Frafall - del 1 av 4.

FRAFALL

Av Nils Dybdal-Holthe.

1. Innledning.

Med frafall mener vi her det å falle eller gå bort fra Gud etter å ha vært frelst.

.

Det betyr at vi ikke kan tale om frafall der det aldri har vært tro og gudsliv. Ordbruk og språk viser det. Når vi sier at noen er ”frafalne”, er det ikke alltid rett. Om et menneske har ”bøyd seg” i en vekkelse eller ”kommet med” på en leir e.l., eller vært en flittig møte-og kirkegjenger en tid, er det ikke sikkert at vedkommende har vært gjenfødt. Da kan han heller ikke falle fra i vår betydning av ordet her.

.

I beste fall har et slikt menneske vært ”vakt” og begynt å søke Herren. Men har ikke gjenfødelsen skjedd, er et slikt kalt og vakt menneske like fortapt som en hedning.

.

Bare en troende kan falle fra i bibelsk forstand. Og vi har ikke noe skriftbevis som slår fast ast vi kan komme ”så langt” i kristenlivet at det ikke lenger er fare for å falle fra. Så lenge vi er her på jorden vil vi utsettes for djevelens listige angrep, og vi står i fare for å komme bort fra Gud.

.

Kjære troende venn! Vi skriver dette i frykt for at noen lesere kan komme bort fra Herren og den smale vei ved Satans snedige bedrag. Litt senere skal vi peke på veien tilbake og den rette trygghet og hvile i Gud. Men først må vi tale om et par viktige sider ved frafallet.

.

2. Historisk oversikt.

Det har alltid vært frafall – både i Den gamle og Den nye pakt.

.

a) Frafallet begynte faktisk da Adam og Eva syndet i Edens hage og førte slekten bort fra Gud. Siden den gang har mange – både individer og kirkesamfunn – falt bort fra den enkle lydigheten mot Gud. 1. Mos. 3; Rom. 5, 12-19.

.

b) Da Josias var konge i Israel, var Mose lovbok glemt og bortgjemt i Templet (2. Krøn. 34). Både prestene og folket gjorde som de syntes var rett. Guds ord var satt til side. Og slik er det i alle frafall: Vår egen tanke og vurdering blir norm. Guds ord glemmes. Vekkelsen begynte da boken ble opplest.

c) Jeremias’ tid var en spesiell frafallsperiode i Israel, som førte folket til fangenskapet i Babylon. Profeten anklaget folket for to ting: De hadde forlatt Gud, kilden med det levende vann. Og de hadde gravd seg sprukne, ubrukelige brønner (Jer. 2, 13). Den frafalne finner alltid erstatning for Gud – i denne verden. Men frafallet straffer seg med en bitter lønn (Jer. 2, 19). Av kjærlighet kaller Herren de bortkomne tilbake og sier: Vend tilbake, du frafalne barn … bare erkjenn din misgjerning (Jer. 3, 12f).

d) Hoseas ber også folket vende tilbake for Herren elsker dem og vil lege dem (Hos 14, 2-5). Synden var blitt stor – den er årsaken til frafallet. Derfor må folket vende om til Herren (Hos. 6, 1).

e) Da Kristus kom, møtte han også et gjenstridig og frafalle folk som ikke kjente ham som sin frelser og Messias. De tok ikke imot ham. Joh. 1, 11. Han gikk som en fremmed blant sitt folk. Så lite kontakt hadde de religiøse lederne med Gud at de korsfestet ”herlighetens herre” (1. Kor. 2, 8).

.

Men også i den kristne menighet har frafallet ofte kommet. Menigheten i Efesus fikk denne oppfordring, som samtidig var en dom fra Jesus selv: Kom i hu hva du er falt fra og omvend deg (Åp. 2, 5). Middelalderen var på mange måter en mørk frafallsperiode før reformatorene begynte sitt gudsverk. I Norge var tiden før Hans N. Hauge uten særlig mye levende kristenliv. Vår tid bærer også sterkt preg av frafall på mange områder, og Bibelen taler om et siste, stort frafall før avslutningen på denne tid. (Mat. 24, 4-5. 10-12; 2. Tes. 2, 3; 1. Tim. 4, 1ff; 2. Tim. 3, 1ff). Dette gjelder både hele kristenheten og den enkeltes gudsliv. Her taler vi mest om den siste betydningen: Det personlige frafall.

.

3. Hvordan frafallet skjer.

Fallet og veien bort fra Gud kan skje på flere måter. Det avhenger litt av ens egen natur og miljøet og omstendighetene. Vi skal ikke holde fast på noe bestemt skjema for alle. Det som kan føre til fall for en, behøver ikke å være så alvorlig for en annen. Derfor må vi være forsiktige med å dømme hverandre.

.

a) Frafallet skjer som regel gradvis. Litt etter litt skjer en utglidning ved små og kanskje hemmelige synder som får rom i ens liv. Kjennetegnet på frafallet er at en gjemmer, unnskylder og bagatelliserer synden. Og samtidig kan man gjerne tale om Guds nåde og frelse. Bare han selv og Gud kjenner til det sanne forholdet i hjertelivet. (Men ikke alltid kjenner den frafalne sin sanne stilling.) Senere vil frafallet slå ut og bli synlig for alle. Men det er grunn til å frykte at noen forblir falne til sin dødsdag. Enkelte ganger kan frafallet skje plutselig ved at en faller i en grov synd som en ikke reiser seg fra.

.

b) Frafallet begynner alltid med synd, i form av ulydighet mot Gud. Synden kan være overtredelse eller unnlatelse. Hvis en med forsett gjør noe mot Guds vilje på ett eller flere felt, er det synd. Det vil tære på sjelslivet og ta bort den følbare nåde, forstyrre samfunnet med Gud og til sist drepe gudslivet. På samme måte vil det virke hvis vi unnlater å gjøre Guds vilje (Jak. 4, 17). I tillegg til slike konkrete synder, er faren for frafall også stor ved søvn, likegyldighet, sløvhet, lunkenhet m.m.

.

c) De vanligste synder som fører til frafall er gjerne ikke grove og stygge umoralske fall, men dagliglivets små hendelser. ”Små” og tilsynelatende ubetydelige feiltrinn som ikke blir oppgjort med Gud, kan med tiden få de største konsekvenser. La oss se på noen:

.

(1) Bønnelivet er av avgjørende betydning for en kristen. Det kan bli hans velsignelse eller hans fall. Når Bibelen formaner oss så alvorlig til å våke (Mark. 13, 33), er det ikke minst med tanke på de stille stunder alene med Jesus. Bibelen har mange rike løfter om bønn. Alt er av nåde og godhet fra Gud. Men Bibelen har også en oppfordring til oss: Be uavlatelig (alltid). 1. Tes. 5, 17. En del av Guds fulle rustning er: Til en hver tid skal vi be i Ånden med all bønn og påkallelse og være årvåkne i det. Ef. 6, 18.

.

Gud er ikke vrang så han skulle unnlate å høre og hjelpe hvis vi ber lite. Men det er sagt for vår egen skyld. Vi må be for at gudslivet ikke skal sløvne og dø. Du har nok merket det, min venn, at sløvheten kom når bønnen avtok. Derfor heter det så sterkt: Våk, o sjel, og be! Svikt i bønnelivet ditt kan være det første signal på at du er på vei bort fra den smale sti.

.

(2) Verdslige venner og kamerater har ført mange bort fra Gud. Det er sant at vi skal prøve å vinne de verdslige for Gud. Det står fast. Likevel er Bibelen så klar på at det er en avstand mellom de troende og verden. De er ikke like. De lever i hver sin åndelige verden.

.

Verden er ett av djevelens listige angrep. Ef. 6, 11. Det begynner så smått og fromt noen ganger: Vi skal prøve å påvirke dem og vinne dem for Gud. Men skjer det? Ofte skjer nok det motsatte. Vi regner ikke med at djevelen er en sterk personlighet, og ofte tar man kampen opp mot ham i egen kraft. Da er vi dømt til å tape. Den som snakker høyt om at Gud er sterkere enn alt og at djevelen er beseiret og ganske ufarlig for vår sjels frelse, vil gjøre smertelige erfaringer. Hvis han ikke allerede er forblindet.

.

Bibelen anviser en bestemt vei i vårt forhold til verden: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. Jak. 4,4. Dette kalles vantro og utroskap. Det er med andre ord åndelig hor, som Israel ble anklaget for i GT. Dra ikke i fremmed åk med vantro. For hva samlag har rettferd med urett? 2. Kor. 6, 14. Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. 1. Kor. 15, 33. På de ugudeliges sti må du ikke komme. Ordspr. 4, 14. Ingen kan bryte disse guddommelige regler uten å ta skade på sin sjel. Vi skal gå til verden, men ikke være sammen med den i selskap og fornøyelsesliv utenom det nødvendige i familie osv. La oss være litt mer nøye her.

.

(3) Vårt temperament kan føre oss på villspor. Det er en del av vår natur. Satan bruker alle anledninger til å forføre oss. Noen har et rolig temperament og gemytt som ikke volder ham særlig bry. Hos slike vil den Onde finne andre måter å føre dem vill enn hos andre. Ha må bare ikke tenke at han går fri. Andre har lettere for å bli sint, hissig, banne osv. Før han vet ordet av det, har djevelen fått ham til å begå slike synder. Hva kan da skje? Han kan angre sin synd, bekjenne og få det gjort opp, slik 1. Joh. 1, 9 viser oss.

.

Eller man forsøker å glemme det, unnskylde det og bortforklare det som uvesentlig og ”etter naturen”. Skjer det, har han slått inn på den vei som fører til frafall. Slike mennesker vil senere ha lettere for å begå den samme og andre synder. Samvittigheten sløves og er ikke lenger det alarmsignal som kan bli vår redning.

.

Paulus sier mye til efeserne som får en god attest (kap. 1, 15) og før høre dype og gode sannheter. Men de får også denne formaningen: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap,” Ef. 4, 31. Det er sterke ord til kristne. – Hvorfor er dette så nødvendig? Fordi det kan bli en snare som leder til fall (ved siden av at det blir til skam for Guds rike). Vår stolte natur vil helst ikke reise seg etter et fall, fordi det betyr at en må ydmyke seg og erkjenne at våre svakheter er synd mot Gud. Det er smertefullt å erkjenne det, at vi ikke er fullkomne og gode nok. Dette hovmod er blitt manges skjebne.

.

Det første feiltrinn er det alvorligste. Da blir det letter å gjøre mer. Derfor står det: Våk og be for at dere ikke skal komme i fristelse.

.

(4) Tankelivet vårt er en innfallsport som satan benytter ofte. Og her er det han fører inn sine onde ånder. Åndsmaktene besetter tanke-og følelseslivet vårt. Våre forestillinger blir fylt av ureine og syndige begjær. Disse har alltid det med seg at de skygger for det reine og edle, og lar øyeblikkets tilfredsstillelse få større betydning enn himlen og det evige, slik Moses og Josef opplevde. Hebr. 11, 25; 1. Mos. 39, 7ff. Det kan gjelde mange ulike synder, som det seksuelle, penger, makt og herskesyke.

.

Synden har en besettende og bedøvende makt over mennesket, hvis man ikke går til korset fristelsen. Fallet vil alltid være nærmere den som leker og lefler med tankesynden enn hos den som straks går til Jesus med det. Der er kraft til motstand og seier.

.

Skriften taler noe om rikdommens makt. Penger har alltid hatt en mektig innflytelse over menneskene. De kristne er ikke fritatt for dette. Pengekjærheten har til alle tider vært roten til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Merk at Paulus i v. 9 sier: de som vil bli rike faller i fristelse. Hvis Satan får tent denne lysten i vårt indre, er det et steg bort fra den smile vei. Og dette sidesporte leder uvegerlig til fortapelse til slutt. En behøver altså ikke å ha blitt rik for å falle under denne dommen. Det er trangen etter rikdom (som også Paulus kaller havesyke) som er inspirert av Satan. Den kan fattige mennesker ha så vel som rike.

.

Også maktbegjæret er et veiskilt mot fortapelsen. Makt-og herskesyke har alltid hatt en hensynsløs virkning på menneskene. Deres egen fremgang er det viktigste, og for å nå det målet blir mange midler tatt i bruk. De kan trakke på andre mennesker og sette dem til side. Også kristne utsettes for denne angrepstaktikk. Troende mennesker har nok falt i denne grøften, i kirken, politikken og i arbeidslivet. (Men vi har selvsagt ikke med dette sagt at alle på toppen er skyldig her.)

.

- Vi har bare nevnt noen få sidesprang. De er alvorlige og skjebnesvangre. Listen kan gjøres enda lenger. La oss alle ta oss i vare for små og store synder, og våke over de første tendenser til fall.

.

d) Et fall i synd (stor eller liten) er ikke det samme som frafall. Alle troende kan falle og faller i synd. Frafall blir det hvis vi blir liggende i fallet og dermed fortsetter å synde. Frelse er å gå til Gud for å gjøre opp og få tilgivelse. Frafall og fortapelse er å holde seg borte fra Gud og hans tilgivende nåde. Det er ikke begått synd som i og for seg skiller oss fra Gud. Det er utilgitt synd.

.

Alle begått synd vil alltid berøve den troende fred, glede, frimodighet, kraft og samfunn med Gud. Det er som en sykdom som tærer på legemet og sjelen. Hvis vi holder ved med å synde uten oppgjør, inntrer det endelige skille med Gud. Det er ikke alltid lett for andre å vite hva tid et slikt frafall skjer. Det kjenner bare Gud. Noen ganger er synden så åpenbar at de troende forstår at bruddet er endelig og frelsen ser ut til å være forgjeves. 1. Joh. 5, 16.

.

Dette bør mane oss til forsiktighet i vårt åndelige liv. Det må vi behandle varsomt. Dessuten bør vi tenke på at jo mer synd vi tillater i livet vårt, jo lettere blir vi et bytte for djevelen. Et svakt, sykt legeme blir jo lettere et bytte for døden enn et friskt.

.

e) Helt frafallen blir et menneske som blir liggende i fallet, slutter å be om tilgivelse og dermed fortsetter å leve i synden. Denne tilstand begynner når vi slutter å angre synden. Vi hater ikke lenger synden, men begynner å like og nyte den. Frafallet inntrer også når vi sløvner slik overfor synden at vi ikke lenger plages av ond samvittighet og dermed tillater synd i vårt liv.

.

Vi skal huske at et åpent frafall i de fleste tilfeller er en frukt av et indre frafall i hjertet. Det første feilsteg er oftest en liten synd. Hvis den ikke ryddes bort ved anger og tilgivelse, har vi lettere for å begå en ny. Dermed blir hjertet sløvt og kaldt og mindre mottagelig for advarsel og Guds kall og nåde. Slik føres den bort fra Guds nærhet, og samtidig blir det lettere å synde. Det onde smerter oss ikke mer slik det gjorde i den første tid. En dag er bruddet endelig og fortapelsen venter.

.

f) Et frafall vil alltid føre skam over evangeliet og slik vanære Gud selv. Menigheten vil sørge over tapet, og det kan bli en nedgangstid for dens arbeid en stund. Noen ganger blir de frafalne menighetens verset fiender. Det siste blir verre enn det første. 2. Pet. 2, 20.

.

g) Gud arbeider med å føre de frafalne tilbake til seg så lenge det er håp om frelse. Men frafallsveien kan også bli en vei til forherdelse. For hvert trinn nedover vil Den Hellige Ånd få mindre kontaktmuligheter. Men Gud strever etter å vinne de frafalne tilbake. Jer. 3, 22, helt til de er falt fra med et evig og fullstendig frafall. Jer. 8, 5. De frafalnes eneste rette vei er å omvende seg og ikke holde fast ved sitt svik. Men de frafalne på Jeremias tid kjente verken tiden eller Herrens lov, v. 7. Det er trist når det blir som på Hoseas’ tid: ”Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg. Selv om de kaller på Den Høyeste, vil han ikke reise dem opp.” Hos. 11. 7. Du kan ikke både be til Herren og samtidig holde fast ved din synd. De utelukker hverandre. Men Herren har medynk med sitt folk til det siste, v. 8.

.

Skulle disse linjer bli lest av en frafallen, skal du få høre det igjen: Vend tilbake, du frafalne barn, for jeg er miskunnelig, sier Herren. Bare erkjenn din misgjerning… Jer. 3, 12-13. Kristus, Frelseren, elsker deg fremdeles. Nå leter han etter deg. Bøy dine kne og ta imot Jesus i ditt hjerte. Da gir han deg retten til å bli Guds barn og kraft til å leve det nye livet. Joh. 1, 12. Alle evangeliets løfter blir dine. Joh. 6, 37.

.

Frafall - 2.

Frafall. Del 2.

4. Frafall er mulig.

Alle troende kan komme bort fra Gud og deretter gå evig fortapt. Tanken om at det ikke er mulig er et av djevelens listigste angrep. Da kan Guds folk lett føres inn i en falsk trygghet der en roper til hverandre som på Nehemjas tid, som nettopp var en tid med frafall: ”Fred! Fred! Og der er dog ingen fred.” Jer. 6, 14.

.

Guds folk tar ikke skade av å leve i frykten for å kunne gå fortapt. Den ærlige sjel vil alltid drives nærmere Gud ved det. Men vi mener ikke at vi alltid skal gå med angst for det, det er noe annet.

.

Hvordan kan vi så vite at frafall er mulig, ut fra Guds ord? Flere ting er med og viser det:

.

a) Gud har lagt ned i oss en frykt for å gå bort fra ham. Igjen er det Jeremia som vitner: ”Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg,” Jer. 32, 40. Dette er en del av den evige og nye pakt med folket. Det lærer også erfaringen oss: Det bor i oss en visshet om at hvis vi svikter, synder og går bort fra Gud, vil det føre oss i en evig fortapelse – hvis vi ikke vender om til Gud igjen. En slik følelse er sorg over å gå fortapt, og den kan bare være virket av Gud selv.

.

b) Bibelens formaninger blir i noen grad betydningsløse og unødvendige hvis det ikke var fare for å miste kristenlivet. En vesentlig del av brevene i NT er oppfordringer og formaninger – ikke til verden. De er til de troende. Og Bibelen mener alltid de sanne kristne når den taler om Guds folk og de hellige. Det er selvsagt for oss alle at en hykler vil gå fortapt. Det behøver ikke Bibelen bruke mange ord på å forklare. Derimot advarer den gang på gang de troende og sier: Våk og be. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dem livsens krone, Åp. 2, 8. Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst, Mat. 24, 13. Løp da således for at dere kan vinne prisen, 1. Kor. 9, 24. For vi har fått del med Kristus, så fremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden, Hebr. 3, 14. Strid troens gode strid, grip det evige liv .,… 1. Tim. 6, 12. Dette siste er sagt til: Du Guds menneske, v. 11.

.

c) Bibelens advarsler mot djevelen har samme funksjon: Vi kan dras bort fra livets vei så lenge vi er her på jorden. Det er virkelig alvor når Peter sier: Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring … og søker hvem han kan oppsluke. 1. Pet. 5, 8. Hvem søker han? Bare Guds folk. Alle andre er hans eiendom. Det er ikke nødvendig å oppsluke dem. Derfor formaner han: Stå ham imot, faste i troen. Gjør vi ikke det, vil djevelen oppsluke oss.

.

Det samme alvor ligger over Paulus’ beskrivelse av rustningen i Ef. 6, 10ff. Hvorfor er det så nødvendig for oss å kle oss i den? Jo, på grunn av djevelens listige angrep og kampen mot ondskapens åndehær. Og dette er ikke bare en kamp på papiret. Her kjemper de kristne hver dag. Det er bare når vi ifører oss hele rustningen at vi kan seire og stå etter å ha overvunnet alt. V. 13. Hvis det fantes noen annen vei til endelig frelse, var rustningen unødvendig. Paulus hadde da ikke skrevet med slikt alvor om vårt forhold til Satans makt.

.

Før vi ser litt nærmere på rustningen, skal vi nevne den forskrekkelige list han bruker når han omskaper seg til en lysets engel. 2. Kor. 11, 14ff. Da ser han ut som en kristen og oppfører seg som troende for derved lettere å kunne lure inn sin falske lære som leder til fortapelsen. Her må vi nok være aller mest på vakt i våre dager. For når Satan kommer slik, framstiller han seg alltid som den oppriktige, ydmyke, sanne og uunnværlige tjener i Guds rike. Ved det skaper han også tillit hos mange troende.

.

La oss se litt på rustningen i Ef. 6.

Først ser vi på motstanderen og selve kampen – som altså kan føre til fall.

.

Vi må kjempe mot djevelens listige angrep. Da er han farligst. De gamle sa det gjerne slik: Djevelen er ikke så farlig når han kommer ramlende på treskoene, men det er han derimot når han kommer listende på sokkene. Dette er hans bakholdsangrep, da han nærmer seg umerkelig med allslags lureri. Han angriper gjerne vårt svakeste punkt – det er alltid der vi trodde vi var sterkest. Og vi er aldri sterkere enn vårt svakeste punkt.

.

Det er som med en kjetting. Har den ett slitt ledd, er alle de andre sterke ledd unyttige. Og vi har alle små, svake punkt. Det kan være en synd eller svakhet vi trodde vi hadde seiret over og var ferdig med. I vår kjødelige trygghet lurer han oss i sin snare – og vi faller. Det kan være motløshet, kjødelig begjær eller syndige lyster. Felles for djevelens taktikk er at han begynner i det små, det som ser ganske uskyldig ut. Så vet vi ikke av før fallet er et faktum. Blir vi liggende i det fallet, er vi frafalne.

.

Vi har kamp mot hele djevelens hær – ondskapens åndehær i himmelrommet, mot makter og myndigheter. Når han setter alt dette inn mot oss, har vi ikke noe å stille opp med i egen kraft. Fallet er sikkert da.

.

Det samme gjelder den onde dag. Slike dager får vi alle. Da mobiliserer Satan hele helvetet mot oss. Han går til stormangrep på vårt liv og faktisk ”tvinger” oss inn i synden.

.

Og fordi kampen er så absolutt og alvorlig, er det nødvendig med en hel rustning. To ganger sier apostelen: Ta på Guds fulle rustning. Hver enkelt del er nødvendig. På samme måte som djevelen har avdelinger og metoder for alle slags fristelser, skal vi ha forsvar mot alt. Vi må ikke glemme en eneste del av rustningen. Ta det på – så du er godt rustet til forsvar.

.

Merk så at dette er sagt til troende. Her er ikke tale om å bli omvendt og frelst. Her gjelder det de troendes fortsatte liv i Gud som en kamp. Kampen er på det indre plan: vi strir mot åndsmakter, ikke mot mennesker.

.

Situasjonen kan se håpløs ut. Overmakten er for stor. Det hele er over evne for en svak kristen.

.

Ja, den er det.

.

Likevel sier ordet: Seieren er mulig. Vi kan stå. Ingen av oss behøver å bli Satans bytte. Ja, vi skal kunne stå etter å ha overvunnet alt.

.

Skal det skje, må hele rustningen tas på. Det er vår del. Gud har skaffet den til veie og tilbyr oss alt gratis. Nå sier han: Ikle dere den. Disse våpen er gitt til Guds folk, og de fleste våpen er til forsvar. Eier vi den, har vi Guds ords ed på at vi skal seire. Paulus regner opp disse våpen i Ef. 6, 10ff (her fra v. 14): Sannhets belte om livet, rettferdighetens brynje, sko – som fredens evangelium, troens skjold, frelsens hjelm, Åndens sverd – Bibelen og bønnen.

.

Glemmer vi det, er fallet nær.

Det vet Satan, derfor gjør han sitt beste for at vi ikke skal bruke Guds hjelpemiddel. Alvoret bak denne talen om rustningen viser til fulle at fallet og frafallet er mulig.

.

d) Bibelen taler også direkte om mulighetene til å falle fra. Den gir til kjenne at en som har kjent Kristus og vært Guds barn kan komme bort fra ham og til sist gå evig fortapt. Vi har allerede nevnt flere vers i GT som omtaler frafallet. La oss nå nevne et sted hos Esekiel: ”Men når en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø til straff: for den urett som han gjør, skal han dø.” Esek. 18, 26. Her skal vi også ta med Esek, 33, 12-13 og 18: ”Si til ditt folks barn: Den rettferdiges rettferdighet skal ikke frelsen ham på den dag han synder … den rettferdige skal ikke kunne leve ved sin rettferdighet på den dag han synder. Når jeg sier om den rettferdige: Han skal visselig leve, og han setter sin lit til sin rettferdighet og gjør urett, da skal ingen av hans rettferdige gjerninger tilregnes ham, men for den uretts skyld som han har gjort, for den skal han dø … Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, så skal han dø.”

.

Ordene betyr ganske enkelt at en troende må vende om fra sin synd, hvis han fortsatt skal stå i nåde hos Gud. Vi kan ikke leve på gamle velsignelser, og ikke stole på at vi en gang var frelst. ”Den evangeliske lære om visshet burde alltid oppveies (balanseres) med dette advarende ord: Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. 1. Kor. 10, 12.” (J. B. Taylor i Tyndale O. T. Comm.).

.

Selv om Esekiel skrev dette i den gamle pakt, har ordene gyldighet i den nye pakt. Esekiel skrev på bakgrunn av jødenes synd og frafall som førte dem til Babel i fangenskap. Men Guds tanke er alltid den samme: Den som synder, han skal dø (Esek. 18, 4). Med uoppgjorte synder kan ingen være Guds barn og bli utestengt fra himmelen. Det er et veldig alvor. Herren gjør ikke forskjell på folk. Om noen synder, må synden få sin dom hvis folket ikke omvender seg. Og syndens lønn er den evige død og ikke den legemlige.

.

Dette ser vi noe av i 1. Kor. 10, 1ff. Det er et så interessant avsnitt at vi må ta noe med her. I kap. 9 har Paulus talt om seg selv og sin tjeneste for Gud. Han bever ved tanken på at han som preker for andre, skal selv bli funnet uverdig. Da fortsetter han med tanke på sine tilhørere i kap. 10. Der regner han opp 7 hendelser fra Israels historie (som var kjent for leserne) fra utgangen av Egypt og gjennom vandringen i ørkenen. Ved alle disse begivenhetene måtte Gud straffe sitt folk for synden.

.

Så sier han: ”Disse ting skjedde som forbilder for oss, for at ikke vi skal ha lyst til det onde, likesom de hadde lyst til det … Dette hendte dem som forbilder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.” 1. Kor. 10, 6 og 11. Her bruker Paulus noe fra Det gamle testamentet som grunnlag for formaning og sier: På samme måte som Gud måtte dømme sitt folk på grunn av synd i gammel tid, må han gjøre det i dag.

.

Det er altså klare paralleller mellom det gamle Israel og oss. Gud behandler oss på samme måte som dem når det gjelder synd. Hebr. 3 viser at det ikke bare dreier seg om legemlig død, men det å bli bortstøtt fra Gud. De ble forherdet, vantro og for vill i hjertet. Ja, de ville ikke tro.

.

Israels historie er ikke bare historie, men den ”illustrerer store prinsipper i den menneskelige natur og den guddommelige styremåte. Den viser menneskets svakhet og dets tilbøyelighet til å falle i synd og deres behov for guddommelig beskyttelse. Slik den brukes som påminning for kommende generasjoner. Den samme Gud som styrte dem, styrer oss. Hvis vi synder slik de gjorde, må vi også vente å bli straffet og utelukket fra Guds velbehag og nåde og fra himmelen” (Alb. Barnes).

.

Av dette avsnittet skal vi også lære at ”om vi enn har opplevet de herligste nådebevisninger, vil vi ikke nå fram til målet, dersom vi ikke vokter oss for i likhet med den tids Israel å la lysten til det gamle syndens vesen, som det for oss nå skulle være forbi med, få leve opp igjen hos oss” (S. Odland).

.

Slike sannheter må vi ta til oss og la alvoret senke seg over oss.

.

e) Bibelen gir eksempler på personer som falt fra Gud. Noen av dem er så tydelige at det ikke kan diskuteres om de virkelig var frafalne. Andre er verre å bedømme og kan kanskje være gjenstand for ulik forståelse.

.

I den gamle pakt møter vi noen frafalne. Israels folk blir flere ganger betegnet som frafalne – noe vi allerede har pekt på. Men det betyr ikke at alle enkeltpersoner var falt fra Gud i synd. Gud har alltid hatt en liten flokk som sine sanne barn, kalt en ”rest” el. l.

.

Kong Saul er et annet godt eksempel. Han ble utvalgt av Herren til å være konge over Israel. 1.Sam. 9, 3-10, 26. Gud gjorde ham til et annet menneske, 1. Sam. 10, 6. Og han gav ham et nytt hjerte, v. 9. Slik var han en Guds mann. Det er hevet over tvil at Gud ikke kunne velge ut en ugudelig til en slik stilling. Se også Apg. 13, 21. Saul var for øvrig Israels første konge. Men han endte sitt liv ved å styrte seg mot sverdet i krigen mot filisterne. 1. Sam. 31. Gud måtte avsette ham, Apg. 13, 22, på grunn av troløshet. 1. Krøn. 10, 13. Vi merker oss også at han ikke er oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, selv om ikke alle troende er med der. Men en frafallen har ingen plass der.

.

Hva hadde skjedd i mellomtiden som gjorde at det gikk slik? Jo, tre store fall i hans liv. Og de var alle ulydighet mot Gud. Først ofret han brennoffer, noe han ikke hadde anledning til. 1. Sam. 13, 8-14, 47. Senere sparte han amalekittenes konge Agag sammen med feet hans. Det var også mot Herrens ord. 1. Sam. 15. Til slutt – og da er frafallet fullbyrdet – søkte han råd hos de døde, noe som også var forbudt i Herrens lov. 1. Sam. 28; 3. Mos. 19, 31. Ulydighet fører til fall. Den som blir i sitt fall er en frafallen.

.

Vi må også nevne Samson. Han var en Guds nasireer (Dom. 13, 5-7). I 20 år var han en god dommer i Israel. Kvinen Dalila lokket ham til fall og fikk klippet håret hans. Dermed var nasireerløftet brutt. Det er klart at dette var et fall. Men Samson ropte til herren i sin nød. Dom. 16, 28. Da er det alltid oppreisning, derfor kan han være oppregnet blant trosheltene i Hebr. 11, 32. Dermed kan han heller ikke betegnes som frafallen. Han var en av dem som reiste seg fra sitt fall.

.

I den nype kat møter vi også frafallet. På samme måte som Samson er også Peter et eksempel på en som falt i grov synd, men som siden reiste seg fra fallet. Hvis han hadde blitt liggende i fallet, ville hans fornektelse av Jesus ført ham til fortapelsen. Ingen kan fornekte Jesus og være frelst. Det har vi Jesu klare ord for i Mat. 10, 32-33. Det var heller ingen selvfølgelighet eller lovmessighet at en synder omvender seg slik at Jesus får møte ham og ta imot ham. Det var bare nåde.

.

Judas

Et annet og vanskelig eksempel er Judas. Noen mener at han var en utsending fra helvete på samme måte som Jesus kom fra himmelen. Han var derfor forutbestemt til å gå fortapt. Da mener de at han heller ikke kan stå som eksempel på en frafallen.

.

De bygger dette på utrykk som ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12; 13, 21-26) og på ordet ”en djevel” (Joh. 6, 70). Det sies også at Satan hadde inngitt ham i hans hjerte denne gjerning å forråde Jesus (Joh. 13, 2). Han kalles ellers forræder og tyv (Luk. 6, 16; Joh. 12, 6).

.

For min del kan jeg ikke se at slike uttrykk med nødvendighet må bety at han var en djevel av natur. Jesus kalte også Peter en ”satan”, Mark. 8, 33. Ordet betyr en motstander, og ordet djevel betyr baktaler. I en forstand er alle som ikke går på Guds veier en Jesu motstander.

.

Vi finner det samme igjen i påsken. Da sa Jesus til alle disiplene og særlig til Peter: ”Se, Satan krevde å få dere i sin makt” Luk. 22, 31. Djevel og Satan er vanligvis ensbetydende ord i bibelsk språk. Ordene til Juda behøver altså ikke bety ”mer” enn det samme ord til Peter, dvs han var kommet i motsetning til Guds plan og vilje. I og for seg er dette alvorlig nok. Men i denne sammenheng er det viktig å vise at det å være en djevel av natur er noe mye verre. Merk også at Jesus sier til noen jøder: Dere har djevelen til far (Joh. 8, 44). Han mente ikke at de var djevler av fødsel, men at de fulgte djevelens vei.

.

Uttrykket ”fortapelsens sønn” (Joh. 17, 12) er kanskje vanskeligere. La oss først se på hva et par kjente teologer har sagt om det. Prof. Olav Moe sier at uttrykket er en ”hebraiserende vending – den som hører til, dvs. er hjemfalt fortapelsen”. Og prof. S. Odland sier: ”Der ligger ikke i dette uttrykk at Judas var forutbestemt til fortapelse, men kun at han på grunn av sitt sedelige forhold nødvendigvis måtte gå fortapt”. Den tyske fortolkeren Th. Zahn nevner flere lignende uttrykk i Bibelen som ikke går på forutbestemmelse, men på syndens lønn som er fortapelse. Den engelske prest og fortolker Alb. Barnes sier at Judas kalles en fortapelsens sønn fordi ”han hadde en ødeleggers karakter. Han var en forræder og morder.” Nettopp derfor var han hjemfalt til fortapelse.

.

Felles for de fleste reformerte (kalvinske) fortolkere er tanken om at Judas ”ikke bare fortjente å gå fortapt, men var forutbestemt til det, derfor kalles han ’fortapelsens sønn’ ”, som Thomas Manton (engelsk puritaner og kalvinist, d. 1677) sier i sin forklaring til Joh. 17. De reformerte følger her Calvins linje.

.

Etter mitt syn må uttrykket ”fortapelsens sønn” bety: Judas var et menneske som vi med de samme muligheter som oss. Men han sviktet, først i det små ved å ta penger. Senere økte synden i hans liv, som den nesten alltid gjør når man ikke angrer den og tror. Da Jesus var kommet til sin siste påske, var bruddet uunngåelig. Derfor kan han i Joh. 17 (som er sagt få timer før Jesus ble forrådt) kalle Judas ”fortapelsens sønn”. Da var han allerede moden for fortapelsen.

.

Jesus sier at Judas gikk fortapt ”for at Skriften skulle oppfylles”. Heller ikke bak dette ligger tanken om forutbestemmelse. Gud visste om alt som skulle skje og kunne derfor la profetene skrive om det. Det hadde han latt profetene gjøre flere hundre år før det skjedde. Det gjelder mye av Jesus gjorde som Messias. Han bestemte ikke at det skulle skje slik, men han forutså at det ville bli slik og tillot det. Alt var ledd i hans frelsesplan for verden.

.

At dette er et mysterium for tanken, er sikkert nok. Men vi er ikke satt til å løse alle problemer ved hans frelsesplan. Jesu død og profetien om den, er like gåtefull for vår tanke. Av den grunn kan vi ikke tvile på f. eks. Jes. 53.

.

Et par andre ting kan også vise at Judas ikke var en djevel fra helvete. Jesus utvalgte ham på linje med de andre og gav ham del i samme tjeneste (Apg. 1, 17), men de gikk han bort fra (forlot) (v. 25). Det er meget vanskelig å tro at Jesus skulle velge en slik person til sin medarbeider og evangelieforkynner. Videre står det at Judas var ”inngitt” av djevelen for å gjøre denne gjerning å forråde ham (Joh. 13,2). Hvis han allerede var et djevelens barn, var det ikke nødvendig for den Onde å inngi ham disse mordtanker. En djevel ville av natur ønske å drepe Guds Sønn. At Satan ”hadde skote det i hugen på Judas” (Nyn 1938) innebærer at tankene ikke var der før.

.

Ordet ”inngi” (gr. ballo) betyr å kaste, enten med makt og hensikt, eller rett og slett la noe fare, bevege eller gi noe et puff. Judas var altså det medium som djevelen brukte mot kvinnens ætt (1. Mos. 3, 15). (Saml. Ef. 6, 16: djevelens brennende piler som kastes eller skytes mot oss.)

.

Satan fristet Judas til synd. Først gjaldt det småpenger og siden til å selge Mesteren for 30 sølvpenger. Det var prisen for en slave.

.

Enda en ting skal vi nevne. Da Judas skjønte hva han hadde gjort, angret han sin synd (Mat. 27, 3-5). Ordet for anger her (metamelomai) betyr mer enn å beklage synden og sørge over følgene for en selv. Sml. W. Henriksens kommentar. Det betyr virkelig å forandre kurs og sørge over det en har gjort. Judas angret da han så at Jesus ble dømt, ikke over følgene for seg selv, v. 1-3.

.

Grunnene for at Judas er et bilde på en frafallen er sterke. Dermed blir også beretningen om ham mer alvorlig for oss. En som har stått Herren Jesus nær, kan litt etter litt komme bort fra ham og bli en ”fortapelsens sønn” slik at han går fortapt. (Jeg har ikke sagt alt om Judas med dette, men her er ikke plassen for alt.)

.

Frafall. Del 3.

Frafall. Del 3.

Flere eksempler.

.

Ananias og Safira.

Beretningen om dette ekteparet (Apg. 5, 1-11) kan kanskje ikke brukes som eksempler på frafalne. Det står ikke tydelig at de var troende, men var gjerne med i flokken i det ytre. Synden var likevel stor og alvorlig. Jfr. Simon i kap. 8, 9-25.

---

Derimot er der andre personer i Paulus’ brev til Timoteus. De er spesielt interessante siden vi der ikke møter kristenheten i den aller første vekkelsestid. Forholdene nå har stabilisert seg noe. Menighetene har andre og tredje generasjons kristne hos seg. Noen er blitt gamle. Menighetslivet er kanskje blitt mer ”normalt”. Er alle nominelle kristne sanne troende på den tiden? Hvordan har voksteren vært?

.

Paulus nevner flere personer for Timoteus som det har gått galt for.. Og nevner flere av dem ved navn!

.

Hymeneus og Aleksander.

Vi møter dem i 1. Tim. 1, 19-20. Her sier apostelen at den unge Timoteus skal stride troens gode strid i det han har tro og en god samvittighet. Da vil det gå godt. Deretter kommer en trist bemerkning. Noen i menigheten har kastet fra seg den gode samvittighet. Ved det har de så lidd skipbrudd på sin tro. Dette kan ikke bety noe annet enn at de har mistet sin tro og fått sitt gudsliv ødelagt, slik det går med et skip som grunnstøter i storm og uvær. Alvoret i disse vers er: Hvis vi ikke tar hensyn til samvittigheten og er lydige mot den, får det følger for troen: den dør. Se derfor hvor nøye Paulus selv var med sitt eget liv her (Apg. 23, 1; 24, 16; 2. Tim. 1, 3).

.

”Verbet ’å kaste fra seg’ (gresk: apotheo) innbefatter en voldsom og overlagt forkasting”, sier D. Guthrie i Tyndale NTC. Både dette uttrykket og ”å lide skipbrudd” innebærer at de en gang hadde vært frelst og ”begynt på troens reise,” som bengel uttrykker det.

.

I kap. 1, 6f i samme brev nevner han noen andre som har faret vill fra ”kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro” (v. 5). Ordet ”å fare vill” brukes om ikke å nå sitt mål (kap. 6, 21; 2. Tim. 2, 18). Derfor kan oversettelsen av 1975 si her: ”Noen har forvillet seg bort fra dette mål”. En som har faret vill fra troen og samvittigheten, kan ikke være frelst. Men uttrykket viser også at de en gang har vært det. Den konklusjonen må vi dra selv om det ikke uttrykkelig sies her. Kanskje tenker Paulus på de samme som i v. 19f.

.

Dernest har Paulus et alvorlig ord om tilsynsmennene som vi må bruke her. De må ikke velges blant de nyfrelste. Hvorfor var det så farlig? Jo – for at de ikke skal bli oppblåst ”og falle i djevelens dom”. De må også være aktet av ufrelste for at de ikke skal ”bli hånet og falle i djevelens snare”. 1. Tim. 3, 6-7. Her skal vi merke oss at flere andre oversettelser oversetter slik i v. 6: ”og falle under samme dom som djevelen” (f. eks. Ungd.overs., NT 75 og Gunnes).

.

Da står det her at en nyomvendt (som her må bety frelst) kan få samme dom som djevelen, dvs. fortapelsen. Bak Paulus’ ord ligger kanskje den tanke at djevelen er en fallen engel som ble styrtet ned på grunn av sitt hovmod (Jud. 6; Jes 14, 12ff).

.

Den nyomvendte kan også komme til å falle i djevelens snare, v. 7. Hvis noen blir fanget i hans snare, innebærer det at han har vært fri, det vil her si: en borger av Guds rike. Og den djevelen fanger, slipper han ikke frivillig. Jfr. 2. Tim. 2, 26.

.

Å falle i djevelens dom kan ikke bety at djevelen skal (aktivt) dømme dem. Det er heller som Bengel bemerker her: ”Djevelen dømmer ikke, han blir dømt.” Derfor må det bety at de får samme dom som ham. Å bli oppblåst i tjenesten som kristen, er hovmod. Og det er erkesynden i forholdet til Gud. Det var satans synd. Den som følger hans synd, må også følge ham i hans dom.

.

Å falle i djevelens snare betyr å komme i hans makt. Den fuglen som henger fast i vår snare, er helt i vår makt. Djevelen viser aldri nåde mot dem han fanger ved sine listige angrep.

.

Alvoret ved dette avsnittet er først og fremst: Også en forkynner, prest, misjonær eller kristen leder kan falle fra og gå fortapt. Det har vi eksempler på i kirkehistorien.

.

Hymeneus og Filetus

Er nevnt i 2. Tim. 2, 17f som eksempler på de som er faret vill fra troen. Vi har ikke sikre bevis for at Hymeneus her er samme person som i 1. Tim. 1, 20.) De har falsk lære om oppstandelsen og nedbryter troen hos somme. Også dette taler klart for muligheten for direkte frafall. Disse to er faret vill fra sannheten, det er direkte uttrykk for frafall. Og de nedbryter troen hos de kristne. Det fører også bort fra Guds vei.

.

Demas.

Vi vet lite om denne mannen. Han er nevnt i 2. Tim. 4, 10; Kol. 4, 14; Fil. 24. Han forlot Paulus fordi han fikk kjærlighet til denne verden. Tradisjonen sier at han falt fra troen. Ordet for kjærlighet er her det sterke ordet agape. I 1. Joh. 2, 15 ser vi at kjærlighet til verden ikke kan forenes med livet i Gud. Det andre brevet til Timoteus er trolig det siste vi har fra hans hånd, og det taler om en trist slutt for en Herrens medarbeider. – Det er også lutherske fortolkere som mener dette ikke viser til åndelig frafall, men at Demas reiste fra Paulus av ”frygt for at dele Paulus’ Lidelser og tage Del i hans Forsagelse” (Fr. Torm). Men det sier teksten ingen ting om.

.

Muligheten.

Paulus sier ellers mange ord om muligheten for å falle fra troen og gå fortapt. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 5, 8; 11-12; 15; 6, 5.10. 21; 2. Tim. 2, 12f. Dette siste skal vis e litt nærmere på.

.

Mange mener at 2. Tim. 2, 11-13 er en gammel kristen hymne (sang) som Paulus fletter inn her, i likhet med Fil. 2, 6-11.

.

De to siste strofene skal vi se litt på her.

1. Fornekter vi, skal han fornekte oss. Det er klare ord, som helt stemmer med Jesu utsagn i Mat. 10, 33. Vi legger også merke til at Paulus sier ”vi”, slik at han tar seg selv med. Hvis han, apostelen Paulus, skulle fornekte Jesus, ville det si at Kristus kom til å fornekte ham for sin Far. Fortapelsen er da den eneste utgang.

.

2. Hvis vi er troløse, er han trofast. Jeg tror dette ordet er misforstått av noen. De mener at Gud skal la den troløse få plass i Guds rike, fordi han selv er trofast. Det kan ikke stemme. Kristus er trofast, selv om vi er troløse. Det står fast. Han er vesensforskjellig fra oss. Men han er ikke trofast mot oss i vår troløshet på annen måte enn at han kaller oss tilbake til seg. Mot den som fortsatt er troløs, er han trofast mot sitt ord og sin frelsesplan. Han er trofast både mot sine domsord og sine frelsesløfter. Dette er ikke trøstens ord til vantro, som den lutherske fortolkeren Dächsel påpeker: ”Når vi er utro av skrøpelighet, kunne vi berolige oss med den tanken at han ikke ville bryte sitt ord, men like fullt bevise sin troskap mot oss.” Det kaller han med rette en ”grov misforståelse”. Det er ikke et trøsteord til åndelig slurv, men en advarsel til troende om å holde ut og stå fast.

.

Han kan ikke fornekte seg selv, han ”kan ikke behandle den troløse som om han var trofast, og han kan ikke handle som om trofasthet og troløshet er en og samme ting” (Spence i Ellicotts Commentary). Ja, vi kan si det så sterkt at ”hans trofasthet gjør det umulig for ham å anerkjenne de som fornekter ham” (Horton i The Century Bible). Den danske Fr. Torm sier at de siste uttrykk inneholder ”Guds dom om dem, som falder fra”.

.

Konklusjonen

På dette må bli: Bibelen sier at det går an å falle fra troen på Kristus, og den gir oss eksempler på frafalne som advarsel til de troende. I en særstilling står kanskje framtidsprofetiene. Noen av dem taler om frafall i de kommende tider, mens andre taler om de siste tider. Da skal det bli et stort frafall. Mange skal føres vill (Mat. 24, 5. 11), og noen skal falle fra troen (1. Tim. 4, 1ff). Før Anti-Krist kommer, må frafallet komme (2. Tim. 2, 3), og Åpenbaringen slår fast at alle skal tilbe dyret og bli forført (Åp.13). Jesu formaning gjelder oss: ”… det sier jeg til alle: Våk!” Mark. 13, 37.

.

Man kan ikke komme bort fra ordet om frafall ved å si at slike mennesker aldri har vært sanne troende. De var skinnkristne og hyklere. Det skal vi se mer på i neste avsnitt.

. --

Frafall – del 4.

Frafall – del 4.

5. Evig trygghet.

.

Vi kan ikke tale om frafall uten å komme inn på den læren som ofte kalles ”en gang frelst – alltid frelst”. Tilhengerne av denne lære bruker forresten ofte en annen betegnelse: ”Den evige trygghet”.

.

La oss først si at disse troende har mange gode sider ved sin forkynnelse. De har ofte dyp innsikt i Guds ord på flere områder og har mye å gi tilhørerne. Men på dette punkt vi taler om her, kan vi ikke følge dem. Hovedstrømmen i den lutherske kirke har heller ikke fulgt deres linje her.

.

Vanligvis forbinder vi læren om ”evig trygghet” med bevegelsen ”Plymouth-brødrene”, også kalt ”brødrene” og ”darbyister”. Det siste navnet har de fått etter sin mest kjente læremester, John Nelson Darby (1800-1882). Det er flere greiner av denne bevegelsen, noen er ”åpne” og andre ”lukket”. De siste er de strengeste på noen områder.

.

En læresetning i denne bevegelsen er blitt uttrykt slik: Hvis et menneske en gang er blitt omvendt, gjenfødt av Gud og slik virkelig er frelst, kan det menneske ikke falle fra og gå fortapt. Noen blir det uttalt og skrevet med andre ord og uttrykk. Men det sies så klart i mange bøker og skrifter, også på norsk, at det kan ikke misforstås. Det kommer også fram i mange prekener.

.

Bibelsitater som omtaler frafall, blir omtolket etter et bestemt mønster, som vi skal se på senere. Vi skal også ta fram noen skriftsteder som ofte blir brukt som ”bevis” for læren om ”den evige trygghet”.

.

Noen predikanter og skribenter kan stå som eksempler her:

.

H. A. Ironside.

Han døde i 1951 og var kanskje en av de mest berømte ”lærefedre” i første halvdel av 1900-tallet. Han talte f. eks. om dette emnet i Chicago 24. april 1934. Talen er utgitt som brosjyre under tittelen: ”Den troendes evige trygghet”. Når en tale blir utgitt i skriftlig form som her, er det uttrykk for at emnet er viktig og bør publiseres for et større publikum.

.

I talen sier Ironside bl. a.: ”Når vi taler om den troendes evige trygghet, mener vi at når en synder er blitt født på nytt ved Ordet og hans Ånd, i samme øyeblikk som han mottar et nytt liv og en ny natur, er blitt delaktig i guddommelig natur, når han er blitt rettferdiggjort fra enhver anklage innfor Gud, så er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle bli en fortapt sjel”(uthevet her. Norsk utgave s. 5).

.

Ingen kan misforstå dette. Her sier han at en sann kristen ikke kan falle fra Gud og gå fortapt. Dette er et fremmedelement i norsk kristenliv og bør ikke få mer innpass.

.

R. E. Harlow.

Dette er en annen av deres lærere, og han ga ut et bibelstudiekurs i 1968, ved navn ”Basic Bible Doctrines”. I denne kortfattede troslære sier han under avsnittet om frelsen følgende: ”En av de mest beroligende læresetninger i NT, som dessverre ikke blir talt om endog av ærlige og oppriktige kristne, er læren om at når et menneske en gang er blitt frelst, kan han aldri mer gå fortapt (understreket her). Dette kalles ”de helliges utholdenhet” eller mer alminnelig ”evig sikkerhet”. Å vite at man er frelst nå er visshet; å vite at man er frelst for alltid, er sikkerhet” (s. 145).

.

Denne distinksjonen er ganske vanlig. Vissheten er et slags første trinn på veien. Et høyere og mer fullkomment stadium er sikkerheten. Den inntrer når man innser at Gud allerede nå har plassert oss i himmelen. ”Vi er allerede i himmelen,” som en forkynner sa.

.

Arthur W. Pink

Har i virkeligheten den samme lære. Blant hans mange gode bøker står ”Eternal Security” i en særklasse. Selv om han der forsikrer oss om at han ikke har noen ”sympati med den nakne og ukvalifiserte erklæring ”engang frelst alltid frelst” (s. 11), kommer han til det motsatte resultat senere. Han sier om den evige sikkerhets natur (s. 29): ”Hva Skriften lærer er at det har aldri vært og aldri vil bli noe slikt som et totalt og endelig frafall hos en som virkelig har omvendt seg og hatt tillit til Kristus.”

.

Med ”et totalt og endelig frafall” kan her ikke bety noe annet enn det å fall fra Kristus og gå fortapt når det dør. Men en slik lære kan ikke underbygges med Skriften.

.

John L. Bray

Er en annen som utvetydig forfekter denne lære i USA. Han sier frimodig: ”Jeg er fast overbevist om at Guds ord lærer at når et menneske en gang er blitt frelst, vil han forbli frelst for alltid – at han ikke behøver å ha noen frykt for å miste den evige frelse som Gud gir ham” (Once saved, always safe, s. 1.). Og det er nettopp den siste setning her som gjør at vi ikke kan la en slik lære gå upåtalt. Gud vil ikke at vi skal frykte. Evangeliet trøster oss tvert om med all god trøst. Men den frykt skal ligge i oss så lenge vårt hjerte slår her på jorden: Vi kan, ved Satans list, komme bort fra Gud og gå fortapt. Jfr. Jer. 32, 40.

.

Med disse sitatene kan vi slå fast at en del kristne fullt og helt og fast tror at frafall er umulig. Noen av oss tror at denne forkynnelse kan bli farlig for vekkelseskristendommen og misjonsarbeidet. Når troen ikke lenger er en kjempende tro, blir den lett selvtilfreds og egoistisk.

.

Og selv om vi ikke tenker på mulige følger av en slik forkynnelse, tror vi den er ubibelsk, slik vi har forsøkt å vise i det foregående. (Merk at jeg ikke her taler om disse predikantenes personlige gudstro. Det er ikke vårt ansvar å bedømme det. Det gjør Gud i sin tid.)

.

Hvilke grunner og bibelord anfører så tilhengerne av denne lære for sitt syn?

.

Bibelen blir flittig brukt til støtte. Et godt stykke på vei kan vi være enig i tolkingen av dem. Denne gruppe kristne har utvilsomt funnet et viktig poeng når det gjelder talen om de troende trygghet i Gud. Denne side ved troslivet er nok for lite kjent for mange kristne. Det vi reager er på er to ting: Først konklusjonene de drar av mange ”gode” bibelord, og det vi vil kalle omtolkinger av andre bibelord.

.

Først litt om konklusjonene.

Når Bibelen taler om visshet og trygghet for Guds barn, blir det av noen framstilt som ubetinget i den forstand at det vil skje automatisk. Begrepet (ordet) nåde brukes i denne forbindelse. På samme måte som vi blir frelst betingelsesløst av nåde for Jesu skyld, skal vi også bli bevart av nåde. Gud skal gjøre det uavhengig av oss. Gud har sluttet å regne med oss i alle ting, sier de.

.

Rett forstått kan dette være bibelsk, og en vidunderlig sannhet for sjelen. Vi skal ikke ta noe bort fra det. Men man overser en viktig sak. Selv den betingelsesløse nåde har en forutsetning. Vi ”må” bekjenne synden og ta imot nåde. Den bevarende nåde er også slik. Gud bevarer oss uforskyldt, men det forutsetter at vi følger ham og ikke med vilje forlater vår frelser.

.

Det andre vi skal nevne er det vi kaller omtolking av bibelvers. En gjennomgangstone er dette: Alle vers som taler om frafalne i Bibelen, blir tolket (forstått) slik: Disse menneskene har aldri vært frelst, men var bare navnkristne. Og Kristus har aldri lovet å bevare dem!

.

En annen måte å bruke enkelte bibelvers på er å fremheve forskjellen mellom vårt samfunn med Jesus og vår forening med ham. På engelsk brukes ordene: communion og union. Det forstår de slik: Når vi blir frelst (gjenfødt), blir vi forenet med Kristus, og det kan aldri brytes eller oppløses. Når de kristne synder (for det gjør de), blir ikke foreningen med Jesus brudt, bare vårt samfunn med ham blir forstyrret. Med samfunn forstår man her at vår kjærlighet til Gud kan bli kald og sløv. Men om den sløvner, brytes altså ikke forbindelsen med Kristus. Den blir der alltid – av nåde. Og der handler Gud suverent.

.

Her er det også på sin plass å nevne ordene ”stilling” og ”tilstand”. Rett forstått kan de klargjøre vårt forhold til Gud. Men blir de ikke nøye forklart, kan de lett tas til inntekt for den læren vi omtaler her.

.

Vår stilling er det vi er for Gud. Vår tilstand er det vi føler og opplever i troslivet. Nå er det slik at vårt følelsesliv ikke kan påvirke vår stilling hos Gud. Det står fast. Men det kan vår synd! Blir ikke den gjort opp, vil den bryte forbindelsen med Gud. Det er syndens natur. Og det må vi alltid få klart fram i forkynnelse og vitnesbyrd.

.

6. Argumenter for ”evig-frelst-læren”.

Vi skal nå forsøke å samle noen argumenter som blir brukt til støtte for læren om at når vi en gang er blitt frelst, kan vi ikke falle fra og gå fortapt.

.

a) Forsoningen.

Læren bygger på en spesiell tolking av forsoningen. Den er så fullkommen at ingen som tar imot den, kan miste den. Her henviser en ofte til Hebreerbrevet som setter Jesu offer i kontrast til jødenes mange ofringer i tabernaklet og senere templet. Jesu offer gjelder våre framtidige synder så vel som våre gamle. Jesus har for alltid gjort oss fullkomne. Hebr. 10, 14. Det betyr ingen ting om vi er trofaste eller ikke. ”Vi er evig frelst fordi Kristi offer forblir,” sier Ironside.

.

Her er noe rett. Forsoningen gjelder alle mennesker og alle synder. Det er også luthersk bibelforståelse. Men synden må bekjennes for Gud, eller blir den ikke tilgitt. Legg merke til at 1. Joh. 1, 7-9 er skrevet til frelste mennesker. Ingen kommer til himmelen med utilgitte synder.

.

En annen sak er at læren om den evige trygghet egentlig bygger på en reformert (kalvinsk) forsoningslære som for en del går tilbake til kirkefaderen Augustin. Da Jesus døde, sier de, ble han en soning for de utvalgte, de som kom til å ta imot frelsen, men ikke for verden. Og de som Jesus døde for, de vil bli frelst. Men Skriften lærer at Jesus døde for hele verden. Jeg tror ikke darbyistene lærer denne utvelgelseslæren som Calvin hadde. Men de bruker konklusjonen, nemlig at de som tar imot frelsen, er sikret evig frelse uten hensyn til hva de gjør senere. Og de som faller fra og går bort fra frelsen, har aldri vært rett frelst.

.

b) Barneforholdet.

Hvis vi nå spør hva som skjer når en troende synder, blir svaret at Gud da må refse og tukte oss for synden. Men barneforholdet blir ikke forandret. Gud er vår far selv om vi synder og sårer ham.

.

Det er rett at Gud tukter oss og at han er vår Far. Ingen som kommer til ham, vil bli støtt ut. Men vi må komme! Og det betyr å bekjenne våre synder. Da tilgir han. Dette er et så viktig punkt i gudslivet at vi gjenta det mange ganger i forkynnelsen.

.

Jesus støter ingen bort. Det kan vi være visse om. Det skal vi få hvile i. Men saken er den at hvis vi blir i vår synd, da går vi selv bort fra Frelseren. Da er vi lik den yngste sønnen som forlot farshuset, Luk. 15. I det fremmede land var han fortapt.

.

c) Åndens gjerning.

En tredje grunn for å tale om sikkerhet er Åndens gjerning. Han gir aldri opp. Han begynte – og han vil fortsette og fullføre sin gode gjerning. Fil. 1, 6. Han har makt nok til å bøye vår vilje som troende.

.

Her glemmer man at menneskene må la seg frelse og la seg bøye. Den hellige Ånd er nok allmektig slik Gud er det. Men han tvinger ingen inn i sitt rike. Ånden gjør sitt ytterste for å berge oss til himmelen. Han lokker, kaller og tukter oss for å få oss til sannhets erkjennelse. Det vil vi takke ham for. Men der en kristen fortsetter i sin synd uten å erkjenne og bekjenne, der kan Ånden ikke tvinge. Han fortsetter å kalle så lenge nådetiden varer. Men det er menneskets ansvar å stanse, høre og lyde Åndens kall. Og det har ingen ting med lovgjerninger å gjøre.

.

D) Andre uttrykk.

Vi står noen ganger i fare for å presse enkelte bibelvers eller uttrykk i et vers for langt. Som kjent kan da få en tekst til si mye. Derfor skal vi være forsiktige med det. To vers i Joh. 10 er slike ord. Der kommer uttrykkene: Ingen skal rive dem ut av min hånd, og: Ingen kan rive dem ut av min fars hånd, v. 28-29. Det er gode ord, som vi skal gi til mennesker i nød og som sliter med sitt Gudsforhold.

.

Her må vi spørre: Hvem er dette sagt til? Det sier v. 27 klart: Det er Jesu får, de som tilhører ham. Og de hører Jesu røst, og de følger Jesus. Disse menneskene har de største løfter. Vi kan godt si det slik: Så lenge de følger Jesus, eier de løftene. Men det er dessverre slik at ikke alle som begynte på himmelsveien, fortsetter å følge Jesus. De forlater ham. Da har de heller ikke disse løftene. Skal de få dem igjen, må de omvende seg og ta imot frelsen.

.

Det ser vi tydelig i Israels folk både under ørkenvandringen og senere i Kana’an. Gud var god mot sitt folk. Men de sviktet ofte. Hva gjorde Herren deres Gud da? To ting: Han slo noen ned slik at de døde. Det var ofte lederne og de verste. Dernest sendte han profeter, og de kalte folket frafalne. De fikk klare ord om å omvende seg hvis de fortsatt skulle være hans barn. Og det er skjedd som forbilde og til lærdom for oss i den nye pakt, f. eks. 1. Kor. 10. Gud fant ikke behag i de fleste, v. 5. Og den som Gud ikke har behag i, er ikke frelst. Slik er det også i den nye pakt, v. 6 og 11.

.

Så vil vi ta lærdom av dette. Det var godt om det norske kristenfolk husket H. A Brorsons salme: Stå fast, min sjel, stå fast i Herrens kriger. I ett vers står det slik:

.

Begynt er ikke endt,

det må du vite!

Du som har Jesu kjent,

bli ved å stride.

Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende,

skal overvinnes til

din tid tar ende.

*

.

FORMANING I BIBELEN 1-5.

Nåde og formaning - 1

Av Nils Dybdal-Holthe

.

Det er mange sider ved kristen forkynnelse, og derfor er det lett å bli ensidig eller legge noe til side. Det har sikkert skjedd til alle tider i alle kirkesamfunn. Vi mennesker er svært like på den måten.

.

En grunn til ensidighet er at noen læresetninger ser ut som om de er motsetninger. Av frykt for å falle i en grøft, overdriver man kanskje en spesiell forkynnelse. Det gjelder særlig spørsmål som lov og nåde. Ikke alle evner å skille og kombinere slike ordpar rett.

.

Her skal vi bare ta fram noe om formaning i forkynnelsen i forhold til ordet om nåde.

.

1. Forkynnelse til formaning

er lite påaktet blant noen troende og i enkelte kristne forsamlinger. En forkynner som taler formaning kan lett få stemplet på seg som en lovisk predikant. Og slike folk vil få høre på. Og få forkynnere vil få det ryktet på seg at de er loviske. Og hvem vil egentlig være lovisk?

.

Er dette en hovedgrunn til lite forkynnelse om formaning i kristne forsamlinger, er vi ille ute. Og forsamlingene får ensidig føde og kan derfor lett bli ensidige kristne. Ensidige mennesker har lett for å ta feil ettersom de ikke har særlig oversikt. Da kan man også komme i skade for å dømme andre mennesker urettferdig uten at man er klar over det.

.

En gammel ”regel” sier at menigheten blir som forkynnelsen. Tanken er at forkynneren påvirker sin forsamling og menighet nettopp ved ordene han bruker. Så sant forkynneren har en viss tillit i forsamlingen, vil folket ta imot og lytte og innrette sin tanke og sitt liv etter det i noen grad. Derfor er det meget alvorlig å være forkynner. Det er ikke bare å ”si noen ord” – han har også ansvar for sine tilhørere. Tenker prester og predikanter på det?

.

Dersom en prest eller forkynner taler lov og lovisk (du skal, du må og du bør osv), vil han føde en lovisk forsamling. Hans menighet blir med andre ord opptatt av hva de skal gjøre og være for å bli og å være en kristen. Han vil faktisk ”føde barn til trelldom”.

.

Ser vi på det motsatte, har også det konsekvenser. Dersom en forkynner bare taler evangeliet i form av nåde og Guds gaver og kjærlighet, vil tilhørerne over tid bli snille og gode mennesker i det ytre, men spørsmålet er stadig: Er disse menneskene omvendt til Gud og gjenfødt til evig liv? En ”snill” forkynner kan faktisk ”føde” hyggelige mennesker uten en levende tro. De blir da fariseere, selv om de er av en annen kaliber enn fariseerne på Jesu tid. Det er alvorlige tanker når vi stiger opp på en talerstol.

.

2. Formaning i Bibelen.

Vi skal nå se litt på formaningens plass i Bibelen. Og her holder vi oss til Det nye testamentet og i særlig grad brevlitteratauren. Det gjør vi her for korthets skyld, og ikke fordi vi vraker noe av Bibelen. Det skal vi aldri gjøre.

.

Selve plasseringen av formaningene er talende og ikke uten teologisk hensikt. Med noen unntak er det meste av formaningene satt til slutt i brevene. Først må folk bli frelst ved evangeliet, før de kan leve som kristne. Det er enkel logikk. La oss nå se på noen brev der dette er særlig framtredende uten at vi nå skal gå dypt inn i disse bibelstedene.

.

Romerbrevet er det store lærebrev i NT. I de åtte første kapitler skriver Paulus om evangeliet, frelsen og helliggjørelsen. Noen steder kommer enkelte formaninger midt i denne talen. Deretter kommer tre kapitler om Israel. Fra kap. 12 forkynner han formaning i stor stil. Vi kan være trygg for at det er nettopp slik Paulus har talt muntlig også mange ganger. Som i mange brev kommer en rekke hilsener til slutt. Men helt til det siste varer formaningen, kap. 16, 17.

.

Et annet eksempel er Efeserbrevet. I kap. 1 skriver Paulus om Guds velsignelse og han ber for dem at leserne må få se dypere inn i dette. I kap. 2-3 taler han om nåden og menigheten av både jøder og hedninger. Enda en ganger skriver han om sin bønn for dem. Fra kap. 4 formaner han leserne til et nytt og rett liv. De skal vandre slik det er verdig for det kall de har fått. Han advarer mot konkrete synder og sier at de skal heller være Guds etterfølgere.

.

Vi legger merke til at dette gjelder ikke bare enkeltpersoner eller bare folket i Efesus. Det kan en være fristet til å tro. Men Paulus taler om ”Kristus og menigheten”, se kap. 5, 32 og flere vers før (kap. 1, 22; 3, 10 og 21; 5, 23-29. 32). Formaningene er ikke tenkt lokalt i Efesus og heller ikke tidsbestemt for den første kristentid. De gjelder Guds menighet i alle land til alle tider. Slik vil Gud vi skal leve. Og på grunn av synden i oss og omkring oss er de nødvendige for å hjelpe oss fram på veien.

.

3. Formaningens innhold

Det har vært en del diskusjon om formaningene er lov eller evangelium. Då går en gjerne ut fra formelen: Loven er alt som krever noe av oss og evangeliet det som Gud gir oss. Og det er viktig å ha klare skiller i dogmatikken. Men vi kan også se praktisk på formaningene ut fra en annen vinkel. De er gitt oss for å hjelpe oss i vårt hverdagsliv som kristne.

.

Innholdet blir da både tilrettevisning når vi synder og oppmuntring og hjelp til å fortsette livet med Gud. Men i alt dette skal kjærligheten råde slik at det ikke blir dom eller personlig gjengjeldelse i formaningen. Den skal også skje i en evangelisk ånd.

.

Dette dobbelte innhold finner vi flere steder i NT. Kol. 3 er et slikt eksempel (Jfr. Ef. 4-5). Her sier Paulus at de troende skal døde sine jordiske lemmer, og han regner så opp en del synder vi mennesker kan begå. Kol. 3, 5f. I v. 8 gjentar han det med andre ord: ”Nå skal dere legge av alt slikt,” og regner igjen opp en del synder.

.

Kort etter, i v. 12, kommer den positive siden: Ikle dere da … Her taler han ikke om synder og fall, men det motsatte: De skal eie barmhjertighet, godhet, ydmykhet, m.m. Men alt dette er hjelp i kristenlivet og blir altså en del av den praktiske, daglige helliggjørelse.

.

4. Formaning og nåde

Ikke alle har klare tanker og skillelinjer mellom nåde og formaning og dermed til gjerninger og hverdagslivet vårt. Da kan man lett tenke galt og leve deretter. Går det an å forene Guds uforskyldte nåde og formaning til et nytt liv som kristen?

.

Det står fast i Guds rike at frelsen er av bare nåde. Ingen må rokke ved dette prinsippet. Og denne nåde må ikke blandes opp med slike gjerninger som skal gjøre oss til kristne. For den slags gjerninger finnes rett og slett ikke. Hele livet må vi pugge på denne ”leksa”: ”Av nåde er vi frelst.”

.

Og da står ikke nåden i motsetning til slike gjerninger som gjelder oss mennesker imellom. Nåden gjelder for Gud, livet og gjerningene er for menneskene. Men de henger også sammen. For livet vårt skal være for Gud i den betydning at vi får ære Gud med det. I et slikt perspektiv får livet en ny dimensjon og mening. Men også der ser vi at alt er nåde, slik en sanger sier:

.

Det er bare nåde å give sin tid og sitt liv i Hans hånd.

.

Formaning - 2

Rom 12, 1-2.

Av Nils Dybdal-Holthe

.

Formaning er oppfordringer og vennlig rettledning i vårt jordiske liv. Og de er nødvendige for alle troende – hvorfor står det ellers så mye i NT om det? Alt i Bibelen er jo nødvendig for oss i vårt gudsliv. Da har vi ikke lov til å si om noe at vi ikke behøver det. Da blir det også feil å sløyfe dette i forkynnelsen. Der bør vi holde fram alt Guds ord så langt vi har lys og rekker det.

.

Når Paulus har skrevet mye om frelsen i de første kapitlene i Romerbrevet, er han nå kommet til siste del med praktisk teologi der han formaner de troende til å leve rett. Ofte kommer formaningen til slutt i brevene og dermed etter forkynnelsen av evangeliet.

.

Her taler han til ”brødrene”. Det betyr først at formaningene ikke er til alle. Verden og hedninger har faktisk ingen nytte av dem åndelig sett. Det er bare en gruppe mennesker som kan ha nytte av dem, og til dem er de derfor skrevet: Jeg formaner altså dere – brødre, sier Paulus.

.

Og ”brødre” er uttrykk for alle de troende. Det har ikke noe med kjønn å gjøre. Det er ganske enkelt et samleord for Guds folk. Og det er et talende uttrykk. Brødre betyr slektskap og nærhet. I sin barndom og tidlig ungdom bor de sammen og er stilt likt i hjemmet. Senere i livet søker de også sammen i helg og høytid, ferie og ved spesielle anledninger. For brødrene hører sammen, de er på en måte ett til forskjell fra naboene og fremmede.

.

Det blir feil på en måte å formane de ufrelste til å leve rett etter Guds ord. På den måten kan man faktisk skape fariseere som blir fornøyd med seg selv og sitt liv uten at de eier det åndelige livet. En forbedring av moralen og det ytre menneskelig fører ingen til himmelen. Der gjelder bare en ny fødsel ved troen på Jesus Guds Sønn.

.

Men formaningene gjelder Guds folk. De skal hjelpe oss fram på veien gjennom verden her i livet. På den måten skal de gjøre oss ”bedre” kristne. Det betyr ikke at vi dermed fortjener noe i Guds rike, alt er av bare nåde der. Men de står i helliggjørelsens tjeneste, selv om dette ikke er hele helliggjørelsen.

Formaningens grunn og kraft

Formaning ut fra menneskelig tanke og måte blir lett en kald moraltale med oppfordringer uten kraft. Men her taler Paulus om noe helt annet. Han sier: ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn.” Og det betyr først:
.

a) Vi må ha tatt imot Guds nåde og miskunn og slik blitt frelst på bibelsk vis før vi kan ha nytte av formaningen. Formaningen kan ikke erstatte nåden. Formaningen kommer heller i til sin rett i fortsettelsen av nåden.

.

b) Vi må leve i nåden når vi tar imot formaningen. Vi kan komme til å glemme evangeliet hvis vi blir opptatt med strev og gjerninger. Nåden skal heller gi kraft og lyst til å høre og ta imot formaningen – for det ønsker ikke kjødet å høre. Den gir også kraft til å etterleve Guds vilje.

.

c) Den som skal formane skal gjøre det i en evangelisk ”ånd” og ikke som en dom over andre. Den som skal formane må derfor også leve i evangeliet slik at formaningen ikke blir harde ord ovenfra og nedover. Paulus formaner ”ved Guds miskunn” og gjør det som Jesus selv gjorde det.

.

Vi sier ofte at ”alt er av nåde”. Og det er sant når vi taler om evangeliet og frelsen. Likevel har han mer å si når det gjelder livet vårt. Han ber leserne om å ”fremstille deres legemer som et … offer”. Der er noe fra vår side også. Et frivillig offer til Gud. Han regner med det, uten at det skal oppfattes lovisk som en gjerning for å fortjene noe hos Gud. – Og da er vi inne på spørsmålet:

.

Hva er formaningens hensikt?

I. Først: et offer.

Vi blir altså formant til å gi et offer. Og det er vårt legeme, og det er uttrykk for hele vårt liv med alt vi eier og har. Det er ikke likegyldig hva vi bruker legemet til. Det kan være et redskap for synden, men for en troende er det Åndens tempel. 1. Kor. 6, 19. Offeret skal være Gud velbehagelig der alt gis til Gud. Et offer er noe som koster, og det blir gitt som gave uten baktanker. Nå står det fire ting om legemet som vårt offer:

.

1) Det er et levende offer. I GT ofret de døde dyr med forskjellig virkning eller hensikt.

Vårt offer er vårt eget liv. Jesus ønsker hele livet vårt i sitt rike, ikke bare stumpene og restene, alderdom, fritid og pensjonsalder. Gud vil ha barndommen og ungdommen inn i sitt hellige rike på jord. Tenk om alle barn på jord og alle tenåringer sammen med alle voksne i denne verden ville gi sitt liv til Jesus og tjene ham her i verden! Er noe offer egentlig for stort for Gud?

.

I en misjonssang heter det: ”Misjonens herre venter på unge som vil gå, med livet selv som innsats i ildlinjen å stå.”

.

Og så skal offeret være levende og ikke døde gjerninger. Dette offer taler om hjertets offer og ikke ytre, fromme gjerninger som man gjør for syns skyld. Det levende offer er noe vi gir til Gud som ingen andre vet om uten det er høyst nødvendig. Og vi vil gi det som takk for Jesu offer – da han ga alt på Golgata.

.

2) Dernest er det et hellig offer. Det betyr at det er rent og utskilt fra denne verden. Det er noe som skal tilhøre Gud alene. I GT var det spesielle rene dyr som ble brukt til offer. Lammet skulle være uten lyte i påskeofferet.

.

Skal vårt liv og legeme være et offer for Gud, må det være renset i Jesu blod. Ellers er det ikke rett. Vi kan aldri tjene Gud med synd og verdslighet. Hellig betyr å av utskilt fra noe og innviet til noe annet. En kristen er hellig i Jesus, utfridd fra syndens verden og ført inn i Guds rike. Slik skal også vårt daglige liv stadig skilles fra de verdslige, syndige ting og overgi oss til Gud. Et hellig folk er et folk som vil det Gud vil. Ved tanken på dette blir vi skamfulle, for vi ser vår egen skrøpelighet. Tanken på det hellige offer vil derfor dra oss inn til Jesu sår og søke ny renselse hos ham.

.

3) Deretter kalles det et Gud velbehagelig offer. Det blir også oversatt ”et offer til Guds behag”. Vi blir altså formant til å ta hensyn til det som Gud har behag i. Vi tar vel oftest mest hensyn til det vi selv liker og har tro for og det som passer oss. Men i Rom. 15, 1 skriver Paulus at vi ikke skal være oss selv til behag, som betyr at vi ikke bare skal tenke på oss selv (NO-78). Vårt kalle er å leve for Gud. Og nå tenker vi ikke på misjonæren eller predikanten eller andre som tjener Gud i full tid. Her gjelder det oss alle i vårt hverdagsliv. Og da kan det bli et offer å tjene Gud slik han vil. Johannes skriver om å gjøre det som er til behag for ham (1. Joh 3, 22). Det er det normale livet for en kristen og vårt stadige mål. Mange av oss har visst stykke å gå før vi når målet.

.

4) Dette offer er vår åndelige gudstjeneste. Det er ikke ritual og former og gamle skikker som folk ofte er opptatt av. Men det er en levende kontakt med Gud. Ordet ”åndelig” betyr her fornuftig, noe som stemmer med ordet.

.

II. Skille med verden, v. 2.

Det er neste hensikt med formaningen. Paulus skriver klart: Skikk dere ikke lik med denne verden. Ordet for verden er her ”aion” som betyr vår tidsalder eller tidsånda. Vårt forhold til Gud henger nøye sammen med vårt forhold til verden. For disse to krefter og riker kan aldri forenes. Der det ene får makt, må det andre vike. I ”Gullgruben” står det om dette: ”Et ja til Gud krever et nei til Satan.” Og Ø. Andersen skriver at dette er ”den store grunnleggende advarsel”. Den danske oversettelsen av Seidelin uttrykker det slik: ”Tilpas dere ikke etter den ånd som til enhver tid rår i verden.” Kristendom må aldri bli ”mote”. Da er skille borte. Det er vår største fare!

.

Bibelen har noen sterke uttrykk om dette. I Jak 4, 4 står det: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. OG Johannes skriver: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, 1. Johs 2, 15. Gud og verden er to motsatte riker som ild og vann. De kan ikke forenes.

.

I dag er dette blitt tydelig. Spørsmålet er om alle troende oppdager det? Eller om de er villige til å innse det. Det er oftest lettere å inngå kompromiss enn å kjempe for sannheten.

.

Og dette skille gjelder ikke bare i det ytre, som klær, levemåte og pengeforbruk. Slike ting er ofte klare indisier. Men det viktige er verdens ånd. Som troende kan vi ikke tenke slik som de gjør. Ef. 2, 2 taler om verden slik: den ånd som er virksom i vantroens barn. De vandrer etter høvdingen over luftens makter, og er dermed ledet av djevelen. Satan er jo denne vedrens fyrste og gud.

.

Derfor går det galt om vi innretter oss og lever som denne verden. Noe av verdens ånd er at vi selv for det meste kommer i sentrum. Det dreier seg om hva vi er og vil og får til.

.

En slik formaning til skille med verden er særlig viktig og nødvendig i dag. For det kommer stadig krav om at vi ikke bør skille oss ut. Snille og vennlige kristne tror at slik må det være. Vi skal ikke mene og tro at vi er bedre enn andre, sier man. Det går både på ungdom og voksne og gamle. Det er viktig for verden at ingen skiller seg ut, for da ser de bedre hva de selv mangler.

,

Noen vil være lik verden for å vinne verden. Intensjonen er altså bra. Men holder det prøve? Vi er verdens lys, sa Jesus. Og verden er mørke. Hvordan kan da vi lyse for dem hvis vi er lik dem?

.

Blant ungdom kommer gjerne kravet: Alle må være like i klær, fornøyelser og bruk av fritid. Tidligere var det en selvfølge at kristen ungdom ikke hadde noe med alkohol å gjøre. Få kristne var røykere. Det var skadelig og dyrt og ofte en plage for andre. Så kom toleranseprinsippet snikende inn. Vi kan jo ikke skille oss ut, og hva galt kan det være i en sigarett eller et glass øl? Nå har den tanken båret mange frukter.

.

Likevel: vi skal ikke gå i kloster. Det er ikke poenget. Men vi skal skille oss fra verdens ånd og vesen, det den liker og er opptatt av. Du vinner aldri noen fra verden ved å være verdslig. Du skal nettopp skille deg ut fra andre for å kunne vise vei til himmelrike.

.

Hvordan er verden med få ord? Jo, i verden vil man bli stor, få ære og makt, penger og innflytelse, få fordeler og hevde seg og slik komme over andre. Dette stemmer ikke med Guds rike.

.

Jeg blir trist når jeg hører folk tale f. eks. om bispeembeter. Da sier folk: Nå har han nådd langt, han har nådd det høyeste embete i kirken! Var det slik Jesus talte om sine tjenere? Den som vil bli stor, sa han, skal være alles tjener. Og det betyr ikke at man sier at man vil tjene kirken. En tjener (en slave) er den som tar de verste jobbene, de ingen andre vil ha, det arbeidet som ingen ser eller skriver om i bladene. En tjeneste er å gjøre det anonyme, når de andre går hjem og har fri.

.

Verden innretter seg også bare for dette livet. Tenker de på noe etter døden, er det oftest sitt eget rykt og minne de ønsker skal være godt. De har bare dette livet, og da må de gjøre mest mulig ut av det for sin egen del. I verden følger man også sine egne behov og drifter så langt de våger. Grensene tøyes mer og mer i vår tid, og da får kjødet mer og mer spillerom.

.

MEN:

De vil ikke underordne seg Guds ord og bud. Jo mer vi får av disse ting, jo mer lik verden blir vi. Og i den grad vi ikke underordner oss Gud ord, er vi verdslige.

.

Jeg trår det er nødvendig å formane om dette nettopp nå. Det gjelder også oss med kristennavn.

.

Vi skal bli løst fra verden og bundet til himmelen. Lots hustru var verdslig i sitt sinn. Hun var på vei ut av ødeleggelsen, mens hjertet fremdeles var i Sodoma. Hun så seg tilbake. Og vi ser gjerne på det som opptar oss. 1. Mos. 19, 26.

.

Du Guds mann, fly disse ting, sa Paulus til en ungdom. Det blir alltid en kamp mot verden så lenge vi er i verden.

.

III. Fornyelse.

”Bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn,” sier Paulus. Formaningen vil ikke dømme eller kritisere, men lede oss til fornyelse. Det betyr et nytt forhold til Gud. Det gjelder ikke bare ytre ting – det kan hyklerne også få til. Fariseerne var jo nærmest perfekte på den måten.

.

Fornyelsen skjer på det indre plan, i vårt forhold til Gud. Når det fornyes, blir vi lettere løst fra verden. Men det skjer ikke automatisk, det viser nettopp de mange formaningene.

.

Det viktigste for en kristen er å leve godt med Gud, som vi sa før. Det skjer ved å leve i Guds nåde, i evangeliet. Det er vår åndelige mat hver dag. Det er bare slik vi kan bevares i denne verden. Vi skal jo leve i denne verden, men ikke som verden.

.

Derfor blir vi aldri ferdig med å leve i fornyelsen. Det er ikke skippertak, men en stadig fornyelse. Og den gjør oss ung igjen som ørnen, Salm 103; 5.

.

IV. Guds vilje.

”Så dere kan prøve hva som er Guds vilje,” skriver han også. I 1978-bibelen heter det: dømme om hva som er Guds vilje. Her blir det egentlig en stadig bedømmelse om hva som er rett, fordi vi hele tiden møter nye ting i verden. Den utfordrer oss stadig på nye områder.

.

Den ene side ved Guds vilje er å ha kunnskap om den. Av natur vet vi ikke hva Guds vilje er. Vi er uten kunnskap om den etter syndefallet, derfor må vi lære den. Og det finner vi bare i Bibelen. Bibelkunnskap er viktig på flere områder, også til å vise hva som er rett etter Guds vilje. Paulus skriver i Kol. 1, 9: ”At dere må fylles med kunnskap om hans vilje.”

.

Dernest skal vi følge Guds vilje. Vi må både forstå hva Gud vil og følge den. Her behøver vi øvelse og lydighet. Øv deg i gudsfrykt, sier Paulus til den yngre Timoteus. Lydighet betyr å bøye seg, si nei til egne tanker og innfall og meninger, og la Guds ord få tale slik til oss at vi handler etter det. Det er også en daglig øvelse, slik idrettsmannen og musikeren må øve hele tiden for å yte det beste.

.

Jesus sa til sine en dag: Ta mitt åk på dere og lær av meg. Mat. 11, 29. Vi taler ikke her om lovtrelldom eller å fortjene noe hos Gud. Men vi er vitner og forbilder for verden. Og da gjelder disse ordene fra Talmud (Sheviit 7): ”Den som lærer andre, må være nøye med seg selv.” – Det var Jesus og Paulus og mange andre Herrens vitner.

Formaning – 3.

Rom 12, 2-8

Av Nils Dybdal-Holthe.

Vi har før sagt at formaningens grunnvoll er Guds miskunn, v. 1. Og i v. 3 taler Paulus om: Ved den nåde som er meg gitt. Det gjelder både nåde til frelse og nåde til å forkynne og her formane. Vi må først frelses av nåde og så varmest ved evangeliet og slik leve godt og rett med Jesus – før vi kan formane rett.

.

Formaningen er til den enkelte, den gjelder alle kristne. Guds vilje og det kristne liv skal vises i hverdagslivet. Det taler Bibelen mye om. Og det skjer på flere forskjellige måter. Guds vilje skal inn i alt. Det er det overordna og ideelle mål for alle kristne.

.

Vi kan ikke forstå formaningen uten å tenke klart om de to naturer i en kristens liv. Vi har fått en ny natur som elsker Gud og vil det gode. Men samtidig har vi vårt gamle ”kjød” som ikke elsker Gud og ikke vil følge hans vilje. Vi lever vårt kristenliv i spenningen mellom disse to krefter hele tiden.

.

Men formaningen kan ikke døde det gamle menneske fullstendig, og den kan heller få det nye menneske til å bli enerådende hele tiden. Vi lever i krysningspunktet mellom dem.

.

Ordet formaning betyr også å trøste og oppmuntre, slik en god venn hjelper en annen. Den er verken dommedagstale eller kalde bud til vår vilje om å gjøre så godt en kan. Den er mer en vennlig hjelp til at Guds vilje får skje i de små ting i hverdagslivet og å minne oss om det vi allerede vet og det vi eier ved troen.

.

Så går Paulus over til å tale konkret om enkelte formaninger i Rom 12.

.

1. Ydmykhet, v. 3.

Paulus begynner her, og det er kanskje det vanskeligste for oss. Hvilke tanker har vi om oss selv? For tankelivet vil prege det ytre livet i noen grad. Derfor er det viktig å sette vakt ikke bare ved munnen, men også ved tanken. Som kjent har jo den lett for ”å løpe løpsk”. Den er ikke god å temme, men det er nyttig å lære at en kan hente den inn igjen, få den på rett spor så å si.

.

Ydmykheten gjelder i forholdet til Gud, og til andre kristne og til verden. Mye unødig strid ville vært unngått om vi alle hadde små tanker om oss selv og vår egen dyktighet i det kristelige. En av de motsatte ting til ydmykhet er selvgodhet. Når noen tror at de alltid har rett og vet best om alt, vil de overkjøre andre og svakere sjeler. Men de vil også komme i konflikt med andre sterke viljer. I en kristen forsamling eller en organisasjon vil det ofte være en del slike som mener at de alltid har løsningen på alt.

.

Kjødet har ofte lett for å tenke stort om sin egen dyktighet. Vi tror så gjerne at vi kan gjøre noe stort, noe som betyr noe. Vi er noen ganger som barna. De kan diskutere sine fedre, og omkvedet lyder: Min far er sterke enn din! Dette er en del av hovmodet som er en frukt av syndefallet. Tanken var da at man skulle bli som Gud og kjenne godt og ondt, 1. Mos 3, 5.

.

Her sier Paulus at vi skal tenke sindig. I oversettelsen av 1978 står det slik: ”Bruk din forstand og vær viselig.” I en bibel fra 1844 står det: ”Tenke så at han er beskjeden.” Og i en oversettelse fra 1699 står det: Han skal ”holde mådelig af sig”. Og i en av de eldste biblene på engelsk (W. Tyndale dra 1526) står det: at han ”dømmer særskilt (discretely) om seg selv”.

.

Alle disse forsøk på å finne dekkende ord går på at vi skal se på oss selv på en rett måte, og det må bli slik Guds ord ser på oss. I dette skal vi være sindige, viselige, beskjedne og bedømme oss selv rett. Da vil vi komme på det nederste trinn. Når alle sitter der, blir det ikke mye strid. (Og sammenhengen her blir etter hvert menighetslivet.)

.

Den samme tanken kommer så igjen i v. 16: ”Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke!” – Selvbevisste mennesker har vansker her. Det betyr at bl. a. at vi ikke alltid skal være frampå i alt, vi skal være litt ”beskjedne” som det stod i 1844. Det er en god dyd.

.

Vi finner mange vers om ydmykhet i Bibelen, og de fleste står i avsnitt med formaning. Ef. 4,2 sier: Vandre med all ydmykhet og saktmodighet. I Fil. 2, 3 står: at dere i ydmykhet akter hverandre høyere enn dere selv. (Er det lett?) Og Peter skriver i 1. Pet 5, 5: Dere skal alle ikle dere ydmykhet. Paulus selv våger å gi dette vitnesbyrdet: Jeg tjente Herren med all ydmykhet, Apg 20:19.

.

La oss ta imot denne formaningen nå.

.

2. Vi formanes til et rett, bibelsk menighetsliv, v. 4-8.

Med menighet menes her de troendes forsamling. Han taler ikke om organiseringen av kirken eller misjonsarbeidet her. Det er selve samlingen av de troende, enten det er på møter, i styrearbeid, i forening eller i et arbeidslag for Guds rike.

.

De ytre formene kan skifte, men det indre vil være likt i alle år. Et godt og rett forsamlingsliv er et åndelig sentrum i bygd og by. Er noe sykt og i ulage der, har ikke Gud lenger et godt redskap der på stedet. En hovedtanke her er at kristendom og forsamling ikke skal være plattform for kjøttet. Det skal ikke være et sted der man skal hevde seg eller dominere andre. For menigheten er Kristi legeme, derfor er den hellig. Vi skal se stort på forsamlingen av de troende. (Forsamling er ikke her en organisert enhet som statskirken m.m., men en samling av Guds barn hvor det er.) Noen hovedsaker ved den er:

.

a) Alle kristne er ett legeme i Kristus, v. 5.

Vi er ett. Det er ikke synlig alltid, og det menes ikke en organisatorisk enhet slik mange mener i vår tid. Det er f. eks. tanken bak Kirkenes Verdensråd. Her menes en åndelig enhet som skjer ved gjenfødelsen. Vi blir ett i Kristus. Det glemmer vi noen ganger. Legemet er alle troende til alle tider. Troen binder de troende sammen, slik sangeren skrev i 1782: ”Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.” Slik har det alltid vært. Det er – menneskelig talt – en uoppløselig enhet.

.

b) Likevel er det mange deler og lemmer.

Vi kristne er ulike som mennesker og i noen grad også som kristne. Det har både med natur og anlegg å gjøre og med utdannelse, kunnskap og åndelig forstand. Vårt temperament spiller en stor rolle i vårt liv og gjør oss forskjellige. Og fra en side sett er det nødvendig og nyttig i Guds rike at det er slik. Men her kommer også formaningen til:

.

1. Bli klar over din plass i menigheten. Du er nødvendig og har en oppgave, slik du også har en nådegave. Med tanke på det som er sagt ovenfor, kan faren ligge nær for noen å tenke for smått om seg selv og slik undervurdere seg selv. Det er med tanke på dette Paulus skriver i v. 6f: La oss bruke den gave vi har fått, uansett hvilke nådegave vi har. Gud har en tjeneste for alle, der er en plass i Guds rikes arbeid i misjon og hjemmearbeid for hver enkelt. Da skal vi formane hverandre: Ta vare på din plass, stå på!

.

b) Vi skal ikke ringeakte andre eller misunne noen. Den som står på talerstolen som leder eller taler skal ikke se ned på den som etter møtet vasker golvet. I det store bildet er de like nødvendige. Det motsatte er også tilfelle: Den som vansker skal ikke misunne den som taler på møtet eller av den grunn bli forsakt og tape motet. Det var kanskje litt av dette som var saken og problemet i Mat 25 når Jesus taler om talentene eller om det ene pund i Luk. 19, 12ff. (hvis vi omskriver litt).

.

Denne tanken ser vi også i ”nådegavekapitlet” i 1. Kor 12. I v. 21 sier Paulus: ”Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke!” For Gud trenger alle og vi behøver hverandre slik at Guds arbeid kan bli gjort fullt ut.

.

En tanke i dette er at vi også skal ha omsorg for hverandre og se at hver enkelt ser at nettopp deres gjerning er viktig for Gud og menigheten. Det er da vi unngår splittelsen og kløyvinger i så mange grupper. Paulus skriver videre i 1. Kor. 12, 25f om det: Lemmene skal ha samme omsorg for hverandre. De sterke og de ledende må da ”se” de som ingen andre ser og som ingen skriver om i avisene. Lederen må se dem og oppmuntre og gjøre dem oppmerksomme på hvor viktig nettopp hans og hennes gjerning er.

.

Der kjøttet rår og vårt eget leder oss blir det ikke godt i forsamlingen. Da kommer misunnelsen, baktalelsen og den unødvendige kritikken. (Det som er galt, må i alle tilfelle påtales, men det er en annen side ved dette.)

c) Enkeltformaninger, Rom. 12, 9-21.

Paulus fortsetter altså kapitlet med en rekke formaninger til dagliglivet vårt, og de er alle sammen egentlig en fortolking til v. v3 om ydmykhet. Overskrift er kjærligheten, og den får mange underavdelinger her. Vi skal ikke ta fram hver enkelt nå, men peke på avslutningen som en god konklusjon: Overvinn det onde med det gode! Da blir det et godt møte.

.

3. Lydighet mot staten, Rom. 13, 1-7.

Her er et eksempel på hvor praktisk og hverdagslig kristendommen er. Og det er sagt i Romerriket med en hedensk stat ved styret. Antagelig var Nero keiser. Paulus ser det som en kristenplikt å være lydig. For staten er på en måte Guds tjener, v. 4. Den er en ordning til vårt beste, for den skal holde ordne i samfunnet. Det er en videreføring eller forklaring av Jesu ord i Mat. 22, 21: Gi Gud hva Guds er, og keiseren hva hans er. Også her skal vi være lys og salt.

.

Noen eksempler: Skatt og moms er en samfunnssak som alle mennesker har nytte av og som derfor alle burde støtte opp om. Vi skal betale det staten sier (når det ikke er mot Guds ord og bud), selv om det synes urimelig noen ganger. En kristen kan ikke si som noen gjør nå: Jeg betaler så mye skatt nå at det gjør ingen ting å lure noe unna. Staten har nok. Det er ukristelig tale. Derfor er det også galt å bruke ”svart arbeidskraft”, slike som ikke krever inn moms og ikke betale skatt av det.

.

Et annet eksempel er trafikkreglene. De er til for vår egen skyld. Det er sant at farten dreper. Da er det ufattelig at kristen ungdom (og noen eldre med) lar det står til og synes de er tøffe når farten blir både 100 og langt over på fine veier. Det er umenneskelig og ukristelig. Du kan ikke leve som en kristen på den måten!

.

En god begrunnelse:

Peter gir oss en god begrunnelse for dette: ”For Herrens skyld skal dere underordne dere…” 1. Pet 2, 13. Og Paulus gir en videre forklaring på det: For at læren ikke skal bli spottet (1. Tim. 6, 1 og Tit 2, 5).

.

Da blir det i grunnen lett å være lydig i slike praktisk spørsmål. Vi gjør det for Guds rikes skyld. Det må være et overordnet mål for oss alle. Paulus hadde et fint motto: Alt gjør jeg for evangeliets skyld, 1. Kor. 9, 23.

.

Ett unntak.

Bibelen har ett unntak for den absolutte lydighet, Apg. 5, 29. Det er når staten krever mer enn Gud. Da skal vi heller lide og følge Guds lov. I en sekularisert tid er det en overhengende fare. Der er allerede flere norske lover som bryter med Guds ene lov. Det gjelder f. eks. abortsaken (mord i mors liv), den nye ekteskapsloven der alle kan ”gifte seg med alle”. Andre ting ligger kanskje bare noen steg borte: drap av gamle og syke som bare er en utgift for samfunnet, drap av uønskede barn i mors liv, dvs, syke og handikappa, forsking på nye livsformer m.m.

.

Derfor blir vi formant til å lyde Gud mer enn mennesker. Og vi behøver en vekkelse blant folk flest for dette også.

Formaning – 4.

Ef. 4, 1ff.
I dette avsnittet om formaning skal vi gå til Efeserbrevet kap. 4. Her har vi noen viktige og sterke ord om det kristne liv, ikke minst om livet i menigheten. Det handler om hvordan kristne oppfører seg i hverdagslivet, altså en del av den praktiske helliggjørelse. Selv er han fange som kristen, og vil minne dem om hvor viktig det er å leve rett i denne verden, selv om det skal koste oss mye. Det gjelder som enkeltmennesker og som menighet eller forsamling. En kristen er lys i verden, men vi blir formant til å vandre som lysets barn (kap. 5, 8b). Det viser at det ikke går automatisk for seg å vandre rett. Vi trenger en formaning til det, dvs. en påminnelse og oppfordring.
.

Kristenlivet på jord har både en indre og en ytre side. Den første er ukjent for andre mens de legger godt merke til den siste. Paulus har begge deler for øye. Men vi møter folk som ikke vil høre eller ha noe med det ytre livet å gjøre. Det betyr ingen ting, sier man gjerne. Eller man sier at det ytre vil ordne seg hvis det indre er i orden. Tanken er god og har noe for seg. Men det dekker ikke alt. For da må vi ennå en gang spørre: Hvorfor har vi så mange formaninger i Bibelen hvis de er unødvendige? En viktig grunn til det er vår gamle syndige natur som slett ikke vil leve hellig.

.

Her gjelder det å vandre verdig vårt kall som kristne. Det betyr at ikke alt sømmer seg for oss kristne. Det som ”sømmer seg” står ikke i forhold til andre menneske, hva de mener er verdig og tillatelig. Det skifter stadig med årene. Her står ”det sømmelige” i forhold til Gud og hans vilje med oss.

.

Noen kjerneord i formaningen:

Vi finner noen viktige hovedbegrep i det kristne livet som formaningen bruker for å hjelpe oss. Ved å følge dem, blir vi ikke kristne. For dette er talt bare til kristne. Men de hjelper oss til å vandre verdig for det kallet vi har fått som kristne i verden. Her er litt av Guds standard – noe å prøve seg på.

.

1. Med all ydmykhet, v. 2.

Ordet ydmykhet betyr å se på seg selv som liten, og dermed være underdanig. Grekerne brukte ordet om slavefrykt, en krypende og smiskende holdning, gjerne for å innynde seg hos sin herre.

.

I bibelsk mening taler det først om selverkjennelse: Vi må se hvem og hva vi er som kristne – som dette er talt til. St. Bernhard sier om ydmykhet: Det er ”det som gjør oss klar over vår uverdighet”. Det gjelder ikke bare vår synd og svikt. Det handler om et rett syn på nåden, at alt er ufortjent og gave fra Gud. Da har vi ikke noe å opphøye oss av.

.

Dernest kan vi sammenligne oss med Jesus og det Guds ord sier. Hvordan ser vi ut da? Det er nok langt igjen til vår storebror. En amatør kan tro at han spiller piano ganske bra når han er alene eller sammen med likesinnede. En dag møter han en virkelig mester – og skjønner hvor liten han er.

.

Ydmykhet er altså å tenke lite eller ringe om seg selv. Det er å sette seg nederst. Til filipperne skriver Paulus om dette: Akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv, Fil. 2, 3. Legg merke til at det er en oppfordring i denne setningen. Vi skal ikke vente til det kommer av seg selv. Vi skal bevisst tenke slik: Andre er større enn meg. Det er en holdning vi skal ha.

.

Det er her Paulus fører inn Jesus som eksempel i Fil. 2. La dette sinn være i dere, som óg var i Kristus Jesus, v. 5. Videre taler Paulus hvordan Jesus var og hva han lot seg bli. Han var Gud, men ble en tjener. Det er ydmykhet.

.

Jesus sa dette om seg selv: Jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet, Mat. 11, 29. Og Paulus sa til menighetens eldste fra Efesus: Jeg tjente Herren med all ydmykhet. Apg 20, 19. Både Peter og Jakob formaner spesielt til ydmykhet, Jak. 4, 6 og 1. Pet 5, 5-6. Det skal vi legge oss på hjertet.

.

2. Mildhet, v. 2.

Ydmykhet og mildhet hører ofte sammen. En person som tenker lite om seg selv og sin rolle i livet, vil gjerne være mild mot andre. Han er jo ikke bedre selv. I en annen oversettelse står det: Ta dere ikke til rette (1978), og i 1930 utgaven: saktmodighet. Det greske ordet betyr å ikke kreve sin rett eller gjøre seg selv gjeldende. Kanskje vi kan si at noe av det motsatte er en viss freidighet som rydder seg vei der de ønsker å komme.

.

Jesus også dette i Mat. 11:29: Lær av meg, for jeg er saktmodig (2007: nedbøyd). Det taler ikke om egoisme eller egenrådighet. Saktmodigheten går stille i dørene. Ordet kan tolkes slik: Han har mot til å gå sakte og har dermed tid til å vente på Guds time. Det gjorde også Jesus. Og han er vårt eksempel her.

.

3. Langmodighet, v. 2.

Ordet kan også bety å være tålmodig, og det kan gjerne tolkes bokstavelig: mot til å gå langsomt. I en nynorskoversettelse står det : ver tolsame. En kristen må tåle mye av mennesker her i verden. Det setter oss på prøve. Tålmodighet betyr da at vi ikke går til motangrep eller slår igjen om vi selv får slag. Det kan være på konkrete fysiske angrep eller angrep på vår kristen tro og lære i ulike variasjoner.

.

Verst er det når slike angrep kommer fra andre kristne som gjerne har misforstått saken. Men det kan også være sykdom og ulike problemer i livet. Da sier Guds ord: Som kristen skal du være standhaftig og ikke tape motet – og slett ikke tenke på hevn. – Når og om slike tanker dukker opp i sinnet, har vi en ting å gjøre: gå til vår Gud og be om nåde og hjelp i rette tid.

.

4. Bære over med hverandre i kjærlighet, v. 2.

Bakgrunnen til denne formaningen er bl.a. at vi mennesker er svært forskjellige på mange måter. Vi har ulikt temperament, smak, vaner, planer for livet og arbeidsmåter. Det gir grobunn for uenighet og diskusjoner. Hvis noen alltid krever å få sitt igjennom, blir det strid. I slike situasjoner kan ydmykhet, tålmodighet og langmodighet spille på lag med hverandre slik at vi bærer over med dem. Av kjærlighet til alle mennesker lar vi andre også få rett. Det skal ofte ganske lite til før mennesker kommer i strid med hverandre. Vi kan f. eks. bruke et ord i en annen betydning enn andre – så blir det misforståelser. Resultatet kan bli uvennlighet for lange tider, surhet på arbeidsplass og i hjemmet, man tåler ikke andres meninger, finner feil hos folk, er utilfreds og irritable.

.

Det er ikke et godt forhold.

.

5. Kjærlighet.

Det er løsningen på mye. Hvis du elsker mye, tåler du mye. Det ordet som er brukt her (agape) betyr en forpliktende kjærlighet som ofrer og tar ansvar for andre. Det er den kjærlighet som Gud hadde da han sendte sin sønn (Joh 3, 16).

..

Formaning – 5

Ef. 4, 1ff.

Også denne gangen skal vi være i Efeserbrevet kap. 4. For der er en rekke andre formaninger som går på vårt dagligliv som kristne. Og Gud vil at det skal være rett, og da må det være etter Guds ord. Det er bare der vi finner rette og gode ordninger for kristenlivet. Formaningene er den rette etikken for den enkelte kristne.

.

Da legger vi først merke til at formaningene kommer på flere områder i livet, og vi skal se litt på dem.

.

1. Den indre side av livet, Ef. 4, 2-3.

Skal livet som kristen bli rett, må først hjertelivet være i orden. Gud ser på innsida vår. Er vi sanne og rette kristne, slik at vi har liv i Gud? Det er ikke nok med en fin, ytre fasade eller en kristelig dress. Spørsmålet er først og fremst om Gud har fått gjøre sin gjerning i oss. Vi synger i en ungdomssang: ”Ditt hjertelig må først og fremst bevares…”

.

Det er dette Paulus har talt så sterkt og detaljert om i kap. 1-2 og dels 3 i dette brevet. Der har han først talt om velsignelsen i Kristus og hva vi som tror på ham eier i Gud. han har talt om vår naturlige tilstand: vi var døde i våre synder og overtredelser. Skulle vi blir frelst, måtte det skje av nåde ved tro. Det er tydelig at leserne den gang var frelst på den måten. Det sier Paulus rett ut. I det 3. kapittel taler han mer om hemmeligheten (mysteriet) i Kristus. Og han er i bønn om at de må lære å kjenne det mer og mer. Paulus avslutter denne delen av brevet med et sterkt ønske om at Gud må bli æret i menigheten i alle slekter i alle evigheter.

.

En del av dette indre liv er også det vi har talt om før i denne serien, nemlig ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. Det er i første rekke indre kvaliteter, men de vil ganske snart vise seg også i det ytre.

.

Spørsmålet blir da hvordan Gud og Kristus skal få ære ved oss som tror. Da kommer han til den ytre side av kristenlivet, det som andre ser når vi bekjenner Jesu navn. Hva vil de se da?

.

2. Vårt ytre liv, v. 17 m.fl.

Her gir Paulus leserne og alle oss andre en viktig sammenlikning og formaning. Oppfordringen er: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer! Det kristne liv er altså noe helt annet enn verden. Og vi blir oppfordret til å leve det. Det kommer med andre ord ikke av seg selv. Kristendommens ytre side er ikke automatisert. Vi blir formant til det. I det ligger også at vår tro og indre kristenliv skal vise seg for andre mennesker. Verden har gjerne en læresetning som sier at religion er bra nok, men det er en privatsak. Det sa også kommunismen i Sovjet og Kina: Det er greitt at dere er kristne, men si det ikke til noen.

.

Slike mennesker har ikke forstått kristendommens vesen. Når noen sier til oss at vi ikke kan vite hvem som er kristne, for det er privat, skal vi svare ut fra Bibelen. Der står bl. a.: En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Mat. 5, 14. Det betyr at det indre kristenliv og troen vil måtte bryte seg vei ut til andre. Du kan ikke skjule det i lengden. Noen vil merke at du er et Guds barn. Du er et lys for Frelseren.

.

Men dette lyset (dvs. livet) er helt annerledes enn de verdslige og hedningenes. For de er formørket, v. 18. Der forstår ikke kristentroen og hvorfor vi må være tydelige vitner. De skjønner heller ikke hvorfor vi kan bygge hele vårt liv og tanke på Bibelen. Den er jo så gammel!

.

Grunnen ligger hos dem selv: De har forherdet sine hjerter. Det skjer over tid ved å si nei til Guds kall og ikke bry seg om Guds vilje. Da blir hjertet sløvt og lukker seg til for Guds tale. I det ytre fører det med seg tøylelsesløshet, slik at de lever i synd og urenhet, v. 19.

.

Senere i dette kapitlet taler Paulus mer konkret om synder, v. 25-32. Her tar han opp det sjuende og åttende bud: Du skal ikke stjele og ikke lyve (kap. 4,28 og 25). I kap. 5 viser så Paulus til to andre bud, Det sjette bud (v. 3) og det første (v. 5). Og i kap. 6 viser han så til det fjerde bud (v. 2). Minst fem bud har han brukt i disse formaningsordene, og i tillegg er det andre formaninger som kan berøre andre bud.

.

Her ser vi altså at Paulus bruker de ti bud fra Sinai i mange sammenhenger i sine formaninger til de kristne om at de må leve rett. Den lutherske teologien om lovens tredje bruk (for å vise oss et rett kristenliv), er dermed i samsvar med Guds ord. Bibelens ti bud er en allmennkristelig etikklære. Aksel Valen-Sendstad bruker bl.a. dette som en lest for etikken i sin etikkbok, der han bruker ca. 240 s. på budene. Rosenius skrev også en hel serie med artikler om loven generelt og om budene.

.

Vi kan aldri ustraffet bryte Guds bud. Og nå tenker vi selvsagt ikke på dem som frelsesvei, men som norm for vårt daglige liv. Mye livsvisdom ligger innbakt i disse budene. Men her skal vi ikke gå i detaljer mer om det nå. Men les med oppmerksomhet de tre siste kapitler i Efeserbrevet. Vi skal skynde oss videre.

.

3. Vår tjeneste for Gud, v. 11-16.

Paulus taler nå litt om menigheten og arbeidet for Gud. Det er ikke et spesialistarbeid for noen få utvalgte. Gud vil ha oss alle troende på sitt arbeidslag for å vinne verden for evangeliet og Guds rike. Da ser vi noen fine glimt i disse versene.

.

a) Gud ga spesielle tjenester, v. 11. Ingen kan ta en tjeneste eller skape den selv. Det blir ikke automatisk en tjeneste for Gud om vi organiserer arbeidet på en ny måte eller det den effektiv etter moderne tanker. Selv ikke økonomien lar seg styre på denne måten. Vi organiserer oss ikke til en bedre økonomi i Guds rike. Og vi utdanner ingen til rette tjenere for Gud ved gode og dyktige skoler.

.

Mye av det som her er sagt, hører nok med i tjenesten. Men det blir ikke frukt om vi ikke underordner oss det Paulus sier her: Han ga noen en tjeneste. Arbeidet i Guds rike er en gave fra Gud og dermed ren nåde. Vi må aldri tillate den tanken i vårt sinn at vi kan gjøre noe. Først da er vi skikket til tjenesten, uavhengig av det vi ellers er og kan.

.

b) Han ga ulike tjenester til oss. Noen var apostler – de var i grunnleggingstiden da Guds hus skulle bygges på jorden i nytestamentlig tid. Apostlene var grunnleggerne. Profeter er forkynnere med nådegave til å dele ut Guds ord slik at folk hører og tenker: Dette er Gud. Ikke alle som går opp på en talerstol og sier noe, er en profet. Gud velger noen til det. Evangelister er de som særlig forkynner til vekkelse og når de ufrelste. Ikke alle gjør det, men noen har fått en ekstra gave til å være veirydder for Jesus blant de som ikke kjenner ham. Noen er hyrder – det er de som har omsorgens gave og som hjelper folk som trenger det spesielt. Mennesker med svak tro og svake nerver vil være særlig takknemlige for en hyrde. Men vi kan alle behøve det i visse faser i livet. Dernest kommer læreren. Det er han som er godt kjent i Guds ord. Han kan en del bibelvers utenat, men viktigst er at han ser sammenhengen i Guds ord og frelseshistorien. Han kjenner de grunnleggende sannheter og hva som er viktigst og det som faller utenfor den sanne lære. Dermed er han i stand til å avvise vranglære og advare mot den (jfr. v. 14ff).

.

Guds menighet behøver alle disse tjenester, også i den lokale menighet av en viss størrelse. Som troende kan og skal vi be Gud sende oss slike redskap. Og vi må aldri falle for den fristelsen som ikke er ukjent i historie, at noen misunner andre for at de har en annen gave enn de selv. Det er ukristelig og synd og du ødelegger din egen tjeneste ved å gi etter for den tanken. Det er Gud som har delt ut gavene, og han vet godt hvem som er i stand til å gjøre de ulike tjenestene. Så få vi underordne oss det og tenke: Jeg vil gjøre så godt jeg kan, det jeg kan og har fått i oppdrag!

.

c) Hensikten er at alle troende skal tjene, v. 12.

Der er spesielle tjenester i Guds rike. Men det er også sant at Gud vil alle skal tjene. Slik var det også i det gamle Israel f. eks. under ørkenvandringen. Ypperstepresten var viktig, prestene var viktige i tjenesten. Dernest kom alle levittene som grovt sagt var prestenes medhjelpere. Også alle de andre i hver stamme var en del av Israel. Skulle det være et rett folk for Gud, måtte alle israelitter kjenne sin plass i sin stamme og ta vare på sin familie der. Slik består Guds menighet på jord av mange små ledd og enheter. I hvert hjem og på hver arbeidsplass og fritidsgruppe er vi alle sendebud og vitner.

.

Men folk må settes i stand til det, står her. Som troende er vi rede til å dø i samme øyeblikk vi tror på Kristus. Men som tjenere behøver vi opplæring og hjelp i livet. De nådegavene i v. 11 er nettopp gitt for å hjelpe resten av menigheten, ved siden av å vinne nye. Her ser vi hvordan alt griper inn i hverandre.

.

Kristi legeme skal oppbygges, står det. Det skjer nok på en måte ved at vi blir flere. Men vi skal ikke fokusere for mye på det. For det vil også skje en indre vokster i hvert enkelt kristen, en indre oppbyggelse. Det var ikke for ingenting at de gamle troende kalt sine møter for ”oppbyggelse”. Og den skjer ved forkynnelse av Ordet, vitnesbyrd, bønn og det å være sammen med troende. Det er i seg selv en oppbyggelse når det skjer rett.

.

Oppbyggelsen skjer på flere plan: Vi får mer kunnskap og innsikt i Guds ord ved å høre Ordet. Vi vokser i troen når vi hører hva Bibelen sier om den og noen ganger er vitnesbyrdet nettopp et vitne om stor tro. Den store tro regner bare med Guds ord og løfter og ser ikke på verden og problemene. Kanskje vi trenger mer vokster nettopp her i vår tid. Og vi lærer også å vokse i nåden, ved å se at vi stadig behøver mer nåde og at Gud alltid har nok nåde til alle. Det er en fremragende god lærdom. For nåden har vi alltid bruk for, ikke minst når vi ser hvor skrøpelige vi er som kristne og når vi skal forsøke å tjene vår Mester.

.

4. Enhet i Guds menighet, v. 3-7.

Dette er også en viktig side i Guds rike på jord. Og det er også en hensikt med formaningene. Her menes enhet mellom de troende. Den kommer ikke av seg selv, derfor står det: legg vinn på.

.

Alle har nok erfaring med at det lett kan vi uenighet blant de kristne. Verden bruker det som et våpen mot oss og kristendommen. Ved strid og uenighet ble det lett kløyving og oppdeling av de kristen i stadig nye kirkesamfunn. I de fleste slike tilfeller tror vi det er kjødet som får rom. Noen skal ha sin vilje gjennom og krever det, ellers går de ut. Egeninteressen har lett for å ta styringen der folk samles. Nye synder følger så i kjølvannet: sladder og baktalelse, løgn og ufred. Ikke sjelden omtolker man det andre sier og tar ikke alt i beste mening, som Luther formaner oss til i forklaringen til det åttende bud.

.

Paulus speker på det vi har felles, v. 4-6. Det som ofte skiller, er menneskelige ordninger. Men de er, som Hope sa, bare et stillas som en dag skal rives når huset er ferdig. Vi må noen ganger tolerere ulikheter i det ytre bare troens innhold er ekte og sann. Og det er her det mange ganger svikter, særlig i vår tid.

.

Et par ord til avslutning: Først: Meningen i Guds ord er ikke den ytre, organiserte enhet i en superkirke. Kirkenes verdensråd arbeider for det, og de vil aldri lykke fullt ut. – Dernest: Det finnes allerede en indre, åndelig enhet mellom alle Guds barn. Det er enheten i Kristus. Der er vi like og der er Jesu bønn i Joh 17 oppfylt. Vi er ett i Kristus slik Gud og Kristus er ett. – Likevel: Vi skal legge vinn på den menneskelige enhet også. Unødig strid og skille er til skade og vi bør legge den bort. Det krever ydmykhet (v. 2) og vilje til å gi etter i det uvesentlige.

.

Men – der er tider og ganger da et skille er Gudvillet og nødvendig. Det er når troens fundament rokkes. For Luther ble det et påtvunget skille som var nødvendig. Troen var i fare, og Gud ville gjenreise sin menighet. Det har vært flere slike tidsskille og det kan komme nye. Det som skjer i vår kirke og noen organisasjoner er tegn på det. Vi må nok være i mye bønn for dette i tiden framover.

-