Lærdommer fra Jesaja
kap. 1.
Del I.
Kap. 1.
Fredrik Wisløff sier om dette avsnittet i Bibelen: «Kap. 1
er en åpningstale til hele Esaiaboken. .. |Ordene er fylt av hellig harme; men
bak harmen merkes den lidende kjærlighetens gråt.»
På denne måten er kap. 1 viktig, for det gir oss en nøkkel
til å forstå hele boken. Jesaja taler altså om et åndelig frafall i folket. Han
er egentlig Herrens egen munn, v. 2-9. Folket vil forsvare seg, Men Herren
avviser det som falskhet, v. 10-20. Til slutt kommer dommen over folket, v.
21-31. Det er den nødvendige konsekvens over synden til alle tider. –
Så leser vi kapittel 1:
Jes 1,2-31
Del A. Israels folk
er falt fra Herren, v. 1-9.
1. Dette er de syner som Jesaias,
sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem i de dager da Ussias, Jotam, Akas og
Esekias var konger i Juda.
Først plasseres bokens ord og tekst i en historisk
sammenheng som kan kontrolleres av alle med noe historisk kunnskap. Først blir
det klarlagt hvilken Jesajas det er tale om. Det var et alminnelig navn. Derfor
sier skribenten at dette var sønn av Amos. Det er ikke profeten Amos som vi
kjenner fra de såkalte tolv små-profeter. Det ser vi av skrivemåten på hebraisk
– den er noe forskjellig.
Så nevner han fire konger i Juda rike, som var det sørlige
rike i landet. Og det er til dem han profeterer.
Vi møter Ussias igjen da profeten fikk kallet, i kap. 6. Det
var det året han døde. Man regner med at Jesaja profeterte i tiden ca. 1740-ca.
700 f. Kr. Ussias kalles også Asarja og regjerte fra 787 til ca. 740 (noen sier
736). I begynnelsen var han en dyktig og god konge. Han seiret over fiender og
la Elat under Juda slik det hadde vært før. Denne framgangen gikk til hodet på
Ussias og gjorde ham hovmodig. Han gikk inn i templet og la røkelse fra
alteret. Det skulle bare prestene gjøre.. Han ble slått med spedalskhet oig
måtte bo for seg selv resten av livet. 2. Krøn. 26, 16ff. Derfor var det nok en
merkedag da han døde, slik det er nevnt i denne boken, kap. 6,1. Det var i 740.
Etter ham kom Jotan, sønn av Ussias og hans etterfølger i
årene 740 (1736)-733. Også han var en kraftfull konge i landet. Etter ham kom
sønnen Akas som regjerte fra 733 til 714. Han levde i en vanskelig tid med krig
og uro, og han søkte hjelp hos Assyria. Da gjorde han ikke det som var rett for
Gud og ble anklaget for å søke hjelp hos hedningene. Jesaja advarte kongen, men
det var forgjeves.
Deretter kom sønnen Hiskia på tronen og var konge n i 29 år,
i ca. 714-686 (697).
Med ham kom forandringen i Juda. Han gjorde det som var rett i Guds øyne. I
hans tid kom en omfattende religiøs reformasjon. Men landet var fremdeles under
Assyria (som vasallstat) og dermed ikke fri. Flere andre omkringliggende stater
forsøkte å gjøre opprør og bli fri uten å lykkes. Det var først da
assyrerkongen Sargon ble myrdet i 705 f. Kr. at Hiskia gikk med i opprøret.
Alle statene som hadde vært underkastet Assyria, gikk nå
sammen i kampen for å bli fri. Og de håpet på hjelp fra Egypt. Men kongen i
Assyria, Sankerib, knuste snart opprører og tok flere byer i Juda. Hiskia ble
beseiret og måtte betale en stor skatt til Sankerib. 2. Kong. 18, 14ff.
Sankerib ville også ta Jerusalem, noe Hiskia nektet etter råd fra Jesaja.
Herrens engel slo den assyriske hæren. 2. Kong. 19, 35ff. I assyriske
innskrifter er det nevnt at Sankerib sperret Hiskia inne «som en fugl i et
bur». I dette tilfelle ser vi at Guds profet deltok i det politiske liv ved å
gi råd.
Det er altså i en slik tid med politisk uro og
undertrykkelse og krig at Jesaja levde og profeterte. Det er bakgrunnen for
straffetaler og domsord over Juda-riket og nabofolk, kap. 1-35. I tillegg taler
han trøsteord fra Herren og framtidssyner, kap. 40-66.
2. Hør, dere himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har
jeg oppfødd og fostret; men de er falt fra meg.
Herren oppfordrer Israels folk til å høre på ham. De har
hørt lenge nok på hedningene som bodde omkring og blant dem. Nå er det tid å
stanse og lytte til hva Skaperen har å si. Han minner dem straks om at Han er
deres opphav. Han har født dem og fostret dem og derfor har han rett til å tale
til dem og vente et svar. Født og oppfostret taler både om opphav og en stadig
opplæring gjennom tid. Israels historie viser det – helt fra Abraham og Mose
tid og gjennom hele kongetiden. Han har fulgt dem og lært dem på mange måter.
De hadde ingen ting vært uten ham. Han har talt til dem før,
men uten respons.
De har gått sine egne veier og forlatt sin Gud og hans ord
og vilje. De er falt i synd. For synden er ikke bare umoral, den er først og
fremst ulydighet og vantro mot ham. Det stemmer med Jesu ord: Ånden skal
overbevise om synd – fordi de ikke tror på ham. Joh. 16, 8-9.
Nå må de endelig høre hva han vil si. Hans vilje må skje
uansett hva folket mener eller tenker. Det gjelder både himmel og jord. For Gud
er eneveldig – uten at det skal ha en negativ undertone her. Som skaper og
Herre har han rett på alle folk og hvert menneske.
Men Israels folk stod
og står i en særstilling for Gud. Det er hans eiendomsfolk som han skal gjøre
sin frelsergjerning gjennom. Først og fremst ved Messias. Og denne boken har en
rekke utsagn som viser til ham. Noen er klarere enn andre, men det betyr ikke
at det bare er de klareste ord som er virkelige Messiasprofetier. Gud taler på
mange måter til forskjellige tider, jfr. det Hebreerbrevets forfatter sier i
kap. 1, 1: Etter at Gud fordum har taler mange ganger og på mange måter har han
i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Profetordene peker altså fram
mot Guds Sønn og får sin oppfyllelse i ham.
Med tanke på bakgrunnen og tiden Jesaja levde i, er det om å
gjøre for profeten å få folket til å lytte til Guds røst. Det er ham de må
lytte til og ikke mennesker. Bare slik kan de bli og være et virkelig Guds folk
og tjene ham.
3 En okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe; Israel
kjenner intet, mitt folk forstår intet.
Sammenligningen med oksen og eieren gjør kontrasten til
Israel og deres herre veldig stor. Til og med dyrene vet hvem de tilhører og
kjenner røsten til sin herre. Mange dyr kjenner også herrens utseende og kommer
når de ser han. Det taler om og tyder på et nær og godt forhold. De er ikke redd
sin herre, for de vet at han har vært god mot dem. Deres felles historie er det
minne og forsikring de har. De regner med at slik vil han være også i
fremtiden.
Israel er ikke slik. Det er Gud som sier dette gjennom
profeten: Israel kjenner ingen ting; mitt folk har ikke forstått noe. Det er
egentlig en veldig dom over Guds folk på den tid. De er et frafalle folk. L. P.
Jensen sier i en dansk kommentar: «Og frafallet henger igjen sammen med – både
som årsak og virkning – en åndelig forblindelse og forherdelse: de kjenner
intet. Det er den samme lov som vi kjenner fra Rom. 1,18f. Religiøst frafall
blir til moralsk frafall, og dette igjen til åndelig vankundighet.»
Fredrik Wisløff har noe å si om dette i sin kommentar til
profeten: «De har mistet den dypere innsikt og sans og forståelse for sin
forpliktelse mot Gud.» Og det tapte de ved å leve i synden uten å gjøre opp.
Alle mister noe vesentlig ved å leve uten oppgjør. Til slutt mister de altså
evnen til å ta dette oppgjøret. Og da er folket fortapt.
Skal vi våge å tenke slike tanker om vår egen tid? I den
danske Gullgruben er dette besvart slik: «Hvor gjelder denne anklage ikke også
det døpte men vantro folk i den nye pakt.» Og vi må erkjenne at også det norske
folk er kommet langt bort fra Gud. Som i Israel er óg her en rest igjen – de
troende og personlige kristne. Men de synes å minke i tall. Som Guds barn er
det vår nød at de må våkne og omvende seg i tide.
I grunnen er det ganske underlig. Det gjelder både det gamle
Israel og Norge i dag. Gud har vært god mot oss alle, men de fleste akter ikke
på det. De ser ikke at det er Gud som står bak alt det gode. Det vonde kommer
ikke fra ham, men fra djevelen. Men det ser ikke de som har fornektet og
foraktet Gud.
