Jesaja kap. 1 - del II.

Lærdommer fra Jesaja kap. 1.

Del II.

4 Ve det syndige folk, det folk med tung misgjerning, den yngel av ugjerningsmenn, de vanartede barn! De har forlatt Herren, har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham.

Når Gud roper VE over noen, er det ikke et positivt ord, slik noen har gått inn for. Det ligger nok et ønske og en mulighet for et nytt liv og ny nåde, men domstanken er sterk.  Jesus ropte VE over hyklerne i sin tid, Mat. 23, 13ff. Og han sier direkte at det har med dom å gjøre, v. 14.

Her gjelder det nettopp synden hos folket. Og da kommer alltid dom om ikke synden blir gjort opp, Jes. 1, 18ff. «Ve det syndige folk,» sier han. Her bruker han et samleord om all synd. Senere vil han taler mer om enkeltsynder. Og vi ser at det ikke bare gjelder lderene, men selve folket. Gud følger nøye med det som skjer i verden, og ingen ting unngår hans blikk. Det ser vi f. eks. av Salme 14, 2: Han skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se … Det gjorde han med det gamle Israels folk, og det gjør han i dag.

Hva ser Herren? Et syndig folk, et folk tynget av misgjerning. Synden er tung å bære – for enkeltpersoner som for et helt folk. Men det er først når vi ser at synden er synd at den blir tung. Den blir en byrde for samvittigheten og tankelivet. Vi kan stri med slike synder gjennom mange år hvis vi ikke får gjort opp og tatt imot tilgivelse. «Et syndig folk» kan også bety en stadig og vedvarende handling som er blitt til vane for dem, som Edw. Young peker på. Det står i skarp kontrast til det kallet og den oppgaven folket hadde fått av Gud.

Det er også – som Gullgruben peker på- en byrde for Gud. Det er tungt for ham å tukte sitt folk. Han roper ikke VE over folket med glede. Det var tårer hos Jesus da han så Jerusalem som vendte ham ryggen. Og det er sorg for Guds eget folk på jorden når verden synder og forakter Gud Herren. Likevel må det skje. Guds rettferdighet krever det.

Ætlinger av ugjerningsmenn, sier han videre. Det taler om forfedre som også hadde syndet. Og her taler vi ikke om såkalte «uunngåelige synder» i tankeliv m.m. Her er synd virkelige og konkrete onde handlinger mot Gud og mennesker. Og det står i skarp kontrast til det folket skulle være etter pakten med Abraham og Moses. De skulle være til velsignelse, ja, for alle folk.

Likevel er de barn! Gud vil kjennes ved dem selv om de nå er vanartede og korrupte. Gud er alltid trofast mot sitt kall, selv om enkeltpersoner kan gå bort fra Gud. Han velger seg ut en rest som vil følge ham. Slik er det til alle tider. Det er vår sorg at så få ser ut til å se alvoret i sin egen tid. Det er lett å tenke tilbake på historien og synder som ble gjort da.

Men det Jesaja skriver er ikke folkets egen vurdering. Noen enkelte kan ha sett det og sørget over synden. Det Jesaja skriver er Guds vurdering av Israel. Den er alltid korrekt.

Det samme gjelder de tre neste karakteristikker: «De har forlatt Herren, har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham.» Å forlate noen er en frivillig handling. Som Luther sier er det å «forlate den sanne tilbedelse av Gud, nemlig troen og kjærligheten». I Guds rike er alt bygget på tro som Paulus sier så klart både i Galaterbrevet og Romerbrevet. Da er det ikke en ytre form for gudstjeneste og tilbedelse de har sluttet med. De har forlatt den Hellige Israels Gud. Da eier de ikke lenger frykten for Herren, men har derimot vanhelliget ham. Og det kommer av at de ikke lenger har troen og tilliten til sin Gud. Da er frafallet inntruffet og kommet bort fra ham.

5 Hvorfor vil dere la dere slå fremdeles? Hvorfor øker dere deres frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt.

Nå kommer spørsmålet: Hvorfor? Det er egentlig uforståelig at et Guds folk kunne være slik og handle slik med sin Gud. Gud forstår det nok, men han stiller spørsmål for å vekke tilhørerne.

Hvis de fortsetter å fornekte sin Herre, vil dommen komme. Han må «slå» dem. Og ved å fortsette vil de øke sitt frafall. Det vil aldri stanse av seg selv, men hele tiden legger mer frafall til frafallet – altså akkumuleres.

Dette ser ut som en åndelig «konflikt» mellom Guds barmhjertighet og hans rettferdighet, hvis vi tenker menneskelig. Men folket forstår det ikke. De skjønner ikke at de stadig kommer lenger bort fra sin Gud, og dermed vil ny straff komme over dem.

Hele folket er åndelig sykt: Hvert hode og hvert hjerte. Det er to viktige deler av vårt legeme og liv. De taler om liv og død – hjertedød og hjernedød. Og dette er de viktigste deler av legemet. Uten dem er det bare død. Og det er hvert hode og hvert hjerte. Egentlig uttrykker det hele det jødiske samfunn på Jesajas’ tid. Det er ikke fullstendig ødelagt, men sykt og svakt. For folket har mistet kontakten med sin Gud.

Ordene hode og hjerte kan også bety det ytre og det indre, som Young peker på. Selv om det ytre livet kan synes bra, behøver det ikke være rett i Guds øyne. Vi skal aldri la oss blende av en fin fasade. Ellers er det hjertetilstanden som er avgjørende om vi har det rett med Gud. Her er alt galt, og derfor blir folket som folk rammet av Guds dom.

6 Fra fotsåle til hode er der intet helt på det; sår, buler og friske slag! De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke utbløtt med olje.

Dette verset går videre med å konkretisere situasjonen. Med talende uttrykk og ord viser han at hele folkelegemet, Israel, er kommet bort fra sin Gud og Herre. Det er ikke ødelagt på noen punkt eller deler av folket. Alt er skadet, fra hode til fot. Det er dette uttrykket Per Nordsletten bruker i en sang: «I fra hode til fot, hjertets innerste rot kun en eneste masse av synd.» Der bruker han uttrykket om det enkelte menneske slik vi er av naturen – det NT kaller «kjødet».

Jesaja bruker det om hele Israels folk. Det var Guds eneste utvalgt folk på profetens tid. Men det er like sterkt her. Men her tenkes ikke på enkeltmennesker, men på hele folket. Profeten vil på Guds bud vise hvor sørgelig situasjonen for folket er just da. Hele Israel var altså åndelig sykt – fra den laveste (fot) til den høyeste (hode). I Guds rike har ingen fordeler om de står «høyt på strå».

Deres åndelige sykdom blir beskrevet med flere ord: Ingen ting er helt, der er sår, buler, slag. Det er alt bilder på noe som er ødelagt og ikke slik som det skulle være. Noen tenker at dette er Herrens straffedom over dem, både eksilet i Babel og andre ulykker. Kanskje kan det også være sår som synden og deres ulydighet har gitt dem. Gud bruker mange ting for å stanse folk for å føre dem tilbake til seg.

Neste steg i beskrivelsen er at folkets ulykke ikke er blitt behandlet og dermed helbredet. De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke utbløtt med olje. Bildet er fra sykepleien. Et sår med betennelse ble før i tiden presset sammen slik at materien kom ut og såret ble renset. Det er nødvendig om det skal bli friskt. Deretter må det legges forbinding på såret for å bevare det rent. Her er det åndelig ment, og vi kjenner til det fra kristenlivet. Det er unyttig legge plaster på et urent sår – det kan føre til f. eks. blodforgiftning og til og med død.

Det siste uttrykket «å bløte med olje» Yri (Bibelen – Guds ord) oversetter dette med «lindre med olje». Olje ble brukt til å behandle sår og gjøre det mykt så det lettere kunne gro. Det tales altså her om behandling av syke og helbredelse og samtidig lindre smertene. Som eksempel kan nevnes at de gav kong Herodes den store et varmt oljebad da han ble dødssyk.

Anvendt på Israel er ikke dette blitt gjort. Når man ikke omvender seg fra synden, renser sårene og lever med utilgitt synd, kan vi heller ikke unngå konsekvensene. Det vil Jesaja viser her, og det gjelder også vår egen tid.

7 Deres land er en ørken, deres byer oppbrent med ild; deres jord oppetes av fremmede for deres øyne, og en ørken er der, som etter fremmedes herjing.

Situasjonen blir videre forklart og gjort tydelig for oss. Det gjelder hele landet, byene og jorden. Alt er berørt av den dommen som venter folket og som kanskje delvis er skjedd i mindre skala. Versene står i nåtid (presens). Men profetisk strekker budskapet seg inn i fremtiden. Nord-riket (Israel, eller ti-stammeriket) ble bortført til Assyria i 722 f. Kr. Men heller ikke sør-riket, Juda eller to-stammeriket var trygg. De ble senere bortført til Babel og Jerusalem falt i 587 f. Kr. Dette var i første omgang en endelig dom for folket.

Men allerede før Assyria tok nord-riket gjelder altså disse uttrykkene om landet: Det er en ørken og byene er brent og fremmede folk tar grøden. Dette er som et dødsrike det ikke er mulig å leve i. Når profeten maler bildet så tydelig, skulle vi tro at folket våknet. Men det gjorde de ikke. Synden satt så fast i dem at de fortsatte på den samme vei. Det er en av farene ved å leve i synd.

De levde i en ørken som når en fremmed hær hadde rast gjennom landet og brukt «den brente jords» taktikk. Da er det ikke mye igjen. Derfor er det et håpløst bilde profeten tegnet av sitt folk. Og hvordan er det med vårt eget folk just nå?

8 Bare Sions datter er blitt igjen som en løvhytte i en vingård, som en vekterhytte på en agurkmark, som en kringsatt by.

I den mørke tiden var det likevel en solstråle som trengte gjennom. I håpløsheten var det et glimt av liv i ørkenen, som en oase i Sahara. Bare Sions datter er igjen, sier han. Det er en svært liten del av Israels folk, noen trofaste som holder fast ved Herrens ord og følger hans veier.

Vi må antagelig ikke forestille oss disse som en samlet flokk på et geografisk sted. Trolig var det mange enslige blant dem, også små familier som var alene som troende i en landsby eller et distrikt. Ofte er det slik åndelig talt.

Men de hadde lite åndelig kontakt med andre og følte seg nok ensomme. De hadde åndelige motstandere omkring og var som en kringsatt by. De bodde i en ensom vekterhytte ute på marken og i en løvhytte i vingården. Bare Sions datter levde et sant og rett liv med sin Gud. – Slik har det nok ofte vært omkring i Norge også. Jeg var selv alene som kristen i hele vår del av bygda i ungdomsårene. I slike tider har vi mye bruk for Frelseren. Han er vår eneste tilflukt.

– Profeten fortsetter i neste vers med samme tanke:

9 Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, levnet oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.

Når kaller han denne lille flokken for en «rest». Det er uttrykk for Guds folk og Guds rike på jord. Her gjelder det jødefolket, Israel. Det er den troende del av folket. De har bevart troen gjennom og lever med sin Gud. Men det er viktig å se her at dette er Guds gjerning: Herren har levnet oss en rest. Å være et Guds barn er alltid nåde. Ingen er det av egen fortjeneste.

Det er også sant at Gud har gitt Israel et løfte om at det alltid skal være en slik rest igjen av folket. Selv om mange faller fra i verdslighet og synd, vil det være noen som går på Guds veier, som dikteren sa. Fortolkeren Fr. Delitzsch sier det slik: «Israel som folk er uutslettelig i kraft av Guds løfte» (sitert etter A. Hoaas’ fortolking i «Bibelverket», s. 74).

Dette har vi også sett i historien. Noen ganger så det ut som om folket skulle bli totalt utslettet. Det har skjedde mye gjennom forfølgelsene ned gjennom tidene, i Spania, Russland, Tyskland m.m. I dag er det vel mest i islamske land og i noen kommuniststater og totalitære regimer det skjer. Men det fins antisemittisme i mange andre land. Noen trodde de kunne og skulle utrydde jødene totalt, som nazi-Tyskland.

Men det har ikke lykkes. Guds løfte sier at jødene skal bestå, for de er Guds utvalgte og spesielle folk.

Likevel – ved siden av de sanne jøder har det trolig til alle tider vært verdslige jøder slik som på Jesajas’ tid. De blir nå sammenlignet med noen i Israels historie som alle kjenner, nemlig Sodoma og Gomorra. Uten den troende rest, ville de altså fått samme skjebne som disse Dødehavs-byene.

I 1. Mos. 19 finner vi historien om dem. Lot bodde der sammen med sin familie. Han og døtrene ble berget av Herren, mens kona og svigersønnene ble igjen. Konas hjerte og sinn var i byen, og hun snudde seg og så seg tilbake tvert imot Guds befaling.

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene og alt som grodde på marken.» v. 24f. Grunnen var at de levde i åpenbare synder.

Slik var også folket på Jesajas’ tid. Og de ville fått samme skjebne om ikke Herrens nåde hadde reddet dem. I de enste versene fortsetter han å beskrive tilstanden i folket.

Jesaja kap. 1 - del I.

Lærdommer fra Jesaja kap. 1.

Del I.

Kap. 1.

Fredrik Wisløff sier om dette avsnittet i Bibelen: «Kap. 1 er en åpningstale til hele Esaiaboken. .. |Ordene er fylt av hellig harme; men bak harmen merkes den lidende kjærlighetens gråt.»

På denne måten er kap. 1 viktig, for det gir oss en nøkkel til å forstå hele boken. Jesaja taler altså om et åndelig frafall i folket. Han er egentlig Herrens egen munn, v. 2-9. Folket vil forsvare seg, Men Herren avviser det som falskhet, v. 10-20. Til slutt kommer dommen over folket, v. 21-31. Det er den nødvendige konsekvens over synden til alle tider. –

Så leser vi kapittel 1:

Jes 1,2-31

Del A. Israels folk er falt fra Herren, v. 1-9.

1.  Dette er de syner som Jesaias, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem i de dager da Ussias, Jotam, Akas og Esekias var konger i Juda.

Først plasseres bokens ord og tekst i en historisk sammenheng som kan kontrolleres av alle med noe historisk kunnskap. Først blir det klarlagt hvilken Jesajas det er tale om. Det var et alminnelig navn. Derfor sier skribenten at dette var sønn av Amos. Det er ikke profeten Amos som vi kjenner fra de såkalte tolv små-profeter. Det ser vi av skrivemåten på hebraisk – den er noe forskjellig.

Så nevner han fire konger i Juda rike, som var det sørlige rike i landet. Og det er til dem han profeterer.

Vi møter Ussias igjen da profeten fikk kallet, i kap. 6. Det var det året han døde. Man regner med at Jesaja profeterte i tiden ca. 1740-ca. 700 f. Kr. Ussias kalles også Asarja og regjerte fra 787 til ca. 740 (noen sier 736). I begynnelsen var han en dyktig og god konge. Han seiret over fiender og la Elat under Juda slik det hadde vært før. Denne framgangen gikk til hodet på Ussias og gjorde ham hovmodig. Han gikk inn i templet og la røkelse fra alteret. Det skulle bare prestene gjøre.. Han ble slått med spedalskhet oig måtte bo for seg selv resten av livet. 2. Krøn. 26, 16ff. Derfor var det nok en merkedag da han døde, slik det er nevnt i denne boken, kap. 6,1. Det var i 740.

Etter ham kom Jotan, sønn av Ussias og hans etterfølger i årene 740 (1736)-733. Også han var en kraftfull konge i landet. Etter ham kom sønnen Akas som regjerte fra 733 til 714. Han levde i en vanskelig tid med krig og uro, og han søkte hjelp hos Assyria. Da gjorde han ikke det som var rett for Gud og ble anklaget for å søke hjelp hos hedningene. Jesaja advarte kongen, men det var forgjeves.

Deretter kom sønnen Hiskia på tronen og var konge n i 29 år, i ca. 714-686 (697). Med ham kom forandringen i Juda. Han gjorde det som var rett i Guds øyne. I hans tid kom en omfattende religiøs reformasjon. Men landet var fremdeles under Assyria (som vasallstat) og dermed ikke fri. Flere andre omkringliggende stater forsøkte å gjøre opprør og bli fri uten å lykkes. Det var først da assyrerkongen Sargon ble myrdet i 705 f. Kr. at Hiskia gikk med i opprøret.

Alle statene som hadde vært underkastet Assyria, gikk nå sammen i kampen for å bli fri. Og de håpet på hjelp fra Egypt. Men kongen i Assyria, Sankerib, knuste snart opprører og tok flere byer i Juda. Hiskia ble beseiret og måtte betale en stor skatt til Sankerib. 2. Kong. 18, 14ff. Sankerib ville også ta Jerusalem, noe Hiskia nektet etter råd fra Jesaja. Herrens engel slo den assyriske hæren. 2. Kong. 19, 35ff. I assyriske innskrifter er det nevnt at Sankerib sperret Hiskia inne «som en fugl i et bur». I dette tilfelle ser vi at Guds profet deltok i det politiske liv ved å gi råd.

Det er altså i en slik tid med politisk uro og undertrykkelse og krig at Jesaja levde og profeterte. Det er bakgrunnen for straffetaler og domsord over Juda-riket og nabofolk, kap. 1-35. I tillegg taler han trøsteord fra Herren og framtidssyner, kap. 40-66.

2. Hør, dere himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg oppfødd og fostret; men de er falt fra meg.

Herren oppfordrer Israels folk til å høre på ham. De har hørt lenge nok på hedningene som bodde omkring og blant dem. Nå er det tid å stanse og lytte til hva Skaperen har å si. Han minner dem straks om at Han er deres opphav. Han har født dem og fostret dem og derfor har han rett til å tale til dem og vente et svar. Født og oppfostret taler både om opphav og en stadig opplæring gjennom tid. Israels historie viser det – helt fra Abraham og Mose tid og gjennom hele kongetiden. Han har fulgt dem og lært dem på mange måter.

De hadde ingen ting vært uten ham. Han har talt til dem før, men uten respons.

De har gått sine egne veier og forlatt sin Gud og hans ord og vilje. De er falt i synd. For synden er ikke bare umoral, den er først og fremst ulydighet og vantro mot ham. Det stemmer med Jesu ord: Ånden skal overbevise om synd – fordi de ikke tror på ham. Joh. 16, 8-9.

Nå må de endelig høre hva han vil si. Hans vilje må skje uansett hva folket mener eller tenker. Det gjelder både himmel og jord. For Gud er eneveldig – uten at det skal ha en negativ undertone her. Som skaper og Herre har han rett på alle folk og hvert menneske.

 Men Israels folk stod og står i en særstilling for Gud. Det er hans eiendomsfolk som han skal gjøre sin frelsergjerning gjennom. Først og fremst ved Messias. Og denne boken har en rekke utsagn som viser til ham. Noen er klarere enn andre, men det betyr ikke at det bare er de klareste ord som er virkelige Messiasprofetier. Gud taler på mange måter til forskjellige tider, jfr. det Hebreerbrevets forfatter sier i kap. 1, 1: Etter at Gud fordum har taler mange ganger og på mange måter har han i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Profetordene peker altså fram mot Guds Sønn og får sin oppfyllelse i ham.

Med tanke på bakgrunnen og tiden Jesaja levde i, er det om å gjøre for profeten å få folket til å lytte til Guds røst. Det er ham de må lytte til og ikke mennesker. Bare slik kan de bli og være et virkelig Guds folk og tjene ham.

3 En okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe; Israel kjenner intet, mitt folk forstår intet.

Sammenligningen med oksen og eieren gjør kontrasten til Israel og deres herre veldig stor. Til og med dyrene vet hvem de tilhører og kjenner røsten til sin herre. Mange dyr kjenner også herrens utseende og kommer når de ser han. Det taler om og tyder på et nær og godt forhold. De er ikke redd sin herre, for de vet at han har vært god mot dem. Deres felles historie er det minne og forsikring de har. De regner med at slik vil han være også i fremtiden.

Israel er ikke slik. Det er Gud som sier dette gjennom profeten: Israel kjenner ingen ting; mitt folk har ikke forstått noe. Det er egentlig en veldig dom over Guds folk på den tid. De er et frafalle folk. L. P. Jensen sier i en dansk kommentar: «Og frafallet henger igjen sammen med – både som årsak og virkning – en åndelig forblindelse og forherdelse: de kjenner intet. Det er den samme lov som vi kjenner fra Rom. 1,18f. Religiøst frafall blir til moralsk frafall, og dette igjen til åndelig vankundighet.»

Fredrik Wisløff har noe å si om dette i sin kommentar til profeten: «De har mistet den dypere innsikt og sans og forståelse for sin forpliktelse mot Gud.» Og det tapte de ved å leve i synden uten å gjøre opp. Alle mister noe vesentlig ved å leve uten oppgjør. Til slutt mister de altså evnen til å ta dette oppgjøret. Og da er folket fortapt.

Skal vi våge å tenke slike tanker om vår egen tid? I den danske Gullgruben er dette besvart slik: «Hvor gjelder denne anklage ikke også det døpte men vantro folk i den nye pakt.» Og vi må erkjenne at også det norske folk er kommet langt bort fra Gud. Som i Israel er óg her en rest igjen – de troende og personlige kristne. Men de synes å minke i tall. Som Guds barn er det vår nød at de må våkne og omvende seg i tide.

I grunnen er det ganske underlig. Det gjelder både det gamle Israel og Norge i dag. Gud har vært god mot oss alle, men de fleste akter ikke på det. De ser ikke at det er Gud som står bak alt det gode. Det vonde kommer ikke fra ham, men fra djevelen. Men det ser ikke de som har fornektet og foraktet Gud.