Luthers Romerbrev - v/ Eberle.
Rom. 2.


I kapittel 2 utvider han fordømmelsen til også å omfatte dem som er fromme i det ytre, men som synder hemmelig, slik som jødene var, og som alle hyklere er. De lever tilsynelatende fint, men gjør det tden lyst og kjærlighet. I hjertene er de fiender av Guds lov, og vil allikevel gjerne være dommere over andre. Slik er alle de skinnhellige, de rekner seg selv for rene og likevel er fulle av havesyke, hat, hovmot og all slags urenhet, Matt 23. Det er nettopp slike som forakter Guds godhet og ved deres hårdhet nedkaller de Guds vrede over seg.

Som en rett forkynner av loven lar Paulus ingen være uten synd. Han forkynner Guds vrede for alle, som av egen natur eller vilje forsøker å leve et ordentlig liv, og lar dem ikke være bedre enn dem som er åpenlyse syndere. Ja, han kaller dem for forherdede og ubotferdige.


Rom 2,1 Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.

[Matt 7: 1. Luk 6: 37. 1Kor 4: 5.]


Som om han ville si: I det ytre lever du fint ved at du gjør lovens gjerninger, og du dømmer dem som ikke lever slik og ved å lære alle: Slik ser du flisen i andres øyne, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var. For selv om du holder loven og gjør dens gjerninger utvortes av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven. Ja, du gjør det tvert imot med ulyst og tvang og ville heller gjøre noe annet hvis loven ikke hadde vært der. Av dette kan vi slutte at du i ditt hjerte inderste er en fiende av loven.


2 Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.


3 Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme – mener du at du skal unnfly Guds dom?


4 Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

[Luk 24: 47. 2Pet 3: 9, 15. Åp 2: 21.]



Langmodighet (tålmodighet) er at man er sen til å bli vred og straffe urett, skjønt han blir tirret og har rett og makt til det. Men ”tålmoddighet” finner seg i skade på på gods, legeme og ære, selv om man var berettiget til å sette seg til motverge. ”Godhet” er det at man hjelper hverandre i det legemlige, omgås kjærlig innbyrdes og har et vennligt vesen. Etter sin godhet gjør Gud godt mot menneskene. Ifølge sin tålmodighet fordrar han at de misbruker hans gaver og velgjerninger, slik som de utakknemlige betaler godt med ondt. Men ifølge sin langmodighet venter han på deres forbedring.



Langmodigheten strekker seg noe lenger enn tålmodighet. Tålmodighet er det nemlig hvis man tåler ondt og urett. Men langmodighet er det hvis man også venter uten å tenke på å straffe eller hevne seg i sin tid eller ønske noe ondt til gjengjeld. For man finner jo dem som vil lide mye og er tålmodige, men de tenbker likevel at de nok skal bli hevnet i sin tid. Men langmodigheten ønsker også at det ikke skal bli hevnet og synderen bli forbedret.



5 Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret.



6 For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.

[Sal 62: 13. Ord 24: 12. Matt 16: 27. 2Kor 5: 10. Gal 6: 7.]



7 Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.

[Ef 6: 8.]



8 Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten – over dem skal komme vrede og harme.

[Gal 5: 19–21. 2Tess 1: 6.]



9 Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.



10 Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.



11 For Gud gjør ikke forskjell på folk,

[5M 10: 17. 1Sam 16: 7. 2Krøn 19: 7. Job 34: 19. Apg 10: 34. Gal 2: 6. Ef 6: 9.]

Vers 6-11: Her er en dobbel målestokk som utdelingen skal skje etter på dommens dag, når hjertenes skjulte tanker blir åpenbart og alle får betaling etter sine gjerninger.



Først beskrives de frommes gjerninger som består i at de ved tålmodighet i gode gjerninger har ettertraktet det evige liv. Det vil si at de holder ut og lar seg ikke avskrekke. Og fordi de holder ut, skal de også få pris og ære og uforgjengelighet.



Men de ugudelige har fire andre ting i vente, fordi de verken holder ut eller gjør bot – nemlig ugunst og vrede, trengsel og angst. Deres fordømmelse er skrevet i deres egen samvittighet, som Kol. 2, 14 kaller den håndskrift som er mot dem, og som viser dem at Gud med rette vredes over synden, og at vi ikke klage over hans straff. De finner den i 5. Mos. 27, 26: ”Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem!” Og dette skal skje uten hensyn til forskjellen mellom jøder og hedninger.



Harme består i at mennesket bringes ut av fatning så han ikke mer vet hva han gjør og aller minst tenker på at han skal ta sin tilflukt til Gud. Et høyere trinn er vreden, et menenskes hat mot Gud og mot seg selv. Trengsel består i følelsen av fordømmelse og straff som vi har pådratt oss ved våre synder. Angst er den redsel og dødsfrykt som nettopp de ugudeliges fortvilelse består i, dens virkning er gråt og tenners gnitsel. (Luther viser her til disse fire trinn hos Kain, forræderen Judas, Saul og Akitofel. Motsetningen er hos David, Peter og Paulus.)



Ved det andre strykke er vel og merke hvorlededes Paulus inndeler de gode gjerninger som vi også skulle gjøre mot Gud. Han nevner først tålmodighet i gode gjerninger. Det er det Jesus sier i Luk. 8, 15: ”Det i den gode jord er de som når de hører Ordet, beholder det i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.” En slik god gjerning får nå (i motsetning til vrede og harme, trengsel og angst) en firdobbel belønning: herlighet og ære og fred og uforgjengelighet, (med andre ord) det evige liv.



De hellige er bedrøvet over sine synder, men de tar sin tilflukt til Gud. De hater sin synd, men ikke Gud eller seg selv. De hviler i Guds ord og sier: Herren har forbarmet seg over meg og atskilt kjødets lov fra Åndens lov. De stiller alltid det evige liv opp mot kjødets svakhet. For Gud er større enn deres hjerte. Der er ingen synd så stor at Gud ikke kan eller vil tilgi den. 1. Joh. 3, 20.



Men du vil si: Hvorledes går det til at det ofte sies i Skriften, at de som gjør godt, blir salige? Svar: Hvorledes sksulle det gå til? Ikke annerledes enn som ordene lyder uten alle forklaringer: Den som gjør godt, han blir salig. Den som gjør ondt, han blir fordømt. Men det som fraamkaller misforståelsen er at man bedømmer gode gjerninger etter det ytre skinn. Det gjør ikke Skriften som lærer at ingen kan gjøre godt, med mindre han først selv er god. Slik blir han ikke god ved gode gjerninger, men gjerningene blir gode ved ham. Mat. 7, 17. 12, 33.



Men han blir god ved gjenfødelsens bad (Tit. 3, 5) og ikke på noen annen måte. Derfor er det sant at den som gjør godt, han blir salig, d.e. hans salighet vil bli åpenbar (så fremt han holder fast ved det). Men han gjorde ikke noe godt, hvis han ikke allerede var salig ved den nye fødsel.



Både for jøde først og så greker… Jødene mente at de var bedre enn hedningene. Men Kristus har tatt bort skilleveggen og har gjort begge tilett, til en menighet. Den som nå tror, han skal bli salig. Men den som vil opprette en ny vegg ved selv å gjøre opp for sine synder, han er en gudsbespotter og skyldig i Kristi blod. I Kristus gjelder ikke lenger forskjellen mellom jøder og hedninger. Der gjelder verken jøde eller greper, mann eller kvinne, trell eller fri noe, men alene en ny skapning, dvs en som tror på Kristus. Gal. 3, 28. Gud alene kan rettferdiggjøre den ugudelige og gir nåde til å bli rett from.





12 alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven.

[Luk 12: 47, 48.]



13 For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort.

[Matt 7: 21–27. Joh 12: 48. Jak 1: 22. 4: 11.]



14 For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov.

[Apg 10: 35.]



15 De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem –

V. 14-15. Det er to slags erkjennelse av Gud. Den ene heter lovens erkjennelse, og den andre evangeliets erkjennelse. For Gud har gitt de troende lærestykker, loven og evangeliet for at man av dem skulle lære å kjenne ham. Erkjennelsen ved loven er tilgjengelig for fornuften, og fornuften har nesten grepetog fattet Gud. For den har sett av loven hva som er rett og urett, idet loven er skrevet i vårt hjerte, som Paulus sier her.



Selv om den er klarere gitt av Moses, så er det like fullt sant at alle fornuftige mennesker av naturen kommer så langt at de vet at det ikke er rett å være ulydige mot far og mor eller øvrigheten, og å myrde, drive hor, stjele, banne og spotte. Derfor har f. eks. romerne og andre hedninger straffet lovens overtredere hardt, slik som horkarer, modere og tyver. De har også skrevet mange bøker om det. Og når man har gjort mot de samme mordere, tyver og lignende mennesker, som de har gjort mot andre, da har de bekjent for retten at deres misgjerning var urettferdig. For deres egen samvittighet sier: Det er ikke rett at et menneske dreper andre.



For de har denne kunnskap om Guds lov og de ti bud som av naturen er skrevet i deres hjerter. De ser hva som er rett og hav som er urett både hos seg selv og andre, uten at de dog straffer det hos andre og ennå mindre hos seg selv. Når de kunne gjøre det i hemmelighet, da gjør de det mot andre, v. 1.



Den naturlige lov sier: Hva vil du at andre skal gjøre mot og bære over med hos deg, det gjør også du mot andre. Hele Mose lov er innbefattet i det, som Kristus sier, Mat. 7, 12. Av denne lob gjør hedningene bare den ytre gjerning, likesom jødene av Mose lov. Og det at ”tankene innbyrdes anklager eller og forsvarer hverandre,” kommer av at en synd mot loven er større enn en annen.



16 på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.[14: 10. Pred 12: 14. Matt 25: 31 ff. Joh 12: 48. Apg 17: 31. 1Kor 4: 5. Åp 20: 12, 13.]



17 Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud,

[9: 4. Mika 3: 11. Luk 18: 11.]



18 og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven,



19 og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket,



20 en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:



21 Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?

[Matt 23: 3 ff.]



22 Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer?

Du som lærer… Du vet heller ikke selv hva du lærer og har aldri lært å forstå loven rett. For hav er det ellers at du lærer andre å ikke stjele, når du i hjertet selv er en tyv. Og du var det gjerne i det utvortes hvis du våget å gjøre det. Og den utvortes gjerning uteblir heller ikke hos slike hyklere.

Du som har avsky for avgudene… Du stjeler fra Gud. For Gud skal ha æren, og alle egenrettferdige tar fra ham den.



23 Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven!



24 For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.

[2Sam 12: 14. Jes 52: 5. Esek 36: 20 ff. 2Pet 2: 2.]



25 For omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lovbryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.

[Jer 4: 4. 9: 25. 1Kor 7: 19.]



26 Om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferdskrav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåret?



27 Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lovbryter.



28 For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet.

[9: 7, 8. Joh 8: 39. Gal 6: 15.]



29 Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

[5M 10: 16. 30: 6. Jer 4: 4. Gal 5: 3. Fil 3: 3. Kol 2: 11.]

Ånd kalles det som Gud virker i mennesket utover naturens krefter. Bokstav kalles det som gjøres av naturen uten Ånden.