann.
De tenkte nok at det gikk bra med dem og at framtida skulle bli
fin. Ellers hadde de ikke fulgt hedningenes veier. Men profeten gir dem en
grundig advarsel. Det vil skje noe helt annet som de aldri hadde tenkt grundig
over. Gud vil gripe inn på sin måte etter sitt ord. Nå forklarer han litt av
hva skammen innebærer.
Eika eller det mektige tre (som det hebraiske ordet betyr)
skal visne. Det kan være bilde på Israel. Etter David og Salomos tid var det et
stort og vidkjent land. Men det hjelper lite når bladene visner. Det er tegn på
død og har ingen herlighet og glans.
Folket er også likt en hage uten vann. Den kan ha vært
vakker og grøderik. Men om vannet forsvinner, er også herligheten og nytten
borte. Ingen frukt og alt grønt vil etter hvert forsvinne. Dermed er det
uttrykk for dom og ødeleggelse. Uten vann er det intet liv. Og vi minnes Jesu
ord om at han er livets vann. Parallellen er slående: Uten Jesus er det ingen
frelse og evig liv.
31 Og den sterke skal bli til stry, og hans gjerning til en gnist, og
de skal brenne begge tilsammen, og der er ingen som slukker.
Her er vi også ved den endelige dom over Jerusalem. Land og
folk var en gang sterkt. Det var den gang de levde etter Guds vilje og gikk på
hans veier. Lederne og noen av folket tenkte kanskje med seg selv at var sterke
– nok til å stå imot verden. Og andre regnet dem kanskje for sterke. De skal
bli til stry – ingen ting, som død bark på treet uten nytte og uten liv.
Dommen blir så uttalt enda sterkere: Også hans gjerning er
verdiløs. Den skal bli til en gnist. Og vi vet hvor farlig en gnist er for det
tørre tre. Både den sterke selv og hans livsgjerning blir dømt og forsvinner. Begge
skal forsvinne som ilden tærer bort alt som er brennbart.
Det minner oss i den nye pakt om Pauli ord i 1. Kor. 3. Han
taler om to slags materiale: Det ene er brennbart og det andre står seg i
flammene. På Jesajas’ tid ser det ut til at de fleste gikk under i dommen, bare
en rest ble igjen - slik han beskriver så klart i Jes. 6, 13: «Om det ennå er
en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortært. Men liksom det blir en
stubb igjen av terebinten og eiken når en feller dem, slik skal en hellig sæd
være den stubb som blir igjen av folket.»
Det er det troende Guds folk som ikke vet om noe annet til
frelse enn troen på Jesus som døde for våre synder. Det var i sak situasjonen
på Jesajas’ tid, og slik er det i dag.
---
Etter å ha lest første kapittel i Jesaja-boken, er det grunn
til å spørre oss selv om vårt eget folk og den enkelte av oss: Lever vi rett
med Gud? Hva ville Jesaja sagt om han kom til Norge? Hadde han hatt et første
kapittel også til oss?
Jeg tror at svaret på dette er ja – i alle fall på noen
spørsmål. Hva skal vi svare?
Davids ord i Salme 139 er trolig vår beste bønn i den
sammenheng: Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte, om jeg er på fortapelsens
vei, og led meg på evighetens vei. Amen.
..
