Del III av III.
(Heftet s. 17-23.)
Nå begynner og slutter Paulus sitt Romerbrev på en merkverdig måte. Han begynner: ”Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium” (NB07). (I NO 30 og NB 88 står: Utvalgt til å forkynne Guds evangelium. NB07 er ordrett fra gresk.)
Og siden taler han umiddelbart om at dette Guds evangelium forut er blitt forkynt ved hans profeter, dvs. det er et hellig evangelium som Gud forut har forkynt gjennom sine profeter i den Hellige Skrift. Altså dette nye evangelium, det fins allerede i den gamle Hellige Skrift, innlagt av Gud gjennom hans profeter.
På samme måten heter det i Romerbrevet mot slutten. Betegnende er Rom. 15, 4: ”Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.” Særlig er det som sies i Rom. 16, 25-27 verd å merke seg. Paulus taler der om dette nye som er kommet. Han taler om en åpenbaring av den hemmelighet, en avsløring av et nytt mysterium, tidligere har vært fortidd, men som nå er åpenbart ved evangeliets forkynnelse.
Det er en hemmelighet og noe nytt, som aldri før har vært åpenbart. Men hvor fins dette nye, som hittil ikke er blitt åpenbart? Jo, i det profetiske skriftordet. Ut fra en for Paulus fremmed oppfatning er det ulogisk og uklart å si at en hemmelighet, som har vært skjult like til nå, blir åpenbart i de gamle profetiske skriftene.
Men fra Pauli eget utgangspunkt er det fullt logisk og vesentlig. Det råd som Gud fattet fra begynnelsen, det måtte være nedlagt i de hellige Skriftene. Og det er også Pauli egen erfaring. Det nye evangelium har han virkelig funnet igjen i de gamle skriftene. Det er en vesentlig innsikt som på denne måten blir bekreftet av erfaringen.
Mysteriet ligger innesluttet i de profetiske skriftene. Og hva mer er, dette mysterium blir åpenbart gjennom disse skrifter, når de nå er blitt åpnet av og ved Kristus. Det er altså hva Kristus selv har sagt og hva Paulus sier; det er hans egen erfaring og det er de øvrige kristnes erfaring. Dette mysterium som ingen har kunnet begripe, det er forvaret i profetenes skrifter.
Det samme grunnsyn kommer fram i 1. Peter 1, 10-12 og 20-21. Det taler om profetene som bibelforskere og som de som spådde (profeterte) om den nåde som dere skulle få. ”Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet.”
Derfor kan Paulus også henvise til en fundamental regel, som gjelder for den kristne oppfatningen av åpenbaringen og som kan formuleres slik: ”Gå ikke utover det som skrevet står!” Dette innebærer at det ikke finnes noen fortsatt åpenbaring utenfor Skriften. Ikke en gang det Nye Testamentet selv er noen fortsatt åpenbaring utenfor Skriften.
Dette er et grunnleggende synspunkt i hele det Nye Testamentet. Enhver tanke på en fremadskridende åpenbaring i den forstand at dette skulle være noe som går utover og utenfor Skriften, noe som kompletterer eller rent fram korrigerer Skriften, er helt fremmed for NT. Naturligvis var det selvinnlysende for de første kristne at de ikke kunne mestre sin mester, som ikke en gang satte seg selv opp som noen fremadskridende åpenbaring utenfor Skriften, fordi han selv var i Skriften. Ingenting utover det som er skrevet!
Men derimot er det visselig spørsmål om en fremadskridende åpenbaring som ifølge NT stadig blir Guds barn til del, for hvert nytt slektsledd, hos dem som blir opplyst ved Guds Ånd. Men denne opplysning skjer aldri utenfor Skriften, men i Skriften. Den kan aldri gå utenfor Skriften.
Hvor vesentlig dette er, framgår av det faktum, som således er prinsipielt uttalt f. eks. i Rom. 16, 25-27, at den selvfølgelig største av alle åpenbaringer som er blitt menneskeheten til del, nemlig Kristus selv og hans evangelium, ikke går utenfor Skriften, men er forvart i Skriften. Alt det som evangeliet inneholder, er slikt som er skjedd ”ifølge Skriftene”.
At det er skjedd i overensstemmelse med Skriftene, er selve grunngarantien for at det er et nytt åpenbaringsfaktum. Vi ser hvorledes dette betones i den grunnleggende preken, selve elementene i den første forkynnelsen. I 1. Kor. 15, 1-11 gir Paulus en sammenfatning av evangelieforkynnelsen, selve elementene i budskapet om Jesus Kristus.
Det fundamentale innholdet i evangeliet var ”Jesus Kristus og ham korsfestet”. Men hvert grunnleggende punkt i den elementære undervisningen om evangeliet inneholdt som noe stadig gjentatt og vesentlig de ordene: ”ifølge Skriftene”.
”Kristus døde for våre synder etter Skriftene.” ”Han ble begravd og han oppstod på den tredje dagen etter Skriftene.” At alt dette er i overensstemmelse med Skriftene hører til evangeliets rette hovedstykker.
Av 2. Kor 3 får vi vite –noe som hele Det Nye Testamentet bestyrker – at man så Kristus over alt i Skriftene. Det var her et navn som stadig forekom i Det Gamle Testamentet som på en særlig måte pekte hen på Kristus, nemlig Gudsnavnet JHVH, som i den norske Bibelen er oversatt med ”Herren”. Dette er det høyeste navn. Paulus sier om dette navnet i Fil. 2, 8f: Han ”fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. 9 Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn”.
Dette navnet er Herren, slik som det også er angitt i v. 11. Dette navnet står i samklang med det av Kristrus høytidelig brukte: ”Jeg er”. 2. Mos. 3, 14. Slik lærte de første kristne seg til å høre Kristus omtalt i Det gamle Testamentet og likeså til å høre ham tale til seg ut fra disse Skriftene.
Slik hevdet også de gamle bibelutgaver fra 1800-tallet at Kristus talte i Det gamle Testamentet og til og med rubrikkene over hvert kapittel gav klart uttrykk for dette kristne synet på Det gamle Testamentet. Der hadde f. eks. Salme 97 overskriften ”Kristi rikes makt”.*)
*) Gjelder f. eks. Karl XII’s svenske bibel.
Salme 110 hadde overskriften: ”Kristi trefoldige embete”, Ordspr. 8: ”Guds Sønn er den rette visdom”. Høysangen 7: ”Brudens lovprisning: Kristi godhet.” Jes. 53: ”Kristi fornedring og opphøyelse.”
I 1. Kor. 10 bruker Paulus ordet ”klippen” som er er kjent symbol for leserne. Denne klippen var Kristus. I den daglige morgenandakten leste man en hymne med ord fra Det gamle Testamentet, som nettopp taler om ”klippen”. Hymnen begynner slik: ”Og det kommer en forløser fra Sion.”
I denne tales det også om ”Vår klippe og vår forløser”. Det var jo Kristus. De første kristne som leste og hørte dette, kjente en bevende takknemlighet til Gud fordi de visste hvem denne forløser var. I samme ånd taler Hebr. 10, 6-7: ”Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. 7 Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud.”
I disse ordene sammenfattes hele læren om Kristus, som den som taler om seg selv med løftet: ”Jeg kommer.” Når han gjør det, henviser han til Skriften: ”I boken er det skrevet om meg.” Profetene har talt i Herrens navn heter det i Jak. 5, 10. Og så ble det hele konsentrert i Johannesevangeliet: ”I begynnelsen var ordet - - og Ordet ble kjød og tok bolig blant oss…” Og dette ord var Kristus selv!
Den stillingen som menneskene skal innta til Skriften, er sagt i Det Nye Testamentet i Hebr. 4, 12. Hvorledes skal menneskene bedømme Skriften? Svaret er: ”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.” Der har vi jo et meget tydelig og klart svar fra NT til dem som spør: Hvilken stilling skal jeg innta til Skriften? Hvorledes skal jeg bedømme den? Svaret vender opp ned på den som spør og sier at det i det hele tatt ikke kommer an på ham. Det er ikke vi som bedømmer Skriften, men det er Guds ord som bedømmer oss.
Det er kraftig. Det er den rette kritiker. Det er ikke mennesket som er Ordets kritiker, men det er Ordet som er menneskets kritiker. Slik er NTs lære om denne saken.
I de forskjellige syn på forholdet mellom Det gamle Testamentet og NT kan vi se to hovedtyper, som står mot hverandre som hverandres ytterste motpoler, mens begge egentlig går ut fra samme grunnoppfatning.
1)
Den ene typen går ut fra følgende resonnement: Når de første kristne vurderte Det gamle Testamentet så høyt, så var de naturligvis avhengig av sin tids forestillinger. Et moderne menneske kan jo ikke godta Jesu og apostlenes ideer når de strider mot det som en anser mulig. Når derfor Skriften sier: ”Skriften vitner om meg,” så var dette hans oppfatning, men det er jo noe som slett ikke er mulig. Profetene kunne jo ikke profetere om ham 7-800 år i forveien. I alle fall ikke i form av annet enn en svak anelse.
Derfor kan man ikke en gang ta opp til diskusjon om der virkelig skulle finnes noen kjensgjerninger bak dette at profetien ble oppfylt gjennom det som skjedde med Jesus. Vel har Jesus virkelig levd, men de ideer som han og de første kristne hadde om at profetiene ble oppfylt i ham, de kan jo ikke stemme med virkeligheten.
2)
En annen og motsatt tankegang er den som Drews, forfatteren til bl. a. et arbeid med tittelen: ”Kristusmyten”, representerer. Han sier: ” Jesus har naturligvis aldri eksistert og de evangeliske beretningene er et vakkert dikterverk med dyp betydning og stor religiøs verdi.” Men så oppstår spørsmålet om elementene i et slikt dikterverk. Hvor er de forskjellige drag i evangelienes skildringer av Jesus hentet fra? Hvorfra har den som skapte evangeliene, fått materiale til sitt skaper-og dikterverk?
Da Drews for å kunne besvare dette spørsmålet, undersøkte og etterforsket hvilke kilder det kunne bli tale om, så kommer han til det resultat at disse skildringer av Jesus helt og holdent er hentet fra Det gamle Testamentets profetier, for de stemmer fullkomment overens med dem. Altså: Ved å avstå fra tanken om evangelienes virkelighetsgrunn, har han grepet en ting som er et ufravikelig faktum, nemlig den slående overensstemmelsen mellom Det gamle Testamentet og det som skildres i evangeliene.
Begge disse anskuelser er like i det at de begge går ut fra – ikke en forutsetningsløs antagelse av virkeligheten – men fra den forutfattede mening at en virkelig profeti, som er blitt oppfylt ved en virkelig hendelse, ikke kan ha forekommet. Derfor måtte Jesus enten ha eksistert, og da kan ikke profetien ha siktet på ham. Eller også har Jesus ikke eksistert, og da er man forhindret fra å konstatere om profetien virkelig slår til.
Det som foreligger, er i virkeligheten følgende: Går en ut fra og retter sin oppmerksomhet på spørsmålet om evangelienes Jesus virkelig har eksistert eller bare er et dikt, så blir det umulig å komme til noe annet resultat enn at Jesus virkelig har eksistert og at hans liv og død har den plass i historiens gang som evangeliene angir.
Når dette er konstatert, går man ikke videre for å undersøke om det nå også kan være rett, som Jesus selv og evangeliene hevder, at de gamle Skriftene vitner om ham. For man er allerede på forhånd bundet av den forutfattede mening at noe slikt er umulig.
Derfor trekker man umiddelbart den slutning: Ettersom Jesus ikke har eksistert, så har ikke hans liv kunnet stemme overens med Skriften. Men går en ut fra og retter sin oppmerksomhet på spørsmålet: I hvilke andre dokumenter fins den nærmeste overensstemmelse eller likhet med evangelienes skildring av Jesu liv og død? Så kommer en nødvendigvis til det resultat at hele materialet for evangelienes skildring finnes igjen i Det gamle Testamentets skrifter.
Når man er kommet til dette helt riktige resultatet, hindrer imidlertid en forutfattet mening den videre selvstendige behandling av spørsmålet: Har dette som skildres i evangeliene også virkelig funnet sted? For den samme forutfattede meningen som i det forrige tilfellet, leder hen til den helt motsatte slutning: Ettersom materialet til skildringen av Jesu liv og død gjenfinnes i Det gamle Testamentet, så kan disse skildringer ikke være virkelighets skildringer. De må være dikterverk, og Jesus har aldri eksistert!
Det Nye Testamentets eget standpunkt er etter at hele materialet for evangeliets innhold foreligger i Det gamle Testamentet og samtidig at hele ”materialet”, foreligger i virkeligheten: ”Dette skjedde (i virkeligheten) for at det skulle oppfylles som er talt (i Skriften).”
Det Nye Testamentets standpunkt er at Kristus er den Jesus som levde blant oss: ”Vi så hans herlighet,” men også den, hvis liv, død og oppstandelse alle Skriftene bærer vitnesbyrd om, Loven, Profetene og Skriftene. Det kan ikke settes noe skille mellom Jesu virkelighet og Skriftenes guddommelighet. Det går ikke an å skille disse to fra hverandre. Kristus og Skriften kan ikke skilles. De gir hverandre sitt vitnesbyrd, og det vitnesbyrd er guddommelig.
*
