onsdag 22. januar 2014

5. Vekkelse - kloster.



2. Klosterliv.

Vi har tidligere sett på eneboerne som utviklet seg til noe mer fast med årene. Men de egentlige klostre kom senere. De var i høy grad vekkelsessbetont. Men nå blir alt mer systematisk og de hadde strenge regler. Vi kan gjerne dele klosterbevegelsen i to hovedgrupper: den tidlige og den senere – i «katolisismens klassiske tid» (Bergmann).

Den første klosterbevegelsen skriver seg fra år 529 da Benedikt av Nursia grunnlag et kloster på Monte Cassino i Italia. Mens hann studerte i Romas, oppdaget han synden og fordervelsen blant folket. Dette ble utålelig for denne mannen – han som ønsket å være ren i sin sjel. Han flyktet fra det hele, bort fra det onde for å leve et rent liv med Gud. Det ligger en vekkelsestone i det.

I fjellene sør for Roma fant han en liten hule hvor han ville be resten av livet. Når Djevelen plaget ham med syndige tanker og lyster, henga han seg til bønn og askese. Han kledde av seg og rullet seg i tornekratt for å drive det onde ut. Han sier selv at Fristeren da forlot ham.

En dag fant noen gjetere ham, og snart kom ryktet ut om denne hellige mannen oppe i fjellene. Og folk begynte å komme til ham for å få hjelp. Mange valgte å bo sammen med ham for å leve mer helt for Herren. Dette var grunnen til at han dannet tolv klostre i det området. Men det egentlige kloster kom senere.

Noen baktalte Benedikt og vennene hans og forsøkte å forføre dem til synd. Dret skjer sikkert ofte med oss mennesker. Da brøt de opp og fant et fjell lenger sør – Monte Cassino. Her var det et gammelt hedensk tempel, for guden Apollo. Dette rev de ned og bygde et nytt kloster i året 529 e. Kr. Dette regner vi som fødselsåret for klostervesenet. Ved det samme fjellet bygde Benedikts søster et kvinnekloster etter samme mønster som det første.

Disse klostrene ble av en annen karakter en de som var i eneboertiden. De ble strenge og hadde absolutte regler som ble karakteristiske for klosterbevegelsen senere. Det var særlig det trefoldige bud om alltid å være i klosteret som fattige, ugifte og lydige mot lederen (abbeden) som preget bevegelsen. Fattigdom betydde i praksis å være eiendomsløs. Alt skulle tilhøre klosteret. Før de avla dette munkeløftet, skulle de ha et års prøvetid (noviciat).

Nå ble det snart en folkebevegelse og vekkelse. Flere og flere søkte opp i fjellene til Benedikt og vennene hans. Det kunne til sine tider bli rene folkevandringer som i eneboertiden. Mange nye klostre vokste fram rundt omkring i Italia, og senere også i andre land.

Livet i klosteret var ikke særlig innbydende for «kjødet». Det var ofte både hardt kroppslig arbeid, bønn og andakt. «Lediggang er sjelens fiende,» sa Benedikt. Døgnet var oppdelt i nøyaktige perioder som de måtte følge: de skulle f. eks. møtes hver tredje time til andakt, og da sang de i kor av davids salmer. Disse ble sunget igjennom på en uke sammen med andre skriftsteder. Ellers vekslet det mellom arbeid, bibelstudium og to måltider hver dag.

Årsaker.
Grunnen til klosterbevegelsen var i stor mon kirkens tilstand. På den ene side var den blitt «en utpreget geistlighetens kirke» (Hal Koch). Prestene styrte over alt og alle. Lekfolket var blitt umyndiggjort. På den andre side var kirken blitt verdslig og syndige. Saltet hadde mistet sin karft slik at det verdslige og denne-sidige ble dominerende både for geistlige og lekfolk.

I denne feilende kirke oppstod trangen etter å leve mer helt for Gud og avsondre seg fra verden. Derfor ble dette vekkelse i høy grad. Gud kalte dem til dette spesielle livet for å bli en mektig faktor i kristenheten og kirken. «De var kristendommens og kulturens banebrytere i den eldre middelalder,» sier Bergmann.

I første omgang gikk utviklingen slik. De ble ikke «seg selv nok» i klosteret. De levde kanskje mer etter Guds bud og regler enn vi ofte gjør. Vi bør visst være forsiktige med å bare dra fram deres svake sider, men stanse litt for det positive. Munkene hjalp de fattige, besøkte syke og gjorde mange slike «sosiale» gjerninger. De ble misjonærer og sendte forkynnere til steder langt borte. De opprettet skoler hvor lese-og skrivekunsten ble tatt vare på. De dyrket frukt og grønnsaker. Og de øvde seg i barmhjertighet og ydmyke gjerninger. Benedikt taler f. eks. om tolv grader av ydmykhet og 72 måter å gjøre godt på. De tok altså ikke kristenlivet lett.

Men framfor alle slike «verdslige» gjerninger var kanskje bokskrivingen de viktigste for dem: Bibelen og andre hellige (og klassiske) skrifter ble avskrevet og bevart for ettertiden. Mange verdifulle bøker, f.eks. kirkefedrenes skrifter, ville kanskje gått tapt om ikke munkene hadde gjort et så nøyaktig arbeid her. For nøyaktig var det. Ble et eneste ord skrevet feil, måtte hele arket kasseres og skriv på nytt. Dermed var en temmelig nøyaktighet sikret. Og all denne kunnskap tok munkene med sge hvor de kom. Det var f. eks. munkene som introduserte hagebruk og fruktdyrking her i landet. Fra klostrene bredte det seg ut over bygdene og ble til nytte for folket.

Men vi skal ikke nekte for at det dessverre gikk her som så mange andre steder: verden kom inn og grep sinnet. Satan fikk også adgang til klostercellene med sine listige angrep.

Ny klostervekkelse.
Som en ny vekkelse kom så den andre klosterbevegelsen i katolisismens «klassiske tid» - på 11-12-hundretallet. Snart oppstod det flere bevegelser.

900-tallet er ofte kalt det mørke århundre i historien, bl. a på grunn av vikingferdene. Klostrene ble plyndret og ødelagt og mange drept. Midt i denne tiden kom det en vekkelse: Cluny-bevegelsen i Burgund i Frankrike. En greve grunnla et kloster der for å virkeliggjøre Benedikts regler. Dette ble en veldig reformasjon av munkevesenet med strenge regler og mer alvor. Prøvetiden ble nå tre år. Arbeidet ble hardere og reglene mer detaljerte. Og framfor alt krevde de lydighet. Fra Cluny bredte denne «reformen» seg utover til andre kloster, ja, like inn i kirken. De kritiserte de verdslige biskopene for ikke å ta seg av menigheten etter Kristi ord: De er prester, men preker ikke. De er ulver og ikke hyrder.

De krevde bot og et hellig liv. Kirken var en Kristi kirke, sa de. Den måtte være verdig sitt høyer kall. Gudstjenesten ble utført med stor prakt og kirkene ble mer og mer utsmykket, alt sammen for å skape religiøs stemning. Nye kirker ble bygget, større og vakrere enn før.

Nå kom også tanken opp om skille mellom kirke og stat. Den skulle ikke være avhengig av verdslig makt. Men skulle det skje, måtte kirken være den største – d e n skulle herske over verden. Dette ble et av Cluny-bevegelsens store mål. Den som kom til å kjempe mest for dette, var munken Hillebrand som i 1073 ble pave under navnet Gregor VII. Dermed seiret bevegelsen innen kirken. Ganske snart tok imidlertid verdsligheten overhånd. Rikdom og prakt har ofte ført dette med seg, Dermed var også selve vekkelsen slutt.

Som reaksjon mot dette kom en ny bevegelse innen kirken, en reform som snart skulle bli den ledende: Cistersienserne. Her ble fattigdom idealet. All prakt skulle bort fra kirker og gudstjenester.

Bevegelsen oppstod ved klosteret Citeaux i Burgund i Frankrike. Deres ideal var Benedikts regel om et hellig og asketisk liv. Hit kom en dag den unge Bernhard – i 1112. Litt senere dannet han et eget kloster i Clairvaux (den lyse dalen). Dette ble sentrum for en ny stor klostervekkelse. På få år ble et nett av kloster dannet utover Europa. Selv grunnla han 65 klostre. Bernhard gikk foran med sitt eksempel som munk. Fattig og ydmyk gikk han hele livet. Og så strengt praktiserte han faste og askese at kroppen fikk merker av det.

Cistyersiensene var den første virkelige munkeorden. Men det kom flere. En av dem var tiggermunkene. Den viktigste skikkelsen her var vel Frans av Assisi. Han var født i 1182 i Italia og levde et sorgløst ungdomsliv. En dag ble han syk og begynte å tenke over livets alvor. Det livet han hadde levd, kunne ikke gi ham varig tilfredsstillelse. Den 24. febr. 1209 hørte han dagens tekst fra Mat. 10, 7-10. Da ble han inspirert til et nytt livsideal i fattigdom og kjærlighetsgjerninger. Snart fikk han en liten flokk med seg, og de vandret rundt om som en slags lekpredikanter. Dette ble godkjent av pave Innocens III mot at han lovet paven troskap. Flokken vokste fort. Mange ville gå inn under disse Jesu ord: For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.

Frans ville forene fattigdomsidealet med arbeid. Det var altså ikke hans tanke i begynnelsen å tigge alt de behøvde. Bare som en siste utvei ble det tillatt. Det navn de satte på seg selv, var ikke så krevende: De små brødre. Og det var sikkert alvorlig ment.

En ny ordens regel kom i 1223. Da ble tigging nærmest en plikt. Dermed oppstod den egentlige tiggerorden, som ble en av de viktigste ordener. Med tiggermunkene ble hele klostervesenet omdannet: Munkene var ikke lenger bare innestengt bak murene. Nå kom de ut til folket. De dro av sted og preket fattigdomsidealet hvor de kom. De skulle følge Kristus. Disse brødrene kom ut over hele Europa og brakte en vekkelse med seg.

Ja, helt til hedningene kom de. Frans selv dro til muhammedanerne i Egypt og Palestina. Noen av hans disipler nådde helt til det indre av Asia, til Kina og Japan. Her grunnla de en kirke ved slutten av 1200-tallet. Dessverre fikk hedenskapet også denne gang overhånd og forsøket på å kristne Kina ble mislykket. Men noen sjeler ble nok frelst inn i Guds rike. For det var misjon. Og en har sagt at Frans var den «katolske hedningmisjonens far» (Holmquist).

Frans var en hellig og ydmyk mann. Og han så farene ved å være tigger. Han opplevde også den såkalte «stigmatisering», dvs. han fikk slike sårmerker som Kristus hadde. Mot slutten av sitt liv dro han seg tilbake for seg selv med noen venner. Noen ganger kunne han gå opp på et fjell og være der i bønn i timevis til han fikk disse sårmerkene på kroppen. Slikt har også skjedd senere med andre.

Vi skal ikke vurdere klosterbevegelsen så mye her. Men det ser i alle fall ut til at utgangspunktet og begynnelsen var ærlig ment, og de hadde et ønske om å berge sjelene fra verdslighet og synd. Men utviklingen var ikke alltid så god. Synd og fristelser fulgte med dem også i klosteret. Ingen blir fri dette her i livet. Noen av arbeids-og levemåtene deres virker også fremmede for oss. Men vi skal ikke være så snare til å dømme det som vi kjenner lite til. – Men det kom i alle fall nye vekkelsesbevegelser ved slutten av det vi kaller Middelalderen.

fredag 17. januar 2014

4. Vekkelse. Eneboere.



III. Klosterbevegelsen.

Middelalderen var en mørk tid for kirken og kristenlivet. Det er det vel ingen tvil om. Behovet for vekkelse var stort. Men lite skjedde i den offisielle kirke. Likevel var det noen som var våkne og som ville leve og tro på Bibelens ord. To grupper kan vi i alle fall nevne nå.


1. Eneboere.

Den offisielle kirken ble mer formalistisk med årene. Men mange ønsket å leve mer helt for Gud i sitt personlige liv. Det var trolig et ærlig ønske hos mange om å skille seg med verden og dermed de syndige ting. Det begynte visstnok i Egypt og spredte seg fort over et stort område. Ørkenen ble tilholdssted for tusener på 2-300-tallet.

Den første eneboer var en koptisk bonde – Antonius f. ca. 250 e. kr. Han ble signalet til det såkalte eremittlivet. Han flyktet ut i ørkenen for å leve i ensomheten: der ville han møte Gud og leve i kontakt med ham. Fra ca. år 305 kom så flere og flere for å leve det samme livet. Antonius var forbildet og han ble høyt aktet. Under den diokletianske forfølgelsen besøkte han en gang Alexandria for å styrke de kristne. Denne underlige støvete mannen fra ørkenen i de grove klærne og med sitt lange hår og skjegg vakte oppsikt. Selv hedningene ble forundret og grepet av hans alvor og nidkjærhet. Og eksemplet virket. Mange fulgte med ham ut i ørkenen. Særlig etter hans død i 356 kom mange nye. Det ble nesten en motesak å bo for seg selv.

Snart begynte det å bli system i dette også. Rundt Antonius vokste det fram en hel liten eremittby. De bygde seg små hytter eller gravde seg inn i fjellet. Smale veier ble anlagt mellom hyttene, og hver eremitt hadde gjerne en liten hage der de dyrket mat. Senere ble det et slags munkeliv med kloster og egne lover og forstandere. Den første som fikk dette i stand var egypteren Pachomios som levde som eremitt nord for Thebe. Her samlet han en del eneboere i et felles hus med mur omkring. Her var det et fellesskap mellom dem. De måtte ikke gi bindende løfter for livet som i senere kloster, men de skulle være absolutt lydige mot sin forstander.

Fellesskapet ble tydelig også ved at de spiste sammen, hadde like klær m.m. Huset ble snart fullt og ny slike klosterhus oppstod. Ja, en hel organisasjon av kloster og eremittkolonier fantes nå i Egypt. Og det spredte seg til andre land også. Klosterlivet i denne form kom til Palestina, Syria og videre til Lille-Asia og Europa.

Det gikk imidlertid med dette som med så mange andre bevegelser: det utartet seg. Djevelen flyttet også med ut i ørkenen med sine fristelser. Og for enebeoerne ble eremittlivet og fromhetsøvelser et kjennetegn på sann kristendom. Den som drev flest fromhetsøvelser og gjerninger var den beste kristen. Dette utviklet seg til askese som kunne få helt fantastiske former og utslag.

Best kjent er Simon Søyleboeren, død 459. Han bodde på søyler nesten hele sitt liv, de siste 30 år på en 20 meters høy søyle og 4 kvadratmeter stor på toppen. Han var stadig i bønn og rytmiske øvelser. En dag skal han ha bøyde seg ned om lag 1244 ganger. Men da stoppet de å telle. Andre krøp omkring på alle fire og spiste gress. Og noen dro fra sted til sted som tiggere. Slik kunne altså en slags vekkelse utvikle seg i gal retning.

Flere ting virket med til at eremittlivet oppstod. Verdsligheten i kirken var en viktig faktor. Og det er dette som bl.a. gjør at en kan kalle det en vekkelse: De ønsket å leve helt for Gud og være i nær kontakt med ham. De mente at dette kunne de best gjøre i ørkenen. Men ønsket om å flykte fra denne verden har også virket med. Det har vel sitt utspring i den kristne lære om at vårt egentlige hjem er i himmelen. Dette livet er bare venterommet til det evige.

Vi bør også merke oss at en viss trang etter mysteriefromhet, påvirket av orientalsk religion, har vært en faktor. Dette hadde også som følge askese, for mysteriereligionene lærer at materien er av det onde. Historikere har også pekt på at den sosiale nød var stor i Egypt på denne tiden, og forfølgelsene av de kristne under keiser Diokletian.

Vi bør imidlertid ikke få inntrykk av at det bare var eremitter på 2-400-tallet, og at kristendommen i det hele var unaturlig og verdensfjern. Det var en mektig misjonsperiode og Guds rike vokste mye. Vi kan kanskje vanskelig tenke oss slike vekkelser i vår tid. År 225 var det over 20 bispedømmer øst for Syria og Palestina (Israel). Armenia fikk kristendommen som statsreligion ca. år 300. Da var også kristendommen kommet til Persia, slik at keiser Konstantin kunne si til kongen av Persia: «Jeg er henrykt over å høre at Persias fagre områder blir smykket av de kristnes nærvær».

Allerede i år 635 er kristendommen kommet til Kina – under Tang-dynastiet. Den ble mottatt av keiseren og kom til å blomstre i ca. 300 år der. 35 kristne skrifter ble oversatt til kinesisk, og vi har vel lov å tro at mange fant fred med Gud der. Mange mener at apostelen Tomas dro til India og forkynte evangeliet der ca. år 50. De såkalte Tomas-kristne i Sør-India hevder at det var slik. Jeg har selv vært i området og hørt om det.

Vi vet også at kristendommen i de første århundre etter Kristus var en mektig faktor i Nord-Afrika. Kirkefaderen Augustin var f. eks. derfra. Store forfølgelser raste i Egypt på 22-300-tallet som viser at det var kristne der. Den koptiske kirke i Etiopia er også vitnesbyrd om kristendommens framgang i det området.

Slt dette viser med all tydelighet at den kristne tro bredte seg ut med veldig kraft i den første tiden. Vi undervurderer visst ofte dette og mener at v å r  misjonstid er enestående. På tross av kjettere, lærestrid og kanskje svalt kristenliv gikk den nye lære fram med stor fart. Massene ble omvendt – selv om vi ikke vet om de fikk et bevisst og personlig møte med Herren Jesus. Det skjedde i alle fall noe.

søndag 12. januar 2014

3. Vekkelse i NT.



2. Vekkelser i Det nye testamentet (NT).

Etter en lang og mørk åndelig natt på 400 år, uten vekkelse og liv, ble det født en gutt i en fjellby i Juda. Johannes ble han kalt. Han var uvanlig – sterk i ånden. Han bodde i ørkenen til han en dag fikk hrøe Gud tale til seg: Guds ord kom til Johannes, står det. Og dette drev ham til å forkynne i hele landet omkring Jordan. Folk kom i tusental til den unge, sterke mannen. Mat. 3, Luk. 3.

Hva fikk folket høre der, hva var budskapet?

Det var en enkelt og sterkt budskap som grep folket. Det ser ut til ata han hjadde en underlig makt over skarene der i ørkenen. Og just dette budskapet hadde makt over sjelene. Og hva var budskapet hans?

Det første var hans sterke formaning til omvendelse. Det betyr sinnsforandring. Det er noe som skjer med mennesket på det indre plan. Sinnet blir nytt. Det var ikke bare den ytre omvendelse Johannes talte om, men den indre. Det nye sinn. Det som v i l  leve etter Guds vilje. Og den omvendelsen må Gud utføre. Men der er ingen ting som tyder på at Johannes talte som om folket bare kunne vente til Gud gjorde det! Nei, ordet lød tydelig og skarpt: «Omvend dere!» Det er en utfordring- noe de skal gjøre. Det ytre tegn her var at de skulle la seg døpe. Forkynnelsen var en mektig refselse av synden. Den kunne ikke tåles.

Dernest talte han om syndenes forlatelse. Men merk: Det var etter omvendelsen. Tonen var klar: Gud ville tilgi synderen, derfor kunne de komme. Det er et viktig element i vekkelsesforkynnelsen. For det vakte menneske trenger tilgivelse.

Men Johannes talte også om livet etter omvendelsen. De skulle bære frukter som er omvendelsen verdig. Det nyttet ikke å store på at de var Abrahams barn dersom livet var feil. Når folket spurte hva de skulle gjøre, talte han om så konkrete ting som å gi mat til de som ikke hadde noe. Vekkelsen måtte føre til resultat, ellers kom dommen. Domsforkynnelsen er et viktig element i forkynnelsen i all vekkelse. Typisk for Johannes var også de dristige bilder og lignelser han brukte. Dommen var som øksa som var klar til å hogge. Folket var ufruktbare trær. Dommen var kasteskovla i Guds hånd, folket var hvete og agner. Det var tydelig tale som folk forstod. Derfor kom de. Her var ikke lange endeløse spekulasjoner om loven som fariseerne drev med.

Blant det andre som Johannes talte om var også om Lammet som bar hele verdens synd. Joh. 1, 29. Forsoningen ved lammets blod var det eneste håp for dem. Derfor skulle de komme til Jesus og ikke være opptatt av ham. Johannes var ydmyk og liten og viste folket til Jesus. «Han skal vokse, jeg skal avta.» An hele sitt hjerte ville han at folket skulle følge Mesteren. Det var hans lidenskap.

Og folket kom. «Hele Judea dro ut til ham.» Og blant de som ble omvendt her, var noen av Jesus apostler. Det var vekkelse i Israel, større enn noen gang. Men der var også hyklere, slik det ofte er i vekkelse. Men oppdaget Johannes det, ble han harm: Hvem lærte dere å fly fra den kommende vrede, sa han.

Det gikk med ham som med så mange Herrens vitner som taler sannhet: Han ble martyr. Grunnen var ganske enkelt at han talte Ordet slik det var, han forkynte Guds urokkelige vilje uten omsvøp. Guds krav var det samme til fiskeren som til kongen. Herodes levde i åpenbar synd, i hor. Og Johannes våget å si det rett ut: Det er ikke tillatt for deg å ha henne (dvs. hans brors hustru). Og snart lå Johannes’ hode på et fat til forlystelse i et selskap for Herodes’ venner, Mat. 14, 1-11.

Så kom Mesteren, Guds egen Sønn. Han begynte sin virksomhet med de samme ordene som Johannes: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. På sine reiser i Judea og Galilea talte han stadig om riket. Hans lignelser var enkle og klare, og folk hørte på ham. Men prester og fariseere som trodde de kjente loven og burde vise folk veien, ble forarget. Jo klarere og skarpere Jesu forkynnelse var, desto mer forarget ble de. Slik har det visst ofte vært i vekkelsestider: de autoriserte Guds tjenere stenger ofte for det spontane frembrudd av Guds rike. Men de fattige hørte ham. En dag reiste han gjennom Samaria – der burde en jøde ikke dra! Det var ikke et godt forhold mellom jøder og samaritanere. Men Jesus møter en synder der, en synder som bekjenner og tror. Og en som vitner om sitt møte med Jesus. Og da kom folket og det ble vekkelse. Hele byen ville høre, og mange trodde på ham. Joh. 4.

Et trekk ved Jesu vekkelse var helbredelse. Mange syke kom til den alvorlige mannen og ba om hjelp. Det fikk de alltid. Og jo flere som ble helbredet, jo mer utbredte vekkelsen seg. Det var som om folket forstod at her var Gud. Var det tilløp til spott eller sensasjonstrang, advarte han bestandig. Det skulle ikke fortelles videre. Og til fariseerne sa han rett ut: Hvorfor tenker dere ondt? Helbredelsen skulle være til tegn på at Jesus hadde makt til å tilgi synder.

Men også han måtte møte døden. Og det var de religiøse som drepte ham. En vekkelsens mann hadde han imidlertid vært, selv om det var lite følelsesrus i hans møter. Men hans vekkelse bestod i at han sa sannheten til folk. Han kunne kalle de høyeste og lærde for kalkede graver om han visste at det var sant.

Noen tid etter at Jesus hadde vært i Samaria kom en ny vekkelse til bygdene der. Denne gang var det Filip som forkynte Kristus. Også da var det tegn og under, og folk tok imot budskapet.
Vekkelsen var stor. Men falske brødre kom også her: Simon. Peter visste hva som manglet ham, en sann omvendelse. Det er kallet og budskapet i en vekkelse. Det gjelder også troende. De gamle talte som kjent om daglig omvendelse. Det ligger noe viktig i det.

Men vekkelsen framfor noen andre i den første tiden er vel det som skjedde på pinsedag. Apg. 2. Noen få redde og forskremte menn mottar Ånden på en ny måte. Og se hvilke resultater! Den «feige» Peter står fram for en tusentallig forsamling i Jerusalem og forkynner at Kristus er verdens Frelser. Han er jødenes Messias og deres eneste håp. Og resultatet ble at ens kare på 3000 mennesker ble frelst og døpt. Det er begynnelsen til et brodersamfunn som verden ikke har sett maken til.

«Alle dei truande heldt seg saman og hadde alt felles,» står det. Og vekkelsen fortsatte. «Herren la kvar dag dei til kyrkjelyden som let seg frelsa.» Ein av desse dagane kom eit nytt storinnrykk i Guds rike. Peter og Johannes hadde helbredet en mann ved den fagre tempelport, og de talte Ordet til folket. Det førte til at de ble kastet i fengsel. Men forkynnelsen hadde båret frukt: 5000 ble omvendt. Mange var tilreisende fra andre land og steder, og de tok budskapet med seg hjem. Slik forplantet vekkelsen seg til nye steder. De forkynte evangeliet om Guds rike og det de selv hadde opplevd. Nye menigheter ble stiftet i Romerriket. Vi finner f. eks. en flokk disipler i Damaskus i Syria en tid senere da Saulus (Paulus) reiste dit for å fengsle dem.

3. Aposteltida.


Og Paulus ble den største vekkelsespredikanten nå. Etter 14 år i stillhet drar han ut med evangeliet. På lange misjonsreiser vinner han mennesker for Gud. Det skjedde noe rundt omkring i Romerriket i disse årene. Han hadde en spesiell arbeidsmåte. Han besøkte de store byene og stiftet menigheter der. De ble et slags sentrum i sitt område, og vekkelsen spredte seg ut derfra. Byene var ofte handelssteder der det kom mye folk på reise. Der møtte de en levende kristenflokk. Paulus besøkte ofte jødene først i synagogen. Han ville knytte sitt arbeid til det som allerede var på stedet. De tjente den samme Gud. Men Kristus som Messias var ukjent for dem. Når jødene avslo frelsen, vendte han seg til hedningene i byen. Og der ble budskapet ofte godt mottatt. Han vitnet om sitt møte med Jesus utenfor Damaskus, og talte evangeliet om ham som vår eneste rettferdighet. Og mange ble omvendt.

Men Paulus fikk oppleve noe som skulle følge vekkelsen senere. Der noen blir frelst, blir andre forarget. Han ble jaget fra by til by og til slutt fengslet. Martyrdøden ble trolig hans slutt på livet, som det har blitt for mange evangeliske vitner.

Vekkelsen i Filippi fengsel var enestående. Paulus og Silas er fengslet, og de synger lovsanger til Gud. Da kom et jordskjelv og de var fri! Men Gud hadde gjennom dette talt til fangevokteren. Det ble den ytre årsak til at han og hans familie kom til troen på Gud. Slik fortsatte det. I by etter by forkynte han evangeliet. Alle steder ble det vekkelse og folk ble frelst.

Den mektigste vekkelsen var kanskje i Efesus. I to-tre år talte Paulus Guds ord der. «Alle som bodd ei Asia fikk høre Herrens ord,» står det. Asia betyr der det distriktet i Lille-Asia der de var.

En veldig kraft og nåde var med Paulus i denne tiden. Til og med en svetteduk han hadde hatt på seg, kunne være redskap til helbredelse. Slik stadfestet Gud Ordet. Vekkelsen hadde makt slik at falske brødre som etterlignet Paulus, ble irettesatt. Folk som hadde drevet hedenske kunster, kom med sine bøker og brente dem offentlig slik at alle så det. De representerte store verdier – 50.000 sølvpenninger gikk til spille. For dette var satans verktøy. Vekkelsen hadde gitt resultat, og Herrens navn ble priset.

De første kristne var brennende i sin iver. Hver dag ble noen frelst. Etter få år var det sikkert tusenvis av kristne spredt over hele Romerriket. Men det ser ut til at kristendommen nådde lengst når det var forfølgelse mot de kristne. Det er sant at «martyrenes blod er kirkens sæd». «Kirkeskipet seiler best i motvind,» heter det også. Vi vet at Paulus før sin omvendelse var med å rydde ut de kristne. Det var jo det han skulle i Damaskus da han møtet Jesus. År 64 måtte en del lide martyrdøden i Rom under keiser Nero. Man tror at Paulus og Peter ble drept da. Se også bloggene om forfølgelse: http://bibel-kurs.blogspot.no/2013/10/1-martyrhistorien.html. Og, eller: http://artiklerndh.blogspot.no/2013/11/martyrhistorien.html. (I den siste er hele martyrhistorien samlet, i en stor og noe tung blogg.)

Og da Jerusalem ble ødelagt i år 70, måtte mange kristne flykte ut av byen og landet. Da dro mange kristne til Syria, Lille-Asia og Arabia. Antiokia i Syria ble nå sentrum for kristen forkynnelse og virke. Det var derfra Paulus dro på misjonsreis.

Guds rike vokste. En grunn er at de troende som flyktet bort fra Israel, forkynte evangeliet der de kom. De kristne var vitner, som Jesus sa de skulle være.

lørdag 4. januar 2014

2. Vekkelse - i GT.



II. Vekkelser i Bibelen.

La oss først se litt på de vekkelser som Bibelen forteller om. For der finner vi noen vekkelser, både små og større bevegelser. Noen ganger er de inngående skildret, mens andre er nevnt kort. Vi kan sikkert lære mye av å lese om de bibelske vekkelsene.

1. Vekkelser i GT.

Vi møter vekkelse i Det gamle testamentet (GT). Det var særlig profetene som var vekkelsespredikanter der. Vi merker den vekkende tone også ellers i Skriften. Mennesker var grepet av Gud og kalt til å forkynne et budskap. Det var Gud som talte gjennom dem. Det er alltid begynnelsen på en vekkelse.

Den aller første vekkelsen i Bibelen skjer i Edens hage etter syndefallet. Da Adam og Eva bant fikenblad om livet etter syndefallet, var det et uttrykk for å skjule sin skam. 1. Mos. 3,7. Da står det at de hørte Herren vandre i hagen. Vekkelsen kan kjennes på at vi merker Guds nærvær når vi har syndet. Og det gjør synderen redd. Derfor skjulte de seg mellom trærne i hagen. Da kalte Gud på Adam, v. 9: Hvor er du? Og det er neste trinn i vekkelsen: Gud kaller på synderen, han vil ha ham i tale.

Hvor er du? Det er vekkelsen. Spørsmålet er eksistensielt. Nærgående og påtrengende. Er du i Guds rike, eller utenfor. Det er hele problemstillingen. Og kan en svare rett på det, er en vakt. Men betegnende er det at Adam ble redd- og skjulte seg. Det viser seg at dette skjer ofte i vekkelsen. Skjuler en seg, blir resultatet som for Adam: Man blir drevet ut av Edens hage, bort fra livsens tre og Guds nærhet.

Denne første vekkelsen viser altså noen grunntrekk ved vekkelsen. Og vi møter mer senere. Lenge, lenge etter møter vi en stor vekkelse i Israel. Den 26 år gamle kong Josias i Juda fikk en dag i året 622 f. kr. besøk av sin statsskriver, Safan. Han fortalte at ypperstepresten Hilkias hadde funnet en bok i Templet. Det ser ut som at boken var ukjent for presteskapet og folket. Men Safan leste den opp for kongen. «Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær» (2. Kong. 22, 11). Det viser at lovboka gjorde inntrykk på ham, og han tok den alvorlig. To ting ble sikkert klar for Josias den dagen: Han forstod det var Herren som talte i boka, og han visste at det som stod der, ville skje. Det viser hans reaksjon etterpå.

Men han forstod ikke alt som stod der. Han måtte ha forklaring på det. Derfor ber han noen spørre Herren om innholdet. Alt dette er tegn på vekkelsen. Og da profetinnen Hulda hadde forklart at ulykke skulle komme over folket fordi de hadde syndet, ble det vekkelsesmøte. Kongen selv kalte folket sammen, både eldste, prester, profeter og hele folket – også de små. Ingen var for ringe og ingen for gode til å være med i vekkelsen. Og dette var vel det underligste vekkelsesmøte som er holdt: Kongen selv står fram og leser fra Herrens ord. Alt som var skrevet ble lest.

Hvilken bok var det? Mange mener det var Mosebøkene eller kanskje 5. Mosebok. Der er jo loven gjentatt. Det viktigste var at folket ble klar over at de ikke hadde holdt Guds ord. De hadde syndet. Det gjaldt også prestene. Og det er en viktig del i vekkelsen. Hele folket gikk nå inn i en pakt med Herren. At dette var alvorlig ment, viser resultatet av vekkelsen: Ba’als-prestene ble avsatt, avgudsbildene revet ned og knust.

Det er gripende å lese om alt det Josias gjorde for å reformere tempeltjenesten og livet i Juda. Etter reformarbeidet holdt de påske, I 2. Kong. 23, 22 får vi opplysningen om at de ikke hadde holdt påske siden dommerne regjerte i Israel. Så langt var frafallet kommet i landet: de glemte sin viktigste høytid. Tempeltjenesten og høytidene var en viktig del i Israel.

Tjenesten kom i sin rette skikk etter dette. Gud ble sentrum. Og derfor får Josias det vitnesbyrdet at det aldri før hadde «vært noen konge som han, noen som slik hadde omvendt seg til Herren av hele sitt hjerte … etter hele Mose lov, og etter ham oppstod ingen som ham».

Men merkelig nok fikk ikke vekkelsen varige resultater. En mannsalder senere måtte Herren bortføre også dette folket. Juda ble ført bort til Babylon. For Herren kan ikke tåle ondskap og synd, verken i GT eller i NT. Vi er ikke noe unntak i så måte.

Senere hendte noe lignende. Nå var ikke boken helt glemt og nedstøvet som i Josias’ tid. Men folket levde ikke etter den. En dag samlet folket seg i Jerusalem og ba Esras, den skriftlærde, om å lese av Mose lov. Og han leste fra tidlig om morgenen til midt på dagen. Deretter ble loven tolket og utlagt av andre – «så de skjønte det som ble lest». Og da gråt folket. Dagen etter kom lederne til Esras igjen for å få nærmere rede på loven. Da ble det klart for dem at de hadde glemt en viktig fest – løvhyttefesten. Den var ikke holdt siden Josvas tid. Og nå feiret de den – med stor glede.

Likevel var ikke vekkelsen slutt med det. Tre veker etter kom folket igjen sammen for å høre Herrens ord. Og de stod og hørte Herrens ord en fjerdedel av dagen, og deretter avla de bekjennelse og tilba Gud en fjerdedel av dagen. De var hungrige etter å høre, og de bekjente sine synder i flere timer. Levittene ba da en lang bønn som sluttet slik: «Vi er i stor nød.» Vekkelsen fikk også nå praktiske resultater: De gjorde en fast pakt med Herren (2. Kong. 233, 3). De skilte seg av med de fremmede «for å leve etter Guds lov». Det ble slutt på ekteskap med hedningene, og de påtok seg forpliktelsen til å støtte Herrens hus.

Vekkelsen hadde båret frukt. Og det ser ut til å ha vært alvor. Det var Ordet som korrigerte og veiledet folket. Det ble normen for alt. Og det er den rette frukt av vekkelsen. (Nehem. 8).

Men ikke alltid ble det slike frukter av vekkelsen. Noen ganger førte det til forherdelse i folket. Profeten Jeremias hadde f. eks. talt 23 år uten å se særlige frukter. Han sier rett ut til dem: «Dere hørte ikke.» Da fikk han et særlig budskap fra Gud: På grunn av sine synder skulle folket føres bort til Babel og bli der i 70 år. «Dere vakte min harme ved deres henders verk, sier Herren.» Det var budskapet nå. Ja, hele Jerusalem og templet skulle forgå. Jer. 25, 11ff; 29,10ff.

Men Jeremias var ikke alene om å tale. Det var falske profeter i landet, og de preket frafall og trøstet folket. Og de hørte gjerne på dem. Men Jeremias’ ord gikk i oppfyllelse.

Slik gikk mange profeter omkring og talte, ofte mot synd og frafall. Resultater ble det ikke alltid. Ikke alle profetene fikk oppleve det Haggai gjorde. Han refset folket og stattholderen for at de arbeidet på sine egne huis, mens templet forfalt. Derfor gikk det så dårlig for dem. Men han var sendt av Gud, og folket hørte. Og de ble grepet av budskapet og av saken. Hele folket kom og arbeidet på herrens hus, står det, Haggai 1, 14.