Tekstrekke 2 - nye tekster del B.

Tekstrekke 2 - del B. 

Kirkeåret.

32) Joh. 10, 1-10. 3.s. Påske.

Jesus begynner dette kapitlet med det dobbelte «sannelig, sannelig». På grunnteksten heter det: Amen, amen. Det bruker han for å understreke budskapet på en særlig måte. Han tar opp tråden i kap. 9 der en blindfødt fikk synet, og Jesus bekrefter at han er Guds Sønn. Dette avsnittet et tolket på to måter, og begge har noe for seg. Den ene måten å se det på, er at Jesus er den nye hyrden i den nye pakt i motsetning til den gamle pakt under Mose lov. Luther derimot talte over denne teksten i 1522 og sa det handlet om de rette forkynnere i motsetning til paven og de katolske prestene. La oss se på teksten i vid forstand.

1. Døren.

Det er ett av bildene Jesus bruker om seg selv. I v. 9 sier han rett ut: Jeg er døren. Og i v. 1 nevner han den generelt: Den som går inn gjennom døren. Døren er åpningen inn i Guds rike, og det sier samtidig at vi av natur er utenfor. Det er følgen av syndefallet. Døren setter et skille mellom de som er inne og de som er ute.

I 1. Mos. 3, 23-24 ser vi at Gud stengte inngangen til Paradis. Etter den tid er alle mennesker født utenfor Guds rike. Det er konsekvensen av syndefallet. Og det finnes bare en dør inn til Gud, hans Sønn Jesus Kristus. Joh. 14, 6. Derfor er han vær eneste mulighet og vårt håp. Det er rett og sant det Tr. Bjerkrheim synger: «Du kjem ikkje utanom Jesus om inn du til livet vil gå.»

Men vi må gå inn gjennom døren. Alt i frelsen er Guds gjerning, men det er likevel vår del å ta imot. Det er alle de som tar imot ham, som får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Og det skjer ved troen: De som tror på hans navn, står det. Gud vil frelse alle, men han gjør det ikke mot vår vilje. 1. Tim. 2, 4. Han tvinger seg ikke inn på folk. Han innbyr og tilbyr. Vår del er å svare ja.

Den som går inn gjennom meg, han skal bli frelst, v. 9. Da føres du inn i Guds rike og får del i hans rikdom og herlighet. Kol. 1, 19; 2, 9. Og det ordet er et sterkt løfte fra Jesus. Du kan trygt komme. Han tar imot syndere. Luk. 15, 1-2.

2. Hyrde.

I v. 2 ser vi at Jesus bruker dette generelt at det er hyrden som går inn gjennom porten. Og i v. 11 ser vi at han selv er hyrden, den gode hyrde. Vår tekst utvikler ikke det videre. Men det er et kjent bilde fra GT, f. eks. Salme 23 og Esek. 34, 23. Det er omsorgen for folket sitt han legger vekt på da. Han gir oss livet, ja overflod, v. 10. Han har nok frelse til alle og kan fylle alle våre behov. Derfor kan vi med frimodighet gå til ham.

3. En fremmed.

Han taler også om en fremmed og en tyv, v. 5 og 10. Selve ordene taler om noe som ikke hørere til her og noe ondt. En kristen har fiender i verden. Det kjenner alle troende til. Hvor vi går vil han (de) møte opp.

Satan var den første tyv i verden. Han kom til de første mennesker og lokket dem til ulydighet mot Gud, 1. Mos. 3. Da kom han forkledt som en slange. Senere har han skaffet seg mange andre forkledninger, ofte er de svært lik de sanne og rette disipler. En viktig side ved hans (deres) komme er at de møter oss gjennom mennesker. Da har de falske navn. Satan skaper seg om til en lysets engel, 2. Kor. 11, 14.

Og han kommer som en tyv. Det betyr at han er listig og kommer umerkelig når vi sover. Det er en av grunnene til at åndelig søvn er så farlig. Du forstår ikke at det er han før det ofte er for sent. I Jes. 14, 14 står et ord om Lucifer (Satan) der han avslører seg selv: «Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste,» sier han. Han vil gjøre seg selv til Gud. Og dermed blir han en avgud, og han har mange tilhengere i verden.

Vi kan nå spørre: Hvorfor gjør djevelen det?

Han kommer for å stjele, v. 10 – og ønsker å ta alle Guds barn fra Gud selv! Det er litt av en misjon. Han stjeler sjelene og gir dem erstatning for det Gud kan gi.

Han myrder dem og tar fra dem det åndelige, evige liv. Dermed tar han også håpet fra menneskene. Mange som ikke lenger har noe håp, er fanget i djevelens snare og frarøvet all fremtid.

Han ødelegger dem. Det skjer til en viss grad her i verden med krig og splid og all slags ondt. Tenk på hvor mye ondt det finnes – det er satans verk i siste instans. At han får god hjelp av mennesker, forandrer ikke den saken. For bakenfor står det Onde selv. – Men til slutt vil ødeleggelsen bli fullkommen og endelig i fortapelsen. Der vil de vantro møte sin avgud og dele skjebne med ham, slik de troende får dele fremtiden med sin Frelser.

La oss bare tenke rett om dette. Djevelen har en kolossal makt, og vi skal ikke undervurdere den. Den gode side ved denne tanken er at han egentlig er fratatt makten ved Jesu dom. Men ennå har han et visst spillerom, fram til den ytterste dag (som man sa før).

***

Om hyrden står det derimot: Han kaller sine ved navn og leder oss til hvilens vann. Og de som holder seg til ham, har det som v. 5 sier: De hører nok den fremmedes røst, men de flykter fra ham. For de kjenner ikke røsten. Vi har lært Jesu røst å kjenne i vår bibel. Det som stemmer med den, er Jesu røst. Når de hører noe annet, oppfatter de det som et faresignal. Da gjelder det å flykte bort og hen til hyrden Jesus. Der er trygt.

Herliggjort.

33) Joh. 13, 30-35. 4.s. Påske.

Jesus taler om sin bortgang. Selv om døden er noe som rammer alle mennesker, var det vanskelig for disiplene å innse og akseptere at også Jesus skulle gå fra dem. Han var ennå en ung mann på vel 30 år. Selv på den tid var det ingen alder. Døden var ennå langt borte. Men Jesus vil forberede dem på dette og taler flere ganger om det.

I den sammenheng har han flere ting å tale med dem om. Det kan virke som om han gir dem et slags «testamente» før han skal dø. Og her er det bare litt av dette vi hører. Noen stikkord kan vise oss det.

Herliggjort.

Jesus taler om en dobbel herliggjørelse i disse vers. Jesus er herliggjort, og Gud er herliggjort. Hva sier det oss?

Ordet «herliggjøre» forekommer 5 ganger i v. 31-32. Ordet (doxa) betyr egentlig mening eller forestilling om noe i klassisk gresk, f. eks. Homer. Det kom så lett til å bety anseelse og ære i religiøst språk. Det fikk også betydningen stråleglans og skinn og dermed noe overnaturlig og himmelsk.

Senere ber Jesus sin far om å få den herlighet han hadde før verden ble til, altså i evigheten. Joh. 17, 5. Og det viser at herlighet er noe som hører himmelen til. Når Jesus her sier at han er herliggjort, kap. 13. 31, viser det at Gud allerede nå hadde begynt å gi ham sin ære og heder tilbake. Han hadde jo levd på jorden sammen med syndere og skulle bære all verdens synd på seg. Selv om det ennå ikke var skjedd fullt ut før på korset, er det vanlig i bibelsk språkbruk å tale som om det allerede er gjort. Og dermed er også Gud herliggjort i Jesus.

En følge av det er at nå skal Gud herliggjøre Jesus i seg selv (i Gud), v. 32. Og det vil skje snart. Kap. 13 hos Johannes begynner jo med disse ordene: «Det var før påskehøytiden.»

En liten stund.

Det er dette han vil si i v. 33: Ennå en liten stund er jeg hos dere. Det skal skape trygghet og trøst på tross av avskjeden som må komme. Jesus skulle jo ikke leve et vanlig menneskelig. Han skulle bare leve så lenge som han behøvde for å fullføre sin gjerning.

Han innleder dette med å si: Mine barn. Her står egentlig ett ord som betyr «små barn». Nå taler han som Mesteren. I forhold til ham er de ennå små, og det forstod de nok. Ordet forekommer bare her i evangeliet, men brukes flere ganger i hans brev.

Det er bare få timer igjen før forholdet mellom dem skal forandres. Påsken betyr et brudd mellom Jesus og disiplene menneskelig sett. De vil savne ham, og de skal lete etter han som om han var forsvunnet. Men de kan ikke følge ham lenger bokstavelig talt. Likevel blir de ikke alene selv om han forlater dem. Senere vil han fortelle dem det konkret og si at de vil få en annen talsmann, nemlig Ånden. Og den har fulgt Guds folk i alle år etter pinsedag. Slik er vi i samme situasjon som disiplene var i etter denne dagen. Det er først senere i historien de og vi skal følge Jesus helt inn i hans himmel og være hos ham form alltid. Det er i evigheten.

Et nytt bud.

I mellomtiden får de og vi et oppdrag av Jesus. Et nytt bud gir jeg dere, sa han, v. 34. Og det handler om kjærlighet. Det er ikke nytt i forhold til den gamle pakt – der finner vi også budet om nestekjærlighet. 3. Mos. 19, 18. Men det er et fornyet bud, friskt og ubrukt. Nå kommer en ny tid der kjærligheten får et annet utspring og årsak.

Som jeg har elsket dere – slik er den rette kjærlighet. Fra den vil den troende få det nye liv også i hverdagen. Slik skal også dere elske hverandre, sier han. Det er ikke et legalt påbud: Gjør det, ellers vil dere bli straffet. Da er vi tilbake i lovens pakt. Men en kristen ser og tror at han er elsket av Gud og hans Sønn. I ham ligger frelsens grunn. Og det får følger for hans daglige liv. Den kjærlighet Gud elsket oss med, blir en ny kraft i vårt liv der vi elsker alle andre som har tatt imot denne kjærlighet og frelse. Vi elsker hverandre. Det er det nye forholdet mellom de troende. De er ett i Kristus.

Dette blir så det rette og store kjennetegn på Guds barn. Folk vil legge merke til det. De ser at vi er uenige i noen saker. Men er det rett med oss, vil de også legge merke til vår innbyrdes kjærlighet. Det ser vi når noen av de troende lider ondt, da vil Guds barn hjelpe hverandre både i troen og i hverdagslivet.

Når denne kjærlighet blir kald og dør, er det også fare for gudslivet. Kjennetegnet er borte. I vår tid må vi være ekstra oppmerksom på dette, for verden er blitt så kald og hjerteløs. Men all slags hjelpearbeid og nødhjelp er egentlig sprunget ut av denne Guds kjærlighet til verden. Må vi ta vare på den.

Kirkefaderen Tertullian siter folk på sin tid som sier om de kristne: «Se, hvor de elsker hverandre. De er rede til å dø for hverandre.» (Apologien). Det er den høyeste form for kjærlighet. Har vi den?

Sennepsfrø og surdeig

34) Luk. 13, 18-21. 5.s. Påske.

I dette korte avsnittet viser Jesus hva Guds rike er likt, v. 18. Det handler om. En lignelse har ofte ett hovedpoeng. Og det er naturlig å se det slik på så korte lignelser som dette. Det kan se ut som om Jesu vil ha frem det samme poenget her. Men samtidig kan det være andre sider ved Gudsriket som kommer frem. Det avhenger litt av tolkingen.

1. Et sennepsfrø.

Et frø er lite og uanselig. Men det har en evne i seg til å vokse fordi frøet har liv og spirekraft i seg. Når det blir sådd og lagt i jord, begynner utviklingen og voksteren. Det blir til et tre, står det, v. 19. Ja, treet er så stort at fuglene kan bygge reir i det og slik få treet til sitt hjem. Sennepsplanten tilhører korsblomstfamilien, og sennep brukes som krydder, men det er flere ulike slag av planten. Et slikt sennepstre kan bli ca. 4 meter høyt.

Selv om det ikke står her at frøet er lite som i Mat. 13, 32, var det så alminnelig kjent at det var en selvfølge for tilhørerne. Kontrasten blir derfor stor til treet som er resultatet. Jesus vil si at Guds rike på jord var lite og uanselig mens han vandret her. Men det var en begynnelse. Det hadde liv og kraft i seg til å vokse og utbre seg. Noen skulle finne livd og berging her.

W. Henriksen sier om dette: «Innen førti år etter Jesu død hadde evangeliet nådd ut til alle de største sentrene i den romerske verden.» Og når vi ser på misjonshistorien fram til vår tid, har voksteren vært ganske stor. Alle kontinent er nådd og mange steder alle eller nesten alle nasjoner. De som ikke ennå har hatt besøk av misjonærer eller fått en kirke i sitt land og område, kan høre evangeliet gjennom eteren alle steder. Mange har søkt ly i Guds rike gjennom tidene.

2. Surdeig.

Her er Guds rike liknet med en litenklump surdeig som gjennomsyrer ca. 25 kg mjøl. Alt blir gjennomsyret. I 1. Kor. 5, 6 og Gal. 5, 9 er surdeig brukt i negativ betydning om synd og ulydighet mot Gud. Som surdeigen har det en evne til å trenge gjennom til alle i en forsamling om den ikke blir dømt. Noen mener at det også er ment slik her.

Av sammenhengen i evangeliene er det mer sannsynlig at det her er brukt positivt og har nesten samme mening som ovenfor. Det er jo Guds rike som liknes med en surdeig. Og slik skal evangeliet trenge gjennom til hele verden. Det er ikke selve veksten som i den første lignelsen som blir understreket her, men forskjellen mellom begynnelsen og resultatet.

Guds rike begynte i det små, som en surdeig eller et frø. Ved tidenes ende skal derimot alle mennesker få høre om frelsen, selv om ikke alle tar imot personlig. Jesus vil med andre ord vise disiplene resultatet av misjonen.

Dette punktet blir støttet av andre ord av Jesus. I sin gjenkomsttale sier han tydelig dette: «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag,» Mark. 13, 10. Matteus gjengir dette fyldigere slik at det ikke er noen tvil: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme,» Mat. 24, 14. Her er det tydelig knyttet sammen med endens tid.

Dette skulle formane oss til å virke for Gud så lenge det er dag. Alle folk skal få anledning til å høre om Jesus, selv om ikke alle personlig vil ta imot ham.

Bønn.

35) Mat. 7, 7-12. 6.s. Påske.

Bønn er et vanskelig emne å tale om, for her kjenner vi så godt at vi kommer til kort. For bønn er ikke ord og tale, det er kontakt merd den hellige og levende Gud. Pontoppidan sier om bønnen: Det er å tale enfoldig med Gud i sitt hjerte. Og det er uforståelig for fornuften og for verden. Hvordan kan en tale til en Gud vi ikke ser, ha noen betydning? Slik tenker det vantroende hjerte. Men Luther sa om bønnen: En kristen ber et evig Fader vår. Det betyr alt en stadig kontakt i vårt indre med Gud. Og det opplever en levende kristen at slik har vi det.

La oss se på noen sider ved bønnen her – Jesus bruker flere ord om denne kontakten med Gud.

1. Behov for bønn.

Vi som tror på Gud har behov for å be. Det er sjelens åndedrett, har det vært sagt. Detr er noe vi trenger for å holde livet oppe. Og vi kan gjerne si at vi behøver en bønnevekkelse blant Guds folk. Er dette «åndedrettet» så viktig for mange kristne? Og her må vi stanse for noe:

a) Vi må ha og ta tid til bønn. Det er en viktig erkjennelse. Det er alltid en fare ved travelhet og stor aktivitet. Det gjelder alle vanlige kristne og i særlig grad ledere og forkynnere. I så måte er det et dårlig tegn med en fulltegnet avtalebok eller 7de sans. Vi kan ikke organisere livet som kristen. Og ved mye aktivitet er faren stor for at bønnestundene blir få og korte. Det er ikke det samme å folle hendene raskt og si: «Kjære Gud, velsigne dette møtet,» som å ta seg god tid alene med Gud. Vi skal ikke bare fortelle ham hva vi vil at han skal gjøre. Bønnen er også stillhet der Gud får fortelle oss noe. Og det er det viktigste.  Mon ikke Jakobs ord har noe for seg her: Dere har ikke fordi dere ikke ber, Jak. 4, 2.

b) Bibelen taler om Bønnens ånd. I Sakarja 12, 10 leser vi at Herren vil utgyte bønnens og nådens ånd over folket. Det er bl. a. vekkelsens ånd der himmelen er nær og der vi er små og ydmyke innfor Gud. I Judas brev v. 20 tales om å be i Den Hellige Ånd. Det er ikke rop og ekstase, men lydighet og villighet til å bøye seg under Guds vilje og ord. Bønnens ånd er å si av hjertet: La din vilje skje!

2. Oppfordring.

I v. 7 er det en direkte oppfordring til å be. Be, så skal dere få. Jesus ber oss om å be. I Luk. 18, 1 sier Jesus noe om at de alltid skulle be og ikke bli trett. Og Paulus formaner i 1. Tes. 5, 17 og sier: Be uavlatelig, eller uten opphold. Og I Kol. 4, 2 sier han: Vær vedholdende i bønn.

Det er sterke oppfordringer til oss troende til å be. Det er lett å tenke at vi har bedt i mange år uten å se konkrete resultater eller bønnesvar slik vi hadde ventet. Men da vil Herren at vi skal våke i bønnen så vi ikke sovner på dette området. Og en måte å våke på i denne sammenheng er å takke Gud. Om du ikke synes du kan takke for så mange tydelige bønnesvar, kan du i alle tilfelle takke for at vi kan få be. En slik takk rommer også tanken om at vi får hvile i at alt er nå lagt i Guds hender.

Men så kommer det et ord om at bønnen er viktig i den siste tid, Luk. 21, 36: «Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for menneskesønnen.» Og det er nettopp i sammenhengen om Jesu gjenkomst det er sagt.

I Mat. 6, 6 sier Jesus noe om lønnkammeret. Vi skal gå inn der, sier han, der vi kan være alene med vår Frelser og Herre. Vi taler litt annerledes med ham der enn på et bønnemøte der andre hører oss. I lønnkammeret kan vi åpne oss mer og ikke være hindret av hva mennesker kan si om oss.

3. Et løfte.

Straks Jesus har sagt vi skal be, gir han oss et løfte om bønnhørelse. Hver den som ber, han får. Og det vi får, er en gave fra Gud som vi ikke betaler for eller har fortjent. I 1930-bibelen står det i Mat. 7, 7: bed, så skal eder gis. Der er det altså tydelig at det er en gave. Vi får noe gratis.

Det skal være ca. 40.000 løfter i Bibelen, og noen av dem gjelder direkte bønnesvar. Og Gud vil alltid svare på vår bønn. Men det står ikke at det vil skje på vår måte eller den tid vi ønsker det. I etterkant ser vi gjerne bedre at det skjedde på Guds måte og at det var til det beste for oss. Det er ikke alltid vi er mottakelige for Guds svar.

I Salme 99, 6 viser salmen til personer i GT som påkalte Herrens navn, og han svarte dem, står det. Når Moses og Aron nevnes, kan det vise til 2. Mos. 8, 12f da froskene kom over faraos land, og Herren svarte, og til 2. Mos. 17, 11-16 i striden mot Amalek. Også her grep Herren inn som svar på deres bønn.

Det vil han også gjøre for oss. Johannes bekrefter det i første brev kap. 5, 15: «Dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått bønnemener oppfylt hos ham.»

4. Ansvar.

Bønn er et arbeid. Det er noe alle kan gjøre. Gamle og syke og ensomme, unge og eldre kan folde sine hender og be. Det er en tjeneste for Gud. Ingen behøver å se det, og ingen skriver i avisene om din tjeneste. Men det er et stort arbeid, for Gud legger merke til det.  Da er det også et ansvar som ligger på Guds folk. Glem ikke bønnen i travelheten, vil Gud si til oss nå.

I Kol. 4, 12f hører vi om Epafras som «alltid strider for dere i sine bønner». Ja, han «har mye strev for dere» og for andre. Han var en mann som arbeidet i bønn. Og Samuel sa til folket en gang etter at Saul var blitt konge: «Det være langt fra meg å synde mot Herren ved å holde opp med å be for dere.» 1. Sam. 12, 23. Han kjente sitt ansvar og stod fast også i denne tjenesten.

Gud kaller folket vårt til bønn. Vi skal be om vekkelse og for Guds barn om for verden. Her er et stort register med bønnemener. Jakob skriver om bønn, og var selv en bønnens mann. Det sies om ham at han hadde knudrete kne etter et liv i bønn.

Vårt eget liv er også et ansvar. Vi må ikke leve slik at Gud blir hindret i å svare på bønn. Vår bønner kan bli hindret, sier Peter, 1. Pet. 3, 7. Det gjelder det særlig mellom ektefeller, men det kan nok skje i mange sammenhenger. Og det skjer ved konkret synd som ikke blir oppgjort, og ved ulydighet og uviselig framferd blant folk. Her er så mange fallgruber.

Da skal vi huske: Vi kan alltid få komme og be om ny nåde og tilgivelse. Og han gir det, uten onde ord! La oss derfor holde fram med å be – for det er makt i de follede hender».

--

Emmausvandrerne

36) Luk. 24, 45-53.

Helgetorsdag.

Det var etter oppstandelsen og Jesus hadde vist seg for noen disipler og talt med dem. Og en tid etter kom Kristi himmelfartsdag. Da tar han avskjed, Jesu gjerning på jord var fullført. Da overlot han ansvaret til sine venner. De skal nå bringe evangeliet om Guds rike ut til alle folk.

Men først har han enda en samtale. - To disipler var på vei ut av Jerusalem til landsbyen Emmaus, og Jesus gav seg i samtale med dem. De skjønte ikke at det var Jesus og var forundret da han spurte om hva som hadde hendt. Alle visste jo det! mente de. Da skjer det noe på veien vestover:

1. Jesus åpnet deres forstand, v. 45.

Vårt sinn og tanke er stengt og uklart for de åndelige ting. Det er som sangeren sier: Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Og Gud utvalgte ikke de vise og forstandige, 1. Kor. 1, 26f. Våre tanker misforstår Guds vei og vilje og er egentlig en hindring for oss. Derfor må Gud åpne slik at vi ser Guds vilje.

En dansk oversettelse av Seidelin sier det slik: Han klarede deres tanker. Og Salme 119, 130 sier noe av det samme: Når dine ord åpner seg, gir de lys. Det er særlig to ting vi må få lys over i selve frelsen:

a) Først at Jesus døde. Da ble all synd borte som domsårsak. Han sonet vår skyld og betalte vår gjeld. Uten et klart syn på dette ved Jesus, blir kristendommen subjektiv og usikker.

b) Dernest Jesu oppstandelse. Det var et under, og det var seier over alt, døden og Satan, og den var en fullstendig godkjenning av frelsesverket. Dette må vi få tak i og ”forstå”.

Det Jesus åpnet deres tanker om, var særlig at dette var skrevet om i GT. Tydelige profetier sa at Jesus skulle dø og stå opp igjen. Og det som står skrevet, må skje. I v. 44 sier han: Alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene, jfr. v. 27. I jødisk språkbruk var det et uttrykk for hele Skriften, det Gamle Testamentet. Og i v. 46 gjentar han: Så står skrevet. Jesus lot Skriften være autoritet og diskuterte aldri hva betydningen var.

Det var i en slik samtale disiplene sa til hverandre: ”Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” v. 32. Det er velsignelsen over å høre Guds ord om Jesus som tenner en brann i oss. Det er en felles erfaring for Guds barn. Derfor skulle vi skynde oss til Guds ord og bruke det flittig.

2. Jesus ba disiplene å forkynne, v. 47.

Jesus skulle nå forlate dem, og hans venner skulle være Jesu stedfortredere. De skulle være forkynnere og tale Ordet. Kristendommen er en forkynnelsens religion. Gud ”fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap”, 1. Kor. 1, 21. Evangeliet skal videre ut til alle folk. Det er ikke nok med sosialarbeid, helse og skole, opplysning og en ny politikk. Hvis tyngdepunktet ligger her i misjonsarbeidet, vil vi svikte og arbeidet lykkes ikke etter Guds vilje. Kristendommen er en Ordets religion. Vårt oppdrag er i første rekke å tale Guds ord. Det har kraften i seg.

Og Jesus sa hva vi skulle forkynne. Han har gitt oss hovedpunktene i talen vår (v. 47):

a) Vi skal tale omvendelse. Det betyr å snu om, begynne et nytt liv, få et forandret sinn, som ordet betyr. Pontoppidan skriver om dette i sp. 675: ”Å omvende seg er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv.”

En kristen som prøver på det, vil snart forstå at han klarer ikke det. Han må gå til Jesus her også og si: Omvend meg du, så blir jeg rett omvendt. Jer. 31, 18. ”Til Herren rett omvendt,” synger vi. Og prof. Hallesby talte sterkt om dette og sa: Du må ikke fuske i omvendelsen. Vi må innrømme at vi har forkynt omvendelse for lite i vår tid.

Men denne talen er ikke ment som lov: at vi må gjøre noe for å bli frelst. Alt er nåde og gave i Guds rike.

b) Vi skal forkynne syndenes forlatelse, v. 46.

Synden er det store skille, Jes. 59, 2. Den må bort. Jesus har sonet alt og gjort opp saken med Gud. Men for å få del i den, må våre personlige synder bli tilgitt av Gud. Den ferdige frelse må bli min. Kristendommen er personlig, det er ikke et medlemskap i en kirke eller en organisasjon.

I den første påske i Egypt, 2. Mos. 12, 7 blir det klargjort at hver enkelt måtte stryke blodet på sin dørstolpe. Det var ikke nok at lammet ble slaktet, eller at naboen hadde det i orden. Og det var ikke tale om glede eller følelse eller usikkerhet. Når blodet var strøket på, var det nok. Og når Gud har tilgitt våre synder, er vi frelst. Og det skjer ved bekjennelse av synd og tro på Jesu frelsesverk. 1. Johannes. 1, 7 og 9.

Men dette skulle gjøres i Jesu navn. Og det betyr at vi skal bygge på hans forsoning og gjerning for oss. Påsken er grunnlaget for vår frelse.

c) Frelsen gjelder for alle.

”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Vi må alltid inkludere alle i vår forkynnelse, på den måten at alle kan bli frelst som går den vei Gud har gjort i stand. Vi har ikke lov å si at noen er utelatt og ikke bestemt til frelse. Misjonen gjelder alle folk og hver enkelt individ. For alle trenger frelse.

Det er godt å kunne si og synge: Kom til din Frelser, oppsett det ei …

3. Jesus ba dem om å vitne, v. 48.

Vi skal ikke bare tale og formane og si hva andre skal gjøre. Som kristne skal vi bevitne at det er sant. Disiplene hadde sett Jesus i levende live etter oppstandelsen. Og de kunne si med tyngde: Jesus stod opp fra de døde. Det er et sterkt vitnesbyrd om at han er Gud.

Vi har også sett ham – i troen og i Ordet. Og vi kan si med sannhet: Jesus lever, han har frelst meg og gitt meg et nytt håp. Et vitnesbyrd har stor kraft i seg, for det er selvopplevd. Her er kanskje mye tørr preken iblant oss. Hvor er egentlig vitnesbyrdet? Salme 40 er et fint eksempel på et vitnesbyrd. Der sier salmisten: Han drog meg fra fordervelsens grav og satte mine føtter på en klippe. Lekpredikanten Sven Foldøen sa en gang: De nyfrelste er de beste vekkelsespredikanter. For de hadde vitnesbyrdet. Alle kristne har det, noen i ord og andre i livet. Det må aldri stilne.

4. Jesus velsignet dem, v. 50-51.

Han løftet sine hender og velsignet dem idet han ble tatt opp til himmelen. Slik skulle vi også leve vårt liv under Jesu velsignede hender. Der er å være i Guds vilje med vårt liv. Da behøver vi ikke å klage og syte, men gå frimodig der han peker og åpner vei.

Det er godt å være der: under de blodige, naglemerkede hender. Det er velsignelsen, å leve i Jesu forsoning og frelse. Men de som stod der, var de omvendte som hadde fått tilgivelse for sine synder. Og da gikk de tilbake til Jerusalem med stor glede, v. 52. De tilbad og priste Gud i templet. – Etter pinsedag gikk de så ut i all verden som vitner og forkynnere. Det er også kallet til oss.

Frelse.

37) Joh 3, 16–21. S.før pinse.

I denne teksten finner vi den lille Bibel, v. 16. Den inneholder det viktigste i Bibelens budskap: frelsen i Jesus Kristus. Og Luther sier om dette verset: ”Det er det herligste og beste evangelium, og vi burde lese og betrakte det hver dag.” Det er et godt råd.

Vi kan stille flere spørsmål her og få svar fra Bibelen:

1. Hva er frelse?

Uttrykket frelse taler både om noe en er berget fra og noe vi er frelst til. Denne dobbelthet hører med i det kristne budskap. Men det taler ikke om følelser om hva som er godt og ”salig”. Det har med en forandring av menneskets stilling i forhold til Gud.

Frelsen er alltid til et evig liv, en salighet med Gud som begynner her i livet og fortsetter i himmelen i all evighet. Åp. 21, 2-4 er et billede på det. Bruden er Guds menighet som er frelst ved Jesu død. Målet er himmelen. Men det begynner her i livet. Det er for sent å komme og bli frelst etter døden.

De frelste er berget fra fortapelsen. Det er å være skilt fra Gud og alt godt i all evighet. Den fortapte er fordømt og har ingen flere muligheter til å bli frelst. Han har brukt opp alle sine anledninger. Etter beretningen om Sakkeus i Luk. 19, sier Jesus: menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. V. 10. Og i Luk. 16 er fortalt om en rik mann og en fattig. Det var en uoverstigelig kløft mellom dem. Det viser at det er bare to steder å tilbringe evigheten. Se også Åp. 14, 9-11.

2. Hvem kan hjelpe oss med dette?

Svaret er Gud. Han står bak alt det gode. Her får vi vite to store ting om vår Gud.

- Han elsker alle. Verden er hans skaperverk. Han er kjærlighet og viser den mot verden selv om den er falt i synd. Han vil ikke forkaste oss, selv om vi feiler. Derfor gjør han hva han kan for å bringe oss inn på rett spor.

Alle er med. Han elsker unge og gamle, rike og fattige, innvandrere og millionærer, syndere og fornektere. For Ordet sier: Gud er kjærlighet. 1. Joh. 4, 8. Og i Høysangen 2, 4 står det: Hans banner over meg er kjærlighet. Det er det han gjerne vil kjennes på og møte oss med.

- Dernest ga Gud et stort offer for å frelse denne verden. Det står ikke på ham. Han har gjort alt som er mulig. Han ga sin egen Sønn som offer. Slik viser Gud sin kjærlighet, at den er ekte og gjør noe for oss. Se Rom. 5, 8. Gud lot han dø på korset.

Derfor kom Jesus. Derfor har vi og feirer hans komme. Derfor er påsken en kristen høytid, til minne om Jesus død på korset for våre synder. Hele kristendommens kjernebudskap ligger i det. Rom. 8, 32 sier: Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle. Det er saken. Og det var en kostbar gave.

Profeten sa: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Jesus er kanalen som sender Guds kjærlighet og frelse til oss. Der finner du ham, og bare der på korset.

Abrahams offer av sin sønn, Isak, er et bilde på dette. 1. Mos. 22. Det var et stort offer for ham. Men Abraham fikk Isak tilbake ved et under. Slik gikk det også med Jesus. Han ble reist opp fra graven og kom hjem til himmelen.

3. Hvorledes får jeg dette?

Det er et viktig spørsmål. For det går bare en vei, selv om mange har prøvd flere andre veier ned gjennom tidene. Gud har ordnet med en måte til å bli frelst på. Også den finner vi her ordet.

- Det skjer ikke ved egne gjerninger og strev. Du blir ikke frelst ved gråte mye over deg selv, eller ofre alt du har eller be i mange dager. Det blir aldri nok, for alt det vi gjør, er besmittet av synd. Men det ligger så dypt i oss: Vi vil gjøre noe, jeg må vel hjelpe til?

Nei, sier Ordet. Et fint liv vil ikke hjelpe deg det minste. Det vil aldri bli fint nok. Vi må komme dit Paulus kom en dag: Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort ved loven ---. Gal 2, 16. Den erkjennelse er viktig, slik at vi blir ferdige med oss selv.

- Da kommer Jesus til oss. Han vil gjøre det. ”For at hver den som tror på ham…,” slik står det. Og troen er ingen gjerning, ikke noe jeg må prestere for å vise meg verdig. Det er tro det Gud allerede har gjort i Kristus.

Han betalte min synder. Han døde på korset i mitt sted. Han tok straffen og dommen, og det betyr at jeg går fri. Og nå kaller han syndere til seg og sier: Kom, ta imot. Joh. 1, 12. Å ta imot Jesus er å tro på ham.

En sanger sier det slik: Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot, og begge armer strekke sin Herre Krist imot. Da begynner det evige liv. Du blir en del av den himmelske skare. Og du har ingen ære av det, for han har gjort alt. Vi kan bare åpne hånden og la Gud legge frelsen i oss.

Johannes skriver i 1. Joh. 3, 1: Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss at vi skal kalles Guds barn. Og det er vi. Selv om vi ikke er verdige, vil han kalle oss sine barn. En annen sanger sier det slik: Slik som eg var, kom eg til Gud og fann heim att til Far.

4. Hva skjer med de andre?

Det er også et viktig spørsmål, som denne teksten svarer på. Den som ikke tror, er allerede dømt, v. 18. Og i v. 19: Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørkret fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. Jesus er lyset. De som forakter ham, blir dømt. Det er klar tale. Og dommen er fortapelsen. Det sier Guds ord igjen og igjen. La oss være forstandige og bøye oss for det han har sagt – og ta imot. Amen.

Hva Ånden gjør.

38) Joh. 14, 15-21. Pinsedag.

.

Pinse taler om Åndens gjerning slik påsken taler om Jesu gjerning for oss. Pinse er kirkens fødselsdag, da begynte menigheten. Ånden kalles Talsmannen og Sannhetens Ånd. Dette er litt av Jesu trøstetale før han skal forlate dem. Han selv går bort til himmelen og blir ikke her legemlig. Men Ånden skal være her og være hans talsmann og stedfortreder.

.

Hva skal Ånden gjøre for oss i denne evangeliets tidsalder? La oss se på noe av det:

.

1. Ånden åpenbarer Kristus.

Jesus sier at Ånden skal ”åpenbare meg for ham”, v. 21b. Og i kap. 16, 14 sier Jesus: Ånden ”skal herliggjøre meg”.

.

Først kaller han oss til omvendelse. Han ber oss om å vende oss fra verden og synden til Guds rike. For det er det beste. Ordet omvendelse (gr. metanoia) betyr sinnsforandring, å tenke på en annen måte og få et annet og nytt sinn. I Apg. 3, 19 sier Peter: Fatt da et annet sinn og vend om. Det samme kommer igjen i kap. 26, 20. Gjør bot står det i en annen oversettelse. I Mark 1, 15 ser vi døperens forkynnelse: Omvend dere og tro evangeliet.

.

Den ytre omvendelse kan noen klare å gjøre selv, f. eks. å slutte med ytre synder og forbedre seg på forskjellige vis. Men hva med hjertet? Det er tankene bor og sinnet. Kan du forandre det? Eller fusker du på det området?

.

Åndens gjør det. Når du i din nød roper til Jesus om frelse, viser han deg til korset. Der er liv, og der er nye tanker. Ved korsets fot hos Jesus vil han forandre ditt sinn. For m på korset ble du kjøpt fri fra synden. Han betalte med sitt blod. Du er tegnet i naglemerkene. Og dette har en slik kraft i seg at det gjenføder et syndige menneske og gir det nytt liv og en ny ånd. Det skal du får tro av bare nåde.

.

For vår misgjerning ble han knust,

i slektens sted han gikk.

All verdens synd på ham ble lagt,

hver fange frihet fikk.

.

2. Ånden gir hjelp.

I v. 18 sier Jesus: Jeg etterlater dere ikke farløse, jeg kommer til dere. Han vil bo hos oss og i oss ved sin Ånd. Vi er ikke som foreldreløse barn som er overlatt til seg selv i nøde. Disiplene ble nok alene nå, og de kunne bli motløse. Den hellige Ånd kommer, sa Jesus. Han skal være i mitt sted. Og han er like virkelig som et menneske.

.

Slik er det med oss også. Jesus synes å være borte, vi kan føle oss sviktet av mennesker. Er det ingen som kan være oss nær da? Har vi ingen hjelper? Jo, sier Jesus. Ånden kommer. Paulus sier det fint: ”Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.”

.

Ånden gir altså hjelp med forbønn når vi ikke kan be rett. Og han gir visshet om frelse og frimodighet for Gud og mennesker. Er ikke det ofte en mangelvare? Ånden viser oss alltid til Jesu gjerning og sier at det er nok for oss. Det er ikke vi selv som skal gjøre noe. Det er Jesus som allerede har gjort alt.

.

Da hvisker han så stille:

Mitt blod det rant for deg.

Du bør ei lenger tvile,

din synd tilregnes ei.

.

3. Et rett liv.

Ånden hjelper oss også til å leve rett som kristne. Den hvisker til oss når vi er i ferd med å gjøre noe galt. Det er ikke din vei som kristen, sier han. Her må du være forsiktig. Her taler Jesus om at hans disipler holder hans bud (i flertall), v. 15 og 21. I en sum er det å elske – både Jesus og våre medmennesker. Kjærligheten viser seg imidlertid i praktisk handling. Det er ikke store ord eller følelser i oss.

.

Derfor handler dette om et rett kristenliv. Her er ikke rom for fusk eller egne meninger om hva som er rett. Ånden formaner oss til et hellig liv i hverdagen og praktisk kristenliv. Og han minner oss bare om det som Guds ord sier. Vi skal med andre ord være forsiktige med innfall og tanker vi får. De må stemme med Skriften, ellers er det synd.

.

Vi ser omkring oss og oppdager at det er lite samsvar hos folket mellom liv og Guds ord. Guds bud er blitt avleggs, også hos de som kaller seg kristne. De vil ikke være bundet av noe, de vil gå og gjøre det de selv vil. Folk spør ikke så mye etter Guds vilje nå. Og da går det galt. Åndens røst blir ofte kvelt av Dagblad og TV-filosofi. For der er sjelden Åndens røst framme. Og da ender liver i åndelig død.

.

Derfor skal vi være våkne. Vi må legge merke til det som blir sagt i alle sendebrevene i Åp. 2-3: Den som har øre, han høre hva Ånden sier …

.

Et slikt rett liv kan også bli et liv i offer og tjeneste for Gud og mennesker. Vi liker et behagelig liv, enten det er i hverdagen eller på ferie i Syden med badestrand og dekket bord. Da kaller Ånden og sier oss: Det er ennå noen syndere utenfor Guds rike. Så lyder det som til Jesaja: Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss. Jes. 6.

.

Det har alltid vært noen som gikk. Og folk ble ledet til Jesus, ute og hjemme. Nå kommer han til meg og deg. Vi også du gå?

Høre og lære.

39) Joh. 6, 44-47. 2. pinsedag.

Teksten i dag står inne i et langt kapittel som begynner med at Jesus gjør et under og metter fem tusen menn med fem brød og to fisker. Han går også på vannet, og dermed har de fått to eksempler på hans makt.

Han taler videre om seg selv som livets brød og henviser til manna i ørkenen. Det reddet folket fra hungersnød i 40 år. Nå sier Jesus: Slik er det med meg også – jeg er det levende brød som kan berge dere fra synden og fortapelsen. Og det er bare jeg som kan det. Selv om mange fulgte ham, var det nå flere som trakk seg unna etter hvert. De knurret mot ham, slik Israel hadde gjort flere ganger i ørkenen.

Her er det vår tekst kommer inn. Han svarer på deres klage på flere måter. Det må vi se litt på, for i vår tid er det også slike mennesker. Hva sier Jesus her?

1. Gud må dra et menneske til seg.

Vi kan ikke komme når vi vil eller slik vi vil. Vi har fått en nådetid der Guds kall går ut til oss. Mange hørte det, men brukte ikke tiden rett. Noen slik går livet gjennom og blir mer og mer forherdet. Profeten Jesaja sier noe om det: Søk Herren mens han finnes, og kall på ham den stund han er nær.

Vi får noen nådestunder her på jord, og de kan være korte. Vi kan kalle på Herren når han først har kalt oss. Paulus siterer også Jesaja i 2. Kor. 6, 2 og sier: Nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag. Gud er ikke en automat der vi når som helst kan trykke på en knapp og få vår vilje eller det vi ønsker.

Og Gud bruker sin Hellige Ånd til å kalle mennesker til seg. Det kan skje uavhengig av mennesker, men Gud kan også bruke sine vitner som sendebud her. Ved pinsetider er det på sin plass å peke på Åndens gjerning. Han ønsker å nå hver eneste en, men han må inn i vår hjerteliv og gi oss noe som varer ved. En stemningsbølge forsvinner lett i motgang eller når den blir gammel og slitt.

Har du hørt det stille kallet, dypt i sjel og sinn?

Det er Åndens røst som sier: Gå og lukk din Frelser inn!

2. Vi må høre.

I v. 45 sier han: Hver den som hører av Faderen…. Her har han sitert fra Jes. 54. Og i Åp. 2-3 står det flere ganger: Den som har øre, han høre. Det er så viktig at vi hører og hva vi hører. Det går inn i vårt hjerteliv og blir en del av oss. Det vi hører, er en del av vår personlighet.

Slik er det i politikk og handel og mange slags arbeid. Vi gjør det vi har hørt skal gjøres. Og Paulus knytter dette sammen med troslivet i Rom. 10: Der sier han først i v. 14: Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? I fortsettelse i v. 15 siterer han fra Jes. 52, 7: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap (evangelium). I v. 17 konkluderer han slik: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen kommer ved Kristi ord.

Det er en viktig årsak til at vi forkynner – om igjen og om igjen. Vi repeterer og påminner folket om Guds rike år etter år. For troen kommer. Vi kan ikke bestemme oss til å tro eller gjøre noe i Guds rike for å få den. Vi må høre. Derfor er det viktig med forkynnelse, og det er et svakhetstegn når prekenen blir kort og underholdningen desto større. La Guds ord rikelig bo i blant dere, står det noe om.

3. Vi må lære.

Det er mulig å høre uten å lære. I vår sammenheng er det noe viktig vi må lære. Og det kan vi egentlig bare lære i Guds ord. I frelsesspørsmålet er alt annet unyttig. Og det er særlig to ting vi må lære som mennesker:

- at vi mennesker er syndere. Synden er mer enn en sykdom som gjør oss svake og skrøpelige. Den skiller oss fullstendig fra Gud og alt det gode. Den fører oss inn i en evig fortapelse. Av natur vil vi gjerne unnskylde og bortforklare synden, mens Guds Ord og Ånd peker på dem og sier vi er fortapt i all evighet. Det er ikke noe det naturlige menneske har lyst til å høre. Det er likevel viktig og avgjørende at Gud får rett her.

- at Jesus døde for vår synd. Det betyr også at ikke noe annet kan berge oss fra synden enn ham. Når Jesus fra v. 50 begynner å tale om å ete hans kjød og drikke hans blod, v. 53, er det nettopp ved troen vi skal få tilegne oss det Jesus gjorde på korset. Nattverden var ikke innstiftet, men disiplene kjente til troen på Gud. Vi må lære at bare Jesus på korset kan frelse oss, og at vi får del i det ved enkelt å tro på ham.

Derfor kan Jesus si i v. 47: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror, har evig liv. Det er veien til himmelen.

Jesus fryder seg.

40) Luk. 10, 21-24. Treenighet.

I evangeliene kan vi lese at Jesus gråt, han fikk inderlig medynk med folket og han talte strengt til noen. Her opplever disiplene at han frydet seg. Det var alltid en grunn til Jesu reaksjon. Det må det også være her.

Det som hadde skjedd foran var at sytti disipler hadde vært ute i tjeneste med evangeliet, og de kom glade tilbake fordi det hadde lykkes for dem. Da ser Jesus at de var i fare. De skulle ikke glede seg over det, men over at deres navn var oppskrevet i himmelen. Det var det aller største som kunne skje med dem.

Da frydet han seg i Den Hellige Ånd og priste Gud, sin Far. Denne lovprisning er også en tale til disiplene og andre som hørte. Vi må se litt på den.

1. Gud skjuler noe for noen.

Jesus takker Gud for at han har skjult «dette» for de vise fordi de er vise. Lærde folk ser altså ikke alt i evangeliet selv om de har studert og lest mye. Det er en av hemmelighetene i Guds rike.

Det han tenker på her, er trolig nettopp det med navnet i himmelen. Å bli et Guds barn er ikke et resultat av arbeid og tjeneste for Gud eller mange gode gjerninger her i livet. Det er lovens vei, som det står en kraftig bom foran.

Noen har ikke sitt navn skrevet i livsens bok, Åp. 13, 8 og 17, 8. En synder får navnet sitt oppskrevet der når han blir omvendt og tror på Jesus som sin frelser. Det er en stor gledesgrunn  her i livet, men også viktig for vår evige skjebne. De som ikke står oppskrevet der på den siste dag, blir kastet i ildsjøen. Åp. 20, 15. Men dette er skjult for mange.

For den fattige synder som kom som tolleren i templet, fikk se det. Det ble åpenbart for dem. Gud viste dem det aller viktigste her i verden: Å ha en frelst sjel. Det var til behag for Gud. For da kunne alle komme og ingen ble utelukket. Nå krever Gud ingen ting, verken av kunnskap eller visdom eller annen åndelig utrustning. Ikke engang dårer skal fare vill, Jes, 35, 8.

2. Alt er nå overlatt til Jesus.

Det sier han tydelig i v. 22. Derfor avhenger alt av vårt forhold eller vår stilling til Jesus. Gud har innsatt ham som Messias og Frelser. Hvis vi skal lære Gud å kjenne, er det ikke nok med kunnskap om ham. Her sitter mange fast og tror det er i orden fordi de kan bibelhistorien og katekismen og litt mer.

Jesus sier – også det er en hemmelighet i Guds rike: Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Det er dette sangeren synger om slik:

Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne,

Uten din den gode Ånd vil i oss sitt lys opptenne.

Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre.

Her ser vi litt av åpenbaringen som skjer når en synder blir frelst. Han må oppdage og se at han ingen ting forstår og ingen ting kan i det åndelige. Sannheten om oss selv er alltid vanskelig å akseptere. For den viser oss ikke noe godt.

Dernest må Ånden vise oss veien til Kristus. Han må vise oss nåden og troen og forsoningen og alt som hører til evangeliet og frelsen. Det skjer noen ganger når vi leser et bibelvers – som vi kanskje har lest flere ganger før. Plutselig ser vi noe nytt! Men det gjelder jo meg, det taler om min frelse. Så går det opp et lys i mørket: Jesus er mitt håp og min frelse!

Videre må Ånden vise oss kristenlivet videre: Godt å tenke, tale, gjøre, dertil må din Ånd oss føre. Heller ikke det kan vi på rett måte.

Alt dette viser hvor avhengig vi er av vår Frelser i alle ting. Men da har også han ansvaret for oss. Vi får holde ham i hånden og la han lede oss fram.

3. De salige.

Bibelen kaller oss kristne salige. Det betyr ikke bare at vi er glade og har det godt. Det betyr at vi har det rett med Gud. Flere ganger blir de salige omtalt i Bibelen, både i det gamle og det nye testamentet.

Men legg merke til at han sa det til disiplene når de var blitt alene med ham og folkemengden var gått bort. Det er vet ord til de troende, Guds barn her i verden. De er salige fordi de har sett noe nytt, og alle som ser evangeliet blir på samme måte salig.

Salme 1 begynner med å prise folk salige når de leser og følger Guds ord. Og Jesus begynner sin bergpreken med å s tale om hvordan de salige er, Mat. 5, 3ff. Ja, Bibelen avsluttes faktisk med å si: Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre. Denne renselse skjer ved Jesu blod, Åp. 7, 14.

4. De fikk ikke se.

Jesus avslutter dette med å si at mange profeter og konger hadde ønsket å se det disiplene så, men de fikk det ikke. V. 24. Det kan se underlig ut. Først vil Jesus si at stilling i samfunnet betyr ikke noe her. En konge har ikke mer rett til Guds rike enn den fattigste trell. Heller ikke en profet har det i kraft av sitt embete.

For hvem er det som får «se» inn i rikdommen i evangeliet og høre det salige budskap? Det er bare synderen som erkjenner sin synd og ber om nåde. Han har ingen god gjerning å komme med og vet at alt det han har, er ubrukbart i Guds rike. Da er øret og synet åpnet, og han ser i Guds evangelium at frelsen nettopp gjelder ham. Alt det andre kan legges til side. Den som tar imot Jesus, som tror på hans navn, får rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Da har han sett det største noe menneske kan se her i verden. Har ser Jesus som sin frelser. Og det er nok.

Leksjon i ydmykhet.
41) Joh. 3, 26-30.
 2. s. Treenighet.

Dette er den vanskeligste kunst for en kristen. Sann ydmykhet er ikke lært i løpet av et helt liv.
.

Alle Guds barn får sin del av dette og må gå i denne skolen. Noen lærer fortere enn andre. Men vi skal ikke la oss lure av den ytre ydmykhet. Gud regner ikke så mye med den synlige ydmykhet. Han leter etter om hjertet er bøyet for ham.
.

Døperen Johannes fikk sin leksjon.
Og bestod eksamen.
.

Han som opplevde at folket kom i flokkevis og samlet seg under hans talerstol. De lyttet og fulgte hans råd. Skarer ble døpt av Johannes.
.

Så opplevde han at en annen overtok podiet og kom i rampelyset. "Alle kommer til ham," sa hans disipler og nære venner. Det skulle vel være grunn god nok til sjalusi og baktalelse. For i andres suksess gror misunnelsen villig. Det kan være en hard leksjon både for prester og lekfolk.
.

Hvordan reagerte døperen? Jo, på flere måter:
- Det er av Gud, sa han, v. 26. Ingen kan få noe uten at det er gitt ham av Gud. Og det et menneske har fått av Gud skal vi ikke kritisere.
.

- Jeg er bare en utsending, fortsatte han, v. 28. Johannes var ikke Messias. Han var utsendt i forveien, for å rydde vei for Jesus. Og når det var gjort, var hans oppgave ferdig. Da skulle han ikke være på arenaen mer. Noen vil være i fremste rekke til sin dødsdag og vel så det. Men vi har en oppgave å gjøre, og Gud kan bryte den av før vår livstid er omme.-- "men villig til stille å henge til atter hans hånd meg når."
.

- Og sterkest sier han det i v. 30: Han skal vokse - jeg skal avta. Denne sanne ydmykhet må vi lære av Jesus. Vår egen syndige natur vil reise seg i protest mot slik "bløtaktighet". "Lær av meg," sier Jesus, "for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet" (v. 29). Jesus viste selv en slik ydmykhet i denne julenatt. Han steg ned i synden for å berge syndere. Han som selv var syndfri. Det er den største ydmykhet i universet.
.

Og skal Jesus vokse er det nødvendig at vi avtar og minker i egne øyne. Julenatta viser oss Jesus som den største på jord. For det er bare de sanne store som er villig til å bli små. Himmelens konge og Herre født mellom høy og strå.
.

Så går vi inn i julehelga med denne himmelske tanken: han kom for vår skyld. Jesus ble fattig for at vi skulle bli rike. Og denne rikdom får vi ved enkelt å tro Han, Frelseren.
.

DEI FØRSTE KRISTNE.
42) Joh. 1, 35-51. 3. s. Treenighet.
.
Har du undra deg nokon gong over korleis dei aller første kristne levde? Var dei annleis enn oss, eller hadde die noko som me ikkje har nå?
.

Det er berre ein måte å få svar på det: sjå kva Bibelen fortel om dei. Og i dette avsnittet finn me fleire sider ved desse første disiplane. Sjølv om ikkje alt i gamal tid kan høve for oss, har me i alle høve noko her som er likt og skal vere det til alle tider.
.

Det var ein stor dag ved Jordanelva. Etterat døyparen hadde tala om lammet, kom 5 menn og ville fylgja Jesus. Eit nytt liv tok til - dei fekk liksom starta om att. Og kven vil ikkje det? Me har visst alle så mykje å gløyma av synd og svik og ugjort i livet. Den som kunne gløyme fortida, setje ein strek over alt og få "blanke ark" og ein ny dag!
Kva hende her ved elva, og kvifor vart det slik ein stor dag for desse?
Det er fleire svar på det.

.
1) Først: dei møtte Jesus.

Dei ikkje berre høyrde om han, men fekk møte han personleg. Dei høyrde forkynninga hans, trudde og kom. Og det er nett dette møte med Jesus som gjer at me kan gløyma det som ligg bak, som Paulus skriv. Fil. 3, 14. I Ordet les me at Gud sjølv vil gløyma vår fortida og synd, Jes. 38, 17. Han kastar det bak sin rygg og ser det aldri meir. Kan me tenkja oss noko større enn det? Han tilgjev og gløymer synda når me kjem og vedkjenner oss den og bed om nåde. Vissa om det løyser oss og set oss inn i ein ny fridom. Eit møte med Jesus skaper eit nytt liv for oss og i oss der Kristus lever i meg, Gal. 2, 20. Trua har ei slik omskapande makt.

.
2) Då fekk dei eit vitnemål.

Det første desse kristne sa når dei møtte vener, var: me har funne Messias, v. 42. Dei måtte fortelja andre om møtet med Jesus og kva han fekk å seia for dei.
Det er typisk for dei nyfrelste som opplever ei radikal omvending. Jesus vert det største og dei syng med hjarta: Han tok min tunge byrde, han stilnet stormens jag, det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag.
.

Me er ikkje alle like og kan ikkje vere like i alt. Måten me vitnar på kan variera etter kva type menneske me er. Dette er likevel felles for alle truande: me har eit vitnemål i oss. me fekk noko nytt i møte med Frelsaren.
.

Å vitna tyder ikkje at me skal halda små preiker. Det er å fortelja korleis me vart kristne og kva denne trua tyder for oss. Framhaldet av vitnemålet er og at me fortel korleis me lever med Gud og kva han gjev dag for dag. For mange kristne vert ofte då vitnemålet kva me ser i Guds ord og kva me har opplevd i samlivet med han.
.

Den som trur på Guds Son har vitnemålet i seg sjølv, skriv Johannes. 1. Joh. 5, 10-11. Og me ser korleis Paulus vitna to gonger for retten og fortalde om korleis han møtte Jesus. Apg. 22 og 26.
.

Har du eit vitnemål om Jesus? Det vil vere avhengig av om du stadig får nye møter med Han. Det er då vitnemålet vert skapt.
.

3) Dei fekk nød for sine.

I møte med Jesus vart det skapt ein kjedereaksjon i den første tida. Dei nye kristne fekk omsut for andre menneske: dei måtte og få møta Frelsaren. Det vart om å gjera å visa dei til Jesus.
Slik er det og i vår vekkjing og oppleving av frelse. Det vert tend ein gneiste i oss: andre må bli frelst. Eg trur det er eit normalt trekk ved ein kristne. Korleis kan me leva godt med Gud og nyta fruktene av frelsa når me veit at mange, mange aldri vil få det?
.

Paulus kjende denne nauda. Han skriv så sterkt som vel mogeleg i Rom. 9-10 om korleis han tenkjer om frendane sine, jødefolket. Han har ei stor sorg, ei naud som aldri tek ende og ei hjerteleg bøn: dei må verta frelste. Ja, han kunne ynskja at han sjølv var fortapt - forbanna bort frå Kristus - om det kunne hjelpa dei.
.

Ingen kan ha ei større naud for ufrelste enn det Paulus syner her. Det er som om han set sitt eige liv i pant om det kunne frelsa nokon.
Korleis er det med oss? Kva er du mest oppteken med når det gjeld framtida for borna dine? Og slekta elles og naboane? Er det timeleg velvære eller ein plass i himmelen. Her må me setja oss ned i dag og tenkja: korleis prioriterar me? Er det dette livet som tel mest, eller arbeider me for æva.
.

Det siste krev tårer. Salme 126, 5-6 fortel at det er dei som sår med gråt som får hausta med fryderop. Skal tru om me ber så få kornbann i hus avdi me gret så lite. Er det ikkje tid for eit "gråtemøte" mellom Guds folk nå? Med denne gråt meiner me sjeleleg angst og kamp i bønerommet for at folk må bli omvende.

.
4) Dei møtte tvilarar.

Kan det kome noko godt frå Nasaret? spurde sume. Kan denne Jesus ha noko å gje meg i vår moderne tid, spør andre i dag.
.

Tvilarar har det vore støtt. Nokre av dei leikar med tvilen og vil tvila. Andre er ærlege. Dei er verkeleg komne i tvil om kva kristendom er og treng sakleg hjelp til å finna fram. Er du ein av dei, vil eg få seie at det fins ein veg ut or tvilen. Då Natanael viste tvilstankar, sa Filip: Kom og sjå. Prøv sjølv.

.

Eit menneske kan eigentleg ikkje overtyda nokon om dette. Me må sjølv møta Frelsaren og la han overtyda oss. Jesus sa det same slik: Vil nokon gjera etter hans vilje, skal han få røyna om læra er frå Gud. Joh. 7, 17. Det er god medisin. Og i Joh. 4, 42 seier folk i Samaria til kvinna: No trur me ikkje lenger for skuld det du har tala, for me har sjølve høyrt han, og veit no for visst at han er den som skal frelsa verda.
.

Ta Gud på ordet. Det er vegen for tvilaren.

Kva gagnar det?

43) Mat. 16, 26a (24-27). 4.s. Treenighet.

Etter Peter si store vedkjenning i v. 36, talar Jesus om sin død og oppstode. Og Peter tek til motmæle og seier det må ikkje henda han. Men læresveinen har ikkje skjøna noko særleg av dette. Han tenkjer som dei fleste menneskeleg: Kva skal slik liding tena til? Då talar Jesus til dei alle for å visa dei noko alvorleg: Ikkje berre han må rekna med å lida, det må kvar ein som vil til himmelen. Han må fornekta og missa mykje. Hovudspørsmålet blir kanskje dette:

Kva gagnar det eit menneske? Det er det store spørsmålet for alle menneske.

1. Me trur at mykje gagnar oss.

Me vil vinna alt og ha med oss alt. Også kristne er smitta av denne tanken. Det er verda sin tenkjemåte som serleg tenkjer på dette livet og lever for det. Difor er det krav om meir velstand, ja, meir av alt som me trur er godt for oss. Og det er sant: me treng ein god del medan me lever her i verda.

2. Noko høyrer berre denne verda til og jordelivet.

Og mykje av det er naudsynleg. Det er klårt at alle må arbeida for å leva her i verda. Gud har sett oss her med tanke på at me skal gjera det me kan for å klara oss sjølve. Det er noko sjukt i tanken om at samfunnet skal ta seg av alle. Det er sant at samfunnet skal hjelpa dei som treng det. men det er ikkje Guds tanke at me skal vera late og berre krevja alt av andre.

.

3. Men etter livet – og døden?

Kva har du gagn av då? Og kva nytte har me då av alt det me gjorde i jordelivet? Var det naudsynleg. Dette gjeld alle dei som berre lever for dette livet. Ved døden sin port har dei ikkje noko att. Dei freistar å trøysta seg med at det ikkje er noko etter døden. Det blir ei sterkt oppleving for dei når dei møter den nye verda etter grava.

.

4. Svaret er berre: Jesus.

Jesus har gjort mykje for oss, og det er mange sider ved han. Mange prøver å finna lette vegar til Gud. Bibelen har sagt klårt at det berre er ein. Skal det gå oss vel, må me fylgja han.

.

a) Jesus er svaret på vår frelse frå syndeskulda.

Det hende på Golgata. Då var svaret Jesu ord: Det er fullbrakt. Johs 19, 30. Då tok han bort vår synd og skuld og døyde i vår stad.

b) Jesus er vegen til Gud.

Sjølv om frelsa er ferdig, må frelsa bli vår personleg. Det tyder at me får forlating for syndene. Me kan ikkje bortforklara synda i vårt eige liv, men Gud kan tilgje dei på grunn av Jesus frelsesverk. Joh. 14, 6.

.

c) Jesus er livet for oss.

Kva brukte me livet vårt til, og korleis har det i grunnen vore? Levde me til ære for Gud?

I Mat. 25 talar Jesus om daglege ting i livet, som å vitja andre, hjelpa folk i deira naud m.m. Og dei visste ikkje sjølv om at die hadde gjort noko for Jesus.

.

Moses såg heller ikkje at det skein av andletet hans.

Det er ”stjerner i kronen” som me syng om. Det som er gjort for Jesus, er til ære for han.

.

d) Ved himmelporten – kva har du då?

Me dreg mykje med oss frå livet i verda. Og kanskje trur du at noko av det tel med når du står der i døden.

.

Men billett er berre Jesus og hans blod. I hans namn kan me trygt gå død og æve i møte. Ei levande tru på Jesus er å la han vera alt i livet for oss. Me kan ikkje gjera noko for han, men berre tru.

.

Ein god grunnvoll.

44) Mat. 7, 21-29. 5.s. Treenighet.

.
Denne teksten har ein parallell i Luk. 6, 47-49, og det er viktig å ta begge med for at me skal få eit rett og tydelege bilete av det Jesus meiner. For her talar me om vesentlege ting i den kristne trua, om å byggja på rett grunn for trua vår og bli bevart der.
.
Me møter to ulike menneske, og dei fekk heilt ulik utgang på livet. Dei levde forskjellig og døydde på ulik måte. Og det er berre desse to måtane kristeleg sett. Det finst ingen mellomting der ein haltar til begge sider. Prøver me å ri på to hestar, vil det snart gå galt.
.
Her ser me altså grunnar for at huset stod, og at det andre vart øydelagt i uveret. Me må ha ein bibelsk grunn for kristentrua, elles vil det går galt til slutt. Det vil Jesus seia sterkt og klårt. Kva var så grunnane for at det eine huset skilde seg ut frå det og dei andre? Eller med andre ord: Kvifor er det nokre som blir frelst – og andre ikkje?
.
1. Huset var grunnlagt på fjell.
Det er ein trygg grunnvoll. Her var byrjinga rett, og då er det von om resten og. Fundamentet er viktig i alt. Det er først med ein solid grunnvoll at huset står trygt. Det talar Bibelen om fleire stader – på åndeleg måte.
.
Salomo skriv i Ordt. 10, 25: Den rettferdige har ein evig grunnvoll.
Paulus skriv i 1. Kor. 3, 11: Ingen kan leggja ein annan grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. Og i 5. Mos. 32, 4 står: Klippen (Berget), fullkome er hans verk!
.
Og dette berget er Jesus Kristus. Han er vegen, sanninga og livet og lyset og grunnvoll. Men det er noko særleg ved Jesus som er grunn for trua. Det finn me i 1. Kor. 2, 2: Eg ville ikkje vita av noko anna hjå dykk enn Jesus Kristus – og Han krossfest! Det er Golgata, krossen og blodet som er den faste grunn som gjer at me blir og er frelste. Det er ei kraft til frelse, 1. Kor. 1, 18. Det har dei kristne alltid talt og sunge om når det var rett med dei.
.
Paul Gerhard song i 1653: Den grunn hvorpå jeg bygger er Kristus og hans død.
I Kristi korses skygge forsvinner all min nød.
Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd.
Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær.
.
Og i 1722 skreiv Johann Andreas Rothe slik om trua:
Nå har jeg funnet det jeg grunner
Mitt salighetens anker på.
Den grunn er Jesu død og vunder,
Hvor den før verdens grunnvoll lå.
Det er den grunn som evig står,
Når jord og himmel selv forgår.
.
Fylg Jesus til Golgata – det er ein sikker grunnvoll. Det hjelper ikkje med allmenn religiøsitet, humanisme, god moral, kjensler og noko inne i oss. Det rasar samen i Guds dom. Me treng noko utafor oss sjølv.
.
I Hebr. 9, 22 står det slik: Utan at blod vert utrent, vert ikkje synd tilgjeven. Me må høyra og tru ordet om krossen og Jesu død. Det hadde dei gjort som vann fram til himmelriket, i Åp. 7, 14f. Dei hadde ein fast grunnvoll: Dei var reinsa i Lammet sitt blod, står det, og difor var dei for trona.
.
2. Huset var godt bygt.
Det finn me i Luk. 6, 48, og det er den andre grunn for at det gjekk godt. Her var ikkje berre byrjinga rett, men dei heldt fram på same måte. Dei budde heile livet på Golgata etter at dei vart frelste. Huset skulle byggjast, og det er bilete på livet med Gud. Og han hadde bygt godt, står det.
.
Dette fører oss til 1. Kor. 3, 12-13. der ser me at materialet var avgjerande. Somme bygde av høy og strå. Det var ikkje serleg sterkt. Og i dommen brann det opp. Ingen ting vart att for somme. Men andre bygde av gull, sølv og edle steinar. Det vart ikkje borte men stod prøven.
.
Av dette ser me m.a. at livet ikkje er likegyldig. Jesus avslutta dette med å seia at me skal både høyra og gjera. Det kan verka lovisk for nokre, men Jesus meiner ikkje at me skal byggja frelsa på livet vårt. Då ville det gå galt for alle. Men han vil at me skal ta Guds ord alvorleg og lata det avgjera alt i liv og lære. I dag ser me fleire døme på korleis det går når folk ikkje brukar Bibelen som grunnbok for livet. Då vil me leva rett og sant som takk for Golgata. Livet vårt skal vera ein pryd for evangeliet, skriv Paulus til Titus, Tir. 2, 10. Og det er me ikkje om me slurvar i dagleglivet, med handel og vandel og arbeidstid og talen vår.-
.
Salme 119, 105 seier det slik: Ditt ord er ei lykt for min fot og eit lys på min sti. Og då let me Guds ord styra små og store ting i livet. Songaren syng slik: ”Den vei må man varsomt i ydmykhet gå, i bønn og årvåkenhet vandre man må. Et trinn kun til siden deg bringer i nød. For kjødelig frihet er åndelig død.”
.
Og Brorson seier det slik: ”En tanke som i hjertet kom, og som man litt lot råde, har så titt gjort sjelen tom for Guds dyre nåde.” Det må ikkje skje, det kan gå galt. Er huset ditt godt bygt?
.
3. Han gravde djupt ned.
Her er me og i Lukas 6, 48. Denne mannen tok seg tid til å leggja ein god grunnvoll – og det kravde tid og arbeid og strev. Det var ingen overflatisk mann. Han var grundig og ville ha det rett.
.
Eg trur her er mykje overflatisk kristendom mellom oss, og difor mange fråfall. Om alle som fell frå, verkeleg har hatt liv i Gud, veit me ikkje. Berre Gud ser det. Det me ofte ser, er at dei lever på kjensler og eige strev for å få til kristendomen sin. Det er ikkje eit godt teikn på ein kristen at han fartar kring alle stader på ulike møte for å få med seg alt. Du blir rotlaus av det og finn slett ikkje den djupe grunn og feste for trua.
.
Han gravde djupt ned. Kor gjorde han det? Kva la han mykje arbeid i for å få feste for tru og liv?
.
Mon ikkje han grov i Ordet. I v. 24 står det om dei som høyrer. Det er også uttrykk for å granska og studera Ordet, som i salme 1, 1-2. Og i Salme 119, 133 står det: Gjer mine trinn faste ved ditt ord. Der ligg løyndomen.
.
Så kom stormen. Du må rekna med den i livet og i dommen. Har du då bygt på Berget – på Klippen Kristus?
--

Aposteldagen.

45) Mat. 16,13-20. 6.s. Treenighet.

Jesus hadde vært på vandring, avvist dem som krevde tegn og under og talt om fariseerne og deres skadelige lære. Det er synden som ligger bak alt dette. Den leder menneskets tanker vill slik at vi får urette forestillinger om det å være en kristen. Det ser vi stadig i avisdebatter og samtaler. Folk forstår ikke hovedsaken med Jesu komme.

Nå søkte Jesus avsides om Cæsarea Filippi nord i Israel. Nå begynte en viktig samtale som Jesus hadde med sine disipler. Her ble det åpenbart flere viktige sider ved gudslivet og kristendommen. Det må vi stanse for her.

1. Hva sier folk?

Det er underlig hvordan mange er opptatt av andre mennesker mener. Publikum har alltid hatt stor makt, og mange retter seg etter det de fleste mener og gjør. Derfor kan opinionsmeninger være problematiske. Har folk gjort seg opp en selvstendig mening, eller blir mange styrt av naboen eller kjendisers tanker?

Her i v. 13 er ikke det problemet. Det er Jesus som ønsker å høre hva folket tenker om ham, om de har forstått at han er Messias. Og det fører vår tanke til vårt eget folk i vår tid. Hva tenker de om Jesus? De fleste tror jeg mener at han nok har levd og var et bra menneske. Men ikke noe mer.

Det er egentlig ikke noe nytt svar. Noen har tenkt slik gjennom hele historie. Striden i den første kristentid var nettopp om det: Var Jesus bare et menneske, eller var han også Gud? Eller var han bare Gud?

Som menneske var Jesus god og fin på alle måter etter Bibelen. Som Gud er han langt borte, og vi kan aldri nå ham. Han er for overnaturlig.

Hva svarte disiplene? I v. 14 får vi høre at meningene var delte blant folk. Han kunne være døperen, Elias eller en annen profet. Det var nok ikke så interessant for Jesus. Han visste nok det. Da peker han på dem og går direkte til saken: Men dere, hvem sier dere at jeg er?

Det er veldig personlig. For Jesu åsyn må vi ta stilling til ham. Det er avgjørende for vårt evige ve og vel. Det er ikke likegyldig hva vi tenker om Jesus og hvordan vi stiller oss til ham. Og hver av oss må svare for oss selv. Hva betyr han for meg?

2. Peters svar.

Da kommer Peter med sin store bekjennelse. Det er et vitnesbyrd som er blitt stående i vår bibel. Og mange andre har senere sagt det samme – gjerne med andre ord. For her ligger noe ganske vesentlig i den kristne tro.

Du er Messias, den levende Guds Sønn, v. 16.

Da er alt sagt. Slik taler ingen av seg selv, og det er mot all fornuft. Vår tanke sier: Et menneske kan ikke være sønn av den allmektige Gud. Det overgår vår forstand. Derfor sier Jesus til Peter: Dette har du ikke av deg selv. Det har Gud i himmelen åpenbart for deg. Det som er for høyt for vår egen tanke, må Gud vise oss på overnaturlig måte, så å si. En åpenbarelse er noe gudgitt. Han viser oss noe vi ikke kan forstå av oss selv, og det er noe som gjelder vårt innerste og evige liv. Da kan det skje at vi plutselig «ser» noe og forstår noe vi trodde var uforståelig.

Peters ord blir mer enn ord: Du er Messias. Det er han som profetene og Skriftene har talt så mye om i gammel tid. Det hadde Peter hørt om før av de skriftlærde og andre. Men det var jo så langt borte og så lenge til at det berørte ham ikke. Nå ser han: Det er jo Jesus! Han er oppfyllelsen av alle profetier om Messias. Han er barnet som er født og sønnen som er oss gitt. Jes. 9, 7. Han er den som skal bli såret for våre synder, Jes. 53, 5. Han er den rettferdige, spiren hos Jeremias 23, 4f. Og han er vår rettferdighet, sa profeten. Peter har nok ant noe av dette uten å se alt på den gang.

Gamle Simeon var en annen som fikk en slik åpenbarelse, Luk. 2, 25ff. Ånden hadde åpenbart for ham at han ikke skulle dø før han hadde sett Messias. Da Josef og Maria kom med barnet inn i tempelgården, så han det straks: Der er han. «Mine øyne har sett din frelse,» sier han, v. 30.

Du er den levende Guds Sønn, vitnet Peter. Jesus hadde evig liv og kunne gi det til de som kom. Han var ikke et vanlig menneske. Det ble klart for Peter nå. Han var faktisk Gud. Og det er essensen i et sant vitnesbyrd: Vi har sett hvem Jesus er og hva han betyr for oss.

Vitnesbyrdet er å fortelle det. Vi sier til andre hva Jesus betyr for oss og hva han har gjort for oss. Da skjønner vi at ikke alle prekener er vitnesbyrd. Det må være personlig: jeg har møtt Jesus, han er min frelser og mitt eneste håp i døden og evigheten. Derfor er han så viktig for meg her i livet.

1. Timoteus brev er et av de aller siste brev Paulus skrev. Og der gir han oss et vitnesbyrd i kap. 1, vers 16: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Og i sitt siste brev der han har den siste anledning, sier han: Jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på… 2. Tim. 1. 12.

- Men Jesus går videre i sin samtale med Peter og sier:

3. Et løfte.

Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, v. 18. Det betyr først at Peter ikke er alene som kristen. Det skal bli en menighet på jord. Det er Guds forsamling av alle de som tror på ham. Alle som i nådens tid tror på Jesus i alle land til alle tider hører med til menigheten. Dette er teksten for aposteldagen i kirkeåret, men det er ikke bare de som tilhører Guds menighet. Det er alle troende.

Og så sier Jesus at han skal bygge denne menighet. Den er som et hus som skal reises. Men det kan ikke vi mennesker gjøre. Her har vi et løfte om at Jesus selv skal gjøre det. Jesus selv er hele vintreet, og vi er grener på ham. Joh. 15. Peter bruker bildet om huset og sier vi er levende steiner i Guds byggverk. 1. Pet. 2, 5.

Jesus holder nå på med å bygge denne menighet. Hver gang et menneske blir frelst – i Norge eller i andre land – legges en ny stein til huset. Det er han som frelser og dermed bygger sin menighet.

Noen prøver å bygge selv. Det vil alltid mislykkes. Derfor arbeider Ånden med å ta fra oss vår egen selvtillit i frelsesspørsmålet. Han må vise oss at vi ikke makter noe her. Vi er syndere tvers gjennom og kan bare ved frelses ved syndenes forlatelse. Da får vi evig liv og blir en levende stein på Guds byggverk.

Jesus gir oss så et annet løfte: Dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Verken vår egen død eller djevelen og andre krefter skal kunne ta fra oss denne frelse. Guds menighet vil bestå til alle tider. Det er Guds faste ord, selv om det har vært og kan bli store forfølgelser og mange lir martyrdøden. Jesus er alltid den sterkeste.

4. En oppgave.

Vers 18-19 er et viktig ord for katolikkene. Det handler om Peter som grunnlag kirken i Rom og om himmel-nøklene. Nå skal vi se litt på det siste, for det handler om den oppgave Jesus ga disiplene og alle troende. Det er forkynnelse og misjon. Da kan vi løse og binde mennesker her i verden med virkning inn i evigheten. Det skjer ved forkynnelsen av Guds ord og i særlig grad om Jesus.

Nøkkelen til å løse på jorden er forkynnelsen om Jesu frelse ved tro av nåde. Den som tar imot det, blir løst og fri. Joh. 8, 36. Det er Sønnen som gjør oss fri ved sin død og oppstandelse. Denne frelse står fast i himmelen.

Å bli bundet på jorden er å si nei til evangeliet for å gå sin egen vei. Da er du bundet til Guds evige dom for evig. Ingen kan løse deg i evigheten. Det må skje her i tiden ved evangeliet. Det er så viktig at vi ordner vår sjelesak (dvs. lar Gud få gjøre det) mens vi lever i nådens tid.

Amen.

Sakkeus.

46) Luk. 19, 1-10. 7.s. Treenighet.

.

Dette er en kjent fortelling som også mange barn kjenner. Sakkeus var en liten mann. Om ham står det at han var overtoller i Jeriko. Det var en god stilling, men den medførte at folk regnet ham som en forræder. I tillegg var han rik, skriver Lukas. Antagelig hadde han fått noe av rikdommen på uærlig vis ved å ta for mye betalt og stikke det i sin egen lomme. Vers 8 viser det: ”Har jeg presset penger av noen…,” sier han.

.

Men dette var ikke nok for Sakkeus. Han var ikke tilfreds i sin sjel med penger og en høy stilling. Det var noe i ham som lengtet etter mer. Hva var egentlig meningen med livet? Skulle han bare tenke på penger og et godt liv? Der er nok folk i dag også som funderer over det i stille stunder alene. Verden kan aldri tilfredsstille et menneskehjerte.

.

Da fikk han høre at Jesus drog gjennom byen. Han fikk lyst til å se denne mannen som de gikk slike rykter om. Kanskje han kunne gi ham noe som han ikke hadde fra før?

.

La det være en bønn også for oss: At Jesus må gjeste landet vårt, bygd og by og mange menneskehjerter. Da vi folk en ny anledning. Dette var siste gang Sakkeus kunne møte Jesus. For nå skulle han gå til Jerusalem for å dø. Palmesøndag er Jesu siste reis.

.

Og Sakkeus ble frelst. Det har vi Jesu ord for. Det er godt for alle som opplever det. For det er det viktigste spørsmålet i livet. – Da kan vi spørre: Hvorfor ble Sakkeus frelst? Det kan være til hjelp for oss å se hvordan bibelske menn og kvinner ble frelst. For de ble rett frelst. Sakkeus var ingen hykler. Jesus sa at han frelst, v. 9. Hvorfor skjedde det?

.

1. Han søkte Jesus.

I v. 3 står det at han søkte å få se Jesus. Det var ikke så lett for ham. Han var liten og folket stengte for ham. Det er et viktig steg i frelsen. Den kommer ikke automatisk, da ville jo alle blitt frelst. Det er ikke vi som frelser oss selv, men vi må få møte ham der han er.

.

Bibelen sier at vi er hedninger av natur. Vi er på feil vei, og vi behøver en frelser. Spørsmålet er ofte om vi lar noen stenge oss ute. Kanskje du frykter mennesker mer enn døden? Eller synes du at mange kristne er dårlige? Eller har du andre unnskyldninger for ikke å søke Gud.

.

Sakkeus var oppfinnsom. Han var liten, men trangen etter å møte Jesus og se ham var så stor at han valgte en utradisjonell vei. Embetsmannen i Jeriko sprang bortover veien, lot alt det andre fare og gjorde hva han kunne. Lengselen var sterkere enn alt annet.

.

Og det var rett. Profeten sier: Søk Herren mens han er å finne, Jes. 55, 6. Og salmisten hilser fra Gud og sier: Kall på meg den stund jeg er nær. Salme. 50, 15. des..

Har du søkt Jesus? Det er det første steg. Men da kan vi spørre. Hvorfor søkte han Jesus, han som var en synder, v. 8. Hva er den egentlige grunnen til at vi søker Gud?

.

2. Jesus søkte ham.

I v. 10 sier Jesus rett ut: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Det er den viktigste grunnen. Derfor feirer vi jul. Uten det er alt annet håpløst og nytteløst. Ingen søker Gud av seg selv. Rom. 3, 11. Jesu vei gikk forbi morbærtreet, v. 4. Og Jesus stanset ved treet og kalte på mannen, v. 5. Skynd deg og kom ned.

.

Det var budet Sakkeus fikk. Og Jesus kjente hans navn. Slik er han med oss alle. Vi er gjennomskuet av Jesus, og han stanser ved hver enkelt av oss og ber oss stige ned. Nå leter han etter deg.

.

3. Sakkeus var jøde.

Han ble frelst, ”siden også han er en Abrahams sønn,” v. 9. Og det var til jødene at Jesus kom i første rekke. Og det var de som hadde løftene om Messias og frelse. Abraham er deres stamfar på en særlig måte.

.

I nådens tid har denne horisonten utvidet seg. Jesus kom jo for alle. Og på korset vant han over alle fiender, og dermed fikk vi alle ”rett” til å bli Guds barn. For det skjer ved troen. Abraham trodde Gud, og vi som tror på Jesus, får samme rett som Abraham og blir hans åndelige barn. Gal. 3, 6-7; Joh. 1, 12; Ef. 2, 12-13. 19.

.

Golgata er garanti for frelse for alle. Og det finnes ikke noen annen vei til himmelen.

.

4. Sakkeus ble en sann kristen.

Han var ingen søndagskristen. Her ble det alvor med en gang. Hos ham finner vi en sann nådens virkning i livet. Han var rik, men nå skulle han gi bort mye. Halvdelen av hele formuen skulle gå til de fattige. Og hadde han tatt penger fra noen på urett måte, skulle han betale firedobbelt igjen, v. 8.

.

Det betyr i våre dager at du leverer tilbake den boka du lånte for lenge siden. Det du nasket til deg skal du levere tilbake. Og har du løyet og snakket usant om noen, skal du ete det i deg igjen og be om unnskyldning. Vi kan rett og slett ikke være kristne uten å gjøre opp våre gamle synder så langt vi rekker og kan det.

.

Noen vil være gode kristne med slike lik i lasten. Da har du ingen løfter, før du gjør opp. Gå hjem i dag og gjør det du kan. Jeg har flere ganger måtte skrive et brev nettopp om slike ting. Når vi da får svar tilbake at alt er tilgitt, da smaker det godt. Da kommer takkesangen og frelsesfryden igjen. Og vi kan være sikker på at Sakkeus var en glad og lykkelig mann etter dette. Det kan også du bli.

.

Rike og fattige.

47) Mark. 12, 37b-44.

8.s. Treenighet.

I denne teksten møter vi den store kontrasten mellom de skriftlærde og de rike, og på den andre side en fattig kvinne. I tillegg kommer en stor folkemengde og Jesus selv. Vi kan si at fariseerne var rike i seg selv, mens kvinnen var fattig både i egne øyne og i virkeligheten. Vi skal se litt på disse menneskene i dag.

1. Folkemengden.

En stor folkemengde hadde samlet seg om Jesus. En slik folkemengde kan være ustabil i åndelige saker. Dette skjer rett før påske, og vi vet at det tok kort tid fra Hosianna-ropet på palmesøndag til ropet om korsfest, korsfest noen få dager etter. Og fra Joh 6 vet vi også at folkemengden skiftet mening ganske fort da Jesus talte om seg selv som livets brød og at de behøvde ham til frelse.

Her står det at folket hørte ham gjerne. De var velvillige mot ham og ville høre hva hans budskap var. Det var flere slike predikanter i Israel fra tid til annen. De hadde hørt på døperen Johannes for kort tid siden, og mange var blitt døpt av ham i Jordan-elva.

Nå var Jesus kommet. Hva ville han si? De er nok tilskuere til det som skjedde nå i talen om de skriftlærde og omtale av kvinnen.

2. De skriftlærde.

Jesus lærte folket, står det. Hans tale var ikke underholdning eller tale til følelsene. Han visste at folket var uvitende om mange ting i den åndelige verden. Derfor ville han vise dem farene de møtte i livet og peke på den rette veien til Guds rike. Vi må huske på at han var i jødenes land og talte vesentlig til dem. Også der var det nødvendig med læreforkynnelse.

Denne gangen advarte han mot en gruppe jøder som hadde ganske stor innflytelse på folket. Her kalles de skriftlærde. Det betyr at de kjente de hellige skrifter jødene hadde, både Mose lov, profetene og salmene og andre skrifter som er i vårt gamle testamente nå. De blir noen ganger nevnt sammen med fariseerne. Luk. 15, 2. Jesus sier flere ting om dem.

a) De ville ha ære av mennesker. De gikk omkring og ville folk skulle se dem – i side kapper skilte de seg ut fra folket. De mente nok at de var bedre enn andre og hadde krav på respekt, og derfor ville de at folk skulle hilse på dem der det var mange mennesker – på torget.

b) De ville sitte fremst i forsamlinger og ha hedersplassen når de kom til gjestebud. Det er nok et annet uttrykk for det vi alt har nevnt. De ville ha ære av mennesker. Det er en farlig sykdom eller tendens blant folk til alle tider. Men det blir særlig støtende i religiøse forsamlinger. Det bør vi passe oss for, sa Jesus.

c) De eter opp enkers hus, v. 40a. Det kan ha skjedd på flere måter, slik W. Henriksen peker på. Det kunne være penger som skulle komme enker til gode, men som de kunne styre over og ta av for seg selv; de kunne be enker bidra mer til dem eller de tilbød seg å hjelpe dem mot betaling osv. Penger har alltid vært en fristelse for mennesker.

d) De bad lenge der mennesker kunne se dem, f. eks. på torget og i gatene. Men de gjorde det av trang til å tale med Herren, men «for syns skyld». Også her gjaldt det å vise seg fram for mennesker, slik at de skulle tro at de var andektige og alvorlige troende. Her har alltid fallgruvene vært mange.

- De skulle få hardere dom enn andre. For det er rent hykleri som Bibelen dømmer hardt. Vi er ikke troende for at mennesker skal se det. Troen er den indre kontakten med Gud. Når den blir synlig, er det av en helt annen grunn, som naturlig frukt av gudslivet. Den rette bønnen i slike tilfelle er Salme 139, 23f: Ransak meg Gud…

3. En fattig enke.

De er fremdeles på tempelplassen, og der stod det en «kiste» eller eske som folk la penger i til de fattige. Det var en slags kollektbøsse. Jesus satte seg nå slik at han kunne se når mennesker kom med gaver. Mange rike kom og gav rikelig. Se forresten forskjellen mellom de skriftlærdes behandling av enker og det Jesus sier her. De utnyttet dem, og han gir henne ros.

Jesus roser kvinnen på grunn av hennes selvfornektelse og gavmildhet. Den er enestående og står i skarp kontrast også til de rikes gaver.

a) Jesus la merke til de rike. Han «så på hvordan folket» ga. De rike gav mye. Og det virker som at de gjorde det åpenlyst slik at folk skulle se det. Slik er de i samme stilling som de skriftlærde ovenfor. De hadde ikke giverglede, men glede over at folk så at de gav. Det er stor forskjell på det. Og mennesker som behøver et publikum for sine gjerninger, er sjelden lykkelige og glade. For et publikum er ikke stabilt.

b) En fattig enke kom og la en ettøring i kista. Menneskelig sett var det ingen ting. Hva kunne de få for to skjerver eller ‘lepta’ (som det tilsvarte)? Hun ga ikke så lite fordi hun ville gi lite. Men hun hadde ikke mer. Derfor gjorde hun det hun kunne, og det er ofte saken.

c) Jesu tale. Han tok nå utgangspunkt i det han så og lærte disiplene noe viktig. Han kalte dem til seg – de hadde trolig sin oppmerksomhet andre steder. Når Jesus sier «sannelig» (gr. Amen), er det noe viktig han vil si. Det er viktig å se det som betyr mest, ikke det som viser mest.

d) Jesu attest om kvinnen: Hun hadde gitt mer enn de andre. Hun hadde gitt av sin fattigdom. Hun hadde gitt alt hun eide og dermed alt hun hadde å leve av videre. Det viser hvordan Jesus vurderer våre gaver til misjon og nødhjelp. Hun kunne å beholdt en av pengestykkene for seg selv, selv om det også var lite å leve av. Men nei, hun ga alt hun hadde til Guds hus. Har det noe å si oss i en overflodstid?

e) Et par avveier kan vi peke på. Det er ikke Guds mening at vi skal kvitte oss med alt vi har slik at også vi blir trengende. Det ser vi av Jesu eksempel. Han og disiplene hadde en kasse med penger som de kunne kjøpe mat med. Det er heller ikke Guds mening at vi skal vise oss fram og fortelle andre hva vi gir. Den største gaven er den som bare Gud vet om. Ingen ting tyder på at kvinnen her ville vise seg fram. Hun var rik i Gud og fattig i verden.

Så har vi fått to eksempler i denne teksten: en vi bør holde oss langt fra, og en vi bør etterligne. De skriftlærde i denne teksten skulle ene kristen ikke ligne. De framstår som hyklere som vil vis fram sin tro og sitt liv. Enken er eksempel på en ydmyk og tilbakeholden kristen som lever sitt gudsliv i stillhet både i offervilje og livsstil.

Grepet i synd.

Joh. 8, 2-11. 9.s.Treenighet.

48) Joh. 8, 1-11.

.

Dette er beretningen om en kvinne som ble grepet på fersk gjerning i synd. Det står ingen ting om mannen som var med, men det betyr ikke at de mente kvinnen hadde all skyld. Her gjelder det henne. Og det står flere ting om henne som vi skal se på.

.

1. Hun ble grepet i synd.

Hun brøt Mose lov og drev hor – i vår bibel står det nå ekteskapsbrudd. Det sjette bud forbyr det. NT har også ord om denne synden: 1. Kor. 6, 18-19; 1. Tes. 4, 3 og 8. Paulus sier til efeserne at slike mennesker ikke kommer til himmelen. Ef. 5, 5. Det er forskjell på å begå en synd, bekjenne den og få tilgivelse – og det å leve i synden. Dette gjelder alle slags synder, men her er det tale om denne ene synd.

.

Etter 5. Mos. 22, 24 skulle slike mennesker dø ved steining. Det gjaldt både for mannen og for kvinnen. Og jødene levde etter Mose lov. Mennene som kom med henne, var dermed i sin rett. All synd får konsekvenser. Gud vil dømme synden på den siste dag.

.

Det er ikke alltid folk tar det like nøye med andre synder, som f. eks. baktalelse og sladder. Det er å tale ufordelaktig om andre mennesker og finne feil hos andre. Det er lett å falle i den grøfta, og mange liker å høre slike historier om andre. Peter var klar over det og skriver: Legg derfor av … all baktalelse. 1. Pet. 2, 1.

.

En annen ganske vanlig synd er avgudsdyrkelse. Alt som kommer foran Jesus i ditt liv er avguder. Det du elsker mer og er mer opptatt av enn Gud, er altså synd. Det er derfor Jesus sier i Mat. 10, 37: Den som elsker far og mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og Johannes forstår alvoret i det og skriver: Ta dere i vare for avgudene, 1. Joh. 5, 21.

.

Er vi også blitt grepet i noen synd?

.

2. Redningen for kvinnen.

Hun var nær ved å dø, det var kanskje minutter igjen for det hadde skjedd. Da møtte hun Jesus. Redningen for henne var at Jesus var slik han var. Hun møtte ikke en streng dommer eller en hevngjerrig mann.

.

Jesus var full av miskunnhet og kjærlighet. Og han forhastet seg ikke. Han hadde tid for henne. Her gjorde han noe underlig. Han bøyde seg ned på jorden og skrev med fingeren i sanden, v. 6. Vi vet ikke hvilke hebraiske bokstaver og ord han skrev. Det sier ikke Johannes noe om.

.

Det er flere meninger om hva Jesus skrev. Prof. S. Odland sier han gjorde det for å ”gi til kjenne at det hele spørsmål som et juridisk aldeles ikke vedkommer ham som intet kall har til å være dommer”. Jfr. Joh. 3, 17. En annen kommentar peker på at den eneste gangen i GT det står at Gud skrev med fingeren, var da de ti bud ble skrevet på steintavlene. 2. Mos. 31, 18. (The Defender’s Bible.)

.

Ved at Jesus ikke svarte på anklagen, fikk han folket til å tenke. Hvis Jesus da skrev de ti bud i sanden, ville han si at Gud dømte alle synder. Hadde ikke de også brutt noen bud? Han sa til dem: Den som er uten synd…. I lys av hele Guds lov og vilje, blir vi alle skyldige. Og da er det vanskelig å straffe noen for én synd.

.

Men jødene var ikke overbevist om dette ennå. Jesus bøyer seg igjen og skriver. Det er da de går bort, de eldste først. De hadde nok flest minner om feil og fall og mangler i sitt eget liv. I den engelske King James-oversettelsen er et lite tillegg i v. 9: ”ble dømt av sin samvittighet. Noen manuskripter har det. De forstår med andre ord at de selv var skyldige. Og det ser vi alle når Ånden forklarer Ordet for oss.

.

Disse jødene fikk ikke dømt kvinnen. Men det var heller ikke deres viktigste tanke her. De ville prøve Jesus om han holdt seg til Mose lov, for da kunne de få ham dømt. Det var hovedsaken. Det lyktes heller ikke. Jesus dømte isteden dem, selv om han ikke sa det. Men kvinnen ble frikjent. Det kunne Jesus gjøre fordi han så hennes hjerte. Det var nok tynget av synden og lengtet etter noe nytt.

.

3. Kvinnens nye liv.

Da Jesus hadde frikjent henne, fikk hun et ord med på veien. ”Heller ikke jeg fordømmer deg,” var stort å tenke på. Det ringte nok i hennes tanke og sinn i lang tid. Men samtidig fikk hun en formaning, noe som alle som omvender seg til Gud får: ”Gå bort, og synd ikke mer!”

.

Det samme fikk den syke høre ved Betesda dam: ”Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg” (Joh. 5, 14). Og dette verre er i siste instans fortapelsen.

.

Jesus krever et nytt moralsk liv. Det betyr et nei til synden i alle former. Men det betyr ikke at vi aldri kan falle i synd. Kjødet er fremdeles skrøpelig, men Guds vilje er klar.

.

I tillegg gir Jesus kraft til å leve rett når vi er i hans nærhet. Mange fall, store eller små, henger ofte sammen med at vi var på avstand fra Jesus og hans ord. Vi blir aldri syndfrie her i verden, men vi kunne ha unngått noen fall og synder om vi fulgte Jesu ord til denne kvinnen.

Skal vi også gjøre det?

Tilgivelse

49) Mat. 18, 21-35.

10.s. Treenighet.

Jødiske lære mente at det var nok å tilgi tre ganger. Peter mente derfor at han strakk seg ganske langt når han foreslo sju ganger. Men Jesus var ikke enig. Ikke sju ganger, men sju ganger 70, dvs. 490 ganger skulle man tilgi en ugjerning. Foranledningen er nok spørsmålet når en bror har syndet mot deg, v. 15ff. Og han mente vel det som symbol for: Alltid. Du skal ikke telle men tilgi.

Da fortalte han en lignelse for å illustrere det i vårt eget forhold til Gud og andre mennesker. Den er nyttig for oss i dag også.

1. Skyldig.

En konge ville gjøre regnskap med sine tjenere. Og han begynte oppgjøret med en som skyldte 10.000 talenter. Det var en uhorvelig sum. Skal vi regne ut den kan det bli slik: En talent er 6000 daglønner for en arbeidsmann. I alt blir det 60 millioner daglønner eller 200000 års arbeid. Ingen arbeider kunne tjene opp denne summen.

Det er Jesu bilde på vår syndegjeld. Hver av oss har en slik gjeld til Gud på grunn av vår synd. Da blir det alvor det sangeren sier: «Mange, mange tusen pund.» Det er helt umulig for oss å gjøre noe som helst for ordne opp i vår synd. Vi må stå «for Gud som allting vet, og slå vårt øye skamfullt ned.»

- likevel: denne syndegjeld tynger så lite hos så mange. Den bekymrer ikke folk flest. De ser ikke og vil kanskje ikke se det Paulus skriver i Rom. 3, 23: Alle har syndet og fattes Guds ære. Vi mangler noe vesentlig i livet. Alle mennesker fra fallets dag har en slik gjeld. Og hver dag hoper folk opp vrede, Rom. 2, 5. Vår skyld hos Gud er både uforståelig og ubetalelig.

2. Regnskap.

Mannen i Jesu lignelse opplevde noe til slutt som han trolig ikke hadde tatt alvorlig før. Det kom et oppgjør med kongen, v. 23. Slik skal alle oppleve en regnskapens dag en gang. Gud vet om oss og alt i våre liv. Vi kan ikke skjule en cent av skyld. Gud vil kreve verden til regnskap. Både små og store skal stå for Gud. Johannes så de døde, Åp. 20,12. Der var de store i verden, som Hitler og Mao og Stalin. Og der var de små som få kjente, og de mange snille og bra mennesker som mente at de var gode nok i seg selv. Da vil det skje i fullt alvor det Paulus sier i Rom. 1, 18: Guds vrede skal åpenbares fra himmelen over all urettferdighet.

Hvordan vil det gå da? Og hvordan blir vårt regnskap med Gud? Det er slike spørsmål mange skulle stille seg selv før det er for sent. For folket i Jesu lignelse kunne ikke lure seg unna og forsvinne i mengden. Alle må fram i lyset.

3. Nåde.

Da ser vi noe merkelig. Mannen begynner ikke med å be om nåde. Han ber om utsettelse. Han har ennå så god tro på seg selv at han vil nedbetale gjelden, bare han får tid. «Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale alt,» v. 26. Det viser at han ikke har forstått alvoret med sin skyld.

Men ennå mer merkelig er det at hans herre ettergav ham alt og han ble fri. Han viste nåde mot synderen som tross alt ikke unnskyldte seg eller forsvarte seg. Han hadde erkjent. Det er en hovedsak her. Et menneske må erkjenne sin synd, da først viser Gud nåde. For han hadde egentlig ingen ting å betale med. Han kunne bare be, og sin uvitenhet eller hjelpeløshet ba han om noe umulig.

Slik er det med oss alle. Vi ble ikke frelst fordi vi ba rett eller kunne avbetale noe. Vi ble frelst av ren nåde. Ef. 2, 8. Det var ikke av oss selv, det hele var en gave fra Gud. Det ble vår redning, og det er redningen for alle mennesker. Tenk om de hadde sett det!

Så kan vi spørre hvorfor denne nåde er mulig nå? Hvordan kan Gud ettergi så mye gjeld og sette en strek over alt? Tar han ikke vårt liv og vår synd på alvor?

Jo. Han gjør det. Derfor sendte han Sønnen til jord for å frelse verden. Da Jesus hang på korset, lå den enorme gjeld på ham. Han bar vår synder på sitt legeme, sier Peter. 1. Pet. 2, 24. Han betalte med Kristi dyre blod. Jesus ga sitt liv som en løsepenge for oss. Mat. 20, 28.

Men det er sant det som står i v. 27: «Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren.» Det er Guds omsorg for hele verden og alle syndere på jord. Slik er Gud. Han elsker verden og vil at alle skal bli frelst. Korahs barn sang om det i en inderlig bønn: «Forløs oss for din miskunnhets skyld.» Salme 44, 27. Det kan han gjøre fordi en annen har betalt.

4. Virkning.

Nå er spørsmålet: Hvordan virket denne tilgivelse og nåde på mannen? Han ble straks satt på prøve, og det skal lære oss at frelsen ikke automatisk virker godhet i det ytre. Han møtte nemlig en medtjener som skyldte ham et ubetydelig beløp som tilsvarte omtrent 3 måneders arbeidslønn..

Her ser vi at hans egen syndsforlatelse ikke gjorde han myk og ettergivende overfor andre. Det viser hardhet og ubarmhjertighet hos ham også i småting. Når en som har fått så mye tilgitt, kan være så hard i forhold til småting, da skjønner vi kanskje bedre all tale i NT om formaning og oppfordring til et rett liv, f. eks. i Kol. 3. Og Fadervår taler om å tilgi andre sammen med at Gud vil tilgi oss, Mat. 6, 14f. Og Ef. 4, 32 handler direkte om å tilgi: «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus.» Og Jesus legger til i teksten, v. 35: tilgi av hjertet. Det må ikke bare være ord eller tomt snakk som blir hykleri.

Derfor kan vi be: Lær oss, Gud, om din tilgivelse, og om vår.

Amen.

Om faste.

50) Mark 2, 23–28

11.s. Treenighet.

 Dei skjøna ikkje det som hende, for dei var sorgtunge. Då er det ikkje lett å forstå når noko vanskeleg hender. Nå var det spørsmålet om faste som først kom opp. Både døyparen sine læresveinar og farisearane fasta. Kvifor skulle ikkje dei tolv gjera det?

Jesus kallar seg nå brudgom, som i Mat. 25 og Openberringa. Det har vore ein del brudemystikk mellom kristne, og rett forstått er det sant. Jesus er brudgom og dei truande er brud. Me vil sjå litt på dette her.

1. Korleis Jesus er.

Nå er han brudgom, dvs. brura sin mann. Som brud har me tilgang til brudgommen, på ein måte som ingen annan har. Me kjenner hans planar og løyndomar betre enn folk utafor. Ja, brura og brudgommen er eitt. Slik er det med Guds born og Jesus.

I Høgsongen 4, 9 brukar kong Salomo dette biletet: ”Du har vunne mitt hjarta, mi syster, mi brur.” Der er nett dette biletet så storslått og inderleg. Men me er også kalla Jesu sysken, og med det vil han seia at me har eit nært tilhøve til han. Det er annleis med Guds folk enn med verda utafor. For å koma inn i dette forholdet er det naudsynleg både med eit personleg val og ein ny fødsel av Anden. Det er på same tid rein nåde og gåve, og eit ansvar for å seia ja takk til det. Gud tvingar ingen inn i sitt rike. Joh. 1, 12 og 3, 3. Josva sine ord i Josva 24, 14 er like naudsynlege i dag som før: Vel i dag kven de vil tena!

2. Kva påverknad Jesus har.

Kan brura sørgja når brudgommen er nær? Me treng ikkje lamper i dagslys. Dei ufrelste skulle sørgja og fasta, for dei har ikkje noka von. Dei er utafor alt og går ei mørk framtid i møte.

Jesus har derimot gjeve sine vener ei ny von. Me er ikkje under lova med krav om å oppfylla alle bod. Nådens Gud er med oss. Og då er alt nytt.

Høgs. 5, 1 seier: Eg er komen til hagen min, mi syster, mi brur. … Drikk dykk glade, mine vener. Og Paulus skriv i breva om glede: Glyd dykk alltid. Igjen vil eg seia: Gled dykk. Fil. 4, 4. Det er den verknad Jesus har på ein syndar når me kjem

Då er det ikkje lenger gamal vin og gamle flasker. Me høyrer ikkje til i den gamle pakt. Nå er alt blitt nytt. Ny vin i nye skinnsekker. 2. Kor. 5, 17.

3. Når han er borte.

Jesus skulle ikkje vera på jorda alltid. Det kom ein dag då han skulle dra til sin himmel. Han skulle døy og sidan kom himmelfarten. Han var ikkje lenger hjå dei. Då ville dei sørgja, det skjøna Jesus og førebudde dei på det.

For oss kan det og koma slike dagar. Det kan vera synd me gjer, ulydnad og anna vondt. Då er vegen alltid å venda om, gå med synd og skuld til Jesus og be om nåde og forlating. Han har lova å gi oss det. – Men det kan og vera sorg og motgang ved dødsfall og ulukker av ulikt slag. Eller du er gamal og kjenner deg einsam og bortgøymd. Er Gud også borte då? Me har Jesu lovnad: Sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda stend.

Han er nok der bak skyene. Om sola ikkje skin på ein regnfull dag, er ho på himmelen likevel og skin på nokre andre.

4. Jesu gjerning.

Her brukar Jesus to bilete om si gjerning: han skaper noko nytt, noko dei ikkje hadde visst om før og kjende til. Det er bileta av klede og vin.

a) Ny og gamle klede.

Tanken er at dei gamle kleda er ubrukbare. Det er tid for nye klede. Dei gamle kleda er vår eiga rettferd, eller rettare sagt vår urettferd, ja, den gamle pakta. For det er berre det me har av natur. Og det er å likna me ureine klede, Jes. 64, 6. For alt vårt eige er smitta av synd. Ureinskapen er egoisme og store tankar om oss sjølve og mykje anna.

Jesus kjem då med nye klede. Det er evangeliet om nåde og Kristi rettferd som gåve. Alt får me ved syndsforlatinga. Det er ein port som opnar døra inn til Jesu soningsverk. Då er alt av nåde, Ef. 2, 8. Me har ingen ting lenger i oss sjølve. Og våre eigne gjerningar og liv kan ikkje gå saman med desse nye klede. Luk. 15, 22. Sak. 3.

b) Vin.

Dette er same sak ved eit nytt bilete. Den nye vin ville gjæra og sprenga sundt dei gamle sekkene. Evangeliet høver ikkje saman med lovar og regler og bod. Skal evangeliet få leva i eit menneske, treng det eit nytt hjarta. 1. Kor. 2, 14 og Joh. 14, 17. Det er ikkje nok med reformasjon og lovnader om å gjera så godt ein kan. Du må fødast på nytt, som Nikodemus. Joh. 3.

Det gamle hjarta tek ikkje imot Jesus. Det forstår ikkje den nye vin som må ta bort øydeleggja alt det gamle i oss.

Så skal me berre halda oss til evangeliet om Jesu død og soning. Det er det som gjeld i den nye pakta. Men det skal og halda i dommen.

Såmannen.

51) Luk. 8, 1-13. 12.s. Treenighet.

.

Denne lignelsen står både i Mark 4 og Matt 13, men vi bruker nå teksten i Luk 8. Dette er en av de få lignelser som Jesus selv gir forklaring til, og da er vi på trygg grunn når vi ”tolker” den. Her taler Jesus om flere ting:

- Han taler om Guds ords forkynnelse.

- Han taler om forskjellige mennesker i kontakt med Guds ord.

- Og han taler om hindringer for Gud, slik at Ordet ikke får virke på hjertet. Og her ligger litt av alvoret i Guds rike. Mennesker kan hindre Gud.

.

Jesus sier noe om ”hemmeligheter” i Guds rike, eller ”mysterier” (NO.07), v. 10. Det er noe som er skjult for fornuften og vår tanke. Det kan aldri læres på menneskevis. Det er en dårskap for mennesker.

.

Jesus forklarer at såkornet er Guds ord. Og det er fullkomment og 100 % spiredyktig. I Salme 33, 4 står det så trygt: For herrens ord er sannhet, alt han gjør kan vi stole på. Og i Salme 18, 31 leser vi: Herrens ord er rent. Og i Salme 119, 160: Summen av ditt ord er sannhet. Når summen er rett. Må også hvert enkelt ledd i regnestykket være sant. Feilen ligger ikke i Ordet. Der ligger kraften og det evige liv.

.

Da kan vi spørre: Hvorfor spirer det så lite? Jo, denne teksten viser at Guds ord er til en viss grad avhengig av vårt hjerte, om vi tar imot Ordet. Det er altså et stort ansvar som ligger på oss.

.

Her hører vi om fire slags menneskehjerter i møte med Guds ord. Eller vi kan si at det er flere slags hindringer for Guds ord. Alle tilhører en av disse gruppene:

.

1. Først: kornet ved veikanten, v. 5.

Da kornet var sådd, kom straks fuglene og åt det opp. Det lå jo ubeskyttet og åpent for dem. Derfor spirte det ikke og ga ingen frukt. I v. 12 forklarer Jesus hvem fuglene symboliserer. ”Så kommer djevelen”, står det. Han er den første hindring for Guds ord. Djevelen tar Ordet fra ditt hjerte, sier Jesus. Han gjør det i den hensikt at ordet ikke skal bære frukt i ditt liv. Og frukt betyr her frelse.

.

Peter skriver at djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke, 1. Pet 5, 8. Om det verset har Martin Luther sagt at det er det frykteligste ordet i Bibelen, og vi tar det så lett.

.

Han kan ta ordet fra oss på flere måter:

- Han atspreder tankene våre og får oss til å være opptatt med andre ting, både i møter, gudstjenester og lesning, eller når Ånden minner oss om et ord fra Gud i vår ensomhet.

- Han sår tvil om Guds ord og hele kristendommen i vår tanke. Han vil heller at vi skal diskutere kristendom enn å prøve den og ta den på alvor.

- Han får oss opptatt med spesielle sider ved religionen, helst noe uvesentlig og lite påaktet. Det er lettere å tale om kristendom enn å ta imot den.

- Noen ganger tar han fra oss alle trøsteord og gjør oss motløse. Om vi synker ned i stor motløshet, har vi det vondt. Og da glemmer vi lett ”det glade budskap”.

.

Djevelens mål er at du ikke skal bli frelst, men gå evig fortapt! Han vil ikke du skal bli velsignet, få tid til bønn og bibellesning. Han ønsker du skal falle fra. Derfor sender han ut sine fugler for å ta fra oss alt det vesentlige og viktige: troen på Jesus.

.

Derfor sier Peter etter at han har minnet dem om djevelens iver etter å ta dem: Stå ham imot, faste i troen. 1.Pet 5, 9.

Dette er den viktigste grunn til at ordet ikke vokser. For djevelen er vår største sjelefiende. Du har sikkert møtte ham i en eller annen form.

.

2. Noe falt på steingrunn, v. 6.

Jesus sier at det betyr at de hadde ikke rot i seg, v. 13. De tok nok imot Guds kall og frelse. De trodde en tid, var begeistret og glade. Og folk mente nok at det skulle gå godt med dem.

.

Så kom motgangen, hån og spott fra de som ikke likte dette. Da viste det seg at de var overfladiske kristne som ikke tålte motstanden. Derfor falt de fra. Når troen kostet, sviktet de. De tok den letteste vei. Hos Matteus står at de hadde ikke dyp jord.

.

Hva menes med å ha dyp jord og ingen rot? Vi skal peke på to sider ved det nå:

b) Du må se deg selv rett.

Det betyr å ha bibelsk syndenød. For Bibelen sier at vi alle har syndet og fattes ære for Gud. Rom. 3, 23. Gud vil at vi skal se synden så alvorlig den egentlig er. Vi har ikke bare gjort noen feiltrinn i livet eller snublet uforvarende. La oss se på noen eksempler i Bibelen:

- Luk. 15, 19: Den fortapte sønn sa: Jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg er ikke lenger verdig … Der ligger noe viktig: Vi er ikke verdig for Gud. Synden har ødelagt oss.

- Salme 51, 5: Mot deg alene Gud, har jeg syndet. Det var David som sa det til Gud etter at han hadde gjort hor med Batseba. Ha så altså at synden egentlig var mot Gud.

- En sanger synger slik: Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjer: O, Gud, meg synder nådig vær.

.

b)Et rett syn på Jesus.

Jesus kan være så mangt for folk: en god lærer og taler, en som gjør under og et ideal vi bør strekke oss etter. Det er ikke Bibelens frelser.

.

Bibelen forkynner oss en Jesus som er vår eneste redning. Han gikk i døden for oss og led det vi skulle ha lidd for vår synd. Han tok dommen og straffen, den eneste som kunne gjøre det. Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter etter pinsedag. Apg 4, 12. – Det er nok, og det holder og det må du ha om du skal bli frelst. Har det slått rot i deg?

.

3. Noe falt blant torner, v. 7.

Tornene ødela mye, ja alt for kornet. Og hvem gjelder det?

- Jesus sa i sin forklaring: Det er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst. Det blir ingen fullmoden frukt. Det begynte så godt her også. Det spirte og vokste fram. Men de hadde ikke regnet med tornene eller de tok dem ikke alvorlig. Det var nemlig noe som tok Guds plass i deres liv. Det er kjernen i frafallet.

.

På veien gjennom livet møtte de mange ting, v. 14. Her ser vi hvor viktig livet vårt er, at vi lever i Guds ord og hans vilje. I Markus 4, 19 er ordene gjengitt slik: Verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer og kveler ordet. På nynorsk er det første uttrykket oversatt slik: Sutene for dette livet. Du har kanskje kjent litt til det, midt i rikdom og velstand syter folk for hvordan det skal gå. Og da blir det ikke plass igjen til Jesus.

.

Og rikdommen har evne til å forføre. Det ser så flott ut, og det er lykken for mange. De må stadig ha mer penger og ære og makt. Men dette bedrar sjelen for det aller største: Freden med Gud. Det henger sammen med en annen trone: Lysten til å ha alt det andre som vi ikke har. Det blir en mani og et begjær i sjelen: Vi må ha det også. Alt dette fører med seg som en uunngåelig konsekvens at det blir ikke plass og tid til noe annet enn verdens ting.

.

Gudslivet må vernes og pleies om det skal vokse. Torner er som ugras i singelgangen og blomsterbedet. Ta deg tid, kjære venn. Se litt på din egen lille hage i dag. Hva synes du er best – tornene eller frelsen?

.

4. I god jord, v. 8.

Det er de som blir frelst, som seirer over djevelen og er til nytte som kristne. Det var flere grader frukt. Noen bar tretti foll, andre seksti foll og noen hundre (Mark 4, 20). Vi er så ulike som mennesker og som kristne. Derfor vil frukten av vårt liv være forskjellig. Noen ser frukt i det åpenbare, andre arbeider i det skjulte og ser ingen ting. Men Gud har hele tiden oversikt over alt.

.

Hvorledes skjedde det? De hørte ordet og tok imot det, står det. Så skriver Lukas noe vidunderlig: De tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, v. 15.

.

Hva slags hjerte er det? Har noen av oss et slikt hjerte? Johannes skrev til sine venner noe om dette: Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd. 1. Joh 1, 7. Det vakre hjerte er et renset hjerte, frelst i Jesu blod. Ingen av oss har det i oss selv, men vi får det av nåde for Jesu døds skyld ved troen på ham.

.

David var i stor nød da han hadde syndet. Men han ber en mektig bønn til Gud: Gud, skap i meg et rent hjerte, Salme 51, 12. Det er slik vi blir frelst. Vi får det ikke til av oss selv. Og det er så vanskelig at Gud må skape et nytt hjerte der inne.

.

Fikk Gud så noe i deg, i et hjerte som Jesus hadde renset, ja, omskapt ved hans allmektige hånd? Alle vi som er troende kristne i dag har blitt det slik. Ja, slik har det vært i hele historien. Gud måtte gjøre alt. La han få lov til det nå!

Amen.

52) Luk. 12, 41-48. 13.s. Treenighet.

Her tales om en husbonde i Jesu formaningstale. Og det handler vesentlig om tre ting: Husbonden overlot alt til tjeneren, husbonden kommer tilbake og han finner da to slags tjenere. Det er mest en tenkt situasjon slik det kan være og ingen lignelse eller eksempelfortelling. Dermed er det tydelig at den er gyldig til alle tider – slik hele Bibelen er. Peters ord i v. 41 viser at han peker bakover til det Jesus alt har sagt og utvider det. Vi må se på det Jesus sier her:

1. Gud overlater arbeidet til oss.

I v. 42 taler Jesus om en tenkt herre som overlater et ansvar til sin forvalter. Han må være trofast og klok. Og han skal settes over husfolket for å gi dem mat. Vi kan tenke oss en arbeidsleder i en bedrift. En mann skal nå forvalte sin herres eiendom og arbeidssted.

Overført til oss kan det være forkynnere og andre arbeidere i Guds rike. Hva gjør vi med Bibelen, evangeliet, misjonen osv? Og i siste instans er vi alle tjenere for Gud, hver på vårt sted og med de gaver vi har fått.

Først må vi spørre: Har vi selv tatt imot frelsen? Gud vil at alle skal bli frelst, og det betyr at hver enkelt av oss må ta imot Jesus som vår egen frelser. Joh. 1,12. Noen kapitler tidligere sa Jesus dette: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel. Luk. 9, 25. Det mest vesentlige i vårt liv er at vi blir frelst. Alt det andre må underordnes dette ene. Både døperen Johannes og Jesus og disiplene talte til folket om omvendelse og tro. Det er fremdeles veien.

Da skjer dette: Vi blir Guds tjenere. Og det viktigste i tjenesten er nettopp å bringe evangeliet ut til hele verden. Ingen må glemmes.

Spørsmålet til oss er da: Har vi vært gode forvaltere for Gud? Vi eier ingen ting selv, og derfor skal vi gjøre regnskap for alt vi er og har.

Det gjelder vårt liv. Har Gud fått sin vilje med det. Er vi kommet på den rette hylle i livet slik at Gud fikk bruke oss maksimalt?

Og det handler også om vårt «gods», våre penger og evner og gaver. Hva har vi gitt il Gud? Det er den engelske predikanten Spurgeon som sa en gang: «Tjen så mye du kan, spar så mye du kan og gi det du kan.» Jeg kjente en gang en mann som het Gunnar. Han hadde vært 50 år i søndagsskolen. Hver eneste søndag hadde han snakket med barna om Gud, selvsagt uten lønn. Det er imponerende. Og Paulus vitnet om sitt liv slik: «Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne…» Apg. 20, 24. Vi skal ikke skryte av vårt liv, men vi kan tenke etter: Hvordan har livet mitt vært? Hva tenker Gud?

2. Herrens gjenkomst.

I v. 46 sier han: Da skal denne tjenerens herre komme en dag… Ordet om Jesu gjenkomst er en bibelsk sannhet som er omtalt over 300 ganger i NT. Vi kan aldri komme unna det. Ingen kan bortforklare det. En dag vil vi ikke lenger være her. Også de som er i gravene skal rykkes bort.

Det vil skje uventet. Han kommer og tar oss bort. Vi skal rykkes bort, sier Ordet. 1. Tes. 4, 17. Vi kjenner ikke alle detaljene om dette. Det må vi innrømme. Men vi vet at han kommer, og det er i grunnen nok.

Likevel har han gitt oss noen tegn på at det nærmer seg. Vi vet ikke dato og år, men vi kjenner tidsånden at det nærmer seg. Og i verset foran vår tekst, v. 40, sier Jesus: Vær da også dere rede. Og i v. 36 talte han om å vente for å kunne ta imot ham.

3. To slags tjenere.

Når han kommer vil han ikke bare finne hedninger og verdens mennesker som går fortapt. Han vil også finne to slags tjenere i Guds rike. Det er en vanskelig sannhet å ta imot erkjenne. For det gjelder også meg, prestene, predikantene, misjonærene, tillitsvalgt i misjon og kirke. Og på denne dagen skal alt fram i lyset og komme til syne. Noe av det siste den siste profeten i GT sier er dette: «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham.» Mal. 3, 18.

Det kan ikke være tvil om at det her gjelder tjenere i det jordiske gudsrike. En hedning eller en verdslig tjener ikke Gud og gir seg som regel ikke ut for å gjøre det heller. Det er tale om mennesker som kaller seg troende og kristne. Og på en særlig måte gjelder det slike som er i en offentlig tjeneste for Gud. Av dem er det grovt sagt to slag.

a) En god tjener.

Han blir kalt salig i v. 43b. Han er salig her i livet i tjenesten og på fritid, og han blir fullkommen salig i himmelen.

Her i livet skal Guds folk være i arbeid og virksomhet for vårt Herre. Gud vil ha tjenere. Ordet som brukes her er doulos som betyr slave. Det er en arbeider som er lydig mot sin herre og bunden til ham.

Han gir mat til folket i rett tid. Det er trolig uttrykk for å gjøre Guds vilje og å sørge for de som behøver (åndelig) hjelp. Den gode Herrens tjener vil være både sjelevinner og sjelesørger.

b) En dårlig tjener.

Den andre type tjener er ikke slik. Han mener det er lenge til gjenkomsten og vi har god tid til å forberede oss. I mellomtiden vil han både nyte livets goder og angripe andre mennesker og tjenere. Han er en sadist, som W. Hendriksen sier. Han slår og plager andre for moro skyld. Han visste hva som var rett, men gjorde det ikke.

På denne bakgrunn sier Jesus: Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand, skal få mange slag. Ja, han blir hardere straffet enn de som ikke kjente Guds vilje. Det er nok fortapelsen Jesus tenker på. Og det gjør saken veldig alvorlig:

Det går an å være en kristen og en Herrens tjener i det ytre, men være frafallen i sitt indre. For vårt ytre liv viser hvordan sjelslivet er. Derfor er formaningen og kallet til oss denne gang også dette: La det ikke bli slik at vi bedrar oss selv ved iver og arbeid, men forsømmer vårt eget hjertelig med Gud.

En tjener.

53) Luk. 17, 7-10. 14.s. Treenighet. Vingård.

Om tjeneste. Lydighet. En lov i Guds rike.

En fare : blir stolt over nådegaver og evner og brukbarhet i Guds rike.

Jesus brukte en ill. Viser oss tre ting for å hjelpe oss mot denne faren.

1. En tjener er en slave.

Ordet for tjener (doulos) betyr egentlig en slave som tjener bare sin Mester.

Se Rom. 1, 1 der Paulus kaller seg selv en slave selv om han var frigjort fra synden og loven. Nå er han bundet av en annen herre. På gresk er det også andre ord for tjener, f. eks. diákonos som betyr en som hjelper til, en medhjelper. Det er selve arbeidet som er fokus på her. Det er ikke meningen her. Her er det slaveforholdet som står i forgrunnen. Og slik blir ordet brukt flere ganger i Bibelen og om flere personer. Og da må vi også tenke på slavemarkedet i den gamle verden, slik det var både i Midt-Østen, Europa og i Amerika.

a) Det var herren på gården som eide slaven. Han hadde all makt og rett over slaven fordi han hadde kjøpt og betalt for ham eller henne. Det var slik ikke et frivillig forhold, men et eierforhold. Slik bruker f. eks. Paulus dette ordet. Han kalte seg Jesu Kristi slave, Rom. 1, 1, Tit 1, 1, Fil. 1, 1. Han møtte Jesus utenfor Damaskus og tok imot ham. Paulus opplevde at han var elsket og kjøpt av Jesus og ble nå hans eiendom.

b) Slaven lever av og for sin herre. Hele hans liv er knyttet til mesteren. Det ser vi også i Paulus’ liv. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, sa han. Gal. 2, 20. Det forstår vi både åndelig og reelt. Han sier også: For meg er livet Kristus, Fil. 1, 21.

c) Slaven har ingen vilje selv i arbeid og tjeneste. Han kunne ikke kritisere eller gjøre noe slik han mente det var rett. Han var helt underlagt sin herres vilje og plan. Paulus var så overgitt til sin Frelser at han bestrebet seg på å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2. Kor. 10, 5.

b) En troende er ikke bare en slave under Kristus, men også en tjener for Kristus som det største han kan bli. Paulus kan si at han skammer seg ikke ved evangeliet, Rom. 1, 16 – altså over det budskap han forkynte og som han selv trodde på. Det er en ære å være en kristen. Og det er nåde å få tjene ham.

Flere Guds tjenere er i Bibelen kalt for tjener og slave: Moses, Josva, David, Paulus, Jakob, Peter, Judas og de troende og profetene i GT. Det er altså en vanlig tittel og syn på de kristne. Også vi står i den stilling innfor Gud. Jfr.: 5. Mos. 34, 5; Josv 24, 29; 2. Sam. 3, 18; Jak. 1, 1; 2.Pet. 1, 1; Jud. 1; Amos 3, 7.

2. Guds ord og vilje.

Slik som en vanlig tjener eller slave ikke kan gjøre det han synes er best eller det han liker, må også en kristne tenke slik: Jeg skal følge Guds vilje og råd. Og det finner vi i hans ord og bud og forskrifter. Alt dette finner vi i Guds ord. Bibelen blir slik en viktig bok for en kristen ikke bare om hans tro og frelse, men også om det daglige liv. For også der har Skriften mye å si oss.

Forkynnerne skal hente sitt budskap og sine tekster fra Bibelen. Og innholdet i forkynnelsen skal ikke domineres av fortellinger og egne erfaringer eller vanlig snakk om livet på jorden. Her tror jeg det mangler mye i vår forkynnelse nå. En forkynner skal kalles verdens mennesker til omvendelse og frelse, og han skal gi de troende mat.

En tjener skal pløye og så. Det kan være et hardt arbeid som krever mye av arbeideren. Han må kunne holde ut over lengre tid. Han skal arbeide hele dagen og kan ikke slutte når han vil. Han er bundet av sin herre. Det kan være vekkelsesarbeid, barnearbeid, foreningsarbeid og mye annet som krever mye av ham.

Men han skal noe mer. Han skal gi folket mat og drikke. Åndelig mat er forkynnelsen av evangeliet til oppbyggelse, formaning og trøst. Her sier Jesus noe om å gi folk mat i rett tid. Det betyr vel også rett mat. Vi behøver ikke alltid det samme. Derfor må forkynneren være i bønn og stillhet for Gud om hva han skal gi nettopp nå.

Noen bibelord kan belyse dette mer: Jesus sier i Mat. 4, 4: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Her kan vi se at hele Bibelen er åndelig mat. Vi skal være forsiktige med å bare ta ut gode og trøstefulle vers i Bibelen og leve på dem. Det er viktig for en kristen å ta på alvor formaningsordene hos Jesus og i brevene. De hører med til vårt praktiske helliggjørelsesliv. De er påminninger til oss og advarsler mot synd. Jesus sa også om seg selv at hans mat var å gjøre Guds vilje, Joh. 4, 34. Skulle ikke han være vårt eksempel? Og I Joh. 6 taler han om seg selv, sitt kjød og blod, som vår åndelige mat og manna som vi behøver. Da er det ikke først og fremst nattverden som ikke var innstiftet han mener. Han talte om sin død og forsoning som vår frelsesgrunn. Det er god og åndelig mat.

3. Ydmykhet.

Til slutt minner Jesus oss om å være ydmyke i vår tjeneste for Gud. Uansett hva vi gjør eller hvor mye vi gjør, er det vår oppgave og plikt for Gud. Det er sterke ord han bruker her. La oss være så ydmyke at vi tar imot dem og innretter oss etter dem. Han sier: «Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre,» v. 10. Når vi tenker slik, blir det ingen ære eller fortjeneste til oss. Han får all ros.

I Guds lys ser vi at vi ikke har gjort nok. Vi vil alltid komme til kort. Det var mye vi ikke gjorde av ulike grunner. Det gjelder om det er synlig arbeid vi har hatt. Eller vår skjulte tjeneste som ingen eller få ser og vet om. Derfor er det ikke rom for ros og stolthet på vår side. En har sagt det slik: Gud krever fullkommenhet og venter av oss ydmykhet.

Da vil en Herrens tjener behøve mye nåde og tilgivelse. Og han vil bruke tid i bønn for seg selv for å be om hjelp til å være slik.

Vi legger merke til noen bibelvers her: Vær derfor fullkommen, Mat. 5, 48; Den som gjør seg liten (ydmyker seg) som dette barnet, han er den største i himlenes rike. Mat. 18, 4. Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere. Jak. 4, 10.

Det er en lov i Guds rike at Gud vil ha et ydmykt folk, for bare da kan vi ære ham og gå hans ærend. Det må vi ta til oss i dag. Amen.

Mariaplassen

54) Luk 10, 39 (38-42). 15.s. Treenighet.

.

Jesus var på vandring og kom inn i ein heim i Betania. Søstrene Marta og Maria budde der, og dei var så ulike. Begge hadde nok noko rett. Sjølv om Marta hadde det travelt, måtte det arbeidet også gjerast. Men her skal me sjå mest på Maria. Det er hennar prioritering som var viktig, den plassen ho var på. Det kan me kalla Mariaplassen.

.

I vår travle nåtid kan det vera godt å minnast songen av Lina Sandell: En stille stund med Jesus. Før heitte songen: En liten stund med Jesus. Dette gjeld oss alle. Me kan ikkje få med oss alt her i livet. Me må velja ut noko, ofte kvar dag. Det kallar me prioritering. Me må berre gå forbi eit og anna. Me har lov å seia nokre gonger: Eg har ikkje tid. Eg må vera på Mariaplassen. – Kva er det?

.

1. Først: Syndarplassen.

Så lenge me er her i livet, kjem me aldri bort frå at me er syndarar, også som kristne. Den tanken gjer oss små og audmjuke og skuldige for Gud. På ein måte blir me aldri betre når det gjeld det. For synda er i oss og kring oss og grip inn i våre handlingar. Me gjer Gud imot så mang ein gong.

.

Jesus er ein lækjar. I Mat. 13, 15 seier han: så eg kan få lækja dei. Han kallar synda sjukdom og brukar rett namn på synd. Jesus pyntar aldri på synda og får ho til å sjå skuldlaus ut. Synd er synd, utan omsyn til kva me seier. Det gjeld Mammon, havesjuke, sladder, æresjuke og mykje anna. Det er som kreft som et om seg og stel krafta vår.

.

Syndarplassen er å erkjenna synda. Då kan Gud ta bort skuld og dom. Når kniven skjer i kroppen vår, vert det smerte og vondt. Det kan til og med bli tale om ein amputasjon.

.

I denne vonde prosessen med syndserkjenning ligg også syndstilgjevinga. Ei bok av Rosenius heiter: ”I syndsforlatelsens rike”. Johannes skriv i 1. Joh 1, 9: Dersom me sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig så han forlet oss syndene… Det er ein god plass å vera.

.

Har du vore der? Ein song seier: Å, synder som tankeløst ferdes på jord…. Du må koma nå, erkjenna synda og be om nåde. Då blir syndarplassen ein nådeplass.

.

2. Dinest: Maria høyrde Guds ord.

Ho sette seg ved Jesu føter og høyrde kva Jesus ville seia. Jesus var Ordet, og han forkynte ordet. Der må me vera ofte. Der høyrer me om frelsa, om nåden, om trøyst og tryggleik og om himmelen. Vil du berre ta imot Guds ord, vil du aldri bli ferdig med det. Det har så utruleg mykje å seia oss.

.

Kong Salomo sa til Herren då han vart konge. Då Herren synte seg for han i Gibea, fekk han dette tilbodet: Bed om det du vil eg skal gje deg! 1. Kong. 3, 5. Kva svara han då? Jo, i v. 9 kjem det: Så gjev no tenaren din eit høyrsamt hjarta… Han visste at Gud kunne gi han vegleiing for tru og liv. Bibelen er mat og levereglar og frelsessoge m.m. Ordet er vårt kompas.

.

Ta deg mykje tid til å vera stille, lese og be og granska i Ordet. Og då må me vera viljuge til å høyra og ta imot alt, både dei gode orda me dagleg treng, og formaningar og refs for synda vår.

.

I Mat 7,24 seier Jesus til slutt i bergpreika: Den som høyrer desse orda og gjer etter dei, han er like ein mann som byggjer huset sitt på fjell. Og Paulus skriv til kolossarane 3, 16: Lat Kristi ord få rikeleg rom hjå dykk. – Mariaplassen er ein stad der Guds ord lyder mykje. Du slit ut biblar der.

.

3. Det er også bøneplassen.

I Guds rike er det slik at me får lov å be. Det er ikkje slik som i nokre religionar at det er ei plikt. Her er det eit privilegium. Tenk, ein stor syndar får tala med den heilage Gud. Pontoppidan kallar bøna: ”Å tala einfaldig med Gud i hjarta sitt.” Her treng me ikkje fagre og høgtidsame ord. Her kan me seia det slik det er.

.

a) Her kan me tala om alt. Og det er godt for trøytte syndarar. I sorg og motgnag, i glede og når me har problem. I mørke og tunge dagar så vel som i lyse. Då gjeld det som Tr. Bjerkrheim skreiv: ”Det er makt i de follede hender, i seg selv er de svake og små. Men mot Allmaktens Gud de seg vender, han har lovet at svar skal du få!” Du har vel ikkje gløymt det?

.

b) Her kan me be for andre. Me kjenner nokre ufrelste, og me veit om dei mange heidningane. Me har slekt som lever i synd og naboar som ikkje bryr seg om Guds rike og frelse. Dei får me lov å leggja fram for Den Einaste sanne Gud. Paulus skriv slik: Legg alle ting fram for Gud i bøn, Fil. 4, 6.

.

Bøna er det viktigaste arbeidet i Guds rike. Du har vel ikkje tapt trua på bøn, og meiner ditt arbeid og organisering er viktigare? Merk deg det nå: Vår aktivitet kan aldri erstatta Mariaplassen. – ”Ta tid til å bede, søk stillhet og ro….” Me får aldri tid. Me må ta tid. Maria let noko anna liggja, og ho meinte nok at Marta burde ha gjort det same. Men det sa ho ikkje noko om. Ho hadde nok med Frelsaren. Då gløymer me alt det andre.

.

Her må Guds folk vera mykje nå. Det er løysinga.

De salige i motgang.

55) Mat. 5, 10-12. 16.s. Treenighet.

Denne teksten handler om siste del av saligprisningene i Bergprekenen. Her står flere ting som kjennetegner de troende. Noen må oppleve det mer enn andre, menn alle har erfart noe også av dette.

De blir forfulgt, v. 10.

Det verdslige sinn tåler ikke renhet og gudsfrykt. Det onde er motsetning til det gode. I de to siste salgprisningene (som egentlig går ut på det samme) ser vi hva en sann kristen må vente av denne verden. Det såre er at vi også må oppleve en slik behandling av verdsliggjorte kristne.

Formene en slik forfølgelse kan ta vil være forskjellige. De kan variere både med sted og tid. Det vi må understreke er at det gjelder lidelse for rettferdighets skyld, ikke på grunn av vår egen uklokskap eller dumhet. Vi skal aldri ta på oss martyrdrakten når vi ikke fortjener den. Her gjelder det de som "i alt viser seg ferdige til det rette," som Fjellstedt skriver. Velsignelsen i løftet som følger forfølgelsen er som David Dickson sier: De kan ta fra oss alt vi har, likevel kan de ikke ta fra oss himmelen. De forfulgte får nettopp dette løftet: himlenes rike er deres. Om de forfølger oss ut av vårt eget land, ødelegger oss eller dreper oss, eier vi likevel løftet om himlen.

8. De blir spottet, v. 11.

Om ikke alltid forfølgelsen skjer så radikalt som i åpne forfølgelser, vil alle troende oppleve noe av denne kjennetegnet: de blir spottet og løyet på og får urettferdige beskyldninger. I Luk. 6, 22 brukes ordet "hate", ja de støter dere ut av de troendes forsamling "og kaster deres navn fra seg som noe ondt". Vi skal oppleve noe av det samme som Guds profeter gjorde i den gamle pakt.

Forfølgelse med tungen er mer vanlig enn med hånden, men ikke mindre grusom, sier Spurgeon til dette verset. Og hva er egentlig lettere? Lite skal til for å sette ut et ondt rykte om Guds venner. Og rykter er alltid lett omsettelige varer. Folk flest elsker tvilsomme opplysninger om andre.

9. De opplever glede, v. 12.

Guds rike er et underlig rike. Der vi skulle ha grunn til å fortvile, kommer en ny glede inn i livet. Midt i motgang og forfølgelse, stiger Guds egen glede inn i hjerte og sinn. Samtidig blir vi oppfordret til å glede oss midt i motgangen. Det viser at vi er på rett vei. For slik opplevde Guds profeter det i gammel tid. Og slik opplevde disiplene det i vanskelige dager. Apostlene ble fengslet flere ganger og stilt for det høye Råd. Men "de gikk bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld" (Apg. 5, 41). Det er en ære i Guds rike å oppleve motstand for evangeliets skyld.

De troende venter en annen lønningsdag enn her på jord. De forfulgte vil få en ekstra stor lønn der oppe.

Derfor, hold ut, du kjempende venn. Og gled deg midt i kuleregnet.

56) Gud gjestet sitt folk!
 Luk. 7, 11-17. 17. s. Treenighet.

Historien i Luk 7, 11-17 er om enkens sønn i Nain. Her viste Jesus at han var herre over liv og død. Og det var et stort under det som skjedde, selv om det har vært mange som har tvilt på at det skjedde. Folket ble forundret og ble fylkt av både frykt og lovsang. Disse to ting henger ofet sammen i Guds rike. For vi ser at det er Gud. Se Esra 3, 13. Da sa folket: Gud har gjestet sitt folk.
.
Nå er det slik at alle mennesker er på en måte Guds eiendom, ettersom alle er skapt av ham. Derfor har Gud rett til alle på denne jord. Han elsker alle og vil gjerne frelse alle. – Her er det nok jødefolket de tenker på. Det var bare de som kjente den levende Gud på den tiden.
.
Og nå var han kommet til dem på en spesiell måte. Han gjestet sin eiendom, sitt eget folk. Det er ikke bare flyktige, korte besøk. Men han kommer for å hjelpe og vil stadig gjeste folket på den måten.
.
Når vi som kristne tenker på dette, er det flere spesielle besøk fra himmelen har i minne. Og disse besøk betyr ikke bare noe for jøder, men her er alle mennesker med. Noen av disse dagene skal vi nevne her:
.
1. Jul.
Hver jul minnes vi Guds besøk til verden da hans egen sønn ble født her som et menneske. Da var Gud i krybben i Betlehem, for det var Guds Messias som ble et menneskebarn. Mange jøder tenkte nok på den tid på en annen Messias. De ønsket en som kunne fri dem fra Romerriket og være en slags politisk leder for landet. De ønsket en konge.
.
Men Guds Sønn kom ikke slik den første gangen. Han kom som frelser fra synd. Senere skal han nok vise seg som konge og hersker over all verden. Men først måtte han gjøre opp for våre synder og innby oss til himmelriket. Og da galdt det alle mennesker i hele verden.
.
Likevel var det noen som tenkte rett og ventet på syndebæreren. Gamle Simeon i Jerusalem var en av dem. Om ham står det at han ventet på Israels trøst, Luk. 2, 25-30. Og han levde akkurat i rett tid og fikk lov å se Messias og gledet seg over at tiden var inne. Da kunne han dø i fred.
.
2. Langfredag.
Det var mange dager mellom julekvelden og Jesu siste påske. Bibelen forteller om mange dager da Jesus som Guds Sønn gjestet sitt folk. Her skal vi går forbi alt det. Og så skal vi stanse ved den store dagen, kanskje det største besøk fra Gud. Det var da hans sønn åndet ut på korset og de siste rop av smerte lød utover Jerusalem.
.
Da holdt Gud dommedag over alle synder på jord. Forsoningens under skjedde, og frelsesverket var ferdig. Da tok Gud bort alle synder i sin sønn. Det var noe av et besøk! Og flere bibelvers taler om det.
.
I samtale med Sebedeussønnene og deres mor sa han at han ikke var kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange. Mat. 20, 28. Og Peter var med den dagen, og han skriver mange år senere til sine venner: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri … men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam,” 1. Pet 1, 17-18. Han hadde også forstått hovedsaken. Folket måtte bli fri sin synd.
.
Paulus var ikke med disiplene da Jesus levde. Men han møtte Jesus etter hans død og oppstandelse. Og han skriver til sine troende venner i Korint: ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen,” 2. Kor 5, 19.
.
Dette store frelsesverk skjedde da Jesus ropte: Det er fullbrakt! på korset. Joh 19, 20. Bibelen har mange ord om dette. Det var et mektig besøk av Gud selv!
.
3. Omvendelse og tro.
Selv om Jesus døde for alle, blir ikke alle dermed frelst inn i himmelen. Hver enkelt av oss må ta imot evangeliets ord. Derfor får hver enkelt som hører Guds ord et himmelbesøk. Nå er det Den hellige Ånd som kaller oss inn til seg. Da er det vekkelse i et menneskeliv. Og det er en viktig stund i livet. For da har du anledning til å komme til Jesus. Vi klarer ikke det av oss selv. Det er Ånden som skal overbevise verden og synd, rettferdighet og dom. Joh 16, 8ff. Det er de som tar imot Jesus som blir frelst, Joh 1, 12. Derfor er det så viktig å høre hva Gud sier når han kaller oss.
.
Den som omvender seg og tror får bygge sitt trosliv på Jesus og ikke på seg selv. Derfor står det slik i Joh 16, 14: Han (Ånden) skal herliggjøre meg (Jesus). Han prøver å vise deg at Jesu død og forsoning gjelder deg. Det var for din skyld han døde. En sanger synger slik om det: ”Nå ble forsoningen tydet oss herlig, troen den kjenner ditt tilsagn er sant.” Når det ser det, har Gud gjestet deg på en særlig måte.
.
4. Kristi himmelfartsdag
er også en spesiell dag i Guds rike. Hva betyr den for oss? Jo, da forlot Jesus denne verden for å gå til sin himmel og sitt rike der. Men samtidig overlot han ansvaret for alle de ufrelste til sine venner på jord. Det var da de begynte å vitne og arbeide for Guds rike. De kristne ble Guds representanter her i verden. Vi er Guds stedfortredere, 2. Kor. 5, 20.
.
Guds rike når så langt som Guds barn er lydige og går med evangeliet. Det er egentlig ikke vi som gjør det, det er Åndens gjerning. Men han trenger noen føtter og hender til å bære budet ut i verden. Gud vil gjeste oss med vekkelse i vårt land og våre bygder og byer. Så lenge nådens tid varer, vil det skje. Og så vil han også gjeste andre folkeslag og hedningsamfunn i alle land.
.
Da ser vi egentlig at det er nåde å få være med i arbeidet for Gud. Vi ber at vi alle må være ydmyke og små innfor Gud og lydige når Ånden ber oss om å gå.
.
5. Jesu gjenkomst
er det siste himmelbesøk i denne betydning. Da kommer Gud for siste gang, og da kommer han for å kalle alle sine hjem til seg. Da er det for sent å angre og omvende seg. Da henter han bare de som er rede. Alle andre går inn til den evige dom med fortapelse. – Hvordan er det med deg? Er du rede nå i denne stund?
Amen.

En stor tro.

57) Mat. 8, 5-13. 18.s. Treenighet.

Jesus har nettopp helbredet en spedalsk, v. 1-4. Det var et stort under: en syk til døden ble frisk. Det er alltid stort når det skjer. Jesus sa bare: Jeg vil, og han ble ren. Men snart skulle noe skje som viste seg å være større.

En hjelper i nød.

Nå møtte han også en som hadde store smerter og led mye, v. 6. Han behøvde uten tvil menneskelig hjelp. Mens den spedalske kunne rope om hjelp selv, hadde denne gutten en som gikk i forbønn for ham. Hans herre hadde omsorg for gutten som var hans tjener, og han kom til Jesus med bønn om hjelp. I seg selv er det bemerkelsesverdig.

Mannen var høvedsmann og kunne befale over andre mennesker. Men her var han hjelpeløs. Og det forstod han, det ser vi av hans ydmykhet. Han kom ikke med krav og befaling.

Jesus så nok hans hjerte og indre liv, for han sa med en gang: Jeg skal komme og helbrede ham. V. 7. Her viser Jesus sitt sinnelag for de lidende og sin vilje til å hjelpe i nød.

En slik lidelse og tilstand kan være et bilde på synden. Den blir en lidelse for mennesker når de ikke lenger kan holde den ut. «Han har store smerter,» sa høvedsmannen.

En dikter sa det slik: «Jeg viste meg glad i vennenes rad, mens hjertet var nær ved å briste. Men det var det ingen som visste.» Og Bibelen sier det er ingen fred for den ugudelige.  Jes. 57, 20-21. De er som det opprørte hav, står det.

I en slik situasjon er det godt å ha en hjelper. Her var det selveste sjefen hans. Og i slike tilfelle er det egentlig det samme hvem som kommer. Han møtte en villig frelser. Jesus kom.

Uverdig.

La oss stanse mer for denne høvedsmannen. Han var visst ikke lik andre. Vi har et annet inntrykk av de romerske ledere omkring i riket. Han føler seg liten, men har tiltro til Jesus.

Først kaller han Jesus «Herre». Han stiller seg på en måte under ham. Og han er selv en herre og vet litt om hvordan det er. Her anerkjenner han Jesus på en helt spesiell måte. Han må trolig ha hørt om Jesus og kanskje sett et under også. For han viser stor resp+ekt på denne måten.

Dernest sier han: Jeg er ikke verdig til at du går inn i mitt hus. V. 8. Det er en ydmykhet vi sjelden ser blant romerne. De var vant til å herske. Hans hus var for ringe til at en slik som Jesus skulle komme inn der. Denne følelsen av uverdighet er noe som preger syndere i nød. Synden setter sine spor i oss og gjør oss små nå vi virkelig ser inn i syndens alvor. Da blir vi forundret og tenker: Kan Gud virkelig elske meg?

Det neste vi ser hos denne mannen er en stor tillit til Jesu makt. Han sier: Du behøver ikke å komme hjem til meg, du kan bare si et ord, så blir gutten frisk! Antagelig var denne mannen en hedning.

 Likevel skjønte han at Jesus var mektig. Han behøvde ikke å se den syke og heller ikke berøre ham. Et ord fra ham var nok. Han visste trolig ikke hvor sant han talte. Han tenkte på et ord om at gutten skulle bli frisk. Men Bibelen sier at Gud skapte hele verden ved et ord. Han talte og det skjedde. Salme 33, 9. Guds vilje og kraft ligger i Guds ord. Det ordet sier, skjer.

Vi har flere vers i Bibelen som taler om det. Hebr. 4, 12 sier f. eks.: «Guds ord er levende og virksomt (kraftig) og skarpere enn noe tveegget sverd.» Og Jakob sier: «Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord,» Jak. 1, 18. I sitt siste brev skrev Paulus dette: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» 2. Tim. 3. 16. Slike kjerneord er viktige å ha med seg på livsvandringen. De gir oss tillit til at det Gud har sagt, er sant. Vi behøver ikke å forstå alt eller kunne forklare det. Ordet fra Gud har egne bein å stå på. Du kan stole på det Ordet sier.

Denne mannen ble bønnhørt. Gutten skulle bli frisk – det fikk han Jesu forsikring om, v. 13. Og det skjedde, det fikk erfare da han kom hjem.

En stor tro.

Mannen forklarte litt om sin egen situasjon for å vise at han trodde Jesu ord, v. 9. Han var en overordnet i Romerriket, og de som var under ham, måtte adlyde hans røst. Hans ord var på en makt full av makt. Hvis de var ulydige, ville det få følger. Han overførte på en måte dette til Jesus uten at han sa det med ord: Også når du sier noe, må det skje. Det avslører hans store tillit til Jesus og hans makt.

Da står det at Jesus undret seg, v. 10. Han hadde visst aldri opplevd det, og nå taler han som menneske. I sitt jordiske liv var det nytt. Da sier han noe som viser at høvedsmannen ikke var jøde: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro. Det var hos dem han burde ha funnet troen. De var Guds utvalgte folk, men sviktet altså på dette punktet.

For hva er tro?

Her ser vi at det er å ta Gud på ordet. Jesus var Guds Sønn. Det er å stole på Ordet, det er sant og vil skje slik det står. Det er ikke alltid slik at det skjer momentant som her. Men det vil skje etter Guds vilje.

Flere steder ser vi at frelsen er knyttet til troen og ikke til moral eller arbeid og gjerninger. Det er troen som frelser. Troen på Jesus. Det ser vi f. eks. i Gal.

Jesu lære.

58) Joh. 7, 14-17. 19.s. Treenighet.

Løvhyttefesten nærmet seg og folk reiste til Jerusalem for å være med på høytiden. Jesus ville ikke reise dit åpenlyst, for hans time var ennå ikke kommet. Men jødene lette etter ham. Han hadde alltid sin plan med hva som skulle skje.

Men midt i høytiden steg han likevel fram og talte. Det kom nok overraskende på dem. Men de ble igjen forundret over hans lære, slik de hadde vært f. eks. da han sluttet Bergprekenen i Mat. 7, 28f. Da var folket også slått med undring over hans myndighet. Han var annerledes enn de skriftlærde. Og det var særlig en side ved hans forkynnelse de nå undret seg over.

1. Skriftkunnskap

Folk forstod ganske snart at han var kjent i de jødiske skrifter. Men de visste også at han ikke var fariseer eller skriftlærde og hadde ikke gått i lære f. eks. hos Gamaliel. Paulus hadde gjort det. Men denne mannen fra Nasaret hadde lært om Skriften av seg selv. Han var en autodidakt. Og det har ofte vært noe mistenkelig i det. Mange har den tanken at man må ha gått på skole, for å lære noe vesentlig. Vår tid har forresten snudd opp ned på det. Mye kan man nå lese og lære på f. eks. nettet.

Kunnskap i Bibelen er viktig i åndelige spørsmål. Mange har et svært overfladisk kjennskap til Bibelen og dermed de kristne sannheter. Det kan en merke i samtale og diskusjon. Og da kan man dra feilaktige konklusjoner og tro at noe en kristelig sant når det egentlig er usant.

Skriftkunnskap betyr heller ikke bare lære om Bibelen, historie og kultur og innhold i store trekk. Det betyr fremfor alt å få tak i selve kjernen og hovedtanken i dent bibelske budskap. Uten det vil vi lett lære feil og føre folk vill. Så her skal vi være forsiktige og ikke selvkloke. Jakob har sagt noe om det: «Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom,» Jak. 3, 1. Den strenge dom kan henge sammen med at en som lærer feil om Guds rike, ikke bare ødelegger for seg selv, men for de mange som hører ham. Derfor maner ordet oss til forsiktighet.

2. Min lære.

Jesus kom nå på banen med sitt svar. Han taler om sin lære. Det er hele evangeliet i alle dets fasetter. Men før vi kan si noe mer om det, må vi se på det Jesus straks sier: Det er egentlig ikke hans lære, det er ikke en ny lære som Jesus har kommet med. Det er Guds lære, han som har sendt Jesus. Jesus og Faderen var ett, sa han en gang. Joh. 10, 30. Og da er egentlig hele Skriften med. Jesu bibel var Det gamle Testamentet, og vi har både det og Jesu liv og tale og resten av NT. Her er mye å øse av.

Vi kan tale om Jesus lære som et sammendrag slik:

a) Guds vilje med oss mennesker – uttrykt ved Mose lov. Gud har en plan med alle mennesker. Helt fra dagene i Paradis vil han at alle skal gå hans vei og gjøre hans vilje. Det har han uttrykt kort i loven på Sinai. Den handler om menneskers forhold til Gud først: om avguder, Guds navn og Guds dag. Jesu sa noe om dette i Bergprekenen og nevner der flere bud. Dernest handler det om vårt forhold til hverandre, til andre mennesker både nær og fjern. Om dette sier han f. eks. noe om i lignelsen om den barmhjertige samaritan, Luk. 10, 30ff. Der viser han at vi skal ta oss av mennesker i nød, også slike som vi ikke kjenner og som til og med kan være uvenner med oss. Jøder og samaritaner hadde ikke samfunn med hverandre, Joh. 4, 9.

a) Gud vil frelse alle. Det ligger i sakens natur. Han ønsker det, men et annet spørsmål er om det vil skje? Gud har skapt alle, og Kristus kjøpte alle. Og Guds ord sier klart at han vil at alle mennesker skal bli frelst, 1. Tim. 2, 4. Han vil ikke at noe menneske skal gå fortapt, 2. Pet. 3, 9. Når hele Bibelen slik sier at hva Guds vilje er med det enkelte menneske, hvorfor blir ikke alle frelst?

Svaret er at vi selv må ta imot det Gud har lagt ferdig. Vi må tro på Jesus for å bli frelst. Frelsen skjer ikke ved gjerninger, men ved tro. Det vitner Abrahams liv om, og det sier apostlene klart. 1. Mos. 15, 6; Rom. 4, 5; Gal. 2, 16.

Guds frelservilje er tydelig, men mange mennesker vil noe helt annet.

c) Gud kaller oss til hellighet. Et liv som en kristen er et liv i lydighet og etterfølgelse. Vi går ikke vår egen vei i hverdagen og lever ikke etter våre kjødelige lyster. Når vi faller i synd, må vi straks «til nådestolen hen» og be om tilgivelse. For Gud har kalt sitt folk til å vandre verdig det kallet vi er kalt med. Ef. 4, 1. Og Gud har bl. a. gitt oss mange formaninger og opplysninger om det hellige liv i hans etterfølgelse. Rom. 12.

- Det er noe av «min lære» som Jesus talte om.

3. Gjøre og kjenne.

Mange mener det er uoppnåelig å være en kristen. Derfor nytter det ikke å forsøke en gang. Bj. Bjørnson var også i en slik situasjon og skrev skuespillet «Over evne». Det var ikke mulig å være en kristen.

For noen er det blodig alvor, og de ville så gjerne følge Jesus. Men det er håpløst, synes de. For andre er det mer et intellektuelt spørsmål. De får ikke kristendommen til å stemme med sin tanke og mening. For atter andre er det kanskje en overfladisk tankegang som gjør at de ikke vil prøve eller komme til ham som kan frelse.

Jesu svar kan vi finne her: Vil du virkelig gjøre Guds vilje og følge ham? Er det ditt alvor at du vil til himmelen og gå Guds vei som er troen på Jesus? Da sier Jesus at du skal kjenne om læren er av Gud eller om det er menneskeverk det Jesus sier. Han viser på en måte til erfaringens vei. Prøv – og du vil se. Bekjenn din synd og be om nåde – og begynn på vandringen. Du vil få erfare at Jesus er med. Du får ny nåde og tilgivelse hver dag. Kraften til livets strid henter du ikke fra deg selv. Ordet veileder deg at denne kraft finner du i evangeliet om Jesus. Når du så hører andre sitt vitnesbyrd, vil du ofte se at de har det på samme måte. Skriften viser vei, og der får du også mer opplæring i frelsens hemmelighet. Derfor vil en troende alltid gå til sin bibel og se: Hva står der? Om det koster for vår egen vilje, må vi likevel følge Guds ord. Amen.

Ekteskap

59) Mark. 10, 2-9. 20.s. Treenighet.

Teksten i dag handler om ekteskapet. En mann og en kvinne inngår en pakt om å leve sammen, skape et hjem og et lite samfunn for seg selv. Så langt vi kjenner til det har det eksistert til alle tider i alle land i en eller annen form. Måten det organiseres på er ikke avgjørende eller det viktigste. Hovedsaken menneskelig sett er at det er et ordnet forhold som består over tid.

Vi må se på noen sider ved ekteskapet her. Første vers i dette kapittel framstiller Jesus som lærer – han lærte dem. Ordet om ekteskapet er bare en del av den.

1. En guddommelig ordning.

Jesus viser til Skriften når han får spørsmål om ekteskapet, v. 3. Og Jesus sier at Gud har sammenføyet dem, v. 9.

Vi finner flere avsnitt og vers i Bibelen om ekteskapet som viser at de regnet det som en guddommelig ordning. Derfor kan vi ikke gjøre med det etter menneskelig tanke og mening.

Bibelen ser også på ekteskapet som et bilde på forholdet mellom Gud og hans folk (Israel i GT og menigheten i NT).

2. Guds ønsker.

Vers 6 viser til skapelsen og viser at det skulle være et varig forhold mellom en mann og en kvinne. Jfr. v. 8. Gud tvinger ingen. Guds opprinnelige plan var et livslangt ekteskap som altså var uoppløselig. Mat. 19, 6f. Og det henger sammen med at Gud skapte alt godt. Da han så på sitt skaperverk ved slutten av den sjette dagen, så han at alt var «overmåte godt» (1. Mos. 1, 31). Mennesket var også med her, v. 27. Og det var skapt i Guds bilde. Da måtte også ekteskapet og samfunnet mellom to av hans skapninger være godt.

Men så kom syndefallet. Det snudde opp-ned på alt. Da begynte striden og uroen og egenviljen hos menneskene. Det var ikke med i skapelsen, men en del av fallet. Synden ble en makt i mennesket etter fallet. Det førte også til uro i familien og kravet om skilsmisse meldte seg.

3. Skilsmisse.

Bibelen viser at skilsmisse har skjedd i lange tider, helt fra Moses’ tid da han fikk loven. På dette området var de på linje med hedningene om ikke i grad og hyppighet. Ettersom synden har vært med i hele menneskehetens historie utenfor Paradis, har også skilsmissen eksistert hele veien.

Kravet om skilsmisse kom på grunn av flere ting, og det var mannen som krevde dette. Vi ser noe av det i jødisk litteratur som trolig også gjenspeiler tiden før Kristus. Det var ikke bare utroskap som ble regnet som grunn. Det kunne være helt trivielle ting som kanskje ble unnskyldning for noe annet. Det kunne f. eks. være at konen hadde kokt maten dårlig og hadde form mye salt i den, eller å ha stekt den for mye. Da kunne mannen vise konen bort og finne seg en annen. (Ryle siterer her Lightfoot.)

I 5. Mos. 24, 1 skriver f. eks. Moses: «Dersom en mann tar seg en hustru og gifter seg med henne, og han ikke bryr seg om henne lenger, fordi han har funnet noen ved henne som byr ham imot, da kan han skrive et skilsmissebrev og gi henne i hånden og sende henne bort fra sitt hus.»

Dette «noe» som han har funnet hos henne, må trolig være noe som ut fra moralsk synspunkt er forkastelig» (Bibelsk Oppslagsbok). Etter bibelsk tenkning kan det ikke bety hverdagslige småting som hennes kjøkkenarbeid e.l.

Jesus nevner en grunn for lovlig skilsmisse, nemlig hor eller ekteskapsbrudd. Hvis en gift person (mann eller kvinne) har kjønnslig omgang med en annen enn ektefellen, er egentlig ekteskapet brutt og oppløst. Det er grunnen til at Jesus sier: Da kan de også oppløse pakten. Mat. 5, 32. Det er egentlig ikke en plikt. De kan begynne på nytt om begge er enige i det og vil tilgi den skyldige.

4. Gjengifte.

Et spørsmål som straks melder seg når skilsmisse skjer, er om den ene eller begge parter kan gifte seg om igjen. Det blir aktuelt for unge som blir skilt, men vi ser stadig at også eldre mennesker er opptatt av det. Ensomhetsfølelse kan være en grunn til det.

Vi må si at Jesus ikke åpner for gjengifte noen gang. I luthersk teologi (også Luther selv) er det sagt at den uskyldige part kan gifte seg om igjen. Da må vi spørre: Er det alltid en uskyldig part? I et så nært forhold som i ekteskapet vil det lett komme gnisninger og uenigheter om mange ting. Begge ektefeller kan lett reagere overdrevent og komme med beskyldninger og anklager som kanskje ikke er relevante. I slike tilfelle kan godt begge parter ha syndet og være skyld i et brudd.

Mat. 5, 32, som er en del av Bergprekenen, er ganske kategorisk i denne saken: Den som gifte seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet. Etter sakens natur må det gjelde begge kjønn. Ellers er 1. Kor. 7 en større veiledning om ekteskap og skilsmisse. Paulus er også klar her, og han stiller opp to alternativ, v. 11: «Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med sin mann.» Mot slutten av kapitlet sier han dette: «Men om mannen hennes er død, da har hun frihet til å gifte seg,» v. 39. Også her gjelder det begge kjønn. Ingen annen grunn enn død finnes for å gifte seg på nytt.

- En annen sak må vi kort berøre: Hvis skilsmisse og gjengifte har skjedd mens de var vantro, stiller saken seg annerledes. Om dette tenker jeg slik:

Gjengifte.

Det er et overordentlig vanskelig spørsmål. Jeg har ikke funnet noen (av de skrifter jeg kjenner nå) som tar opp spørsmålet direkte og konkret. Og jeg vil nødig være årsak til nye vanskeligheter. Et forsøk på svar er dette:

Bekjennelsesskriftene (Konkordieboken) tar bare flyktig opp spørsmålet i skriftet: Tractatus (mot pavens makt), der det står at den lov som forbyr gjengifte er urettferdig. (Den katolske kirke lærer som kjent at både skilsmisse og gjengifte er forbudt.)

Som legmann må jeg svare slik:

1) I prinsippet er både skilsmisse og gjengifte ulogisk og ikke etter Guds vilje. Ekteskapet er et livslangt samliv mellom to, som bare døden kan bryte. Det er klar bibelsk lære.

2) Allerede i Moseloven er det blitt klart at Gud må tillate skilsmisse – ”for de hårde hjerters skyld”. I prinsippet er altså skilsmisse mulig, på grunn av synden.

3) Den lutherske kirke har ment ut fra noen skriftsteder at gjengifte kan være mulig for den uskyldige part. Det er to problem med det: Først: Hvem er egentlig den uskyldige? Det er ikke alltid lett å avgjøre, og alle vil vel hevde at de er den uskyldige. Dernest: Noen bibelsteder er faktisk så komplekse at tolkingen er forskjellig.

4) Selve ekteskapsinngåelsen er i prinsippet ikke kirkelig, men et statlig ansvar i samfunnet. Når presten har vigselsrett, er det fordi kirken får retten overdradd fra staten. Det kan være et viktig moment.

5) All frelse er av bare nåde. Der er ingen ”gjerning” vi skal gjøre for å eie liv i Gud. Det er også viktig.

6) Et lignende forhold er kjent fra misjonsmarken: Når en polygamist blir frelst, hva skal han gjøre med alle konene?

- Alt dette bør vi ha som bakgrunn når vi tenker på emnet ”ut fra Skriften”. Da er det ikke så enkelt. Men jeg kan si litt om det slik jeg tenker her:

a) Et ekteskap er å gi et livslangt løfte om troskap. Hvis en gjengift skal oppløse sitt nye ekteskap, blir det å begå en ny urett og synd. Og vi helbreder aldri en synd ved å gjøre en annen synd.

b) Vi kan ikke sammenligne den synden det er å gifte seg som fraskilt med for eksempel å stjele. Den som stjal, skal ikke stjele mer, men betale tilbake det han har tatt. Det kan man ikke mht ekteskap.

c) Gjengifte mens ektefellen lever er synd, og kan dermed behandles som synd. Det betyr at det er tilgivelse for synden og full oppreisning åndelig sett.

d) Det har vært nokså vanlig at en fraskilt og gjengift ikke kan ha en offentlig tjeneste i Guds rike. Da mister de gudsfolkets tillit. En kristen leder skal også være et klarest mulig lys for verden og vise at vi tar Guds ord på alvor. Det er den byrde de må bære på grunn av synden. Nå ser vi at man bryter også dette i stor stil, ikke bare i statskirken, men i organisasjonene.

Min egen konklusjon er altså en tilgitt synder skal få lov å glede seg 100 % i det, men at hun/han kunne være litt ”ydmyk” overfor andre troende og ikke ta imot et verv i Guds rike. Det er jo så mange andre tjenester i det skjulte vi kan gjøre for Jesus. Og de er ofte mer verd for Gud enn det å stå offentlig fram. Og etter en tid (det vi kaller karantene) skulle det ikke være noe i veien for å gi et enkelt vitnesbyrd i et småmøte f. eks. Da ville det være lurt om du taler med dem først og viser at ved en ydmyk og beskjeden framtreden når man lengst inn til folks hjerter. Det er noen som ikke tenker på det. Her mener jeg altså at vedkommende sier med ord at hun/han har syndet (uten å være altfor konkret – vi skal ikke brette ut vårt indre liv for alle), men at hun/han har fått nåde hos Gud til å tro at synden er tilgitt av Ham, og at de derfor tror at de er renset fra synden i Jesus dyre blod. Det er jo veien vi alle må gå.

En annen side ved gjengifte mot Guds vilje, er at man mister noe av Guds velsignelse over sitt liv når man handler mot Guds ord. Det gjelder i alle spørsmål.

Noen skriftsteder om dette: Mat. 19, 8: For deres hårde hjerters skyld. V. 9: for hors skyld, som grunn for skilsmisse. 5. Mos. 24.

1. Kor. 7, 15 den vantro kan skille seg og den troende skal la det skje for fredens skyld. V. 10f.

Mark. 10, 11f: klart ord om at gjengifte er galt. Sml. Luk. 16, 18.

1. Kor. 7, 39 viser at gjengifte er mulig når ektefellen er død.

1. Tim. 3, 2 og 12 er det man bygger på når en gjengift ikke skal ha en offentlig tjeneste, m. paralleller. Dette viser trolig underforstått at det har vært andre kristne som var gjengift der.

Her må vi få lov å advare de som kanskje er i ferd med å gifte seg.

Ved livets slutt.

60) Luk 16, 19-31 A. . 21.s. Treenighet.

.

Dette er en alvorlig beretning. Våger vi å tro dette? Kan vi forkynne det rett ut slik det står i Bibelen? For her skal vi tale om avslutningen på livet. Da er noen lik Lasarus og lik den rike mannen. Hvor står vi i dette?

- Jesus vil si oss noe, og vi kan alltid lære noe av ham. Her er nok flere ting, men vi skal stanse for noen få.

.

1. Vi kan ta feil i livet, v. 19.

Den rike mannen levde hver dag i herlighet og glede. Han hadde alt han behøvde og vel så det. Han tenkte hele tiden på dette livet, slik Paulus skriver i Fil. 3, 19: De attrår de jordiske ting. Slik var det også med den rike bonde i Luk. 12. Det er verdslige, verdens mennesker som lever for å nyte livet og Guds gaver og er dermed slik Paulus skriver i Rom 1, 25: de dyrket skapningen fremfor skaperen.

.

Men her tar de feil. De har ikke sett eller vi ikke se hva livet egentlig er. Kommentaren Gullgruben sier her: Det er det sorgløse, verdslige sinn som bare tenker på seg selv. – Hvor mange er ikke i samme båt i dag: De gjør den alvorligste feil noen kan gjøre her i livet.

.

2. Det fins noe mer enn det vi kan se.

Vi er mer enn et dyr eller en skapning, en ting eller et biologisk vesen. Det materielle er ikke alt. Der er en Gud. Den største feil et menneske kan gjøre er å lukke ham ute fra sitt liv. Det gjorde også den rike bonde. Og han opplevde dette: ”Men Gud sa: I denne natt kreves din sjel av deg.” Luk. 12, 20. Det hadde han aldri tenkt på, ser det ut til.

.

Er det plass for Gud i ditt liv? Det er hovedsaken. Og la oss merke dette: Det er bare plass til EN Gud – og det finnes ingen andre sanne guder enn den levende, hellige Gud vi kjenner fra Bibelen. Og han vil og må regjere i vårt hjerte ganske alene. Hvis du vil styre noe selv eller har noen avguder i et hjørne, faller alt sammen. Tenk over det denne dagen.

.

3. Døden er ikke slutten.

Det er blitt så vanlig å tenke at døden er det siste punktum. Mange kjendiser står fram og forteller oss det. Og folk flest er svake for kjendiser. De aper etter dem på mange måter. Dermed lures folk til å tro at de ikke behøver å tenke på Gud og slett ikke på døden. Den er jo venn, sies det. Ja, men for hvem er den en venn? Det må du grunne litt på i lys av Bibelen.

.

I vers 23 står det så: Da han slo opp sine øyne i dødsriket.

.

Da ser han noe nytt, noe han trolig aldri hadde sett reelt i livet. For da ser han sannheten i Hebr. 9, 27: Det er menneskets lodd en gang å dø og deretter dom. Mange lever i dag som om det ikke var sant. For sent vil svært mange oppdage: Døden er ikke et punktum – den er et kolon. Det kommer noe etter. Da skal alle mennesker stå fram for Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det blir alvorlig. Hvordan tro du at du vil klare deg da? Er du egentlig rede til å forsvare ditt liv?

.

Etter dommen kommer fortapelsen for alle de som ikke tror på Jesus. Den er virkelig, selv om vi ikke vet om alle detaljer. Det blir alvorlig nok å vite at du for alltid er utenfor Guds rike. Da finnes det ikke flere anledninger. Du har brukt opp din kvote.

.

Tenk – denne mannen husket sitt liv før døden. Og det plaget ham. Ditt eget liv skal pine deg i alle evigheter, når du tenker på det du har gjort og det skulle ha gjort og dine slektninger som også går fortapt. Og du vil ikke at de skal komme til fortapelsen for å anklage deg. Derfor ba mannen om at de måtte bli berget fra den, ikke av misjonssinn men for å beskytte seg selv.

.

4. Evigheten avgjøres her i livet.

I v. 25-26 tales om et stort svelg – som ingen kunne gå over. Det viser tydelig at døden er slutten på alle anledninger til frelse. Det må du sørge for her i livet. ”Treet ligger den veien det faller,” heter det. Du får ingen ny anledning. Det er ikke jeg som sier det. Det har Gud bestemt for lenge siden, og verken du eller andre kan forandre Guds bestemmelse.

.

Du fikk ditt gode i din levetid, sier Jesus. Da er det ingen ting igjen for deg. Da gjorde Moses det på en annen måte: Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn en kortvarig nytelse av synden. Hebr. 11, 25. Det er veien. La Gud få bestemme.

.

5. Gud har gitt alt og gjort alt for vår frelse.

Jesus sier i v. 29: De har Moses og profetene – hør dem. Det skal ikke noe mer til enn det som er åpenbart. I vår tid har vi hele GT og hele NT fulle av åpenbaringer og ord om Guds frelse. Du skal ikke vente på et under eller en engel som kommer. Du har fått Ordet fra Gud. Det er tilstrekkelig. Stans litt ved noe av det.

61) Joh. 12, 35-36. 22.s. Treenighet.

Dette skjer etter Palmesøndag da Jesus rei inn i Jerusalem. Han talte til folket slik han hadde gjort så ofte. Og han talte både om seg selv og om dommen. Det ble også en samtale der folket spurte og han svarte. I disse to vers i teksten vår understreker han også noe alvorlig. Dette er trolig den siste offentlige «tale» av Jesus. Nå går han inn i lidelsen.

En liten stund.

Ennå en liten stund skulle Jesus være hos dem. Og det var faktisk bare dager igjen før han skulle forlate dem. Her kaller han seg lyset, og det skulle skinne disse dagene. Det var ennå anledning til å vende om og begynne et nytt liv. Det var da de hadde sin anledning.

Da Jesus kom inn til Jerusalem søndag morgen, hadde han stanset på Oljeberget og sagt noe alvorlig: Han gråt over byen da han sa: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne,» Luk. 19, 42. Folket hadde fått mange anledninger i de tre-fire årene han hadde forkynt Guds vilje for dem. Nå gikk denne tiden mot slutten.

Som det gjaldt Israels folk på Jesu tid, gjelder det fremdeles dette folket. Gud har utvalgt Israel på en spesiell måte. Også i vår tid må de benytte sine anledninger til å søke frelse og vandre med Gud.

Det gjelder den ufrelste om å søke Gud i tide, mens han er å finne. Her må også vi lære å bruke de anledninger vi får. Gud kaller fra solens oppgang til dens nedgang på ufrelste mennesker og ber dem om å vende om. De har en kort tid å gjøre det på. Ingen vet når den er slutt for den enkelte.

Dette gjelder for hele Guds menighet på jord. Den har fått et oppdrag av Jesus. Som Jesus var lys i verden da han levde her nede, skal Guds menighet i all tid etter være lys og salt i denne verden. Dette oppdraget handler om rett og sann forkynnelse og arbeid i vårt eget land. Guds ord skal tales rent og rett til folket slik at de forstår veien her i livet og det som kommer etter døden.

Menighetens har et samlet oppdrag i verden. Alle skal kunne forstå at der er Guds folk. Og arbeidet vårt er både sosialt arbeid blant de som trenger det og som faller utenfor det staten gjør. De når ikke alle.

Oppdraget er også å bære Guds evangelium ut til jordens ender. Misjonsbefalingen er et oppdrag for Guds menighet, ikke bare for enkeltpersoner. Menighet betyr her ikke en geografisk menighet slik det ofte blir oppfattet i vårt land. Misjonen er overgitt til den levende troende kristenflokk. Guds kirke på jord er de troende.

Og det gjelder for de enkelte troende å arbeide for Gud så lenge vi har anledning. De kan fort ta slutt. Også vi kan bli hindret i å gå Guds ærend av f. eks. sykdom, skrøpelighet og alderdom. Da er det for sent å angre. Vi har en liten stund. La oss tenke over det.

«No har du dagen og bruk han,

For før du trur kan det verta kveld.

Ein kveld det vert’e nok tungt å sjå,

Den tid du lever til inkjes gå.»

Slik sang folkehøyskolelæreren Mikael Aksnes i 1904. Og det er sant. Mange dager kan gå tapt for oss. Det ligger nok mange forsømte anledninger i vår livsvei også. Vi har en liten stund.

Lyset

Lyset er viktig og nyttig. Det er nødvendig for å ha livet. Vi legger merke til at lyset var det første Gud skapte etter at verden var blitt til, 1. Mos. 1, 3. Til og med for vår helse og trivsel er lyset viktig.

Bibelen sier at Jesus er lyset. Han kom som et lys til verden og kalles det sanne lys, Joh. 1, 9. Han sa selv at han var verdens lys. Joh. 8, 12.

Lyset skal vise vei og opplyse vårt indre om det som er sant og rett. Og dermed viser det også hva som er galt, mørke, det motsatte av lyset. Det er som Alex. Maclaren skriver om teksten: Her mot slutten drar Jesus dekket bort som hadde skjult lampen, og lar hele lysstrålen strømme ut.

En følge av dette klare lyset er at de som vil følge Jesus, ikke lenger skal gå omkring i mørket og ikke vite hvor de er og ikke kjenne veien til himmelen. Å bli en kristen er å tro på lyset, på Jesus. Han oppfordrer dem og gir dem en siste sjanse: Så lenge han er der, bør de komme til ham og være hos ham som er lyset. Da blir de lysets barn og trygge i livet.

- Skjult.

Etter talen forsvant Jesus. Han skjulte seg for dem. Nå hadde han gjort det han skulle og kunne. Det kommer en stund da Jesus er ferdig med sin oppgave på den måten også. I versene etter teksten ser vi at budskapet ikke nådde inn til mange av dem. De kunne ikke tro, for de var forherdet. Må det ikke skje med oss! Amen.

62) Joh. 5, 24-29. 23.s. Treenighet.

I denne teksten har vi noen store og viktige ord av Jesus. Slike ord må vi legge spesielt merke til, for de har et stort budskap til oss. Alle ord er jo viktige, men ikke alle er så nær knyttet til livets vann og frelsesbudskapet. Her sier han noe om vårt forhold til ham og frelsen i tid og evighet.

Legg merke til disse ordene:

1. Høre.

Den som hører mitt ord, sier han. Hans ord står i en særstilling her i verden. For det han sier har betydning for vår personlige frelse og for hele verden. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi hører og reagerer.

Å høre betyr ikke bare å høre lyden av det som sies, men også å ta det til seg og handle etter det. For budskapet i det vi hører er det viktigste. Hvis du hører noe stygt, kjenner du det vondt i ditt indre. Hører du lenge på det vonde, blir du selv vond. Men hører du noe fint og godt, virker også det på din sjel.

Den som hører evangeliet, får et kall til å følge Jesus. Hør, så skal din sjel leve, sier profeten, Jes. 55, 3. I dette ligger også at du hører hvorfor Jesus måtte komme og dø for menneskene. Du hører om synden og dommen og Guds tanker om oss. Og dernest hører du om Frelseren som kom til verden nettopp for syndere. Du hører at han tar imot syndere, tilgir synden og gir oss et helt nytt liv.

Den som hører mitt ord, sa Jesus her. Vi skal ikke høre på mennesker og deres tanker om Gud og Bibelen og kristendommen. Det blir feil. Når det gjelder dette, skal vi bare høre det Ordet sier, og følge det.

2. Tror.

Det neste ordet er dette: troen. Den som tror, sa Jesus videre. Det er noe forunderlig med den bibelske tro. Det er ikke en mening vi har, eller tanker vi grubler over eller det vi selv synes er rett og godt.

Den som tror på ham, står det. Han viser til sin Far og Gud som sendte ham til jorden. Og troen på Gud innebærer også tro på Jesus, for de er ett. Vi tror på hele treenigheten, for alle disse har sin plass i frelsesverket.

Troen er tillit. Det er å forlate seg på noen, overgi seg og stole på en annen enn seg selv. Vi har mange eksempler på det i Bibelen. Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, står det. Rom. 4,3; 1. Mos 15, 6. Han hadde ingen bevis og ingen god gjerning å vise til. Han stolte på Gud – for seg selv og for Sara. Og da fikk hun barnet.

Slik må vi har tillit til Gud og overlate oss til ham, og han vil frelse.

3. Liv.

Jesus sier rett ut i v. 24: Den som hører og tror – han har evig liv. Det er frelsen. Den begynner her i livet ved troen på ham, og fortsetter inn i evigheten. Det er altså et langvarig prosjekt å bli en kristen. Det slutter aldri så lenge vi tror.

Men det er ikke bare tidsperspektivet som er med her. Det ver også innholdet i evigheten. Det evige liv er et gudsliv i samfunn med hele treenigheten og hele engleskaren og alle de andre troende. I Guds himmel vil det være en veldig skare som lovsynger og priser vår Herre og Gud.

Kristenlivet på jorden er et annet enn det verdslige liv. Å leve med Gud er et rent liv, et hellig liv, et liv der synden blir hatet og ikke får rom. Det er et liv i bønn til vår frelser og samfunn med ham i ånden. Det er også samfunn med alle andre som tror, selv om vi noen ganger kan være uenige om mange ting. Vi er forskjellige, og det gir seg utslag i hverdagslivet. Men troen er felles, og målet og Frelseren har vi sammen.

Alt dette skal forsterkes i evigheten. Himmelen blir en superutgave av livet med Gud. Vi har bare en forsmak på det her.

4. Dom.

I det samme verset kommer så bekreftelsen på at vi som tror er befridd fra Guds dom. Den som hører og tror kommer ikke til dom. Så tydelig og rett fram er det sagt. Det har skjedd en evig forandring allerede her i livet. Den troende er ved troen gått over fra døden til livet, sier han. Det innebærer at den troende allerede er dømt, og en dom skal ikke skje flere ganger.

Grunnen til dette «fritaket» er at en annen person har tatt den dommen som vi skulle hatt. Det var Jesu gjerning på korset. Da bar han all verdens synd, Joh. 1, 29. Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» Og da var dommen skjedd. Ingen troende behøver derfor å være redd for fortapelsen. Vi er frikjent ikke bare for dette livet, men for dommen og i hele evigheten.

En annen sak er at de troende skal bli prøvd når det gjelder vårt liv som kristne. Her skal vi alle fram for Kristi domstol. 2. Kor. 5, 10. Men da gjelder det ikke frelse eller fortapelse, da er spørsmålet om vårt liv er brukt på rett måte i Guds rike.

Det er også sant at verden skal dømmes av Gud på den siste dag. Det innbefatter alle hedninger av alle slags religioner, Islam, buddhisme, hinduisme og uevangeliske sekter og samfunn. Vi kjenner ikke tiden når det skal skje, bare at det vil skje. I v. 27 står det slik: Gud har gitt Jesus makt til å holde dom. Det blir en underlig dag. Men de skal ikke undre seg over det.

«For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst,» v. 28. Da vil komme – og vil de som ikke ville høre Guds kall her i livet, måtte høre hans ord. Gud skal kalle dem ut - om de er i en grav eller på sjøen eller er kremert: Gud vil finne dem. Det blir en allmenn oppstandelse i hele verden. Da skal alle få sin endelige dom. Da gjelder det evig liv eller evig dom.

Det var godt om vi kom til Frelseren her i livet og i nådetiden og fikk ta imot han skal kan frelse alle som tror på ham.

De ti jomfruer.

63) Mat. 25, 1-13. . Domssøndag; Kristi kongedag.

.

Dette var en alvorlig tale av Jesus. Den handler om de siste tider og hva som skjer med kristne i tiden før hans gjenkomst og dommen. Vi skal ikke nå tale om rekkefølgen av begivenhetene eller alle detaljer om dette. For Bibelen har en hovedhensikt med dette: å vise oss at vi må være rede.

.

Det står flere ting om de ti jomfruene. Mye av det var likt og finnes hos alle. Men det var også noe ulikt. Og det utgjør den store forskjellen og det viktigste ved alvoret. Hva hjelper det om vi har mye til felles med de kristne, hvis hovedsaken mangler.

.

I. Noe var likt hos alle.

Det så ut som om det var en flokk. Ingen skilte seg ut i det ytre. De var sammen i denne situasjonen, da de ventet på brudgommen. Alle ventet. Det ser ut til at også var venner og vel forlikte. Og de hadde samme mål: Å få være med brudgommen når han kom.

.

Andre mennesker trodde sikkert også det. For alle ti hadde lamper, og det viste at de ventet på noen. I vårt kristelige språk betyr det at de alle sammen ventet på Jesu gjenkomst. Og de ønsket å være med ham til himmelen. De gikk ut for å møte brudgommen, står det.

.

Alle hadde trolig litt olje på lampene, ellers ville de ikke kunne gå ut. Det var kveld og mørke i landet. Og alle var jomfruer – det er i Bibelen bilde på renhet. De var altså kristne i navnet alle ti.

.

Men her kommer en fryktelig sannhet: De kloke forstod ikke at noe var galt med de dårlige. De var jo ikke dårlige kvinner i det ytre! De var jomfruer. Det lærer oss nå at mennesker kan være så like ytre sett at andre ikke forstår at de er falske kristne. Og slik vil menigheten være i den siste tid. Ikke alle som ser ut som kristne, vil være det i hjertet. Derfor vil det være mange som har navn av å leve uten å være rede for Jesu komme. Sml. Åp. 3, 1f. De vokser sammen inntil høsten, som Jesus sa. Mat. 13, 30.

.

II. Alle sovnet.

De slumret alle inn og sov, står det. De var trette og det gjelder alle. Og slumringen skjer litt etter litt og ubemerket. Suksessivt glir man inn i enn annen verden og skjønner ikke hva som foregår omkring seg.

.

Her er vi ved et meget farlig tema i kristenlivet. Du ser ikke betydningen av det som skjer i verden, du forstår ikke at det er så farlig. Du har det godt som menneske og slipper å bekymre deg noe særlig.

.

Nå tror jeg vi er inne i en tid med åndelig søvn, sløvhet og likegyldighet. Mange har kanskje navn av å leve, men er åndelig døde. De er lunkne i sitt gudsliv og vel tilfreds med seg selv og fornøyd med sin kristendom, så å si. Åp. 3, 16.

.

Rosenius skrev en sang om dette, Sangboken nr. 476.

.

Vik ei fra mitt hjerte, dyrebare smerte,

Åndens fattigdom.

Vis meg mine brister, så jeg aldri mister

Nådens legedom.-

.

Blir du selvfornøyet, har du alt deg bøyet

Bort fra livets sti.

Bare de som kjenner syndens nød seg vender

Hen til nåden fri…

.

Hvorfor er det slik – at vi sovner så lett?

.

Mon ikke ventetiden ble så lang. Hadde brudgommen kommet før, ville flere være våkne. I begynnelsen var de glade og fornøyde. Men etter hvert sløvnet de. Det ble så lenge å vente. Derfor sier Jesus flere ganger: Våk derfor! Disiplene glemte det så lett, så gjentok han det. Våk.

.

Først slumret de altså. Øynene faller igjen, boka vi leser vi faller ned i fanget. Og så er vi borte. Og dette smitter så lett. Du blir påvirket av de sløve til å ikke ta det så nøye selv heller. Og sløvhet på ett område i livet, baner ofte vei for likegyldighet på andre områder. Derfor er de første symptomene så viktige. Slik er det også med sykdom. Jo før du oppdager symptomer, desto bedre.

.

Søvn kan være verdslighet, likegyldighet, og være opptatt med mange ting her i verden. Du får ikke tid til å pleie ditt åndelige liv. Da blir det lite mat for sjelen og du blir svak. Her er noe av frafallet. Folk slutter å be for maten, de tar det ikke så nøye med søndagen som en hellig dag, de nasker gjerne til seg litt her og der på arbeidsplass og i butikk. Og synden har en tendens til å forsterke seg. Synd føder ny synd og fører sjelen i fortapelsen.

.

Den største faren for søvn er om natta. Da er det vanskelig å våke lenge. Det vil gjelde før Jesu gjenkomst også. Derfor kommer Jesu uventa på så mange.

.

III. Vekkelsen kom!

I v. 6 hører vi om Midnattsropet. Jesus er her uten at folk har forstått det. Dette er det prof. Ole Hallesby kalte ”Den store overraskelsen”. Folk tror ikke det vil skje, de har sluttet å tro på Jesu gjenkomst. Det fører dem inn i en trygghet som blir deres store fall.

.

Hvem er det som roper? Det kan vi spørre om her.

.

Det er trolig først og fremst en Guds engel som blir sendt ut med sin trompet. Og han farer over hele jorden slik at alle i hele verden vil høre det. Ingen skal være i tvil om at NÅ er tiden inne. Guds egen Sønn kommer.

.

Men også predikantene skal rope det. Jeg tror at jeg aldri har hørt dette ropet fra en kirkes talerstol. Det er faktisk sant, så langt mitt minne rekker. Jeg har vært i alle fylker i landet, unntatt Finnmark, og talt og hørt Guds ord. Og jeg har hørt mange gudstjenester i radio gjennom årene. Men altså: Aldri et klart og tydelig og alvorlig Midnattsrop.

.

Men i bedehuset hørte jeg det ofte fra ungdommen av. Der kom lekpredikantene og talte om omvendelse og tro – for snart kommer Jesus. Gjør deg rede! Og det samme skjer faktisk i frikirkene.

.

Jesaja skriver i kap. 62, 6: På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro!

.

Slike vektere må vi være nå. Har vi vært trofaste her? Eller har den røsten også sløvnet hos noen av oss? Mange tegn viser at det er natt. 2. Tim. 3, 1-5 er noen av Paulus’ aller siste ord i denne verden: Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider, sier han. Det er nok vår tid. Og det blir mørkere jo nærmere Antikrists tid vi kommer.

.

IV. For sent!

De dårlige jomfruene våknet for sent. Det var ikke tid til omvendelse og frelse. Jesus var der allerede. Og for de kloke var det for sent til å hjelpe dem. Og de dårlige kunne ikke leve på eller komme inn i himmelen på andres kristentro. Hver enkelt av oss står helt alene for Gud i den stund.

.

Frikirkepredikanten Løvgren skrev for mange år siden boka: ”Våre lamper slokner.” Den har vært til vekkelse for mange sløve kristne. Noen ble hentet, mens andre ble tilbake. Himmeldøra ble stengt for alltid. Jesus må si til de dårlige: Jeg har aldri kjent dere!

.

Blir det noen av oss? Er det sant om en som leser dette, at du mangler DET AVGJØRENDE! Alt det andre de hadde var da uten verdi. Og for oss er det bare en ting som er olje på lampen: Jesu blod som renser fra all synd. 1. Johs 1, 7. Du er kjøpt med det, 1. Pet. 1, 19, og du kan bli renset ved det.

.

Noen av de som kom tilbake til Jerusalem fra Babel opplevde det mange vil gjennomgå når Jesus kommer: De fant ikke sine navn i navnelistene, og ble utelukket som uverdige (der galdt det prestetjenesten). Skal det skje med deg ved gjenkomsten? Ennå er det tid å ordne saken. Derfor roper vi ut det vi kan: Kom til Jesus, Han er FRELSEREN.

…

Farisearen og tollaren.

64) Luk. 18, 9-14. Bots-og bededag;siste søndag i okt.

Her er tale om to menn, som begge var i Guds hus og tilbad herren, og begge ville til himmelen. Dei var religiøse, men likevel så ulike. Dei er typar eller bilete på sanne og falske kristne. Og dei finn me alle stader til alle tider. Jesus vil med dette åtvara vår sjel og slik føra oss inn på rette veg.

.

Me kan spørja med ein gong: Kvifor var dei ulike, sjølv om dei begge ville vera rette kristne? Svaret ligg nok i hjartelivet. Det var ikkje rett. Slik var det og med trollmannen Simon. Peter sa til han: Hjarta ditt er ikkje rett for Gud. Apg. 8, 21.

.

I. Farisearen.

Han er bilete på hyklaren og den falske kristendom. Dei har namn av å vera kristne, men går fortapt. Dei var i templet, Guds hus. Dei gjorde ofte meir enn naudsynleg. Likevel var dei ikkje sanne truande. Kva var det som særprega denne mannen i motsetnad til den andre? Fleire ting peikar seg ut:

.

1) Han takka Gud og ba. Og det skal me alle gjera. Det er rett kristeleg. Men farisearen takka for det Gud hadde hjelpt han til å gjera og å bli. Han sa ikkje at han hadde gjort alt sjølv. Han tok Gud med som ein hjelpesmann. Det såg fromt ut. Men hovudtrykket låg på det han sjølv hadde utført. Han fortalde Gud om sine gode gjerningar. Men han takka ikkje for tilgjeving for synder og ba ikkje om audmjukskap i livet.

.

Og i bøna si ba han ikkje for tollaren eller for andre. Han stod der framme – åleine. Han hadde nok med seg sjølv.

.

2) Han samanlikna seg med menneske og ikkje med Guds lovar og ord. Han var i templet, men var der som ein høgmodig mann. Han sa: Av di eg ikkje er som andre menneske. Han var betre i eigne augo enn andre. Han var meir moralsk, han fasta og ba og ga mykje – meir enn han trong. Farisearen var ikkje ein gudlaus person som skeia ut og synda opent.

.

Han ottast Gud – og solte seg i sin eigen gudsfrykt. Det kunne han gjera, av di han ikkje spegla seg i Guds krav og det Bibelen sa om livet. – Dette er kjernen hjå farisearane til alle tider: ”Eg er like god som andre, gjerne litt betre.” For dei fleste menneske finn jo nokon som er verre enn dei sjølv på nokre punkt. M

.

3) Han bygde sitt liv på sin eigen religion. Frelse for han var det han sjølv hadde gjort for Gud og menneske. Det er ikkje kjernen i sjølve Moselova og Det gamle testamentet. Men somme av dei hadde vridd på tankane i Guds ord, slik at det stemde med deira eigne idear.

.

Presis det same gjer folk i dag. Når dei er lever så godt dei kan, er det greitt. Då korkje vil eller kan Gud krevja meir. Det er nok å leva eit nokolunde fint liv og vera litt fromme. Dei ber og les litt og ofrar. Det er kristendom god nok.

.

Treng du fornying her? Kast bort det gamle, vedkjenn deg synda og all svikt som trass alt ligg der i oss. Gå så til Frelsaren og be om nåde. Paulus skriv i 2. Kor. 4, 16: Det innvortes menneske vert oppatt nya dag for dag.

.

Me har alle ein farisear i hjarta. Me har lett for å byggja på vårt eige verk. Du har kanskje vore ein kristen lenge. Du kan det mest av kristenlæra. Det kan bli til fall. Paulus hadde mange slike ytre ting å stola på. Men han sa etter opplevinga ved Damaskus: Det som var ei vinning for meg, akta eg for tap. Fil. 3, 7.

.

4) Han mangla syndserkjenning. Han hadde kristendommen berre i munnen. Hjarta var kaldt. Han greidde seg sjølv og heldt hovudet over vatnet. Ein farisearar kan seia: Alle er syndarar. Men spør ein etter einskildsynder hjå han, syner han kor sjølvgod han eigentleg er.

- Og farisearen blir utestengd frå himmelriket til slutt. Difor må me jaga han ut or hjarta. Vis han ytredøra i livet ditt og be Jesus ta hans plass.

.

II. Tollaren.

Denne mannen er bilete på dei sanne kristne, dei kloke jomfruene. Og han hadde ikkje mykje å seia om seg sjølv.

.

1) Han hadde ingen ting. Ikkje ein einaste gong roste han seg av seg sjølv. Han hadde berre synder. Han såg at han var skuldig for Gud og hadde fått ein lukka munn. Rom. 3, 19. Difor tykte han at han var uverdig og såg ned av skam. Det same gjer med når me har dårleg samvit. Han kjende godt til synda i livet sitt, særleg i lyset frå Gud der i templet. Han hadde det slik David fortel om sitt liv: Synda mi er alltid for meg. Salme 51, 5. Dag og natt låg di hand tungt på meg, Salme 32, 4.

.

2) Han tenkte ikkje på andre, men hadde nok med seg sjølv og si synd. Farisearen hadde tankane sine hjå den usle tollaren og anna folk. Tollaren stod åleine ved døra. Nå skulle han ha eit oppgjer med Gud. Og der er me alltid åleine.

.

3) Tollaren fekk alt gratis. Gud gjorde han rettferdig i ein augneblink, v. 14. Då vart han løyst frå sitt gamle liv og all si syndeskuld. Det gjekk med han som med Kristen i Ein pilegrims vandring av Bunyan: Den tunge syndesekken fall av han ved krossen.

.

Han ba om nåde – og blei frelst. Det er kristendom. Slik talar alle truande. Ef. 2, 8.

.

Nå gjeld det oss. Skal me koma heim til himmelen, går berre dette nådetoget dit. Alt anna sporar av. Himmelen er berre for nådefolket. Amen.

-

Lys og salt.

65) Mat. 5, 13-16. Helgemessedag. 1. s. I nov.

Her har vi noen vers om hvordan de kristne er og hvordan de hellige har vært mens de var her på jorden. Med korte og fyndige ord er de lys og salt. Det taler om en dobbelt oppgave og virksomhet her i verden. Det er nyttig for oss kristne å minnes Jesu ord også her. For noen ganger kan vi glemme hvem og hva vi er blant andre mennesker.

Her i begynnelsen av bergpreika har Jesus minnet disiplene om at de er salige og nevnt flere sider ved saligheten her i verden, v. 1-12. Nå går han enda mer praktisk fram og viser fram de kristnes liv og tjeneste for andre.

Vi legger merke til at Jesus ikke sier de skal og bør være lys og salt. Som troende mennesker er vi det. Spørsmålet kan være hvor tydelige vi er det. Det også taler Jesu om. Vår innflytelse og vitnesbyrd om Kristus her i verden kan avhenge av det. Da er begge disse to bildene nødvendige og kan ikke skilles. Men begge bildene har noe felles: De viser at Guds folk skiller seg ut i verden. Vi er et annerledes folk. Det er et hovedpoeng.

1. Salt.

Jesus nevner først at vi er jordens salt. Det er et skarpt bilde. Men det viser noen spesielle sider ved vårt kristenliv som vi gjør vel i å ta vare på.

- For det første har saltet den egenskap at den svir i sår. Det gjør ondt. Det minner oss om at verden kan irritere seg over på oss. En kristens liv minner dem om at de også er syndere og ikke feilfri. Når vi kristne tar vår tro på alvor, vil det uro andre. Et hellig liv er en dom over dem selv, for de ser at slik er ikke de – selv om de forsøker å si det motsatte. Vi er en stadig påminnelse for folk at Gud lever. Paulus minner kolosserne om det i Kol. 4, 6: La deres tale alltid være vennlig, krydret med salt. Det gjelder både vitnesbyrdet og dagligtale.

- Saltet bevarer fra råte. Her tenker vi kjøtt o.a. som mat. Også det bilde passer på oss kristne. Vi har ansvar for hverandre som mennesker. Det gjelder i første rekke for andre troende. Vi skal ikke bare prøve å vinne ny for Jesus. Vi skal også hjelpe de som allerede hører ham til. Her er mange farer vi verden som vil ødelegge gudslivet vårt. Om noe går galt for et menneske, skal vi ikke kritisere og anklage dem. Det er så lett. Men det ødelegger. Vi må lære å forstå og å tilgi og gi hjelp. Da er du med og bevarer et menneske. Du er salt.

Det samme gjelder for andre mennesker og for det samfunnet vi bor i. Gud ville ikke ødelegge Sodoma om det var ti rettferdige der. Slik er det også nå: De troende holder dommen og synden borte fra et land og et sted. Uten dem ville det sett mye verre ut. Jo mer ekte vi er, jo mer er dette sant. For de rettferdiges skyld vil han spare landet. Så skal vi merke oss at saltet virker i det skjulte, men er der likevel.

- Jesus sier her indirekte at saltet kan tape sin kraft. Og da duger ikke lenger. Saltet er bare nyttig så lenge det er salt. Blir det oppblandet med noe annet, kan det ikke lenger brukes. Det er alvorlige ord til oss kristne. Vi kan bli for snille som mennesker slik at folk ikke ser hvor alvorlig vi tar troen. Derfor advarer Bibelen oss mot å bli lik denne verden. Rom. 12, 2.

2. Lys.

Jesus er verdens lys, det er sant. Joh. 8, 12. Som han er vi også det. Fort vi har fått del med ham. Lyset skal vise vei for oss selv og for andre vi møter. Men lyset viser også grøftene på siden av veien og dermed farene i livet.

1) Verden ligger i mørke. Slik har det vært etter syndefallet. Profeten sa noe om dette, og det blir sitert i NT da Jesus skulle komme til verden: Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys. Mat. 4, 16. Det er syndens mørke som holder folket borte fra himmelveien. Alle mennesker som lever borte fra Gud, er i åndelig mørke og fortapt.

2) Jesus er lys. Som et lys er jeg kommet til verden, sier han. Joh. 12, 46. Han er den eneste redning for folket. Da han kom, forkynte han dette slik: omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. Mat. 4, 17. Vi må la Jesus få frelse oss, vi kan ikke det selv.

3) Nå er vi Jesu representanter i verden. Derfor sa han: Dere er verdens lys. Jesus kunne ikke være her for alltid. Han måtte ha noen sendebud, noen som var villige til å gå i hans sted. Paulus skriver tydelig om det i 2. Kor. 5, 20: Så er vi da sendebud i Kristi sted. Det kan vi ikke være og gjøre av oss selv. Vi er som månen i forhold til solen: Vi er bare et gjenskinn av det Jesus er. Jesus er lyset i oss. Om det må vi si litt her:

- Alle ser oss, v. 14-15: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Det er umulig å være en anonym kristen i det lange løp. Verden ser oss og følger nøye med om vi gjør noe galt. Noen er snare til å dømme oss da. Det skal gjøre oss mer forsiktige. Men vi skal også huske at vi er feilende syndere og må innrømme det.

- Lyset viser vei. Det opplyser også de farlige stedene, veigrøfter og noe som stenger veien. Men hovedsaken er å belyse veien til målet. Derfor skal vi være fyrlykter. Gjennom livet gjelder da apostelens ord: Gjør alt til Guds ære, 1. Kor. 10, 31. Da vil det bestemme hva jeg skal være med på.

- Lyset kan slukkes ut. Om det skjer, er vi en fare for oss selv og for andre. Derfor skulle vi gjøre som i tabernaklet og templet: Noen skulle passe på at lampen alltid lyste. La lyset skinne, sa Jesus her. Folk skal kunne se at vi er kristne i hverdagen, i handel og vandel og talemåte. Det er med og leder folk til frelse, jfr. 1. Pet. 3, 1-2.

*****