Luther: Romerbrevet, Erbele.

Martin Luther:

Kommentar til Romerbrevet kap. 1. Eberles utgave 1866/1874.

Ved NDH.

Fortale:

Dette brev er det rette hovedstykke i det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgåes med det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mere man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det.

Derfor vil også jeg med min tjeneste bidra til dette, og ved denne fortale berede en inngang for brevet, så langt Gud har gitt meg å gjøre det, for at dette brev kan bli desto bedre forstått av alle. For hittil er det blitt fordunklet med uttydninger og mange slags snakk. Men i seg selv er det dog et klart lys, nesten nok til å opplyse hele Skriften.

Til en begynnelse gjelder det da at vi skjønner språket og vet hva Paulus mener med disse ord: Lov, synd, nåde, tro, rettferdighet, kjød, ånd og liknende. Ellers har vi ikke noen nytte av å lese dette brev.

Ordet: lov

må du her ikke forstå på menneskelig vis, så at det bare skulle bety en lære om hvilke gjerninger vi skal gjøre eller unnlate. Slik går det for seg, med de menneskelige lover; der kan man oppfylle loven, selv om hjertet ikke er med. Men Gud dømmer etter hjertebunnen. Derfor krever også hans lov hjertets innerste, og lar seg ikke nøye med gjerninger; men meget mere straffer den de gjerninger som er gjort uten det rette sinnelag som hykleri og løgn. Derfor kalles også alle mennesker løgnere (Salm. 116, 11), just av denne grunn at ingen holder eller kan holde Guds lov ut fra sitt hjertes innerste. For inne hos seg selv finner enhver ulyst til det gode og lyst til det onde. Når da den frie lyst til det gode mangler, så er man ikke med sitt hjerte i Guds lov. Og da fortjener man visselig også skyld og vrede hos Gud, selv om man i det ytre stråler med gode gjerninger og ærbart liv.

Derfor trekker Paulus. I det annet kapittel den slutning at jødene er syndere alle sammen. Og han sier at bare de som holder loven, er rettferdige for Gud. Dermed vil han ha sagt at ingen oppfyller loven ved gjerninger. Men helt motsatt sier han til dem (v. 22): «Du som sier at man ikke skal drive hor, driver du hor?» Likeså (v. 1): «I det hvori du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer.» Som ville han si: «Du lever utvortes fint i lovens gjerninger, og dømmer dem som ikke lever slik, og du vet å belære enhver; splinten i den annens øye ser du; men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var.»

For om du enn utvortes holder loven med gjerninger, av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven, men med ulyst og tvang. Du ville heller gjøre annerledes, hvis loven ikke var. Derav følger at du inne i hjertets innerste er en fiende av loven. Hva er dette annet enn at du lærer andre at de ikke skar stjele, mens du dog selv i ditt hjerte er en tyv, og gjerne også var i det ytre, hvis du bare våget det? Skjønt heller ikke den utvortes gjerning i lengden uteblir hos slike hyklere. Således lærer du andre, men ikke deg selv. Du vet heller ikke selv hva du lærer, og har ennå aldri forstått loven rett. Hertil kommer at loven øker synden, som han sier i kap. 5, 20, fordi mennesket bare blir ennå desto mere fiendtlig mot loven, jo mere den krever det som mennesket ikke formår noe av.

Derfor sier han i kap. 7, 14: «Loven er åndelig.» Hva er det? Hvis loven var legemlig, så kunne den skje fyllest ved gjerninger. Men da den nå er åndelig, så kan ingen oppfylle den, med mindre alt det du gjør kommer fra hjertets grunn. Men et sådant hjerte gir ingen unntagen Guds Ånd. Han gjør mennesket likedannet med loven, så at det av hjertet får lyst til loven, og fra nå av gjør alt, ikke av frykt eller tvang, men av et frivillig hjerte. Altså er loven åndelig. Med et slikt åndelig hjerte vil den bli elsket og oppfylt, og en slik ånd krever den. Hvor denne ånd ikke er i hjertet, der blir det synd, ulyst og fiendskap mot loven. Men loven er dog god, rettferdig og hellig.

Så vend deg nå til den tale, at det å gjøre lovens verk er noe helt annet enn å oppfylle loven. Lovens verk er alt det som mennesket gjør eller kan gjøre etter loven i kraft av sin frie vilje og ved sine egne krefter. Men under og ved siden av disse gjerninger blir der i hjertet ulyst og tvang overfor loven. Derfor er alle disse gjerninger spilt og til ingen nytte. Dette er Paulus' mening i kap. 3, 20, hvor han sier: «Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger.»

Herav ser du nå at skoledisputatorene og sofistene er forførere, når de lærer at man ved gjerninger skal berede seg for nåden. Hvorledes kan den ved gjerninger berede seg for det gode som ikke gjør en eneste god gjerning uten ulyst og uvilje i sitt hjerte? Hvordan skal det verk kunne behage Gud som fremgår av et tregt og uvillig hjerte?  

Å oppfylle loven, derimot, er å gjøre dens verk med lyst og kjærlighet, og føre et gudfryktig og fromt liv, frivillig og uten lovens tvang, som om det ikke fantes noen lov eller straff.

Men en slik lyst som følger med kjærlighetens frivillighet, gir den Hellige Ånd i hjertet, som han sier i kap. 5, 5. Men Ånden blir ikke gitt på noen annen måte enn alene i, med og Ved troen på Jesus Kristus, således som Paulus sier det i fortalen. Og troen kommer ikke på annen måte enn alene ved Guds ord eller evangelium, som forkynner Kristus som Guds Sønn og menneske, død og oppstanden for vår skyld. Som han sier i kap. 3, 25; 4, 25 og 10, 9.  

Herav kommer det at troen alene gjør rettferdig og oppfyller loven. For troen får Ånden av Kristi fortjeneste. Og Ånden skaper et glad og frivillig hjerte, slik som loven krever det. På denne måte fremgår da de gode gjerninger av selve troen. Dette er Paulus' mening i kap. 3; 31. Her har han forkastet lovens gjerninger, så det høres ut som om han ville oppheve loven ved troen. «Nei,» sier han, «vi stadfester loven ved troen.»

Synd 

kalles i Skriften ikke bare den utvortes, legemlige gjerning, men også all den bevegelse som rører seg sammen med den utvortes gjerning, nemlig hjertets innerste med alle dets krefter. Altså, det lille uttrykk: «å gjøre synd» skal bety at mennesket helt og holdent faller hen i synd.: For det skjer overhodet ikke noen utvortes syndig gjerning, uten at mennesket helt og holdent farer hen i synd både med legeme og sjel.

Og i særdeleshet ser Skriften inn i hjertet og hen til roten og hovedkilden til all synd, nemlig vantroen i hjertets grunn. Altså, likesom troen alene gjør rettferdig og bringer ånden og lysten til gode utvortes gjerninger, således er det vantroen alene som synder og egger kjødet og lysten til onde utvortes gjerninger. Slik som det skjedde med Adam og Eva i Paradiset. 1. Mos. 3, 6.

Derfor kaller også Kristus vantroen alene synd, når han sier i Joh. 16, 8 f.: «Ånden skal overtyde verden om synd, fordi de ikke tror på meg.» Derfor er det også slik, at før der skjer gode eller onde gjerninger som gode eller onde frukter, må det i hjertet først være tro eller vantro. Vantroen er roten, saften og hovedkraften til all synd. Derfor kalles den jo også i Skriften, slangens hode og den gamle drages hode, som kvinnens sæd, Kristus, må knuse, slik som det ble lovet Adam. 1. Mos. 3, 15.

Nåde og gave 
Nåde og gave kan man skjelne mellom på denne måte:
Nåde er egentlig Guds yndest eller gunst, som han har hos seg selv overfor oss. Og ut av den er han villig til å inngyte Kristus og Ånden med sine gaver i oss. Dette fremgår klart av kap. 5, 15, hvor han sier: «Guds nåde og gaven i Jesus Kristus» osv.

Visstnok vokser gavene og Ånden daglig i oss; men de er ennå ikke fullkomne. Følgelig blir det enda onde lyster og synder tilbake i oss., som strider mot Ånden, som han sier i Rom. 7, 14 og Gal. 5, 17, og slik som striden mellom kvinnens sæd og slangens sæd forkynnes i 1. Mos. 3, 15. Men nåden alene utretter så meget at vi helt og fullt blir regnet rettferdige for Gud. For hans nåde deler seg ikke og stykker seg ikke opp, slik som gavene gjør; men den tar oss helt og holdent opp i Guds yndest, for Kristi, vår forbeders og midlers skyld, og fordi gavene er begynt i oss.

Så forstår du da det 7. kapittel, hvor Paulus ennå skjenner på seg selv som en synder, mens han allikevel i 8, 1 sier at der ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, nemlig på grunn av de ufullkomne gaver og Ånden. På grunn av det kjød som ennå ikke er drept er vi ennå syndere; men fordi vi tror på Kristus og har Åndens begynnelse, viser Gud oss den gunst og nåde at han ikke vil akte på eller dømme denne synd, men handle med oss etter vår tro på Kristus, inntil synden helt blir drept.

Tro 

er ikke den menneskelige innbildning og drøm som noen holder for tro. Når disse da ser at det ikke følger noen forbedring i livet eller gode gjerninger, mens de allikevel hører og taler meget om troen, så faller de i villfarelse og sier: «Troen er ikke nok, man må gjøre gjerninger, hvis man skal bli rettferdig og salig.» Dette fører også til, at når de hører evangeliet, så farer de i vei, gjør seg av egne krefter en tanke i sitt hjerte og sier: «Jeg tror.» Dette holder de da for å være en rett tro. Men like så visst som dette er en menneskelig oppdiktning og tanke, som ikke øver noen virkning inne på hjertebunnen, like så visst utretter denne tanke intet, og det følger ingen forbedring etter den.

Troen, derimot, er et guddommelig verk i oss, som forandrer oss og føder oss på ny av Gud (Joh. 1, 13), dreper den gamle Adam, gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, mot, sinn og alle krefter, og bringer med seg den Hellige Ånd.

Å, troen, den er en levende, travel, virksom og mektig ting. Derfor er det umulig at den ikke uopphørlig skulle virke noe godt. Troen spør heller ikke om man skal gjøre gode gjerninger; men allerede før det spørres har den gjort dem, og den er alltid i virksomhet. Men den som ikke gjør slike gjerninger, han er et vantro menneske, famler og ser seg omkring etter tro og gode gjerninger, og vet dog verken hva tro eller gode gjerninger er, men vrøvler og skravler en mengde ord om tro og gode gjerninger.

Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde,

så sikker, at den troende gjerne ville dø på den tusen ganger. Og en slik tillit til den guddommelige nåde og erkjennelse av den gjør glad, frimodig og freidig overfor Gud og alle skapninger. Dette utretter den Hellige Ånd i troen.

Derved får mennesket, uten tvang, vilje og lyst til å gjøre godt mot alle, tjene alle og lide hva det skal være, Gud til lov og pris, som har vist ham slik en nåde. Derfor er det også umulig å skille gjerning fra tro, ja likeså umulig som å skille brann og lys fra ilden.

Derfor må du se deg for overfor dine egne falske tanker og overfor unyttige vrøvlekopper, som vil være kloke på tro og gode gjerninger og dømme om dem, men selv er de største narrer. Be Gud at han virker troen i deg. Ellers blir du visselig i evighet uten tro, selv om du innbiller deg og foretar deg alt hva du vil og kan.

Rettferdighet  

er nå nettopp denne tro. Den kalles Guds rettferdighet eller den rettferdighet som gjelder for Gud, fordi Gud gir den og regner den for rettferdighet for Kristi, vår midlers skyld, og leder mennesket til å gi enhver hva han er ham skyldig. For ved troen blir mennesket uten synd og får lyst til Guds bud. Dermed gir han Gud den ære som tilkommer ham, og yter ham hva han er ham skyldig. Også menneskene tjener han frivillig med det han kan, og gjør dermed sin skyldighet mot alle.

Denne rettferdighet formår naturen, den frie vilje og våre egne krefter ikke å tilveiebringe. For likesom ingen kan gi seg selv troen, så kan han heller ikke ta vantroen bort fra seg selv. Hvorledes vil han da ta bort en eneste, selv den aller minste synd? Derfor er alt det som skjer utenfor troen eller i vantro falskt, hykleri og synd (Rom. 14, 23), det kan ellers glimre så meget det vil.

Kjød og ånd 

må du her ikke forstå slik at kjød alene er det som angår ukyskhet, og ånd bare det som angår det indre i hjertet. Men kjød kaller Paulus, likesom Kristus i Joh. 3, 6, alt som er født av kjød, det hele menneske med legeme og sjel, fornuft og alle sanser, fordi alt hos ham trakter etter kjødet.

Slik må også du vite å kalle den kjødelig, som uten å eie nåden dikter, lærer og vrøvler meget om høye åndelige saker, slik som du godt kan lære dette av kjødets gjerninger; se Gal. 5, 20, hvor Paulus også betegner kjetteri og hat som kjødets verk. Og i Rom. 8, 3 sier han at loven var maktesløs ved kjødet.

Dette er ikke sagt bare om ukyskhet, men om alle synder, dog aller mest om vantroen, som er den aller åndeligste last. På den annen side må du også kalle den åndelig som utfører de aller mest utvortes gjerninger, som f. eks. Kristus, da han vasket disiplenes føtter, og Peter da han førte skipet og fisket.

Altså, kjød er et menneske som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener til kjødets nytte og det timelige liv. Ånd er den som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener Ånden og det kommende liv.

Uten en slik forståelse av disse ord vil du aldri komme til å forstå dette Paulus' brev eller noen bok i den hellige skrift.

Vokt deg derfor for alle de lærere som bruker disse ord på noen annen måte, de være nå hvem de vil.

Kapittel 1.

En evangelisk predikant bør fra starten av forkynne loven og synden, for å fordømme alt det som synd som ikke skjer ved Åndens hjelp og i tro på Kristus. Mennesker må erkenne seg selv og sin elendeghet, så de ydmykes og søker hjelp. Derfor begynner Paulus også i første kapittel med å straffe de grove synder og den åpenbare vantro. Det gjelder hedningenes synder både før og nå.

       Paulus lærer at evangeliet åpenbarer Guds vrede fra Himmelen over alle mennesker på grunn av deres ugudelige væsen og urettferdeghet. Selv om de vet og daglig kan se at det er en Gud til, så er deres natur når de lever utenfor nåden, den så vond, at de verken takker ham eller ærer ham. Tvertimot narrer de seg selv og blir mer og mer fordervet. Det går så vidt, at de foruten avguderi også begår de forferdeligste synder og umoralske handlinger uten å skamme seg. Ja, de mener at det ikke er galt at folk lever slik.

Kap. 1, 1-4:

Rom 1,1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,

[Apg 9: 15. Gal 1: 15.]

2 det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,

[Jes 40: 1, 2, 9. Luk 1: 70.]

3 om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,

[2Sam 7: 12 ff. Jes 11: 1. Matt 1: 1. 2Tim 2: 8. Åp 22: 16.]

4 og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.

[Apg 13: 32 ff. 17: 31. Heb 1: 5. 5: 5. Åp 1: 18.]

Etter kjødet har Kristus en begynnelse, men etter Ånden har han vært i all evighet, selv om det tidligere ikke var klart erkjent. For det var ikke nødvendig at vi skulle gjøre ham til Gud, men bare bekjenne og erkjenne at han var Guds Sønn. Joh. 16, 13; 17, 1-5. I Det gamle testamentet er Kristi guddom forkynt på en hemmelighetsfull måte. Og det har bare vært noen få mennesker som har bekjent det på den tid da han var legemlig på jorden. Den er først blitt forklart og offentlig forkynt for verden v ed Den hellige Ånd på pinsedag. Guds Ånd ble gitt etter Kristi himmelfart. Fra den tid av helliger han de kristne og forklarer Kristus i hele verden, at han er Guds Sønn med all makt i ord, under og tegn.

5 Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningfolkene, til ære for hans navn.

[10: 16. 15: 18. Apg 6: 7. Gal 2: 7, 8.]

6 Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.

7 – Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

[1Kor 1: 2, 3. 2Kor 1: 2. Ef 1: 1. Fil 1: 2. 2Tess 1: 2.]

Gal 1, 3: Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår herre Jesus Kristus.

8 Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

[16: 19. 1Tess 1: 8. 1Joh 5: 4.]

9 For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner,

[2Kor 1: 23. Ef 1: 15, 16. Fil 1: 8. 2Tim 1: 3.]

10 og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

[Apg 18: 21. 1Tess 3: 10.]

11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.

[15: 23, 29. 1Pet 4: 10.]

12 Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningfolk.

[15: 22, 23. Apg 19: 21. Fil 1: 22.]

14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

[15: 27. 1Kor 9: 16.]

15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.

[Apg 28: 31.]

Kap. 1, 16-17:

16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.

[Sal 119: 46. Apg 13: 46. 1Kor 1: 18. 15: 2. 2Tim 1: 8. Tit 2: 11.]

17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.

[3: 21. 4: 11, 13. 9: 30. Hab 2: 4. Joh 3: 36. Gal 3: 11. Fil 3: 9. Heb 10: 38.]

Merk: Evangeliet virker i oss og styrker oss til frelse.

Det mangler ikke noe i Ordets kraft, men mangelen kleber ved vantroen som tviler og ikke tror fast på det. Ellers, hvis man tror fast på det, da er frelsen allerede til stede og begynt, og døden sammen med synden samt djevel og helvete er allerede overvunnet og oppslukt ved Kristi blod og død. Det sier han slik i Joh. 16, 33: ”Vær frimodige, jeg har overvunnet verden.” Med det mener han uten tvil verdens fyrste og synd og død. Men våre gjerninger ville uten tvil ha en slik kraft, for de er jo ikke Guds ord eller troen.

Den rette måte å bli from på er ikke å holde menneskers bud, men å holde Guds bud. Det kan ingen gjøre uten alene troen på Kristus. Av den følger så kjærligheten, som er lovens fylde, kap. 13, 10. Og det kommer ikke av at man gjør dyder og gode gjerninger. Av det blir det bare djevlemartyrer og hyklere. Men troen er det som gjør en from, hellig, kysk, ydmyk m.m. Paulus sier jo: Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.   For i det åpenbares Guds rettferdighet.

Det er som om han vil si: Dine gjerninger frelser deg ikke, men evangeliet så sant du tror. Din rettferdighet er intet, men bare Kristi rettferdighet gjelder for Gud. Evangeliet taler om den og ikke om noen annen rettferdighet. Den som nå vil overvinne døden og utslukke synden med sine gjerninger, han sier: Kristus er ikke død. Paulus sier også i Gal. 2, 21: For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn. Og de som forkynner annerledes er ulver og forførere. –

Men merk dette stykke med flid at hvor du i Skriften finner ordet: ”Guds rettferdighet”, skal du ikke forstå det om Guds egen, iboende rettferdighet slik som papistene og mange hellige fedre feilaktig har ment. Ellers ville du bli redd. Men vit at det etter Skriftens bruk betyr Guds nåde og barmhjertighet som Kristus har gitt oss. Etter den aktes vi som fromme og rettferdige for ham. Derfor kalles den Guds rettferdighet eller fromhet, slik også Guds gjerning, Guds visdom, Guds styrke, Guds munn kalles det som han virker og taler i oss. Alt dette er tydelig bevist i ordene: I det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro.

Her ser du at han taler om troens rettferdighet, og det er den han kaller Guds rettferdighet, som er forkynt i evangeliet, ettersom evangeliet ikke lærer noe annet enn at den som tror, han har nåde og er rettferdig for Gud og blir salig.

Av tro til tro betyr av den så vidt begynte svake tro går videre til den sterke. For troen er ikke ledig. Paulus taler om to slags tro. Fedrenes tro og vår tro er en og den samme, for de trodde på den som kommer og vi på den åpenbarte Kristus. Så fører dog evangeliet fra den første tro til den neste slik at det nå er nødvendig å tro ikke bare fortsettelsen, men også den stedbundne oppfyllelse. Abraham og de gamle kunne ikke tro det, selv om de hadde samme Kristus som vi har. Der er en tro, en Ånd, en Kristus, et samfunn av alle hellige. Det er bare den forskjell at de levde før og vi lever etter Kristus. Altså har vi (d.v.s. fedrene sammen med oss) i samme felles tro trodd på en Kristus og tror ennå på ham, men på en annen måte.

Som skrevet står: Men den rettferdige av tro skal leve. (Luther oversetter her sammen med flere andre: Den rettferdige skal leve av sin tro.) Profeten stemmer overens med Moses, når han i 5. Mos. 8, 3 sier: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

For han kaller ikke kunnskapen om fortellingene for tro, men den visse og faste tillit til Guds barmhjertighet, som Gud for Kristi skyld tilsier oss i sitt ord. Den er en Guds kraft som frelser alle som tror på den. Derfor frembringer det samme ord når det mottas og gripes i tro, et nytt menneske, utvendig og innvendig, på legeme og sjel. Da skjer det etter Pauli ord kap. 10, 9: ”Dersom du … i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst.” Da er alle ting mulig for den som tror, for Ordet som han henger ved, er allmektig. Han sier ikke som så: Et rettferdig menneske skal leve av sakramentene, men: av sin tro. For det er ikke sakramentene, men troen på sakramentene som gjør levende og rettferdig. Der er jo mange som tar sakramentet uten å bli levende eller fromme ved det. Men den som tror er from og lever.

18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.

Fra himmelen åpenbares det (ellers visste ikke hele verden noe om det), at intet menneske er fromt for Gud, men at de alle sammen er ugudelige, syndere, urettferdige, d.e. vredens barn, kap. 3, 10. Og om de vet eller hører noe om Gud, er de likevel så onde at de verken takker eller tjener ham. Derfor blir de også straffet med mange slags laster (v. 21ff).

19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem.

[Apg 14: 15–17. 17: 24–28.]

20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.

[Job 12: 7–9. Sal 19: 2. Jes 40: 26, 28.]

Menneskelig fornuft og visdom kan av seg selv komme så langt at den slutter (selv om det er meget ufullkomment), at det må være et eneste, evig, guddommelig vesen som har skapt, oppfyller og regjerer alle ting. Fordi den ser en slik vakker og stor, en så underbar, ordnet og urokkelig skapning i himmelen og på jorden som er innesluttet i og består under hans regimente, at den må si: Det er ikke mulig at den skulle være gjort slik ved en tilfeldighet eller av seg selv. Der må være en skaper og herre som alt dette kommer fra og blir styrt av. Den må altså av skapelsen erkjenne Gud, som Paulus sier: Guds usynlige vesen osv. Det er en erkjennelse (a posteriore = baketter, i etterkant). Det betyr å slutte seg til (at der er en) Gud ved å betrakte hans gjerninger og styre. Slik kan man også ved å se på et slott eller et hus utvendig få en forestilling om husbonden eller herren i huset.

Men (a priore = på forhånd) fra det indre har ennå ingen menneskelig visdom noen gang kunne se inn i hva og hvorledes Gud er i seg selv eller i sitt innerste vesen. Ingen kan heller vite eller tale noe om det uten den som har fått det åpenbart av Den hellige Ånd.

21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.

[Ef 4: 17–19. 1Pet 4: 3.]

”De ble tomme i sine tanker.” Hvor der ikke er tro, der kommer fornuften på det ene etter det andre inntil de blir helt forblindet i sine tanker, slik som det går med alle vise og spisfindige hoder.

22 Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.

[Jer 10: 14. 1Kor 1: 20.]

23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr.

[5M 4: 15–18. Sal 106: 20. Jes 40: 18. 46: 5.]

24 Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom.

[Sal 81: 13. Apg 14: 16.]

25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen.

[Jes 44: 20. Jer 10: 14. 16: 19.]

”De har byttet bort…” Det betyr at de av den rette Gud har gjort avguder.

26 Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen.

27 På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.

[3M 18: 22. 20: 13. 1Kor 6: 9. Gal 5: 19–21. 1Tim 1: 9, 10.]

28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.

29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere,

[13: 13. Matt 15: 19. 1Kor 5: 10, 11. 6: 9, 10. 2Kor 12: 20.]

30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre,

[Ef 5: 3–5. Kol 3: 5. 1Tim 1: 9–10. 2Tim 3: 2.]

31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.

[2Tim 3: 3.]

Gudshatere er de rette epikureere (dvs. tilhengere av Epikur, en gresk filosof som levde 300 år før Kristi fødsel; Han lærte at mennesket ikke var udødelig, og at den høyeste livsvisdom var å ettertrakte sanselig nytelse). De levde som om det ikke var noen Gud.

Stortalende er slike som taler store ord og gjerne vil ha ros som om de var noe spesielt selv om de intet er. Oppfinnsomme til ond er de som dag og natt trakter etter å gjøre andre folk skade og sorg. De er også flinke og snare til å finne på knep for samme formål. De lager intriger som benytter langt nyere knep enn man ser blant kjøpmenn, jurister og snyltere.

Uforstandige er slike som man kaller grove kjeltringer, som renner hodet mot veggen. Ukjærlige er ubroderlige, ulveaktige, hundeaktige, som verken har lyst til hustruer, barn, brødre, søstre eller endog foreldre. Uforlikelige (gml. Oversettelse) er slike som ikke kan tilgi og ikke vil forlikes.

32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

[6: 23.]