Skriftprinsippet (bokmål).
Av Arthur Berg.
Litt forkortet på bokmål ved
Nils Dybdal-Holthe.
I.
.
Skriftprinsippet betyr at bare Bibelen kan skape trosartikler, slik det er formulert i De Schmalkaldiske artikler i Konkordieboken fra 1537.
.
Denne læresetningen er grunnvollen for alle de protestantiske kirker og teologi. Hvis vi rokker ved denne grunnmuren, betyr det at kirken opplever et farlig åndelig jordskjelv. Da er det ikke noe nytte i å pynte på kirkens utside. Et jordskjelv er aldri så farlig som når folk sover så tungt at de ikke våkner av det.
.
Men dette prinsippet har aldri blitt et dogme (læresetning) i de gamle lutherske bekjennelsesskriftene i vår kirke. Men prinsippet fungerer i hele bekjennelsen. Augustana viser f. eks. fra seg all vranglære som hadde sneket seg inn i kirken, og sier at vranglæren er bygt på mennesketanker og ikke på Bibelen. Men alle v et at hele reformasjonskampen hvilte på tillit til at Guds ord er sant, mens mennesketanker leder vill. Skriftprinsippet var i funksjon da Luther talte på Riksdagen i Worm, og i historien om martyrer i oldkirken uten at de hadde formulert prinsippet som et dogme.
.
Det viser at de første kristne visste at alle mennesker var løgnere, men Guds ord er sannhet som man kan stole på. Og dette er kraften som seirer over verden. Først i det siste av de lutherske bekjennelsesskriftene – Konkordieformelen av 1580 – ble skriftprinsippet formulert som dogme (men det er ikke med i den norske kirkes bekjennelsesskrifter). Slik lyder det (i begynnelsen av skriftet):
.
”1. Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet:
.
’Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti’, Salme 119, 105. Og Paulus sier: ’Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet!’ Gal 1, 8).”
.
Slik er ”seierstegnet” som kirken er født med.
.
II.
I reformasjonstida var det ikke spesielt viktig at skriftprinsippet var et dogme. Ingen tvilte på det. Først i 1545-63 ved konsilet i Trient fikk f. eks. katolikkene dogmet om at tradisjonen står likestilt med Skriften.
.
Nå er det derimot nødvendig. For skriftprinsippet er nå bare en samling bokstaver som ikke sier det Guds ord sier. Verken Konkordieformelen eller de Schmalkaldiske skrifter er bekjennelsesskrifter i vår norske kirke. Det er uheldig. Jeg forsøkte å få innført en formulering i en innstilling i 1969. Der stod at Kirken bygger på den urokkelige grunn som vi har i de hellige skrifter i Det gamle Testamentet og Det Nye Testamentet. Men jeg ble stående helt alene om det. Og senere tok ingen til orde for Konkordieformelens formulering.
.
Den formuleringen som ble vedtatt senere var hentet fra ritualet for prestevigsel var ingen forbedring. En annen utvanning av skriftprinsippet er når flere konservative teologer hevder at en kan komme i strid med Skriften uten å fare med kvalifisert vranglære. Det kan en selvsagt ikke. Utgangspunktet for denne utvanningen er en misforståelse av noe Hallesby sa: de liberale teologene hadde et skriftsyn som gjorde at de forkastet bekjennelsen.
.
Av dette har så noen teologer dratt den konsekvensen at hvis en teolog fører tvilsom lære, men ikke forkaster noe punkt i bekjennelsen, er han ikke vranglærer i kvalifisert betydning.
Men Hallesby mente at den liberale forkastelsen av ledd i trosbekjennelsen, var en følge av et skriftsyn som ikke lenger svarer til det reformatoriske skriftprinsippet.
.
Denne nye teologien går i beste fall ut på at vi bør tolerere all lære som ikke kommer i strid med både Skrift og bekjennelse. Men skriftprinsippet sier at det er læresetninger som bryter med Guds ord, som er vrang lære. Og da betyr det ikke noe om det er nevnt i bekjennelsen eller ikke. For ingen bekjennelse og ingen kirke har rett til å avgjøre at en kan sette seg ut over noe i Skriften. Gjør en det, bryter en med skriftprinsippet.
.
Det var domstolen de krevde to eller flere vitner. Når Gud taler behøver vi og må ikke be om flere vitnesbyrd. For Gud alene taler sant, og hvert menneske er en løyner. Til og med bekjennelsesskriftene er uten egen autoritet. De gjelder bare så sant de sier det som Skriften sier. Men det som Skriften har sagt, er sant og forpliktende for kirken også uten formell stadfestelse i en skrevet bekjennelses.
III.
Stikkordet fro skriftprinsippet er det latinske Sola Scriptura, som betyr Skriften alene. Med det mente reformatorene at det bare er i Skriften vi kan få pålitelig kunnskap om Guds åpenbaring. Bibelens er altså teologiens kunnskapskilde på en helt spesiell måte. Og det er det de Schmalkaldiske artiklene tenker på når de sier at det bare er Skriften som kan skape læresetninger.
.
Selvsagt har teologien andre kunnskapskilder enn Bibelen f. eks. i kirkehistorien og teologi-historien. Men slike kilder er sekundære. Ingen av dem kan gi autoritære opplysninger om Guds åpenbaring.
.
Uttrykket Sola Scriptura vil tvert om advare mot at andre kilder blir sidestilt med Skriften. Kirken har alltid blitt fristet til å gjøre det. Og den har mange ganger falt for fristelsen. Mange av feilene i den katolske kirke skyldes en slik forskrudd prioritering.
.
Dette betyr ikke at Gud bare har åpenbart seg på denne måten. Han har også åpenbart seg i sitt skaperverk der han vitner om sin makt og storhet. Men denne naturlige åpenbaringen skal være kilde til de kristnes lovsang og jubel, men ikke til å skape læresetninger og dogmer. Og det som en troende eller en vantro kjenner av andakt, fromhet og tro når han ser Guds store gjerninger, kan aldri bli forpliktende for andre troende. Tvert imot må andre kristne bare tro det den andre sier om sine inntrykk av den naturlige åpenbaring, hvis det finnes klare uttrykk for det samme i Bibelen.
.
Fordi Bibelen er teologiens kunnskapskilde i enestående betydning, er han også teologiens aksiom-grunnlag. Professor Leiv Aalen har formulert dette slik: ”Kristendommen bygger på den aksiomatiske forutsetning at Gud i Jesus Kristus en gang for alle har talt og handlet til forløsning for hele menneskeslekten, og at det grunnleggende budskap om dette er gitt oss i det bibelske Kristus-vitnesbyrd, det profetiske i Det gamle Testamentet og det apostoliske i Det Nye Testamentet.”
.
Fordi Bibelen altså representerer aksiom-grunnlaget for kristentroen, har den, eller bør ha den samme rang også for den kristne teologien.
.
Et aksiom er en ”krav-setning”, dvs. en påstand som ikke kan bevises. Men all vitneskap bygger på noen få slike påstander. Alt det som en vitenskapsmann bærer frem på vegne av sin vitenskap, skal han kunne bevise. Men ingen vil kreve at han skal bevise selve grunnlaget for sin vitenskap. For alle vet kan det ikke kan bevises. At summen av vinklene i en trekant alltid er 180 grader, er noe alle vet og ingen kan bevise. Når alle vet det, er det fordi alle normalt utstyrte mennesker uten videre vil forstå det når de setter seg inn i spørsmålet. Vi pleier å si at slike kravsetninger er ”selvinnlysende”.
.
Enhver teologisk påstand må kunne tåle denne prøven. Teologen må være villig til å gå baklengs for å vise at hans teologi hviler trygt på kirkens aksiomgrunnlag. Men kommer han på det siste trinnet til å havne utenfor grunnvollen, da har han tatt feil. Da lærer han galt.
.
Hvis denne testen blir brukt, vil det si at skriftprinsippet er i funksjon. Er det sjelden eller aldri i bruk, vil det si at kirken har tapt.
.
Men vi må innrømme at det aksiomet vi har å gjøre med her, ikke er selvinnlysende. Forskjellen mellom det selvevidente (selvinnlysende) i andre vitenskaper og dette skriftprinsippet er selvsagt viktig. Og vi burde drøfte det oftere og grundigere enn vi gjør. I denne sammenheng er det nok å si at det teologiske aksiomet er tros-evident (innlysende). Den som er gjenfødt til en levende tro, får i voggegave en overbevisning som ligner noe på den som han fra før har på det selvevidente aksiomet.
.
Men det er bl. a. den forskjellen at tros-evidensen er lett å anfekte, mens selvevidensen så å si aldri lar seg anfekte. – Det vil også si at viljen til å teste teologien på den måten er avhengig av at teologien blir båret fram av en erfaren tro. Når slike testfunksjoner stilner i kirken, skjelver og nedbrytes grunnvollen under kirkehuset. For hvis teologien bruker andre autoriteter i tillegg til Bibelen, eller kritiserer det som står der, da betyr det at troen blir anfektet men seirer ikke.
.
Martyrene hadde ikke seiret hvis de ikke hadde hatt den tro som vet at Gud alene er sannordig og hvert menneske en løgner. Tenker vi framover, kan vi spørre: Hvor godt rustet er vår tids kristne til å gjøre motstand til blodet mot alt det som reiser seg mot kunnskapen om Gud?
.
IV.
Skriftprinsippet sier altså at Bibelen er kirkens og teologiens autoritet (som ikke kan ankes). Alle andre autoriteter må vike for Bibelen. Men selv viker den ikke for noen. En teologi som følger andre autoriteter enn Bibelen, skifter ut det gamle merket som israelittene bar som tegn på at alt skal være dominert av Guds ord. 2. Mos. 13, 16; 5. Mos. 6, 8 og 11, 8.
.
Det er mange måter å prøve teologien på. Men dette er den viktigste. En teologi som ikke har dette merket, er på ville veier. For alle tanker som bygger på andre kilder enn Skriften er bare mennesketanker.
.
Og enda verre er det når man vender seg til mennesketanker i stedet for til Guds åpenbaring. En slik forrykt prioritering baner vei for lydighet mot den falske profet. For hva er mennesketanken annet enn falks profeti når den reiser seg mot eller vil korrigere Guds tanker? Dersom teologien taper respekten for Skriften som eneste autoritet, taper den også sin selvstendighet.
.
Da må han se til alle sider for å se hvor veien er tryggest. Men den som lik Hans Nielsen Hauge er lydig mot Guds Ånd, går trygt på den smale veien. Da får teologien en ekte og ydmyk selvstendighet.
.
Skriftprinsippet skal forsvare oss mot ethvert religiøst eller kristelig pavedømme. Vi skal være lojale mot våre høvdinger, men ikke adlyde dem blindt. Lydighet kan de bare kreve så langt som Skriften og deres egen samvittighet tillater det. Derfor skal du granske i Skriften om det har seg slik som høvdingen sier. Den åndelige selvstendighet som vil gro der skriftprinsippet blir praktisert, vil også bevare den kristne og teologien mot at fromme følelser styrer (pavedømme).
.
En kristen leder svarte en gang på spørsmålet om kvinnelige emissærer at ”kan Gud bruke dem, kan jeg også gjøre det”. Meningen var at han brukte dem fordi Gud brukte dem.
.
Hvor visste han det fra? Ikke fra Skriften. Han hadde lært det av sin egen tolking av egne fromme erfaringer. Og samme vei går det med full fart med store deler av Bibelens lære om kjønnsroller og skaperordninger i vår tid. Her har en noen ganger med en legering av fromme erfaringer og samtidsånden å gjøre. Det blir ofte en veldig sterk autoritet av slikt.
.
Bibelen advarer oss å adlyde denne autoriteten. Og det er særdeles viktig at vi gjør det. Ellers smyger kristendomsfientlige tanker inn i oss og sprer ut det som fins av kristentro i oss. Vi bøyer oss for humanismens bud om å være snille, slik at vi omtolker eller avviser noen av Guds tanker om rettferdighet både i Det gamle Testamentet og Det Nye Testamentet. F. eks. Hevnsalmer og straff i helvete. Vi godtar snillhetsdogmet som sier at det er syndig og ufromt å stride om kristelige spørsmål, selv om vi på den måten kommer til å kritisere både Kristus og hans apostler, og være ulydige mot Bibelen som sier at vi skal kjempe mot alle tanker som reiser seg mot kunnskapen om Gud.
.
Men nettopp i vår tid, som er en frafallstid der kristendomsfremmede tanker holder på å få overtaket i vårt folk og i vårt kulturliv, krever man av den kristne at han skal dra seg ut av kampen om han vil være from. Jeg kjenner bare en måte å holde motet oppe i redde sjeler, og det er å spørre seg selv om en har mot til å deklamere om skriftprinsippet med munnen og svikte det med tanken og i handling.
.
Kampen om skriftprinsippet er en kamp for Bibelens autoritet i tro og praksis. Dersom prinsippet stort sett har plass bare i munnen, men ikke i tanke og i handling, da er det på høy tid at vi gransker situasjonen. Derfor er det vondt å se at skriftprinsippet spiller så liten rolle i teologien, både på lekmannsplanet og blant de lærde – bortsett fra deklamasjon.
(Del 2 nedenfor.)
