FRAFALL I BIBELEN del 1-4.

FRAFALL I BIBELEN (1)

Av Nils Dybdal-Holthe.

Et frafall fra kristen tro forutsetter at man har vært en troende. Et frafall er et fall fra noe. Et fall er et enkelttilfelle som kan rettes opp igjen. Til vanlig kaller vi et varig fall for et frafall, et fall som ikke blir rettet opp igjen.

Frafall henger sammen både med konkrete synder og vranglære og sløvhet og søvn. Under disse overskriftene kan mange ting i menneskelivet være med. Det er viktig å vite at alt som strider mot og kolliderer med Guds ord og tanke, er en potensiell fare for troen. Det må vi alltid ha i minne slik at vi ikke blander inn kulturelle ulikheter og historisk vane, eller noe som er blitt til i årenes løp uten at det går på tvers av Guds vilje. Jeg tror det er viktig å gå forsiktig fram i slike tilfeller.

Her skal vi både se på frafall i Det Gamle og Det Nye testamentet. I Bibelen henger frafall ofte sammen med vranglære som igjen har lært folket å synde. Disse to ting henger sammen. Vi vil begynne med Det Nye Testamentet. Det ligger oss nærmest, og de fleste kjenner det best. Med fare for å bli misforstått og ta noe ut av sin sammenheng, må vi for korthets skyld bruke noen enkeltvers her.

A. Det Nye Testamentet.

NT består både av historie, brev og åpenbaring om de kommende siste tider. Og vi må nå se på det i denne rekkefølge. Da følger vi må samme tid til en viss grad utviklingen og rekkefølgen i tid: Vi begynner med Jesus, fortsetter med apostlenes evangelier og avslutter med utsynet over framtiden helt fram til dommens dag.

1. Evangeliene.

Av de fire evangelier i NT skal vi peke på noen ord særlig hos synoptikerne (Matteus, Markus og Lukas). Der taler Jesus om framtiden for Guds folk her i verden – og det gjelder også oss som lever nå. Det skal vi legge nøye merke til.

a) Mat. 7, 15ff: «Vokt dere for de falske profetene.»

Vi legger merke til at det står umiddelbart etter talen om den trange og vide port i Bergprekenen. Jesus peker på to måter å være religiøs på. Enten går vi på den smale vei som leder til himmelen, eller vi går på den breie som fører folk i fortapelsen. Og da sier han: Vokt dere for de falske!

Den breie vei behøver altså ikke å være de verdslige og ugudelige. Det er heller mennesker som mener de er og vil være kristne, men de følger ikke Jesu ord om troen og kristenlivet. Derfor avsluttes også denne prenene slik: «Derfor – den som hører disse mine ord og gjør etter dem...» v. 24. 'Derfor' viser til en konklusjon. Den sanne tro henger sammen med Jesu ord.

Fortsettelsen etter v. 15 viser bl. a. at «vi skal kjenne dem», v. 20. Videre står det disse menneskene er ukjent for Jesus på dommens dag. De sier at de har talt og gjort mye godt, v. 22. Men Jesus kommer til dem med et skjebnesvangert ord: «Jeg har aldri kjent dere». Frukten for dem var i realiteten fortapelse.

b) Mat. 24, 5f.: «Mange skal komme i mitt navn og si.» Det var som svar og utfylling av noe han sa i v. 4: «Se til at ingen fører dere vill!» Det viser at ikke bare den falske predikanten går fortapt, men også de som hører ham og følger det han sier.

I v. 10f. kommer han tilbake til dette og sier: «Mange skal falle fra, og de  skal angi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange.» Her kommer det igjen: Både predikant og tilhører går det ille. Derfor skal vi være forsiktige med å lytte til uklare predikanter. Det kan få skjebnesvangre følger for usikre sjeler. I dommen og fortapelsen vil det være mange mennesker som en gang ville være kristne, men som gled bort etter møtet med uklare og falske predikanter.

Et par andre sider ved dette sier han også: De som faller fra har en tendens til å angi andre, sanne kristne og slik prøve å føre dem inn i den samme sekt eller vranglære. I tillegg sier Jesus at mange skal falle fra. Mange falske profeter skal stå fram – og mange skal føres vill.

Etter slike ord må vi virkelig bli engstelige. Er vi selv i fare? Er noen av vår nære slekt i fare? Og deretter: Hvordan står det til med folket vårt?

Hva er det spesielle i vår tid på dette området? Før måtte folk ofte reise til andre steder for å høre vranglærere i tillegg til litteratur. Nå er det annerledes. Der er fremdeles mye litteratur, men det er mye letter å få tak i den. Nå kan vi kjøpe nær alle slags bøker og hefter over internett. Og der er virkelig mye som bys fram. Noe er også helt gratis.

Også på TV kommer slik forkynnelse. For nå kan man kjøpe tid på satelitter og sende ut den teologi og lære som vranglærerne vil ha fram. Det samme gjelder radio. Og slike kanaler har stor påvirkningskraft og har lett for å vinne tilhengere. Noen er svært pågående i sin forkynnelse og har meget sterke ord om hva som skal til å være en sann kristen. Jeg synes at den frie nåde og bare troen kommer lett i bakgrunnen. Tilbake står formaningen om å gjøre noe og å ofre. Det blir meg og mitt og vårt.

Frafallet henger sammen med og kommer av lovløshet og mangel på kjærlighet, v. 12. Lovene regulerer menneskelivet og kjærligheten har både med det indre og ytre livet. Synd og fall får lett fritt spillerom der alle vil gjøre som de vil, og der kritikk og hat har tatt kjærlighetens plass. Da blir også kjærligheten forandret om revidert: Alt som er godt for mennesket blir kjærlighet. Man spør ikke etter sannhet i livet, men etter noe som smaker godt for det menneskelige. Da blir det feil etter Guds tanke.

c) Mat. 25. Fem dårlige jomfruer, står det om her.

De var nokså like de kloke, og de ville det samme. De hadde lamper, de gikk ut for å møte brudgommen, og alle sovnet utover natten. Det var ikke forskjellen.

I Norsk Bibel nyno. ble de dårlige jomfruer kalt for «uvituge»! Det er et godt ord. Det betyr ikke at de nødvendigvis er dårlige moralsk eller at de har lite vett, såkalt «dumme». Men de har ikke vett på åndelige ting slik at de tenker og handler rett.

En stor feil ved de dårlige var at de sørget ikke for å få det som var nødvendig, nok olje. Da var det ikke hjelp i noe av det andre. De opplevde da midnatts-ropet lød, at deres lamper sloknet. De prøvde å ordne det i siste liten, men de kom for sent. Slik vil det gå med noen kristne i den siste tid. Det er tankevekkende at 50 % hadde det slik. Det må bety at en stor gruppe av de nominelle kristne, de navnkristne, ikke er født på ny ved Guds Ånd. Olje er ofte bilde på Ånden.

d) Markus.

Jesu møte med folket i sin hjemby Nasaret, er et eksempel på frafall. Det var jøder som bodde der, og de hadde loven og profetene og kjente Guds vilje. Et par uttrykk i kap. 6 er talende. Han møtte forakt og motstand fordi de kjente ham som en vanlig mann. I v. 4-5 sier Jesus: En profet blir ikke foraktet andre steder enn på sitt hjemsted. Det har mange erfart etter ham også. Men så står det om ham: «Han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der...» Og i verset etter står det: «Han undret seg over deres vantro.» Vantro er altså grunnen til at de tar anstøt av ham, og det er tegn på frafall. Her er det 'Guds folk' som ikke tror. Det er alvorlig. Derfor står det at hans utsendinger i dette kapitlet «forkynte for folket at de skulle omvende seg», v. 12. Det var nødvendig.

I Markus 13 er også gjenkomstalen nevnt, som i Mat. 24. Vi skal her peke på et par andre ting. Disiplene var opptatt av hva tegnet var på Jerusalems fall. Da svarer Jesus: «Se til at ikke noen fører dere vill,» v. 5. Jesus visste at også hans nære venner kunne bli grepet av vranglære og synd. Derfor kommer en slik direkte formaning. Da legger han til en detalj: «Mange skal komme i mitt navn og si: 'Det er meg!' Og de skal føre mange vill», v. 6. Verden vil altså oppleve at noen (mange) vil utgi seg for å være Messias. Og folk følger villig etter. Det er frafall i stor stil. Se også v. 21f.

Den store danske filosofen Søren Kierkegaard sa en gang: «Hvis Staten fik det Indfald at ville indføre f. Ex. den Religion at Maanen er gjort af en grøn Ost, og (...) efter nogle Generationer en Statistikker maatte kunne bevidne at den Religion er den i Landet herskende.» (Fra Øieblikket). Så lett er det å lure folk til å tro hva som helst, ville han si. Derfor vil de falske profeter få en relativt lett oppgave, og de behøver ikke flere generasjoner for må innbille folk hva de skal tro. Med stor frykt tenker vi her på Antikrists oppgave, som vi kommer tilbake til.

Markus avslutter Jesu gjenkomst-tale med et tre gnager «våk» og sier til slutt: «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» v. 37. - Dette formaningsordet må vi også ta på alvor.

Folkets spott og vantro kom tydelig fram ved Jesu korsfestelse. I Mark. 15, 29 ff ser vi noe av det. De som gikk forbi, spottet. Det må være jøder, de fleste som bodde i landet var det. De ristet på hodet og spottet. De viste med all klarhet at de ikke trodde Jesu ord om templet som var ham selv. Etter tre dager skulle han stå opp igjen. «På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde.» Hvis Jesus kunne stige ned av korset, da ville de tro! Men var det tro? Nei – det var nettopp uttrykk for vantro. Og det er frafall. Men det gjelder ikke bare jøder på den tid. Vårt folk er i samme situasjon.

e) Lukas.

Lukas skriver først et eksempel på noen som virkelig var troende. Det skal vi ta med her. Maria var nok tvilende i begynnelsen, men ble overbevist av engelens ord. Kap. 1. Gamle Simeon og Anna Fanuelsdatter er også eksempler på troende. Så de fantes i Israel. Dessverre var det også andre.

Lignelsen om Såmannen er eksempel på det. Hos Lukas står den i kap. 8. Da han sådde ut kornet, er det nevnt fire steder der det falt. Men bare på ett sted bar det frukt. Det er bilde på Guds ord som blir forkynt, og hvordan det blir mottatt. Og det er betegnende at Ordet faller så mange steder til ingen nytte. I første omgang tenker nok Jesus på sitt eget folk, men det gjelder generelt for hele verden. Bibelens budskap gjelder oss alle. Og frafallet viser seg altså på flere måter. Noen lar djevelen ta bort ordet med en gang. Andre tror til en tid, sier Jesus, men i prøvelsens stund faller de fra, v. 13. Den tredje gruppen lar verden og dens vesen kvele Guds ord og frelse. Derfor sier Jesus: Se derfor til HVORDAN dere hører, v. 18.

Da Jesus sendte ut de sytti for å forberede hans eget komme til dem, sa han bl.a. : Om de ikke tar imot dere, skal dere gå ut... Kap. 10, 10. Han regnet med at noen ikke ville høre og dermed ikke ville omvende seg. Byene Korasin og Betsaida og Kapernaum viste seg å være slike steder. Da skulle de forlate dem og gå til andre.

En gang holdt Jesus en straffetale mot fariseerne, kap. 11, 37ff. De var opptatt av det ytre og tenkte ikke på hjertets tilstand. Jesus sier rett ut: Innvendig er dere fulle av rov og ondskap. Han kaller dem dårer og ropte ve over dem. Jfr. Mat. 23. Det er uttrykk for menneskehjerter som er kommet langt bort fra Guds rike og hans vilje. Vi må kunne si at frafallet i Israel var ganske stort når det gjelder denne «eliten». Det var vanlige folk som fulgte Jesus, og det var mange av dem.

Jesus hadde et stort hjerte for sitt folk. Da han så at de vendte seg bort fra ham, gråt han. Kap. 19, 41. Folket skjønte ikke at Jesus kom for å frelse, det var skjult for dem. Derfor ville dommen komme, for de kjente ikke sin besøkelsestid. v. 43-44. I kap. 21 kommer gjenkomst-talen også her der han viser til flere tegn som skal komme først. Her nevner vi den forfølgelse som skjer av de troende – det er også tegn på frafall hos de andre. Innen samme familie vil de angi noen, til og med av far og mor. Så dypt sitter vantroen i mennesket. Ja, de troende skal bli hatet av alle, kap. 21, 17.

f) Johannes.

Også dette evangeliet begynner med å vise at folk ikke tok imot Jesus, kap. 1, 11. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Det må være jøder på Jesu tid. Dette går dessverre igjen gjennom NT. Men det betyr ikke at alle jøder var frafalne. Det ser vi av v. 12: Alle dem som tok imot ham ... De fleste fortolkere har ment at «sitt eget» betyr Israel, slik både prof. Olav Moe og prof. S. Odland skriver. De var Guds eiendom på en særlig måte som det utvalgte folk. Også Luther taler om dette slik. Han viser ut fra 2. Mos 19, 5 at Israel er Guds egen eiendom framfor alle folk – hvis de ville høre og holde hans pakt.

Når vi går til kap. 5, ser vi Jesus si samtale med jøder som anklager ham. Jesus svarte bl. a. slik: «Dere tar ikke imot meg,» v. 43. Slik behandlet de sin Messias. De forkastet ham, og da skulle de møte sin dommer, kap. 12, 48. Det er alltid alvoret ved å forkaste Jesus også for oss. Vårt evige ve og vel avhenger helt av vårt forhold til Ham.

Joh. 6. I dette kapitlet opplever Jesus et stort frafall blant sine tilhengere. De var kanskje ikke rette troende, men mer tilhengere som ble begeistret for Jesus under og tale i begynnelsen. Men så talte Jesus om seg selv som skulle dø for synden og de måtte «ete hans kjød». Det ble for tung kost for mange. De kunne ikkke forstå at Jesus var  det Guds brød som kom ned til Israel i ørkenen. De tenkte bare jordisk og konkret og skjønte ikke at Jesus talte i bilder om seg og sitt frelsesverk.

Da står det: Mange av disiplene hans som hørte dette ... Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake, v. 60 og 66. Også de tolv (!) fikk spørsmålet og ble stilt på et nytt valg: Vil også dere gå? v. 67. Selv de4r i en så liten flokk var det en forræder, v. 70-71.

Flere ganger var det strid om hvem Jesus var, kap. 7-8. Det kulminerte foreløpig i kap. 8, 59: Da tok de steiner opp for å kaste på ham. Det var en frafallen gruppe som kunne gjøre det. Og det fortsatte i kap. 10, 31. Motstanden mot Jesus var virkelig hard. Selv om mange nye trodde på ham (kap. 11, 45), besluttet de ledende i Israel å drepe ham, (11. 53). Den umiddelbare årsak da var at Lasarus var vekt opp fra de døde. Frafallet var nå fullstendig for dem.

2. Acta – Apostlenes gjerninger.

Her følger vi de kristne etter Jesu død og himmelfart. I første del av denne boken er det Peter som er hovedperson, mens Paulus stiger fram som leder i den andre delen. Og det er særlig jødene som er motstandere av Jesus og de kristne i denne boken. Denne striden begynte jo med Jesus selv da de skriftlærde og fariseerne anklaget ham for vranglære og kjempet mot ham, særlig det siste året.

I første del ser vi Peter og Johannes som blir forfulgt for Jesu navns skyld. Det kan vi se på som uttrykk for at frafall hos jødene når de ikke så at Jesus oppfylte profetiene i GT. Det var ikke bare at de ikke ville tro, men de var så formørket i sitt sinn at de ikke forstod at det var Messias. Det er også dette forholdet som går igjen  mange ganger senere i kirkens historie. Noen kirkeledere så ikke at en vekkelse var et Guds verk og prøvde å stanse den. Det er ofte frafallet som stanser vekkelse. Noen kristne skjønner ikke hva som er Guds gjerning.

Etter pinsedag taler Peter til folket og ber dem om å vende om, Apg. 3, 6. Han gjør under og taler om Jesus som den eneste frelser, kap. 4, 12. Da griper myndighetene inn og fengsler dem. Men det er ikke romerne og de verdslige myndigheter som gjør det. Det er Rådsherrene og Israels eldste, kap. 4, 8. Grunnen må ligge i deres eget åndelige liv. De som skulle lede folket til Messias, ser ikke selv at Jesus er Messias. Det er også de samme som anklager Stefanus, kap. 6-7. Det er ypperstepresten som spør ham ut. Og en av fariseerne samtykket i mordet, Saul, kap. 8, 1. Han hadde selv vært med ved steiningen og passet på klærne til bødlene.

Spørsmålet om omskjærelsen førte også til strid. Men det var mer et teologisk spørsmål som de ikke hadde fått lys over. Vi ser at det blir ordnet innen menigheten på apostelmøtet i Jerusalem år. 48.

Heretter reiser Paulus ut i tjenesten igjen på sin andre misjonsreise. Da kom han omsider til Filippi. Til en viss grad skifter motstanden karakter. Nå er det styremaktene i byen som  angriper og kaster ham i fengsel, «vi som er romere», v. 21. Noen steder tok de imot og gransket Ordet, som i berøa, kap. 17, 11. Noen ganger fikk de motstand fra jødene og andre ganger fra romerne.

Vi ser snart at det lå et latent frafall hos noen jøder. I Milet talte Paulus til de eldste i Efesus og sier bl.a.: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, ... ja, blant dere skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.» Kap. 20, 29f. Det er et tydelig frafallstegn. Det er medlemmer av deres egen menighet i Efesus som har fått et annet syn enn det Paulus hadde talt, og de vil vinne andre for sitt syn. Det er typisk for frafalne: De vil vinne folk for sitt syn og ikke for Kristus som hovedsak. Og hva gjør Paulus i den situasjonen? Han overgir folket til Gud og til hans ord. Vil de bare holde seg til Guds ord, vil de bli berget. Det gjelder til alle tider.

Etter denne kortfattede beskrivelsen av frafallet på Jesu og apostlenes tid i de historiske bøker, går vi over til brevlitteraturen.

----

FRAFALL I BIBELEN (2)

2. Brevene.

(Tillegg: Joh. ev.:)

a) Paulus som forfatter.

Vi skal følge noen av Paulus' brev som viser frafallet i denne første kristentid. I første omgang gjelder det jøder ute i Romerriket. Etter hvert kom også motstand fra hedningene, men det er ikke tema her.

Romerbrevet er Paulus store lærebrev til en menighet som han ikke kjente, selv om han kanskje hadde møtt noen fra Rom på sine reiser. Og det er egentlig ikke noe om frafall her. Det er et lærebrev der han viser at alle er syndere for Gud, også jødene.

Brevene til Korint taler om flere fall i Guds menighet. De troende har syndet på til dels grov måte. Det er fall, men trolig ikke et frafall. Det var strid iblant dem, hor og verdslige rettssaker m.m. Men han frykter for at de skal falle i vranglære, 2. Kor.11, 3. Han vet om noen som forkynner noe annet enn ham, og det vil lede dem bort fra Jesus. For de er falske apostler, og han har selv vært i fare blant falske brødre. Alle synder kan tilgis om de vil omvende seg. Det er en hovedregel, og brevet slutter med velsignelsen.

Galaterbrevet er annerledes. Der var fallet kommet langt for noen. Dette er det eneste brev til en menighet der Paulus ikke takker. For hvem vil takke for et frafall? Leserne er trolig delt i to grupper – noen holder ennå fast på frelsen, mens andre er falt fra. I kap. 1, 6 sier han: Jeg undrer meg over at dere så snart vender der bort fra ham som kalte dere... Noen i Galatia var i alle tilfelle på vei bort fra Jesus. Hovedproblemet i dette distriktet var trolig judaisme. Det var mennesker som mente at man skulle holde loven i tillegg til å tro på Jesus. Jøder var en viktig faktor her. Dermed forvrengte de evangeliet, v. 7. Jfr. Også Apg. 15, 1 og 5.

Når de gikk så sterkt mot Paulus, er noe av grunnen at de ikke regnet ham som en apostel på linje med de tolv (11). Han hadde ikke autoritet til å tale dogmatisk som han gjorde. Det kunne bare jesu apostler være. Derfor bruker han en del tid på å forklare sitt apostelembete. Det blir et vitnesbyrd om hans egen tro.

Da finner han at galaternes tro ikke er slik. De hadde fått en rett forkynnelse om Kristus og hans død. De begynte rett – i Ånd. Men så begynte frafallet og Paulus kaller dem «uforstandige». Kap. 3.  Vi kan ikke av plasshensyn gå inn i alt det han skriver. Men hovedtanken er at vi lever i en ny pakt der Mose lov og pakten med Gud på grunnlag av den, ikke gjelder for de kristne slik som for jødene før. Moralen i loven er ikke opphevet, men den pakt er oppfyllelsen av alt det loven sa (for å si det kort).

I kap. 5 viser han resultatet av det. Til frihet har Kristus frigjort oss, v. 1. Det må de stå fast på og ikke gå tilbake til den gamle mosaiske pakt. En del av den gamle pakt var omskjærelsen som også innebar at de var forpliktet til å holde hele loven, v. 3. Men det førte også med seg at Kristus ikke ville gagne dem, 2, og de var skilt fra Kristus og falt ut av nåden, v. 4. Så alvorlig var det. Da var de virkelig frafalne. Paulus' lære var klar her: Den rettferdighet som gjelder for Gud, er bare troens rettferdighet. Alt som smaker av gjerninger skal bort her.

Det er noe uklart om de var kommet så langt, eller om de fleste var i en prosess der de var nær frafallet. Prof. D. A. Frøvig kaller det frafall i innledningen til sin kommentar: «Paulus var høylig overrasket over at frafallet grep så hurtig om seg som tilfellet var.» Prof. S. Odland tenker nok at fallet er begynt, men at Paulus «frykter åpenbart det verste, et fullstendig frafall fra evangeliet». Det ser ut til at galaterne hadde begynt å følge jødenes lov ved å holde de jødiske fester, kap. 4, 10. men de hadde ennå ikke latt seg omskjære. Det viser kap. 5, 2: Hvis dere lar dere omskjære... Frafallet var begynt, og de var på vei til å fullføre det.

Martin Luther har skrevet en stor kommentar til galaterbrevet (1535). Han mener at både papistene og svermerne på hans tid er slike vranglærere som fører folket vill. Og han taler til leserne som om de var en flokk. Han mener trolig at de fleste er gått med i dragsuget fra vranglærene. Men Luther hadde forelesninger over dette brevet allerede i 1516-17 som han fikk trykt i 1519 (hans «lille kommentar»). Der sier han til kap. 1, 6: «Paulus sier at de ikke har feilet eller syndet; Han sier at de ved et større onde er blitt ført fullstendig utenfor evangeliet og er blitt fullstendig fjernet fra Gud.» Der behanlder han alle under ett.

Kap. 5, 4 er et sterkt ord: Dere er falt ut av nåden. Frøvig mener at det ikke er sagt til alle lesere, for ellers kunne han ikke omtale dem som brødre. Han regner med at noen allerede er falt fra, og de ar falt ut av Guds nåde. For vi kan ikke bygge vår frelse på gjerninger + nåde. Her gjelder bare nåden. Men vi vet ikke hvor stor denne gruppen var i Galatia.

Det er trolig rett å tenke slik: Vranglærerne hadde stor framgang med sin forkynnelse om gjerninger som var nødvendige til frelse. En (kanskje stor) flokk bøyde av og fulgte dem, mens noen andre holdt fast ved nåden.

Kolosserbrevet er også skrevet mot vranglære og der frafall. Men her var det noe annet, nærmest en  vranglære som trengte seg inn i menigheten. Frafallet kom ikke ved at folket fikk en annen frelsesgrunn. Disse vranglærerne mente heller at deres kristendom ikke var god nok, de manglet noe som de nå skulle få i tillegg til sin kristne tro. De skulle med andre ord vokse og bli mer modne i troen. Og det høres alltid forlokkende ut. Da skulle de få hjelp av åndeverden der engler skulle bli mellommenn mellom dem og Gud. Ingredienser i denne nye tro var askese med avhold fra mat og drikke, og de skulle bli «uavhengig av sanseligheten» med f. eks. mishandling av legemet (etter S. Odland). Se kap. 2, 4 og 20ff.

Vi ser ikke at kolosserne har falt ifra Herren. Paulus kommer med sin adavarsel mens det ennå er i begynnelsen, og slik kunne han redde fra fallet.

I Tessalonikerbrevene finner vi egentlig lite om frafallet, ettersom de er skrevet midt i vekkelsen. Det Paulus' første brev. Men i 2. brev og 2. kapittel kommer en profeti og advarsel om framtida. Den hører med her. Det spesielle er at noen har sagt at Jesu gjenkomst er nær i deres egen tid. De prøvde å skremme de kristne, v. 2. Jesus var umiddelbart for døren. Noen forkynnere hadde skrevet i Paulus' navn for å gi det autoritet. Nå forklarer Paulus litt om endetiden, at noe bestemt må skje før Jesus kommer. Det er da han forkynner det store frafall som må komme, om Antikrist som skal forføre verden og de mange skal falle fra. Det framtidsperspektivet må alle troende ha. Og i mellomtiden, sier han, skal de leve et normalt liv.

Timoteusbrevene er derimot hans siste brev. De er skrevet over ti år etter de første. I 1. Tim. 4, 1ff gjentar han tanken om frafallet. Det er Ånden som har vist ham det med klare ord. I de kommende tider blir det hykleri og forførelse av stort format. Tanken går nok gjennom hele kirkehistorien mot de siste dager.

I det andre brevet forsterker dette seg. I kap. 3 taler han direkte om de siste tider og beskriver hvordan menneskene da skal bli. Dette kan vi gjerne sammenlikne med beskrivelsen av hedenskapet i Rom. 1, 29ff. Det henger også sammen med vranglære. Da skal det bli tunge og vanskelige tider fordi menneskene lar sin medfødt ondskap få fritt løp. Her er det viktig å se at han straks etter skriver om Skriften som er inspirert av Gud, kap. 3, 16f. Bare den kan holde oss på rett spor. Disse versene skal tjene til å forberede oss på det som skal komme. Også vi står i fare.

b) Peter og Judas.

Peter skrev to brev med fint evangelisk stoff, det gjelder særlig første brevet til Peter. De kristne levde nå trengsel og behøvde trøst. I det andre brevet tales om Jesu gjenkomst og formaning til et hellig liv. Men her er også ord om vranglære i kap. 2. Her kan vi sammenligne med Judas brev som trolig taler om samme sak.

Vi møter altså en sterk vranglære og et derpå følgende frafall i disse brevene. Etter kirkefedrene led Peter martyrdøden år 64 under keiser Nero. Dermed ser vi her også at vranglære og frafall begynte ganske tidlig i kirkens historie. Og det var forførere som lurte inn en feil lære som førte til feil tro og liv.

Vranglæren var etter Olaf Moe at «de beherskes av urene begjæringer, kjødslyst og havesyke, samtidig som de hever seg over alle autoriteter og roser seg av sin frihet». Judas har i tillegg henvisning til to andre bøker, Moses' opptagelse til himmelen og Enoks bok. Vranglæren beskrives også som Kains vei, Bileams villfarelsen og Korahs gjenstridighet. Det viser både til deres synjd og at frafallet har lange og dype røtter i historie. Det er ikke noe nytt som skjer i endetiden. Det har skjedd før. Men i endens tid vil det om mulig bli enda sterke og farligere. «Judas' brev bekjemper en misbruk av den kristelige forkynnelse om nåden og friheten som stadig på ny kommer igjen» (O. Moe).

c) Johannes.

Johannes' første brev handler også om en vranglære som nektet at Jesus var Kristus og Guds sønn kommet i kjød. Læren er trolig påvirket av og kanskje en del av gnotisismen. Det er en falsk kunnskap, som kirkefedre sier. Kerint er et viktig navn. Han lærte at Jesus bare var et menneske og at Kristus Guds Sønn kom over ham i dåpen. Men Guds Sønn forlot Jesus før hans død, og dermed døde ikke Jesus som Guds Sønn og sonet våre synder. En følge av dette synes å være et moralsk frihet fra lov og bud.

De gamle lærde skjønte snart at dette bar galt avsted. Det ville føre til en annen kristendom og dermed til frafall. Det så ut som kristendom, men var bare et skinn av den sanne tro. Johannes skrev sitt brev antagelig etter år 90 og viser dermed at de kristne kjempet mot vranglære i lange tider.

d) Jakob

En viktig hovedtanke hos Jakob er at livet vårt som kristen må tilsvare troen på Jesus. Og det er tråd med Jesu ord til kvinnen som var grepet i hor: Gå bort og synd ikke mer. Joh. 8, 11. Det er dette Jakob meiner i hovedsak i kap. 2, 17: Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Han tenker ikke på lovgjerninger, men på frukt av troen. En del frafall er trolig kommet på denne måten. Man ville tro og være en kristne, men ville samtidig leve etter sitt eget kjød. All umoral i vår tid, avdekker manglende tro – også hos såkalte kristne.

 

FRAFALL I BIBELEN (3)

e) Hebreerbrevet.

Vi vet ikke hvem som har skrevet dette brevet. Men det må være en som er godt kjent i Skriftene (GT). Han kommer med noen sterke formaninger mot frafall. Hovedfrafallet i dette brevet er fra kristendom tilbake til jødedom. Men samtidig er tanken den samme i alle frafall: Man forlater noe for å gå tilbake til noe man hadde før. Hovedsaken er at man forlater troen på Jesus som frelser og forsoner, for å prøve noe annet.

Alvorlige begynner i kap. 2, 1ff. Vi må holde fast ved det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra. Det er altså mulig å komme bort Jesus og ordet om ham på en lett og ubemerket måte. Vi kan drive bort. Her er det nettopp ordet det er tale om og tanken er nok lovens ord om straff.

I kap. 3, 1 fortsetter han talen om farene for en kristen og kommer samtidig med løsning: Gi akt på Jesus. Det kommer han tilbake til i kap. 12, 2: med blikket festet på Jesus. Før stod det her: idet vis er på Jesus. Men hovedsaken er den samme: I livets strid både mot synd og vrang lære er Jesus løsningen.

Lenger nede i samme kapittel finner vi et nytt sterkt uttrykk. Og det kommer nettopp i sammenhengen etter formaningen om å se på Jesus. Da viser forfatteren til en hendelsen de kjente fra GT under ørkenvandringen, v. 8. Da fristet fedrene Gud og satte ham på prøve, «enda de så mine gjerninger i førti år», v. 9. Se 4. Mos. 14, 22 og 5. Mos. 6, 16. Også mennesker som har opplevd Guds nåde i lengre tid, kan falle i synd. Nå er det viktig for forfatteren av brevet å formane leserne slik at de ikke forherder seg, og at det ikke er et ondt og vantro hjerte hos dem så de faller fra den levende Gud, v. 12. Det er klare ord. En troende i det nye testamentets tid kan falle fra Gud. Vi må ikke svekke dette ordet, da fører vi lett folk ut i forførelse. Derfor må vi formane hverandre hver dag, v. 13.

I kap. 4, 11 ber han oss om å gjøre oss umak for å komme inn til hvilen så vi ikke faller. Og det er da han viser til at Guds ord er skarpt. Etter at han har skrevet mye om Jesus gjerning, hans lidelse og død og om trosheltene i den gamle pakt, fortsetter han i kap. 12, 1: Så la oss derfor … legge av alt som tynger og synden … med blikket festet på Jesus. Mot slutten av kapitlet blir det tydelig: «Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som  talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen,» v. 25.

Forfatteren har omsorg har omsorg for vennene og han vet at de er i fare. Det er også vi i vår tid. Det er ikke underlig at han ber dem ta denne formaningen vel opp, kap. 13, 22. Og avslutter så brevet med ønske om nåde! Det er frelsen, og den finnes bare hos Jesus.

f) Åpenbaringen.

Denne bibelboken begynner med sju sendebrev til sju menigheter i Lille-Asia (det nåværende vestre Tyrkia). De har et så sterkt budskap om frafall at vi må bruke tid på dem. Men vi skal ikke ta dem enkeltvis og kommentere alt i brevene. Vi skal heller se på hvilken taktikk djevelen bruker når han forfører menneskene og leder dem til frafall. Det er alltid aktuelt selv om også han bruker ulike metoder til ulike tider til en viss grad. Han er i alle fall meget dyktig til å tilpasse seg tiden. Men i hovedsak går han fram slik vi finner det i disse brevene.

Vi skal altså se litt på kristenlivets farer i den siste tid, og på hvilken taktikk djevelen bruker da. Nå er det slik at kristenlivet og vår tro er alltid i fare. Djevelen går alltid omkring, 1. Pet. 5, 8. Folk erfarte nok mer av dette før og kom i sterk anfektelse om sin kristentro. Det kan være et svakhetstegn i dag. For mange synes det å være så selvfølgelig at de er kristne. De synes ikke å ha en skjelvende tro og rennende tårer over seg selv. Betyr det at djevelen er snillere i dag enn før? Eller betyr det at han har lurt en del mennesker til å tro at de er kristne uten at de er det? Da får de jo være i fred for Den Onde.

Sendebrevene belyser noe av dette. Men i dette ligger nok også at det vil forsterke seg i den siste tid, ettersom Åpenbaringen i stor grad handler om den siste tid og det som leder fram til avslutningen. Johannes skriver at Djevelen vet at han bare har en liten tid igjen, Åp. 12, 12. Då gjør han en spesiell innsats for å føre folk i fortapelsen. Alle midler og tider er brukbare for ham da. Han gjør som noen sekter og samfunn, bl.a. den katolske inkvisisjonen. Hensikten helliger midlet.

Nå skal vi prøve å peke på noe som skjedde i Lille-Asia ca. år 95-100 e. Kr.

1. Djevelen angriper hjertelivet.

Vi finner noe om det i brevet til Efesus, Åp. 2, 4: Du har forlatt din første kjærlighet. Kjærligheten er ikke store gaver og fine ord. Den henger sammen med hjertelivet. Det var mye aktivitet for herren i Efesus. Der var synlig frukt, og fasaden var fin. De hadde tålmodighet o stor iver i kampen mort det onde. Og der forstod at noen levde i falskhet som kristne. Vi ville kanskje sagt: Dette er en fullkommen menighet.

Men – Jesus så mer. Han er ikke fornøyd med en fin fasade og mange gode gjerninger i Guds navn. Han så hvordan det var på innsiden. Og det er det viktigste i Guds rike. Dette lærer oss at de kan være galt og meget alvorlig med et menneske, selv om det har mye godt på mange måter.

Kirkehistorikeren Heggtveit skriv i et vers:

«Ditt hjertelig må fremfor alt bevares,

Din barnetro, ditt håp, din kjærlighet.»

Og den svenske kommentatoren J. Ternstedt sier om dette: Den første kjærlighet er brudens forhold til brudgommen. Et godt kjennetegn på brudekjærligheten er at hun er bare opptatt av ham! Hvis hun begynner og spør etter bankkonto og hvor stort hus han har, da er skjøgen krøpet inn i bruden. Brudebildet er nevnt i Mat. 25, 1-10.

Nei, for et sant Guds barn betyr Jesus alt. Der er et inderlig og åpent forhold som tenker og synger slik: «Når eg og Jesus åleine er, kven kan då standa imot oss her.» Salme 25, 14 sier no om det samme, som viser at dette hjertelivet er likt før og nå: Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham. Der dette fortrolige samfunnet er borte, er det store fare for selve gudslivet er borte. Og da er det naturlig å tenke at djevelen angriper de troende nettopp på det punktet. Paulus skriver også noe om sitt eget gudsliv i Fil. 3, 8-10: «For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap for at jeg kan vinne Kristus… så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet…»

Hovedsaken er da: Hvordan har du det med Jesus? Det er ikke tanken på hvor mye du har gjort for Jesus. Vi må skjønne forskjellen på det. Her sviktet forstander og leder i Efesus og kanskje en del av menigheten også. For da ligger skjøgen nær vårt hjerte. Skjøgen er ikke fornøyd med den ene. Hun vil ha mange, og hun vil gaver av alle som kommer. Det er uttrykk for gjerningsstrevet. Ø. Andersen skriver om dette slik: «Sinnet ble opptatt av den kristne virksomhet og tjeneste.»

Når brudekjærligheten mangler, blir alt det andre feil. Vår første og kanskje største fare er at arbeidet for Gud kan ta Jesu plass. Misjon er viktig, nødhjelp er viktig og møtevirksomhet likeså. Men har det fått den plass som Jesus alene skal ha? Da inntrer den kristne tomhet. Da gjelder Jesu ord: «Kom avsides med meg,» Mark. 6, 31. Eller i en annen oversettelse: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være for oss selv.» Det er lønnkammeret i utvidet forstand.

2. Faren ved vranglære.

Flere slags vranglære er nevnt i Bibelen, og de er alltid framstilt som en fare for gudslivet. Derfor må vi ta dem på alvor. Heller ikke vår tid er fritatt for det. I brevet til menigheten i Efesus møter vi en vranglære, og i brevet til Pergamum møter vi den igjen og enda en. Det er nikolaittene og Bileams lære. Vi ser at det henger sammen med lære. En nye lære kan føre folk vill. Da er det trist og alvorlig at noen kristne er så lite opptatt av læren. De sier gjerne at de holder seg til Jesus og det som står i Bibelen.

Lære og liv og dermed gjerninger hører sammen. Falsk lære vil med tiden medføre et ubibelsk liv og gjerninger. Det er ikke sikkert at det skjer med det samme. Den falske lære vil virke på sikt der livet og troen forandres. Derfor kan en uklar lære være farligere enn et åpent frafall. Den er et undergravningsarbeid som skjer i det stille. La oss se på disse to som er nevnt her:

a) Nikolaittene.

Denne lære er nevnt i to brev, men er relativt ukjent for oss. Om efeserne står det (kap. 2, 6) at de hatet denne læren, det gjorde også Jesus. Da må vi også ta den på alvor. For vi vet litt om innholdet i den. Og i brevet til Pergamum står det at «noen holder fast ved» denne læren, Åp. 2, 15. Det kan ofte være slik i en forsamling: noen bryter ut og holder seg til en annen lære. Og det er ikke sikkert at alle forstår det, de kan holde det skjult.

Hva gjorde den så farlig? Vi vet ikke sikkert hva denne lære var, men det ser ut til at den ligner noe på Bileams lære nedenfor. Noen mener at den stammer fra diakonen Nikolaus i Apg. 6, 5. Kirkefaderen Irenæus sier at han var såkalt libertiner og var fri til å leve etter sin egen vilje. Se mer om det nedenfor.

b) Bileams lære.

Den andre vranglæren har en lang historie og går helt tilbake til ørkenvandringen, 4. Mos. 22ff. Som sagt brøt de to av Guds bud, det første og de sjette bud. Når de kristne advares mot det, viser det også at de første kristne tok lovens bud alvorlig, selv om de ikke alltid nevnte dem ved navn. I Pergamum nevnes både nikolaittene og Bileams lære.

Bileam skulle forbanne Israel og gikk altså sammen med fienden. Men han ble tvunget til å velsigne Israel. Da forsøkte Bileam å forføre Israel, 4. Mos. 25, 1 og 31, 16. Det gjorde han ved å lokke folket til å ofre til avguder og å drive hor. Disse to ting var ofte knyttet sammen i hedenskapet. Men skjedde da? Israel mistet velsignelsen fra Gud. Ofte er det slik at den ene synden drar andre synden med seg. «Synd føder synd,» heter det.

Også nå har vi mennesker som mener de har frihet til å gjøre som de vil, og så glemmer man at vi har en syndig vilje. De mener de har kristelig frihet til alt. Og denne kjødelige frihet blir deres fall. Olav Moe skriver noe interessant i sin kommentar her: «De ville ved sin toleranse både selv bli tolerert og vinne andre.» Og så siterer han Bengel: «Istedenfor å vinne verdensmenneskene mister man ofte kristendommen.» Det er en nyttig erfaring å ta med seg i den siste frafallstid. Her er så mange som vil vinne verden ved å bli lik verden. Det har aldri lykkes.

Her er flere farer for oss i dag. Vi vinner ikke hedningene ved selv å bli hedning. Hvorfor skulle de bli som oss når vi er blitt lik dem? Da kan de bare fortsette sitt gamle liv. Og slapphet i Guds vilje fører både til tapt velsignelse og frafall. Da er vi unyttige for Gud på tross av stor aktivitet. Det er nødvendig med større klarhet over forskjellen mellom frelst og ufrelst, både i lære og praktisk liv.

3. Toleranse.

Vi må si noe mer om toleranse, for det ser ut til å være en hovedsak i frafallet. Det ser så bra ut – vi må akseptere andre på alle måter. Toleranse er også å akseptere avvik i lære og liv. Og slike avvik begynner alltid i det små og i enkeltsaker. Da er det lettest å få gjennomslag og aksept for det. Og toleransen fører ofte til en utvidelse: flere og flere ting må aksepteres. Kan vi si ja til det ene, må vi også kunne si ja til noe annet. Slik tenker man. Det er just faren.

I Tyatira-menigheten tolererte de kvinnen Jesabel. «Du tåler kvinnen Jesabel,» v. 20. Men Jesus aksepterte ikke det. Herren finner her «føyelig ettergivenhet der hvor ubøyelig strenghet hadde vært mer på sin plass» (Lars Eritsland i Bibelverket).

Hvordan var hun? I kap. 2, 20 står det flere ting om henne:

-       Hun sier hun er en profet. Han har tatt seg et embete hun ikke har rett til.

-       Hun lærer – galt.

-       Hun forfører Guds tjenere til synd.

-       Hun ville ikke omvende seg.

En slik person hadde de i menigheten! Ja, de lar henne råde. Hun har fått makt over de kristne og en slik autoritet at de lytter til henne. Man tror at det er et dekknavn for en virkelig kvinne. Med det føres tanken til dronning Jesabel i Israel, kong Akabs hustru. 1. Kong. 16, 31ff. Begge var ugudelige. Og nå har Guds menighet fått en nye «dronning». Det er den samme ånd som nå inntar Guds menighet i Tyatira. Det kan bare gå en vei – bort fra Gud.  

Noe verre!

Det var galt nok at en syndens profetinne hadde fått feste i en Guds menighet. Men hva gjorde menigheten med det, og hvor var forstanderen? De lot det skje. Det står ikke et ord om at de grep inn med å tale henne til rette eller ren menighetstukt. Det våget de ikke. Og der tukten uteblir, kommer frafallet ganske snart inn.

Også nå er det slik: Falsk toleranse og unnfallenhet er vår fare. Vi er så få og er redde for å miste noen. Derfor må vi akseptere at folk lever på en annen måte nå enn før. Det gjelder for så vidt for alle bud i Guds lov. Nå sier man at de er sagt i og til en helt annen tid. Nå må vi være romslige og snille. I hovedstaden var det for noen år siden en politiker som stod fram og sa: Vi er for dumsnille! Men han fikk ikke mye gehør for det.

Tyatira er helt motsatt Efesus. Der hadde de prøvd dem som kaller seg selv apostler og funnet at de var løgnere, kap. 2, 2. Det er den rette veien. I en sann menighet må det altså være nådegaver til å prøve åndene. Men er det slik? Er det slik i en statskirkemenighet som skal samle alle, eller i frikirker som kanskje strever med å beholde medlemmene?

E. Osnes skriver (i Mellom lysestakene) at forstanderen må ha evne til skjelne og skille mellom det som er sant og det som ikke er det. Jesabel var egentlig fortsettelsen av Pergamum: Det var kjødelig frihet som nikolaittene med avgudsdyrkelse og hor. Dypest sett er dette brudd og forakt for Guds vilje og bud. Menneskene i verden vil helst leve etter sine lyster, og de gjør det når de får anledning til det. Det er altså hedenskapet i praksis.

De to siste farene for frafall i denne sammenheng er sterke saker som går rett inn i vårt gudsliv. Her skal vi være på vakt.

4. Den døde tro, kap. 3, 1.

Det er i brevet til Sardes at den døde tro omtales. De har altså en tro, men er unyttig. De har navn av å leve og blir dermed regnet som kristne av de andre. Men de er åndelig døde, altså i sitt fo0rhold til Gud. Her er vi ved et fryktelig alvor: De vet ikke om sin sanne stilling kristelig sett. De såkalte kristne i Sardes var en kopi av kristendom, en etterlikning. De var som en papirblomst uten liv og som klaka graver som ser vakre ut.

Også her er noe verre: De andre så det ikke. De forstod ikke at noe var galt, for utsiden var så fin. Og dermed kunne de ikke advares. Forstanderen forstod ikke at mange i hans forsamling var uten liv i Gud! Han manglet nådegave til å prøve åndene, og skulle kanskje aldri vært forstander. Eller kanskje han selv var grepet av dette fallet og var selv åndelig død. Og da er det naturlig at han ikke oppdaget falskheten.

Eller: En annen mulighet er at ha ikke våget å advare og tale om slike ting i møtene. Det er mest behagelig å la det være og håpe på forandring en gang i fremtiden. Det koster mye for en predikant og prest å si sannheten. Da får man uvenner, ofte der man ikke trodde der var mulig.

Her er altså en dobbel fare:

-       Navnkristendom og den åndelige død. De går fortapt. De hadde formene, minnene om en god tid, kirken, organisasjonen og gjerningene. Me de var uten sann tro.

-       Lederskapet var uten åndelig forstand og dømmekraft – og kanskje uten vilje til å ta fatt i det. Da blir ikke folket ledet rett.

Dette kan misforstås – som unødvendig dømmesyke eller overdrivelse. Men jeg er virkelig redd for at dette er vår store fare i Norge og Skandinavia i dag.

5. Lunkenhet, kap. 3, 15.

Denne femte fare gjelder menigheten i Laodikea. Den er også temmelig spesiell. Og jeg skulle ønske at vi langt borte fra den. Men er vi det?

Det var ikke en verdslig menighet og ikke brennende. Den var noe midt imellom, litt her og litt der. Ø. Andersen sier at det er det mest alvorlige i alle brevene.

Lunkenhet – er flere ting. Det er selvtilfredshet, slik det står i v. 17: Du sier: Jeg er…. Men lunkenhet er en selvtilfredshet som ikke kjenner seg selv. Herren må si til dem: Du vert ikke at du er… Når noen sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – da er det ikke mulig med forandring menneskelig sett.

Men lunkenhet er også sløvhet og søvn og uoppmerksom på farene som legg tett ved veien. Og den lunkne predikant og forstander ser heller ikke om noen andre sovner og dør. Jfr. Matt. 25.

Dette er et hovedkjennemerke på de kristne i den siste tid. Her skjelver jeg mange ganger: Lever jeg midt i en sovende menighet? Og er lunkenheten så sterk at de beste kan bli grepet og fanget av den, da er vi virkelig i fare. Her er mye arbeid og aktivitet og mange avisoppslag om det som gjøres. Men har vi troen? Må Gud forbarme seg ennå en gang over mor Norge! «Nådens Hellig Ånd må forstyrre din søvn, salig er du om du våkner.» Kan dette være et vekker rop til deg?

Frafallet! Ja, resten av Åpenbaringen kan også leses som en skildring av kristenheten mot slutten av denne tid. Da ser vi Antikrist komme. Og det blir lett for han å vinne tilhengere – i en sovende og sløv kristenhet og med alle tekniske hjelpemidler som nå står til rådighet. Han vil gjøre nytte av alt han kan.

Veien ut?

Jeg mener ikke at alle med kristennavn er lunkne og sløve. Men de finnes. Er det noen vei ut? Hvert av sendebrevene har en felles setning: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene.» Åp. 2, 7 m.fl. Løsningen er å høre. Men vi skal høre det Ånden sier og ikke det folket mener. Kallet til Laodikea er typisk for alle kall: En dør og et kall lyder. Gud selv taler til oss og ber oss om å vende om i tide, bekjenne synden og komme som du er til Jesus. Det er å åpne døren. Når han går inn, betyr det at du på nytt får tro at blodet renser deg fra all synd, også sløvheten i ditt liv. Fornyelsen er å komme som første gang. Også nå er alt av nåde for Jesu skyld.

Frafall i Bibelen (4).

Frafall i Det Gamle testamentet.

Når vi leser i Bibelen, møter vi flere ganger ulydighet og synd og fall blant Israels folk. Og det skjer i flere tidsperioder, både i eldre og senere tid. Vi kan ikke ta plass til altfor mye av dette fra GT. Vi skal finne noen korte glimt om Israel under ørkenvandringen, i kongetiden, i profetbøkene og i tiden mellom det gamle og det nye testamentet (makabeertiden).

1. Israel i ørkenen.

Ørkenvandringen varte i 40 år, og det er ikke så underlig at mange ble trette og tenkte på bedre tider. Vi har et bibelvers som viser at Gud forutså og regnet med at Israel kunne ønske seg tilbake til Egypt. Utgangen fra Egypt er skildret i 2. Mos. 12. Så kommer noen lover og regler for folket. I kap. 13, 17f leser vi noe: «Da nå farao lot folket fare, førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste (og altså korteste vei). For Gud sa: Folket kunne angre seg når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt. Men Gud førte folket omveien gjennom ørkenen mot Rødehavet.» Menneskene er ikke alltid stabile. Og Herren tok sine forholdsregler også med tanke på fremtiden. Vi er selv i fare og skal forstå folket når motgangen kommer.

Men kort etter utgangen knurrer folket for første gang. De hadde opplevd påsken og befrielsen fra Egypt. Nå nærmet de seg havet, og de ble oppmerksom på egypterne og farao som forfulgte dem. Da grep redsel og frykt dem og de anklaget Moses for at han hadde ført dem ut av landet, 2. Mos. 14, 10ff. Det er i og for seg ikke et frafall, men kan bli en sterk begynnelse til det.

Deretter ledet Herren ved Moses folket gjennom havet og de kom trygt og sikkert til den andre siden mens egypterne druknet. Da Israel så Guds mektige hånd, fikk de ærefrykt for herren, står det, v. 31. Og de trodde på Herren og på Moses, Spørsmålet er om det var en ekte og sann tro. Vi ser at den bygd på synet og Guds under, og det er alltid en skjør tro. For da ser de Guds gjerning. Troens kjennetegn er at den ikke ser men holder seg til Guds tale. Fremtiden viser hvordan det går.

Kort etter møter de en ny hindring, bittert vann ved Mara, kap. 15, 22ff. Da knurrer de igjen. Og slik holder de på hele veien. Elleve ganger er det notert at Israel knurret under vandringen. Verst er det kanskje ved Sinai da Moses var på fjellet og fikk lovens tavler. Da var fallet så dypt at de laget seg sin egen gud av gull. Til og med Aron var med på det. Kap. 32. Aron sa til folket: Dette er guden din, som førte deg opp fra Egypt.

Det er et dypt frafall. At Aron senere ble yppersteprest for den sanne Gud, viser bare hvor stor Guds nåde er. Vi skal ikke følge Israels mange fall videre, men bare vise til den siste gang det er sagt. Det er ved ørkenen sin. 4. Mos. 21. Da står det at folket talte mot Gud og mot Moses, v. 5. De var utålmodige og stilte spørsmål ved Guds og Moses’ ledelse: Hvorfor har det ført oss opp fra Egypt? Da er troen borte. Men igjen viser Gud sin langmodighet – det er nå kopperslangen ble reist.

2. Israel i kongetiden.

Vi går nå langt fram i tid. Israel ville være som de andre folkene i området og få sin egen kongen. De var ikke fornøyd med dommerne som hadde styrt landet etter Josva. Og Gud gav dem det, selv om det var mot hans vilje. På den måten skulle han lære folket noe.

Den første kongen i Israel var Saul. Han begynte godt, og profeten sa: Gud er med deg. 1. Sam. 10, 7. Men han svikta, litt etter litt og enda i et stort frafall. Han gjorde Gud imot og løy og døde som en usling.

Da ville Gud finne en mann etter sitt eget hjerte, 1. Sam. 13, 14. Det var David. Han ble en god og stor konge. Selv om han syndet og gjorde feil, ydmyket han seg og fikk nåde. Salme 51 og 32. Det er en rett utvikling. Men han fikk en begrensning i sin tjeneste: Han skulle ikke bygge templet, det skulle sønnen gjøre.

Salomo ble dermed den tredje kongen. Og mye gikk bra i hans tid, men også han hadde svikt og synd da han tok seg hedenske hustruer. Da han ble gammel, vendte de hans hjerte til andre guder. 1. Kong. 11, 1-6ff. Han fikk faktisk folket med seg og tilbad hedenske guder som Astarte, 1. Kong. 11, 33. Slik kan det gå med en Guds mann. Vi legger også merke til at han ikke er med i listen over troshelter i Hebr. 11, selv om ikke alle navn er med der.

På grunn av hans synd og fall, ble riket delt etter hans tid. Men for Davids skuld skulle en part av riket fremdeles tilhøre slekten. Sønnen Rehabeam ble konge i Sør-riket – nå kalt Juda, mens Jeroboam ble konge i nord, kalt Israel. Og nå begynner problemene og frafallet i Israel med etterfølgende dom.

Først kommer riket i nord med mange ugudelige konger som førte folket på avveier. Resultatet vet vi ble at folket ble ført bort til Assyria og kom aldri tilbake som et folk. Sørriket Juda fikk noe lenger tid i sitt land, men synd og frafall førte også dette folket i fangenskap i Babel.

En slik gudløs konge var Akab med dronning Jesabel. Om ham heter det at «det har aldri vært noen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel egget ham», 1. Kong. 21, 25. Hans ferd var over all måte avskyelig, v. 26. Det er en veldig attest. Mange i Israel falt bort fra Herren i denne tiden. Det er en av de mørke kapitler i deres historie.

3. Israel hos profetene.

Profetene talte og virket vanligvis i kongetiden i Israel. Men vi har eksempler på profeter før kongetiden og i Babel etter den egentlige kongetid. Og Israel hadde profeter i en lang periode av sin historie. De talte til folket, men også direkte til konger. Vi ser også at det var både falske og sanne profeter blant folket. Det gjorde saken ennå verre. Ikke alle klarte å skille mellom de sanne og de falske. De kunne tale så likt og godt til folket. Men i nedgangstider åndelig talt, var det ofte slik at de som talte gode ord til konger og folk, var falske. De sanne profeter hadde et klart syn for sin tid og visste at Gud reagerte på synd og gudløshet. Derfor måtte de tale om det.

Grovt skissert kan vi si at profettiden varte fra 800 til 400 f. Kr. Det er en lang periode. Amos var trolig den første og virket omkring 770-750 f. Kr. i nordriket. Han var en vanlig gjeter som ble kalt til å tale Guds vilje til folket. Hans tid var en økonomisk oppgangstid der mange levde i luksus og overflod, men umoral og gudløshet florete i landet. Nordriket hadde sin hovedhelligdom i Betel (kap. 7, 10). Han anklager folket for at de ikke omvendte seg til Herren. Det var Guds budskap, og nå måtte de gjøre seg rede til å møte sin Gud, kap. 4, 12.

Hoseas er den neste og virket omkring 755-715 i Nord-riket. Han er kalt for kjærlighetens apostel i GT. Stillingen var om lag den samme som i Amos’ tid, men Hoseas talte om at Gud elsket dem på tross av synden og fallet. Men han taler også skarpt om synden og frafallet. Det var i begynnelsen av hans tid at Jonas var profet. Hoseas opplevde at folket i nord ble bortført til Assyria på grunn av sitt fall, og det hadde han advart folket mot. «Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn,» Kap. 4, 6b. Men helt til det siste bad han Israel om å vende om til Gud, kap. 14, 2. Men de ville ikke og måtte betale for sin synd. Kap. 14, 1. Det er en Guds «naturlov». Nordriket er borte og kom aldri tilbake slik Sør-riket gjorde.

Jesaja og Mika er de to neste profetene – og de var i Juda eller Sør-riket. Begge virket omkring 750-680/90 f. Kr. Begge er evangelister og taler om en kommende Messias. Mika taler likevel om Jakobs frafall, 1, 5. mange folkeslag samla seg mot folket, 4, 11. Dommen må komme, fordi den fromme er blitt borte og folket synder.

Også Jesaja kaller folket til omvendelse på grunn av deres synd og utroskap. Allerede i kap. 1 kommer sterke ord om det. De har satt seg opp mot meg, mitt folk har ikke forstått noe. De har forlatt Herren, fra fotsåle til hode er ingenting helt. Det sier han ikke til hedninger, men til Juda stamme i og omkring Jerusalem. Noe alvorlig er galt med folket. Herren ber folket om å rense seg og vende om – uttrykk for Guds frelse. Jesaja selv måtte gjøre det, kap. 6. Han taler om flere naboland, men en hovedsak er profetien om en frelser som skal komme. Selv om de må bort i landflyktighet, er ikke alt håp ut. Herren er nådig mot de som vender om, kap. 44, 22.

Sørriket Juda ble bortført til Babel i årene 597-587 ved Nebukadnesar. Profeten Jeremia talte sterkt og mye om frafall og synd blant Guds folk og kalte dem til omvendelse. Hans tid var både før og etter bortførelsen. Et av de sterkeste ordene her er kap. 8, 5: Hvorfor er folket her i Jerusalem falt fra med et evig frafall? Da er det ikke mye håp igjen. Og derfor måtte de til Babel – det var Guds reaksjon og svar. Han er kalt den gråtende profet, jfr. Kap. 9, 1.

- Her kan vi avslutte denne korte gjennomgangen og vise til vårt eget folk i vår tid. Her er mye synd og ulydighet. Folk flest er verdslige i sinn og gjerning. De som leder landet vårt sier åpenlyst at de ikke tror på Gud.

Jeg tror Guds reaksjon må komme også til oss som til Samaria og Juda. Men ennå kan enkeltpersoner reddes. Det skjer som før ved anger og tro, omvendelse til Gud med bekjennelse av synd og svikt og tro på det slaktede lam. Alt er av nåde, og vi kan bare takke og tilbe vår Frelser. Må Gud få lov ved sin Ånd å hjelpe mange til det. Amen.