Del 2 av 2.
V.
Når skriftprinsippet fungerer, skjer det slik: Vi tror og vet at Gud skapte himmel og jord og alt som er skapt. Og vi tror det fordi det står i Bibelen. Men behøver det å være sant fordi det står i Bibelen? Ja, for det sier Bibelen selv at den bærer fram det som ikke kom opp i menneskets tanke, men som Gud selv åpenbarte.
.
Dette ser svakt ut. For det er et såkalt sirkelbevis vi bruker her. At noe står i Bibelen er greit. Men at Bibelen selv skal være garantist for sin egen troverdighet, synes ikke fullt så bra. For vi går ut fra det som vi skal bevise.
.
All teologi som hviler på skriftprinsippet og tar det alvorlig, blir altså ført fram med et sirkelbevis. Hva skal vi gjøre med det? – Vår sirkel er på fast grunn. Naturvitenskapen har også en sirkel og bygger på flere aksiomer.
.
Teologien må gå ut fra det aksiomet som skriftprinsippet er, ellers blir det ingen ekte og sann teologi. Da sitter en bare å spekulerer så godt en kan. Men har en godtatt skriftprinsippet, da bygger en trygt videre, Og senere skal en ta seg i vare for å fuske med tankens klarhet og logikken.
.
Så bruker vi altså med god samvittighet og med trygg tro og visshet dette gamle protestantiske prinsippet. Vi vet at all teologi som ikke gjør det, lærer og leder feil. Guds tanke og så mye høyere enn mennesketanken og himmelen er høyere enn jorden. Derfor skal ingen driste seg til å begynne sin teologi eller sin kristne tenkning på en annen grunn enn Bibelens ord.
.
Vanskelighetene er like vel ikke slutt med dette. For om jeg sier at det står slik i Bibelen, kan motparten spørre hva jeg mener med Bibelen. Og da kommer mange lutherske teologer i knipe. For det kan de ikke svare på. For i teologien taler man om den ”åpne kanon”. Det betyr at kirken ikke vet hva som hører til i Bibelen. Luther var f. eks. en stund inne på tanken at Jakobs brev og Åpenbaringsboken ikke tilhørte Bibelen. Men da står skriftprinsippet svakt.
.,
Men selv mener jeg at alle de bøkene vi har i Bibelen er ”kanoniske” eller ekte. Den Hellige Ånd sørget for at de rette bøkene kom med der. Det var bl. a. dette Jesus tenkte på da han sa at han skulle sende Ånden som skulle lede dem til hele sannheten.
.
Hvis skriftprinsippet skal være meningsfullt, må de som bruker det, vite hva de mener når de bruker det. Gud har gitt oss sitt ord, og vi har fått i oppdrag å ta vare på den fagre skatten. Så lenge Guds folk gjør det, står hans kirke støtt. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Men svikter teologien og Guds folk dette prinsippet, da gjør den svik mot både slekten og kongen, og da åpner vi kirken for dyret og den falske profet.
VI.
”Troen rokkes hvis autoriteten til de hellige skrifter rokkes,” sa Augustin i sin tid. I den gamle kirken har det stort sett vært stor enighet på dette punktet. Fram mot reformasjonen ble skriftprinsippet i den katolske kirke mer og mer utvannet. Andre prinsipp kom inn fordi teologene forstod Skriften ulikt. Folk mente da troen ikke kunne bygge på en guddommelig autoritet som ikke var krystallklar på alle punkt. Enda mindre kunne de tåle at uklare mennesketanker skulle gjøre klare bibelord uklare med egne påfunn.
.
Derfor kom den katolske lære om tradisjonen inn i kirken. Tradisjonen er en uskrevet overlevering som det kirkelig embetet hadde. De katolske prestene hadde dermed tilgang både til den skrevne og den uskrevne overlevering, og de hadde derfor alene rett og evne til å tolke skriftene. Dette førte til at mye av de ”uklare” i Skriften ble ”klarlagt”. Men prisen var at mange av de klare ord i Bibelen ble tåkelagt. Menneskepåfunn la Guds tanker i tåke og skyggeland.
.
Til slutt ble det nødvendig å gjøre alle kirkemedlemmer bevisste på den gamle troen at Gud alene hadde autoritet i kirken. I Skriften kan vi lese det Gud sier, og bare der. Da formulerte de dette prinsippet: Paven har ingen myndighet til å lære noe som ikke står i Skriften.
.
Guds ord er klart i alle spørsmål som det er nødvendig for oss. Og der er den så klar og så entydig at enhver lesekyndig kristen kan forstå den. Det er rett og slett en vrang lære at det skulle finnes noen annen kilde til teologisk kunnskap enn Skriften. Læren om den uskrevne og mer eller mindre skjulte tradisjon er et menneskepåfunn som legger et nytt dekke over Skriften slik at det klare blir uklart.
.
Men da reformasjonen formulerte dette skriftprinsippet så klart som aldri før, ble det også klart for katolikkene hva linje de hadde slått inn på. Og så formulerte de like klart sitt grunnleggende teologiske prinsipp. Det skjedde under tridentinerkonsilet (kirkemøtet i Trient 1545-63) som sa at den katolske kirken tar vare på det rene uforfalskede evangelium, som den finner ”i skrevne og uskrevne tradisjoner. Disse tradisjonene hørte apostlene fra Kristi egen munn, og ved Åndens ledelse ble det overlevert til oss så å si fra hånd til hånd.”
.
Konsilet slo fast at katolske kristne skulle motta all lære om tro og liv i kirken med samme respekt og lydighet enten læren kommer fra de bibelske skrifter eller fra tradisjoner som en ”hellig suksesjon (sammenhengende overlevering) har tatt vare på i kirken. Og konsilet sa til og med at hvis noen ”med vitende og vilje ser ned på disse tradisjonene, er han forbannet”.
.
Men reformatorene lot seg ikke skremme av denne forbannelsen. Tvert imot finpusset de ”Skriften alene” og forkynte det i alle kirker. Det må de reformatoriske kirkene gjøre den dag i dag om de skal leve. – Nå er det blitt så ille ikke bare gamle og nye paver, men til og med gamle og nye tradisjoner trenger seg inn i kirkene. Eller det som er verre: Det kommer helt nye påfunn og krever plass i stedet for det gamle.
.
Har ikke Luther og hans folk sagt mange ganger at den kristne bare skal adlyde Skriften og ikke tradisjonen? Hvorledes kan da noen våge å holde fast på det gamle kjønnsrolle-mønsteret (som apostlene forkynte), bare fordi der er gammel tradisjon i kirken?
.
Her heiser en altså reformasjonens fane mot å sidestille skrift og tradisjon, men bruker den i et demonstrasjonstog som innfører helt nye tradisjoner, som ikke er nevnt i Skriften, men som tvert om er forbutt der. ”Alt som blir sagt (om lærespørsmål i kirken) må kunne føres tilbake til sitt fundament i Skriften,” sa kirkefaderen Hieronymus.
.
Men det nye, moderne kjønnsrollemønsteret hviler ikke på noe slikt fundament. For det setter seg opp mot og fornekter det som Skriften sier. Det skjer rett nok med den snusfornuftige begrunnelsen at moderne teologer noen ganger forstår bedre enn en hellig apostel hvilke konsekvenser apostelen burde ha dratt av sin egen lære.
.
Det er klart at dette er et grotesk misbruk av at reformasjonen forkastet tradisjonen som åpenbaringskilde ved siden av Skriften. For det er rett og slett ikke sant at de som nå går imot det nye kjønnsrollemønsteret og dermed det nye synet på kvinneprester, gjør det fordi tradisjonen lærer det. Den som sier det, gjør det i ren tankeløshet, eller så vet han ikke hva Luther og katolikkene mente med tradisjon.
.
VII.
Ordet tradisjon er et vel definert begrep i den katolske kirke. Og definisjonen har vi gitt lenger framme i denne artikkelserien. Alle som kan norsk vil se at det aldri har hendt i vår kirke at noen av kvinneprestmotstanderne har vist til tradisjonen i katolsk mening. Da ville han har forbrutt seg mot skriftprinsippet. Men kvinneprestmotstanderne gjør det motsatte: De viser til at kirken i alle tider har lest og forstått sin Bibel slik at den forbyr kvinnelig presteskap. De som sier det har ikke brutt skriftprinsippet og innført tradisjonsprinsippet i stedet. Tvert om: De har sagt at bare Skriften har læremyndighet i kirken. Og når 2000 års teologihistorie vitner om at slektene før har forstått Bibelen på samme måte som vi gjør nå, så er det skriftprinsippet en bryter om en setter seg ut over denne tradisjonen.
.
Det er – om en vil respektere skriftprinsippet – bare på en betingelse en kan sette seg ut over en slik fortolkings-tradisjon, og det er om det blir klart at fortolkerne i eldre tid har misforstått ordene i Skriften.
.
La oss da se på kvinneprestspørsmålet: Noen teologer tolker 1. Kor. 14 slik at det ikke står noe om kvinnelig presteskap der. Det er bare tale om å holde orden i gudstjenestene. Men la oss likevel se hva vi skulle gjøre om det var en rett tolking. Skal en da si at dersom det ikke står noe forbud mot kvinnelige presteskap i Bibelen, så innfører vi kvinnelig presteskap (enda det i alle tilfelle rimer dårlig med Bibelens kjønnsrolletekning)?
.
Hva slags skriftprinsipp skulle det bli? Det som Bibelen ikke forbyr, det gjør vi hvis samtiden ber oss om å gjøre det. Sa ikke Hieronymus at enhver lære i kirken skal ha en positiv hjemmel i Skriften? Og er ikke det meningen med det skriftprinsippet som vi alle selvsagt hevder?
.
Dessuten er det så at ordet i 1. Tim. 2: Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer, slett ikke kan tolkes som noe annet enn forbud mot kvinnelig presteskap. Her må vi si som så mange gjør, at her drar Paulus en konsekvens av skaperordningen som kirken ikke nå behøver å kjenne seg bunden av. Hvis kirken godtar en slik teologi, har den enten vraket det gamle skriftprinsippet, eller så har den innført et nytt skriftprinsipp. Og etter det nye prinsippet er det noe, men ikke alt i Skriften som er forpliktende for teologien.
.
Den som hevder det, bør si klart fra om hvorledes han tenker seg dette nye skriftprinsippet. Men han bør ikke oppføre seg som om det nye var like godt som det gamle. Selv tror han vel at det nye er best.
.
I alle tilfelle bør han ikke si at kvinneprestmotstanderne som kjenner seg bundet av Skriften i denne saken, har falt som offer for et vanhellig tradisjonsprinsipp. For den lutherske kirke har aldri lært slik om tradisjonen i kirken. Og ingen sunn teologi kan gjøre det. Det var det katolske tradisjonsbegrepet de lutherske reformatorene vraket. Men de vraket ikke all tradisjon. Tvert imot lærte de at all tradisjon som stemmer med Skriften, skal holdes oppe som vern for den historiske kontinuiteten.
.
En av de store lutherske dogmatikere (fra ortodoksiens tid) sier f. eks. om dette spørsmålet (David Hollaz): ”Vi vraker nemlig ikke alle de kirkelige rituelle tradisjonene, bare en holder fast på den teologiske regelen som Martin Chemnitz hevder i sitt oppgjør med tridentiner-konsilet: La seremoniene i kirken være i fred om de er av indiffenrent slag (dvs. ikke impliserer vranglære), og la de være få i tall, og la de være gudelige og nyttige til oppbyggelse, orden og høytid. Slike skikker som ikke volder anstøt kan en fritt holde oppe.” Men, legger Hollaz til, ettersom hensynet til oppbyggelse, tid, sted og personer krever det, kan en også lage nye skikker og forandre eller avlyse de gamle skikkene.
.
”Vi godkjenner den historiske tradisjon om Skriftkanon, ikke som et ufeilbar tradisjon, men ett som det er rimelig å holde seg til. De eksegetiske tradisjonene tar vi med takknemlighet imot, så sant de gamles fortolking ikke bryter med Bibelens ord, eller en direkte (naturlig) forståelse av ordene, med sammenhengen de står i eller med trosanalogien. Vitnesbyrd-tradisjonen (Traditio testificatoria) holder vi høyt og bekjenner med Chemnitz at vi tar avstand fra de som finner opp betydninger som ikke har vitnesbyrd for seg fra noen tid i kirken. Vi mener nemlig at en ikke må godta noen lære (i kirken) som er i strid med hele oldkirken (cum tota antiquitate).”
.
Om dette sier Chr. Luthardt i sitt ”Kompendium” at det altså bare er den dogmatiske tradisjon i egentlig betydning, altså en tradisjon som konstituerer lære, som den lutherske reformasjonen har vraket.
.
Derfor er det en farlig misforståelse som skjer i vår kirke når noen vil bane vei for en ny lære med den argumentasjonen at vi ikke må la oss binde av tradisjonen, men bare av Skriften. For da forkaster en ikke det tradisjonsbegrepet som reformasjonen vraket, men det som den med kraft og styrke formante sine menigheter til ikke å vrake, men holde i ære og motta med takknemlighet og ærbødighet.
.
Derfor var det også for de gamle reformatorene i hovedsak å hevde at de evangeliske ikke kom med en ny lære (nihil novi), som Melanchton sier i Apologien, men den gamle lære renset for alle menneskepåfunn som gjennom tidene hadde lagt et dekke over Guds ord så det ble vanskelig for redde samvittigheter å finne fram til den trøst som guds ord forkynner til den som leter etter fred.
.
SLUTT.
