Rom. 3.
I. I det tredje kapittel samler han dem alle i én bunke og sier, at de alle sammen er syndere for Gud. Den eneste forskjell er at jødene har hatt Guds ord, selv om bare få har trodd det. Det rokker dog ikke ved Guds trofasthet og pålitelighet, som han viser i Salme 51, 6: ”Du er rettferdeg, når du anklager, og ren når du dømmer.” Deretter beviser han ved hjelp av Skriften at alle er syndere og at ingen blir rettferdege ved lovens gjerninger. Loven er bare gitt til erkjennelse av synden.V. 1-20.
Vers 4: Gud er sannferdig. Gud holder visselig sitt ord. Men den som stoler på mennesker bedrar seg selv.
V. 7-8: Hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære... David sier i salme 51, 6: Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort – for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer.
Det lyder som om man skulle gjøre synd, for at Gud skulel være rettferdig, som også Paulus her synes å lære. Og dog er det ikek slik. Men vi skal erkjenne synden som Gud anklager oss for, for at han skal bli kjent som sann og rettferdig i sin lov. Men om denne erkjennelse strider de gjensrtidige med Gud og vil ikke la sine gjerninger være synd. Derfor gjør de Gud til en løgner og dømt i sine ord.
Derfor er nå Paulus’ mening ikke at det er synden som gir Gud ære (ellers var det bedre å synde enn å gjøre godt), men å bekjenne synden gir Gud og hans nåde ære. Altså blir Gud sannferdig og alle mennesker løgnere som ikke vil bekjenne synden. Men deres vantro gjør ikke Guds trofasthet til intet. For han vinner og får rett og forblir sannferdig.
I v. 10-12 sier Paulus: Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør godt, ikke en eneste.
Derfor sier han også i Apg. 17, 30: Nå befaler han alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. Intet menneske er unntatt. Denne omvendelse lærer oss å erkjenne synden, nemlig at vi er alle fortapte, at vi er onde med hud og hår og må bli aldeles nye og andre mennesker. Denne omvendelse er ikke noe stykkevis og lappverk som de som bare gjør bot for sine gjerningssynder. De er heller ikke uvise som andre. For den strider ikke om hva som er synd og ikke synd, men haster alt i en haug og sier: Alt hos oss er bare synd. Hvorfor vil vi søke så lenge. Vi finner likevel ikke noe godt å betale synden med. Vi må oppgi alt hva vi er, tenker, taler eller gjør.
V. 20: Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. Hvorfor ikke? Av denne grunn: Der Den hellige Ånd ikke er og gir nåde, der kan menneskets hjerte ikke være vennlig stemt mot Guds lov, men vil langt heller at der ingen lov var. Likesom enhver føler dette hos seg selv, idet han ser at han er treg og har ulyst til det gode, men er lett tilbøyelig til det onde, 1. Mos. 6, 5. 8. 21.
Fordi en slik uvilje er til stede, så følger han loven emd ulyst og ikek av hjertet. Han nødes til å gjøre den av frykt for straff, skam og helvete, eller han gjør dem av kjærlighet til sin egen nytte og salighet og ikek av kjærlighet til Gud og hans ære. Han gjør det for at Gud skal gi ham det han trenger og som han selv helst vil ha.
Derfor er alle slike gjerninger bare hykleri og Gud akter dem ikek for noe godt. For hvilken hellighet er det hvis du gjør gjerningen emd hånden, men er en fiende av loven og lovgiveren i hjertet? Det er jo synd, hvis man ikke elsker loven.
Her ser du også at skolastiskere og sofister som elsker å diskutere, er forførere når de lærer at man ved gjerninger skal gjøre seg rede til nåden. Hvorledes kan den gjøre deg rede til det gode ved gjerninger, den som ikke gjør noen god gjerning uten av ulyst og med uvilje i hjertet|? Hvorledes skal den gjerning kunne behage Gud, som kommer fra et hjerte fullt av ulyst og uvilje.
For ved loven kommer erkjennelse av synd. Kjære hvorledes går det til? Ta en Kain for deg, så vil du finne det. Han gjør alle sine gjerninger etter loven med meget besvær og arbeide og bekjenner frimodig at han ikke tror at han er et Guds barn og hellig. Ja, han fordømmer en slik trosom den aller grueligste frekkhet og det verste hykleri. Han vil fortsette å tvile og vente til han blir et slikt barn ved sine egne gjerninger.
Se, her ser du fremstilt for alle at en person ikke er god eller rettferdig fordi det ikke er en slik tro i ham. Ja, han er fiende av troen. Derfor er han også fiende av troens rettferdighet, og hans gjerninger er heller ikke gode, selv om de ser gode ute etter loven.
Og slik forstår du at Paulus med rette sier: Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. For innfor Gud må vi først være gode før vi gjør noe. Man kan godt være rettferdige for mennesker ved sine gjerninger, for de ddømmer etter gjerningene og ikke etter hjertets ydmykhet.
Mennesker dømmer personen etter gjerningene. Gud dømmer gjerningene etter personen. Men da nå det første bud i loven byder at vi skal tro, trøste og forlate oss på Gud, som er den rette tro og som gjør oss til Guds barn. Da vil du også se av loven at kains synd var vantro. Du føler også hos deg selv om du tror eller ikke, for det vil ingen erkjenne eller føle uten en slik lov.
Det kaller Paulus her for erkjennelse av synden ved loven. For da skal mennesket føle seg truffet og erfare vantroen og ulysten til det gode i sitt hjerte, bli forferdet over det og tvile på seg selv. Du kan likevel ikke hjelpe deg selv ut av en slik vantro, det kan heller ikke loven. Derfor må alle dine gjerninger som du tenker å oppfylle loven med, fortsette å være lovgjerninger som ikke kan gjøre deg rettferdig for Gud. Han anser bare de for rettferdige som tror på ham og er hans barn. For bare de oppfyller budet og holder ham for en sann Gud.
For om du piner deg selv til døde med gjerninger, kan ditt hjerte likevel ikke skape en slik tro som budet krever. Ja, gjerningene anerkjenner ikke en slik tro og vil heller ikke at loven skal kreve den. Derfor må dette mennesket vedbli å være en djevelens martyr og en forfølger av troen og loven nettopp ved gjerninger. Han hovmoder seg over dem inntil han kommer til seg selv, lærer seg selv å kjenne, tviler på seg selv og sine gjerninger, gir Gud æren, bekjenner at han er intet og bare sukker etter hans nåde, som Gud ved sin lov har drevet ham til.
Da kommer tro og nåde og oppfyller ham og gir den hungrige mat. Da følger rette og gode gjerninger i hans liv. Dette er ikke lovgjerninger, men gjerninger av nådens ånd som i Skriften kalles Guds gjerninger, fordi han virker dem i oss. For alt som ikke Gud virker i oss ved sin nåde, men som vi gjør av oss selv uten hans nåde, er sannelig lovgjerninger. De er til ingen nytte for vår rettferdiggjørelse, men er onde og mot Gud fordi det skjer i vantro.
II. I vers. 21-31 begynner han å lære den rette vei til å bli from og frelst. Han lærer at vi alle er syndere og ikke har noe å rose oss av for Gud, men at vi blir rettferdege ved troen på Kristus uten noen fortjeneste. Kristus har nemlig ved sitt blod kjøp den til oss. Han er blitt en nådestol fra Gud for oss, hvor alle våre synder blir tilgitt. Hermed viser han at Kristi rettferdeghed, som han gir oss ved troen, er vår eneste hjelp. Det er nå blitt åpenbart ved evangeliet, men er loven og profetene vitner om det. Selv om lovens gjerninger og all ross er avskaffet, så blir loven altså stadfestet ved troen.
V. 21: Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven. Vi blir rettferdiggjort uten loven ved nåden. Men en slik nåde har vitnesbyrd av loven. Slik er det også med Døperen Johannes. Vi må bli kristne uten hans hjelp. Men han vitner om og viser oss Kristus.
V. 22-23: For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. De mangler guddommelig herlighet og ære. Det er som om han vil si: De kan vel ha en naturlig og menneskelig rettferdighet og få ære, berømmelse for mennesker på jorden her i tiden av det, som om de ikke var syndere. Men for Gud er de syndere og har ikke hans ære. De kan heller ikke rose seg av ham og hans miskunnhet.
Merk dette som han sier: De har aller syndet osv. Det er hovedstykket og midtpunktet i dette brevet og i hele Skriften, nemlig at alt er synd som ikke blir forløst ved Kristi blod og rettferdiggjort ved troen. Forstå derfor denne teksten rett. For her blir all fortjeneste og ære av gjerninger forkastet, som han sier her. Intet uten Guds nåde og ære blir igjen.
V. 25: Ham (Kristus) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen. Det er ikke bare ved troen, men ved troen ”på hans blod”, som han har godtgjort i vårt sted og slik er blitt en nådestol for at vi skal få ta imot begge deler, både forlatelse og nåde uten vår betaling og møye. Derfor må vi gå inn under hans vinger (Mat. 23, 37) og ikke fly ut i vår egen dumdristighet. Da vil hauken snart ete oss. Vår frelse må ikke bero på vår rettferdighet, men (som jeg ofte har sagt) på Kristi egen rettferdighet som er reist for oss som et tabernakel og en vinge.
For vår tro og ære og det vi ellers har, er ikke tilstrekkelig. Ja, det er ikke en gang av den rette rettferdighet med mindre man går inn under denne hønes vinger og tror fast at ikke vi, men Kristus har gjort fyllest for Guds rettferdighet for oss. Slik får vi nåde og frelse ikke for vår tros skyld, men for Kristi skyld. Vi skal derfor i alle ting erkjenne at alt beror på Guds nåde som er tilsagt, skaffet til veie og gitt i Kristus og ved Kristus.
V. 27: Ved troens lov. Kristi lov er troen som er en levende, åndelig flamme som kan tenne hjertene, fø på ny og omvende ved Den hellige Ånd. Da ønsker de, gjør og er det Mose lov krever med ord. Uten tvil har Paulus tatt dette uttrykk fra Jes. 42, 4. Ellers lyder det ikke godt når man sier: Troens lov. Men fordi han har sett at troen på Kristus og evangeliet hos Jesaja kalles Kristi lov (hans lov), tar han seg den frihet å kalle det Kristi lov. Det gjør han bare i Romerbrevet og Galaterbrevet. (I Norsk Bibel bare i Gal. 6, 2).
V. 28: For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. (Tysk har: alene ved tro.) (Luther oversetter her ”ved tro alene” og begrunner dette slik her): Jeg har meget godt visst at i den latinske og greske teksten står ikke ordet ”alene”. Det har jeg ikke behøvd å lære av papistene (katolikkene) som ser på disse (5) bokstaver som en ku på en malt dør, men ikke ser at det likevel uttrykker tekstens mening. Og når man vil oversette stedet på et klart og fyndig tysk, hører det med. For jeg vil gjerne tale tysk og ikke latin eller gresk, da vi vil utgi en tysk oversettelse.
Men det er eiendommelig for vårt tyske språk at når man taler om to ting som bekrefter det ene og benekter det andre, så føyer man til ordet ”alene” til ordet ”ikke” eller ”ingen”. Slik blir ordet ikke eller ingen enda sterkere og tydeligere. Man sier f. eks. slik: Bonden kommer alene (eller: bare) med korn og ingen penger. Jeg har bare spist og ennå ikke drukket osv.
Man må ikke spørre bokstavene i det latinske språk hvorledes man skal tale tysk, som disse esler (papistene) gjør. Men man må spørre mor i huset, barna på gaten, den enkle mannen på markedet og legge nøye merke til hvorledes de taler. Så skal vi oversetter etter det, da forstår de det og merker at man taler tysk med dem. (Luther viste dette ved Mat. 12, 14: Det hjertet er fullt av, taler munnen; på latin står det: Av hjertets overflødighet taler munnen. Han viser også til Mat. 26, 8; Mark. 14, 4; Luk. 1, 28).
Men nå har jeg ikke bare lempet meg etter språkets eiendommelighet ved å tilføye ordet ”alene”. Men teksten og Paulus’ mening krever det og tvinger det fram med makt. For han behandler jo her den kristne læres hovedstykke, nemlig at vi blir rettferdiggjort ved troen på Kristus, uten alle lovgjerninger. Og han skjærer bort alle gjerninger så fullstendig at han endog sier at lovgjerninger ikke er til noe hjelp for å få rettferdighet, selv om loven er Guds lov og ord.
Og i kap. 4, 2 bruker han Abraham som eksempel. Han ble rettferdiggjort helt uten gjerninger. Heller ikke den største gjerning som da nettopp var gitt av Guds og er over alle andre lover og gjerninger, nemlig omskjærelsen, har hjulpet ham noe til rettferdighet. Han er blitt rettferdiggjort ved troen uten omskjærelse og uten alle gjerninger. Men når man må forkaste alle gjerninger, må meningen være at alene troen kan rettferdiggjøre. Og den som vil tale tydelig og rett om at alt annet må forkastes, han må si: Alene troen og ikke gjerningene gjør oss rettferdige. Det krever saken selv ved siden av språket.
Det kan jeg med god samvittighet vitne om, at jeg har brukt min største troskap og flid når jeg oversatte og har aldri hatt noen baktanke. For jeg har ikke tatt eller forsøkt eller vunnet noe ved det. Heller ikke har jeg tenkt på min egen ære, det vet Gud min Herre. Men jeg har gjort det for å tjene de kjære kristne og til ære for en som sitter der oppe. Han gjør så mye godt for meg hele tiden. Selv om jeg hadde oversatt tusen ganger så mye, hadde jeg ikke fortjent å leve og være frisk en eneste time.
Det jeg er og har er alt av hans nåde og barmhjertighet. Ja, det skylles hans dyre blod og svette. Derfor skal alt, om Gud vil, tjene til hans ære med glede og av hjertet. Men jeg har på den annen side heller ikke behandlet bokstavene altfor fritt, men sammen med mine medhjelpere med stor omhyggelighet har vi sett etter at et viktig bibelvers ble oversatt etter bokstaven og ikke på noen måte oversatt det fritt. Joh. 6, 27 er et eksempel: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl.
Men oversettelse er ikke alles kunst. Da kreves et virkelig fromt, trofast, flittig, varsomt, kristelig, kyndig, erfarent og øvet hjerte. Derfor mener jeg at ingen falsk kristen eller sekretærer kan oversette med troskap.
V. 30: Så sant Gud er en, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Fordi troens lov eller evangeliet (v. 27) først skulle forkynnes for jødene og så siden til hedningene, kommer rettferdigheten til hine ved (på grunn av) troen som noe de hadde løfte om. Men til hedningene ved troen som intet løfte hadde om det.
V. 31. Opphever vi så loven ved troen? Ettersom han hadde forkastet lovens gjerninger (v. 28), høres det ut som at han ville oppheve loven ved troen. Langt derifra! Vi stadfester loven, sier han. Han vil nemlig ikke komme med en ny lære som om den forrige ikke skulle gjelde mer. Men han vil forkynne rett, hevde den og vise dens rette kjerne og mening. For at man skal lære hva loven er og vil ha i motsetning til de betydninger som fariseerne har lagt inn i det. De har bare skallet og kapselen av det. Mat. 5, 17.
Nei, sier Paulus, vi stadfester loven, dvs. vi oppfyller den ved troen. Troen oppfyller alle lovens deler. Gjerninger oppfyller ikke en tøddel av loven. Troen alene gjør oss rettferdig og oppfyller loven. For den gir oss Ånden pågrunn av Kristi fortjeneste. Men Ånden gir oss et frimodig og frivillig hjerte, slik som loven fordrer. Da kommer de gode gjerningen av troen selv.
