Tekster 3. rekke, del 2.

Telster del 2:

Tomas tvila.

31) Joh. 20,24-32. 2.e. påske.

Denne gongen talar Jesus om teikn, særleg til Tomas. Ingen av dei tri andre evangelia (synoptikarane) har fortalt om dette. Biskop J. C. Ryle i England (som skreiv dette i 1856) noterer at det kjem i det siste av evangelia som varet skrive for å skåna Tomas og hans nære slekt for at han tvila slik. Det er Guds visdom som ordna det slik. Og det viser og at apostlane var ærlege når dei også kunne skriva om negative sider ved Guds folk.

1. Tomas sine sterke ord.

Vår tekst tek til med nokre sterke utsegn frå ein læresven. Jesus var oppstaden og somme hadde møtt og sett han. Det fortalde dei til Tomas som var ein av dei tolv. Men han hadde ikkje vore saman med dei heile denne tida.

Det er ikkje sikkert at han var verre enn dei andre, for dei hadde ikkje i same stoda som han. Men han talar som ein rasjonalist i denne stunda: Dersom eg ikkje får sjå, vil eg ikkje tru. Han ville ha prov for oppstoda. Det er ein rasjonalistisk tenkjemåte. Dei vil sjå og forstå. Slik er det mange i vår tid også.

Då kan me spørja: Er ei slik «tru» verkeleg ei tru? Bibelen definerer trua som «overtyding om ting ein ikkje ser». Hebr. 11, 1. For trua held seg til det Gud har sagt og lita på det. Det er trua sin essens. Det er ikkje mine kjensler eller mitt vit som avgjer noko av dei åndelege ting. Når eg finn det i Guds ord, har eg fått tillit til det ordet og byggjer på det. Trua seier: Gud har sagt det. Då er det slik.

Me legg og meerke til det uttrykket Tomas nyttar: Då vil eg ikkje tru. På gresk nyttar han ei dobbelnekting, som om han ville seia på norsk: på ingen måte vil eg tru. Bibelen Guds ord har her ei god omsetjing: Hvis jeg ikke får de, … kan jeg slett ikke tro. Omsetjinga frå 2011 er svak her: Det trur eg ikkje før… Prof. Olav Moe er sterk i si fortolking: «vil jeg ingenlunde tro.» Og han strekar under at dette og viser at han på førehand tvilte på at han verkeleg ville få sjå det. Det viser truleg at me kan med rette kalla han ein tvilar. Slik er han representant for mange menneske i dag. Men det ser ut til at han var ein ærleg tvilar i motsetnad til mange nå som ser ut til å vilja tvila. Det er blitt ein moderne livsstil. Og dei er vanskelegare å hjelpa enn Tomas var.

2. Tomas møter Jesus.

Etter ei veke får Tomas oppleva det han ikkje trudde kunne skje. Og det hende og ved eit under. Læresveiane var med rette redde og ottast represaliar frå jødar. Alt hadde vore så uverkeleg i denne tida at me hadde truleg vore lik dei. Nå låste dei dørene i huset og meinte dei var trygge for vitjing av alle slag.

Då stod Jesus der plutseleg. Han berre var der. Nå var Tomas med dei, det var og etter Guds orden. For Jesus hadde omsut for tvilaren. Han ville møta han, og det skulle skje på ein måte som ville overtyda han om at Jesus var noko meir enn andre menneske. Han hadde truleg gløymt alle under og teikn han hadde sett i åra før. Nå såg han det: Jesus opna ikkje ei dør, han berre var der. Det kunne ingen andre.

Og Jesus helsa med fred (sjalom). Det gjorde han ofte. Men nå må det ha dempa uro og tvil hjå denne vesle flokken, og serleg hjå Tomas. Det fylgde noko godt med Jesus og orda han. Så vender han seg til Tomas, og dåp viser han at han visste kva som rørde seg i hjarta hans. Jesus kjende til tvilen utan at nokon han sagt det. Kanskje det og gjorde Tomas forundra.

Tomas hadde sagt at han måtte få sjå naglegapa og stikka fingeren i sida der spydet hadde gått inn og leggja handa i sida hans. Han vart nok også forundra då han høyrde det Jesus sa. Det var jo svaret på tvilen hans: Rett fingeren din hit, og sjå hendene mine. Rett handa di hit og legg henne i sida mi. Det var ikkje reprimande eller korreks, men hjelp til ein tvilar. Jesus kom han i møte, som om han tenkte: Treng du sjå dette for å tru på meg, skal du få sjå det.

Det må ha vore ei underleg stund for Tomas. Tenk han visste kva eg tenkte og sa. Då han nå såg det, vart det sterkt: tenk, det er Jesus. Han må vera oppstaden. Det var sant likevel det dei andre sa. Dei hadde sett han før. Men så talar Jesus:

3. Jesu tale.

Først kjem dette: Ver ikkje vantruen, men truande. Han sa det nok ikkje hardt og skræmande. Det var ikkje Jesu metode. Tomas vart truleg skamfull. Me plar bli det i slike situasjonar. Han visste at han hadde vore full av vantru. Men nå var trua der. han kunnelikevel tru på ein slik Frelsar. Det viser svaret hans: Min herre og min Gud. Jesus var blitt personleg for han, ein som han nå kunne byggja livet sitt på. Det er slik me og opplever møtet med Jesus.

Meisteren har endå eit ord til Tomas, v. 29. Det var synet som gjorde at Tomas trudde. Han fekk eit prov som gjorde at han måtte tru. Då var det ingen veg utanom. Og Jesus avviste ikkje denne trua. Dei to hadde fått kontakt med kvarandre: Den eine som Gud og herre, og den andre som ein truande.

Men då sa Jesus noko som måtte svi i sinnet: «Sæle er dei som ikkje ser og endå trur.» Det gjeld ikkje berre Tomas. Dei andre læresveinane trudde også først då dei såg han – eit unnatak kan vera Johannes. Jesus talar nå generelt om trua sitt inste vesen og slik det alltid må vera.

Med det peikar han og framover mot tida etter himmelfarten som prof. S. Odland peikar på. Då er han ikkje lenger synleg i verda, og me må alle tru utan å sjå han synleg.

Likevel er synet ei hjelp for trua. For Johannes skriv nå om at det var mange andre under og teikn som Jesus gjorde. Men desse var skrivne for at folk skulle tru og slik ha æveleg liv. Det skriftlege vitnemålet om Jesus er slik ein representant for Jesus. For Skrifta viser kven han var og kva han sa. Og det er nok for oss til å tru.

---

32) Mark. 6, 30-44. 3.e. Påske.

Jesus mettar fem tusen. Det er ein tekst me finn fleire stader og somme gonger med litt variasjon. Men underet er det same. Liknande under har han gjort mange gonger, men ikkje alt er nedteikna i Bibelen, slik Johannes skriv: «Jesus gjorde mange andre teikn òg for læresveinane, teikn som det ikkje er skrive om i denne boka. Men desse er skrivne for at det skal tru at Jesus er Messias,» Joh. 20, 30-31.

Dei tolv læresveinane hadde no vore ut på reis åleine og talt og lært folket. Det kom andre folk til dei \og for å høyra nytt. Dei fekk ikkje ein gong tid til å eta og dei var trøytte og trong kvile. Det ville Jesus gjera noko med.

1. Jesu ord til dei trøytte.

Han kjende dei og visste korleis dei hadde det no. Det gjer han alltid. I ein slik samanheng kan me godt stansa for denne sanninga: Me blir slitne kroppsleg og mentalt og åndeleg. Her er me ulike, men Jesus har noko for alle i alle slags situasjonar. Det er godt for oss å vita.

Difor seier han no: Kom med til ein øydestad. Skal ein kvila godt, må ein koma bort frå folk. Andre menneske krev noko av oss. Å vera åleine er ofte ei god kvile både for lekam og nervar. Men her er det heller ikkje likt for alle. Somme klarar seg ikkje åleine og må ha ei hjelp med seg. Men her tenkjer eg på å ha mange folk kring som skapar støy og legg beslag på oss. Det er sjeldan ei god hjelp.

Her vil me òg seia litt om predikantar i Guds rike. Etter ei talarferd – kort eller lang – er me ofte slitne. Då vil me berre ein ting: Å få vera ei stund for oss sjølve og kjenne stilla og få orden på tankar og opplevingar ute. Dei som ikkje tek vare på seg sjølv slik, eller har familie som ikkje heilt skjønar det, vil ofte kunne «møta veggen» og ikkje makta meir på lenge. Jesus har gitt oss eit godt døme på oss her: Kvil deg. Du vert på ein måte eit betre menneske etter det. Men det går ikkje alltid slik ein tenkjer:

2. Jesu omsut for folket.

Dei reiste bort frå folket med båt over Gennesaretsjøen. Men folket fylgde nøye med kor Jesus og læresveinane var og skjøna at dei reisa til ein annan stad. Ei mengd med folk tok nå landevegen fatt og kom fram før Jesus. Dermed vart det ikkje ein øyde stad dei trøytte mennene kom til. Det var kanskje meir folksamt der enn på den første plassen dei hadde vore. For i v. 33 står det at det kom folk frå alle byane. Då ser me Jesu reaksjon:

a. Jesus hadde inderleg medynk med dei. Han tykte synd i dei. Dei hadde gått langt, og det var alt nær kvelden. Det viser Jesu sinnelag mot menneskje. I åndeleg meining er det hans måte å sjå på oss syndarar. For han veit me er av natur på feil veg mot æva. Og han veit at me ikkje sjølv kan endra kursen og koma inn på himmelvegen. Og då er det stor grunn til å tenkja slik om menneska. Markus nyttar her ei samanlikning: Som sauer utan hyrding. Då er dyra eit lett bytte for rovdyr. Mange stader her i landet er det reven og andre stader verre rovdyr. Men dyra veit heller ikkje kor det er mat – det skulle hyrdingen leia dei til. Framtida såg altså ikkje lys ut for folket.

b. Det første Jesus gjorde var å læra dei mykje. Dei kjende ikkje Guds rike og hans plan med folka. Dei visste heller ikkje kvar vegen til frelsa var. Heller ikkje Guds sinnelag kjende dei rett, hans kjærleik og omsut og miskunn. Jesus må ha brukt mykje tid på å tala med dei. Han lærde dei mykje. Då har han truleg og sagt at han sjølv var den Messias som profetane hadde tala om. No stod han midt mellom dei. – Men me får ikkje vita noko om folket sin reaksjon.

Læresveinane avbraut han og kom med sitt problem. det var snart kveld, og i austerland og sør i Europa kjem mørkert ganske snart når sola er gått ned. Det var langt på dag, sa dei til Jesus. Sei dei må dra heim. Det var ein fornuftig tanke. Men Jesus var ikkje ferdig. Han hadde meir å gjera her.

Her syner det seg at Jesu tanke var ikkje slik som læresveinane sin. Dei ville at folket skulle dra bort og syta for mat til seg sjølv. Jesus sa berre: De skal gje dei mat, v. 37. Det hadde dei ikkje tenkt på. Og dei hadde lite pengar.

3. Underet.

Å gjera eit under var blitt eit kjennemerke på Jesus. Han gjorde mange teikn og av ulik slag. Han gjorde folk friske, vekte opp døde, ga folk mat, gjekk på vatnet m.m. Nå skulle han gjera eit matunder. Då var det ikkje nokre få han skulle hjelpa slik, men fleire tusen. For Jesus gjorde det ingen skilnad. For han var Gud på alle måtar og hadde ingen grenser for underet.

Læresveinane skjøna ikkje kva som skulle henda. Dei tenkte menneskeleg – som naturleg var. Skulle dei kjøpa mat for nokre få kroner. Dei visste at det ikkje var nok til alle. Litt mat hadde dei, men det vart som ein dråpe i havet.

Jesus tenkte ikkje slik, og han visste nøyaktig kva han skulle gjera. Folket skulle setja sge i grupper i graset – femti og hundre i kvar.

Då byrja Jesus si undergjerning. Folk har nok stira på han i undring og spaning: Kva vil skje no? Jesus tok brøda og fisken, vende seg mot himmelen og velsigna maten. Det var nøkkelen til underet no. Her ligg bakgrunnen for at me ber for maten («les for maten») før me et. Då ber me eigentleg om at Gud skal velsigna han og oss som skal eta. Slik har Guds folk tenkt til alle tider. Og det er underleg når Gud får velsigna noko for oss. Tid og arbeid og heim vert ikkje lenger det same. Gud har lagt noko til som me ikkje kan sjå eller forstå. Tenk om folk flest kunne sjå litt av det!

Jesus var praktisk. Han tok maten og braut det i små stykke. Læresveinane skulle dela det ut til folket. Medan dette skjedde, må folk ha oppdaga at brødet og fisken liksom voks i hendene på dei. Det tok ikkje slutt. Dei hadde stadig noko å gi, sjølv om dei tilsynelatande gav bort alt. Ein stor flokk på om lag 5000 mann åt og vart mette.

Men underet var ikkje slutt med det. Då alle hadde fått nok, byrja læresveinane og kanskje andre og var med å samla smulane og stykka saman. Dei må ha undra seg. Fem brød og to fiskar var ikkje berre nok til 5000 mann, men dei fekk eit overskot på 12 korger.

I åndeleg meining har me opplevd det mange gonger. Ein forkynnar føler nokre gonger at han gjeve alt han har til folket. Han kjenner seg tom og oppbrukt. Etter litt kvile er han på talarstolen igjen – og deler ut til folket. Du sit kanskje ved ei sjukeseng og skal trøysta. Kanskje kjenner du på at alle orda er brukte opp. Du har ikkje meir. Etter ein pause med stille og ro ved senga, kjenner du igjen ein trong etter å seia noko godt om Frelsaren. Eller du har gått lenge på møte, høyrt og sunge og vore i bøn. Så kjem trongen igjen, eg må høyra meir.

Etter eit slik møte med folket og matutdelinga,var det å dra ut med båten, til ein annan stad denne gongen og. Han måtte tala med sin Far slik han ofte gjorde, v. 46. Det er ei god avslutning på eit under og ein vanleg dag. Her skulle me og fylgja Meisteren.

Amen.

33) Joh. 14, 1-11.

4.e.påske. Gjenkomst og himmel.

.

Dette er begynnelsen av Jesu avskjedstale. Han forteller dem at han skal gå bort. Da kan disiplene bli engstelige og redde. Han kommer nå til dem med trøst og hjelp i akkurat deres situasjon. Slik er Jesus alltid. Han kommer i rett tid og med rett hjelp. Og det er en ekte og bestemt trøst. Han bruker ikke falske ord eller lettvint tale. Jesus er ekte og taler alltid det rette og sanne. Her har han noe å si dem:

.

1. Himmelen.

I v. 2 forteller han dem at han går bort for å berede et sted for dem etter døden. Himmelen er vårt egentlige mål for livet. Alt annet er forgjeves om vi ikke har den som vår siste stasjon. Vi skal da være i Guds herlighet for all framtid.

.

Jordelivet er et venteværelse, en mellomstasjon og en forberedelse for evigheten. Vi er gjester her og fremmede på jorden. Og i evighetsperspektiv skal vi være her bare en kort stund.

.

Men hvorledes er det med mange i vår tid? Er det ikke slik at vi alle har en tendens til å grave oss ned i det jordiske, det verdslige og materialistiske. Vi søker ofte å bli tilfreds i denne verden og dette livet. Mange slår seg til ro med det og innretter seg så godt de kan her. Og det er verdens vis å tenke og handle på.

.

Da kan vi spørre: Har vi det for godt nå? Er det slik at vi ikke helt takler medgangen og de gode tider? Gud sendte ikke dette til oss for at vi skulle bli tilfreds her. Han vil at vi skal se oppover, mot evigheten og mot målet i det fjerne.

.

Guds ord formaner oss til noe nå: Er dere oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe. Kol. 3, 1-2. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, og ikke til det som er på jorden. Ja, slik skriver Paulus inspirert av Guds Ånd. Så dirkete taler Gud til oss, for du og jeg hører ikke til her i verden. Den har nok allerede tatt mange hjerteliv. Verden er nødvendig for å leve her og nå. Men du hører ikke hjemme her. La den derfor ikke oppsluke deg og ta fra de den evige arven.

.

Jesus sa: Søk først Guds rike og dens rettferdighet. Mat. 6, 33. Det er det viktigste for oss. Han vil at vi skal være opptatt av himmelen og løse oss fra alle bånd til denne verden. For vi blir så lett bundet til det materielle. Og i medgang er det ikke så lett å være himmelvendt.

.

Det er gjerne slik at vi tenker mest på himmelen når vi får motgang og trengsler. Er det derfor Gud må sende slike dager i våre liv? Han vil få oss himmelvendt, og da er sorgen og motgangen et middel til det.

.

Mot endens tid har vi et spesielt løfte i den sammenheng: Luk. 21, 28: ”Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løfte hodet! For deres forløsning stunder til.” Derfor taler Jesus videre her slik:

.

2. Jesu gjenkomst.

Det er et direkte løfte til disiplene, v. 3. Når alt er ferdig, i himmel og på jord, da kommer han igjen. Guds folk har alltid hatt det slik: De har ventet på Jesu komme. Det er kjennetegn på et rett sinn. Hele frelsen var ferdig på korset og i oppstandelsen. Og der skulle være mange rom. Begge disse talemåtene er trolig sagt for å vise at alt er klart og det er plass nok for alle: Når tiden er inne sett fra Guds side, da kommer han igjen.

.

Det er klart sagt i Bibelen. Da Jesus dro opp til himmelen, sa englene: Denne Jesus skal komme igjen på samme måte. Apg. 1, 11. Og selv sier han som det siste i Bibelen: Ja, jeg kommer snart. Åp, 22, 20. Ingen som tror Bibelens ord skal være i tvil.

.

Men tiden skal være ukjent. Jesus vil advare oss mot spekulasjon og utregninger her. Bare Gud vet dagen, det må vi slå oss til ro med. Mark. 13, 32. Han sier endog: Ingen vet dagen eller timen for gjenkomsten, heller ikke Sønnen.

.

Likevel: Han har gitt oss tegn som skal skje og vise at han er nær. Det gjør han for å holde oss våkne. Ett tegn gjelder Israels folk som skal bli frelst og komme tilbake til sitt eget land. Gud har gitt dem det, og dermed måtte det skje. Materialismen i verden peker på at folket ikke regner med Gud, og sløvheten hos mange kristne er stor.

.

Tror ikke folk at Jesus komme snart igjen? Da skal du speile deg i Guds ord, og se hvordan de første kristne var og at Bibelen formaner oss til å vente på ham og leve rett i mellomtiden. Det er alvorlig ment. Holder vi mål? må vi spørre oss selv mange ganger.

.

Gudløshet og lovløshet i verden taler klart. 14-15000 aborter hvert år, og det skjer med statens godkjennelse. Folk er blitt så vant med dette ”folkemord” at de ikke lenger reagerer. Likestillingsloven vil styre vår samvittighet slik at vi føler oss nødt til å følge norsk lov selv om den bryter med Guds lov. Hvordan kan f. eks. et verdslig menneske styre i Guds rike? Det blir konsekvensen av å la alle få lov til å gjøre alt.

.

Alt dette og mye mer viser oss at tiden nærmer seg. Jesus har reist seg. Han er nær for døren.

Da må vi spørre:

.

3. Er du rede?

Ville du blitt med hjem til Guds himmel om han kom i dette øyeblikk? Da må du gå veien dit, sier Jesus. Du må kjenne Guds sannhet og eie livet i Gud. Alle ytre og verdslige midler vil svikte deg i dødens stund. Da har du ikke noe igjen. Bare Jesus er veien. Han er ikke en av mange muligheter her i livet, han er den eneste.

.

Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

.

Troen er nettopp å gå den veien, følge Jesus og la han være livets innhold. Han er Guds Sønn og Frelser. Han har vist oss veien i Ordet. Følg meg, sier han. Det betyr at Jesus er vår eneste sjanse for liv og evighet.

.

Før han ble født, ble det sagt: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 1, 21. Når du lar han frelse deg fra synden, da går du på veien, du er av sannheten og eier livet i Gud. Vi må altså gå til ham med vår synd og ta et oppgjør med den. ”En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves.”

.

Skal du komme i dag?

---

34) Joh. 17, 6-11.

 5.e. Påske.Jesu bønn for displene. Joh. 17, 6-11.

Bønn for disiplene, v. 6-19.

Her tenker Jesus særlig på de 12. Jeg ber for dem, v. 9. De var frelst og hadde lært mye av Jesus gjennom ca. tre år. Men det var mange farer på veien. De var ennå ikke ved veis ende. Og da er det godt med forbønn. Slik er han også her et eksempel for oss: om be for hverandre og hjelpe hverandre framover i livet med Gud. I sin yppersteprestlige bønn ber Jesus om flere ting. Det er stort å følge ham i denne bønnen. Her er bare et utdrag av den.

.

1) De er i verden, v. 11.

Han minner dem om det. Men de er ikke av verden eller lik verden. Der er en vesensforskjell mellom verden og Guds folk. Når noen prøver å viske ut dette skille og vil ha alle like, har de ikke en bibelsk tankegang. Forskjellen er som lys og mørke, natt og dag og vil alltid være der.

Han ber ikke om at vi skal slippe all lidelse, v. 15. Vi blir ikke tatt ut av verden straks motgangen kommer. Men han lover her å stå med oss, gå ved vår side og hjelpe oss gjennom alt det onde. For vi har en oppgave her i verden. I v. 18 sier han: Jeg har utsendt dem til verden. Vi er hans representanter på jorden. Evangeliet skal stadig videre.

.

Hadde vi fått høre evangeliet om ikke noen hadde reist hit? Det var en og annen som var lydig og gikk på Guds bud. Slik er det i hvert land og hver bygd.

.

2) Bevar dem i ditt navn,

sier han videre i v. 11. Det er på grunn av hans gjerning vi er frelst. Og av samme grunn blir vi bevart. Det er ikke vår anstrengelse som gjør det, eller at vi er så gudfryktige. Navnet betyr personen. Vi blir bevart bare på grunn av Jesus, derfor skulle vi holde oss nær til ham. Skjult i ham er vi trygge i liv og i død.

Han ber om at disiplene må bli bevart. I den nynorske utgaven av 1978 står det: hald dei fast. Og vi trenger en slik sterk hånd som holder oss fast i storm og uvær. Ja, også når det er lett å leve, da har vi lettest for å gå på avveier. Det er ikke selvsagt i en vond verden. Djevelen arbeidet stadig imot oss og har som mål å lede oss til fortapelsen.

Når det står at han skal bevare oss, er det underforstått at vi ikke kan det selv og at det ikke er en selvfølge å bli bevart hele veien. Det har den kristne kirke lært i alle år. Vi er i en farlig verden med mange fiender. Vi kristne er heller ikke supermennesker i det åndelige. Det er så lett å falle. Det er bakgrunnen for sangen: Jeg vil stride gjerne lide for min salighet. Men den som legger sitt liv i Jesu hender, er trygge. Da er de han som bevarer oss. Det sier han klart i Joh. 10, 28-29: Ingen skal rive dem ut, og ingen kan rive dem ut. Det er Jesus som er vår trygghet og ikke noe i oss selv.

3) Hellige dem,

fortsetter han, v. 17ff. Denne tanken går utover vår tekst, men vi må ha den med også her. Vi skal kort peke på to sider ved helliggjørelsen nå. Først er vi hellige i Jesus. Han helliger seg for oss, v. 19. Ved sin død på korset gjorde han oss fullstendige frelst, og det får vi når vi tar imot. Joh. 1,12. Vi får leve i Jesu gjerning for oss. For Guds åsyn står vi fullkomment rene og rettferdige og hellige.

Det betyr også å leve daglig i sannheten (17). Det er å leve forsiktig i hverdagen og ikke slurve i dagliglivet. Tenk litt på det: Jesus ber om at disiplene må leve rett her i verden. Bare da kan de være hans vitner. Og det skal skje ved Ordet, der har vi veiledning og hjelp til et rett og sant kristenliv hjemme og på arbeid og i fritiden. En kristen bøyer seg for det som står skrevet. Denne side ved helliggjørelsen er praktisk. Og her trenger vi selv å be mye.

4) Enhet. V. 11.

Det er en viktig del av Jesu ønske for oss troende. Derfor ber han om at vi må være ett. Han kommer tilbake til det i v. 21ff. Men vi må være oppmerksom på at det ikke er en organisatorisk enhet han tenker på her. Noen har lett for å si at alle kristne må være i den samme kirke og den samme organisasjon. Det kan se logisk ut i våre øyne.

Da må vi legge merke til at han sier: «likesom vi er ett». Det er den åndelige enhet som er mellom Guds Fader og Guds Sønn. Selv om de har forskjellige ytre tjenester for oss, er de likevel ett i Ånden. Treenigheten er en enhet. Slik skal også alle troende være ett i det åndelige. Vi har den samme far og den samme Frelser og den Ånd er med oss hver dag. Sett fra denne synsvinkelen er Jesu bønn oppfylt. Vi er en enhet. Og Paulus taler om noe av dette i brevet til Korinterne. Om vi er mange og forskjellige lemmer, er vi likevel ett legeme. 1. Kor. 12, 12ff. Vi skal også minnes at det var èn kirke i mange hundre år (den katolske kirke), men det var likevel ikke enhet og fred om alt i den.

Det er altså den åndelige enhet Jesus er opptatt av. Og den gjelder først og fremst vår tro på Jesus Guds Sønn som vår eneste frelser og redningsmann. Hvis noen fatter tillit til og tror på en annen «frelser», er enheten brutt. Da har vi ikke samfunn med det menneske. For denne enheten handler også om samfunn mellom de troende.

Samfunnet og enheten blir også brutt om et menneske bygger på sine egne gjerninger og sitt eget liv som frelsesgrunn. Da er det stor åndelig avstand til et gjenfødt menneske som bare lever ved Guds nåde.

Så får vi leve vårt kristenliv i lys av Jesu store bønn. Om alle andre glemmer meg i sine bønner, er Guds Sønn daglig ved Guds trone og husker oss. Da kan vi ha frimodighet til å gå videre.

35) Mat. 7, 7-13. Bønn.

6.s. Påske.

Bønn er et vanskelig emne å tale om, for her kjenner vi så godt at vi kommer til kort. For bønn er ikke ord og tale, det er kontakt merd den hellige og levende Gud. Pontoppidan sier om bønnen: Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Og det er uforståelig for fornuften og for verden. Hvordan kan en tale til en Gud vi ikke ser, ha noen betydning? Slik tenker det vantroende hjerte. Men Luther sa om bønnen: En kristen ber et evig Fader vår. Det betyr alt en stadig kontakt i vårt indre med Gud. Og det opplever en levende kristen at slik har vi det.

La oss se på noen sider ved bønnen her – Jesus bruker flere ord om denne kontakten med Gud.

1. Behov for bønn.
Vi som tror på Gud har behov for å be. Det er sjelens åndedrett, har det vært sagt. Detr er noe vi trenger for å holde livet oppe. Og vi kan gjerne si at vi behøver en bønnevekkelse blant Guds folk. Er dette «åndedrettet» så viktig for mange kristne? Og her må vi stanse for noe:

a) Vi må ha og ta tid til bønn. Det er en viktig erkjennelse. Det er alltid en fare ved travelhet og stor aktivitet. Det gjelder alle vanlige kristne og i særlig grad ledere og forkynnere. I så måte er det et dårlig tegn med en fulltegnet avtalebok eller 7de sans. Vi kan ikke organisere livet som kristen. Og ved mye aktivitet er faren stor for at bønnestundene blir få og korte. Det er ikke det samme å folle hendene raskt og si: «Kjære Gud, velsigne dette møtet,» som å ta seg god tid alene med Gud. Vi skal ikke bare fortelle ham hva vi vil at han skal gjøre. Bøn-nen er også stillhet der Gud får fortelle oss noe. Og det er det viktigste.  Mon ikke Jakobs ord har noe for seg her: Dere har ikke fordi dere ikke ber, Jak. 4, 2.

b) Bibelen taler om Bønnens ånd. I Sakarja 12, 10 leser vi at Herren vil utgyte bønnens og nådens ånd over folket. Det er bl. a. vekkelsens ånd der himmelen er nær og der vi er små og ydmyke innfor Gud. I Judas brev v. 20 tales om å be i Den Hellige Ånd. Det er ikke rop og eks-tase, men lydighet og villighet til å bøye seg under Guds vilje og ord. Bønnens ånd er å si av hjertet: La din vilje skje!

2. Oppfordring.
I v. 7 er det en direkte oppfordring til å be. Be, så skal dere få. Jesus ber oss om å be. I Luk. 18, 1 sier Jesus noe om at de alltid skulle be og ikke bli trett. Og Paulus formaner i 1. Tes. 5, 17 og sier: Be uavlatelig, eller uten opphold. Og I Kol. 4, 2 sier han: Vær vedholdende i bønn.

Det er sterke oppfordringer til oss troende til å be. Det er lett å tenke at vi har bedt i mange år uten å se konkrete resultater eller bønnesvar slik vi hadde ventet. Men da vil Herren at vi skal våke i bønnen så vi ikke sovner på dette området. Og en måte å våke på i denne sam-menheng er å takke Gud. Om du ikke synes du kan takke for så mange tydelige bønnesvar, kan du i alle tilfelle takke for at vi kan få be. En slik takk rommer også tanken om at vi får hvile i at alt er nå lagt i Guds hender.

Men så kommer det et ord om at bønnen er viktig i den siste tid, Luk. 21, 36: «Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for menneskesønnen.» Og det er nettopp i sammenhengen om Jesu gjenkomst det er sagt.

I Mat. 6, 6 sier Jesus noe om lønnkammeret. Vi skal gå inn der, sier han, der vi kan være ale-ne med vår Frelser og Herre. Vi taler litt annerledes med ham der enn på et bønnemøte der andre hører oss. I lønnkammeret kan vi åpne oss mer og ikke være hindret av hva mennes-ker kan si om oss.

3. Et løfte.
Straks Jesus har sagt vi skal be, gir han oss et løfte om bønnhørelse. Hver den som ber, han får. Og det vi får, er en gave fra Gud som vi ikke betaler for eller har fortjent. I 1930-bibelen står det i Mat. 7, 7: bed, så skal eder gis. Der er det altså tydelig at det er en gave. Vi får noe gratis.

Det skal være ca. 40.000 løfter i Bibelen, og noen av dem gjelder direkte bønnesvar. Og Gud vil alltid svare på vår bønn. Men det står ikke at det vil skje på vår måte eller den tid vi øns-ker det. I etterkant ser vi gjerne bedre at det skjedde på Guds måte og at det var til det beste for oss. Det er ikke alltid vi er mottakelige for Guds svar.

I Salme 99, 6 viser salmen til personer i GT som påkalte Herrens navn, og han svarte dem, står det. Når Moses og Aron nevnes, kan det vise til 2. Mos. 8, 12f da froskene kom over fa-raos land, og Herren svarte, og til 2. Mos. 17, 11-16 i striden mot Amalek. Også her grep Her-ren inn som svar på deres bønn.

Det vil han også gjøre for oss. Johannes bekrefter det i første brev kap. 5, 15: «Dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått bønnemener oppfylt hos ham.»

4. Ansvar.
Bønn er et arbeid. Det er noe alle kan gjøre. Gamle og syke og ensomme, unge og eldre kan folde sine hender og be. Det er en tjeneste for Gud. Ingen behøver å se det, og ingen skriver i avisene om din tjeneste. Men det er et stort arbeid, for Gud legger merke til det.  Da er det også et ansvar som ligger på Guds folk. Glem ikke bønnen i travelheten, vil Gud si til oss nå.

I Kol. 4, 12f hører vi om Epafras som «alltid strider for dere i sine bønner». Ja, han «har mye strev for dere» og for andre. Han var en mann som arbeidet i bønn. Og Samuel sa til folket en gang etter at Saul var blitt konge: «Det være langt fra meg å synde mot Herren ved å hol-de opp med å be for dere.» 1. Sam. 12, 23. Han kjente sitt ansvar og stod fast også i denne tjenesten.

Gud kaller folket vårt til bønn. Vi skal be om vekkelse og for Guds barn om for verden. Her er et stort register med bønnemener. Jakob skriver om bønn, og var selv en bønnens mann. Det sies om ham at han hadde knudrete kne etter et liv i bønn.

Vårt eget liv er også et ansvar. Vi må ikke leve slik at Gud blir hindret i å svare på bønn. Vår bønner kan bli hindret, sier Peter, 1. Pet. 3, 7. Det gjelder det særlig mellom ektefeller, men det kan nok skje i mange sammenhenger. Og det skjer ved konkret synd som ikke blir opp-gjort, og ved ulydighet og uviselig framferd blant folk. Her er så mange fallgruber.

Da skal vi huske: Vi kan alltid få komme og be om ny nåde og tilgivelse. Og han gir det, uten onde ord! La oss derfor holde fram med å be – for det er makt i de follede hender».

---

36) Joh. 17, 1ff.

Helgetorsdag. Jesu bønn.

.

I dette kapitlet får vi innblikk i Jesu bønneliv. Nå ser vi ham i inderlig samtale med sin Far i himmelen, og han ber som yppersteprest. Det er ikke bare seg selv han ber for, men for mennesker. Det skjer etter avskjedstalen i kap. 14-16, og han er trolig på vei til Getsemane. Og det er et veldig kapittel med dype sannheter om livet med Gud. Ingen kan visst se inn i og forstå alt i denne delen av Guds ord.

.

Vi får altså et innblikk i Jesu bønneliv nå. Det er slik han ber for oss i himmelen i dag. Denne bønnen er nok annerledes enn våre bønner, men like fullt et eksempel for oss. I vår bibel har vi også Fader vår som Jesus lærte sine disipler (Mat. 6), og vi har beretningen om Jesus som gikk alene opp i fjellet for å be, Mat. 14, 23. Ingen vet hva han talte med sin far om da. Han ba også i Getsemane den siste påsken, Hebr. 5, 7 handler trolig om det.

.

Her ser vi tre ting ved Jesu bønn:

.

1. Han ber for seg selv, v. 1-5.

Nå er han som menneske i samtale med Gud. Men han ber ikke for å få det bedre selv, det vi ofte er opptatt av. Nei, han vil herliggjøre sin Far, v. 1b. Guds vilje måtte skje i alt, det var han opptatt av. Nå skulle han gå til Getsemane, og det ville bli en hard kamp mellom kjøt og Ånd. Når vi leser dette, må vi huske at Jesus var både Gud og sant menneske. Og det er som menneske han strever der.

.

Jesus var alltid opptatt av Guds vilje. Som Guds Sønn var det naturlig for ham. De to var ett. Men han var det også for vår skyld, for å vise at vi skulle følge ham i det. For det er ikke naturlig for et menneske å søke Guds vilje, vi søker bare oss selv.

.

Han viste det i Getsemane. Der var han i inderlig bønn til sin Far, og han visste at en stor kamp forestod. Nå begynte den egentlige lidelsen for verdens synd. Og han sa at om det var mulig, måtte Gud ta lidelsen fra ham. Da er det han legger til: Men la ikke min vilje skje, bare din. Luk. 22, 42. Her bør vi stanse for vår egen del en stund og tenke – og så lære av Mesteren. Herre, hjelp meg til å be slik, og å bøye meg for det du sender i min vei.

.

Også på Golgata ser vi det. Nå skulle han dø. Og det var en død for syndere, for å sone for hele verden og betale syndeskylden. I de siste minutter sier han da: I dine hender overgir jeg min ånd. Luk. 23, 46. Han hadde levd i Guds vilje hele jordelivet. Nå avsluttet han det på samme måte. Gud skulle ta imot ham etter avsluttet gjerning. Han hadde fullført Guds vilje på jorden.

.

Hovedsaken i avsnittet er v. 3: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Jesus var opptatt med det evige, frelsen i Kristus. Det måtte bli fullført for alle mennesker – da får Gud ære. Det ber Jesus om. Hebr. 2, 10 viser også det: Det sømmet seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. Det stod ikke noe mer igjen, ved Jesu rop på Golgata: Fullbrakt! var alt ordnet.

.

37) Joh. 16, 12-15. s. før pinse.

Dette avsnittet står midt i talen om Ånden og rett etter ordene der han taler om Åndens oppgave: Han skal overbevise verden om synd, rettferdighet og dom, v. 8. Nå taler han videre om Åndens gjerning. For etter påske kommer pinse, og han skal vise dem mer av det de skal oppleve i senere tider. Vi ser på noe av det her:

1. Jesus har mye mer å si dem.

Det vi har i evangeliene av Jesus forkynnelse, er bare en del av det han sa. Alt kunne ikke rommes i en bok, jfr. hele verden ville ikke romme det om alt skulle skrives ned, Joh. 21, 25. Han gikk sammen med disiplene i over 3 år. Han brukte nok tiden godt og tale med dem om den åndelige sannheter i Guds rike mens de gikk lange strekninger gjennom landet. Mange kvelder ble trolig også brukt til det.

Måten og litt av innholdet Jesus brukte når han talte, kan vi se i f. eks. Bergprekenen (Mat. 5-7) og i avskjedstalen (Joh. 14-16) og den yppersteprestlige bønn i Joh. 17. Han taler både om himmelen, om troslivet og åndelige ting som vedrørte Ånden og om praktiske detaljer i vårt daglige liv. Det er sann og dyp veiledning om vårt liv i denne verden og om det som venter oss i det himmelske rike.

2. Hele sannheten.

Ånden skulle veilede dem til hele sannheten. Det innebærer at de ikke hadde fått vite alt mens han var på jord. Det kan være detaljer men også hovedsaker. I vers 12 sa han til dem at de ikke kunne bære det nå, de måtte vente til siden.

Jesus har ennå mye å si dem. Da må det være klart at når hele Guds ord – vår Bibel – var ferdig, hadde menigheten også fått alt det Gud ville si dem. Vi må ikke tenke at Ånden viser mennesker helt nye ting om Guds rike i dag. Det ville blitt en mengde tilfeldigheter hvis alle kristne skulle kunne stå fram å si: Ånden har sagt dette til meg – om noe som ikke er nevnt i Bibelen. Det er Bibelen som er vår siste åpenbaring om Guds vilje. Derfor må vi holde oss til den.

Hva denne hele sannheten er, har prof. Fr. Godet sagt noe i sin kommentar, bind 3: Han kaller det en høyere åpenbaring som sammenfatter alt det som står skrevet i apostlenes skrifter som går ut over Jesu ord i evangeliene. Det betyr brevene i NT, Apostelgjerningene og Åpenbaringen. Og hva kan det være? Godet sammenfatter det slik:

Forløsningen ved hans offer, forholdet mellom lov og nåde, hedningenes omvendelse uten lovens betingelser, jødenes omvendelse, det endelige frafall og kirken (menigheten) framtid. I tillegg kan vi gjerne nevne detaljer ved den siste tid. Her ser vi at Ånden brukte mennesker (de troende) til å skrive dette ned for ettertiden. Og derfor kan vi få innblikk i det nå. Det er dette Jesus kaller «de kommende ting», v. 13.

3. Ånden skal herliggjøre Jesus.

Åndens gjerning er videre og alltid å herliggjøre Jesus. Han peker alltid på Jesus og ikke på seg selv. Det er derfor åndsfylte kristne taler og vitner mye om Jesus og ikke om seg selv. Her var døperen Johannes et forbilde for oss (selv om han levde før Åndens komme). Han sa da han vitnet for folket: «Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3, 30).

Godet sier et fint ord også her: Ånden vil i en og samme gjerning få disiplene til å vokse i sannheten og at Jesus vokser i dem. Da blir også Jesus selv herliggjort og æret. Da må det være slik at til mer vi tar imot av Guds ord og blir i det, til mer blir Jesus æret. Da blir Jesus stor i mitt hjerte. En sann kristen har et sterkt ønske om det.

4. Alt er av Jesus.

Til slutt sier Jesus noe under som er kalt et paradoks. I v. 13 sier han at Ånden skal tale det han hører. I v. 14 sier han at Ånden skal ta av det Jesus har og forkynne. Og så i v. 15 står det at alt det Faderen har, er Jesus sitt.

Her har vi altså hele treenigheten som blir framstilt som en enhet men samtidig som forskjellige deler av guddommen. Som S. Odland sier er det ingen motsigelse mellom dem. Og løsningen ligger i hans store bønn i kap. 17. I v. 10 sier han ser: Alt mitt er ditt og ditt er mitt. Der er altså en slags mystisk enhet i guddommen der alle eier alt. Disiplene hadde ennå en begrenset evne til å forstå alt dette – slik som også vi ofte har det. Derfor er vi takknemlige for Åndens gjerning både ved å la noen skrive det ned og ved at han opplyser oss om det Skriften taler om.

På denne måten er vi avhengige av Gud i alt, også i å forstå Bibelen. I den er det en åndelige dimensjon som vi skal ta vare på. Dette gjør oss små og fattige i oss selv. Vår rikdom er alltid i Jesus.

«Må Herrens Ånd ta dekket bort, så syndere får se…».

38).Joh. 14, 27. Fred.

Joh. 14, 23-29. Pinsedag

Fred er et stort ord, og det også blir misbrukt mange ganger. Ibsen hadde nok rett når han skrev: «Dog, fred er ei det beste, men at man noget vil.» Vi kan ikke alltid har fred for en hver pris. Gud har bedt oss å kjempe for sannheten og Guds rike på jord. Her skal vi peke på det Jesus sier i dette tilfelle. Det står i sammenhengen om Den hellige Ånd som skulle komme.

1. Jesus sine disipler fred.
Han etterlater seg fred, står det. Det er ikke politisk fred uten noen form for uro og krig. I sin tanke og hans regimente handler det om hjertefred med Gud. Det gir Jesus sine disipler. Og vi får det ved å bekjenne synd og alt det onde i oss og ta imot tilgivelse og frelse for hans navns skyld. Denne fred hører til frelsen og til politikken. Derfor kan en troende ha fred i sitt hjerte midt i sorg og motgang, ja til og med i krig og fengsel. Det kunne mange vitne om som opplevde onde dager. Vi kan tenke på R. Wurmbrand som også var i Norge og vitner om sin tro etter 14 år i fengsel for Jesu skyld.

2. Vi får Jesu fred som gave.
Min fred gir jeg dere, sa han. Å ha Jesu fred er å være som Jesus selv i det spørsmålet. Han har det rett med Gud og lever i harmoni med sin far, og den samme stilling har alle kristne. Fred er ikke en følelsessak, men en stilling i forhold til Gud. Og med den følger også hjerte-fred, selv om den følelsesmessige fred kan forstyrres av det jordiske.
Og alt dette gir han oss som gave, gratis av nåde ved troen på Jesus. Jesus selv er vår fred, Ef. 2, 14.

3. Freden er ikke lik verdens fred.
Guds rike er noe helt annet enn denne verden. Og verden arbeider for fred på flere måter. Det gjelder politisk fred mellom ulike land. Men ‘forkynnere’ i verdslig regi vil også hjelpe folk til indre fred og ro. Men de kan ikke lede mennesker inn i et rett forhold til Gud. Og vi ser at mange slike veiledere avskriver Gud totalt og ber folk å glemme ham. Det blir som dikteren sa: Eg måtte gløyma Gud. Den verdslige fred varer også kort tid og kan lett forstyr-res når omstendighetene forandres. Guds fred er derimot evig og varer i alle stormer.

4. Frykt ikke!
Konklusjonen blir derfor at vi skal la noe forstyrre oss. Vårt indre liv, hjertet, skal få hvile hos Gud og bare regne med ham. Da har vi ikke noe å frykte. Vi «er i Herrens hender i alt som med oss skjer,» som en sanger sier. I troen på Jesus og vår

39) Johs 7, 37-39.

2.pinsedag. Om nokon tørstar

I desse orda av Jesus finn me nokre store ord som framleis er gyldige.
.
1. Her er ei stor innbyding.
Kven som helst kan koma, han set ingen grense for oss. Om nokon tørstar – det er føresetnaden. Og dei som tørstar etter rettferd, er sæle, sa han ein gong. Mat. 5, 6. Kva er så din tørst og lengsel i livet?
.
a) Nokre tørstar etter mykje nøye og lått og løye. Det er liksom eit mål og dei lever for det overflatiske i livet.
b) Andre strevar og lengtar etter rikdom. Det gjeld å få mest mogleg av mest alt. Bibelen kallar det ”havesjuke”. Men kva gagnar det eit menneske om han vinn alt i denne verda – om han skader sjela si? Mark. 8, 36.
c) Somme ser også makt som eit mål og ein trong. Dei søkjer makt i arbeidet sitt, politikken og til og med i kyrkja og tenesta for Gud.
.
d) Guds evige svar er: Kom til Jesus! Det er ikkje spørsmål om å melda seg inn i ein organisasjon eller ei ny kyrkje. Og det er ikkje tale om arbeid i Guds rike eller å gjera ein ”innsats” for Gud, som somme seier. Svaret er: Kom til Jesus som ein syndar med heile ditt liv, og be om nåde. Ta imot Jesus Johs 1,12.
.
2. Då får du ein stor lovnad: Du får drikka.
Her tyder det: å bli tilfredsstilt. Du får alt det du innerst inne søkjer etter. Og kva er det?
Det viktigaste for oss menneske er å ha det rett med Gud! Du må ha billett til himmelen, elles blir alt anna i livet nyttelaust og fåfengt.
.
Og det skjer ved å gjera opp di sak med Gud. Det tyder å leggja synda og livet fram for altsjåande Gud og seia: Her er livet mitt, eg har synda mot deg i alt – er det frelse for meg?
.
Og frå himmelen lyder då songen: På krossen på Golgata betalte Guds Son for all di synd med blodet sitt. Han vart ei soning for dine synder så vel som for alle andre sine. Nå kan han reisa deg frå alt og tilgje og gjera deg til eit Guds barn.
.
Dette er Anden sitt arbeid med oss. Johs 16, 8-9. Først vil han visa oss synda i tankar, gjerning og ord. Og dinest viser han oss blodet som er nok for oss. Guds ord fortel at då får du forlating for syndene – og då er du frelst. Luther skriv i katekisma: Der det er forlating for synd, der er liv og sæle. Slik opplever me som trur dette.
.
3. Då får du ei stor gåve.
Du får nok frelse til deg sjølv, og du får meir enn nok av alt. Det blir noko til overs for andre. Det tyder ikkje at du kan ta noko av di frelse og gi til andre. Men det tyder at då får vitna om frelsa for andre og seia: Der er nok for deg og.
.
Jesus metta mange tusen menneske av nokre få brødstykke og eit par fiskar, Mark. 8. Då alle var mette, sa Jesus dei skulle samla saman alle smulane. Då viste det seg at det var meir att enn det dei hadde starta med.
.
Frå ditt liv skal det renna straumar av levande vatn, sa han. Det kjem frå vårt indre. Det er der frelsa er, ikkje i ytre gjerningar og eit fint liv – sjølv om det og er nyttig og godt.
.
Lever du stadig i Guds ord og tar til deg av det, vil det flyta noko ut til andre. Du får eit vitnemål og høve til å hjelpa andre i naud. Det levande vatnet er frelsa i Kristus. Jesus sa dette om den Anden han skulle gje dei. Og Anden er nett komen for å leia oss til Jesus og visa oss frelsa i han. Det er Anden som verkar på deg når du kjenner deg syndig og urein i ditt indre. Og det er Han som minner deg om blodet og Jesus og krossen på Golgata.
.
Slik er fornyinga óg – den same vegen som til frelse. Det handlar heile tida om den store gåva me har i Jesus. Lat oss takka for den.

.

40) Luk. 24, 45-53.

Emmausvandrerne. Treenighet.

Det var etter oppstandelsen og Jesus hadde vist seg for noen disipler og talt med dem. Og en tid etter kom Kristi himmelfartsdag. Da tar han avskjed, Jesu gjerning på jord var fullført. Da overlot han ansvaret til sine venner. De skal nå bringe evangeliet om Guds rike ut til alle folk.

Men først har han enda en samtale. - To disipler var på vei ut av Jerusalem til landsbyen Emmaus, og Jesus gav seg i samtale med dem. De skjønte ikke at det var Jesus og var forundret da han spurte om hva som hadde hendt. Alle visste jo det! mente de. Da skjer det noe på veien vestover:

1. Jesus åpnet deres forstand, v. 45.

Vårt sinn og tanke er stengt og uklart for de åndelige ting. Det er som sangeren sier: Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Og Gud utvalgte ikke de vise og forstandige, 1. Kor. 1, 26f. Våre tanker misforstår Guds vei og vilje og er egentlig en hindring for oss. Derfor må Gud åpne slik at vi ser Guds vilje.

En dansk oversettelse av Seidelin sier det slik: Han klarede deres tanker. Og Salme 119, 130 sier noe av det samme: Når dine ord åpner seg, gir de lys. Det er særlig to ting vi må få lys over i selve frelsen:

a) Først at Jesus døde. Da ble all synd borte som domsårsak. Han sonet vår skyld og betalte vår gjeld. Uten et klart syn på dette ved Jesus, blir kristendommen subjektiv og usikker.

b) Dernest Jesu oppstandelse. Det var et under, og det var seier over alt, døden og Satan, og den var en fullstendig godkjenning av frelsesverket. Dette må vi få tak i og ”forstå”.

Det Jesus åpnet deres tanker om, var særlig at dette var skrevet om i GT. Tydelige profetier sa at Jesus skulle dø og stå opp igjen. Og det som står skrevet, må skje. I v. 44 sier han: Alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene, jfr. v. 27. I jødisk språkbruk var det et uttrykk for hele Skriften, det Gamle Testamentet. Og i v. 46 gjentar han: Så står skrevet. Jesus lot Skriften være autoritet og diskuterte aldri hva betydningen var.

Det var i en slik samtale disiplene sa til hverandre: ”Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” v. 32. Det er velsignelsen over å høre Guds ord om Jesus som tenner en brann i oss. Det er en felles erfaring for Guds barn. Derfor skulle vi skynde oss til Guds ord og bruke det flittig.

2. Jesus ba disiplene å forkynne, v. 47.

Jesus skulle nå forlate dem, og hans venner skulle være Jesu stedfortredere. De skulle være forkynnere og tale Ordet. Kristendommen er en forkynnelsens religion. Gud ”fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap”, 1. Kor. 1, 21. Evangeliet skal videre ut til alle folk. Det er ikke nok med sosialarbeid, helse og skole, opplysning og en ny politikk. Hvis tyngdepunktet ligger her i misjonsarbeidet, vil vi svikte og arbeidet lykkes ikke etter Guds vilje. Kristendommen er en Ordets religion. Vårt oppdrag er i første rekke å tale Guds ord. Det har kraften i seg.

Og Jesus sa hva vi skulle forkynne. Han har gitt oss hovedpunktene i talen vår (v. 47):

a) Vi skal tale omvendelse. Det betyr å snu om, begynne et nytt liv, få et forandret sinn, som ordet betyr. Pontoppidan skriver om dette i sp. 675: ”Å omvende seg er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv.”

En kristen som prøver på det, vil snart forstå at han klarer ikke det. Han må gå til Jesus her også og si: Omvend meg du, så blir jeg rett omvendt. Jer. 31, 18. ”Til Herren rett omvendt,” synger vi. Og prof. Hallesby talte sterkt om dette og sa: Du må ikke fuske i omvendelsen. Vi må innrømme at vi har forkynt omvendelse for lite i vår tid.

Men denne talen er ikke ment som lov: at vi må gjøre noe for å bli frelst. Alt er nåde og gave i Guds rike.

b) Vi skal forkynne syndenes forlatelse, v. 46.

Synden er det store skille, Jes. 59, 2. Den må bort. Jesus har sonet alt og gjort opp saken med Gud. Men for å få del i den, må våre personlige synder bli tilgitt av Gud. Den ferdige frelse må bli min. Kristendommen er personlig, det er ikke et medlemskap i en kirke eller en organisasjon.

I den første påske i Egypt, 2. Mos. 12, 7 blir det klargjort at hver enkelt måtte stryke blodet på sin dørstolpe. Det var ikke nok at lammet ble slaktet, eller at naboen hadde det i orden. Og det var ikke tale om glede eller følelse eller usikkerhet. Når blodet var strøket på, var det nok. Og når Gud har tilgitt våre synder, er vi frelst. Og det skjer ved bekjennelse av synd og tro på Jesu frelsesverk. 1. Johannes. 1, 7 og 9.

Men dette skulle gjøres i Jesu navn. Og det betyr at vi skal bygge på hans forsoning og gjerning for oss. Påsken er grunnlaget for vår frelse.

c) Frelsen gjelder for alle.

”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Vi må alltid inkludere alle i vår forkynnelse, på den måten at alle kan bli frelst som går den vei Gud har gjort i stand. Vi har ikke lov å si at noen er utelatt og ikke bestemt til frelse. Misjonen gjelder alle folk og hver enkelt individ. For alle trenger frelse.

Det er godt å kunne si og synge: Kom til din Frelser, oppsett det ei …

3. Jesus ba dem om å vitne, v. 48.

Vi skal ikke bare tale og formane og si hva andre skal gjøre. Som kristne skal vi bevitne at det er sant. Disiplene hadde sett Jesus i levende live etter oppstandelsen. Og de kunne si med tyngde: Jesus stod opp fra de døde. Det er et sterkt vitnesbyrd om at han er Gud.

Vi har også sett ham – i troen og i Ordet. Og vi kan si med sannhet: Jesus lever, han har frelst meg og gitt meg et nytt håp. Et vitnesbyrd har stor kraft i seg, for det er selvopplevd. Her er kanskje mye tørr preken iblant oss. Hvor er egentlig vitnesbyrdet? Salme 40 er et fint eksempel på et vitnesbyrd. Der sier salmisten: Han drog meg fra fordervelsens grav og satte mine føtter på en klippe. Lekpredikanten Sven Foldøen sa en gang: De nyfrelste er de beste vekkelsespredikanter. For de hadde vitnesbyrdet. Alle kristne har det, noen i ord og andre i livet. Det må aldri stilne.

4. Jesus velsignet dem, v. 50-51.

Han løftet sine hender og velsignet dem idet han ble tatt opp til himmelen. Slik skulle vi også leve vårt liv under Jesu velsignede hender. Der er å være i Guds vilje med vårt liv. Da behøver vi ikke å klage og syte, men gå frimodig der han peker og åpner vei.

Det er godt å være der: under de blodige, naglemerkede hender. Det er velsignelsen, å leve i Jesu forsoning og frelse. Men de som stod der, var de omvendte som hadde fått tilgivelse for sine synder. Og da gikk de tilbake til Jerusalem med stor glede, v. 52. De tilbad og priste Gud i templet. – Etter pinsedag gikk de så ut i all verden som vitner og forkynnere. Det er også kallet til oss.

41) Joh. 3, 1-15.

2. treenhet. FØDD TIL NYTT LIV

Kan ikkje Guds rike Guds rike sameinast med tanke og fornuft? Er dei så motsette at dei nærast er to rike?

.
Etter Jesu samtale med Nikodemus er det klårt nok: Nikodemus sine lærde tankar stemmer ikkje med det Jesu vil. Likevel vart dette eit viktig møte for han. Han fekk sjå noko den seine kvelden som ingen hadde lært han før. Han fekk liv i Gud og vart eit nytt menneske. Jesus heldt ein av sine finaste talar, sjølv om han berre hadde ein tilhøyrar. Skal me stansa litt ved det som hende då:
.

1) Kven var Nikodemus?

Svaret på det spørsmålet viser oss kven som treng å bli frelst. Han er nok representant for mange og i vår tid.

.

Me får først vite at han var ein farisear. Det tyder at han var lærd og kunne Det gamle testamente. Han visste mykje om Guds veg og vilje, om profetiane og korleis Gud hadde ført folket sitt i farne tider. Han seier i v. 2: Me veit at du er ein lærar. Og i v. 10 vart han kalla Israels lærar. Som farisear levde han og eit fint moralsk liv. Og korkje kunnskap eller moral er galt. Som farisear bygde han si tru og sitt liv nett på sitt eige liv og sin kunnskap. Dei trudde på Guds miskunn og hjelp, men dei la stor vekt på det dei sjølve kunne gjera, slik Jesus fortel i Mat. 23. Og når noko kjem i tillegg til Guds frelse, vert alt galt. Slike fine menneske treng ein ny fødsel, seier Jesus.
.

Nikodemus var og rådsherre. det tyder at han hadde ein høg stilling i samfunnet og i Guds rike. Han var akta høgt av folk, og var som ein stortings-mann og medlem i høgsterett på ein gong. Han hadde liksom nådd toppen på den tida. Her får me eit døme på at det ikkje er nok.
Nikodemus kom til Jesus. Det viser at han hadde spørsmål han ikkje fann svar på og var ein søkjande åndeleg sett. Han var litt utradisjonell ved at han kom om natta. Berre denne eine gongen møter me dette. Og kvifor gjorde han det?

.
Kan det vere at Nikodemus var feig? Det syner seg ofte at menn som elles er frimodige vert forsakte i personlege, åndelege spørsmål. Han var som sagt ein fin mann og kunne ha grunn til å vere redd folket. For alle var slett ikkje glad i Jesus. Otte for menneske fører i snara, seier Ordet (Ordtøke 29, 25).
.

Eller var det åndeleg nød i hjarta til Nikodemus? Hadde han høyrt Jesus tala om dagen, og det var blitt om å gjera for han å få tala ut om si sjelesak? Me har mange døme på at det hender. Det viktigaste var likevel at han kom. Tida spelar ingen rolle her. Og møte denne natta endra Nikodemus heilt.

.
2) Jesu krav.

Korleis møtte Jesus denne fine mannen? Det seier litt om korleis han møter alle som kjem.
Han møter han med eit krav: du må fødast på ny. Det er uttrykk for å bli ein kristen. Og det kravet er absolutt. Ingen kan sjå Guds rike utan. Det tyder ei total nybyrjing. Omvendinga er å snu, gå den motsette vegen. Du må ta til i 1. klasse, læra å gå på ny, ja, bli som eit nyfødd barn. Det er ikkje tale om reformasjon eller forbetring av det gamle, men om ei nyskaping.
Det må skje ved Den heilage Ande. Det er Guds gjerning og ikkje vår. I v. 3 står eit ord som kan tyda: fødd ovafrå. Dette kravet er likt for alle: utan at noko vert fødd... Den nye fødselen er porten inn i Guds rike. Alle må inn der for å leve på den smale vegen. "En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som kreves," syng me.

.
3) Kvifor er det naudsynleg?
Den eine grunnen er synd. Me er fødde i synd og er vonde av natur. Det som er fødd av kjøtet, er kjøt, v. 6. Ordet "kjøt" (gr. sarks) er uttrykk for den falne og vonde menneskenatura. Den er så vond at den kan ikkje reformerast eller forbetrast. Sjølve hjarta er vondt sjølv om det ikkje får utslag i vonde gjerningar. Sjå, eg er fødd i misgjerning, seier David. Salme 51, 7. Og i 1. Mos. 8, 21 står det: menneske-hjarta emnar berre på vondt alt ifrå ungdomen. På grunn av denne arvesynda er det m.a. at den lutherske kyrkja lærer barnedåp: dei små må og fødast om att.

.
Men Jesus seier meir: me syndar i gjerning, og me vil synda. Så vond er natura. "Det kjøtet trår etter, er fiendskap mot Gud - for det vil ikkje lyda Guds lov, kan det heller ikkje" (Rom. 8, 7). Me er altså gudfiendske tvers gjennom og må skapast om eller fødast på ny. 2. Kor. 5, 17.
.

Når Bibelen skriv om vår vonde natur slik, er det sjølvsagt om vårt tilhøve til Gud. Mange ufrelste menneske kan gjera mykje godt mellom menneske og som er nyttig for andre. Men framfor Gud gjeld aldri noko av det.
.

4) Korleis skjer denne frelsa?

Det er då spørsmålet for den søkjande Nikodemus og for oss, v. 9. Legg nå merke til at Nikodemus vert taus etter dette spørsmålet i v. 9. For når det er tale om å verta frelst, vert me tause. Me har ingen ting å seia der og kan ingen ting.
.

To ting kan peika på: først er det klårt frå samtalen at frelsa ikkje er av oss. Sjølve den passive uttrykks-måten syner det: me må bli fødd på nytt. Og biletet fortel det same: barnet kan ikkje gjera noko for å bli fødd. Alt skjer utafor babyen.
.

Ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der, kun i deg min frelse er.
.

Men Jesus kan! Då han skulle forklara den nye fødsel, peika han på seg sjølv. Han minna dei om ei hending i Israel som alle jødar kjende godt. Då ormen beit folket, ville dei døy. Men eit einaste blikk på koparslangen var nok. Den som såg, vart frisk, v. 14. - Slik er det å bli frelst. Jesus skulle og lytast opp - og då profeterte han om krossen. Der skulle han lida domen for oss og sona all skuld.
.

"Den nye fødsel skjer," seier Skovgaard-Petersen, "ved at vi ydmykt bekjenner våre synder (og omvender oss), og derved blir skikket til å motta den nye, livsskapende kraft fra Gud. Slik måtte Nikodemus forstå det."
.

"Gjenfødelsen skjer ved Guds Ånd, men Åndens kilder springer på korset, hvor Jesus tilintetgjorde det store skyld-brevet, og bak korset står atter Gud Faders evige kjærlighet til verden."

.
Den som trur på den Jesus som døydde på Golgata, er fri si syndegjeld og frelst. Det skal ikkje meir til. Jesu gjerning er så sterk at ei enkel og barnleg tru på han, føder deg på nytt og skapar deg om til eit Guds barn. Trua er ikkje ei gjerning eller ein prestasjon. Det er ei tom hand. Eller som Pascal seier: Trua er ei gåve frå Gud.
.

42) Mark. 10,13-16. 3. treenhet.

En kjent tekst har vi for oss nå. Det gjelder i først rekke små barn som Jesus velsignet. Og da må vi først si at det taler ikke om dåp (selv om barna hører med der). Det handler mer om to viktige saker i den kristne kirke og for hvert menneske. Disse to store sannhetene er dette:

- Hvorledes kommer jeg inn i Guds rike – og Jesus svarer: som et barn.

- Dernest vårt ansvar for barna her i verden – Jesus sa: La de små komme til meg. La oss se litt på det.

A. Veien til Gud.

Når vi taler om veien til Gud, er det underforstått at menneskene av natur og fødsel ikke hører Gud til. De må komme til ham. Ellers går det ikke godt.

1) Det finnes bare en vei.

Det er en hovedlærdom, og det gjelder for alle mennesker. Det er slik for nordmenn og for alle andre folkeslag. Og det gjelder for voksne og for barn. Gud har ordnet en vei. Og hvis Gud ikke hadde gjort det, var alle fortapt. Det er også slik at folk flest ikke kjenner veien. Av natur er vi alle borte fra Gud og er blinde for de åndelige ting. Paulus taler ganske skarpt om det i Rom. 8., 7: Mennesket er ikke Guds lov lydig, og kan heller ikke være det. Vi søker vanligvis det som behager oss mest.

Men Gud skapte en vei fra verden til seg.

2) Jesus er veien. Joh. 14, 6.

Gud sendte sin egen Sønn for å vise oss veien og selv være veien til Gud. Jeg er veien, sa han. Og Peter stadfester det og sier: Det er ikke frelse i noen annen… Apg. 4, 12. Vi blir bare frelst ved Jesu navn, sier han. Og her betyr navnet selve personen og det han er. Jesus sier også i Joh. 10, 9: Jeg er døren. Og engelen sa om barnet som skulle bli født: Han skal frelse sitt folk fra deres synder. Mat. 11, 21.

Og fordi Jesus er den eneste frelser i denne verden, er porten inn til Guds rike trang. Mat. 7, 14. Den er trang bl. a. fordi vi må fornekte og si fra oss alle andre måter å komme til himmelen på.

Når det er Jesu person som kan frelse oss, må vi huske at det er alt ved Jesus som frelser. Derfor er julehelga ikke nok. Mange synes det er fint at han kom som et lite barn. Det ligger noe fint og uskyldig over det. Men for å se frelsen må vi ha med påske. Jesus måtte bli åpenbart, ikke bare som et lite barn, men som den lidende frelser.

Det er synden som stenger oss ute fra Guds rike. Og synden krevet dødsstraff. Esek. 18, 4: Den som synder skal dø. Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Derfor MÅTTE Jesus dø. Alt annet var ubetydelig i denne sammenheng. Synden måtte sones og tas bort. Guds vrede måtte stilles.

Vi kan ikke møte Gud med vår synd. Det er fortapelse. Og det visste Gud best av alle. Derfor sørget han for en ferdig frelse på Golgata kors. Da Jesus ropte: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30, da var frelsesverket ferdig for alle.

3) Vi må ta imot.

Selv om alt er gjort av Jesus, måtte dette bli mitt – og ditt om du skal bli berget i evigheten. Johannes skriver om dette: Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Joh. 1, 12. Der er det tydelig. Å ta imot er å tro. Troen er å si takk til Guds gave.

Her sa Jesus at de måtte være som barn for å bli hans. Et viktig kjennetegn ved barnet er at det har tillit til andre som ikke har gjort det noe ondt. Det knytter seg til sine foreldre og vet at der hører de til. De er også ivrige etter å ta imot en gave. De åpnet hendene og strekker seg etter gaven. Noen ganger er de så ivrige at de glemmer å si takk. Men det gjør ikke noe i en slik stund. De lærer nok det etter hvert.

Det skulle også vi gjøre. Vi har mye å takke Gud for. Hele frelsesverket er hans gjerning da han sendte sin Sønn. Og han står og venter på et hjelpeløst barn som vil komme.

Slik er det i Guds rike. La stolthet og egoisme fare. Erkjenn dine synder og be om nåde og tilgivelse. Det er det vi alle trenger. Jesus står og venter!

B. Vårt ansvar.

Da ser vi også vårt eget ansvar for andre. Det gjelder barna. Vi skal ikke hindre dem – da blir Jesus vred, v. 14. Hvor mange foreldre i dag som hindrer sine barn i å komme til Jesus. De døper dem ikke, de ber ikke med dem og de forteller dem ikke om Jesus og himmelen. Det ligger en grufull dom i vente på slike mennesker. La dem komme til meg, sa Jesus. Hindre dem ikke. Eksemplets makt er stort. Ser barn noe av Guds godhet i ditt liv? Eller leder du dem inn i materialisme og verdslige levemåte? Barna er vel det kjæreste menneskene har her i verden. Og dem skulle du vel ønske alt godt, ja det beste på jord. Og det er himmelriket.

Ansvaret gjelder ikke bar de små. Vi kristne er kalt til å være misjonærer – her hjemme og der ute. «Alle, alle vil vi ha med…» Slik synger vi på barnesamlinger. Men er det virkelig sant, og gjør vi noe. Ser vi ansvaret for hedninger i fremmede land og for verden i vårt eget område?

Jesus velsignet de små, v. 16. Men han velsigner også hver den som forsaker noe for å gå med evangeliet. La ham få ta deg også inn i sin favn. Vil du komme?

43) Mat. 9, 35-38. 4. treenhet.

Jesus har helbredet flere og gjort under, bl. a. Jairus’ datter og to blinde. Han har også kalt Levi til å følge seg, og han ble senere kalt Matteus. Det var han som skrev dette evangeliet. Nå dro han videre omkring i alle landsbyene i Galilea. Han gikk inn synagogene og lærte folket. Det var Guds rike og evangeliet han talte om her som alltid. Og han helbredet alle som kom, uansett hvilke plager de hadde. Det må ha vært en underlig tid. Vi må følge ham et stykke her.

1. Folket.

Han hadde sett dette folket mange ganger på sine reiser. Men nå ser han dem med Guds øyne. V. 36. Det er et åndelig syn med et himmelsk blikk. Det er viktig å se og bedømme folk på den måten. Ellers kan det lett bli feil medisin vi gir. Jesus ser noe som de fleste andre ikke oppdager. På tross av at mange ble helbredet og fikk hjelp i timelig nød, så han noe som manglet. Vi har vanskelig for å godta det som er galt hos oss selv. Vi vil tro det beste. Spørsmålet er hvilke øyne vi ser med.

Her ser han en flokk mennesker som var herjet og forkomne som sauer uten hyrde. Og det var ikke på utsiden de var slik. Han så den åndelige situasjon hos mennesker som ikke trodde på Gud og fulgte hans vei. Bildet av sauer og hyrde er nettopp brukt slik i Det gamle testamentet. Jfr. Esek. 34 og Salme 23.

Den sosiale nød er vanskelig nok for mennesker. Det er også politiske situasjoner med undertrykkelse og frykt for terror og atombomber. I et evighetsperspektiv er likevel den åndelige stilling mye verre. For da hendler det ikke bare om noen år eller et liv. Da gjelder det evigheten.

Det er i den sammenheng Herren sier hos Esekiel: Jeg vil spørre etter min hjord og se til dem, kap. 34, 11. Spørsmålet er: Hvorledes har du det med Gud? Det er det viktigste i livet. Jesus så at mange jøder levde uten Gud og var dermed fortapt. Derfor sier han i etterkant til sine tolv disipler: Gå heller til de tapte får av Israels hus, Mat. 10, 6.

Da Jesus så dette, reagerte han slik: Han fikk inderlig medynk med dem. Det er frelserhjertet som banker for hans eget folk nå. Det ville ikke gå dem godt om de fortsatte på den breie vei. Den fører uvegerlig til fortapelse. Mat. 7, 13. da er huset bygget på sand og raser sammen i dommen. Mat. 7. 26.

Nå kan vi spørre om vårt eget land og folk er noe bedre? Mange har i alle fall tilsynelatende sagt farvel til alt som hører Gud og kristendom til. Og de ser det ikke selv. Møtet med Gud på den siste dag vil komme overraskende på dem.

2. Disiplene.

Da talte han til sine disipler. Han ville vise dem den største nød i verden: at mennesker lever og dør uten Gud. Vi vet ikke hvor mye de hadde forstått av dette før, eller om de fattet det nå. Vi mennesker er ofte trege til å oppfatte åndelige ting. Det må sies igjen og igjen og repeteres mange ganger. Vi kan be Jesus lære oss mer og hjelpe oss til å lytte. Nå sier han tre ting til sine nærmeste medarbeidere – og til oss alle:

a) Høsten er stor.

Han mener at mange er ufrelste, og det gjelder nok til alle tider. Historien viser at folk flest ikke er preget av Guds rike og hans vilje. De er preget av verden og synden og alt som svarer seg her på jorden. Det gjelder Norge og Skandinavia og Europa – og like til jordens ende. Folketallet i verden øker for hvert år, og det gjør også hedningene og de mange mennesker i «kristne land». Slike store land er Kina og hele den arabiske verden og ellers de mange mindre land på alle kontinent.

Dette ser vi av bl.a. misjonsbefalingen i Mat. 28, 19. der taler Jesus om at alle folkeslag behøver hans ord og frelse. Derfor måtte de gå ut til hver krok av verden. Dernest sier han:

b) Arbeiderne er få.

Arbeiderne er her både såmennene og høstfolket. De er alle nødvendige i Guds rike for at det skal vokse. Det er ikke sikkert at det alltid er for få prester, predikanter eller leder og aktive kirkefolk.

Det kan hende vi noen ganger er i samme situasjon som på Gideons tid. Herren sa til ham: Du har for mye folk, Dom. 7, 2. Og etter en utrenskning lød det igjen: Ennå er det for mye folk, v. 4. Jesus bad ikke om flere folk. Han ønsket flere arbeidere. Og det er slike som er villige til å slite og ofre for Guds rike. Det er ikke sikkert at det behøver å vøre heltidsarbeidere, selv om det alltid må finnes slike.

Arbeidere er også slike som ønsker og ber om at sjeler må bli frelst.

Det er det alltid for få av!

c) De skulle be.

Disiplene skulle be. Det var en hovedoppgave. De måtte tale med Gud om sitt arbeid slik de også gjør det om sitt eget liv. Vi skal ikke først og fremst være så opptatt av å gå. Vi må først og ofte ned på kne og tale med Høstens Herre.

Det vi skulle be om var at Herren måtte drive noen ut i tjenesten. Ordet for drive eller sende heter på gresk ekballå. Det betyr å kaste ut, som å kaste ut en reservestyrke i krig. Vi ber om at Gud må gjøre det med noen. Han må finne noen som han får gjøre skikket, og få dem ut i tjenesten for Gud. For det haster mot tidenes kveld.

Bønn er vårt beste våpen i all slags tjeneste for Gud. Det er det viktigste arbeidet vi gjør for Gud. Da ber vi om at disse sendebudene ikke må få ro til å være hjemme i fred. De må ut i arbeidet. Vil du gjøre det om herren rører ved deg nå?

3. Et oppdrag, kap. 10.

I neste kapittel ser vi noe. De som bad Gud drive noen ut i tjeneste, blir selv sendt ut. Han kaller og sender de som innvier seg i bønn og lever med Jesus. 12 stykker ble kalt denne gangen. De skulle ut i et spesialoppdrag for Jesus. Og likevel var det en som sviktet. Judas. Derfor ser vi at det bare var elleve igjen i kap. 28, 16.

Det er også vårt oppdrag til alle tider. Jesus ser etter villige sjeler – han «venter på unge som vil gå med livet selv som innsats i ildlinjen vil stå.» Kanskje det er deg?

---

44) Mat. 18, 12-18. 5.treenhet.

I verset foran denne teksten finner vi Jesu hovedprogram. Jesus sier det selv: Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. I alt han ellers gjør, vil han frelse mennesker. Og han strekker seg så langt som mulig og gjør det han kan for å lede mennesker på rett vei slik at de blir frelst. Teksten har så to eksempler, om man vil.

A. En villfaren sau.

Jesus forteller en lignelse omtrent som den i Luk. 15, 3-. Det er et tenkt tilfelle med bakgrunn i det han sa og opplevde i første del av kapitlet. Der talte han om barnet som eksempel på omvendelse og den frelse han var kommet for å gi.

Disiplene var opptatt av hvem som var den største i himmelriket.  Da stilte Jesus fram for dem et lite barn og sa: Slik må dere bli for å komme inn i himmelriket. Vi må være små og hjelpeløse.

Akkurat slik er det også med et lam eller en sau som forviller seg. Der er ukjent utmark og ville dyr som jakter på de små. Eieren har omsorg og ønsker det beste for dyrene sine. Når han merker at ett av dem mangler, går han straks ut på leting. Det er uttrykk for at han gjør alt han kan for å berge sine. Det er ett av de beste bilder på Jesus. Han forlater alt det andre for å finne den ene.

Her kan vi først tenke på hans komme til denne verden som frelser. Da gav han sitt liv for å sone verdens synd. Han døde på et kors, og hva mer og større kan en gjøre for andre? Livet er det dyreste vi har. Og han gav det for andre.

Så tenker vi på hans gjentatte kall til syndere. Den hellige Ånd gjør oss urolige og ber oss å gjøre opp vår sak med Gud. For noen skjer det gjennom mange år, for Herren gir ikke opp så lenge det er håp. Han vil ikke at noen skal gå fortapt, som Peter uttrykker det. 2. Pet. 3, 9 og vår tekst v. 14. Han leter og leter ett den bortkomne. Slik er Jesu kjærlighet. Hvordan kan folk forakte ham og forfølge hans folk?

Men det lykkes ikke alltid. Noen ganger må han slutte å kalle. Her sier han: Skulle han finne det, v. 13. I svensk oversettelse 1917 heter det: «Och händer det.»  Ja, det hender noen ganger, men ikke alltid. Og norsk oversettelse av King James sier rett ut: Hvis han skulle finne den. Usikkerheten er der. Og er alt tapt når han ikke når fram.

Men når det skjer. Han finner en villfaren. Da skjer det noe. For da kommer gleden. Den er større en over alt det andre han eier. Bildet er klart. En fortapt synder er funnet og berget hjem. Hele himmelen fryder seg hver gang en synder blir omvendt.

B. En villfaren mann.

Straks går han over til noe annet. Det gjelder ikke bare en villfaren synder som må vinnes for Gud. Nå taler han om en bror som synder mot en annen. Han tenker nok på en kristen som forgår seg mot andre kristne. Og det hender dessverre mange ganger. Hva skjer da?

Det bygges en mur mellom to kristne brødre, ja, kanskje mot hele menigheten. Det setter et skille i en forsamling og et nabolag og en bygd. Situasjonen er ikke som før. Og det ser helt umulig ut. For vi mennesker er ganske sta og egenrettferdige i mange ting. Det gjelder ofte å kjempe for sitt syn til siste slutt.

Da kommer Jesus med et trefoldig råd. Noe mer enn det, kan vi ikke gjøre i slike tilfeller. Men det er viktig å følge Guds regler for samliv.

1) Først skal vi gå til den som har forgått seg og tale vennlig med ham. Her skal vi gå forsiktig fram. Du har en fair sjanse for å nå inn til ham når han ikke har et galleri som hører. Ønsket om å vinne er mindre uten tilhørere. Du kommer lettere inn til kjernen av problemet. Men betingelsen er ydmykhet og vennlighet og vilje til å innse at kanskje du også har gjort en feil. Da blir ofte motstanden mindre og viljen til samarbeid større.

2) Om det ikke lykkes, kan du ta med deg vitner. En eller to som er med og lytter. Det er ikke sikkert at de skal si så mye. Men de skal komme med stor vennlighet. Når du slipper opp for ord, kan en annen kanskje si det rette. Selvsagt må slike vitner avlegge taushetsløfte. Ingen ting skal ut om en slik samtale. – Men det kan altså låse seg fast også denne gang. Men nå har du vitne på at det er gjort. Ingen kan si at du ikke prøvde.

3) Den siste utveien er menigheten eller den forsamlingen dere går i. Vi skal være oppmerksom på at dette er en ganske drastisk vei å gå. Jeg har vært med på det. Det skaper en ekstra spent «ånd». En ‘synder’ kan nok føle seg beklemt i en slik situasjon og ønske at det hadde vært oppgjort på en annen måte. Og det kan kanskje også virke preventivt slik at oppgjøret blir gjort mer privat. Vi skal ha forståelse for slike tanker og ikke virke fordømmende på noen part.

Men blir det oppgjør på rett måte, vil resultatet bli godt her i tiden og rekke inn i evighet. Det som blir løst på jorden, skal også være det i himmelen, v. 18. Det motsatte er også tilfelle. Å løse og binde tilhører menigheten og ikke enkeltpersoner, selv om en person kan handle på menighetens vegn noen ganger.

Skjer det ikke noe denne gangen heller, må menigheten og forsamlingen lukke vedkommende ut fra seg. Det er resultatet av det som er bundet på jorden.

Ordene binde og løse er også brukt om å lyse i bann og å oppheve et bann. Den katolske kirke har brukt det, f. eks. i forbindelse med Luther og mange andre. En slik forståelse ligger imidlertid ikke i teksten. Det handler mer om «hvorvidt en bestemt handling eller foreteelse stemmer med evangeliets krav om et hellig liv eller ikke» (D.A. Frøvig).

For en kristen og en menighet er det alltid viktig å ha det rette med Gud og sin neste. Det vil Jesus minne oss om i dag.

45) Mark. 3, 13-19. 6. treenhet. Aposteldagen.

Her får vi en kortversjon av Jesu kall til de tolv disiplene. Dette var i begynnelsen av hans virksomhet, og han valgte seg ut noen medarbeidere.

1. Kallet.

Vi legger først merke til det som har skjedd før selve kallet. En stor folkemengde fulgte med han på veien. De hadde sett et under da Jesus helbredet en mann. Og senere helbredet han mange. Det skapte naturlig nok interesse for taleren. Det har alltid vært slik at ytre ting kan være med å vekke mennesker for nye ting som kanskje har større verdi. Det ser vi ikke i øyeblikket.

Jesus ville noe mer ennå være interessant. Han ville inn i folks hjerte og sinn. For han var mest interessert i å sjelen ble berget, og ikke bare at legemet ble friskt. Han visste at kroppen vår vil dø, mens sjelen er evig. Men for å nå inn til mennesker, må han ha medarbeidere.

Derfor kaller han noen til denne tjenesten. Da gikk han opp i fjellet og dermed bort fra de store folkemengder. Når Gud kaller noen inn i sin tjeneste, skjer det oftest i stillhet. Vårt indre må være innstilt på det guddommelige og ikke alene på jordiske goder.

Da står det: Han kalte til seg dem han selv ville, v. 13. Det er et kjerneord i spørsmålet om å arbeide for Gud og være hans tjenere. Det er ikke et spørsmål om det vi vil og har lyst til – slik blir det sagt noen ganger nå. Her er det Guds vilje som teller. Jesus ser etter mennesker som han kan bruke. Det er tale om nådegaver og åndelig utrustning og fremfor alt en ekte tro.

Her står det så fint: De kom til ham. Slik må det være: De som Jesus vil ha, må være villige å gå. Det står ikke på Jesus når han kaller – enten til frelse eller tjeneste. Vi må også si ja. Det er ikke en lovisk tanke, men en nødvendig og selvfølgelig konsekvens av kallet. «De kom til ham,» står det.

Videre er det slik at han tok ut tolv av dem. Det ordet som oversettes med å ta ut, betyr rett og slett å gjøre. Jesus gjorde det. En oversettelse sier: Han valgte ut tolv. Det er på hans initiativ og ved hans valg. Dere har ikke utvalgt meg, sier Jesus. Joh. 15, 16. Han visste hva han gjorde, og han mente det.

2. Oppgaven.

Markus forteller med en gang hva de tolv skulle gjøre. Det handler nå om deres framtid og plass i Guds rike på jorden.

a) Men først av alt står det at de skulle være sammen med ham. De kjente nok litt til ham, men de manglet ennå mye. Det var kunnskap om de åndelige ting, og det var delaktighet i hans sinn og indre liv. Å være en kristen er ikke bare et ytre liv eller æ tilhøre en organisasjon eller kirke. Kristendom er et indre, åndelig liv med Gud. Du tilhører Jesus Kristus og har et indre samfunn med ham. Du leser hans ord og ber til ham. Samfunnet er slik at du kan fortelle ham alt, og det i seg selv er en frigjørelse. Kristendom er heller ikke tjeneste og arbeid for Gud. Det kan lett utvikle seg og bli til lovisk trelldom der man må gjøre mest mulig. Å leve med Gud er i første en hvile i troen, med tanke på at synden er forlatt og tatt bort av Jesus. Guds løfter er at han er med oss hver dag og gir oss det vi trenger av åndelig kraft og mot.

b) Dernest blir disiplene utsendt. Jesus skulle sende dem ut i verden. De skulle være Guds ambassadører i denne verden og hans representanter som nå skulle gå ut i verden. De hadde nå en oppgave i livet. Når folk så dem, skulle de møte Gud gjennom dem. Senere skulle de bli kalt apostler og være offentlige sendebud fra Guds himmel og skaperen selv. De er sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det gjelder senere for alle troende på jorden, og i særlig grad for de som er spesielt kalt til en slik tjeneste. Paulus fikk f. eks. denne beskjeden: «Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil vise deg.» Apg. 26, 16.

c) I forlengelsen av dette blir det sagt at de skal forkynne. Det er hovedoppgaven som kommer først. De er utsendt i verden for å forkynne. Vi må ikke slå av på det eller gjøre det mindre viktig. En misjonær og predikant og prest skal gjerne gjøre mange ting. Men ingen ting må overskygge at hovedsaken er å tale Guds ord. For Guds ord har et budskap til alle mennesker. Det skiller ikke på rik og fattig, ung eller gammel. Derfor må det proklameres for hele verden. Og i dag kan vi gjøre det på svært mange måter. Misjonæren reiser ut og taler direkte. Radio og TV forkynner til nesten alle mennesker i dag – det er blitt vanlig i nesten alle land at alle har sine mottakere. Jesus sa f. eks.: Når dere går ut så forkynn at himlenes rike er nær. Mat. 10, 7. Og dette: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle skapninger. Mark. 16, 15. Paulus sier også dette: Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet. 1. Kor. 9, 16. Det er oppgaven.

d) Til slutt sier han at de skal få kraft. Han gir dem makt, står det. For det har de ikke i seg selv. Uten den har ingen av oss muligheten til å nå ut med Guds ord. Vi er helt avhengig av det. Her sier han at de skal kunne helbrede syke og drive ut vonde ånder. Det kan skje konkret. Jesus kan helbrede også i dag. Det står ikke på Guds kraft. Det er heller ikke alle som har fått samme nådegave, heller ikke til å helbrede.

Likevel må vi tenke at Guds plan er større en vår jordiske tanke. Vi ser jo at han tillater lidelse i mange former, selv om det ikke er hans egen vilje. Noen ganger må Gud tillate noe vondt i det jordiske for å får mennesker til å tenke åndelig. Dessverre er det mange som i dag anklager Gud for det vonde og ikke vil vende seg til ham.

3. Disiplene.

Deretter regner han opp disiplenes navn, og ved noen av dem er det en kort kommentar. Det er tydelig at dette er skrevet etter Jesu død – slik hele evangeliet er. Det ser vi bl. a. av det han sier om Judas: Han som forrådte ham står mi fortid. Det er tolv disipler, men vi skal ikke tale om hver enkelt her. Vi skal bare peke på at de var forskjellige, både av yrke og legning og natur. Men det viser at Gud kan og vil bruke mange slags kristne. Han ser etter ydmyke og villige tjenere. Når de kommer til ham, vil og kan han forandre dem til å bli brukbare i hans rike.

Peter er et godt eksempel på det. Han står først i rekken her. Han hadde vært fisker og var vant med uvær og tungt arbeid. Det gjorde kanskje at han også var hard i natur og impulsiv. Men etter oppstandelsen og pinsedag ble han et nytt menneske. Nå brukte han alt han hadde for å tjene Mesteren. Jakob og Johannes var brødre og blir kalt tordensønner. De hadde antagelig et hissig temperament, f. eks. Luk. 9,54. Matteus var toller og antagelig en økonomisk synder som Sakkeus, Luk. 19. Jesus kunne også tilgi ham og bruke ham. Han skrev f. eks. et evangelium om Jesu liv. Han brukte til og med Judas som svek ham til slutt.

I denne rekken kan vi også stille oss, i ydmykhet og lydighet. Han vil kalle oss til ulike oppgaver. Men målet er alltid at folk skal bli frelst.

46) Mark. 5,25-34.

7. treenhet. Død og levende tro.

I sammenhengen her er en pike vakt til live og en kvinne blir helbredet. Kvinnen hadde vært syk i 12 år og strevde mye med det. Hun var ydmyk og våget ikke å be Jesus om hjelp. Nå tenkte hun ut en plan. Om hun bare kunne få røre ved kappen til Jesus, ville hun sikkert blir frisk. Så stor tro hadde hun på Mesteren.

.

Jesus merket med en gang at noen rørte ved ham – for han kjente en kraft gikk ut fra seg. Jesus merker alltid når noen kommer i tro. Da møtes Frelseren og synderen, og det blir en salig stund. Da er det Jesus sier: Din tro har frelst deg. Kvinnen hadde en levende tro.

.

Går vi så til Jakobs brev kap. 2 tales der om en unyttig tro og en død tro, v. 20 og 26. Det går altså an å ha en tro som ikke lever og blir oss til nytte. Du kan ”tro” og likevel gå fortapt. Det er en sterk og alvorlig tanke. Vi må grunne litt på den.

.

Først må vi repetere tre deler av frelsen. Først kreves soning for synden. Den skjedde ved Jesu død. Da betalte han vår skyld og sonet vår synd hos Gud. Dernest må synderen selv tilstå og bekjenne sin synd. Ingen blir frelst uten det. ”Dersom vi bekjenner…” – det gjelder i hele nådens tid. Og så troen på Jesus som frelser – det er den tilflukt vi tar til ham og den tillit vi har ved å overlate vårt liv i hans hender.

.

A. Den døde tro.

Denne troen kan være død, og da gagner det ingen ting. Da sover vi videre i synden og tror at alt er vel – uten å være frelst. Hva kan vi si om en slik død tro?

.

De gjør mye godt både som mennesker og som kristne. Det er i grunnen noe positivt med dem.

.

For det første tror de og regner med Gud. Men de tror kanskje mer på seg selv og det de skal klare, men har Gud og Jesus med til hjelp. Djevlene og onde ånder tror også, sier Jakob, 2, 19. Troen isolert er altså ikke et rett kjennetegn på en kristen. Til og med humanetikere og tilhengere av utviklingslæren er ”troende”. De har ikke fakta å bygge på, men antar en rekke ting. Hedninger tror også. Derfor er det troens gjenstand som er avgjørende. Hvem og hva tror vi på!

.

Den døde tro ber til Gud. Vi vet fra NT at fariseerne bad til Gud tre ganger daglig, uten at det viser at de var kristne. Og de fastet to ganger i veka, Luk. 18, 13. De leste også mye i Skriftene, ja, de ransaket dem.

.

I eldre tid var det vanlig at alle i Norge skulle gå til alters minst en gang i året. Når noen f. eks. skulle emigrere til andre land, ble det undersøkt om de hadde vært til alters siste år. Og det ble ført på attesten deres. Men det var ikke tegn på at de var levende kristne. Vi vet også at mennesker som ikke viser at de er troende ved sitt vitnesbyrd, kan være med i kristent arbeid. Det kan være en fare for at de lurer seg selv på den måten. Det er ikke arbeidet for Gud som gjør oss til kristne. Vi arbeider for Gud fordi vi er frelst.

.

B. Hva de ikke gjør.

Den hjemmeværende sønn i Luk. 15 er et bilde på fariseere (se en tale om det i Luk. 15). Ett av kjennetegnene på ham var at han ikke kunne glede seg over at den fortapte kom hjem igjen. Han knurret og klaget over sin egen skjebne og anklaget broren for å levd i synd. Han burde vært glad for at han kom tilbake, men det var han ikke.

.

De kan heller ikke glede seg over frelsen i blodet. De mener bestemt at våre gjerninger må telle med i frelsesverket. Det er forresten en gammel vranglære og kjent i den eldste kirkehistorien. Talen om blodet og Jesu sår blir betraktet som uestetisk og nærmest noe i likhet med hedensk offerpraksis. Bibelen sier tvert imot at det er blodet som frelser.

.

Vi kan også frykte for at slike mennesker ikke går til Gud med sin synd. Om de gjør det, vil de nemlig få bruk for blodet. Vi mennesker må ta et alvorlig oppgjør med synden i vårt liv, om vi skal leve med Gud.

.

Erik Pontoppidan skriver i sin forklaring til Luthers katekisme: ”Den døde tro er en falsk innbilning som ubotferdige syndere gjør seg selv om å få nåde, enda de ikke vil omvende seg og søke nåden på rett måte – men blir uforandret. Troens art er å forvandle menneskene. - - Har du hatt et slikt oppgjør med Gud?

.

C. En levende tro.

Vi skal ikke si mye om den levende tro her. Men en avgjørende side ved den er at den bare bekjenner sine synder. En troende tilstår hele livet at de er uverdige til Guds frelse. Så kommer de med sin nød til Gud og forteller ham hele sannheten. Slik er kvinnen i teksten er eksempel på det, v. 33.

.

Det Johannes skriver i 1. Joh. 1 passer også godt på de levende kristne. For de vandrer i lyset fra Gud og bekjenner sin synd og tror dermed at blodet renser helt og fullt. De er rene og rettferdige for Gud på grunn av Jesus gjerning og ikke noe av dem selv.

.

Gå bort i fred, sa Jesus til kvinnen, v. 34. Et sant Guds barn får leve i Guds fred fordi de hviler på Kristi fullbrakte verk.

.

Gerhard Tersteegen d. 1769 var nærmest en lekpredikant i Tyskland. Han var først vever, men etter omvendelsen begynte han samle folk hjemme til oppbyggelser. Han skrev en rekke sanger, bl. a.: ”Kom, søsken, la oss haste! Vår livskveld kommer nær!” Han skrev også et hefte som ”Advarsel mot den døde tro og det nye evangelium”, utgitt på nytt av Hauges venner i 1947.

.

Der skriver han bl.a.: ”Det er ikke å være evangelisk, når man foregir, at hele Guds nådes rikdommer bare består i syndenes forlatelse. Visselig er syndenes forlatelse en vesentlig del av den frie og uforskyldte nåde, som Kristus har vunnet og ervervet for oss. Men hertil hører også Guds Ånd, som gir liv og helliggjør. Rom. 1, 4…. Ved Guds Ånd blir gjenfødelsen og Kristi kjærlighet opptent i sjelen og Guds lov innskrevet i hjertet. Likeså meget som syndenes forlatelse hører også dette til evangeliet, som vår Herre Jesus har sagt: Elsker dere meg, da holder dere mine bud.”

.

I dette heftet skriver han mot slutten: ”Det er sørgelig, at iblant den lille flokk av mennesker som kommer til vekkelse og omsorg for sin sjel, vil noen bare høre tale om Kristus for oss, og noen bare om Kristus i oss, enskjønt Kristus ingenlunde kan deles. Vi kan ikke motta Kristus i oss eller motta ham i våre hjerter uten i en sann tro å tilegne oss hans fyldestgjørelse for oss. Ikke heller kan vi få syndenes forlatelse og bli rettferdiggjorte ved troen på Kristi fyldestgjørelse for oss, om vi ikke til like vil motta ham i våre hjerter og hans Ånd får bo i oss. For den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke ham til.”

.

Til frelsen hører både ordet om syndenes forlatelse og ordet om å leve sant og rett som en kristen her i verden. Vi kan ikke skille disse to sidene ved den samme frelse.

Amen.

47) Mark. 12, 28-34.

8. treenhet. Et møte med Jesus.

Foran dette møtet var det noen fariseere som ville fange Jesus i ord, v. 13. De spurte ham om det å betale skatt. Senere kom noen saddukeere og diskuterte oppstandelsen med ham, v. 18. De trodde ikke det var noen oppstandelse og opptrer som rasjonalister. Men Jesus har alltid svar der det er svar å gi.

.

En skriftlærd hørte på samtalen og ville høre hans mening om hvilket bud i loven som var størst. Dette møtet ble viktig, selv om vi ikke kjenner hele utfallet. La oss se litt på det.

.

1. Spørsmålet.

Den lovkyndige spurte Jesus om hvilket bud som var det største, v. 28. Som en skriftlærd hadde han nok sine tanker om det, men han var imponert over Jesus svar og ville ha hans mening.

.

Hva er det viktigste i loven? Fariseerne diskuterte det. Nå skulle den skriftlærde teste om Jesus ville svare rett. Og han traff målet, for Jesus siterte den kjente ord i 5. Mos 6, 4f, som jødene kaller ”sjemá”. Det er jødenes trosbekjennelse. Det inneholder flere ting:

.

1) Hør! V. 29. Det gjelder alle mennesker, og det er en pekepinn på veien til frelse. Noe av avkristningen i vårt land henger sammen med at folk er sluttet å høre hva Gud sier i sitt ord. Vi møter det samme i Jes. 55, 3: ”Hør, skal deres sjel leve.” Rom. 10, 17 sier det samme: ”Troen kommer av forkynnelsen som en hører”. I eldre bibler stod her: Troen kommer av hørelsen.

.

Da Peter skulle møte Kornelius i Apg. 10-11, står det at han skulle tale ord til ham, som han kunne bli frelst ved. 10, 31. 44; 11, 14f. Skal vi bli frelst, må vi høre Guds ord. Det er viktig å høre den rette forkynnelse og høre rett, ellers blir ikke ordet til frelse. Det er bare når Ordet fra Gud blir forkynte sant, at troen skapes. Ellers kan forkynnelsen lett føre til en falsk tro. Den sanne forkynnelse inneholder alltid tydelig tale om synd og nåde.

.

2) Gud er én, v. 29. På denne måten blir alle avguder avvist. For de er hjelpeløse. Israels Gud er EN Gud og skiller seg dermed fra alle andre religioner. I vår kristne tro taler vi om en treenig Gud, Far, Sønn og Ånd. Det er omtalt flere ganger i NT, men blir ikke forklart. De henger sammen slik at de er én Gud. Vi ser de tre i den apostoliske velsignelse, 2. Kor. 13, 13 og i f. eks. Misjonsbefalingen i Mat. 28, 18-20. Troen på treenheten har vært regnet som et merke på sann kristendom.

.

Hovedsaken er at Gud er en enestående Gud, han som skapte verden og holder den oppe. Det er vår tro. Vi tenker ikke at alt er blitt til ved tilfeldigheter og en stadig utvikling. Det er menneskelig filosofi, og på den måten prøver mange å avskrive Gud og tror dermed at han ikke eksisterer. Og da behøver de ikke å være redd for en oppgjørsdag med Gud. Slik er mennesketanken.

.

Men hele skaperverket vitner om en tanke og vilje og gjerning utenfor oss selv. Rom. 1, 19-20. Derfor er ingen uten unnskyldning, sier Paulus inspirert av Guds Ånd.

.

3)Full underkastelse, v. 30.

Dette verset er så sterkt at vi knapt forstår rekkevidden og dybden av det. Gud som den høyeste og suverene vil at alt skal være underlagt ham. Det gjelder følelse, liv, tanke, kraft – og alt skal være av kjærlighet til Gud. Det betyr at alt i oss tilhører Gud. Derfor krever Gud alt i oss. Der kan vi ikke prute eller forhandle. Vi er som et brennoffer der alt ble brent opp på alteret.

.

Her ser vi forresten Guds lov slik den egentlig er. De ti bud er ikke regler for livet eller en måte å leve på. Guds lov er Guds absolutte krav til mennesket. Budets ”du skal” er et fullstendig krav som Gud ikke viker tilbake på.

.

Guds krav gjelder først og fremst Gud selv. Du skal elske Herren din Gud. Det skal skje av hele vårt hjerte og hele vår sjel og fornuft og makt. Vi har ikke mye å si når dette ordet når inn til vårt innerste hjerte. Vi oppdager snart at vi helst elsker oss selv.

.

Den skriftlærde må nok ha sett litt av det. Men det tar gjerne en tid før Guds Ånd får overbevise oss om en slik sannhet. Den griper jo dypt inn i vårt selvbilde og egenrettferdighet. Men Gud krever alt.

.

4) Broderkjærlighet, v. 31.

Det er noe som er like stort, sier Jesus. Det betyr at kjærligheten til Gud må vise seg i omsorg for andre. Det gjelder ikke bare i ord. Det er lett å si i en stor forsamling eller i enerom: Jeg elsker alle mennesker. Men broderkjærligheten har hender og føtter. Det vil vise seg om kjærligheten i ord er ekte.

.

Det var egentlig ikke noe nytt for jødene. Jesus siterer bare et ord fra 3. Mos. 19, 18: Du skal elske din neste som deg selv. Den skriftlærde kjente nok til det. Men kanskje han ikke hadde skjønt at det var like stort og viktig som det første? Det betyr ikke at humanitært arbeid er like bra som å tilbe Gud. De er ikke sideordnet på den måten.

.

Det er like stort som å elske Gud, sier Jesus. For kjærligheten til Gud må vises, og hvordan kan det skje? Vi kan ikke hjelpe Gud med noe, for han er allmektig. Men vi kan hjelpe hans skapninger. Derfor sier Jesus at de vi har gjort om en av de minste, har vi egentlig gjort mot Jesus selv. Mat. 25, 40. Og det kan være så ”lite” som å gi noen mat og drikke. Da tjener du Jesus.

.

Lovens krav og bud er ”over evne”, som Bjørnson skrev. Den menneskelige natur forstår det ikke og kan ikke oppfylle den. Verken den skriftlærde her eller den unge mannen i Mark. 10 forstod det. Den siste sa til og med: Alt dette har jeg hold fra min ungdom, Mark. 10, 20. Ingen har gjort det. Men det er først når vi innser hvor elendige vi er, at vi er åpne for Guds nåde. Da kommer Jesus, Joh. 1, 17. Ved troen på ham får du alt det du selv ikke makter.

.

3. Reaksjonen?

Hva svarte mannen på Jesu tale?

Først erkjente han at Jesu var sanne, v. 32. Han var enig i Bibelens ord, men var likevel ikke frelst! Han forstod ordet rett, v. 33, og legger til at kjærligheten er større enn alle offer. Det er et langt steg i erkjennelse. Han kjente til dette teoretisk, men var likevel utenfor Guds rike. For han hadde ikke forstått dette: Vi klarer ingen ting selv.

.

Likevel var han nær Guds rike, v. 34. Han hadde kunnskap i hodet, men ikke kjennskapet i hjertet. Men samvittigheten var vakt. Han var overbevist, men overgav seg ikke. Og da hjelper ikke kunnskapen. Du er ikke langt borte fra Guds rike, sa Jesus. Men det står ingen steder senere at han kom inn i Guds rike.

.

Hvordan er det med deg? Er du innenfor eller utenfor? Det er det store spørsmålet som du selv må svare på. Og evigheten avgjøres av ditt svar.

Amen.

48) Luk. 6, 36-42. 9. treenhet.

Livets brød.

I denne teksten tales bl. a. om den siste dag, v. 39 og 40. I eldre bibler står det «den ytterste dag». Den ble sett på som den aller siste dag i verdenshistorien. Da var alt skjedd som skulle skje her i tiden. I alle tilfelle betyr dette uttrykket at vår tidsalder tar slutt. Det viser oss at livet her ikke skal fortsette for evig. Det kommer et punktum, både for det enkelte menneske og for vår verden slik vi kjenner den. Det kommer en evighet, og vi skal forberede oss for den. Har vi glemt det? Den kommer enten vil ønsker det eller ikke eller om forsøker å skyve tanken fra oss.

Jesus talte ofte om dette. Han ville vise disiplene at de ikke skulle være på jorden alltid. Og dette alvoret vil han også legg inn over oss. Du får en siste dag her på jord. Da skal du møte Gud. Døden er en dør inn til evigheten. Om denne dagen vil Jesus si oss noe nå.

1. Guds gave til oss.

Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, sa Jesus, v. 37. Det er underlige ord. Gud gir de troende til Sønnen som gave. Det minner om Joh. 17, 6 og 9. Vi er Guds gave til Jesus. Han må da tenke på oss som noe stort og verdifullt. Det kommer igjen i kap. 17, 24: jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er. Han vil altså ta vare på sine venner og gi dem en plass i sitt rike. Men det er ikke så godt å forstå det for oss.

Jesus kjempet og eld for alle mennesker, han gikk i døden for oss. Han betalte vår synd og sonet vår skyld og straff. «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham.» Og som lønn fikk han oss alle av Gud. Vi er hans smertes lønn, som profeten taler om. Gud sier: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Her skal alle frelste hedninger og troende jøder være med. 

2. Hvem er det?

Det er de som kommer til ham, v. 37. Han har gjort alt ferdig, men det må bli den enkelte til del. Det skjer når vi kommer og tar imot ham i tro. Og det er bare de som blir med i Jesu fellesskap her på jord og inn i Guds himmel. 

Vi kommer til Jesus med vår synd, bekjenner alt for ham og sier det uten unnskyldning eller forbehold. Vi er som tolleren i templet som sa: Gud, vær meg synder nådig. Eller som Johannes skriver: Dersom vi bekjenner våre synd, er han trofast og rettferdig så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9. Da sier Jesus i ordet: Han vil jeg slett ikke støte ut. Han blir tvert om invitert inn i Guds familie. Der får vi tilgivelse og nåde og en fullstendig ny rettferdighet. Jesus kunne si om tolleren: Han gikk rettferdig hjem til sitt hus. 

Så er det slik med en kristen: Vi blir aldri ferdig med å komme. For vi har alltid synd på samvittigheten. Vi forgår oss så lett og faller i ulike synder. Selv om det er småting i menneskers øyne, er noe vi gjør mot den hellige Gud. Og da må vi gjøre opp vår sak. Livet som kristen blir blant annet et slikt liv i ydmykhet og uverdighet for Gud. Men da er det også et salig liv. 

I Åp. 22, 14 heter det: Salig er de som vansker kjolene sine. Haugianerne sa gjerne: Å tro er å komme til Jesus med sine synder. Det er bekjennelsen og oppgjøret. Det er veien for oss alle.

3. Løftet.

Den som kommer, skal ikke støtes ut. Det betyr at Jesus tar imot syndere. Det ser vi bekreftet i Luk. 15, 1-2. Fariseerne kritiserte Jesus nettopp for det. De mente tydelig nok at han skulle holde seg borte fra dem, slik de gjorde. Jesu oppdrag og misjon var derimot de fortapte, uansett hvor dypt de var falt moralsk og religiøst. Han tilgir syndere den dag i dag.

«Du får koma for tusende gong,» sier en sanger. Dette er et botnløst løfte, dypere enn det dypeste hav. Det er et av de beste ord i Bibelen, v. 37. Tidligere har han talt om livets brød, v. 35. Det er Jesus selv. Og nå sier han at den som kommer, skal få ete av dette brødet og få evig liv. Jesus og hans gjerning er vår åndelige mat. Det er dette Gud vil, v. 40. Gud gjør alt han kan for å frelse.

Vår del er å se på ham med troens øy, og høre hans ord og dermed ta imot ham. Da behøver du ikke mer, åndelig talt. «Den som ham har sett kan allting miste.» «Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.» Slik synger vi og slik tenker og tror vi som Guds barn.

4. Den siste dag.

Her er et nytt løfte. Og det henger nøye sammen med det vi sagt ovenfor. For frelsen er ikke bare for dette livet. Det gjelder utover det og etter døden. Vi frelses for evigheten.

Derfor sier Jesus her: For dette er min fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Tanken med frelsen er altså det evige liv. Hva hjalp det om vi var frelst her i livet, og så var alt slutt? Eller skal det noe mer til for å bli berget etter døden? Da legger Jesus til dette: Og jeg skal reise ham opp på den siste dag, v. 40.

Den siste dag er når tiden er slutt og evigheten begynner. For de fleste av oss vil døden komme før evigheten begynner. Vi legges i grav og all forandring er utelukket. Vi blir i evigheten det vi er i graven.

Der er det Jesus gir et løfte: Han skal finne oss i graven, reise oss på slik han stod opp fra de døde. Og han reiser oss opp for å la oss få del i den himmelske evighet. Veien fra graven for en troende blir porten inn i himmelen. Når vi døde som troende, stsår vi opp som troende, og føres dermed inn i himlenes rike.

Mon du blir med når din siste dag kommer? Hvordan går du ned i graven? Nå er det tid å tenke og å vende om. Amen.

49) Mark. 11, 25-26.

10. s. etter treenhet.

Denne teksten er kort og er tatt ut av en sammenheng. En bedre sammenheng hadde vært å la teksten gå fra v. 20-26. Bakgrunnen er talen om fikentreet som var forbannet av Jesus fordi det ikke bar frukt, og renselsen av templet, v. 12-14 og 15-19. Men denne teksten taler om bønn og «betingelsene» for svar. Bibelen taler i grunnen mye om bønn. Ut fra denne teksten kan vi tale om tre forutsetninger for bønnhørelse.

1. Tro.

Bibelen binder sammen tro og bønn og sier at bønnen avhenger av tro. Tro er jo tillit til Gud, og den er vesentlig i en troendes liv. Hebreerbrevet 11 taler mye om tro. Uten tro, sier forfatteren, er det umulig å tekkes Gud, v. 6. Den som trer fram for Gud, må tro at han er til. Ordet ‘må’ betyr faktisk: Det er nødvendig (gr. Dei). Her er det også viktig å tenke at troens gjenstand (objekt) er viktigere enn troens styrke. Spørsmålet er hvem eller hva vi tror på og ikke om vi er sikker på det vil skje.

Sammen med bønn er denne tanken avgjørende. Ellers blir troen og bønnen et ønske og antagelse hos oss. Jesus sier i Mat. 21, 22: «Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.» Tro og bønn er altså knyttet tett sammen. Det er tillit til at Gud kan og vil svare på bønnen. Dette ser nokså automatisk ut fra en menneskelig synsvinkel.  Men Jesus avgrenser det i Joh. 14, 13: «Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre.» Det er viktig å legge merke til tillegget som viser hensikten med bønnesvaret: «For at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.» Vi er utenfor alt dette. Det gjelder Gud og Jesus. Skal han gi oss noe, er det noe som herliggjør Gud.

Å be i Jesu navn betyr først at vi ikke går i vår egen kraft og myndighet. Jesus har nettopp talt om at han er lik Gud og har samme kraft og makt som han. De er ett. Dermed er Jesus i stand til å gjøre det Gud gjør. Vi vet også at han var med i skapelsen, Joh. 1, 3. Når vi så skal be i hans navn, er vi på en måte inne i dette kraftområdet der Gud er. Det er derfor vi kan be om hva vi vil – hva som helst. Hos Gud er der ingen begrensninger.

Men den engelske presten Marcus Dods skrev noe mer om dette (i The Expositor’s Bible): «Det betyr også at vi ber om slike ting som fremmer Kristi rike.» Her skal vi merke oss noe mer han sier: «Når vi gjør noe i en annens navn, er det for ham vi gjør det.» Og da er det selvsagt at vi prøver å gjøre det slik han ville gjort det!

Kanskje vi blir noe mer forsiktig med å be etter dette. For er det slik at vi bare ber om at Guds navn må bli æret og hans rike fremmet? Er det en av grunnene til at Gud ikke kan svare på vår bønn? Det er så lett å si i en bønn: I Jesu navn, amen. Det er ikke det Jesus mener.

Johannes skrev også noe om dette i sitt første brev: «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss,» 1. Joh. 5, 14. Bønnen skal samsvare med Guds vilje, og den er alltid å ære Gud og tjene Guds rike.

2. Forventning.

I en rett bønn ligger det også en forventning om at han skal svare – slik det tjener hans sak. Og det forventer et Guds barn. En gjenfødt kristen ønsker at Guds rike skal komme først i alle ting. Der Guds Ånd får råde, må egeninteressen og egoismen vike. Vi ser fram til at Guds rike vokser og nye mennesker blir frelst og helliggjort. Da er det også klart at våre følelser virker med. Det vi brenner for, vil vi tenke på og se etter når det skjer. Der er vårt indre liv med.

Men også vår vilje er med her. Derfor ber vi Gud om å gjøre det. Og når han svarer med å be oss å gjøre noe i sitt rike, må vi gå. Det er ikke en verdslig viljessak, men en vilje som Gud får stelle med. Jesus sa virkelig til disiplene: Gå ut! Og de gjorde det.

3. Tilgivelse.

I v. 25-26 sier Jesus noe enda mer alvorlig: Når vi ber, må vi tilgi om vi har motstandere. Det kan så lett skje at vi får imot noen som gjør oss vondt på ulike måter. Da vokser en bitter rot opp i oss som tar bort velsignelsen i kristenlivet. Og her sier Jesus at det også tar bort bønnesvaret. Vi må tilgi andre, sier han, «for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelse.» Vi har alle gjort oss skyldige i urett og synd og trenger derfor mye nåde. Her knyttes det sammen med bønnhørelse.

I neste vers blir det enda tydeligere: «Om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere.» Det må alle kristne legge seg på hjertet. Jesus sier det samme i forbindelse med Fader vår i Mat. 6, 14f. Og det ligger egentlig i sakens natur: Vi må ha et åpent og rett forhold med Gud, om vi skal leve med ham og hans vilje. Bønnen er en del av dette.

Det er klart for mange troende at bønn er vanskelig når vi tenker litt dypere over det, slik Jesus har talt om her. Da blir ikke bønnen en mengde ord som hedningene var kjent for, Mat. 6, 7. Bønnen er en hjertesak i den åndelige verden. La oss derfor gå til Gud i ydmykhet og takke ham for muligheten til å be og be han lære oss å be, slik disiplene gjorde.

Joh. 8, 31-36.

Virkelig fri.

11. s. e. treenhet.

Denne teksten handler om åndelig frihet. Det er viktig å vite hva vi er blitt fri fra og fri til. For oss er det også nødvendig å vite at vi behøver å bli frigjort på grunn av synden. Og det var det ikke alle jøder som visste på Jesu tid. Fremdeles er det folk som ikke skjønner det verken her i landet eller andre steder. Dermed blir Jesu ord særlig viktige.

Teksten er bare en del av Jesu samtale med jøder denne gangen. Men den er spekket av sannheter og viktige ord om vår åndelige tilstand og frelse. La oss se på noen av dette.

1. Tilhørere.

Vi legger merke til at det var jøder som trodde på Jesus, han sa dette, v. 31. Ingen taler sier det samme eller på samme måte til barn og til eldre mennesker. De tenker på tilhørerne og hva de er i stand til å forstå. Ellers kan det meste gå hus forbi.

Her talte Jesus til troende jøder. Men her kan vi spørre hva slags tro dette var. Vi møter en slags tro i kap. 2, 23. Der står det at mange trodde da de så tegnene han gjorde. Det var mer en ytre begeistring og tilslutning til Jesus som kunne så mye. Vi ser også i v. 24-25 at Jesus ikke betrodde seg til dem, for han kjente deres indre. I Joh. 6 møter vi også noen troende som hadde sett flere tegn av Mesteren. Men det stakk ikke så dypt i alle. Da Jesus talte om at han var den eneste frelser som måtte dø for dem, ble de forarget og tok anstøt. I v. 66 ser vi at mange trakk seg tilbake fra ham og forlot ham.

De troende vi møter her hadde nok også en slik tro. Det ser vi av Jesus videre tale. De måtte kjenne sannheten og bli virkelig fri. Prof. Sigurd Odland sier at de hadde en «meget ufullkommen begynnelse». Og prof. Olav Moe sier her at de hadde «mer verdslige enn åndelige forventninger» til ham. Og i fortsettelsen ser vi at noen ville steine ham på grunn av hans ord, v. 59.

Mange vil trolig være slik i vår tid som ofte før. Vi kan spørre. Hvor sterkt er vi bundet til Jesus som vår eneste redningsmann for evigheten?

2. Ordet.

Jesus vil stille dem på prøve. Han visste hvordan de var. Men det er viktig for oss selv å kjenne vårt sanne forhold til Ham. Og da bruker han ordet som prøvestein. Det ville vise hvor sanne de var i sin tro.

For oss er det også slik. Det er vårt forhold til Guds ord som avgjør hvordan vi har det med Gud og Jesus. Det er ikke nok å si at vi bekjenner Jesus og tror på ham. Det ser vi tydelig i denne teksten. Prøven blir om vi tror det Guds ord sier om Jesus og hans verk. Og det gjelder ikke bare begynnelsen på kristenlivet.

Jesus sier her: Dersom dere blir i mitt ord… Alle kristne har smakt litt av Guds ord. Her taler Jesus om fortsettelsen. Vi må faktisk bli værende i Ordet. «Hans ord må være for dem den sfære hvori de vedblivende beveger seg med hele sitt personlige liv, i stadig tro og lydighet» (S. Odland). Dermed blir Bibelen vår rettesnor som kristne både i tro og i hverdagsliv (moral). Det kan se ut som om end el (kanskje mange) svikter nettopp her i vår tid. Men Ordet er fremdeles prøvesteinen. Vår lydighet mot den avgjør om vi er hans disipler i sannhet.

3. Sannheten som frigjør.

Forutsetningen for Jesus her synes å være at tilhørerne ikke kjente hans sannhet og ikke var åndelig frigjort. For at det skal skje må de kjenne sannheten. Og spørsmålet blir nå hvilken sannhet Jesus tenker på.

I fortsettelsen begynner jødene å forsvare seg selv, v. 33. De sier  - som jøder – at de er Abrahams barn og har aldri vært treller. Og Luther sier i sin gjennomgang av Johannes-evangeliet at dette er langt fra det de hadde tenkt. De ventet på et jordisk rike, mens Jesus viste dem deres åndelige tilstand. Dette viser også at troen var av en ytre art.

Den sannheten Jesus ville vise dem og som de måtte lære, var om dem selv. Hvem var de og hva behøvde de egentlig? Jesus gjennomskuet dem fullstendig. Det er ikke nok å være Abrahams barn eller være av en kristen slekt og oppdragelse. Kristendom er personlig i sitt vesen. Derfor fører han inn et nytt ord i samtalen:

4. Synd.

I begynnelsen av kapitlet hadde Jesus talt med og om en syndig kvinne grepet i hor. Da hadde Jesus sagt til fariseere og andre: Den som er uten synd, han skal kaste den første steinen, v. 7, men da ble de stille og forlot ham. Og til kvinnen sa han bl. a.: Synd ikke mer. V. 11. Det er dette han nå vil tale med dem om.

Slaveriet og trelldommen gjelder ikke bare Romerriket eller ytre forhold. Det bor noe i oss som vi ikke kan beseire.

v. 34-5.: Synden gjør oss til slaver, kontrollerer oss og hersker over oss. Den dikterer våre handlinger. Vi kan ikke fri oss selv fra slaveriet og bryte dens lenker som binder oss til et syndig liv. Til det behøver vi en annen person. Det er evangeliets budskap.

5. Jesus.

Han alene er den som kan gjøre dette for syndere. v. 32: Jesus er selv sannheten som setter oss fri, v. 36. Han er sannhetens kilde og den fullkomne standard for det som er rett. Han befrir oss fra syndens konsekvenser, fra selvbedrag og fra djevelens falskhet og bedrag. Han viser oss klart veien til evig liv med Gud. Vi har mange bibelvers for det. I Romerbrevet kap. 8 har vi slike vers. I v. 2 kommer grunnen til at det ikke er fordømmelse for dem som er i Kristus. Vi er frigjort fra syndens og dødens lov. Og vi er frigjort fra synden, sier han i kap. 6, 18.

Men han viser oss også at vi ikke kan gjøre som vi vil (søm kjødet vil), men han gir oss frihet til å kunne følge Jesus og tjene Gud. Jesu fullkomne sannhet befrir oss fra alt ondt og viser oss og skaper oss om til å bli alt det Gud har ment vi skulle være. Gal 5,1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Gal 5,13 For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.

Veien er å komme til Jesus med sine synder, erkjenne og bekjenne. Guds ord sier dem at han forlater synden og setter oss i åndelig frihet. Troen er å gripe det og si takk Jesus!

51) Joh. 4, 21-30. 39-42.
12.s.e. treenhet. En samaritaner.

En kvinne blir frelst, til og med en samaritaner. Det skjer midt på dagen da sola steikte mest. Den sjette time er kl. 12 om dagen. Og det skjedde fire måneder før høsten kom. Men Jesus sier at høsten allerede er nær, v. 35. Da taler han om åndelige tider, det Jesus alltid var interessert i.

.

Det er den første vekkelsen Jesus er med i. Han taler om livsens vann og sanne tilbedere. I v. 4 står det at han måtte dra gjennom Samaria. Menneskelig og historisk sett måtte han ikke det. Jødene reiste ikke gjennom Samaria, men tok veien øst for Jordan. Det var ikke godt vennskap mellom jøder og samaritanere, v. 9b.

.

Men Jesus hadde en vektig grunn for å ta veien gjennom dette landet, og det var ikke fordi det var en snarvei. Men der skulle han møte et menneske som behøvde hjelp. En kvinne levde i synd og var i nød. Hun ble ikke akseptert av folket i byen.

.

Men nå skulle hun få møte Frelseren, og det ble et veldig resultat av det møtet. Hun møtte Jesus, og alt ble forandret. Hun var menneskelig sett en dårlig kvinne, men Jesus vakte en lengsel i henne, et ønske om å bli ren. Hva skjedde ved dette møtet?

.

1. Jesus avslørte kvinnen.

Han viste henne at hun var en synder, v. 17f. Hun levde i hor og syndet slik mot det sjette bud. Samaritanerne godkjente ikke hele GT, de hadde bare de fem Mosebøkene. Men det er der det tales om de ti bud. Derfor talte Jesus nå til et menneske som kjente Guds vilje på dette punkt.

.

Jesus begynte forsiktig og pedagogisk. Han ba om en liten tjeneste: Gi meg å drikke. Og dermed var samtalen i gang. Der ved brønnen ga han henne et av de vakreste bibelvers vi har, v. 10. Kjente du Guds gave, der var Jesus og hans frelse hun nå fikk høre om. Hvis hun hadde visst litt mer om hva Jesus hadde å gi, ville hun bedt om noe: Livsens vann. Hun misforstod nok dette og tenkte ganske menneskelig. Jesus tenkte åndelig og talte om frelse fra synd og evig liv.

.

Straks førte Jesus samtalen inn på det ømme punkt. Hent mannen din, sa han. Og Jesus visste hvordan hun hadde det, men han spør for å få henne til å erkjenne. Men her prøver hun å komme unna det ubehagelige og sier: Jeg har ingen mann.

.

Da stikker Jesus sverdet i henne: Det er rett, du har hatt fem menn, v. 18. Det var en nesten total avsløring. Et fremmed menneske forteller henne hva hun har gjort. Synden er aldri behagelig når vi møter den igjen. Mange prøver i slike stunder å flykte enda lenger bort.

.

2. Kvinnen erkjente.

Men hun lot seg avsløre. Det begynte med en konkret synd som Jesus viste henne. Hun prøvde å vri seg unna i begynnelsen, for hun kjente ikke Jesus fra før. Men hun innså straks at Jesus var annerledes enn folk flest. Jeg ser at du er en profet, sa hun, v. 19.

.

Og hun bøyde seg for Jesu tale. Rom. 3, 20 skjedde her: Ved loven kommer syndens erkjennelse. Hun innså at hun hadde brutt Guds vilje. Det er en smertefull opplevelse. Kanskje prøver hun ennå en gang å føre samtalen inn på et annet spor som ikke var så farlig. Hun begynte å tale om hvor de skulle tilbe og ikke tilbedelsens innhold.

.

Den ydmyke gir Gud nåde, 1. Pet. 5, 5. I en slik stilling er det viktig at vi lar oss undervise av Jesus ved Ånden. Han må få fortelle oss hva som en feil i livet vårt, akkurat som en lege må si oss hva som er galt før han kan begynne sin behandling. Og vår stilling er slik: Vi står for Gud som allting vet og slår vårt øye skamfull ned…
.

3. Grepet av Jesus.

Jeg ser, sier hun, v. 19. Jesus hadde åpenbart noe for henne om Guds frelse, v. 10. Nå sier han henne rett ut at han er Messias, Frelseren som er omtalt også i Mosebøkene, v. 26. Det går opp for henne hvem Jesus er. Det er et stort øyeblikk for alle som opplever det.

.

Da glemte hun alt annet, v. 28. Hun var kommet til brønnen for å hente vann midt på dagen da det ikke var andre der. Hun ønsket ikke å møte noen, det var ubehagelig. Og så møtte hun Guds Messias! Da betyr ikke det jordiske noen ting. Hun lot krukken stå.

.

Slik går det gjerne med en som blir frelst. Paulus vitner slik: ”Etter som jeg er grepet av Kristus,” Fil. 3, 12. Og Job sier: ”Jeg vet at min gjenløser lever,” Job. 19, 25. Når synden blir tilgitt, blir vi overveldet av budskapet. Tenk, Jesus er blitt min Frelser!

.

4. Hun vitnet.

Hun gikk inn i byen og talte til de som hun ikke ønsket å møte før. Hun vitnet om Messias: Jeg har møtt ham. Og han har sagt meg alt jeg har gjort. Han har fortalt at jeg er en synder, men at han kom med Guds gave til henne. V. 28-29.

.

Dette er tegn på en rett omvendelse. Og et slikt vitnesbyrd har en veldig makt. Det gjør noe som en god preken ikke makter. Men vitnesbyrdet må være ekte og sant. Det var tilfelle her, det ser vi av at Jesus viser henne synden, og hun skammer seg ikke over det.

.

Det største ord om Jesus,

er Jesus syndres venn.

Det beste ord om Jesus,

er dette ord igjen.

.

Vitnesbyrd er ikke preken og tale. Det er enkle ord om at vi har møtt Jesus og kan synge: Han tok min tunge byrde, han stilnet stormens jag…

.

5. Vekkelsen.

Resultatet av dette ene enkle vitnesbyrdet til dem som kjente henne, var vekkelse i Samaria. Folket i byen trodde på kvinnens ord, v. 39. Det er stort. De som hadde foraktet henne for hennes synd, fikk nå tillit til henne.

.

I v. 41-42 ser vi at mange flere kom og trodde – da de også møtte Jesus. Folk må få møte ham i Ordet og ved forkynnelsen. Da blir det oppgjør og tilgivelse. Det er ikke bare en historie eller en opplevelse i følelsen. Vi har selv sett at Jesus er vår frelser.

.

Det begynte med en – og mange kom! Nå vil han gjøre noe for oss. Fornye og vekke og frelse. – Og det stanset ikke her. I Apg. 8 møter vi en ny vekkelse i Samaria noen år etter. Slik fortsetter det i Guds rike. La det skje igjen, Herre!

.

52) Joh. 15, 13-17.

13. treenhet.

Den største form for kjærlighet er offeret. Kjærlighet med ord er ofte lite verd. Ordene kan glemmes og de koster mange ganger lite. Kjærlighetens kjennetegn er å gi og å ofre noe for andre. Offerets verdi viser kjærlighetens størrelse og tyngde.

Her sier Jesus at den aller største kjærlighet er å gi sitt liv for sine venner. Dette er innledningen til påskehøytiden. Derfor vil han nå minne dem om hans egen kjærlighet og hva den vil koste.

1. Kjærlighet.

Kjærligheten er noe uforklarlig, ja, vi kan si noe guddommelig. Samtidig er det noe av det fineste på denne jord. Tenk på bildet av to gamle som går hånd i hånd langs en sti. De har kanskje levd femti-seksti år sammen i ekteskap. Og fremdeles holder de sammen. Kjærligheten er et sterkt lim mellom mennesker. I vår Bibel har vi noen slitesterke ord om kjærlighet – når vi ser den fra Guds side.

a) Den lille bibel sier det slik: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh. 3, 16. Dette er det største og viktigste vi kan vite om kjærlighet. Og i teksten vår sier Jesus at ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine, v. 13. Det er ganske ubegripelig for det naturlige mennesket. Likevel har vi eksempler på at mennesker er smittet av denne kjærlighet. Det kan være kapteinen skipet som holder på å synke. Han lar alle andre gå i livbåtene og blir selv igjen når det ikke er plass til flere. Det er ekte sjømannskap inspirert av bibelen.

Gud elsker alle, også de verste mennesker som alle andre forakter og dømmer. De er med i Guds kjærlighet. Han gjør alt for å berge dem. Men det siste steget må de ta selv, ved troen å ta imot en ferdig frelse.

b) Kjærlighetens apostel skriver mange år etter Jesu død at Guds kjærlighet er åpenbart og vist fram for oss mennesker. 1. Joh. 4, 9-10. Det skjedde da Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. Det var ikke vi som tok initiativet og prøvde å elske Gud. Vi var ikke i stand til det. Synden hadde ødelagt alt for oss.

Dette har ingen ting med menneskelige følelser for hverandre å gjøre. Her taler Ordet om noe som er mye sterkere. «I dette», sier han. Gud elsket oss ved å ofre alt. Han sendte sin eneste Sønn til verden for å sone våre synder. Det er en tale som vi kanskje forstår best. Menneskene holder som regel fast på alt de har, og særlig det kjæreste og dyreste. Men det var det Gud ofret.

c) Hedningenes apostel forklarer dette videre slik: «Gud viser sin kjærlighet til oss.» Rom. 5, 8 (6-8). Gud forklarer hva kjærligheten er og betyr ved å vise den fram for alle mennesker som vi høre. Og det gjorde han før vi hadde forbedret oss og forsøkt på det. Mens vi ennå var syndere, sier han. Da må vel folk tro at det er ekte. Paulus rører her ved noe av det sterkeste i hele Bibelen. For han taler om påsken.

I Joh. 15, 16 sier Jesus noe meget viktig om dette: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.» Det er utvelgelsen. Gud bestemte og Gud begynte og Gud utførte alt sammen selv. Sett på denne måten er vi utenfor alt i Guds rike. Vi er hans verk helt og fullstendig, Ef. 2, 10.

Går vi så til Joh. 10 der Jesus taler om hyrden og saueflokken, ser vi dette i v. 11: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene (sauene).» Det er kjærlighetens største gjerning, og vi er over i neste avdeling:

2. Jesu død.

Ingen har større kjærlighet enn at han gir livet sitt for andre, v. 13. Det er påskebudskapet der frelsesverket skjedde og omtalt. Det viktigste skjedde på korset på Golgata – og så ved den tomme grav.

Døperen så Jesus komme mot seg en dag da han døpte ved Jordan. Da sier han etter en åpenbarelse av Gud selv: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» Joh. 11, 29. Det sa han ikke av seg selv. Da var han Guds røst som aldri før eller senere. Døperens finger pekte helt fram til Golgata.

I den eldre oversettelsen på nynorsk (fra 1938) står det slik: Sjå der Guds lam som tek bort verda si synd. Det tar med hele poenget ved Jesu komme. Han var her i verden for å gå til korset. Der skalle han fjerne all synd som domsårsak. Dermed blir korset ufattelig for et menneske. Gud tok på seg selv dommen ved å legge den på sin Sønn som vår stedfortreder.

I den stund var Jesus røveren, drapsmannen, Hitler, overgriperen, horkaren og skjøgen. Jesus var fariseeren og tolleren, de fine og nyttige mennesker – og de som ligger i veikanten og ikke greier mer i livet.

Der på korset sa ikke Jesus mye. Sju små uttrykk og setninger ble det. Ett av dem skal vi ta fram her: Det er fullbrakt, sa han. Joh. 19, 30. I den stund var alt ordnet som måtte og skulle gjøres. Å tro det er kristendom. Vi blir aldri kristne ved egne gjerninger om de enn er gode som gull. Kristendom er å tro på Guds gjerninger ved Sønnen. Der er forsoningen for dine synder, og der er forlatelse for dem. Der blir du renset hvit som snø, som profeten sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes. 1, 18.

Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet,

og om det hører mere til som man må have med –

foruten Jesu kors og blod som han for verden flyte lot –

jeg svarer med et freidig mot, min grunn er Jesu blod.

Det er frelsens grunn og frelsens innhold gjennom hele livet.

3. Vårt liv.

I v. 14 ser det ut som om Jesus kom med noe som motsier alt vi har forkynt om frelse. For han taler om dersom, et hvis. Og da følger ofte krav og betingelse. Han sier: «Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.» Dette kan se ut som et lovbud.

Men Jesus har en annen mening med dette. Legg merke til at han skiller mellom to slags typer mennesker: venner og tjenere (slaver). Vennen står i et fortrolig samfunn og forhold til sin herre, mens slaven gjør alt av tvang eller for vinnings skyld. De tronede tilhører ikke den siste gruppen. De er Jesu venner.

Guds barn har fått et nytt sinn, det er derfor de er hans venner. Da har de fått en ny vilje og lyst som ønsker å gjøre det Gud vil. Hans bud er ikke tunge og vanskelige for oss da, jfr. Mat, 11, 30. Jesus står ikke over sine venner med pisken og slår om vi svikter. Han har tatt oss inn i sitt fellesskap og vist oss sin vei og vilje med oss i livet. Det nye sinn som er skapt ved syndenes forlatelse, gjør at Guds vilje blir vår vilje som vi gjør med glede.

Vers 14 kunne vi med forsiktighet skrive slik: Dere er mine venner når det gjør det jeg har bedt dere om. Ved vårt liv viser vi med andre ord at vi tilhører Jesus. Hovedsaken ved det er nettopp kjærlighet. Slik Gud har vist oss den største kjærlighet, skal det avspeile seg i vår omgang med andre mennesker. V. 12. Det kan koste noe for oss også, men det er Guds vei. Vi skal vise den kjærlighet til andre som vi selv møtte hos Frelseren.

Og kraften til dette – hvor ligger den? Det er at vi hele tiden må gå til Jesus og hans gjerning på korset for vår skyld. Det blir vi aldri ferdig med. «Kraften til livets strid, finner du der.» Så er det altså sammenheng mellom Jesu liv og død og vårt.

53) Mat. 19, 27-30.

14. treenhet. Vingårdssøndag.

Denne teksta handlar om løn i Guds rike. Etter at Jesus har velsigna småborna og tale til dei og folket om himmelriket, møter han ein rik, ung mann. Mannen meiner han har halde alle boda og undrast på kva meir han treng. Men han var bunden av denne verda og ville ikkje sleppa sitt eige gods. Han var bunden til rikdomen sin, og det stengde han ute frå himmelriket. Det vart inga løn for han. Jesus er streng og seier: For menneske er det umogleg å bli frelst. Berre Gud kan gjera det. Då stig Peter fram.

1. Spørsmålet, v. 27.

Kva skal vi få, seier Peter. Det er ein naturleg og menneskeleg tanke. Alle vil ha noko att for det dei gjer. Men løna blir heilt ulik det folk flest seier og trur. Guds rike er ikkje som andre rike på jord. Men Bibelen talar verkeleg om løn. Det må me sjå litt på i dag.

Me har forlate alt, seier Peter. Kva då? Dei hadde forlate alt det jordiske dei hadde. Då tenkte Peter: Me må vel få noko att, ei slags løn for dette offeret. Det har nok mange tenkt i ettertid og. Me kan vel ikkje nekta oss så mykje utan kompensasjon.

2. Evigheten, v. 28.

Jesu svar er å peika på æva. Det kjem ein dag då alt blir nytt, ja, verda skal fødast på nytt. Han minner om at han sjølv skal koma att ein gong. Då kjem han ikkje som eit fattig barn i ei krybbe. Då kjem han i herlegdom. Heile himmelens storleik og ære skal så å seia fylgja han.

Løna er ei trone til kvar av dei, og dei skal døma Israels-ættene, seier han. Me veit lite om kva det i praksis tyder, men det må vera noko større enn det jordiske liv som me kjenner i dag.

3. Løn, v. 29.

Jesus gjev ikkje noko konkret svar på kva løna skal vera. Men han seier at den skal vera stor. Det vert også noko større enn me har opplevd her i livet. Me kan heller ikkje tenkja oss kva det blir. Vår tanke er så bunden av det timelege og jordiske livet, at himmelske tankar ikkje får rom der. Jesus visste kva det var, og seier litt.

Kvifor skal me få løn? Jo, det har nett med sjølve offertanken å gjera. Dei som ofrar noko av det jordiske, skal få det att i æva, men på ein annan måte. Han reknar opp nokre døme: Å forlate huset, bor og syster eller far og mor eller born eller åkrar!

Men det er ikkje som sjømannen som reiser over hav og land og er borte frå alle sine – for å tena meir pengar! Nei, det er ein jordisk tanke. Tillegget viser noko anna: for Jesus namn skuld. Det er døme på noko me eig og har kjær som me forsakar for Guds rikes skuld. Mange tenkjer gjerne på misjonæren som lever mykje av sitt liv i eit framand land for å tala om Jesus. Eller ein lekpredikant som har lange reiser i vårt eige land for å forkynna. Ein eldre talar sa til meg ein gong (han er død): Eg reiste ut andre juledag på talarferd og kom ikkje att før etter påske. Han hadde fleire born og kone heime. Det kosta, og mange vil i dag kritisera han og organisasjonane som var slik. Men for han var det eit kall. Ve meg om eg ikkje forkynner evangeliet, sa Paulus. Dei skal få si løn i æva.

Me kan og tenkja på dei mange kristne i landet vårt (og andre stader) som forsakar jordiske goder for å kunne gje noko til misjonen. Det kan for somme vera eit stort offer. I dag lever me i overflod, og våre gåver blir kanskje små i høve til «ofringane» før. Det skulle me tenkja meir over.

Dei truande skal erva eit evig liv, seier Jesus. Det er løna. Men det er ei nådeløn. Me kan aldri fortena noko i Guds rike. «Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist,» syng ein songar. Og den som lever med Gud veit godt at det er slik. Det var nåde med den første forlatinga av synd. Og det har vore nåde kva gong seinare. Og me veit at når himmeldøra står open for oss når han kjem att er også det av nåde. Det er Guds gåve til syndarar som tok imot syndstilgjeving.

Han seier noko meir: Det skal få det hundrefald att. Fyrst trur eg det tyder at livet i himmelen blir uendeleg større enn det me har opplevd her. Ja, større enn me kan tenkja oss det blir. Hundrefald er eit sterkt uttrykk. Av eitt såkorn om våren kjem det hundre korn att om hausten. Himmelriket er det store riket der alt er annleis enn her og stort og rikt på alle måtar. Då er det underleg at denne verda har så lett for å blenda augo våre så me ikkje ser litt av det me har i vente. – Dinest kan det tyda at det er fleire slags løn og av ulikt slag etter vårt eige liv som kristne. Me synes å sjå det i nokre bibelvers. Paulus skriv at me skal alle fram for Kristi domstol, og me skal få att etter det me gjorde, godt eller vondt. 2. Kor. 5, 10.

I tillegg til dette kan ordet og tyda at noko av løna kjem her i livet, det talar Markus om i kap. 10,21. Og slik er det: Den som ofrar for Jesus, kjenner ei ekstra storm glede over å få vera med. Om me berre har det klårt for oss at me gjer det for Jesus, vil han vera med oss på ein ekstra måte.

4. Overraskinga, v. 30.

Då vert mange overraska. Det var ikkje slik me trudde. Men då skal me sjå rett på oss sjølve og på andre me kjende. For Jesus seier her til slutt: For mange som er dei fyrste, skal verta dei siste, og dei siste dei fyrst, v. 30. Me tenkjer gjerne at dei som er høge og store her i vera, har gjort mest. Dei må få størst løn. Eller me tenkjer slik: Det er prestar og predikantar og misjonærar som får løn. Dei har stått i teneste for Gud og skal få mykje att.

Når eg tenkjer på dette, kjem eg ofte i hug noko som Billy Graham sa på eit misjonærmøte i Japan (eller kanskje det var i Korea). Mange trugne misjonsarbeidarar bar samla, og dei såg opp til Graham som då var på høgda som predikant i verda. Men Graham sa: «Hvis det blir aviser i himmelen (han tala sjølvsagt i bilete), vil de ikkje finna mitt namn på framsida. For det har stått i altfor mange aviser her på jorda. Der vil du finna namnet til ei ukjend misjonskvinne i Europa som heile livet har arbeidd for misjonen og som aldri fekk namnet sitt i eit blad.»

Det er nok noko av poenget. Gud har ikkje det synlege for auga, men det usynlege. Han løner etter hjartelivet. Lat oss difor endå ein gong gå inn til Gud og be om eit audmjukt hjarta til å leva slik han vil. Då ser me på nytt at alt er av nåde. Amen.

54) Joh. 15, 9-12. Vintreet og greinene.

15. treenhet.
Vi får her noen hovedsaker i kristendommen, framstilt i en liknelse. En hovedsak er at kristen tro er personlig. Gud kaller oss ikke bare inn i en flokk. Vi er ikke bare et nummer blant mange. Frelse er personlig kontakt og liv med Jesus Kristus.

.
Jesus er vintreet - ikke bare rota. Det er ikke stamme på vintre, de er som en busk med greiner fra selve rota. Når Jesus er vintreet er han også greinene. Uten greiner eksisterer ikke noe vintre.
Jesus er det sanne vintre, trolig i motsetning både til falske religioner og til Israel i den gamle pakt. Med Jesus kom noe helt nytt.

.
Gud er selv vingårdsmann. Han steller med plantene og sørger for dem. Vi har altså med Gud å gjøre.
Bildet er kjent fra GT der Israel er vintreet. Slik kjente jødene det og visste det talte om forholdet mellom de troende og den evige Gud.
.
1. Der er nær forbindelse mellom Jesus og Guds barn.
Det er det første vi lærer av denne liknelsen. En kristen er ei grein på treet. Jesus er treet, og vi er greiner. Det er umulig å komme nærmere. Ved troen er vi planta inn i treet og blir en del av det. Det er livsforbindelse mellom en kristen og Jesus. Vi får vår kraft og vårt åndelige liv fra ham ved å være i ham som er stammen og roten. Derfor er vi døde uten ham. Vårt liv er Jesus. Og vi er i en stadig livsforbindelse med ham. Den er nødvendig. Så lenge vi er i ham er vi kristne.

.
Derfor er denne teksten meget viktig. Bare de er kristne som har samme liv og samme saft som Jesus. Kan noen være mer inderlig forenet enn et tre og greinene, spør Rosenius.

.
Jesus bruker en annen liknelse i Joh. 6 om dette inderlige forholdet: Han er det levende brødet. Den som eter ham, har evig liv. Jesus blir så ett med en troende som mat i kroppen. Og han er like nødvendig.

.
Men så får vi også vite den virkelige og egentlige forskjellen mellom en sann troen og falske kristne her. Den som ikke er ei grein på Jesus, er ingen kristen. For å være det er det samme som å være født på ny. Og det er det samme som å stole på Jesu frelsesverk alene. Det er å bygge sin frelse på Jesu sår og blod og bare vite av nåden til salighet. En kristen har ikke noe i seg selv. Han vet han er urettferdig og syndig. Men han vet også at han har fått noe nytt. Han har en ny rettferdighet og en fullstendig tilgivelse for alle synder. Han lever i nådens rike.

.
Ene i din rettferdighet, skjules all min nød.
Derfor er vi ingen ting utenfor Jesus Kristus.

2. Der er både falske og sanne kristne i menigheten.
Alle er greiner og ser ganske like ut i det ytre. De falske kristne ligner de sanne til forveksling. Der er mange med en ytre og formell kristendom. De er døpt, konfirmert, lever et anstendig og moralsk fint liv. Ved et tilfeldig møte kan en ta dem for rette troende. De er som plastblomster som kan ser perfekte ute.

.
Men de mangler det viktigste: de mangler livet. De har ikke den nære og inderlige forbindelsen med Jesus. De er ikke blitt en del av ham ved en sann og levende tro.

.
Hvem er disse ufruktbare greinene? De er greiner på ham, står det. De har vært troende en gang og hatt det rett med Jesus. Det går ikke an å si at en grein er i treet hvis det aldri har vært der. De var en gang med og vitnet om livssamfunnet med Jesus. Men alt ble ødelagt en dag. Og nå er de falske kristne.

.
Det er disse Jesus taler om andre steder. Han taler om ti jomfruer der bare halvparten var sanne og ble med inn i bryllupssalen. Han taler om et bryllup der en ikke hadde bryllupskledning på. Han sa at mange skulle prøve å komme inn uten å være i stand til det. Ja, en gang sa han at noen skulle tale profetisk i hans navn og gjøre store under - uten å være Guds rette barn. Alle disse ble kastet utenfor i mørket.

.
Derfor blir oppgjørsdagen, dommens dag, en alvorlig dag for mange. Da blir det avslørt hvem som er navnkristne og hvem som er hjertekristne.

.
Her sier så Jesus at de greiner som ikke bærer frukt, skal han ta bort. Det er et brutalt skille som oppstår da. Det skjer allerede her i tida uten at andre merker det. For det er Gud som tar greina bort. Og da ser ikke vi det straks. Noen av de som går i kirke eller bedehus kan altså egentlig være greiner som allerede er skåret av. Så lenge vi er i nådens tid kan slike greiner bli podet inn igjen.

.
I alle tilfelle blir det synlig i dommen. Da er forbindelsen brutt for alltid. De visner og brennes for evig. Greinene blir ubønnhørlig tatt bort til slutt. de var unyttige. Hvor mange slike visner greiner er det blant oss? Er vi det?
.
3. Frukt er det eneste sanne kjennetegn.
Åndelig frukt er bevis på sann kristendom. For, sier Jesus her: den som blir i Jesus, han bærer frukt. Da kommer frukten. Det er et kjennetegn på sann tro.
Bibelen taler om flere slags frukt. Vi leser om Åndens frukter i Gal. 5. Og det står om lysets frukt i Ef. 5, 9. I Rom. 1, 13 kaller Paulus de nye kristne for frukt.

.
Frukt er ikke resultat av anstrengelse. Det er ikke noe vi lager eller produserer. Frukt kommer av livsforbindelsen med Jesus. Hvis safta fra treet når ut til greinene, vil det skape frukt. Den blir en naturlig følge av et godt samliv med Frelseren.

.
Frukten her er et hellig liv i tro på Gud. Vårt hverdagsliv står i den inderligste forbindelse med vårt hjerteforhold til Jesus. Det ene følger av det andre. Et rett liv som kristen kommer slik som følge av livssamfunnet med Jesus. Vår viktigste oppgave er ikke å se etter frukter i vårt eget liv. Det er å være hos Jesus. Både vårt ytre og indre liv som kristne er deler av frukten.
.
4. Gud vil øke frukten i vårt liv.
Alt Gud gjør med oss har som mål å gjøre oss til bedre kristne. Vi kan ikke bli bedre i vårt forhold til Gud slik at vi selv blir verdige til være kristne. Det er alltid av nåde. Og det er nåde at han handler med oss også.

.
Men ytre sett kan vi bli atskillig bedre. Selv om vi bærer frukt, kan vi bære mer frukt. Ja, vi kan bære mye frukt, sier Jesus.

.
Men hvis det skal skje, må vingårdsmannen få stelle med oss. Han vil rense oss fra alt det som skjemmer og skader Guds rike. Derfor tar han fram kniven og tar bort en og annen kvist på oss. Gud prøver oss ved lidelse og prøvelser. Og renselsen skjer ved Ordet, det skarpe sverd som dømmer våre indre tanker og motiv. Egoisme og syndig begjær må renses bort, og vi bli vist hen til korset der syndere blir rene.

.
Dette kan koste for kjødet, vårt gamle menneske. Det er smertefullt når kniven skjærer i oss. Men det er nødvendig for å rense ut det vonde. Og han som holder kniven, gjør det i kjærlighet og ømhet.
Hvis vi kan tale om betingelser her, nevner Jesus noe: Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be.., v. 7. Her er hemmeligheten til det skjulte liv med Gud, og dermed til et fruktbart liv i verden. Bli i Jesus. Vi kan aldri bli ferdige med det enkle evangelium, ordet om korset til frelse. Å stadig tro det er å bli i hans kjærlighet, v. 9. For det var av kjærlighet han døde for oss, av kjærlighet kaller han oss, og av den samme kjærlighet vil han bevare sine venner. Du er elsket av Jesus.

.
En alvorlig prøve for oss er dette: la Jesu ord bli i oss. Det er å holde det for sant, og la det bestemme kurs og innhold i vårt liv. Og det er når vi holder Jesu ord (bud) at vi blir i hans kjærlighet, v. 10.

55) Mat. 11, 16-19.

DEN MINSTE - OG STØRSTE. 16. treenhet.

  I Guds rike er alle like. Og likevel er det forskjell. Det kommer fram på flere måter i Bibelen. Men ulikhetene har ingen ting med verdighet til frelse å gjøre.

.

En ny pakt.

  Døperen Johannes levde i overgangen mellom den gamle og den nye pakt. Her regnes han til den gamle pakt. Og der var han den største. Han var Guds engel som skulle berede vei for Messias. Og det er den største gjerning på jord. For det innledet en ny tidsalder for hele menneskeslekta.

.

 Johannes var mer enn de gamle profetene, v. 9. Prester og profeter i den gamle pakt så Messias langt borte og hørte om ham. Noen ganger så de bare svake antydninger om en kommende frelse. Andre fikk meget klare ord fra Gud om Messias og hans gjerning.

.

  Så kom Johannes. Han fikk se ham i egen person, peke på ham for folket, ja endog døpe Messias. Noen større enn det fantes ikke i den gamle pakts tid.

.

  I den nye pakt derimot var han "den mindre", som det egentlig heter. For i den nye tid hører vi ikke bare om ham eller ser ham med det legemlige øye.

.

  Nå får vi se inn i rikdommen av evangeliet. Vi får personlig erfare hva nåden i Kristus kan gjøre for en synder. Ja, syndenes forlatelse er så rik og ubregrenset at ingen kan fatte dybden her i livet. Men vi har fått smake det. Og så leve hele livet i troen på Jesus Messias. Det er det største for et menneske.

.

Kamp for kronen.

  Men dette får ikke et menneske på lettferdig vis.  Evangeliets tidsalder betyr ikke at alle mennesker er Guds barn eller at noen får del i frelsen uten omvendelse og bot. Det er heller ikke nok med et formelt medlemsskap i en kirke eller å utføre ritualer.

.

  En trenger seg inn med makt (v. 12), eller "griper det med makt". Døra er trang og veien er smal. Hindringene er mange både i verden og i oss selv.

.

Ingen vinner frem til den evige ro

som seg ei veldig fremtrenger...

- Satan ei nåden deg unner.

.

  Mange ga opp før de nådde målet. Og noen fikk visst aldri tak i hovedsaken eller kjernen i evangeliet. Mange jøder på Jesu tid gjorde ikke det (v. 16ff). Hans egne tok ikke imot ham (Joh. 1, 12). Det var tragedien den gang - og nå.

.

Visdommen.

  Noen tok imot. De hørte ordet om Jesus (v. 15). Evangeliet har en frigjørende kraft i seg. Når et menneske hører og gir Gud rett og tar imot nådens ord, løser Han syndens lenker. Jesus gjør et menneske virkelig fri (Joh. 8, 32).

 .

 Disse er det som viser at visdommen har rett. De bekrefter og dermed beviser at Guds visdom i Kristus er rett (v. 19).

.

56) Mark. 5, 35-43.

Jairus si dotter. 17. s. etter treenhet.

Jesus har nett lækt ei kvinne som rørde ved han. Men før det skjedde, hadde ein synagogeforstandar (Jairus) kome til han. Men Jesus braut av den samtalen og tok seg av kvinna først. Han ser alltid kven som treng han mest, og då må andre venta. Og denne teksten konsentrerar seg om soga om Jairus.

Noko kan me læra her:

1. Jairus får vita noko nytt.

Medan Jesus tala til kvinna som han hadde lækt, kom nokre tenarar frå huset hans og sa: Dotter di er død. Han trudde ho var sjuk og ville ha hjelp av Jesus til det. Han visste at Jesus kunne lækja sjuke. No fekk han høyra at det var slutt. Det var ein hard tale. Dei var ikkje diplomatar eingong. Dei berre sa den nakne sanninga, og den kan somme gonger vera tung å ta imot.  

2. Jesus greip inn.

Då skjer det: Men Jesus, står det, v. 16. Han høyrde alt og snudde seg straks til forstandaren og kom med dei finaste ord han kunne drøyma om i den stunda: «Ottast ikkje, berre tru.» No skulle eit nytt under henda. Han skulle få sjå at Jesus makta meir enn å lækja sjuke. Han kan vekkja opp døde og gje nytt liv. Det må ha vore ei forunderleg og ugløymande stund for han. Han var religiøs, kjende skriftene og ein leiar i synagogen i byen. No skulle han få sjå noko nytt. Men alle lærte kanskje noko denne dagen:

3. Jesu hjelp har ingen grenser.

Han hadde lækt ei sjuk kvinne, og kvinner var ikkje sett høgt i samfunnet då. Men Jesus kom med hjelp. Her kom ein av høgare rang, og Jesus gjekk til huset hans og. Men ikkje berre det. Dei fekk no sjå at sjukdom og naud kunne nå alle, både høg og låg. Korkje pengar eller høg stilling er grenser mot det vonde i livet. Det ser me kvar dag. Alle kan bli råma. Men Jesus har heller ikkje grenser for si hjelp. Han går til alle som har opne hjarto og ber han koma. Døden kjem og til alle. Ingen går fri den, men Meisteren hadde makt over det og.

Dette tyder eigentleg at me menneske er meir like enn me til vanleg tenkjer. Me har lett for å plassera folk i båsar og ser difor ulikt på dei. Lenge var det slik at mange såg ned på folk med ein annan hudfarge enn oss. Det har endra seg. Men ennå er det slik at mange ser ned på t. d. jødar. Antisemittismen vart ikkje slutt med Hitler. Den lever framleis, og slik kan det vera med andre mindre folkegrupper og. I Guds rike er det ikkje slik. I utgangspunktet er alle like som menneske. (Det tyder ikkje at alle automatisk blir frelste.)

4. Ikkje alle er med i alt.

Me legg merkje til at Jesus ikkje alltid vil ha tilskodarar. Mykje folk fylgde ofte med han når han gjorde under, som i v. 24. Slik var det truleg også ved Jairus sitt hus, v. 38. Men legg merke til at berre tri av læresveinane fekk vera med inn, v. 37. Han skulle ikkje ha eit publikum som berre ville sjå og kanskje mistyda og dermed kritisera han. Det var dei tri som ofte var med han på spesielle stader som fekk koma inn no: Peter, Jakob og broren Johannes. Han ville heller ikkje med seg inn kvinnene som gråt over den døde. Det var ikkje sikkert at det var ein hjartegråt. Det var vanleg skikk, på den tida, og somme av dei fekk til og med betaling for å gråta. Nei, Jesus ville ha stille og ro i stova.

5. Folk lo.

Til dei som gråt, sa Jesus: Kvifor græt de? Barnet søv og er ikkje død. V. 39. Etter menneskelege tankar skulle han ikkje ha sagt det. Dei berre lo av han og hadde ikkje tiltru til orda hans. Kva kunne han vita om det? Dei visste vel at bernet var død. Det såg dei. Men folk som ler av Guds makt og under, har Jesus ikkje bruk for. Han driv dei ut. Dei skal ikkje vera vitne til at noko stort skjer. Dei vil likevel berre håna han.

Det er nok slik mange stader i dag og. Folk ler av dei kristne og trua deira og har inga tru på Guds under. Dei bortforklarar det som godt dei kan. Jesus tolererte dei som lo ei stund, men til slutt måtte dei gå.

6. Underet.

Då skriv Markus det Jesus sa på sitt eige tungemål: talita kumi. Dei skjøna det han sa: Jente, stå opp. Den tolv år gamle jenta fekk nytt liv og reiste seg straks opp. Underet hadde hendt. Dei kunne mest ikkje tru det. Markus skriv: Dei vart heilt ute av seg av undring. Det var nyheter i Kapernaum der dette truleg hende. Gud hadde gripe inn.

Dette underet kunne ikkje haldast skjult lenge. Det var for stort til det. Likevel sa Jesus at dei ikkje skulle tala til andre om det. Kvifor gjorde han det? I neste kapittel ser me3 at Jesus forlet byen og gjekk heim til Nasaret. Han ville nok gå bort i fred utan mykje oppstyr. Og det kunen skje om dei tagde ei stund. Jesus ville ikkje bli kjendis på grunn av under og teikn han gjorde. Han hadde ein viktigare bodskap til folket: evangeliet om omvending og tru. Slik byrja han si teneste: Mat. 4, 17: Vend om, for himmelriket er kome nær. Det underet er størst, og det treng alle menneske. Amen.

57) Mark. 1, 40-45.

Tjenesten begynner. 18. treenhet.

Jesus begynner nå sin offentlige virksomhet. Dåpen og fristelsen var inngangsporten til det. Han gjorde sin tjeneste mest i Galilea, og senere var han i Judea også. Vi kan lære noe om Jesus og hans tjeneste her.

.

1. Jesus forkynte.

I v. 14 ser vi at Jesus var forkynner i Galilea. Det har alltid vært viktig i Guds menighet. Guds rike kommer ikke av seg selv, men ved forkynnelsen. Men den verdslige verden forkaster forkynnelsen og kaller det dårskap, som i 1. Kor. 1, 21. Dårskapen er ikke at vi forkynner dårlig, men det gjelder innholdet. Hva nytte er det i å tale om Jesus, sier verden. Gud sier: Det er slik det skjer.

.

Han forkynte Guds evangelium. Det betyr det glade, gode budskap. Tiden er fullkommet, sa han, v. 15. Guds rike er nær fordi Jesus er kommet. Med Jesu kommer kom altså en ny tid, og det er mye mer enn en ny tidsregning som vi også har etter ham. Jesus kom i tidens fylde, Gal. 4, 4. Guds forberedelse for en ny pakt var over. Nå skulle det skje noe nytt.

.

Forkynnelsens innhold er tydelig, og slik må den være i hele den nye pakts tid. Vi skal ikke slutte med denne forkynnelsen som innledet evangeliets tid. Slik begynte den og slik skal den fortsette.

.

Johannes forkynte omvendelse og tro. På den måten kommer du inn i Guds rike. Frelsen er personlig, og du må ta imot Jesus som din personlige frelser. Guds rike må bli min eiendom. Allmennreligiøsitet er ikke nok. Omvendelse betyr å bekjenne synden og vende seg fra den og tro på Jesus som vår eneste redning.

.

2. Jesus kalte disipler.

På sin vandring møtte han mennesker. En slik dag var han ved Gennesaretsjøen. Da så han noen unge menn som var opptatt i sitt daglige arbeid. De var fiskere. Jesus gikk bort til dem og kalte dem. Følg meg, sa han. Forlat dette yrket og bli min disippel. Du skal få et ganske nytt liv.

.

- Dette kallet kom uventa og var et nådekall. Hvordan kunne de fortjene å bli kalt til en slik tjeneste? Ingen fortjener å bli frelst, for vi har ikke vært slik at vi er verdige til det. I kap. 2, 13 skjer det samme med Levi som senere ble kalt Matteus.

.

Men det skjer ikke tilfeldig. Jesus kjenner alle mennesker og vet hvem han kan bruke. Jfr. Joh. 2, 25. Så er også vi kjent av ham, og det gir trygghet i kallet, både som kristen og som arbeider i hans rike.

.

- Jesu kall er en innbydelse til frelse. Det viktigste for oss er at vår synd blir tilgitt og dermed utslettet for Guds åsyn. Synden er vårt hovedproblem. Uten tilgivelse er ingen frelst. Syndenes forlatelse er selve frelsen. Det var derfor han kom. I Mat. 1, 21 står det klart: Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

.

I kap. 2, 16f skriver Markus at de skriftlærde klaget på Jesus at han holdt seg til tollere og syndere. Men det var derfor han kom! Det samme skriver Lukas i kap. 15, 1-2. Det var da Jesus talte bl.a. om den fortapte sønn. Gud tar imot syndere som kommer til Jesus. Det er evangeliets budskap.

.

- Jesus kalte dem til tjeneste. De skulle ikke lenger fiske i Gennesaretsjøen for å tjene til sitt daglige brød. Nå skulle de fiske mennesker. Det betyr å redde mennesker fra fortapelsen og for himmelen. Frelsen er ikke til isolasjon og egoistisk nytelse. Den er et kall til misjon og arbeid i Guds hage.

.

Det fine her er at Jesus selv skulle gjøre dem til slike arbeidere. Det samme gjelder for oss. Vi er ikke skikket i oss selv. Men vi vet at når han kaller til tjeneste, da vil han også gi det vi behøver. Vi skal bare være ydmyke slik at vi ikke tar oss selv til rette og velger en tjeneste.

.

- Disse første disiplene var lydige. De forlot alt det jordiske og ga hele sin tid og liv til Jesu gjerning. Det gjorde de også når det kostet alt å følge ham, slik han forberedte dem på i kap. 8, 34: ”Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.”

.

3. Jesus drev ut onde ånder.

En dag var de i synagogen, og der var en mann med en uren ånd som ropte og skrek, v. 23. Det var mange slike i bibelsk tid, slik det også er i noen misjonsland. Også i vårt land kan det nok skje.

.

I overført betydningen er det i alle fall aktuelt for alle mennesker. Mye urent får rom i menneskene. Syndene begynner i tankelivet, også blant troende mennesker. Her må vi slippe Jesus til, selv om det koster for oss. Han må drive det ut, rense oss fra skitne tanker, uverdige ord og gjerninger. Synden florerer og flommer over i blader. Bøker, TV og radio. Nå skal alt være tillatt, fordi verdens ånd har overtatt mye av ledelsen i landet.

.

La oss heller fylle livet med rene og verdige tanker og handlinger. ”Si synden og verden farvel.”

.

4. Jesus bad.

Allerede her i begynnelsen møter vi en bedende frelser. Da var han ofte alene. Og han bad for seg selv, for disiplene og for folket.

Skal også vi følge ham nå inn i lønnkammeret? Der har noen rikdommer gjemt til oss.

58) Luk. 9, 57-62.

19. treenhet. Skikka for Guds rike.

Her møter me tre som har kontakt med Jesus, og der Jesus krev alt av dei.. Det er vel med tanke på dette at Bjørnsom skreiv i si tid ”Over Ævne”. Det var slik han opplevde kristendommen i siste del av livet sitt. Og få ein menneskeleg synsstad er det over evne. Jfr. Kol. 1, 12.

Lat oss stansa for nokre sanningar her:

.

1. Ingen ER skikka.

Det er sant nok at alle er skapt skikka for Guds rike. Det seier ”skapingsteologien” klårt nok. Adam og Eva var fullkomne i hagen. Gud såg at alt var svært godt. Hadde me berre vore slik dei var! Då hadde jorda vore eit paradis.

.

Det mange gløymer her er det skræmande syndefallet i 1. Mos 3. Her er Bibelen som vanleg klår: Då kom alle menneske bort frå Gud. Me er alle fødde etter syndefallet og har med det syndegifta i oss. Då vart det ei uoverstigeleg kløft mellom oss og Gud. Ingen kan gå over den.

.

I tillegg er det slik at alle menneske syndar sjølv i handling, tankar og ord. Og det skjer kvar dag. Rom. 3, 23. Synda er alltid først og fremst mot Gud, og difor er det ei forbryting mot han å synda. Me syndar nok ulikt i konkret meining. Synda gir seg ulike utslag i livet vårt, grove og stygge eller meir fine og tilsynelatande uskuldige. Og all synd fører til sist til dom og den æveleg død, Rom. 6, 23.

.

Det er vanskeleg for eit moderne menneske å akseptera at han er ein syndar for Gud, og synda fører til ein grufull dom. Men det er naudsynleg å kjenna seg sjølv på rett måte, og det gjer me berre ved å sjå kva Bibelen seier om oss. Då får me syndarstemplet på oss.

.

2. Ingen kan GJERA seg skikka.

Det er kjent at alle menneske har prøvd å gjera nett dette. Religionane handlar om å bli slik at med kjem til Gud etter døden. Og du gjer folk mykje, - gode gjerningar, bøner, pilegrimsreiser osv. Heidningane har eit svært strev med dette, det kan mange misjonærar fortelja om, særleg dei som kom først til eit område med berre fedredyrking og anna.

.

Nokre trur at dei har lukkast med det. Dei meiner for alvor at dei er gode nok og har gjort alt dei kan for å ble betre. Bibelen kallar dei hyklarar og farisearar, for dei har ikkje lukkast etter Guds mål og standard. Ein kan og seia det slik: Dei har ikkje prøvd nok.

.

For Bibelen er klår: Ingen kan det. Jo meir alvorleg du tek dette, jo meir ser det kor umogeleg det er for eit menneske. Når det tek Guds ord på alvor og går hans veg, får du nok ein lukka munn og står skuldig for Gud. Rom. 3, 19. Jeremias seier: Kan ein morian skifta om si hud, eller ein leopard sine flerre, Jer 13:23. Nei, seier Gud – og då kan heller ikkje me bli sanne kristne på eiga rekning. Det er godt om me ser det i tide.

.

3. Jesus kan.

Evangeliet er nett dette: Jesus kan gjera oss skikka. Han sette oss i stand, seier Paulus, Kol. 1, 12. Han har gjort oss truande skikka, og det hender slik:

.

Jesus døydde for oss. Då er me på Golgata og ser krossen hans. Der døydde han i vår stad, for det var me som fortente døden. Han var Guds offerlam for vår skuld, Joh 1, 29 og 1. Pet 2:24. Det var naudsynleg at ein tok straffa og slik oppfylte også det kravet frå gud. Då opna han veg til det stengde paradiset og sjølve himmelen. Muren mellom oss og Gud er borte. Det går ei bru over den botnlause kløfta mellom oss. Det er krossen.

.

Det er også slik at kvar einskild av oss må få tilgjeving for den synda me gjorde, bli fødde på nytt til eit evig liv og bli reinsa får ureinskapen ved synda. Det skjer ved å ta imot det Jesus er og gjorde. Den ferdige frelsa må bli mi, elles går eg fortapt sjølv om alt er ordna hjå Gud. Sjå desse orda om det: 1. Joh 1, 7 og 9; Ef 1, 7. – Då er du skikka.

.

Han tek også vare på oss og varar oss gjennom heile livet til me står ved døra inn til himmelen. Det har han gjeve lovnad om. Joh 10, 28.

Legg her merke til det Jesus seier om dei som kjem heim:

v. 58: Dei er viljuge til å ta kostnadane ved å vera kristne.

v. 60: Dei bryt med alt i verda, til og med slekta om det er naudsynleg.

v. 62: Dei seier farvel til fortida og ser framover på Guds vegar. Kona til Lot gjorde ikkje det – og tapte.

Tak berre eit omsyn: Fylg kallet frå Gud. Lat Jesus styra livet. Kom straks – nå – for å bli skikka for himmelen.

59) Mat. 18, 1-11.

Den største. . 20. treenhet.

 Jesus og disiplene var kommet til Kapernaum i Galilea. Der hadde han talt bl. a. om tempelskatten (kap. 17). Skatt har til alle tider vært et omtalt og ømtålig tema blant mennesker. ”I samme stund” står det i kap. 18, 1 kom disiplene til ham med et annet slikt tema: Hvem er størst? Her tenkte de til og med på Guds rike. Der hadde de også en rangering. Og det er vel ikke stort annerledes i dag?

Hvem er størst? Er det et spørsmål som høver for Guds folk? Er det et tegn på modne kristne som lever i Guds vilje? Jesus tenkte nok sitt, det ser vi av måten han handlet på nå. Han tok disiplene virkelig i lære her, på en fin og pedagogisk måte.

Et lite barn.

Jesus ville at de skulle lære av barnet. Vi vet ikke hvor stort det var. Men det kunne ikke være et spebarn, for han stilte det midt iblant dem. Det var ikke størrelsen eller alderen på barnet som var viktig nå. Det var barnets karakter. Derfor ber han dem om å ligne barna. Det kan vise hva kristendom er. Det er noe ved barna som har betydning for vårt kristenliv og vår tro.

Barnet er hjelpeløst i alle ting, særlig når det er lite. Det kan ingen ting og må derfor lære alt. De lærer mye av sine foreldre helt fra den første tid. Senere kommer de på skole og noen går der i mange, mange år før de har fått sin endelige utdannelse. Barnet er også tillitsfullt og tror på sine nærmeste. Men vi har også sett at barna er redde fremmede og holder seg borte fra de som er harde og voldsomme. Mange barn har også lett for å lære og husker mye av det de hører.

Alt dette kan overføres på de kristne og vårt forhold til Gud. Slik er vi. Derfor kalles vi Guds barn. Vi er kommet inn i en slik stilling hos Gud.

Omvendelse.

Det er særlig i forbindelse med omvendelsen at Jesus taler om barnet. ”Uten at dere omvender dere og blir som barn,” sier han. Og vi legger merke til at han taler til disiplene denne gangen, v. 1 og 3.

Hele Bibelen taler om omvendelse som en forutsetning for å være i Guds rike. Profetene talte til Isarel og ba folket om å vende om til sin Gud (Esek. 18, 32). Døperen Johannes taler omvendelse (Mat. 3, 2), og det samme gjorde Jesus (Mat. 4, 17). Også Peter talte omvendelse til folket på pinsedag (Apg. 2, 38) og senere (Apg. 3, 19). Det er en gjennomgangstone i Guds rike. Og det er hele tiden tale til Guds folk. Det samme er også tilfelle i Bibelens siste bok: I fem av sendebrevene blir noen kalt til omvendelse (Åp. 2-3). Ordet omvendelse betyr forandring av ulik slag, både av retning, sinn og levemåte.

Men her i vår tekst er det egentlig ikke denne omvendelsen Jesus taler om. Disiplene er nok kristne på denne tid. Men, som A. Barnes sier, deres mening og innstilling til Guds rike og Messias må forandres. Det samme sier Norsk Studiebibel (ved Th. Gilbrant): ”Formaningen om å vende om og bli som barn (er) en fordring som stadig må gjentas og som er rettet til disiplene.

Derfor sier Jesus at vi ikke skal forakte de små, v. 10. Barna er en viktig læremester for oss både menneskelig og åndelig. Og det har noe med ydmykhet å gjøre når vi skal lære av noen som er mindre enn oss selv. Vi tenker vanligvis at vi må lære av dem som er bedre enn oss selv. I Guds rike er det annerledes her. De små skal lære de store. De har noe som vi kanskje har glemt eller mistet.

Her sier Jesus noe mer: Barna har en engel med seg, og han står alltid for Gud Faders åsyn. Gud har altså omsorg for de små. Har tar vare på dem. Å være for Guds åsyn er nettopp et uttrykk for beskyttelse og vern. Jødene mente at alle troende hadde en skytsengel med seg. Her har vi i alle fall et ord for at barna har det. Bildet av barnet som leker ved fossen med en engel svevende over seg, er faktisk et godt eksempel. Se også Hebr. 1, 14.

Jesus vil lære oss her at vi ikke skal forakte noe menneske. Hver enkelt er skapt av Gud og han har omsorg for dem. Vi skal ikke se ned på mennesker som er svake eller ikke så godt utrustret som de fleste andre. De har lettere for å lære av barna og være som dem. ”Ikke engang dårer skal fare vill,” sier en profet (Jes. 35, 8).

For Jesus er kommet for å søke og frelse alle fortapte, som det står i v. 11. Det samme ordet finner vi om Sakkeus, Luk. 19, 10. Derfor kan vi bare bøye oss i ydmykhet og syndsbekjennelse og be om nåde. Det er veien for alle mennesker, og lykkelig den som innser det og går på Guds veier. Da opplever han at Gud opphøyer den ringe og setter oss i himmelen, bare for Kristi skyld. Det er det største vi kan oppleve, jfr. V. 1.

Er du også et slikt lite barn - som behøver alt?

60) Luk 12,13-21

Den rike bonde. 21. treenhet.

.

Teksten i dag handler om vår tids største avgud. Det har alltid vært slik til alle tider. Avguden er penger. Den har en fryktelig makt over folk flest. Noen kan gjøre hva som helst for penger, til og med drap av sine egne. Derfor skal vi være oppmerksomme og forsiktige i alt som handler om dette.

.

Her gjelder det først en familie og arven som skal deles, v. 13. Jfr. også Luk. 15, 12. Mange hjem og familier er blitt ødelagt på grunn av arveoppgjør. Da kan de bli fiender for resten av livet. Og det kan gjelde ganske små og ubetydelige ting som deles. Poenget synes å være at de må ha mest mulig av alt.

.

Jesus sa noe viktig her, i v. 15: Ta dere i vare for all havesyke! Ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. I 1978-oversettelsen kalles havesyken for ”pengebegjær”. Det er i grunnen et godt ord: Å ha begjær eller penger for pengenes skyld. Det er som en sykdom: de vil alltid ha mer og får aldri nok. Et slikt begjær fører uvegerlig til åndelig død. Derfor skal vi ta oss i vare, sa Jesus. Å stadig ønske det vi ikke har, fører tanke og sinn inn i en snare som kveler det åndelige liv.

.

Jesus forklarer dette videre med en lignelse. Han taler om en mann. Og han har mange slektninger nå. Kanskje du er en av dem?

.

Jesus vil lære oss noe her:

La oss se hvordan denne mannen var. Det er klokt å lære av Bibelen. Det er Guds egen visdom som ligger bak den. Der ser vi farene i livet – og veien ut.

.

1. Mannen var rik.

Han hadde kanskje fått en god arv etter foreldrene eller det var ved ærlig arbeid. Det er fint når folk arbeider og vil klare seg selv. Det er ikke det Jesus peker på her, og det er slett ikke galt å arbeide og tjene penger.

-Men det er farlig!

David sier: Når rikdommen vokser, la ikke hjerte feste seg ved det. Salm 62, 11. Mange fikk sitt liv ødelagt på grunn av Mammon. I den pengeverden vi lever i nå, er det ekstra viktig å passe på.

.

Bibelen sier noe om penger. Her nevner vi dette:

a) Pengene er usikre. Paulus skriver i 1. Tim. 6, 17: Du skal pålegge dem som er rike å ikke sette sin lit den uvisse rikdommen. Pengene visner og råtner og varer ikke. Vi må ha en tryggere grunn for framtida enn den.

.

b) Pengene er en rot til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Det onde i verden har mange årsaker, og pengene er en av dem. I mye av det som skjer i verden er pengene med, som i innbrudd, drap, branner for å skjule noe m.m. Judas forrådet Jesus for penger, Annanias og Safira løy om penger – og Gud straffet dem. Det skjer alltid – i Guds time. Ingen slipper unna følgene av pengekjærhet.

.

c) Penger hindrer frelsen. Mark 10, 24. Jesus sier der: Hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! Penger kan bli en ”gud”, og da går det galt. Penger har det med seg at folk blir opptatt av selve rikdommen, de har ikke plass for noe annet i sin tanke og sinn. Da står Gud utenfor. I Mark 4, 19 tales om de fire slags jord som Guds ord blir sådd i. Ett av disse stedene var: mellom klunger. Hvordan tolker Jesus det? Klunger er blant annet ”rikdommens bedrag”. Den lover så mye, lykke og velstand og fred i sitt indre. For sent oppdager mange at alt det var et bedrag. Pengene kvelte det indre liv og fred og lykke. Pengene fører til tomhet, når man lever for dem. Hold avstand og si deg selv: Bare Gud kan fylle mitt indre hjerte og liv. Penger må jeg bare ha av nødvendighet her i verden.

.

2. Han var en jordisk mann.

Han var sikkert en dyktig bonde og fikk stadig større avlinger. Derfor måtte han bygge større uthus og lager. Han var fremtidsretta og så nok arbeidet som sitt livsinnhold.

.

En dag tenkte han: Du har mye godt liggende … slå deg til ro – et, drikk og vær glad. V. 19. Nå hadde han ordnet seg godt, nå skulle han nyte livet som pensjonist. Det var ingen fare i mange år fremover. Han hadde satset alt på ett kort – og det er fatalt. Han hadde jo alt sitt her i verden. Og han hadde god tid. Slik fikk han døden på avstand. Djevelen sier ofte: Omvend deg på dødsleie. Og han vet at det er meget vanskelig.

.

Djevelen kommer med falske ord. Selv om han ville slå seg til ro, var sjeleangsten der fremdeles. Uroen i hans indre kunne ikke stanses med rikdom.

.

4. Han fikk sitt største sjokk i livet:

Men Gud sa! Det hadde han glemt og ikke tatt med i betraktning. Gud hadde fulgt med i hans utvikling hele veien. Det trodde ikke mannen. Gud var utenfor hans livstanke.

.

I denne natt, sa Gud. Ingen betenkningstid eller utsettelse. Denne røst kommer alltid og til alle. Og det er noe helt annet enn det folk flest er opptatt av i dag. De regner ikke med Gud, like lite som denne mannen.

.

Mannen var en dåre. Han var ikke verre enn andre. Han var akkurat lik deg som har stengt Gud ute fra ditt liv. Og da kommer bestandig døden uventet. Lynet slo ned i hans sjel. Nå var alt forgjeves av det han hadde gjort. Han var ikke stygg og umoralsk som menneske. Men han glemte Gud – og måtte han nå angre på i alle evigheter.

.

Din sjel, sa Gud. Den tilhører nemlig ham. Og en dag krever han den tilbake. Da skal Gud kalle alle mennesker til regnskap for seg. Hvordan vil det gå da?

.

5. Det viktigste var glemt.

Da Gud begynte å tale til ham, oppdaget mannen at det var noe han ikke hadde på tross av alt det han hadde. Han var ikke rik i Gud! v. 21. Og da er all annen rikdom bare til hinder og stenger en ute fra Guds himmel. Han glemte det viktigste: Å berge sin sjel. Derfor var han en dåre. Han hadde ikke tatt hensyn til den eneste sanne visdom.

.

Rikdommen i Gud – hva er det? Jo, det er at vårt navn står skrevet i Livsens bok. Da er du himmelarving, i vissheten om at Jesu blod renser oss fra all synd. Det er da navnet blir skrevet i himmelen.

.

Om jeg eide alt, men ikke Jesus,

Tror du det var nok å stole på?

Kunne dette hjertet tilfredsstilles

Med de ting som skal så snart forgå?

Om jeg hadde alt, men ikke Jesus,

Å, hva vinning var det for mitt vel?

Hva er hele verden mot å eie

Fred med Gud og frelse for min sjel!

.

Du er et Guds barn når du eier Jesus. Da sier han til deg: Du er rik, Åp. 2,9. Og David Welander synger så vakker: Navnet Jesus må jeg elsker, det har satt min sjel i brann. Ved den navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

.

Jeg bodde et sted og hadde møter i bygda. I hjemmet der jeg var, var det en liten, kjapp gutt. Han kom ofte på rommet mitt. En da stormet han rett inn og ropte: Kafeen er åpen! Da spurte jeg: Hva koster det der? Da kom det kjapt igjen: Ingen ting. Det er helt gratis!

.

Ved det middagsbordet tenkte jeg nettopp på det: Det er gratis – frelsen altså. Det er bare å forsyne seg.

- Har du gjort det?

-

61) Luk 10, 25–37

22. treenhet. En barmhjertig.

 Denne beretningen er om den barmhjertige samaritan og om den ubarmhjertige prest og levitt. Bakgrunnen for dette er ein lovkyndig som kom og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Jesus henviste da til Skriften. Det er der vi må lære alt om Guds rike. Den lovkyndige kjente til dette, og Jesus brukte det som inngangsport til hans sjelsliv.

Mannen hadde likevel et syndig sinn, for han ville rettferdiggjøre seg selv, v. 28. Det var spørsmål om hvem som var hans neste. For å vise det, fortalte Jesus beretningen om mannen som falt blant røvere. Vår neste er altså alle dem som har det ondt, selv om vi ikke kjenner dem.

Men vi kan også lese denne beretningen som et bilde på hvorledes en blir et Guds barn. Det er en vakker illustrasjon på det. Bibelordet har ofte en slik dobbelt bunn : Den har et konkret budskap i en konkret situasjon, og samtidig har den et dypere budskap. For meg er det utenkelig at Jesus har fortalt en så vakker historie bare for å si at vi skal hjelpe de syke. La oss også se kort på den dobbelte bunn nå, og her er flere trinn.

I. Hans liv.

Våre liv kan være svært forskjellige i det ytre, men de har likevel likhetstrekk. Det gjelder både de forskjellige mennesker og til ulike tider. Skapelsen har lagt mange fellestrekk ned i oss mennesker. Det er derfor mange livsskjebner i Bibelen treffer oss så godt. Det er også grunnen til at vi kan kjenne oss igjen i andre mennesker om det indre, religiøse liv - også fra helt andre kulturer og land.

Veien han reiste på gikk nedover fra Jerusalem til Jeriko. Det er en øde vei på omtrent tre mil. Og det er en høydeforskjell mellom de to byene på omkring 1200 meter. Den som har reist denne veien, vet litt om de bratte bakkene man ferdes på der. Jerusalem ligger 800 m o h, mens Jeriko ved Dødehavet ligger ca. 400 m u h.

At denne veien går så bratt nedover, kan for oss være symbol på livet uten Gud. Det er en vandring bort fra Guds by og nedover i synden og verden. I Josva 6, 26 sier Herren at den som bygger Jeriko opp igjen, er forbannet. Det betyr å være under Guds dom. Og det er denne verden.

Denne veien var full av røvere. De vil oss ikke noe godt. De er en fare for vårt liv og en fare i døden. Han fikk et smertelig møte med disse menneskene. han lå halvdød i gjen. Og da de ikke fant mer å stjele fra ham, forlot de ham. Han opplevde det samme som den fortapte sønn. Vennene gikk når de ikke fikk mer. Det er et tydelig bilde på verdens vesen og til slutt på syndens lønn og dom. Rom. 6, 23.

II. Et håp.

Da skjedde noe. Noen kom forbi, og det tente håp i hans hjerte. De må jo se hvordan han har det - og hjelpe ham! Først kom en prest. Han hadde så å si som yrke å hjelpe folk. Mannen tenkte nok at han selvfølgelig ville hjelpe. Han var en Guds tjener og kjente Skriftene. Han måtte vel også ha et barmhjertig sinn som ønsket å hjelpe den falne.

Men noen ganger er det nok slik at den vi setter mest lit til, vil svikte. Vi hadde rett og slett for høye tanker om mennesker - også Guds tjenere. Da blir vi ekstra skuffet. Og det opplevde denne mannen. Han så mannen, står det - men gikk forbi. Han hadde det vel for travelt og hadde ikke syn og nød for den som lå i veikanten.

Da kom en levitt forbi. Nytt håp tennes hos mannen. Levitten var også en tempeltjener og hjelpesmann i åndelige spørsmål. Den samme skuffelsen kom nå også. Han så ham og gikk forbi. Det var liksom det ikke angikk dem. Det var jo bare en stakkar. Grunnen var kanskje den at også de hadde forlatt Jerusalem og på vei nedover. Det verdslige sinn som rår der, kan ikke hjelpe noen.

III. Et nytt liv.

Da kom en tredje mann til stedet. En samaritan. Hva mannen tenkte, står det ikke noe om. Men det kan nok hende at alt håp var nå sloknet. Og noen hjelp fra en samaritan var i alle fall utenkelig. De var nærmest uvenner med jødene og hadde ingen omgang med dem. Joh. 4, 9. Men også her forregnet den syke seg. Det er så ofte vi tar feil når det gjelder mennesker. Det tror jeg vi alle har opplevd.

Samaritaneren stanset, bøyde seg ned og begynte førstehjelp med ham. Det var uventa. Noe slikt hadde ikke vært i hans tanke, det kan vi trygt si. For denne fremmede mannen hadde et annet sinn enn de andre. Og det stanset ham. Han fikk inderlig medynk med ham, står det. Og det er nettopp det sinn som gjør at vi vil gi evangeliet til andre - både i vårt land og utover hele verden. Og det sinnet kan vi bare få i samliv med Jesus.

Da han hadde gjort det han kunne her, tok han mannen med seg til et herberge og pleiet ham videre der. Vi skal ikke presse alle detaljer i beretningen. Men det er ikke galt å si at når vi hjelper andre åndelig talt, tar vi dem med dit Jesus forkynnes og blir lovprist. Det er i Guds forsamling en nyomvendt må være. Der får han omsorg.

Han sørget også for pleie videre. Det er en flott detalj. Det er ikke nok å be til Gud med en synder og si at nå må du klare deg selv. Et nyfødt barn klarer seg ikke selv. Det trenger hjelp. Det gjør også et menneske som blir født på ny.

Samaritaneren tenkte nok å komme tilbake en dag. Derfor sa han til verten: Hvis du legger ut mer på denne mannen, skal du får det igjen. Det betyr altså en fullstendig omsorg for ham. Slik er også Jesus. Han forlater ingen og lar oss ikke gå alene et eneste steg. Jeg er med dere alle dager, sa han til disiplene. La oss klynge oss til det løftet og vite: Snart "kommer han i det blå". Og da er vi framme.

62) Mat. 24, 37-39.

23. treenhet. Som Noahs dager var

Jesu første komme er ennå noenlunde godt kjent i landet vårt. De fleste har i alle fall hørt om ham og kjenner konturene av Jesu liv. Det er historisk og vårt eneste håp.

.

Men Jesus talte også om sitt andre komme. Tida for den nærmer seg med raske steg, selv om det nøyaktige tidspunktet er totalt ukjent for oss. Bare Gud i himmelen kjenner det klokkeslettet. Vers 36. Ikke en gang Jesus Kristus visste det i sitt jordeliv, Mark. 13, 32.

.

Men Jesus har gitt oss noen tegn i tiden før hans komme. Etter Jesu ord kan han rett og slett ikke komme før. Han drøyer lengst mulig, for å frelse flest mulig.

.

Her trekker han fram en historie som jødene kjente godt – og som vi også kjenner – om Noah og arken, og om Lot, Luk. 17, 28-30.

.

Som Noahs dager var, slik skal menneskesønnens komme være. V. 37.

.

Om alle sine ord sier Jesus ganske sterkt: Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noensinne forgå, v. 35.

.

Da gjelder det også ordene om Jesu gjenkomst. Det hjelper lite om folk nekter å tro det. Dagen kommer likevel! Jesus vil være her enda en gang.

.

Og da skal tida ligne på Noahs tid. Hva særmerket den? Det kan vi lese om i 1. Mos. og her i evangeliet. Jesus har fortalt oss om det.

.

1. DAGLIGLIVET.

Først: de var opptatt av dagliglivet, det jordiske arbeidet, v. 38. I og for seg er det ikke noe galt i det. Men når det blir selve hovedsaken, blir det en giftpil i sjela. Det er her djevelen har funnet et godt triks: Ved vår høye levestandard og utpreget materialisme har lurt millioner mennesker i Vesten til å tro at det er selve livet. La oss ete og drikke, sa de i Korint. 1. kor. 15, 32. Og så glemte de Gud.

.

Det er det vårt folk har gjort.

.

De åt og drakk, står det. De levde sitt daglige og vanlig liv – uten å tenke på Gud. Slik oppførte den rike bonden seg også, i Luk. 12. Men Jesus advarte Satan og sa: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Mat. 4, 4.

.

Dernest: de tok til ekte og gav til ekte. Familien som er villet av Gud, kan bli en stor hindring for Guds rike. Det forklarer Jesus også i Luk. 14, 20: En hadde tatt seg en kone, og derfor kunne han ikke komme. Det fineste på jord kan bli en stengt himmeldør. Er det slik du lever?

.

2. Synd.

Dernest: Det var en syndig slekt. 1. Mos. 6, 5 og 11-13. Menneskene levde i synd, stor synd og grov synd – og ”uskyldig” synd. For alt som stenger for Gud, er synd, selv om det ser uskyldig ut. ”Menneskenes ondskap var stor på jorden,” står det. ”Alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang.”

.

Det er ikke en beskrivelse av et gudfryktig hjerte. Det er hedenskapet.

.

Jorden var fordervet i Guds øyne, den ble full av vold, v. 11. Alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden, v. 12. Her var det ikke mange unntak. Det var blitt normalt å synde, og derfor kom det en stor og tung dom: Vannflommen.

.

I Rom. 1, 29-32 får vi en annen slik beskrivelse av hedenskapet i Romerriket. Den begynner slik: De er fulle av allslags urett, umoral, griskhet, ondskap osv. Avsnittet slutter slik: De gjør ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

.

Slik er alltid verden når den får slippe seg løs. Og stakkars den kristen som lever der og våger å heise rent flagg. David forteller oss litt av grunnen til det, Salme. 51, 5: Jeg er født i misgjerning. I Salme 58,4 er det et lignende ord: De ugudelige er frafalne siden de satt på mors fang. De som taler løgn, farer vill fra mors liv.

.

Vi kom til verden som fortapte syndere. Og folket kommer til å dø slik, om de ikke blir frelst ved Jesu blod. Noe enklere enn det duger ikke. Synden er grusom og stor, og vi trenger en skikkelig stor frelse.

.

Bibelen kaller dette naturlige menneske for kjøtet. Og det kan ikke og vil ikke gjøre Guds vilje. De setter tvert imot sin ære i sin skam, Fil. 3, 19.

.

Hvordan er det nå? Er det noe som ligner på Noahs tid i våre dager?

.

Folk har alltid syndet. På den måten er det ikke noe nytt. Men etter hvert har vi sett at folk blir mer preget av synden enn noen gang før. Og mon ikke vi ser noen nye tegn just her.

.

Ungdommen blir stadig yngre når de synder. Det som i eldre tid var en litt farlig lek med ”epleslang” osv, er det blitt brutalt og grovt. Barn ned i 11-12års-alderen er med på det voksen ungdom gjorde før. De drikker seg fulle, eksperimenterer med sex, driver med ran og innbrudd. Jeg mener selvsagt ikke at alle gjør dette. Men det er tendensen.

.

Synden blir stadig frekkere og grovere. De ser vi f. eks. på TV, som kan gi et godt bilde av vår tid. Der flommer det over av fylleselskap, hor, mord og ran. Det er blitt underholdning for mange mennesker. Og der slipper ikke Guds Ånd så lett til.

.

Pengegriskhet er synd. Vi får det inntrykk at svært mange strever i dag etter mer av alle ting. Og da trenger de penger. De arbeider seg nesten i hel for å holde tritt med naboer og slekt. For noen blir det så tyveri og underslag. Vi ser mer og mer av det: Ansatte i butikker stjeler (ikke alle!), rikfolk stjeler, og ledere gjør underslag i millionklassen.

.

Pornoindustrien har aldri hatt bedre dager, det samme gjelder narkoomsetning. Alt er med på å ødelegge folket. At så mange er hektet på dette, viser syndens makt og kraft i menneskesinnet. – Og mange flere ting kunne nevnes.

.

Et annet særtrekk skal med her: Skammen over å synde er borte. Frekkheten har det som sin frukt. Noen kulturledere og politikere har lenge arbeidet for å avskaffe den. For skam er jo besværlig. I vår ungdom rødmet vi av den. Nå skryter folk. –Og den verste synd er egentlig at de vraker Jesus – redningsmannen.

.

Vi har lov til og rett til å gjøre det vi vil. Andre skal ikke bry seg. Det er parolen.

.

Hvorfor sier vi dette? Er det noe å dra fram? Er det ikke bedre å være positiv? Ja, slik taler de som ikke forstår alvoret i tida.

.

Vi må si det fordi vi har kort tid igjen. Jesus kommer snart til jord. Vi står ved avslutningen – så mange tegn tyder på det.

.

3. Guds vilje.

En likhet er også dette: Guds vilje var kjent, og evangeliet var altså forkynt for folket. Noah fant nåde for Gud. Han var lysstrålen blant menneskene der. Tenk, midt i dette syndefordervet levde det én familie – som Gud så med velbehag til.

.

Peter må ha fått en åpenbaring fra Gud da han skrev sitt andre brev, kap. 2,5. Der kaller han Noah en rettferdighetens forkynner. Mens han bygde på arken, gikk han i sine fristunder bort til folket som betraktet arbeidet og lo av det. Og han sa: Det kommer en vannflom, en Herrens dom over jord. Men jeg bygger en båt, og alle som blir med der, blir berget. I 120 år drev han på med dette. Men folket bare lo.

.

I Norge er det 1000 år siden evangeliet kom til våre kyster. Og hele denne tida har evangeliet blitt forkynt. Noen ganger var det nok skrøpelig, men Guds ord ble likevel lest over hele landet.

.

Og fremdeles ler folk. Det bryr vi oss ikke om, sier de. Vi har annet å bestille.

.

Så fortsetter evangeliet å lyde utover jorden. Det skjer ved sendebud, radio, kassetter og TV og internett. Folk kan høre hvis de vil. Nå er det et nettverk som dekker hele jordkloden der Guds ord lyder. Det har aldri skjedd før. Og det er et tegn på Jesu snare lomme. Er du rede?

.

4. Arken.

Som den siste likhet her, er at arken var ferdig før flommen kom. Der var altså en mulighet til å bli frelst. Dommen trenger ikke komme overrasket over noen.

.

Da alt var klart, sa Herren til sin venn: Gå inn i arken, 1. Mos. 7, 1. Og han var lydig og gikk. Og Noah ble berget.

.

Slik vil det gå i den siste tid. Bare de som er lydige mot kallet og tror på frelseren, blir berget til slutt. Da står det: De visste ikke av det før vannflommen kom, Mat. 24, 39. De hadde ikke skjønt alvoret.

.

Brått, plutselig, uventet og overrasket kom vannet. I 40 dager regnet det, og vannet steg over alle fjell og hauger – 7 ½ meter over den høyeste toppen. Inne i arken var 8 personer og mange dyr. Da lukket Gud selv døra. Da kan ingen åpne den mer.

.

Da spørs det ikke etter, min venn, om du er døpt, konfirmert, er en snill og grei person, om du går på møte og gudstjeneste eller ofrer mye til de fattige og misjonen.

.

Da gjelder bare dette: Er du frelst av nåde? Det betyr at du tror på Jesus som din eneste redning fra det dype helvete. Du bygger på Kristi stedfortredende død på korset – uten e eneste gram av gode gjerninger.

.

Ennå er døra åpen. Jeg vil gjerne stå ved sida av døra og rope til deg: Kom!

Var du inne om han kom i sky nettopp nå?

---

63) Joh. 9, 39-41.

Domssøndag. Kristi kongedag.

Dom er et farlig ord. Det setter skille mellom mennesker, og det vekker ofte motstand og forargelse. For dommen setter merkelapper på folk, og det er ikke lett å akseptere. I tre bibelvers taler Jesus her om dommen.

Ordene foran teksten er hans bekreftelse på at han er Guds Sønn, og da har han myndighet til å avsi dom. Tidligere i kapitlet har han også vist at han har makt da han helbredet en blindfødt. I kapitlet etter dette taler Jesus om seg selv som hyrde og frelsesdøren. Det skulle ikke innebære noen dom, men heller omsorg og hjelp.

Det viser seg da at Jesus som frelser også forarger menneskene. For vi vil helst berge oss selv og dermed få ære for det også. Mens Jesus stadig taler om at han er den eneste mulighet vi har til å bli berget for evigheten. Når så menneskene ikke vil vite av det, kom naturlig nok Guds reaksjon og dom. For han er konge over alt folket og har dermed myndighet. Vi samler budskapet om noen ord.

1. Om å se.

Synet gjør at vi vet hvor vi går og noe av det som er omkring oss. Da vet vi om farene og om vi er på vei mot målet. Derfor er det viktig å se rett og ha et klart syn.

Åndelig sett er syn uttrykk for å være klar over sin åndelige tilstand. Det er å forstå noe av Guds plan og frelse. Vi vil aldri skjønne dette helt og fullkomment her i livet. Det vil alltid være slik at vi ser som i et speil. Paulus sier til korinterne: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte. … Nå kjenner jeg stykkevis.» 1. Kor. 13, 12. Vi er som barn og vet litt om noe. Det fullkomne åndelige syn får vi først i evigheten. Avgjørende er at vi har fått åpne øyne slik at vi ser det viktigste i livet og får det rette med Gud.

2. Om blindhet.

Noen tror at de ser og lyver for seg selv. Det er selvbedrag. Det er dette Jesus vil vise fariseerne og oss alle i dette avsnittet. Han taler om at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. Da mener han nok at de som tror de ser, skal miste sitt innbilte syn en dag. «Vi er alle blindfødte og vet ikke hva vi skal gjøre for å bli seende,» sier W. F. Besser med rette.

Fariseerne skjønte at han siktet til dem. De sier: Vi er kanskje også blinde? Selv trodde de at de hadde ganske godt syn på åndelige ting. Men Jesus gjennomskuet dem som han alltid gjør med mennesker.

Det kan være flere slags blindhet. Bakgrunnen for denne samtalen er sikkert helbredelsen av den blindfødte i begynnelsen av kapitlet. Dette var sikkert uforståelig for hans foreldre og nærmeste. C. H. Martling kaller det «den gåtefulla blindheten». For lidelsen er gåtefull. Vi vil vel aldri forstå den fullt og helt. Vi tror at Gud kan gjøre alt og at måtte kunne finne en måte å hjelpe de lidende på. En slik tanke er i seg selv blindhet, for da forstår man ikke at Gud er en suveren Gud.

Noen har sagt at ingen er så blinde som den som ikke ser sin egen blindhet. Utsagnet er kanskje et paradoks. Men det betyr at den blinde ikke forstår sin egen situasjon. Men egentlig burde de forstå det. Det er logisk at den som ikke ser, han ser ingen ting og må skjønne at han er blind. Men det kan være mer behagelig å late som om man ser. Da blir nederlaget ikke så stort i første omgang. Men den blinde vil alltid bli avslørt. Og da skal det vise seg at bak all blindhet ligger synden. Syndens former og uttrykk er ulike, men har ett fellestrekk: Den motstand mot Gud. Ville folk omvende seg og tro på Jesus, ville synet komme! Det er den eneste vei. Det ligger et dekke over de vantro, for denne verdens gud har forblindet dem. 2. Kor. 4, 4. Men sier han, «når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort» (2. Kor. 3, 16).

3. Om skyld.

Det noen ikke tenker på er at synd medfører skyld for Gud. Jesus svarer fariseerne: Nå sier dere: vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige. V. 41. Synd er motstand og uvilje mot Guds bud og vilje. All sammenlikning vil halte og ha svake sider. Men det sier noe: Bryr du deg ikke om trafikkreglene f. eks. i en rundkjøring, vil du snart oppleve et «krasj». Det vil få følger og du dømmes i retten som en skyldig.

Skyld er derfor en følge og reaksjon på noe galt vi har gjort. Men det kan gå lang tid mellom gjerningen og den endelige dom. Slik er det mange ganger i verden, og slik er det i Guds rike. Men hele tiden ligger skylden der selv om du ikke føler den. Du kan være sikker på at Gud holder regnskap med alt og vil føre det fram i lyset i rett tid.

4. Dom.

Til dom er jeg kommet til denne verden. Slik innledes teksten vår. Det skulle vi ikke tro etter ordet i Joh. 3, 17: Gud sendte ikke sin Sønn for å dømme verden. Han skulle frelse. Det var hovedsaken hele tiden. Selv sier han i Joh. 12, 47: Jeg er ikke kommet for å dømme verden. Det gjelder hans første komme. Det skal skje på den ytterste dag, kap. 12, 48. Bibelen er stjerneklar på det.

Men også dom kan være flere ting. Ordet betyr også å skille fra hverandre. En dom er jo egentlig det: Den skyldige blir skilt fra de uskyldige i en sak. Da er det faktisk slik at selve Jesus forkynnelse setter et skille mellom troende og vantroende. Det er fremdeles slik.

Ved en sann og rett forkynnelse av Guds ord, vil tilhørerne bli delt i tro grupper. Noen tar imot og nikker gjenkjennende mens andre rister på hodet og tenker: Dette vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Til en slik dom kom Jesus. Det skjedde stadig vekk der han var.

64) Luk. 15. 11-32.

Bots-og bededag. Den yngste sønnen.

Dette er den fineste perle blant Jesu lignelser. Den viser oss hvem og hvordan Gud er. For her leser vi om den fortapte og hjemkomne sønn. Og han er et bilde på mange mennesker. For her taler Jesus egentlig om oss alle. Vi er kommet bort fra Gud ved synden og må kalles tilbake om det skal gå oss godt i evigheten. Når vi husker på at Jesus talte til jøder, taler han nok først til dem om deres stilling til sin Gud.

.

Men på en særlig måte er det bilde på de som går ut i verden og roter livet sitt til i synd og skam. Vi skal se litt på hvordan det gikk med ham til slutt ut fra dette perspektivet.

.

1. Sønnen drog bort.

Den yngste sønnen var en synder som alle andre mennesker. Men her ser vi synderen som gå bevisst bort fra Gud og lever i synden. Han går stadig videre i synd, som når man går nedover en trapp. Han kom dypere og dypere ned og dermed bort fra sin far og Gud.

.

- Første gang vi ser det er i vers 12. Da går han til faren og sier: Gi meg den arven eg skal ha. Det er en ganske uvanlig framgangsmåte. Som regel blir arven utdelt etter at faren er død. Men det ser altså ut til at det var mulig å få forskudd på arven.

.

Den unge mannens synd var at han krevde arven. Gi meg! sier han. Det åpenbarer hans tanker kanskje gjennom lang tid. Han hadde planlagt å dra ut i verden, og da behøvde han penger. Hans hjerte var ikkje lenger i hjemmet. Han søkte utover til andre steder. Nå ville han styre livet selv. Og det er tanken til mange unge mennesker.

.

Slik begynner mange synder. Tanke og hjerte blir opptatt av andre enn Gud og hans rike. Lengselen til noe annet enn det kristne blir sterkere og overtar styringa av livet. Noen tror kanskje at de kan ta med seg det trygge og gode som troen gir oss. Men de finner snart ut at det passer ikkje i det verdslige livet.

.

- Deretter dro han til et land langt borte, v. 13. Han samlet sammen alt han eide, sier Jesus. Men han eide vel ikkje noe annet enn det han hadde fått av faren. Hver eneste krone ble med på lasset. Det betyr trolig at han ikkje tenkte på å vende tilbake noen gang. Han var ferdig med livet hjemme for alltid.

.

Vi vet ikkje hvor godt kjent han var i geografien, eller om han bare reiste ut på måfå. Han kom i alle tilfeller langt bort fra farshuset og hjemmet. Det er bilde på livet i verden og synden. Og det er slik at til lenger man lever i en gudløs verden, til lenger bort fra Gud kommer man. Synden fører menneskene ut i nye synder, og det er alltid i retning bort fra den himmelske Far.

.

- Han sløste bort alt han eide, v. 13b. Han brukte det opp på seg selv og sine venner. Og det betyr nok et utsvevende liv. Ungdomsoversettelsen fra 1959 sier: Han skeiet ut. Og broren hadde trolig hørt rykter om at han levde med skjøger, v. 30.

.

En engelsk bibel (NEB) har et talende uttrykk om dette: Han levde et liv likegyldig for følgene. Det taler om et menneske som ikkje tenker på konsekvensene av sitt liv og ikke planlegger noen framtid. Han lever i nuet og ”nyter” livet dag for dag. Han satte alt over styr i dette livet, v. 14. Da hungersnøden kom, hadde han ingen ting igjen. Nå var han på bar bakke og led nød.

.

- Siste trinn på syndens vei er kommet til ham. Han ba om å få gjete svin hos en bonde. Det var den mest avskyelige stilling en jøde kunne komme i. Svinet var et urent dyr etter loven, 3. Mos. 11, 7. Slik hadde han nok aldri hatt det hjemme hos sin far. Synden fører et menneske bort i et verre liv enn de hadde som troende. Men det tenker de ikkje på i forkant.

.

Nå ønsket han bare å fylle seg med grisemat, skolmer som grisene åt, v. 16. Det er også en fornedrelse. Dermed var han på linje med urene dyr som eter det menneskene ikkje vil ha. Det er det nederste trinn på stigen. Han kommet ned i søla. Kanskje han ikkje en gang fikk grisematen, han ønsket bare å få den.

.

- For nå står det så betegnende: Ingen gav ham noe. Han fikk ikkje det han ønsket her heller. Vennene var mange så lenge han hadde penger å strø om seg med. Den rike gutten var nå blitt fattig. ”Dypere ned i elendighet kunde han ikkje komme, og sultedøden stod for døren,” sier S. Odland.

.

2. Sønnen ble omvendt.

I v. 17 i teksten kommer den store forandringa. Han ble bokstavelig talt omvendt. Han kom til seg selv, står det. Eller det er sagt slik: Han gjekk i seg sjølv (nyno). Han begynte å tenke på nytt. Det var nødvendig om det skulle gå ham vel. Og det var Guds Ånd som arbeidet med ham. Ånden kaller menneskene mens de er i synden, ellers hadde ingen blitt omvendt.

.

- Først ser vi at han erkjente sine feil og sin synd, v. 18 og 21. Han planlegger å si til faren: Jeg har syndet mot himmelen og for deg! Det var en fin erkjennelse. Og vi ser av v. 21 at han sier også det til faren.

.

Erkjennelse og bekjennelse av vår synd er en forutsetning for frelse. Den som fusker her, vil aldri oppleve fred med Gud. Vi husker nok ikkje alle enkeltsynder, men vi får også lov å be om tilgivelse for alt det vi har glemt. Men når Gud minner oss om en synd som kanskje ligger langt tilbake i tid, må vi erkjenne den og be om nåde.

.

- Dernest ser vi at han tok et avgjort standpunkt og brudd med det gamle livet. Eg vil stå opp, sier han i v. 18. Og i v. 20 ser vi at det skjedde: Han stod opp. Det er ikkje vårt valg og standpunkt som frelser oss, men det hører med til omvendelsen. Og denne unge mannen kom visst aldri tilbake til landet langt borte. Fortiden var forbi.

.

Rosenius sier i en preken over denne teksten: ”Syndenøden er for liten, hvis det ennå er noe i verden som er mer dyrebart enn Guds nåde. Det er for lite sorg over synden hvis du bare snakker om å omvende deg, men ikkje lar det bli handling.” Her ser vi at også Rosenius regner med et avgjort standpunkt og et valg i omvendelsen.

.

- Vi ser også at sønnen nå var blitt ydmyk i forholdet til sin far. Han tenker ut hva han skal si til fare sin. da vil han også si at han ikkje er lenger verdig til å kalles hans sønn, v. 19. Det er det rette sinn. Vi er aldri verdige til å bli Guds barn. Og omvendelse er sinnsforandring. Når sønnen kommer hjem, ser vi i v. 21 at han virkelig sier dette.

.

Men her legger vi merke til at han ikkje får tid til å fortelle far alt det han hadde planlagt å si. I forkant i syndelandet tenkte han å be om å få bli en tjener hos far. Ordet for tjener er her ”mistiås” som betyr en leiesvenn, en som arbeider for lønn. Det viser også hans ydmykhet. Han er ikkje lenger sønn, men skal leies inn som en fremmed. Han uttrykker seg også litt interessant her. For han sier egentlig ordrett: Gjør meg til en tjener. Av fødsel var han sønn. Som en tjener ville han bli degradert, og det er den ydmyke villig til. Men han kom aldri så langt at han fikk si dette. Faren kom han i forkjøpet, v. 22.

.

Omvendelsen var ikkje bare ord på forhånd. Han våget å si det rett ut. Og det var rett. Før hadde han kommet med krav om arven, nå vet han at han hadde mistet all rett. Det ydmyke sinn er det som erkjenner sin synd og at man er uverdig. I fortsettelsen skal vi at han likevel fikk mye av far. Guds nåde og rettferdighet er nettopp det at Gud gir og gir mer enn vi fortjener.

.

3. Sønnen kom hjem.

Det han tenkte, skjedde til en viss grad. Han nådde hjem, og der opplevde han noe. Jeg tror at det glemte han aldri. Slike ekstraordinære opplevelser går ikkje så lett i glemmeboken. La oss se på noe av det her:

.

a) Han ble godt mottatt, v. 20. Faren omfavnet ham og ønsket han velkommen tilbake med et tradisjonelt østerlandsk kyss. Han hadde stått lenge og ventet og speidet bortover veien. Tanken har vært der dag etter dag: Kommer han ikkje snart? Denne dagen var også far ute på trappe og så bortover veien og markene. Og langt der borte får han øye på en liten prikk som kommer bortover. Det må være ham!

.

Slik står Gud i himmelen og speider ut i verden og ser etter syndere som vender om. Han har nok sett etter deg også. Har du nådd fram nå?

.

b) Han opplevde nå at alt var ferdig til hjemkomsten, v. 22. Han skulle få klær og sko og ring og mat og en stor fest. Det er alt sammen flotte symboler på frelsen vi får av nåde.

.

Den beste kledningen er Kristi rettferdighets drakt som skjuler alle synder. Jesus kjøpte den på Golgata ved sin død. Og nå gir han den bort for ingen ting, bare du kommer og tar imot. Det var høytid i huset da tjenerne kom med drakten og kledte den fortapte synderen. Han ble en ny mann.

.

Ringen er tegnet på frihet og trofasthet. En slave kunne ikkje bære ringen. Her viser faren åpenlyst for alle at han vedkjenner seg gutten som sin sønn. Han skal ikke være slave eller tjener. Han tilhører huset. Ringen er også tegn på rikdom og en høy stilling. Slik har også en kristen fått et nytt liv som Guds eget barn.

.

Deretter fikk han nye sko på føttene. De skal brukes når vi går, altså bilde på vårt liv som kristne. Også dette var et tegn på oppreisning for gutten. For oss er sko ”den beredskap som fredens evangelium gir”, Ef. 6, 15. Sko trenger vi særlig når vi skal ut, f. eks. i kamp eller i arbeid og å stå støtt.

.

For oss er det naturlig å tenke både på vår stilling som kristne der vi blir faste ved evangeliet, og på vår tjeneste til å gå ut med evangeliet. Vi lever selv av det evangelium som vi skal forkynne og dele med andre.

.

Alt dette var ferdig. Faren ba bare tjenerne om å hente kledningen og det andre. Alt lå klart til han kom hjem. Slik er det med evangeliet. Jesus ropte det var fullbrakt på korset. Joh. 19, 30. Og tjenerne som skulle innby til fest, fikk dette budskapet å gå med: Kom, for nå er det ferdig. Luk. 14, 17.

.

Da begynte festen, og det står ikkje noe om når den skulle slutte. V. 24. Det blir glede i himmelen når en synder omvender seg, v. 10. Festen er et bilde på himmelriket i et nøtteskall. Hovudspørsmålet for oss alle er om vi skal være der, eller om vi blir støtt ut utenfor i mørket. Skal det går oss vel, må vi følge den yngste sønnen på hans vei.

65) Luk. 6, 20-23.

Alle helgensøndag. Bergpreika

  

1) De fattige, v. 20.

  Det første kjennetegn på de troende er fattigdom. Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Det er det første Jesus ser når han møter en troende. Han møter en åndelig tigger.

  Oversettelsene av dette verset varierer litt, flere av dem er forsøk på en fortolkning. NO-77 sier: fattige i seg selv. Gunnes oversetter: salige er de som vet seg fattige. Lyder Brun oversatte slik: fattige i hjertets inderste. En ny engelsk bibel sier det slik: salige er de som vet at de trenger Gud.

  Alt sammen er rimelige og gode tolkninger av tanken her. Det er ikke tale om å være fattige på jordisk gods eller ha små evner. Jesus priser heller ikke de salige som er lite åndelige i sitt liv.

  Han sier heller dette: De hjelpeløse og elendige er hans venner. De er så fattige og små at de ser sin synd. Men det er vanskelig for det stolte menneskesinn, og derfor blir nok mange utenfor. Det koster å innrømme sin skyld.

  a) Begynnelsen til kristenlivet var slik. En forutsetning for å bli frelst er ydmykhet. Det er å innrømme at en står skyldig og uren for Gud og fortjener hans dom og straff. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde, skriver Peter (1. Pet. 5, 5). Og Jesus bruker et drastisk eksempel: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (Mat. 18, 3). Profeten Jesaja skriver inspirert av Guds Ånd: Herren sier: I det høye og Hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd (Jes. 57, 15).

  Slik beskrives det sinn som søker Gud. Og Bibelen gir en sann beskrivelse av mennesket. Det er syndig og ugudelig og framfor alt hovmodig overfor sin skaper. Bedrøvelsen etter Guds sinn som virker omvendelse er å innrømme sin skyld uten forbehold. Når synderen ser Guds vilje og krav som han umulig kan oppfylle - og så innrømmer det og betingelsesløst overgir seg til sin Gud, da skjer underet: den fattige blir rik! Da opplever han det døperen Johannes fikk høre i sin tvil på om Jesus virkelig var Messias. Mange under skjedde, det var kjent for alle som møtte Jesus. Men så legger Jesus til en hemmelighet: evangeliet forkynnes for fattige (Mat. 11, 5). I sin synagogetale i Luk. 4, 18 står denne hans oppgave først: Jesus er salvet for å forkynne evangeliet for fattige. Alt det andre er av underordnet betydning.

  Den synder som bekjenner sin skyld og innrømmer at han er liten og ringe, får erfare det: evangeliet om Jesus gir ham en ny og ufattelig rikdom: syndenes forlatelse. I en slik stund er Jesus nær. Gjenfødelsen er et faktum. Nytt liv er skapt i et synderhjerte.

  b) Og så blir fortsettelsen på samme måte. Voksteren i kristenlivet er ikke å bli fornøyd med seg selv og føle at en klarer det bra. Det er en vokster nedover. Som røttene på treet må vokse seg nedover i svarte molda for å bære et stort tre, vil en kristen bli mindre og mindre i egne øyne. I naturen og i verden er det motsatt. Det viser en igjen mer og mer ettersom en blir stor og sterk. Dette er paradokset i kristenlivet og troens verden: Jo større en er i Guds øyne, jo mindre viser en igjen blant mennesker. Det er den skjulte grunnmur som bærer huset.

  Døperen Johannes kjente denne åndelige visdom: Han skal vokse, jeg skal avta, sa han (Joh. 3, 30). Hemmeligheten med åndelig vokster er å bli mindre synlig for mennesker. Det er å vite at ikke blir noe annet enn fattige i oss selv og vet at vi trenger Jesus hver dag.

  Dette ser vi mange eksempler på. Og vi opplever det i møtene: Det blir alltid et "godt" møte når alle er små og fordringsløse, når vi åndelig talt setter oss selv nederst. Ei "knust" ånd på møtene er hemmeligheten til den overflod Jesus taler om i Joh. 10, 10 og å bære mye frukt (Joh. 15, 8). De største hindringene for dette er vårt eget ønske om å være store og betydningsfulle og å styre der vi ikke er bestemt til det. Den kritiske ånd er hovmodig, fordi den tror at den vet alt best selv. Den som vil bli stor, sa Jesus, skal være tjener for alle (Mark. 10, 43). Akt hverandre høyere enn dere selv, formaner Paulus (Fil. 2, 3).

  Da stiger Guds himmel inn i bedehus og kjøkken. Da er vi ikke bare salige, men vi opplever noe av det. Gud vil ha et bøyet og ringe folk (Jes. 66, 2). Da øser han ut over oss hele sin himmelske rikdom. Du blir rik i Gud. Og med den rikdommen er du med og gjør Jesus stor i denne verden. Du kan si med Jakob i møte med Esau: Jeg har nok av alle ting (1. Mos. 33, 11).

2) De hungrer, v. 21.

  Sett fra en synsvinkel har en kristen alt han kan få. i Jesus. Av hans fylde har vi alle fått (Joh. 1, 16). Slik står det skrevet. Men hvordan kan det da ha seg at vi hungrer? For det er tale om en åndelig hunger og tørst. Vi finner det også i et par salmer av Korahs barn.

  I Salme 42, 2f synger de: Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Denne hunger og tørst er et sterkt ønske som en føler må oppfylles. Slik dyret må ha vann for å leve, må en kristen leve i Guds nærhet.

  Korahs barn synger videre i Salme 84, 3f: Min sjel lengter, ja fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.

  Korahs barn var tempeltjenere og var i Herrens hus. Så snart de var utenfor, lengtet de tilbake. Det var der de hørte hjemme.

  Dette uttrykker også de troende lengsel i dag. For det bor en lengsel i oss - etter rettferdigheten av Gud.

  Først gjelder det oss selv også her. Den daglige synd er en plage for en levende kristen. Han hungrer etter ny tilgivelse når han har falt og forgått seg. En hellig redsel bor i sinnet: å komme bort fra Jesus. Paulus må ha ment noe av det samme i Fil. 3, 12: Jeg jager etter det... Vi er ikke framme ennå. Og det er ikke selvsagt at alle bekjennende kristne når fram. Farene langs veien og fiendene er for sterke til det.

  Det er også en lengsel etter å bli mer lik Jesus i vårt daglige liv. Det er her vi feiler så ofte og så lett. Orheims sang uttrykker en realitet: Å var eg meir deg Jesus lik, så hjartevarm og god. Vi skal ikke se mye på oss selv før vi oppdager avstanden mellom det og vår egen erfaring.

  Jeg satt i kirken i mange år og hørte far lese klokkerbønna fra koret hjemme: Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Er denne bønna slutt blant oss - også da den ble slutt i kirken? Guds ord ber oss å leve hellig hele uka. Den ber å legge av synden og alt som tynger (Hebr. 12, 1). Den ber å døde de jordiske lemmer som er synder (Kol. 3, 3).

  Hungeren etter det hellige liv i praksis må aldri stilne. Vi må ikke mettes ved å bli selvtilfreds. Er du blitt fornøyd med tingenes tilstand, er det fare for at den åndelige død allerede har funnet sted.

  Dernest eier vi lengselen etter samfunnet av de hellige, slik Korahs barn sang om. Og dette samfunnet er mye dypere enn å møte opp til gudstjeneste en søndag formiddag eller å gå på et bedehusmøte. De helliges samfunn er et broder-og søsken­samfunn. Vi er glad i hverandre - ikke av sympati eller felles interesser. Det er en hellig kjærlighet gitt oss av Gud i det øyeblikk vi tror. Da blir alle andre troende mine kjæreste venner. Er det rett med oss, eier vi det. Og denne kjærligheten kjenner ingen grenser. Møter vi et Guds barn i et fremmed land eller en ukjent by, kjenner vi usynlige tråder: vi eier den samme frelse og er på vei mot det samme mål.

  Men her ligger en fare som Djevelen har utnyttet ofte: Vi kan lett forveksle dette samfunnet med kirke-og organisasjons­samfunn. Den som tilhører min menighet eller min organisasjon er min venn og broder. Og det har ofte den sideeffekten at de andre - nettopp blir "de andre". Vi diskuterer ikke her om alle bekjennende kristne er sanne kristne eller om alle kirker er rette kirker. (Hvis slike finnes.) Men vi taler om den faren som ligger i dette: de kristne som ikke tilhører min gruppe kan lett bli betraktet med skepsis. Og da er den dømmende tanken  nær (kap. 7, 1).

  Jeg tror også det ligger en hunger i ethvert sant og våkent Guds barn etter vekkelse. Vi kan ikke se på eller tenke på de mange andre utenfor uten å kjenne nød. Det største en kristne opplever er å lede noen til Jesus. De predikanter som har opplevd det, kan aldri glemme slik bønnestunder. Gråten og hungeren lever i hjertet: kan jeg få be med enda en før jeg dør?

  Ikke minst er det også en hunger i oss etter å se mer inn i Guds ord. Peter skriver om det: Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse (1. Pet. 2, 2). Den som mener at han har forstått alt det vesentlige i Bibelen, er visst kommet inn på en tilgrodd skogssti. Der er nok mye mer å se. Paulus ba for de kristne at de måtte "være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er" (Ef. 3, 18). Mon ikke det også gjelder dybden i Guds ord? Det er der vi lærer å kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Derfor er det så fatalt når Bibelen ligger ubrukt.

  Men hvor herlig er det ikke å mettes ved synet av Ham i hans eget ord!

3) Salige er de som gråter, v. 21.

Det er ikke en menneskelig gråt over motgang og sorg som alle mennesker har. Her er vi i den åndelige verden der det i første rekke tales om vårt forhold til Gud. Vanlig gråt er ikke kjennetegn på et Guds barn og de hellige i himmelen. En kristen har mye å gråte over i sitt åndelige liv. Der er glede over syndenes forlatelse, men også gråt over de mange synder og ulydighet vi gjorde oss skyld i gjennom et langt liv.

4) De blir forfulgt, v. 22.

  Det verdslige sinn tåler ikke renhet og gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene (som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte kristne.

  Formene en slik forfølgelse kan ta vil være forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den. Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som Fjellstedt skriver.    Velsignelsen i løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land, ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.

  Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.

  Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme opplysninger om andre.

9. De opplever glede, v. 12.

  Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei. For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.

  De troende venter en annen lønningsdag enn her på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.

  Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled deg midt i kuleregnet.

---