Messiasprofetier V.

V. DANIEL.

(49) Daniel 2, 34: En stein.

Nebukadnesar hadde en profetisk drøm i sitt andre regjer­ingsår. Og innholdet var mye dypere enn han forstod. For her drømte han både om sitt eget rikes undergang og om hvordan det går med alle verdens riker (Dan. 2).

Samtidig så han redningen og rednings­mannen, Kristus selv. For det er han som er løsningen på alle verdens problemer og vil stå fram som en synlig seierherre til slutt, slik også Job sier (Job. 19, 25). Ingen drøm har åpenbart så mye av verdens historie, skriver John C. Jeske (luthera­ner).

Drømmen i kap. 2 om statuen på leirføt­ter handler om to store temaer: Om verdens riker og Guds rike. Og det forunde­rlige er at disse rikene er like i sitt vesen til alle tider. Verdens riker kan bare skifte ytre form etter tid og forhold. I sitt vesen er de alltid like. Det er også Guds rike. Den kristne kirke er nok adskillig annerledes i dag enn på apostlen­es tid, ytre sett. Vi skal imidlertid ikke la oss lure av det. Essensen er alltid den samme.

I kap. 2 hos Daniel får vi det første bildet av Messias i denne boka. Og det gir oss noen vakre trekk ved Guds rike og vår Frelser.

Kolossen er denne verden.

Den mektige statuen er bilde eller symbol på denne verdens riker. Nebukadne­sars rike var et verdslige rike ikke bare i politisk forstand slik den norske stat er det. Selv om han kunne være et bra menneske, var han hedning i sitt hjerte. Derfor levde og styrte han på denne ver­dens måte. Han hadde trollmenner og spå­menner, han befalte at de skulle drepes, han lot lage en billedstøtte som skulle tilbes og viste seg altså som avgudsdyr­ker. Han kastet de ulydige i en brennende ovn. Om han priste himmelens Gud, var det med munnen uten hjertets omvendelse.

Dette viser at kongen egentlig tilbad seg selv og var opptatt med å fremme sine egne interesser. Og det er noe av hoved­saken ved det verdslige sinn og de verds­lige prinsipper. Alle ver­densriker er bygt opp etter det. Og jo mer vi som enkelt­mennesker ligner dette, jo mer verdslige er i vi av sinn.

Derfor står alle verdslige riker på leirføtter. Det samme gjelder verdslige mennesker.

Historisk tror vi disse fire rikene var følgende: Gullet står for Babylon med Nebukadnesar selv, sølvet for Media-Per­sia som strakte seg fra Egypt til Lille-Asia, kobberet er det greske riket med Aleksander den store som hersket over hele den daværende kjente verden og jern og leire er Romerriket som knuste alle andre under seg med jernskodd hel. Slik har både kristne og jøder tenkt fram til de siste århundre. Legg ellers merke til likheten med kap. 7 der de samme riker blir omtalt.

Hvordan var denne statuen, og hva kan peke framover og være bilde på denne verdens vesen?

Det første Daniel la merke til med drømmen var at den var stor og skinte med strålende glans. Den må med andre ord ha vært et imponerende syn. Og det er et typisk trekk ved denne verden. Vi blir så lett imponert av den ytre prakt og herlig­het i verden. Djevelen prøvde det på Jesus. Han fristet ham i ørkenen. Da førte han ham opp på et stort fjell og "viste ham alle verdens riker i et øyeblikk" (Luk. 4,5) "og deres her­lighet" (Mat. 4, 8).

Frelseren lot seg ikke imponere.

Gjør vi det?

Herligheten hang for en del sammen med at statuen bestod delvis av edle metaller. Hodet var av gull og brystet og armene av sølv. Buken og lendene var av kobber mens føttene var av jern og leir. Det øverste må ha overskyg­get alt det andre. Gullet og sølvet er edle metaller. I verdens øyne er det en sikkerhet som gir trygghet i krise­tider.

Men gav det sikkerhet i forhold til Gud?

Metallene representerte forskjellige riker fra Nebukadnesar. Samtidig er de typiske for det verdslige rike. Det har evne til å glimre og stråle og dermed lokke menneskene til seg.

Det andre trekket ved statuen var at den var delt, den var usikker og ustabil. Den så flott ut, men selve fundamentet var dårlig. Der var det ringeste metallet. Det viste seg også at det ramlet i grus en dag. Den stod ikke støtt. Grunnvollen sviktet. Jesus fortalte en gang om et hus som var slik. Byggverket var bra men grunnen dårlig (Mat. 7, 26f). Fortolkeren Keil sier med rette at det var ikke delt fordi det bestod av flere riker, men det var delt i sitt indre ved en indre uro og disharmoni. Og få ting er farligere enn indre splittelse - enten det gjelder i et land, et parti eller en organisasjon. Et hus som kommer i strid med seg selv, kan ikke bestå, sa Jesus (Mat. 12, 25).

Dette hang sammen med at føttene bestod av to ting: noe var jern som i seg selv er sterkt og godt, og noe av leire som er løs og uholdbar. Disse blandes ikke til ett og kan slik ikke bli et stødig og fast funda­ment. Dessuten er denne blandingen bedra­gerisk fordi det ser fint ut på utsida mens det inni er løst og ustadig.

Mon ikke dette er et vesentlig trekk ved denne verdens vesen. Folk har lett for å la seg blende av det ytre.

Noe var altså av edelt metall. Det betyr ikke at denne verden har noe gudommelig i seg. Men det betyr at den er skapt av Gud og slik Guds eiendom. Den sukker etter frigjørelse, sier Paulus (Rom. 8, 19-22). Det gjør ikke det sataniske. Men verden er elsket av Gud og er egentlig bestemt for himlen.

Men noe var også av leire som her representerer en del av det delte riket.

Til sist minner denne beretningen oss om at verden skal komme under Guds dom en dag. Det skal skje i de siste dager. Steinen som knuste statuen rammet den i føttene - der den var svakest. Fra hodet ble den gradvis ringere og dårligere metall ble brukt. Og samtidig blir metal­let hardere til lenger ned en kommer - før det plutselig går over til skjørt leir, som P. Hognestad bemerker. Når dommen kommer, vil verden være sunket ned i synd og ugudelig­het og slik være modent for Guds vrede.

Etter bibelsk tankegang vil ikke verden bli bedre og bedre fram mot endens tid. Den blir mer og mer syndig. Det viser bl.a. Jesu gjenkomsttaler (f. eks. Mat. 24). Det er "ikke en stigende tendens, men en synkende", som John Holen skriver.[i]

Og da ser vi noe spesielt. Statuen ble ikke knust i småbiter som kunne samles sammen. Den ble knust til støv. Den ble som agner, og vinden tok det med seg. Når de tresket, kastet de kornet opp i været, og vinden tok de lette agnene. Selve kornet falt ned og ble tatt vare på. Men det fantes ikke lenger spor etter agnene!

Nå sammenlignes de ugudelige med agner, Salme 1, 4; Mat. 3, 12. Slik skal det gå dem i dommen - vinden blåser dem bort. Det store skille oppstår mellom Guds folk og verden. Agnene ble gjerne brukt til bren­sel, de ble kastet på ilden som fortærte dem helt og fullt. Det er dommen som venter. Men den evige ild er uutslukkelig.

Så fullstendig blir denne verden knust. Det skal ikke finnes noe igjen av den når Guds rike stiger fram i sin herlighet. Nå er Guds rike her i ringhet og skrøpelig­het. Men da skal vi se det i ære og Guds prakt.

Guds rike - som er og som kommer.

Den andre store hovedsaken i denne drømmen var altså ordet om Guds rike. Det er symbolisert ved en stor stein som ble revet løs men ikke av mennes­kehender. Det viser både Gudsrik­et generelt og Kristus spesielt. Det er ham som er klippen og som til sist skal beseire hele denne vonde verden. Og da skal hele jorden bli fylt av Guds herlighet. Steinen er en profeti om Messias og hans rike og den endelige seier over Satans mankt. Vi trenger å høre det i en vond og gudløs tid. Denne profet­ien finnes ikke direkte omtalt i Det nye testamen­tet.

Det står noen fine og gode ord om Jesus her, og vi skal stanse for noen hoved­punkter om dette.

1) Jesus lignes med en stein. De andre rikene lignes med metall som kan smeltes om og dannes som en vil. Steinen er av en annen karakter enn metallet.

Nå kan steinen synes å være av mindre verdi enn f. eks. gull og sølv. Og det er akkurat det folk tenker om Kristus og hans rike. Mammon betyr mer for dem enn synde­nes forlatelse. Profeten ser inn i dette når han sier: Hvem trodde det budskap vi hørte. Es. 53, 1ff. Denne profeti gikk i oppfyllelse mens Jesus levde på jord - og det skjer i hele evangeliets tidsalder. Jesus er bare en stein. Folk flest vil heller ha gull og jern - selv om det blandes med leire.

Nå bruker Bibelen uttrrykket stein om Jesus. Sju ganger er Jesus kalt for stein i Bibelen. Det er et symbol på styrke og varighet. Paulus bruker et bilde fra GT og sier: "Klippen var Kristus" (1. Kor. 10, 4). Og Peter sier: "Kom til ham, den levende stein" (1. Pet. 2,4). Og kort tid etter pinsedag sier han til folket da han talte om Jesus: "Han er den steinen som ble forkastet av dere" (Apg. 4, 11). Da siterte han Salme 118, 22. Jesus brukte det også om seg selv som snublestein, Mat. 21, 42.44. Det var på denne steinen, Kristus, at han skulle bygge sin menighet, Mat. 16, 16ff.

Både jøder og evangeliske kristne har tolket dette om Messias. Det er Jesus det gjelder. Han rives løs, som Fr. Wisløff sier, "fra menneskehetens store fjell og kastes av Guds egen hånd".[ii]

2) Steinen ble revet løs, men ikke av mennesker. Gud selv oppretter sitt rike og han er selv begynnelsen. Alt var et verk av Gud - fra unnfangelsen ved Ånden og jomfrufødselen julenatt til døden på korset og oppstandelsen påskemor­gen.

3) Steinen rammet føttene på statuen, der den var svakest. Historisk betyr det Romerriket - det var på den tid Jesus ble født. Men tenker vi på dette bildet som representant for alle verdens riker, betyr det at Jesus kommer for å dømme hele verden og knuse den.

Og da ble hele støtten knust, ikke bare føttene. Ved Jesu første komme ble ikke den synlige verden knust. Det utstår til dommens dag. Men som prinsipp ble verden avsatt av Jesus. Han sa selv at "nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut" (Joh. 12, 31). Det var Jesu "fullbrakt" på Golgata som gjorde det. Støtten forsvant totalt. Det ble ingen ting igjen av den. "Alt det som er laget av mennes­kehender og mennesketan­ker, skal knuses og bli til støv og dermed gi plass for det åndelige, evige rike som ikke kan kan fremmes eller opprettes av menneskehender, men ved Gud Ånd" (Johannes Peder­sen). Nå er det kanskje vanskelig å se det eller tenke seg det. Men vi må tro Guds eget ord som sier at Guds rike skal seire til sist.

4) Steinen vokste og ble til et stort fjell. Det begynte med en liten stein, og den så unektelig lite imponerende ut. Det er som Calvin sier: det minner om Jesu komme i ringhet. Han ble misforstått av sine egne (Joh. 1,11). Og fremdeles blir Jesus foraktet av folk flest.

Men hans evige rike vokste på jord. Steinen ble et stort fjell som fylte hele jorden, sier Daniel. Det skjer delvis ved misjonen i denne tidsalder, og endelig blir det fullført ved hans annet komme da Kristi herlige rike skal opprettes. Da skal jorden være "full av Herrens kunn­skap" (Es. 11,9), og "jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet" (Hab. 2, 14). Dette viser trolig til Tusenårs­riket da Satan skal være bundet og ikke lenger være i stand til å forføre fol­keslagene (Åp. 20, 2f.).

I evigheten blir det selvsagt oppfylt endelig og fullstendig. Da skal ingen mere være i stand til å ødelegge for Gud og hans folk. Da er Djevelen og de fortapte kastet i Avgrunnen. Guds folk skal vandre i Guds lys og tjene Ham dag og natt i hans tempel. Da skal hver avkrok i denne verden kjenne Jesus, og hvert barn og alle gamle glede seg over Guds frelse. Da skal vi heller ikke kjenne stykkevis men skjønne fullt ut det evan­geliet betyr. Ingen skal mere lære å føre krig, og alle skal leve i fullstendig harmoni med Guds vilje. Det skjer når "Steinen" har fylt hele verden og Guds rike opprettes i herlighet på jorden såvel som i himmelen.

Denne evighetens morgen skal aldri ta slutt og den vil alltid være like ny og herlig for Guds barn.

(50) Daniel 7, 13: En menneskesønn.

Det andre bildet som brukes om Kristus i Daniels bok er om Mennes­kesønnen. Han ser det i et syn og skriver det straks ned for å kunne fortelle det videre senere. Vi vil forsøke å finne hovedtanken i dette synet.

Sammenhengen.

La oss først se på sammenhengen ordet står i. Daniel får et syn i en drøm, v. 2. Fire dyr skal oppstå på jorden. De repre­senterer fire riker som igjen represen­terer hele verdenshis­torien slik mange ser det. Synet dekker noe av Nekubadnes­ars drøm i kap. 2. Men de er ikke helt like. Men de er ikke hovedsaken i det vi taler om her. De skal bare være med for sammen­hengens skyld.

Det første dyret er en løve med ørnevin­ger som repre­senterer Babylon. I hast skulle det fly ut og legge verden under seg. Men det forandret seg til et annet vesen - med mennes­kehjerte. Det skulle nå herske med visdom og humanitet.

Det andre dyret var en bjørn som trolig representerer det medisk-persiske rike. Også her var det stor kraft. Kong Kyros var perser. Det la under seg Egypt, Lydia og Babel som "tre ribben" i gapet (v. 5).

Det tredje dyret var en leopard. Det er det gresk-makedon­ske rike med Alexander den store som leder. Dyret hadde fire fuglevinger og gikk slik raskere fram enn andre. Det la under seg østens land helt til Induselva i India. De fire hoder er delingen i 4 mindre riker senere.

Det fjerde riket var det romerske som ikke er representert ved noe kjent dyr. Det var "fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt". Det var annerledes enn de andre, et fryk­telig dyr med tenner av jern. Smlgn kap. 2, 40. Det skilte seg ut med ti horn som trolig sikter til delingen av Romerriket i ti riker med hver sin konge. Også dette riket gikk sin undergang i møte. - Et ellevte horn skyter opp, det talte store ord. Det har vært vanlig blant det troende lekfolk å tolke det om Anti­krist som oppstår i fortsettelsen av det verdslige og forferdelige romerske velde. Romerriket er dermed typen på det gud­fiendske verdensrike som vil oppstå i endens tid. Antikrist går endog til kamp mot Guds folk og vant over dem for en tid, v. 21.

Så kommer dommen over verden. Den gamle av dage er Gud selv. Retten er satt og bøker åpnet. Antikrist dømmes og kastes i den evige ild. Det fjerde riket med all sin verdslighet er ødelagt for evig.

En menneskesønn.

Da skjer noe. Et nytt rike opprettes. En som lignet en menneskesønn kom fra himme­len, v. 13. Han var også Guds Sønn. For her tales det om Kristus.

Han fikk herredømme, ære og makt, v. 14. I vår nåværende tids husholdning betyr det evangeliets makt over menneskeh­jer­tene. Her er han konge og hersker. I et evig perspektiv betyr det tusenårs­riket og den endelige og evige seier.

Alle folk, stammer og tungemål skal tjene ham. Det har vi ikke opplevd ennå og det vil først skje i evigheten når hver tunge skal bekjenne at han er Herre, Fil. 2, 11. Guds rike er universelt. Denne evangeliets tid er bare som forordet til en bok. Det beste og største kommer sene­re. Da vil Gud få en ganske annen makt over menneskene enn nå.

Videre ser vi at Jesus får en evig makt. Hans rike skal aldri gå til grunne i motsetning til alle de andre verdens riker. De har bare en kort levetid som kap. 2 viser oss. Historien bekrefter til fulle denne profeti. Guds rike er et evig rike som overlever alle angrep fra alle fiender. Mange ganger er det møtt med storm og motstand. Likevel går det sin seiersgang over jorden.

Hans rike er så mektig at det ikke kan ødelegges eller forgå. Guds rike er av en annen karakter enn verden. Det har evnen til å bestå tross motstand og strid. Satan har forsøkt å ødelegge det i alle år og har ennå ikke gitt opp. Men vi har den forsikr­ing i Skriften: hans rike er et rike som aldri går til grunne, v. 14. Det kan ikke ødelegges.

Guds rike.

Disse kjennetegn viser at dette rike må være Guds eget kongedømme. Og det må peke lenger enn evangeliets seiers­gang over jord i vår tid. Sannsynligvis menes det både Tusenår­sr­iket og den kommende evighet med en ny himmel og en ny jord.

I forklaringen av drømmen som kommer til slutt i kap. 7 tales mer inngående om dette Guds rike. Det er en gjentagelse av det som alt er sagt men også en viderefø­ring.

"Den Høyestes hellige" får riket, v. 18. Men det skjer først når de andre rikers tid er over. Dette er Guds folk. Daniel må ha forstått det om jødene. De troende i den nye pakt er både jøder og hedninger som tror på Kristus.

En profeti som denne må ha skapt Messi­as-forventning hos jødene. Som kjent ventet de en politisk skikkelse som først og fremst skulle samle de adspredte jøder og føre dem tilbake til Israels land. Og det er en del av Messiasbildet, men ikke hele.

Hvis vi ser profetien på bakgrunn av tiden den ble uttalt i, blir det enda klarere: Jødene var bortført til Babylon og satt i fangenskap. Tankene deres på den tiden er uttrykt i Salme 137: "Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?" De lengtet tilbake til sitt eget land. Da kom profeten, sendt av Gud, med løfte om nye tider: De skal få det igjen. Men profetien går lenger enn det - den peker mot endens tid. Dan. 12, 9.

(51) Daniel 9, 24f.: Et Allerhelligste, en Salvet, en Fyrste.

Kap. 9.

a) Dette synet er nedtegnet i mederkongen Darius' første regjeringsår (kap. 6, 1). Det var i år 538 f. Kr. Han skal være identisk med Gibryas av Gutim (se Leupold p. 376).

Dette ble et viktig år for Daniel. Han leste nok ofte i profetskriftene og Mosebøkene som de trolig hadde fått med seg fra Kanaan. Men nå leste han profeten Jeremias (kap. 25 og 29) og så at Israels folk skulle være 70 år i fangenskap. Og han regnet etter hvor lang tid han selv hadde vært der. Da så han at tida var inne til å dra tilbake. I denne tida hadde den hellige byen ligget øde og forlatt. Det var dommen fra Herren over Israels folk for dens synd og ulydighet. Men Herren tukter alltid med måte og kaller folk tilbake til seg.

Det har vært brukt forskjellige utregninger om disse 70 år. Hvis en regner tilbake fra 536 f. Kr. (kort etter N.'s bønn) kommer en til året 606 f.K. - og det var kong Jojakims 3. regjeringsår. Men en kan også regne fra 586 f. K. da Jerusalem ble ødelagt. Da kommer en til 516 f.K., og det var det året templet ble bygt ferdig. Ut fra Daniels synsvinkel er nok det første rettest. Dette viser at Gud alltid holder ord, og det han har sagt vil komme til å skje, v. 1-2.

b) Daniels reaksjon er lærerik. Han oppdaget at Guds time nærmet seg. Men han slår seg ikke til ro med at Guds vilje skjer uansett. Han vet at folkets hjerte må vendes til Gud i bot og bedring om de skal få være med til landet. En helt ny generasjon var nå vokset opp. De gamle som var deportert var nok døde. Bare noen av de som var unge den gang, levde nå. Og det er ikke sikkert at den nye generasjonen levde godt med Herren.

Derfor vender han seg til Gud i bønn. Daniel var en bønnens mann (kap. 6). Nå gikk han inn i faste og bønn for folket med ydmyke bønner og begjæring­er. Og denne bønnen viser oss noe viktig i bønnelivet, særlig når folket er i frafallsti­der og nye tider skal komme.

1. Det første vi merker oss i Daniels bønn er hans bekjen­nelse, v. 4. Han bad og bekjente. Han tenkte på Guds trofasthet i bekjennelse - han som holdt sin pakt og var miskunnelig mot alle de som elsket Herren og holdt hans bud. Dette siste er ikke uttrykk for tung loviskhet, men et "teknisk uttrykk" for å leve rett med Herren. Å elske Herren og holde hans bud er identisk med å tro på Gud og leve i hans vilje. Til alle tider må Guds folk stole på løftene og ikke bygge på noe i seg selv. Men regelen gjelder også alltid at livet skal stemme med bekjennelsen.

2. Men han bekjente spesielt Israels synd og svik mot Gud, v. 5. Han sier VI og tar seg selv med i bekjennelsen. Slik iden­tifiserer han seg med folket. Det hadde vært lett for ham og sett på de andre som syndere og seg selv som en noe bedre israelitt. Men dypest sett er vi alle like store syndere enten vi er profeter eller tjenere. Det er den sanne ydmykhet og det rette sinn for en Guds tjener. Vi skal ikke skylde på andre eller klage kaldt over folkets synd og "tidsånda". Ingen blir hjulpet ved det. Nei, Daniel så Israels synd som sin synd. Han tok på seg ansvaret og skylda. Slik bekjente han det for Gud: Vi har syndet og vært ugudelige og ikke holdt dine bud. Nei, sier han, vi hørte ikke på din tjener som talte ditt ord. Hvor det rammer oss alle. Det er slik vårt liv er så ofte, også som kristne. Derfor er denne bønnen en rett forbønn for folket.

Synda blir konkretisert som ulydighet eller "uhørsomhet" mot profetens tale både til lederne og til folket, v. 6. Men egentlig er synden troløshet mot Herren som hadde kalt profetene. Derfor var de i utlendighet nå. Herren - og bare han - er rettferdighet. Alle vi andre er syndere og virkelig fortjener straffen, v. 7. Det gjelder både dem som er nær - i Babylon - og de som er andre steder - både i Assyria og i Israel og andre land.

3. Bønnen er om fornyelse. Gjenreis den ødelagte byen og la folket komme tilbake til sitt eget land. Det var både etter Herrens løfte og profetens inderlige lengsel.

4. Da får han profeti om den endelige seier og fornyelse. Og da måtte en salvet fra Gud komme, og nye tider ville komme for folket. Det er Messias rike han ser.

EN SALVET.

Den tredje store Messiasprofeti hos Daniel finner vi i kap. 9, 24-27. Det er et vanskelig avsnitt og vi skal være forsiktige i tolkingen. Men det er inn­holdsrikt og viktig, og vi vil holde oss til den tolking som stort sett har vært tradisjonell i den kristne kirke til vårt århundre.

Sammenhengen i dette avsnittet er denne: Daniel så i skrif­tene at det snart var slutt på de sytti år som Jerusalem skulle ligge i ruiner. Daniel ber om nåde for folket som er i eksil. Da kommer engelen Gabriel med profetien om en Salvet som skal stå fram. Som kjent er ordet salvet beslektet med det hebraiske Messias.

Hva blir da sagt?

Svaret får vi i v. 24. Nå er det ikke lenger tale om 70 år. Nå taler han om 70 uker, og som regel tolkes det om åruker som i alt blir 490 år.

Denne tida er tilmålt til å innelukke frafallet, å forsegle synder og dekke over misgjerning. Dette må sikte mot Jesu Kristi forsoningsdød på korset. Det var da synden ble dekket over. Ordet betyr å sone. Verset taler sterkt om Jesu gjerning både for verden og for Israel. "Det sikter ikke bare til Kristi forson­ingsdød, men også på forsoningens anvendelse på Israels folk...," sier P. Fjellstedt.

En evig rettferdighet skal føres fram i og med soningen. Også det skjedde ved Kristus. Det er Guds rettferdighet for alle som tror på Ham. Rom. 3, 21ff; 4, 25.

Syn og profet skal besegles. Profetiene skal oppfylles i Kristus. Der har løftene sitt ja og der får de sitt amen, dvs. sin oppfyllelse. Men når den er beseglet, er også dens tid forbi. "Dens funksjon er ferdig, den trenges ikke mer" (Young). Etter NTs tid har profetenes tid vært slutt i denne bibelske mening.

Et Aller-Helligste skal salves, sies det videre. Salve er symbol på Den hellige Ånd. Jesus ble salvet av Ånden slik Jesaja hadde sagt (kap. 61, 1) i Nasaret, Luk. 4, 17-21. Vi kjenner ingen annen det kan passe på og profetordet sikter mot Kristus som Frelseren. Fortsettelsen i dette kapitlet viser også det.

Tida.

Det tales om flere tidsavsnitt her. Dette har gitt grunn til spekulasjoner og mistolkinger. Det har vært mange forskjel­lige forsøk på å forklare dette. Vi skal holde oss fra utreg­ninger på grunnlag av tall her med unntak av dette:

Hele tidsrommet er som sagt 70 uker eller 490 år. Dette deles imidlertid i to perioder samt den siste uken. Fra ordet om å gjenreise Jerusa­lem til den Salvede kommer, skal det være 7 uker + 62 uker (åruker) som tilsammen er 483 år. Regner vi år 455 f. Kr. som ut­gangspu­nkt da Nehemias begynte oppbyggin­gen av byen, kommer vi til år 28 e. Kr. som passer godt med Jesu offentlige fram­treden. I den siste åruke skal den Salvede utryddes (v. 26), og i denne siste tid vil det være krig og ødeleggelse. Da vil en fyrste komme, ødeleggeren. V. 27 er en forklaring på hans virksomhet. (Det er også mulig å bruke andre årstall som utgangspunkt.)

Den Salvede må være Jesus Kristus. Ødeleggeren er trolig Anti-Krist, jfr. Mat. 24, 15. La oss se litt på noen en­keltutsagn i dette avsnittet.

Den salvede skal utryddes, v. 26. Vi er nå framme ved langfred­ag da Jesus døde på korset. Han skulle utryddes, tas bort med makt. Det skulle skje uten dom, sier den greske oversettelsen LXX. Og det ser vi av Jesu historie: han fikk ingen rettferdig dom. Slik står det også i noen oversettel­ser. Flere ting ved rettergan­gen mot ham var ugyldig etter datidens lov. På norsk står: og intet ha (NO-88) eller: og ikke mer være til (N0-78). Jesus ga seg frivil­lig.

Byen og templet skal ødelegges av en kommende fyrste. Jerusalem ble ødelagt i år 70 av keiser Titus Vespasian, og den endelige ødeleggelse av byen skjedde i året 135 e. Kr. da jødene måtte forlate byen.

Inntil enden er det krig og ødeleggelse - det har historien bekreftet. NO-78 har en annen oversettelse: Ødeleggelsen som er fastsatt skal vare til krigen er slutt. Den første overset­telsen er mer ordrett korrekt.

Det tales så om en pakt som stadfestes (NO-88) eller gjøres tung for mange (N0-78). Uttrykket er dunkelt og er tolket forskjellig - både om Jesu død og menig­hetens opprettelse og om den siste tid med Anti-Krists komme. Jfr. Åpb. 13, 6. 14-15. Mat. 24, 15.

Slaktoffer og matoffer skal opphøre. Noen tolker det om at ofringene ble slutt da templet brann i år 70. Etter den tid er de ikke blitt gjenopptatt. Andre mener ordene sikter til endens tid og at jødene vil gjenoppbygge templet og innføre ofrin­gene. Ødeleggelsens vederstyggelighet skal settes på det hellige sted, templet. Det må vise til templet i Jersualem og det indikerer at et nytt tempel må oppbygges før Jesu komme. Jfr. Mat. 24, 15. Da taler ordet om Anti-Krist, men også han skal dømmes og straffes til slutt. Det vil skje ved slutten av uken. - Antiokus Epifanes blir ofte sett på som et forbilde på Anti-Krist (kap. 8, 3-25; 11, 21-45). Den siste eskatologiske (om de siste ting) tolking har mye for seg.

Sammenfatning.

Vi kan sammenfatte dette avsnittet på følgende måte:

Det taler om Jesu død, som soning for synd og misgjerning. Det taler om Jesu oppstandelse forsåvidt som den evige rettferdighet nevnes. Messiasnav­net (en salvet) nevnes. Tanken om de siste tider med seier over det vonde kommer også fram, jfr. kap. 12, 1-4.

Alt dette var altså forkynt i Babel der Daniel bodde. Ordene skulle forsegles til den siste tid - de forstod ikke hele betyd­ningen og rekkevidden av dem der og da. Men i det minste jødene må ha hørt om det og sikkert undret seg over budska­pet.

Noen sekter har misbrukt de vanskelige tekstene i Daniels bok med bl. a. utreg­ninger av dommens dag. Det skal vi unngå. Men vi skal heller ikke unnlate å bruke boka selv om innholdet er vanskelig. Vi bør bare gå forsiktig fram.

---

[i]. John Holen: Profetisk verdenshis­torie, Daniels bok 1971, s. 16.

[ii]. Fredrik Wisløff: Gamle Testamente IV, 1959, s. 424,

Messiasprofetier del VI.

VI. DE SMÅ PROFETER.

(Vi begynner nå en serie med Messiasprofetier fra GT på denne bloggen. Vi begynner med den siste delen (VI) og fortsetter oppover til del I. Slik vil disse artiklene komme i rett rekkefølge fra 1. Mosebok til Sakarja og Malakia.) NDH.

De tolv siste bøkene i GT er de små profeter. Fra disse skal vi hente fram noen ord om Messias. Noen av dem er ganske tydelige og viktige.

(52) Hoseas 3, 5: En Konge.

Israel har vært vantro og blitt straffet av Herren mange ganger. Derfor skal folket være uten konge og uten den israelit­tiske gudstjenesten. Det må være landflyktigheten i 1900 år etter Jerusalems fall. Terafim var avguder (1. Mos. 31, 19), og det antyder at folket skal bli verdslig i sin ferd. "Jødefolket skal i lang tid være uten både den sanne gudstjen­esten og uten avgudsdyrkelse" (P. Fjellstedt).

Deretter kommer vekkelsen, v. 5. Folket skal omvende seg i den siste tid. De søker sin konge David. Dette er sagt lenge etter Davids tid. Den siste tid er Messiasrikets tid, oppfylt i Jesu komme og hans frelsesrike.

Her er derfor Israels omvendelse i den siste tid forkynt, da folket skal søke sin Messias på en helt ny måte enn før. Rom. 11, 26-27. De skal oppleve nåden i Kristus og tro forsoningen på Golgata. Det er et ydmykt folk som kommer slik: bevende skal de søke Herren og hans gaver. Det siste ordet (gaver) er Tuv, som betyr det gode. Og Messias' frelse og rike vil bli noe helt nytt og godt for Israel og alle folk når de søker det.

Messias kalles konge i dette ordet, og det er en betegnelse vi ser flere ganger i Messiasprofetiene.

(53) Joel 2, 23: Læreren til rettferdighet.

Dette ordet er oversatt på flere måter. Ordet for lærer (moreh) kan også oversettes regn, slik er det oversatt i siste del av verset. NO-78,85 oversetter med regn mens NO.30 og NB-88 har lærer. Det siste har vært standard jødisk tolking som støttes av f. eks. Rashi.

Hvis begge tolkinger klinger med, blir tanken: Herren gir både de timelige gaver som regn til rette tid, som i siste del av verset, og de åndelige gaver ved å sende Messias. Han skal gi folket rettferdighet. Og dette stemmer godt med kap. 3, 1 der vi får en profeti om pinsen og Ånden som skal komme over alt kjød.

(54) Amos 9, 11: Skal gjenreise det falne.

Amos blir ofte regnet som den første skriftprofet. Han virket i Israel (Nord-riket) i kong Jeroboams tid. Han forkynte dom og undergang for folket. Antagelig fikk han oppleve at Israel ble bortført til Assyria i år 722 f. Kr. Slik ble profetien delvis oppfylt. Men hans ord sikter lenger - like inn i endens tid. Israels ætt skal spres blant alle folk, v. 9. Deretter vil Herren gjenreise Davids falne hytte, v. 11. Da skal det ødelagte gjøres godt igjen, og det skal bli som i gammel tid. Ja, Davids rike skal nå ut til hele verden, v. 12.

Nå kan denne profetien se temmelig generell ut, og vi kan kanskje tvile på om den har noe direkte å si om Messias.

Også i dette tilfelle får vi bekreftelse på det i NT. På apostelmøtet i Jerusalem år 49 e. Kr. står Jakob fram og taler (Apg. 15, 13-18) og siterer Amos 9,11-12. Da siterer han vesentlig etter den greske oversettelsen Septuaginta (LXX). Det viktige er at han bruker Amos 9, 11f om evangeliets tid og deler tiden inn i to hovedperioder. Det er meget lærerikt.

a) Først skal Herren "sørge for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn". Det er den kristne menighet i evangeliets tidsalder. Den kalles i NT "ekklesia", som betyr de utkalte. Dette har skjedd siden pinsedag og vil fortsette til Jesu komme.

b) Deretter skal Herren komme tilbake og "igjen oppbygge Davids falne hytte", sitert etter Amos 9. Da skal Israels folk samles i sitt land, og Davids rike gjenopprettes. "Davids falne hytte" betyr for jødene deres nasjonale rike, eller kongemakt. David står som symbol for den store tida i Israel. Når jødene tenkte på en lykkelig framtid, var det med tanke på et nytt Davids rike. Nå bruker Jakob det her om noe etter evangeliets tid. Det viser ordet "deretter". Og navnet David blir brukt i GT om Messias, f. eks. i Salmene. [16]

c) Resultatet av denne gjenreisning blir en verdens-vekkelse og en herlig tid for Davids rike, Apg. 15, 17. Her ser vi både Israels omvendelse til Messias (Jesus) og hedningenes komme mer fulltallig enn noen gang før. Rom. 11, 12.15. Ja, først skal det Guds rike som Jesus forkynte, få utfolde seg i all sin prakt. Den samme tanken finner vi andre steder, som Sak. 8, 20-23: Mange hedninger skal søke Herren.

Det er grunn til å spørre om ikke disse store tider betyr noe mer enn de lokale vekkelser vi har sett til nå både i Vesten og i den tredje verden. Vi legger også merke til at Israel fra denne tid skal bli i Israels land for alltid, Amos 9, 15: de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land. Hvis vi ikke relativiserer bibelordet, men tar det ordrett, kan det ikke bety tida før 1948 - først da fikk Israel sitt land igjen.

Det er også noen som leser både Amos 9 og Apg 15 om evangeliets tid slik at ordene "først" og "deretter" taler om det samme. Etter denne forståelsen taler Jakob "først" om misjonsarbeidet til Paulus og Barnabas, "deretter" sier han at det stemmer med Amos 9.

(55) Mika 5, 1: En hersker over Israel, født i Betlehem.

Mika var profet samtidig med Jesaja. Det ser ut til at denne tida var rikt benådet av Gud. Han viste seg for folket og gav dem rike løfter om framtida. Det er kort tid før folket i Israel (Nord-riket) skal føres bort til Assyria. Disse to profetene i Sør-riket får da flere profetier om en ny og bedre tid for hele folket.

At denne profeti er om Jesus, er vel så klart som det kan bli. Da de vise menn fra Østerland kom for å besøke og tilbe den nye kongen i Israel, ble yppersteprestene og de skriftlær­de bedt om hjelp. Og spørsmålet var: hvor skal Messias bli født? Kunne Skriftene gi beskjed om det?

Ja, de kunne det. Straks ble Mikas bokrull tatt fram og kap. 5, 1-2 sitert. Her står det at Messias skal bli født i Betlehem, Davids by. Mat. 2, 4-6. At de tok Bibelens ord alvorlig, ser vi tydelig av v. 8. Der ber kongen dem å dra til Betlehem for å se det som er skjedd.

Disse ordene viser med all ønskelig klarhet at jødefolket trodde at disse versene handlet om den kommende fyrste, Messias. Det var de ikke i tvil om.

Men også vanlige mennesker regnet ordene for messianske. Det ser vi av Joh. 7, 41-42. Her diskuterte man hvem Jesus kunne være. Noen sa det ene, noen det andre. Noen hevdet da: Han må være Messias. Og da kommer denne interessante bemerk­ningen: "Har ikke Skriften sagt at Messias kommer av Davids ætt og fra Betlehem, byen hvor David var?" Her må de ha tenkt på Mika 5.

Ser vi litt nærmere på ordene hos profeten, får vi flere opplysninger om Messias, som altså er Jesus fra Nasaret.

a) Først: han skal bli født i Betlehem, Efrata. Det var en by i Sørriket, i Juda ikke langt fra Jerusalem. Dette er en liten detalj og synes ikke å ha så stor betydning. Men det viser at Herren er nøye med sitt ord og lar det skje slik det står skrevet. Det skaper tillit til at den Allmektige står bak sitt ord. Da de vise menn kom, viste det seg at denne detaljen fikk betydning. - Vi kan også legge til at det var en annen by ved navn Betlehem som lå i Galilea, i Sebulons område. Gud har i profetien sørget for at folket skulle finne den rette byen, den som lå i Juda.

b) Videre ser vi at Messias var et menneske i og med at han skulle fødes av en kvinne. Han var ikke et overnaturlig vesen eller en mystisk gudeskik­kelse som samtidige religioner talte om i Middelhavsområdet. Messias skal lokaliseres til en bestemt by i et bestemt land. Det må være en av grunnene til at denne detaljen er kommet med i profetordet.

c) Videre beskriver profeten Messias som Gud. "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager," v. 1. Vi vet ikke hvor mye profeten har forstått av dette, men det er uvesentlig. Saken var at Messias skulle være både Gud og menneske for å bli noe fullstendig nytt for oss. "Her tales slik ikke bare om hans menneskelige, men også om hans guddommelige fødsel, som Guds enbårne sønn, født av Faderen fra evighet" (P. Fjellstedt). Fra NT faller det klart lys over dette. Og forstander ved Mis­jonsskolen i Stavanger, Jonas Myhre, skrev i Lutherstif­telsens Bibelværk 1917: "Hans opprinnelse og framtreden begynner altså ikke med hans fattige fødsel i Betlehem. Det er dunkle ord, som lar oss ane, om det ikke uttrykkelig sies, at denne konge er noe annet og mere enn et menneske. I dem er gjemt hans fødsel fra evighet av og Guds åpenbaring ved ham i skapelsen og i menneskes­lektens og særlig Israels historie."[17]

Han skulle være både Gud og mann. Som menneske skulle han stige ned til oss i vår synd og elendighet og gå inn i våre kår. Det var nødvendig for å forstå oss og kunne ta på seg vår synd. Som Gud var han i stand til å frelse, med guddomme­lig makt og myndighet. Dette ble oppfylt. Det ser vi bl. a. av Fil. 2, 6-8: Jesus gav avkall på Guds skikkelse og tok en tjeners skikkelse på seg. Men hele tiden var han Gud av natur.

Her stod striden i den første kristne tid. Mange viktige sider ved Jesus ble det nødvendig å forsvare. Men ingen ting var så viktig som dette overfor hedenske religioner og filosofi. Et høydepunkt var kirkemøtet i Nikea år 325 mot Arius. De kirkelige "symboler" (trosbekjennelser) vitner sterkt om denne kampen. I den Nikenske bekjennelsen står det slik: "...født av Faderen, av samme vesen som Faderen...og som ble menneske" (fra år 325 og revidert senere). Særlig tydelig er det i den Athanasiske bekjennelse, punkt 28-30: "(Jesus) er både Gud og likeledes men­neske...fullkommen Gud, fullkomment menneske." Den er fra ca. 600 e. Kr. Vi kjenner den samme striden igjen i vår tid i den liberale teologi og om "den historiske Jesus".

d) Messias skal ha kongemakt, han skal være en hersker i Israel. Og når Jesus kom, ble han kalt konge - i åndelig forstand.

e) Han skal være hyrde og ikke en ond hersker, v. 3. Han skal vokte sin hjord. Denne tanken er utbredt i Bibelen, og henger nok sammen med at jødene var et hyrdefolk. Det ble direkte oppfylt i Jesus, Joh. 10, 11: Jeg er den gode hyrde. Dette viser tryggheten for Guds folk. Kristus skal styrke og herske over oss, men også vokte oss. Han har overtatt ansvaret for sine. Sml. Salme 23.

f) Denne profetien er verdensomspennende, v. 3. Messias skal være stor "til jordens ender". Det må bety at budskapet om ham og dermed om hans rike skal nå ut til alle jordens folk. Det skal bli et universalt rike der alle folkeslag er represent­ert. Dette står i kontrast til Israels folk i GT (og senere) som et mer isolert folk. Men vi finner tanken igjen i mis­jonsbefalingen, Mat. 28, 18-20. Evangeliet skal nå ut til alle folk før Kristi gjenkomst. Mat. 24, 14.

g) Noen hevder at vi finner antydning om jomfrufødselen i v. 2: "da hun som skal føde, har født". Hvis ikke noe ekstraor­dinert var ment, ville en slik setning her være noe unødvendig. Jes. 7, 14.[18].

h) Messias kommer i ringhet. Han skal fødes i en av de små byer i Israel og ikke i et kongelig palass i Jerusalem. Men han skal være av Davids hus og ætt ved å fødes i Davids by. Luk. 2, 4. Mat. 1, 1.

(56) Haggai 2, 7: Hedningenes lengsel.

Denne Messiasprofeti er omstridt blant de lærde , og den volder visse oversettel­sesproblemer. Det er særlig to overset­tel­ser: "Alle folkenes kostelige skatter" (NO-30, gaml. svensk), (deres skatter - NO-78), og "alle nasjoners lengsel" (engelsk). Den første taler om at hedningene skal bringe sine rikdommer til Jerusalems tempel (i den messianske tid), og den andre at folkene lengter etter noe, nemlig Messias. Den siste oppfatning var stort sett vanlig inntil bibelkritikkens dager. Også eldre jødiske tolkere mente det siktet til Messias. Rabbi Akiba oversetter slik: "Jeg vil skake himmelen, og deretter vil Messias komme" (sitert etter Pusey). Også i vår tid er det bibeltolkere som har dette synet, som f. eks. Edward J. Young. Andre bruker den første oversettelsen uten å gjøre op­pmerksom den andre muligheten.

De fleste er likevel enige om at det taler om den messianske tiden. Her kan vi legge merke til sammenhengen det står i: folket skal bygge templet opp igjen etter eksilet i Babel. Men det andre templet har ikke den samme herlighet som det første - og folket blir bedt om å se lenger: til det åndelige templet og det siste tempel i Messiasriket. Da skal Guds herlighet åpenbares som aldri før. Og vi vet at Kristus kom for å gi den, Joh. 1, 14ff.

(57) Sakarias 2, 14ff. Jeg kommer.

Herren vil bo hos sitt folk - han kommer til dem. Og da skal mange hedninger komme til Herren og bli hans folk. Det er altså tale om en hedningemisjon og vekkelse som aldri før.

(58) Sakarias 3, 8; 6, 12: En mann som heter Spire.

I denne profetien ser vi at Messias skal være et menneske: en mann som heter spire. Kan det sies klarere i GT at Messias skal komme som et menneske av trange kår og skape nye tider for folket.

1. Hans navn er Spire.

Dette navnet henspiller på to ting. Først er det et bilde på avstamming. Han skal spire fram av sin rot (6, 12). Det må bety slektskap. Og ved at han skal være konge (v. 13), vil han som jøde bare kunne komme av en slekt. I den jødiske historie finnes det bare ett kongerike som er aktuelt å føre videre: Davids rike. Jfr. 2. Sam. 7, 14; Amos 9, 11. Dermed er det sagt at han må være av Davids ætt. Det stemmer med andre profetie­r, Jes. 11, 1f. Der det heter at Messias skal komme av Isais stubb. Og Isai var Davids far, Apg. 13, 22-23. Da Jesus ble født, er det sagt at han var av Davids hus og ætt. Luk. 2, 4. Det gikk som Herren hadde sagt.

Men ordet spire må også være et bilde som så mange andre uttrykk i Bibelen. Spiren er et lite skudd eller strå som kommer opp av jorda. Det ser så lite og ringe ut. Men i stillhet vokser det dag for dag. Det ligger liksom nye mulighe­ter i en spire, selv om den ser liten og ubetydelig ut. Den taler om liv.

Da Messias kom, skjedde nettopp det. Hans ringhet førte til forakt. Han var ikke den store kongen som mange hadde håpet på. Han var bare et lite og fattig barn. Men i dette barnet lå hele verdens håp.

Ordet spire er også brukt andre steder i Skriften med et klart Messias-sikte. Vi tror det taler om samme sak. Jeremias taler om nye tider da Herren vil "la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet" (Jer. 23, 5-6). Jfr. Jer. 33, 15-17.

2. Spiren skal være Guds tjener.

Han skal gjøre Guds gjerning og ikke sin egen. Han er et sendebud og skal utføre sin Herres vilje. Det er tjenerens mandat - han må la seg nøye med det.

Her ser vi at Messias også andre steder får tilnavnet "Herrens tjener", f. eks. Jes. 42,1. Også det taler om Messias. Og vi har mange skriftsteder som viser at Jesus kom som tjener. Vi kan lese hans egne ord i Joh. 6, 38: "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg." Det er tjenersinnet. Da utføres Herrens vilje med glede og lyst. Jesu vilje er ett med Guds vilje. Det motsatte er slavesin­net som også utfører sin herres vilje, men nølende og uten lyst. Kristi sinn finner vi beskrevet i Fil. 2, 6ff. Han har selv satt denne overskrift over sitt liv: "for selv å tjene og gi..." (Mat. 20, 28).

3. Denne Guds tjener skal være en mann.

Messias skulle være et menneske. Derfor føres vi her like inn i inkarnas­jonens mysterium, dvs. det at Jesus som var Gud ble menneske. Det er dette Johannes taler om i Joh. 1, 14: Ordet ble kjød, dvs. Jesus Kristus ble menneske.

Han kom fra Gud og var Gud. Men han kom i menneskes­kikkelse, og ble oss lik i alt. Hebr. 2, 17; 4, 15. Messias var altså både Gud og mann. Her stod det strid i de første århundre av den kristne historie, og vi ser den samme tenden­sen i dag. Det gjaldt Arius, gnostisismen, doketismen, liberal teologi m.m. Vi finner begge ytterkanter: enten var han bare Gud eller bare menneske. Vår tanke har så vanskelig for å fatte at han kunne være både guddommelig og menneske i samme legeme til samme tid. Det er inkarnasjonens under.

Men bare slik kunne han bli til hjelp for oss, ved å stige inn i vårt sted. Han måtte bli som oss for å kunne ta alt vårt på seg. Han skulle i alle deler bli oss lik, dog uten synd. Men derved ble han den ypperste av alle. Hebr. 10, 5; Kol. 1, 18.

4. Han skal bygge Herrens tempel.

Templet var jødenes nasjonalhelligdom, det sentrum der de kunne møte Gud. Der var ofringene som talte om en hellig Gud, men en Gud de kunne møte i offeret. Uttrykket Herrens tempel kan en forstå dobbelt: De bygde templet opp igjen etter eksilet i Babel. Det stod ferdig i år 516 f. K. Men i den siste tid når Messias kommer vil det være aktuelt å bygge templet opp igjen. Og i mellomtida bygger Herren sitt tempel i åndelig forstand i alle de troende.

5. Han skal være prest.

Ypperstepresten Josva og de andre prestene skulle være varselmenn eller forbilder på Messias, 3, 8. Det må være hans prestedømme som blir forutsagt her. Det blir sagt tydelig i kap. 6, 13: han skal være prest. Messias skal være både konge og prest. Den prestelige tjeneste er en åndelig tjeneste som mellommann mellom Gud og folket. 1978/85-oversettelsen er en omskrivning som svekker Messias' prestelige tjeneste. Der står det slik: "ved hans trone skal det være en prest", mens det i NB-88 står: "og han skal være prest". Etter den første oversettelsen er det tale om to personer, mens det i den siste tales om en person som både er konge og prest. Vi tror den siste forståelsen er rett.

Presten hadde tre oppgaver, og alle kan overføres på Kristus. Han hadde disse tjenesten mens han var her på jord. Og fremdeles har han en prestelig tjeneste i himmelen. Hebr. 7,7 og 8, 2.

a) Presten skulle be. Han skulle gå til Gud på vegne av folket og tale deres sak. Han hadde en spesiell adgang til Guds trone. - Slik er Kristus vår talsmann hos Gud. Han talte ofte med sin Far i himmelen mens han var her nede. Mark. 6, 46. Luk. 23, 34. Nå utfører han sin prestelige bønnetjeneste i himmelen. Han kan fullkommen frelse oss, for "han alltid lever til å gå i forbønn" for oss, Hebr. 7, 25.

b) Prestens oppgave var å forkynne. Når han hadde talt med Gud om folket, skulle han tale til folket om Gud. Kristus fikk sitt budskap fra sin Far og gav oss evangeliet i rikt mål. Det var hans kallsoppgave. Luk. 4, 18 (Jes. 61, 1), Luk. 7, 22.

c) Presten skulle bære fram offer. Det var kanskje hans viktigste oppgave, fordi det la grunnen til folkets forhold til Gud. Det var mange slags offer i GT. Høydepunktene var påskedagen og den store for­soningsda­gen. De hadde både blodige og ublodige offer. Blodet talte om forsoning med Gud der offeret døde i folkets sted. - Slik ble Kristus vårt offer. Han ble hengt på Golgata kors og sonet all verdens synd og skyld idet han ropte: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30. Mon det ikke er dette som menes med verset etter talen om Spire i Sakarias (3, 9): Jeg tar dette landets misgjerning bort på en dag. Folket måtte forstå at synden ble tatt bort ved offeret. Noe stort skjedde i templet. Og når vi ser at vår synd er tatt bort ved Lammets blod, opplever vi det største på denne jord.

(59) Sakarias 9, 9: Din konge - Palmesøndag.

I dette profetordet knytter vi tanken tilbake til kap. 2, 14: "Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter." Her er virkelig en grunn til glede. For her taler han om Messias som kommer og blir hyllet som konge.

1. Profeten taler om framtida. Jerusalems konge skal komme. Det er ikke samtidshistorie for Sakarias eller den nærmeste tida etter. Ordene sikter mot Kristi komme og ble oppfylt palmesøndag.

2. Messias kalles her konge. Han er Sions, Jerusalems konge. "Se, din konge kommer til deg." Folket ventet en lederskik­kelse, en konge som i Davids tid. Han må være stabil og pålitelig - i motsetning til de mange konger i Israel som ikke var det.

Da Jesus kom som oppfyllelse av disse profetiene, kom han som konge. Det ser vi både av den forventning som knyttet seg til hans fødsel og barndom, og oppfatningen av ham senere f. eks. ved hans død. De vise menn kom til Jerusalem med spørsmå­let: "Hvor er den jødenes konge som er født nå?" (Mat. 2, 2). Da de så stjernen og fulgte den, tenkte de at han måtte være i Jerusalem, landets hovedstad. Derfor spør de etter kongen der. Her er det også interessant å se at Herodes og innbyggerne i Jerusalem straks forbinder dette med Messias­tanken. Han går til de skriftlærde med spørsmålet: Hvor skal Messias bli født?

Ordet i Luk. 1, 26ff er også viktig her. Maria får besøk av engelen Gabriel som sier om Jesusbarnet: "Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (v. 32-33). Her er det sagt så klart som det kan sies at Messias er konge. At det er et uvanlig kongedøm­me går fram av at Gud skal gi ham det, og at det skal være evig og uten ende.

Det er også av stor betydning å se Pilatus' spørsmål til Jesus: "Er du jødenes konge?" (Joh. 18, 33-37.) Jesu svar er klargjøren­de: "Mitt rike er ikke av denne verden...Jeg er konge." Vi forstår dette slik at hans rike er et åndelig rike, han bor og hersker i våre hjerter. Han sa også: "Guds rike er inne i dere" (Luk. 17, 21). Og det er slik Guds rike er i dag. Det er åndelig også i denne betydningen: Guds rike er ikke etter denne verdens vesen. Det har en annen karakter enn denne verden.

Profeten beskriver så Messiaskongen, hvordan han er:

a) Han er rettferdig - motsatt denne verdens herskere. Jødene har både før og senere opplevd mye av deres urettfer­dighet. Men Messias skal ikke være slik. Han er selv ren og rettferdig og handler med andre på rett vis. Og Jesus oppfylte dette på fullkommen måte. Han var i alt som et menneske - dog uten synd (Hebr. 4, 15). Og han gjorde ikke synd (1. Pet. 2, 22).

b) Han skal være full av frelse. Det var hans egentlige gjerning. Engelen sa til Maria før han ble født: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat. 1, 21). Det er fellesnevneren for hele Jesu gjerning. Ingen andre kan utføre en slik oppgave. Uttrykket "full av frelse" må vise at her dreier det seg om noe mer enn et vanlig menneske. Han skal frelse verden fra synd og skyld og gi oss barnekår hos Gud.

Mange jøder forstod nok ordet frelse i en mer nasjonal betydning: Messias skulle befri folket fra undertrykkerne, fra romerne. Derfor ville de bokstavel­ig talt gjøre ham til konge, Joh. 6, 15.

3. Messias skal være fattig og ydmyk. Han skal komme ridende på et asen. Han er helt ulik de verdslige kongene med prakt og herlighet. Folket kjente Babylons prakt og storhet, men deres konge skulle være av et annet slag. Han er ydmyk og skal ånde av fred.

Aseninnen taler om ringhet, slik Kristus kom i skrøpelighet som et menneske og la av seg himmelens prakt. Fil. 2, 6ff. I 1. Mos. 49, 11 blir også asenet satt i forbindelse med Messias. Fredsfyr­sten (Shilo) kommer på et asen. Også Talmud taler om asen i forbindelse med Messias.

Joh. 12, 12-16 gir oss visshet om at profetordet er en profeti om Jesus Kristus. Når Johannes forteller om Palmesøndag, siterer han dette verset og sier: "Dette skjønte ikke disiplene fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham."

La oss ta med en liten detalj her: Profetien nevner både asenet og folen. Matteus var oppmerksom på det og passet på å få det med i sin fortelling: "Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den" (Mat. 21, 2). Så gikk også denne lille detaljen i oppfyllelse. Det var en guddommelig profeti, og derfor måtte det skje slik. Flere ganger sier Matteus: "Dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten" (v. 4). Vi kan bare undre oss over den guddommelige nøyaktighet. Når Johannes bare nevner en, er det selvsagt fordi Jesus bare kunne sitte på ett dyr.

4. Messias skal være fredsfyrste, v. 10. Krigen er slutt og alt skal være fred. Bibelen taler om fred i flere betydninger.

a) Hjertefreden som frukt av syndenes forlatelse er noe alle Guds barn opplever selv om de ikke alltid erfarer den følbare fred. Freden mellom Gud og den frelste synderen er opprettet.

b) Israel skal en gang bli et samlet rike og bo trygt i sitt eget land. Vi tror at alle 12 stammer skal være representert i "hele Israel", og freden skal rå i Midt-Østen. Messias skal tale fred også til hedningene, og hans herredøm­me skal nå fra hav til hav. Det er tale om et verdensomspennende og universelt rike. Jfr. Sak. 8, 20-21. Da vil englesangen utenfor Betlehem få en større oppfyllelse enn vi har sett til nå: Fred på jorden.

5. Messias skal befri fangene fra brønnen, v. 11. Brønnen var ofte brukt som fengsel, f. eks. for Josef (1. Mos. 37, 24) og Jeremias (Jer. 38, 1-13). Som regel betød det dødsdom, at fangen var uten håp der nede. Det var umulig å redde seg selv, brønnen var smalest oppe. Denne brønnen var uten vann, står det. Og det er en viktig detalj, fordi det viser at det var et lite håp for fangen. Hvis brønnen ble fylt med vann, ville fangen straks drukne. Så lenge den var tørr, kunne han håpe at noen drog han opp.

Dette er et vakkert bilde på mennesket i forhold til synden: De er fanget av den og overgitt til døden. Men det er et håp: Messias kom for å befri dem. Han skal fri dem fra brønnen og sette dem på en klippe. Salme 40.

Slik var Jesu oppgave. I sin programtale i Luk. 4, 18 siterer han Jes. 61, 1f. Der profeterer Jesaja at Messias skal forkynne fangene at de skal få frihet. Og Jesus sa at hvis Sønnen fikk frigjøre dem, ble de virkelig fri. Joh. 8, 36. Det er Jesu gjerning.

6. Han kunne befri dem for sitt paktblods skyld. Det er frihetens grunn. Alle jøder kjente begrepet paktblod. Det viser tilbake til lovgivningen på Sinai og ofringene. Pakten ble inngått med blod, bilde på døden og soningen. På grunn av dette kunne og ville Gud redde Israel fra Babel som var deres fan­genskaps "brønn" på Sakarias' tid. Og på grunn av paktsblo­det i den nye pakt på Golgata, kan han redde oss fra evig død. Når synderen ber om nåde for Jesu skyld, løftes han opp fra brønnen og inn i friheten.

(60) Sakarias 11, 12; 13, 7: Sveket for penger, og hyrden blir slått.

Herren Messias er hyrde, men folket skal forkaste ham og gå sin egen vei. I disse avsnitt finner vi noe om forholdet mellom folket og Messias.

1. De verdsatte ham for 30 sølvpenninger. Det var prisen på en slave i gammel tid. Det kunne være en mann eller ei kvinne, 2. Mos. 21, 32. Det forteller oss hvor lite de aktet sin Frelser. Og det viser deres tro eller rettere vantro mot ham. Også grunnen til at de forkastet ham, kan vi ane her: De forstod ikke rett hvem han var eller hva han skulle. Det er også en nytestamentlig tankegang: "Hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre" (1. Kor. 2, 8). Noe var skjult for dem. Profeten forutsier altså her at Messias skulle bli forkastet av sine egne.

Men det er viktig å se at ikke alle var med på dette. Selv om mange forkastet ham, var det unntak. Profeten sier at pakten mellom Gud og folket ble brutt. Da skjønte "de usleste av fårene, de som aktet på meg, at det var Herrens ord".[19] De usleste aktet på Herrens ord. Og NT viser at det gikk slik. "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh. 1, 12). Dette er i første rekke disiplene og andre som fulgte Jesus på jord. Senere har mange "usle" slått følge med Messias. Ordet som er oversatt "usle" betyr også fattig, eller noen som trenger hjelp. Slik er de troende i seg selv.

2. Dette er en profeti om Judas, han som svek Jesus. Detaljene passer så nøye på ham. Slike ting kan ikke være tilfeldigheter. Det vitner om en plan, om et guddommelig råd som står bak alt.

Judas fikk 30 sølvpenninger for å svike Mesteren. Det var som nevnt prisen for en slave. Mat. 26, 15. Pengene ble kastet inn i Herrens hus - det stemmer også med det Judas gjorde. Mat. 27, 5. Og pengene ble gitt til pottemakeren, slik pot­temakerens åker ble kjøpt for Judas-pengene. Mat. 27, 7ff.

3. Profeten sier videre at Messias skulle bli drept. Det skjedde ikke tilfeldig, men som et overlagt drap. Det ser vi av uttrykket i Sak. 13, 7. Det er særlig to uttrykk som viser det:

a) "Sverd! Sverd, våkn opp mot min hyrde." Sverdet er uttrykk for straff, og det ødelegger og dreper. Det brukes i Bibelen som symbol på rettslig makt. Rom. 13, 4. Hyrden er Messias, og hans død skyldes en rettslig handling hvor han led lovens straff hvis makt ble symbolisert ved sverdet (T. V. Moore). Jfr. ordet i Jes. 53, 8: ved dom...

b) Videre står det at de skal "slå hyrden". I det ligger at det var et bevisst mord. Det fører til en brå og voldsom død (Fr. Wisløff).

Likevel er det Gud som står bak, det skjer med hans til­latelse. Messias døde fordi Gud ville det. Det skal tjene til noe i hans plan. Det samme ser vi i Jes. 53, 10: "Det behaget Herren å knuse ham". Det skjedde med Guds tillatelige vilje.

Grunnen til en slik voldsom og uforståelig handling av Gud blir så uttrykt slik: Herren vil igjen ta seg av de små. Det skjer for deres skyld. Frelsen er med andre ord for de små, de usleste. Og det er noe av det fineste ved frelsen: Han tar seg av de elendige. Og hvorfor skulle han dø? For å kunne ta seg av syndere, måtte synden sones. Og det kan bare skje ved død. Dette ligger underforstått i ordet her.

4. Messias skal være hyrde, en som passer sauene. Det er hans oppgave. Hyrdebildet er kjent både i GT og NT. David synger så vakkert om Herren som hyrde i Salme 23, og Jesus bruker bildet om seg selv, Joh. 10. Han er den gode hyrde som setter livet til for sauene.

Dernest kalles han "min neste". Mens hyrdenavnet forteller hva Messias skulle gjøre, forteller dette hvem han er. Han står i nær forbindelse med Gud selv. Ja, han er Gud.

5. En liten detalj skal vi også nevne: Når hyrden blir sveket, skal sauene spredes. Og det ble sørgelig oppfylt ved at disiplene forlot mesteren i Getsemane, Mat. 26, 56.

(61) Sakarias 12, 10: Gjennomstunget.

Her gir Herren nye løfter til sitt folk. Det skal komme nye tider. "Davids hus og Jerusalems innbyggere" er fellesbeteg­nelse for hele jødefolket. Over dette folket skal utgydes nådens og bønnens ånd. Det er bønn og rop om nåde i vekkelses­tider. Det skal forvandle folket slik at de ser opp til Frel­seren. De skal sørge over ham, over at han ble behandlet slik han ble. Vi skal stanse ved to forutsigelser her:

1. Først finner vi en profeti om Kristus da han hang på korset langfredag: "de skal skue opp til meg (Herren) som de har gjennomstunget." Den lidende Messias er Gud, jfr. Joh. 1, 1f og Hebr. 1, 3f. Han var naglet til korset, og en romersk soldat stakk spydet i sida hans, slik at det rann ut vann og blod. Dette var en bokstavelig oppfyllelse av ordet gjen­nomstunget. Johannes oppfattet det som en direkte profeti om Messias. Joh. 19, 36f. Det er trosstyrkende å se at ordet blir oppfylt bokstavelig. Det går nøyaktig slik Gud har sagt.

2. Dernest må det være en framtidsprofeti om jødefolkets omvendelse til Messias. Åndsutgydelsen vil nemlig virke slik at de ser opp til ham på en ny måte.

Jødenes historie til i dag har vist at det ikke har skjedd i stor målestokk ennå. De spredte omvendelser som har skjedd til nå, kan ikke være den fullstendige oppfyllelsen av dette ordet. Fortset­telsen tyder på at det skal bli en landesorg. Sorgen skal bli stor, v. 11. Og hver slekt skal sørge for seg, "likeså de andre slekter", dvs. hver stamme i Israel. Det behøver ikke bety at hver enkelt jøde skal tro, men at store grupper av folket skal bli omvendt.

Fortsettelsen i kap. 13, 1f. taler også om dette: en kilde mot synd og urenhet når Messias kommer. Avgudene skal bort sammen med de falske profeter.

Et par små detaljer må vi nevne. Messias kalles den "enbårne sønn" og den "førstefødte". Og akkurat disse ordene er brukt om Jesus i NT. Han var den førstefødte blant mange brødre (Rom. 8, 29), og Guds enbårne sønn (Joh. 3, 16).

Uttrykket "gjennomstunget" og at de skal sørge over ham kan vi kommentere litt mer. I NT brukes dette i forbindelse med de siste tider og Jesu komme. Det heter at når de ser Menneskesønnen komme, skal alle folk på jorden jamre seg (bryte ut i klagerop). Og når han kommer skal alle se ham, også de som har gjennomstunget ham (Åp. 1, 7). Da skal de gråte sårt over ham. Dette må vise til Sak. 12, 10. Og det viser at det som skjedde på korset vil få betydning ved Jesu komme.

Moore må ha rett når han sier at gjennomstunget taler om alle Kristi lidelser, og ikke bare spydstikket i hans side. Og hvorfor skjedde det? Han led for oss, for å ta bort vår synd og skyld. Alle mennesker er med her, og vi kan ikke legge en ekstra skyld på jødene.

(62) Malakias 3, 1: Paktens engel.

Malakias er den siste profet i den gamle pakt, hvis vi ikke regner døperen Johannes med her. Han står liksom midt mellom paktene og danner et nødvendig mellomledd. Malakias profeter­er både om Johannes og Jesus. Herrens budbærer skal rydde vei for Messias. Joh. 1, 6-37; Mat. 3, 1-3; 11, 10. Luk. 1, 13-17; 7, 27. Mark. 1, 2. Jes. 40, 3. Se også Mal. 4, 5.

Paktens engel er derimot Messias, og han skal komme med hast, brått. "Han kalles paktens engel for det var i ham den gamle pakt var opprettet, og i ham skulle en ny pakt komme. Se. Jer. 31, 31. Jes. 42, 6. Han er det sendebud fra himmelen som leder det falne mennesket inn i en pakt og forening med Gud. I ham er denne pakt opprettet før verdens begynnelse (1. Pet. 1, 20), og i hele Det gamle Testamentets tid forberedt samt fullbyrdet på Golgata" (P. Fjellstedt). Han er rettfer­dighetens sol som går opp med legedom under sine vinger, kap. 4, 2.

Messias kommer for å rense sitt folk. Mange har vært utro og må inn i smelte-ilden og vaskes med lut, v. 2ff. Da først kan de behage Herren. Dette er Guds kall til omvendelse og vekkelse og et nytt liv i lydighet mot Gud. Dommen er i første rekke et kall til omvendelse, v. 7. De som ikke vil følge dette kallet, opplever den endelige dom, 4, 1ff.

*

Vi har nå gjennomgått noen viktige Messiasprofetier i GT. Det kan være uenighet om tolkingen av noen, og det kan også være flere profetier om Kristi første komme. Men disse gir et godt bilde av Frelseren.

LITTERATUR:

C. Asschenfeldt-Hansen: Fra Guldgruben. En Bibelforklaring 1-8. Ca. 1895ff.

P. Fjellstedt: BIBLIA, det är All den Heliga Skrift, Med Förklaringar, 1-3. 1878.

E. W. Hengstenberg: Christology of the Old Testa­ment 1-2. Flere utgaver. 1854. 1972.

E. W. Hengstenberg: The Psalms, 1-3.

Herbert Lockyer: All the Messianic Prophesies of the Bible. 1973.

O. Sæverås: Ettbindskommentaren. Lunde 1987.

Lutherstiftelsens Bibelværk: Bibelen med forkla­ringer. Kristiania ca. 1912ff.

Fredrik Wisløff: Gamle Testamente. Fortolking. 1947ff.

A. Dächsel: (Bibelen) med en i Texten indskudt Fortolkning. Bergen 1882ff. Tysk original. Flere bind.

Keil and Delitzsch: Old Testament Commentaries. Flere bind.

A. Valen-Sendstad: Dogmatikk 1979; Israel, proeft­ien og landløftet 1990.

---

[1].Karl William Weyde nemner to ytterpunkt her: Joseph Klausner i "The Messanic Idea" med eit vidt omgrep, og Georg Fohrer i "Messiasfrage und Bibelverständnis"; Messias hos profetene 1981, s. 7f.

[2]. Jan Gossner skriv i boka "Inntil byene ligger øde.." 1974 at "Messias var til å begynne med altså ganske enkelt en betegnelse på en konge av Davids ætt," s. 141. Eg er teologisk usamd i dette utsagnet, men poenget her er samanlikninga med kongen så generelt.

[3]. Ivar P. Seierstad skriv t.d. i "Innledning til Det gamle testa­mentet" 1972 at "det er neppe holdbart", s. 70. Meir radikal er "En bok om gamla testamentet", 1969. Der skriv Bertil Al­brektson: "Denna form och detta innehåll är inte ett verk av 700-talets Jesaja", s. 225.

[4]. I Bibelskolens brevkurs nr. 9 av Håkon E. Andersen: Mes­siaspro­fetier, 1969, finn me dette slik: "En regner med at boken er skrevet i det 2. århundre f. Kr. til trøst i trengslene under syrerriket", s. 75.

[5]. I Det norske Bibelselskap si utgåve "Utval or Det gamle testa­mentet", 1966, er det sagt rett ut i innleiinga: "Det er tydeleg at det som her vert skildra, er slikt som alt hadde hendt då det vart oppskrive", s. 390. I omsetjinga av 1978 finn me fotnotar av same teologiske kaliber, serleg til kap. 9-11 i Daniel. I revisjonen av 1985 er dette mykje dempa ned.

[6]. K. W. Weyde: Messias.., s. 12f.

[7]. Eit vanleg teologisk syn er her at profetane var samtidsfor­kynnarar. Tala dei om framtida, var det om det nært føreståande. Weyde, s. 19.

[8]. Se A. Valen-Sendstad: Israel, profetien og landløftet, 1990, om dette, og hans Dogmatikk, Oslo 1979, s. 103: "Den kunnskap NT gir oss om åpenbaringen, er avgjørende for å kunne forstå GT rett."

[9]. Det er ikke grunnlag for å si at "vi må vel gå ut fra at denne mannen delte sin samtids gudsoppfatning, og at han dyrket sine fedres guder (=avguder) i Ur i Kaldea" (A.M. Saugstad: Nøkkel til GT s. 25.

[10]. John Brown: The Sufferings and glories of the Messiah (1852) 1970, pp 26f.

[11]. H. E. Hansen i Lutherstiftelsens Bibelverk 1915, s. 35.

[12]. E. W. Hengstenberg: Commentary on the Psalms, vol. I, p. 343.

[13]. K. Valen i Bibelverket og New Eng­li­sh Bible og Beck. Ordet Rosj er det samme som for hode.

[14]. John Holen: Profetisk verdenshis­torie, Daniels bok 1971, s. 16.

[15]. Fredrik Wisløff: Gamle Testamente IV, 1959, s. 424,

[16]. Se f. eks. John Brown: The Suffer­ings and Glories of the Mesiah; Psalm 18. (1852) 1970, p.31.

[17]. Lutherstiftelsens Bibelværk 1917, de små profeter, s. 76.

[18]. Se Møller: Frelseshistorien i GT, s. 284.

[19]. Her er to slags oversettelser: de usleste har vi i NO.30 og NB-88. I NO-78 står derimot "saueha­ndlerne", i tråd med Mowinckel og New English Bible og Revised Standard Version. Det siste er en relativ ny måte å oversette på.