Del III.
Lærdommer fra Jesaja kap. 1.
Del B. Israels selvforsvar og
Herren svar, v. 10-20.
Denne delen av kapitlet handler om at Israel vil forsvare
seg mot anklagen om synd og urett gudsdyrkelse. Her kommer også Herrens svar
til dem. La oss prøve å sette også dette inn i vår situasjon og la det bli til
lærdom for oss. Edw. Young kaller avsnittet (v. 10-17) for «Judas fariseiske
gudstjeneste». Og alle forsøk på å bortforklare vår synd er hykleri. Gullgruben
kaller resten av kapitlet «Den døde tro under Herrens vrede – den levende tro
under Herrens nåde». Det er treffende.
10 Hør Herrens ord, I Sodoma-fyrster! Lytt til
vår Guds lov, du Gomorra-folk!
Igjen kommer en oppfordring til å høre og lytte til Guds ord
og hans lov. Folk må lære at det er Guds røst og vilje som gjelder i alle ting.
Her taler vi om det åndelige. Da gjelder det å høre rett og la Gud få rett. Vi
må ikke blande våre egne tanker og vår vilje inn i Guds tale. Det skjer f. eks.
når vi mener noe er rimelig, og derfor kan vi lytte til det. Det rimelige
skifter fra menneske til menneske og vi får aldri en sann utgave av Guds ord på
den måten. Gud taler nå gjennom sitt ord, og vi gjør vel i å la det få rom i
oss.
Legg så merke til at Gud tiltaler folket som om de var fra
Sodoma og Gomorra. Israel blir altså nå sidestilt med det syndige folket ved
Dødehavet. Da må situasjonen være alvorlig.
Men da ser vi at Gud fremdeles rekker ut sin hånd for å gi
dem nåde. Han har ikke avskrevet sitt folk, men gir dem en ny sjanse. Det får
de om de vil lytte og gjøre som Gud sier.
11 Hva skal jeg med deres mange slaktoffer?
sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til
blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst.
Nå er ikke anklagen åpenbare og verdslige synder. Nei, nå
taler han til dem tempeltjenesten og deres gudsdyrkelse. Gud ville de skulle
komme med slaktoffer og brennoffer. Det var en del av Mose lov. Det var ikke
dette han anklaget, for det var etter Guds vilje.
Men folket ville forsvare seg og si: Vi gjør jo din vilje!
Vi kommer med offer. Vi gir okser og kalver og lam og bukker til offerstedet.
Hva mer kan Gud kreve enn at vi gjør som hans lov sier?
Når Gud sier at han ikke har lyst til dette, er det fordi
det ikke er gjort av tro. Og alt som ikke er av tro, er synd. De gjorde det som
plikt eller for å tilfredsstille Gud. De skulle med andre ord gjøre noe for å
bevare Guds vennskap.
Det er rett at vi skal gjøre gode gjerninger, men de må være
som en frukt av troen og samfunnet med Gud. Vi skal ikke vise dem fram og slik
gi ære til oss selv. Vi skal ære Gud med livet vårt i tro på Gud som har gitt
oss alt. «Ved troen skal vi erkjenne at han er nådig og utøser sin miskunnhet
over min elendighet,» sier Luther til dette verset.
Herren sier rett ut at han ikke har lyst til slike offer som
de kom med. Yri oversetter med: har behag i. Og det treffer godt. Gud kan ikke
ha behag i noe som kommer fra et syndig hjerte og en vilje som ikke vil gjøre
Guds gjerninger. Det naturlige menneske kan heller ikke følge Guds lov og
vilje.
12 Når dere kommer for å vise dere for mitt
åsyn, hvem har da krevd dette av dere at dere skal nedtrede mine forgårder?
13 Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er
mig en vederestyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg
tåler ikke høytid og urett sammen.
14 Deres nymåner og fester hater min sjel, de
er blitt mig en byrde; jeg er trett av å bære dem.
Folket kommer visstnok til Herren og vil gjerne være hans folk.
De kommer med offer og røkelse og holder fester for sin Gud. Men alt dette er
ytre handlinger der hjertet ikke er med. Da er det ikke bare nytteløst å komme,
men direkte skadelig og syndig. Det er det store alvoret som mange ikke
forstod. Flere uttrykk her viser det.
På denne måten å tjene Gud på trakker de ned Herrens
forgårder, v. 12. Offeret er en vederstyggelighet, og Herren tåler ikke høytid
og urett sammen, v. 13. Ja, han hater deres fester, de er en byrde for ham som
han er trett av å bære, v. 14.
Her lærer vi at alt blir galt når det blir gjort med feil
utgangspunkt. Vi kan ikke blande synd og sannhet. Det blir hykleri. I hele
Israels og kirkens historie har det vært sant.
Hvis vi overfører denne tanken til vår egen tid, ser vi
snart paralleller. Statskirken er avviklet, og mange så det som et stort
framskritt. Kirken var blitt fri! Men er den blitt en sannere kirke? Den har
mange synder på samvittigheten, og ingen av dem er oppgjort ennå. For enkle
bibeltroende mennesker er en del lærefeil og praksis akkurat det samme som før.
Det gjelder Abortsaken, kvinnelige prester, homofil praksis,
og mange prester unnlater å forkynne deler av Guds ord på en troverdig måte. De
taler ikke om fortapelsen, syndens alvor, et rett kristenliv etter Guds ord,
nåden alene som frelse m.m. Det kommer for en del av at ritualene blir tillagt
stor verdi.
Også frikirker og organisasjoner står i fare. Alle
menneskelige foreninger o.l. kan begynne å stole mer på eget arbeid enn på Gud.
Da havner vi lett i selskap med de jødene som Jesaja omtaler. Å tillate synd i
forsamlingen er livsfarlig. Hvor er det blitt av kirketukten f. eks. ?
Det gjelder om å være med i den «rest» som Herren vedkjenner
seg.
15 Og når dere brer ut deres hender, skjuler
jeg mine øyne for dere; om dere enn ber meget, hører jeg ikke; deres hender er
fulle av blod.
Nå taler han også om bønn. Å bre ut sine hender er uttrykk
for å komme med bønn til Gud. Hvis de ikke kommer med et gudfryktig hjerte og i
tro på Gud, vil han skjule seg for dem. De når ikke fram til Herrens åsyn.
Slike bønner var forgjeves på linje med ofringene ovenfor.
Selv om de ber mye, vil det ikke hjelpe. Gud hører ikke. Det
fins tider da himmelen er stengt på denne måten. Og grunnen er tydelig i samme
vers: de hadde uoppgjort synd. Det er meningen med uttrykket: Hendene er fulle
av blod. Det kan bety offerblodet av de uverdige offer. Blodet blir da et
symbolsk uttrykk for urettferdige gjerninger (Young). Deres offer var egentlig
hykleri – de var ikke utført i tro. Men noen mener at det kan være tale om
konkrete gjerninger. Folket var med på mord og ugjerninger, jfr. v. 21. Men
gjerningens størrelse og alvor betyr mindre når de lever utenfor Guds vilje og
uten tro.
I neste vers finner vi så Guds forslag til dem. Hvis alt skal
bli vel og han skal høre bønner og ta imot dem, må det et oppgjør til.
16 Tvett dere, rens dere, ta deres onde
gjerninger bort fra mine øyne, hold opp å gjøre det som er ondt!
Et oppgjør begynner alltid med er kjennelse og bekjennelse
av det som er galt i ens liv. Vi skal ikke forbinde et sår som er fullt av
materie. Først må det renses ut. Derfor begynner han nå med denne
oppfordringen: tvett dere, rens dere – for de er ikke bare skyldige rent
juridisk. De er skitne og urene. Det bilde er kjent i Bibelen. Derfor blir
frelsen også omtalt som renselse. I Gal. 5, 19 tales f. eks. om hjertes
urenhet. Og Peter skriver om å flykte bort fra verdens urenhet, 2. Pet. 2, 20.
Da blir også frelsen omtalt som renselse, også for de
kristne. Jesus har gjort renselse for våre synder, Hebr. 1, 3. Og som kristne
bekjenner vi synden og blir renset fra all urenhet, og det skjer ved Jesu blod.
1. Joh. 1, 9 og 7. «Renhet er et nytt liv» (Luther).
Når profeten på Guds bud ber folket om å rense seg, er det
nettopp med denne tanken også i GT. Men det gjelder ikke bare det indre, men
også de ytre, konkrete handlinger som ikke stemmer med Guds ord. «Ta bort deres
onde gjerninger,» sier han i dette verset. De ytre ting er uttrykk for det som
bor i hjertet. Derfor er det ikke nok med en ytre, moralsk forbedring. Jesus sa
noe om å rense fatet innvendig, og det må skje først. Mat. 23, 26.
Israel får en direkte og konkret formaning og oppfordring
til et nytt liv: «Hold opp å gjøre det som er ondt.» Det forutsetter at hjertet
er rett og rent for Gud. Og slik tale er ikke loviskhet og trelldom. Og Calvin
har rett når han sier at profeten begynner her å tale om omvendelsens frukt. Da
har nemlig mennesket fått en ny lyst til å leve etter Guds vilje og avsky det
syndige.
Og her er Jesaja inne i den nye pakt der dette er sterkere
enn før på grunn av evangeliets kraft. Vi blir aldri syndfrie. Men de ytre
syndige handlinger skal ikke finnes hos troende. Når det allikevel kan skje,
vil et Guds barn gå til sin Frelser og be om nåde og tilgivelse, jfr. 1. Joh.
2, 1-2. Der ser vi at vi kan gjøre det med frimodighet, fordi vi har en
talsmann og advokat ved Guds side.
17 Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som
er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før
enkens sak!
Nå kommer Jesaja til den positive siden ved gudslivet. Han
ber oss ikke bare om slutte å synde. Vi har en oppgave her vi verden til å
gjøre noe for Gud og mennesker. Det er likt både i den gamle og nye pakt. Her
blir profeten ganske konkret.
Men vi må lære det. Av natur er mennesket ikke godt i seg
selv, selv om det kan gjøre noe ytre gode gjerninger. Et Guds barn skal lære
noe mer om gjerningene. De er av nåde og vi har derfor ingen fortjeneste eller
ros av det vi gjør. Derfor må vi lære det. Og vi skal lære å gjøre det for Jesu
skyld og ikke for å synes blant mennesker. Jesus hadde strev med disiplene på
dette området. De ville være de første og største - også i himmelriket. Nei, sa Jesus. Slik skal
du ikke tenke. De skal tjene.
Men det går ikke alltid så lett og ikke av seg selv. Et Guds
menneske har alltid den gamle natur i seg som vil leve til eget behag. Derfor
sier profeten: Legg vinn på det som er rett. Å legge vinn på er oversatt med
«søk» i noen bibler. Og det handler om å søke en rettferdig dom (Yri). Også
dette er knyttet til Guds ord og lov også i vår tid. Vi skal søke det som rett
etter Guds vilje og ikke slik mennesker tenker og taler.
Dette var særlig aktuelt på profetens tid: «vis voldsmannen på
rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!» Voldsmannen
er en aktiv synder som gjør andre ondt. Vi skal prøve å hjelpe og veilede dem
på en rett vei i livet. Det gjelder både religiøst og moralsk. Den farløse og
enken er slike som blir utsatt for ondt. Barnet trenger ofte mye hjelp. Og en
enke ble gjerne utsatt for lureri og urett. Da må noen tale hennes sak.
Deretter konkretiserer han vårt liv med noen få eksempler.
Det sier seg selv at dette bare er noen få ting som hører med til det praktiske
gudslivet. Slik er det også med noen formaninger i NT. Alt kan ikke regnes opp.
Skal vi leve og handle rett, er det som et resultat av at vi
har det rett med Gud. Og da må vi ha et oppgjør med Gud om vår synd. Og det
kommer i neste vers.
---
